Litt over et år er gått siden regjeringen sa nei til oljeboring i de sårbare og verdifulle havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja – nok en gang. Men bare inntil videre. Alle ser at oljelobbyen ikke vil gi seg med det første. Snart er det nytt stortingsvalg. I mellomtida blir imidlertid argumentene for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja bare flere og sterkere. De siste åra har vært preget av mye snakk, men ikke like mye handling når det gjelder å redusere klimagassutslippene i verden og i Norge. Å holde oljeindustrien unna det som antakelig er betydelige oljeforekomster i våre aller mest sårbare havområder, er mye mulig det mest effektive klimatiltaket den rødgrønne regjeringen har gjennomført i Norge så langt.

Ingen står for mer klimagassutslipp i Norge enn oljeindustrien, med sine om lag 25 prosent av alle norske utslipp. De produksjonsutslippene som telles på det norske regnskapet, blir likevel småtterier sammenliknet med de globale utslippene: utslippene fra norsk olje og gass brent i andre land står for utslipp mer enn 10 ganger det hele Norge har. Arbeidet med å stoppe de farlige klimaendringene som allerede truer mennesker på livet over hele verden, koker til syvende og sist ned til èn ting: vi må slutte å bruke fossile brensler. Selvsagt ikke over natta, men gjennom en styrt og gradvis nedtrapping, til fordel for andre energikilder. Klimaforskning tyder på at hvis farlige klimaendringer skal kunne unngås, må om lag 75 prosent av all olje, gass og kull som allerede er oppdaget, men ikke utvunnet, bli liggende. Rettferdighet og sunn fornuft tilsier at det er land som Norge som må begynne på den jobben, før utviklingsland i sør.

Sunn fornuft tilsier også at når vi skal begynne å sette grenser for oljeindustrien vår, bør vi begynne i de aller mest sårbare og verdifulle havområdene vi har. Her fins det få områder i Norge, ja i verden, som stiller i samme klasse som Lofoten, Vesterålen og Senja. Også dette havområdet er avhengig av at vi ikke mister kontroll med klimaendringene. Varmere hav og surere hav, begge deler klimaendringer som allerede er underveis, kan i ytterste konsekvens slå beina under de næringene som i dag bærer Lofoten, Vesterålen og Senja.

Ingen må tvile på at oljelobbyen fortsatt planlegger for å slå kloa i matfatet vårt, for å pumpe opp farlige klimagasser. Folkeaksjonen planlegger for igjen å samle gode krefter, og holde Lofoten, Vesterålen og Senja oljefritt.

Ola Skaalvik Elvevold
Styremedlem i Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja

Klimatoppmøtet i Durban er ei hard nøtt å knekke, og Jens Stoltenberg har vært fryktelig pessimistisk foran besøket sitt til møtet onsdag. Som trøst og en hjelpende hånd, kommer her et tekstforslag til hovedinnlegget Stoltenberg skal holde, som kan bidra til framgang og optimisme.

Ærede delegater, mine damer og herrer,

Jeg er heldig, som får lede et av verdens rikeste og på alle måter best stilte land. Min posisjon er også vanskelig, fordi mye av vår rikdom har vi tjent gjennom eksport av klimaforurensing. Et nytt klimaregnskap som nylig ble offentliggjort, som regner inn eksport av fossil energi, plasserer Norge øverst på utslippstoppen i verden. Det gjør meg ydmyk når jeg stiller opp på nok et klimatoppmøte.

Det er rike land som Norge som har skapt klimaproblemet. Til grunn i det internasjonale klimaregimet ligger det at land som Norge er de første som skal gjøre omfattende og forpliktende tiltak for å redusere egne klimagassutslipp. Nesten ingen rike land er i dag i nærheten av å leve opp til forpliktelsene våre. At Norge har selskap av mange andre, er for oss ingen trøst – tvert i mot.

Det er lett å snakke ned forventningene til de internasjonale klimaforhandlingene. Det krever mer å gjøre noe selv, for å skape grunn til optimisme. Jobb nummer én her i Durban, er å dramatisk øke ambisjonene fra rike lands side. Løftene som ligger på bordet for øyeblikket, er totalt utilstrekkelige. Og verdens klima gjør ikke kompromisser. Vi vet hva klimaet krever av oss. Enten svarer vi på utfordringen, og unngår farlige, ukontrollerte klimaendringer – eller så beveger vi oss mer eller mindre raskt mot en klimakatastrofe. Norge vil gjøre vårt for at verden skal svare på utfordringen.

Vi vil videreføre Kyoto-avtalen med en ny forpliktelsesperiode på fem år. For oss handler det om å i praksis gå foran – slik rike land skal gjøre. Når andre rike land ikke vil forplikte seg til dette nå, beklager vi det sterkt. Men vi vil ikke la de som vil minst få bestemme mest i disse forhandlingene. Vi gir vår betingelsesløse støtte til en ny forpliktelsesperiode, og forventer at EU og flest mulig andre gjør det samme. En videreføring av Kyoto er broen vi trenger over til et nytt og enda sterkere internasjonalt klimaregime. Mandatet og tidsplanen for forhandlingene om en ny avtale må vi enes om her i Durban. Dette mandatet må ikke nullstille, men bygge videre på det mandatet vi har arbeidet fra siden 2007. Til grunn må ligge prinsippene om en vitenskapelig og rettferdig fordeling av den internasjonale klimadugnaden.

En videreføring av Kyoto-avtalen blir likevel hul, hvis den ikke innebærer økte ambisjoner for utslippskutt fra rike land. For Norges del er det nå på tide å justere ambisjonene i tråd med det klimaet krever av oss. Vi har tidligere åpnet for å øke vårt mål til 40 prosent utslippskutt innen 2020. Nå er det på tide. Når min flertallsregjering om noen måneder presenterer for parlamentet en ny klimapolitikk, vil vi legge fram tiltakene som sikrer norske utslippskutt på 40 prosent. Ikke fordi det er lett. Ikke fordi det er billig, eller fordi det vil være udelt populært. Men nettopp fordi det er vanskelig – og fordi det er rett.

Med Nelson Mandelas ord: ”det virker alltid umulig, fram til det er gjort.” Tiden er inne for å ikke bare beklage det umulige, men å få ting gjort. Norge er klare, og forventer at flere følger etter.

”Ingen kan råde over liv og død. Men vi kan verne og beskytte. I Naturmangfoldåret 2010 har det vært fokus på bevaring av klodens artsmangfold. Vi har et ansvar for alt levende, og det krever stor klokskap å forvalte naturressursene på en god måte.” Jeg siterer fra nyttårstalen til Kong Harald. Kongen har skjønt det! I statsministerens nyttårstale derimot fantes ikke et ord om naturmangfoldet. Ikke så rart, kanskje, siden Jens ikke har evnet å holde løftet sitt fra 2005 om å stoppe tapet av naturmangfoldet innen 2010.

2010 var det internasjonale naturmangfoldåret. Det var også året da verdens land skulle stoppe tapet av naturmangfold. Det skjedde ikke. Vi fikk festtaler og seminarer og tjohei, men tapet av den naturen vi alle er avhengig av fortsetter. Slik skjærer vi over greina som menneskeheten sitter på, og truer tilgangen vår på rein luft, reint vann, trygg mat og livsviktige medisiner.

2011 må bli året for handling. Og fordelen med det gode gamle naturvernet er at vi vet hvordan vi gjør det. Vi vet hvordan vi ikke hogger ned et tre. Vi vet hvordan vi ikke bygger hus og hytter der trua arter bor. Vi vet hvordan vi ikke forgifter fjordene våre. Regjeringa har rikelig med muligheter for handling i 2011. De kan redde Førdefjorden i Sogn og Fjordane og Bøkfjorden i Finnmark fra gruvedrift som kan legge fjordene døde. De kan gi oss et rovdyrforlik som sikrer levedyktige rovdyrbestander, samtidig som vi legger til rette for mer og ikke mindre bruk av utmarka. Og et nytt statsbudsjett skal lages, hvor pengene som trengs til skogvern kan komme. Vi kan verne og beskytte. Det er bare å sette i gang. Godt nytt år for naturmangfoldet!

Det er lett å riste oppgitt på hodet over måten klimaforhandlingene er lagt opp og ser ut. Men det finnes ingen alternativer.

Det var særlig etter fjorårets København-toppmøte at de skeptiske røstene ble høyere og flere. Hva er det for håpløst drømmeri å tro at nærmere 200 land kan, gjennom debatt fram til alle er enige, gi verden den klimaavtalen vi trenger? Og hvorfor skal viktige toppmøter bli en boltreplass for alskens isbjørn-utkedde rabulister?

Cancun-toppmøtet har så langt vært preget av forsiktig optimisme og konstruktivitet. Likevel vedvarer kritikken fra enkelte, som mener at klimaforhandlingene bør flyttes ut av FN-systemet og over i mer ”effektive” fora, som for eksempel G8 eller G20. Hvis målet simpelthen er å bli enige, uten at hva man blir enige om egentlig er så viktig, kan det godt hende det vil være lurt. Vekk med brysomme øystater og hardt prøvede afrikanske land. Men målet med klimaforhandlingene er jo å hindre farlige klimaendringer! Stenger man ute de fattigste landene, stenger man også ute de landene som i størst grad rammes av klimaendringene. Det er i stor grad også disse landene som er de aller mest progressive i forhandlingene.

Så hva med alle disse utgruppene av utkledde, støyende aktivister? Bør ikke disse slutte å reise verden rundt for å forstyrre klimatoppene med sirkuset sitt? Igjen, hvis målet med forhandlingene faktisk er å få til en best mulig avtale, så må svaret være et rungende ja til et sterkt og aktivt sivilt samfunn tilstede. Organisasjonene som er tilstede gjennom både lobbyisme og aksjonisme sitter på enorm kompetanse på de ulike feltene det forhandles om. Samtidig kan vi formidle også ut til resten av verden utenfor COP-bobla av forkortelser og stammespråk hva disse forhandlingene faktisk dreier seg om, og gjennom det engasjere flere. Begge disse faktorene er helt avgjørende for å bygge opp det presset som skal til for at forhandlingene skal lykkes.

All erfaring tyder jo på at verdens ledere ikke evner å fikse biffen selv. I tillegg har organisasjonene en helt avgjørende funksjon i å gjøre forhandlingene mer demokratiske. En rekke utviklingsland møter her med delegasjoner en brøkdel av størrelsen til rike lands delegasjoner. Det gir de dårligere mulighet til å ta opp kampen for egne interesser. Organisasjonene kan gjennom kompetanse og aktivisme bidra til å jevne ut spillefeltet og gi en sjanse til landene som rammes hardest av klimaendringer de ikke selv har skapt.

Det finnes ingen alternativer; en FN-styrt, demokratisk prosess, med sivilt samfunn tett på, gir oss til syvende og sist de beste sjansene til å løse klimaproblemet. Og hvis vi skulle mislykkes, skal vi hvertfall ha gjort det sammen, alle land og alle folk.

Klimatoppmøter er vanskelige greier. Jeg tipper Jens har ligget våken i hele natt og lurt på hva han skal si i talen hans i Cancun onsdag. Slapp av, Jens, jeg har laget et fiks ferdig manus til deg:

Mine damer og herrer. Norge er blant verdens rikeste og best stilte land. Samtidig har vi tjent vår rikdom i stor grad gjennom eksport av klimaforurensing. Det er rike land som har det historiske ansvaret for klimaproblemet, og Norge anerkjenner at vi har et særlig ansvar for å bidra til løsningene. Verden følger med, og forventer at vi som er samlet her i Cancun skal klare å inngå kompromisser til alles felles beste. Men så langt har ikke rike land gjort nok. Det er på tide å gjøre ord til handling. Verdens klima kommer ikke til å vente på oss.

Når rike land har hovedansvaret for å gå foran, må vi styrke, og ikke svekke klimainnsatsen blant rike land. Kyoto-avtalen er i dag det eneste bindende instrumentet vi har for å sikre utslippskutt i rike land. Norge vil videreføre Kyoto-avtalen med en ny forpliktelsesperiode. Vi forventer at de andre Kyoto-partnerne våre også blir med på en ny runde!

Norge vil jobbe for en klimaavtale som sikrer at temperaturstigningen holdes så langt under 2 grader som mulig. De målene for utslippsreduksjoner som så langt ligger på bordet, er ikke i nærheten av gode nok til å nå det målet. Gigatonngapet mellom det klimaet krever og dagens mål må tettes. I løpet av 2011 og fram til COP17 i Sør-Afrika må vi diskutere hvordan målene som nå foreligger kan skjerpes, slik at rike land gjør det som trengs og reduserer egne klimagassutslipp med 40 prosent innen 2020.

Norge er beredt til å ta vår del av ansvaret, og derfor vil jeg i dag gjøre det klart at Norge vil øke vårt utslippsmål til 40 prosent, uavhengig av hva andre land foretar seg. Men vi forventer at andre land bruker tida framover til å justere sine mål i henhold til det klimaforskningen krever. I tillegg vil vi bidra til utslippsreduksjoner i resten av verden, slik vi allerede gjør gjennom bevaring av regnskog. I tillegg vil vi bidra med midlene som behøves for klimatilpasning i landene som allerede rammes av klimakrisa. I tillegg vil vi sørge for overføring av den teknologien som trengs for å redusere utslippene over hele kloden.

Før vi avslutter denne konferansen, må vi ha oppnådd enighet på en rekke felt. Så skal vi samles igjen, om et år i Sør-Afrika for å ferdigstille en ambisiøs, rettferdig og bindende klimaavtale. I mellomtida skal Norge gjøre vårt for å vise at vi mener alvor. Klimakrisa krever tøffe tiltak. Klimakrisa krever at rike land går foran. Og klimakrisa krever at det blir mindre fossil energi i verden. Derfor vil jeg i dag offentliggjøre følgende: Når den norske regjeringen i løpet av våren skal ta stilling til om havområdet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja skal åpnes for oljeboring, vil svaret bli nei. Det er på tide å sette grenser for de som forurenser aller mest.

Norge akter å gå foran og vise at velferdssamfunnet både kan og må være et lavutslippssamfunn. Og i løpet av 2011 skal vårt Storting vedta ytterligere tiltak for å redusere norske utslipp med 40 prosent. Når vi reiser til Sør-Afrika om et år skal Norge allerede være på vei mot lavutslippsamfunnet. Marsjordren til hele verden om sette kurs mot lavutslippssamfunnet, må komme her i Cancun!

Første bud for å overleve klimatoppmøter: Behold optimismen.

Optimist, jeg vet det går bra til sist. Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist.

Jeg burde hatt den gamle Jahn Teigen-låta med på iPoden før jeg drar på klimaforhandlinger. For klimaforhandlinger er en grunnleggende deprimerende affære. Hvorfor i all verden må det ta så lang tid å bli enige om den rettferdige, ambisiøse og bindende klimaavtalen som verden trenger?

Samtidig er det faktisk grunn til optimisme så langt i Cancun. Forhandlingsklimaet er godt. Ikke bare fordi det er 25 grader ute, men fordi de fleste parter er langt mer konstruktive enn de var i København. I dag mandag kom nyheten om at Kina åpner for å gjøre sine klimamål bindende, og ryktet går om at flere land akter å legge fram nye, skjerpede utslippsmål.

Det er også helt nødvendig. De utslippsmålene som en rekke land har rapportert inn etter fjorårets København-toppmøte setter verden på en kurs for dramatiske klimaendringer, og en oppvarming langt høyere enn 2 grader. Det er snakk om et ”gigatonn-gap” mellom det som så langt ligger på bordet, og det som klimaet krever. Gapet er på om lag 9 gigatonn CO2, eller like stort som Kina og Russlands utslipp til sammen. I Cancun er man nær enighet om å nedfelle disse elendige målene i rammeverket for en ny avtale. Da må man samtidig slå tydelig fast at målene er altfor svake, og må skjerpes kraftig før de hogges i stein. Her er det rike land som har hovedansvaret.

Rike land har også ansvaret for å sikre en videreføring av Kyoto-avtalen, det eneste bindende verktøyet vi har for å sikre at rike land faktisk tar hovedansvaret i å løse et problem de har skapt. Japan har flagget sterk motstand mot sin egen ektefødte klimaavtale, men heldigvis står utviklingslandene støtt på kravet om en ny forpliktelsesperiode i Kyoto-avtalen. I løpet av natt til tirsdag vil de siste tekstforslagene komme på bordet i forhandlingene. Tirsdag overtar ministrene stafettpinnen fra byråkratene, og det blir deres jobb å føre forhandlingene i havn.

”Blir dere hørt?” spurte en journalist meg i dag. Miljøbevegelsen, og ungdom spesielt, gjør vårt beste for å bli hørt. Men vi vil mer jo mer enn å bli hørt: Vi vil ha gjennomslag! Den klimaavtalen som verden trenger, kan verdens ledere også sette oss på kurs mot her i Cancun. De problemer mennesker har skapt, kan mennesker også løse. Med den vissheten, er optimisme obligatorisk.

Jens Stoltenberg tviholder fortsatt på at mer olje og gass er en klimaløsning. Statsministeren blir stadig mer ensom i sitt eget bakvendtland.

Det var dystre tall Verdens Energibyrå (IEA) presenterte da de nylig la fram deres World Energy Outlook 2010. Fordi verdenslederne tar seg god tid med å komme i gang med meningsfylte tiltak for å møte klimakrisa, har det allerede blitt veldig mye dyrere å løse klimaproblemet. Prislappen på å nå det internasjonale målet om å bremse oppvarmingen ved 2 grader, har økt med intet mindre enn 1000 milliarder dollar. Og energibyrået sier det blir stadig mer krevende å nå 2-gradersmålet, fordi den energirevolusjonen som verden trenger, fortsatt lar vente på seg.

Fra før vet vi fra klimaforskningen at hvis 2-gradersmålet skal kunne nås, må 75 prosent av alle påviste reserver av olje, gass og kull bli liggende i bakken. IEA har også tidligere påpekt at etterspørselen etter olje og gass må begynne å synke fra 2020, og at gassforbruket i Europa må reduseres fram mot 2020, dermed klimamålene skal nås. Lord Nicholas Stern, mannen bak den anerkjente Stern-rapporten, har tydelig advart Norge mot å utvinne all petroleum vi måtte finne.

Mot denne tilsynelatende overbevisende mengden fakta og fornuft, står vår egen statsminister trassig. Jens Stoltenberg insisterer fortsatt på at norsk olje og gass er en del av løsningen, ikke problemet, på klimakrisa. Og han blir stadig mer tydelig og offensiv i argumentasjonen sin. Under sin gjesteforelesning på Blindern nylig, kunne statsministeren opplyse at avgjørelsen som skal tas om Lofoten, Vesterålen og Senja ikke har noen verdens ting å gjøre med klima.

Jens Stoltenberg lever sammen med Helge Lund i et bakvendtland hvor olje er klima, svart er grønt og galt er rett. Heldigvis blir han stadig mer ensom i denne tilværelsen. Stadig flere ser det som burde være åpenbart: Vi løser ikke klimaproblemet uten å sette grenser for fossilindustrien. Samtlige ungdomspartier, utenom Unge Høyre og FpU, gjør felles sak med miljøbevegelsen om ikke bare å si nei til oljeboring i nord, men også ja til et langt lavere utvinningstempo på sokkelen generelt.

I bakvendtland går som kjent alt ting an. Men virkeligheten trenger seg på, og tida er i ferd med å løpe fra fossilindustrien og dens forsvarere.

Konsertturneen er i gang, og i dag rocket Captain Obvious i kantina på Sortland videregående i lunsjpausen. De lokale heltene slo godt an, og på foredrag i skoleklassene var det åpenbart at motstanden mot oljeboring er stor blant ungdommene i Vesterålen.

Les mer på Vesterålen Online.

Onsdag fortsetter det hele med konserter og foredrag i Svolvær og Kabelvåg.

Captain Obvious

Avgjørelsen om Lofoten, Vesterålen og Senja skal åpnes for oljeboring eller ikke nærmer seg. I takt med dette øker motstanden mot oljeboring og engasjementet for ei oljefri framtid stadig. I Nord-Norge er det ungdommen som er aller mest skeptisk til oljeindustrien. Den kommende uka vil vi feire det engasjementet, og få enda fler med på vinnerlaget. Med foredrag, konserter og stand på skoler i Sortland, Svolvær, Kabelvåg og Bodø, skal vi snakke med og henge med mye nord-norsk ungdom denne uka. Følg med på denne bloggen og nu.no for oppdateringer! Vi gleder oss!

I Dagens Næringsliv nylig slår statsminister Jens Stoltenberg fast at målet med de internasjonale klimaforhandlingene burde være at alle mennesker får lik rett til å slippe ut like mye CO2, innenfor det klimaet tåler. At alle verdens borgere har rett på like stor plass i atmosfæren burde egentlig være selvsagt. Men gjennomføringen av et slikt prinsipp vil ikke bare innebære dramatiske utslippskutt i den rike del av verden, men også en enorm omfordeling av ressurser fra nord til det globale sør. Positive signaler fra Jens, eller hva?

Problemet for statsministeren er at han nylig også har slått fast andre mål som går helt på tvers av dette. Til Bergens Tidende sier statsministeren at norske oljefelt er bra for verdens klima, og argumenterer med at det er meningsløst å bruke 1000 kr per tonn CO2 når en heller kan redde regnskog for 30 kr per tonn. Han presterer også å si at vi aldri vil kunne løse klimakrisen hvis vi dropper «gode, lønnsomme norske petroleumsressurser.»

Norge har forpliktet seg til målet om å bremse oppvarmingen av kloden til 2 grader. Det trengs utslippskutt på opp mot 85 prosent innen 2050 for å hindre at vi mister kontroll med jordas klima. Med uttalelser som dette overser ikke bare statsministeren egne mål om utslippskutt og lik rett til utslipp, men han gambler i realiteten på at målet om å hindre katastrofale klimaendringer ikke nås. Stoltenberg kan redde all verdens regnskog han vil, og det er bra dét, men klimaet vil likevel løpe løpsk om ikke noen land tar ansvar for å la olje, gass og kull ligge i bakken. Vi vet at 75 prosent av alle oppdagede fossile ressurser må bli liggende hvis 2-gradersmålet skal kunne nås. Mener Stoltenberg virkelig at Norge har rett til å forsyne seg av de resterende 25 prosentene, framfor utviklingsland som Brasil og Ghana? Statsministerens schizofrene klimamål henger ikke på greip. Det er på tide for Stoltenberg å velge: fossilindustri eller klimakutt?

Det er et politisk valg hva Norge skal leve av i kommende tiår. Vi kan velge å fortsette å leve av å eksportere klimaforurensing, eller vi kan stille oss i front i en energirevolusjon og bidra med løsninger på klimakrisa.

I dag legger Statoil fram et scenario som viser at Lofoten og Vesterålen kan få 2000 arbeidsplasser fra en eventuell åpning for oljeboring i området. Mye kan sies om troverdigheten til dette bestillingsverket, men det er ikke det viktigste poenget i denne sammenhengen. Det er ingen som kan nekte for at en del arbeidsplasser vil følge med en eventuell oljevirksomhet. Spørsmålet er: hvilke arbeidsplasser og hva slags framtid ønsker vi oss, både i Lofoten og Vesterålen og i resten av landet?

Oljelobbyen har blitt god til å svartmale situasjonen i den nordlige landsdelen. Likevel er situasjonen den at Lofoten og Vesterålen allerede har næringsvirksomhet som er fornybar og basert på denne regionens naturgitte fortrinn. Fiskerinæringa har sine utfordringer, men kan produsere verdier i et evighetsperspektiv hvis vi tør å satse på den. Fiskebestandene er store og vitale. De fleste arbeidsplassene fra fiskeri finnes ikke til sjøs, men i tilknytta virksomhet på land. Foredlingsindustrien er helt avhengig av at merkevaren Lofoten bevares som reint og unikt. Det samme er den andre tunge næringa i regionen, nemlig reiselivet. Denne har opplevd og opplever fortsatt stor vekst, og har klart seg bemerkelsesverdig godt gjennom finanskrisa. Trenden går også i retning av en reiselivsnæring som utvider til stadig større deler av året. I Lofoten finnes det også store muligheter for fornybar energi, særlig tidevannskraft. Selskapet Hydra Tidal har allerede den første prototypen i drift, og ambisiøse planer for framtida.

I forrige uke var jeg på Smøla, den lille øya utenfor Kristiansund som huser Norges største vindpark. Ordføreren i den lille øykommunen ønsket oss hjertelig velkommen, og fortalte om et samfunn som har fått en rekke positive ringvirkninger og en helt ny giv siden vindparken åpnet. Han fortalte også om hvordan kommunen og han selv som ordfører hadde grepet muligheten raskt da de første vindkraftplanene kom på bordet, og siden har loset prosjektet i havn. På Smøla våget de å tenke nytt og å tenke fornybart, og satsingen betalte seg.

Så ikke kom her og fortell meg at nordmenn ingenting annet kan enn å drive forurensende oljeboring. Det handler om hva slags arbeidsplasser vi ønsker oss, ja hva slags framtid vi ønsker oss! Da vi fant olja i 1969 våget vi å satse, og det betalte seg. Det er liten grunn til å moralisere over valget vi gjorde da. Nå er det på tide med den samme viljen og evnen til å satse, denne gangen på en energirevolusjon!

Historisk. Epokegjørende. En gjensidig triumf. Lovordene har ikke vært få etter at Norge og Russland i slutten av april ble enig om en delelinje i de omstridte havområdene. Jubelbrusen kom igjen onsdag, da den endelige avtalen ble signert i Murmansk. Det er vanskelig å være mot at Norge og Russland etter 40 års forhandlinger endelig har blitt endelig om en grense også til havs. Men for alle de som ønsker seg et barentssamarbeid som handler om andre ting enn et oljekappløp, har avtalen kommet med en kraftig bismak.

27. april var den tverrpolitiske enigheten i Stortinget nesten rørende. Alle var enige om at her måtte seismikkskipene sette kursen mot Barentshavet så fort som mulig for å sette i gang oljeleiting. Oljeministerens budskap på den historiske dagen var en slags grenlandsk utgave av Sarah Palins ”Drill, baby, drill!” En historisk enighet ble innhyllet i ei oljetåke som ble liggende.

Onsdag kunne statsministeren slå fast at oljekappløpet var i gang. Vi snakker ikke bare om Barentshavet, men også Polhavet enda lengre nord. Perversiteten er egentlig ganske åpenbar. I takt med at isen smelter i Arktis på grunn av global oppvarming, blir stadig nye områder tilgjengelig for oljevirksomhet. Men der andre ser varsellamper blinke for jordas klima, syns Stoltenberg og Støre det hele er ganske spennende. På Støresk kommer den perverse logikken ut som lettfordøyelige vendinger om ”utfordringer og muligheter knyttet til klima og energi.” Alle skjønner selvfølgelig at det ikke akkurat er vindkraft som først og fremst står i hodet på utenriksministeren. Det var ikke fornybar energi som sto i hodet på statsministeren heller, da han brukte klimatoppmøtet i København i desember til å komme videre til enighet om delelinja.

Hva sier hallelujastemningen i kjølvannet av avtalen om Norge? I 40 år har Norge vært en oljenasjon. At vi valgte å utnytte oljen vi fant i 1969 er det liten grunn til å moralisere over. Ingen visste om klimaproblemet i 1969. Men ligger oljetåka så tykk over landet og i befolkninga at vi ikke klarer å motstå fristelsen til å jage etter hver eneste oljedråpe vi måtte finne? Er det norske folk så dopa på olje at politikerne ikke kan annet gjøre enn å sende boreriggene av gårde? Analysen blir for enkel. Meningsmålinger tyder på at den norske befolkninga er klar for å sette grenser for oljeindustrien. Hvorfor da insisterer det politiske Norge på å føre Sarah Palins oljepolitikk? Kynikeren vil vise til geopolitiske realiteter. Hvis Norge skal ha noen troverdighet i å drive suverenitetshevding i nordområdene og opprettholde en slags maktbalanse, er vi pent nødt til å holde tritt med russerne. Problemet med resonnementet er at klimaproblemet, hvis uløst, representerer en geopolitisk joker, og en farlig en. Hvis oljekappløpet når polområdene er grensene igjen uavklarte, og aktørene langt flere. Og en verden med mer nød vil gi mer usikkerhet og mer ustabilitet.

Norge har sluttet seg til det internasjonale målet om å bremse den globale oppvarmingen til 2 grader. Klimaforskninga sier oss at hvis dette målet skal nås, må 75 prosent av all olje, gass og kull vi allerede har funnet, men ikke utvunnet, bli liggende i bakken. Hvis ikke land som Norge evner å ta dette ansvaret, blir konsekvensen en langt varmere og langt farligere verden.

I Øksnes kommune i Vesterålen ligger det gamle fiskeværet Nyksund. En gang var Nyksund det nest største fiskeværet i Vesterålen, men innen 70-tallet var været helt fraflyttet. Siden den gang har nye krefter kommet til Nyksund, og skapt ny aktivitet basert på kultur og turisme. Her er reiselivet i vekst, gjennom hele året og helt uten offentlig støtte. Hvis veksten skal fortsette, er de avhengig av et fortsatt oljefritt Vesterålen.

Søndag møtte vi Gerlitz Ssemjon i Nyksund. Han er en av flere reiselivsaktører som sier nei til oljeboring, og som krever anerkjennelse for den fornybare verdiskapningen de står for. I Øksnes må politikerne bestemme seg for hva de vil ha: en kortsiktig jakt etter olje, eller varig, naturbasert verdiskapning?

Helt nord i Vesterålen og helt nord i Nordland ligger Andøya. Her har de rakettskytefelt, Forsvaret og omfattende fiskerivirksomhet. Rett utenfor kysten har de antakelig også betydelige oljeressurser, og seismikkskytingen sommerne 2008 og 2009 har allerede gjort området til en av de virkelige hotspotene i kampen om Lofoten, Vesterålen og Senja.

Jonni Solsvik fra Høyre er ordfører i Andøy, og også leder for Vesterålen regionråd. Han er en trivelig kar, men også en av de mest innbitte forkjemperne for oljeboring i regionen. Torsdag møtte vi han, for å utfordre han til å erklære kommunen som oljefritt område. Jonni ville ikke det.

Samme dag droppa vi megabanneret vårt fra Andøybrua. Det kom med på Dagsrevyen 21, i forbindelse med at statens miljøeksperter advarer mot enda større risiko ved uhellsutslipp, og sterkt fraråder åpning for oljeboring. Det er ikke bare sterk motstand blant fiskere og andre i Vesterålen og ellers i regionen som krever at regjeringen sier nei til oljeboring; de faglige rådene er så klinkende klare som man kan få dem.

Se innslaget på Dagsrevyen 21 her

Vi har også laget denne lille filmen fra dagen på Andøy, hvor vi blant annet grillet i fjæra med noen av de aktive medlemmene til Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja sitt lokallag på øya.

Den norske oljelobbyen vil sitte så stille den klarer fram til kameralinsene er vendt bort fra oljeflakene i Mexicogulfen.

Oljekatastrofen i Mexicogulfen er et tidsskille. For oss som er for unge til å huske Exxon Valdez-ulykka i 1989, har vi fått vår tragiske påminnelse om hvilke forferdelige konsekvenser menneskelig svikt kan få for miljøet. Det skulle ikke skje. Sannsynligheten var mikroskopisk. Men Mexicogulfen minner oss på at ulykker skjer, de har skjedd før og vil skje igjen.

All fornuft tilsier at oljekatastrofen må få konsekvenser for norsk oljedebatt. Presset er stadig stort for å slippe oljeindustrien til i nye sårbare områder, som Lofoten, Vesterålen og Senja. Samtidig er regjeringen i full gang med en ny tildelingsrunde til oljeindustrien i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. De siste åra har trenden vært mot mer oljeboring i stadig mer sårbare områder, og stadig større likegyldighet overfor miljøfaglige råd. I USA har President Obama satt all ny oljeboring på vent. Spørsmålet for Norge blir: Hvor setter vi grensa? Skal det finnes grenser også for norsk oljeindustri?

Jeg tror ikke du trenger å være miljøaktivist for å bli litt stressa av bildene fra Louisiana. Ingen liker døde sjøfugler og tilgrisete våtmarksområder. Jeg tror mange nordmenn er engstelige for om en lignende ulykke kunne ha skjedd i norske farvann. Det skjønner også oljeindustrien. Så det har vært stille fra den kanten de siste 50 dagene. Tanken er åpenbart at bare oljelobbyen sitter så stille som mulig, vil ingen merke at de holder kniven på strupen til Lofoten og Vesterålen, og andre sårbare havområder. Og tvi tvi for at den kollektive hukommelsen i befolkninga ikke er bedre enn at det rundt årsskiftet går an å presse gjennom en åpningsprosess for Lofoten og Vesterålen.

Jeg tror oljelobbyen forregner seg. Jeg tror det vil bli stadig flere som krever svar fra oljeindustrien, og det nå. Finnes det områder oljeindustrien vil erkjenne at er for sårbare til å drive oljeboring i? Kan næringa garantere at tragedier som den som nå utspiller seg i Mexicogulfen, ikke vil kunne skje også i Norge?

Vi i Natur og Ungdom har utfordret Statoil-sjef Helge Lund på om han kan gi en garanti for at oljekatastrofer som i Mexicogulfen ikke vil kunne skje i Lofoten og Vesterålen, skulle borekronene slippe til. 16. juni har vi invitert Helge Lund til pressekonferanse på vårt kontor. Det norske folk fortjener svar.

Dette innlegget var på trykk i Dagsavisen 4. juni

Den viktigste miljøkampen på lenge kjempes akkurat nå, og avgjøres om noen få måneder. Slaget om Lofoten, Vesterålen og Senja er godt i gang – men på ingen måte over og vunnet ennå.

Det handler om klimakrisa, det handler om unike naturverdier og det handler om matproduksjon. Avgjørelsen som skal tas representerer et veiskille. Det handler om hva slags Norge vi ønsker oss. Så derfor angår spørsmålet om oljeboring oss alle, gammel eller ung, fra nord eller sør, fisker eller frisør.

I 40 år har Norge bygd vår velstand på eksport av fossil energi til resten av verden. De siste 20 åra har vi visst at det bidrar til å koke kloden. Likevel har oljeindustrien så langt fått alt de ønsker. Det er uforståelig at de som forurenser aller mest og som har aller mest penger, skal slippe billigst unna den klimadugnaden vi alle må ta del i. Vi kan ikke løse klimaproblemet, verken i Norge eller resten av verden, om vi ikke setter grenser for fossilindustrien.

Uhellsutslippet i Mexico-gulfen truer med å gjøre uopprettelig skade på enorme naturverdier. Og mens oljen fortsatt lekker utenfor USA, presser oljeindustrien her hjemme på for å slippe til midt i fødestua til den siste robuste torskestammen i verden. I USA har Obama satt all ny oljeboring på vent. Spørsmålet for Norge blir: Hvor setter vi grensa? Skal det finnes grenser også for norsk oljeindustri?

Vi er mange som mener ja. Vi er mange som mener grensa går sør for Lofoten. Her har vi muligheten til å skrive historie. 7. august samles vi til folkefest mot oljeboring i Kabelvåg i Lofoten. Her skal vi vise fram motstanden og engasjementet i all sin bredde. Bli med! Aldri har det vært viktigere å legge ferien til Lofoten og til Kabelvåg. Framtida bestemmes nå!

Les mer på http://oljefrittlofoten.no/

I snart fem år har Senterpartiet for det meste levert mer forurensing i Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet.

Høsten 2005 var festtalene mange om grønnfargen som Senterpartiet skulle bringe inn i den nye regjeringskoalisjonen. Helt siden 2005 har forskjellige Senterparti-statsråder styrt butikken i Olje- og energidepartementet og i Samferdselsdepartementet. I en tid med akutt klimakrise, hvor klimagassutslippene må reduseres raskt og kraftig, er det et tungt ansvar å bære. Disse to departementene har nemlig ansvaret for to de desidert største forurenserne i Norge: oljeindustrien og veitrafikken.

Oljeindustrien i Norge står for om lag en fjerdedel av norske klimagassutslipp. Siden 1990 har er utslippene fra denne næringa nesten doblet. Elefanten i rommet har fått vokse seg større og større. Hvis farlige klimaendringer skal unngås, og det internasjonale målet om å hindre oppvarming høyere enn 2 grader nås, må 75 prosent av all fossil energi vi har funnet så langt, bli liggende. Tre forskjellige Sp-statsråder har i OED ført en politikk for økte klimagassutslipp. Et raskt overblikk blir fort deprimerende. I 2006 la Odd Roger Enoksen fram en forvaltningsplan for Barentshavet som åpnet området for oljevirksomhet. For ganske nøyaktig et år siden godkjente partifelle Terje Riis-Johansen det første oljefeltet i Barentshavet, Goliat. Startskuddet for oljevirksomhet i et svært nytt havområde var gått. Samme året legger samme statsråd fram en forvaltningsplan for Norskehavet, som setter i gang en åpningsprosess også for området rundt Jan Mayen. Grønnfargen falmer raskt, og det begynner å lukte stygt.

Som om det ikke skulle være nok, har Senterpartiet delt ut flere nye letelisenser til oljeindustrien enn noen regjering før dem har vært i nærheten av. Også på fastlandet har det vært full gass. På Kårstø og også snart på Mongstad, står det gasskraftverk i full drift og spyr ut enorme utslipp. Regjeringens planer for rensing og for teknologisk nybrottsarbeid til nytte for hele verden, som Senterpartiet fikk i oppgave å forvalte, har gått opp i røyk fra pipene på Mongstad. Samtidig går den nye industrireisningen med ny, fornybar energi fra vindkraft i sneglefart.

For et samferdselsparti og et miljøparti, burde alt ligge til rette for en kraftfull satsing for å flytte folk ut av bilene og inn i togene. Fem år med Senterparti-styre har gitt mer motorveg og lite jernbane. Da den nasjonale transportplanen for åra fram mot 2019 ble lagt fram i fjor, kom riktignok en ganske offensiv satsing på jernbane. Men alle milene med motorveg som samtidig kom er en sikker måte å spise opp miljøgevinsten som man kunne fått til. Skylda for jernbanekrisa kan vanskelig legges på Senterpartiet alene. Men så langt har partiet gjort lite for å gi utslitte pendlere håp om varig endring og bedring.

5 år mer stadig mer forurensing, til tross for at vi i partiprogrammet finner mye god, grønn klimapolitikk. Senterpartiet er noen tøffinger, som kan hvis de vil. Det er ikke for seint å snu. Det er fortsatt tid til å stenge gasskraftverkene fram til rensing er på plass, sørge for en kraftfull satsing på vindkraft, sikre et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, og til å velge bane foran veg. En Ap-politiker var en gang bekymret for fjøslukta Senterpartiet brakte med seg til regjeringskontorene. I Natur og Ungdom er vi ganske glad i fjøslukt. Det er lukta av olje og asfalt Senterpartiet må lufte ut av departementene deres.

Dette innlegget var på trykk i Nationen 18.05

Oljeboring og gasskraft over hele linja.

Det er drøye to år siden Stortinget samlet seg om klimaforliket. Målet er klart: Norske klimagassutslipp skal reduseres med 20 prosent innen 2020. Det er et puslete mål. Klimaforskningen sier oss at hvis farlige klimaendringer skal unngås og den globale oppvarmingen skal holdes under to grader, må rike land redusere utslippene med 40 prosent de neste ti åra. Det norske klimamålet er altså halvparten av hva som trengs. Det er likevel ikke mindre ambisiøst enn at det krever modige politiske valg i denne stortingsperioden.

Siden klimaforliket har viktige korsveier kommet og gått. Ved de aller fleste har miljøet tapt. I de store og viktige avgjørelsene som avgjør hvilken vei klimagassutslippene går fram mot 2020, ha Jens prioritert forurensing foran miljø. Gasskraftverket på Kårstø spyr ut klimagassutslipp lik 460.000 biler hvert år. Regjeringen lovet rensing av gasskraftverket i 2009. Våren 2009 la man prosessen for å få til rensing på is, mens Kårstø fortsatt putrer og går. Norge har et enormt potensial for storstilt utbygging av vindkraft. Fortsatt går utbyggingen i sneglefart, først og fremst fordi regjeringen ikke blar opp pengene som trengs. Høsten 2009 bestemte regjeringen seg for at det blir for vanskelig å satse på fornybar energi, og ga opp Stortingets mål om 3 TWh vindkraft innen 2010.

Like vanskelig er det tydeligvis å flytte reisende ut av bilene og over på jernbane. Våren 2009 la regjeringen fram en nasjonal transportplan som riktignok legger opp til mer jernbane enn på lenge, men som også skisserer motorveier nok til alene å øke norske utslipp med opp mot 20 prosent fram til 2020. La oss heller ikke glemme den kanskje aller mest effektive måten å sikre utslippsøkninger langt fram i tid: Stoltenberg II-regjeringen har delt ut flere nye områder til oljeindustrien enn noen annen regjering før dem.

Olje, gass og vei. Det burde ikke overraske noen at norske utslipp fortsatt øker, når de største forurenserne er de aller helligste kuene. Bare denne våren har Jens rukket å foreslå 100 nye felt til oljeindustrien, sikre seg en haug med nye oljefelt i Barentshavet, samt sikret fire nye år med forurensing fra gasskraftverket på Mongstad. «Alt som fødes nå som det er vår, hviler i et skjær av mystikk» synger deLillos.

Vårens store mysterium er hvordan Jens har tenkt til å nå norske klimamål.

Dette innlegget var på trykk i Dagsavisen fredag 7. mai

1. mai holdt jeg appell hos LO i Bodø. Her er talen, for den som måtte være interessert.

Kjære alle sammen,

Tusen takk for muligheten til å snakke her i dag, og gratulerer med dagen!

1. mai 2010. Noen ord først om dagen 1. mai, og om den tida vi lever i.

1. mai handler om mange ting. Men i bunn for alt, er det ene viktige ordet: solidaritet. Det er under paroler om internasjonal solidaritet at mennesker over hele verden i dag marsjerer. Det kan være med syke, uføre, undertrykte eller dem som ennå ikke er født. Solidaritet i 2010 må selvsagt være internasjonal. Derfor må solidaritetsdagen 1. mai forholde seg til de to viktige krisene verden står overfor i dag: Miljøkrisa, og matkrisa.

Klimaendringene er i gang verden over. Allerede i dag trues millioner av mennesker på livet av varmere og villere vær. Vannforsyning og jordbruksarealer går tapt. Livsgrunnlaget rives vekk. Det er sårbare samfunn i sør som rammes først og hardest. De rammes ikke av klimaendringer de sjøl har skapt. De klimagassutslippene som allerede har varmet opp kloden, er så å si utelukkende rike lands ansvar. 20 prosent av verdens befolkning står i dag for over 80 prosent av verdens utslipp. Klimakrisa er grunnleggende urettferdig. Den er grunnleggende usolidarisk.

Vi er seint ute. I 2010 står vi på kanten av stupet. Skal vi unngå å miste kontroll, må utslippsvekst snus til utslippskutt i løpet av fem år. Rike land må halvere utslippene våre innen 10 år. Innen midten av århundret må så å si alle utslipp i rike land være borte. Dette er det forskninga sier oss. Hvis vi ikke klarer det, står vi i fare for å slå beina under alle andre framskritt menneskeheten måtte gjøre de neste tiåra. Klimaforhandlingene i København feilet fordi rike land ennå ikke vil anerkjenne det ansvaret de har for å gå foran. Vi har dårlig tid med å få verdens ledere til å sette i gang og bygge lavutslippssamfunnet.

Hva så med Norge? Vi liker å framstille oss som best i klassen. Men norske klimagassutslipp er rekordhøye. Utslippene per innbygger er blant de aller høyeste i verden. Hvordan i all verden har det kommet hit? Svaret er ganske enkelt: Oljeindustrien. Ingen forurenser mer enn oljeindustrien her i landet. På 20 år er utslippene fra sokkelen doblet. Utslippene i Norge, fra oljeproduksjon, er en ting. Langt viktigere er utslippene vi skaper ved å pushe olje og gass til resten av verden. Forbruket av norsk petroleum står for nærmere 3 prosent av alle verdens utslipp.

Så langt er lite gjort å gjøre noe med disse utslippene. Så langt har oljeindustrien stort sett fått det som de vil. Og jeg skjønner det ikke: Hvorfor skal de som forurenser aller mest, og som har aller mest penger, slippe billigst unna? Hvorfor skal Helge Lund være fritatt fra den klimadugnaden vi alle må ta del i?

Vår tids viktigste miljøsak, vår tids viktigste solidaritetskamp i Norge, den utkjempes de neste månedene og den utkjempes her, i hjertet av Nord-Norge. Jeg snakker selvfølgelig om Lofoten, Vesterålen og Senja. Spørsmålet er: Hvor mye lenger skal vi forsøke å forlenge den norske oljealderen? Sier vi ja til oljeboring i dag, så satser vi pengene våre på at vi ikke får noen ny klimaavtale, god nok til å hindre farlige klimaendringer. Vi sier ja til utslippsøkninger langt inn i ei tid da utslippene må gå ned. Vi vet at 75 prosent av de fossile brenslene vi har oppdaget så langt, må bli liggende, skal vi løse klimakrisa. Spørsmålet er, vil Norge ta vår del av ansvaret? Eller vil vi insistere på at vi har rett til å tjene oss rik på den siste olje? For norsk fagbevegelse, kan ikke parolene og krava ha som konsekvens at arbeidere i andre deler av verden får en enda tøffere hverdag.

Et ja til oljeboring i dag, kan fortrenge andre næringer, som fiskeri og reiseliv. Men avgjørelsen som tas vil også sende et tydelig signal om hva vi ønsker å satse på i tiår framover. Hvor skal de store pengene, de smarte hodene og de gode hendene settes inn? På fortsatt oljejakt, eller på å bidra til klimaløsninger? Vi vet at vi kan, hvis vi vil. I den her landsdelen kanskje mer enn noen andre steder. I vinden som blåser og i livet i havet ligger en viktig del av svaret på hva vi skal leve av etter olja.

Lofoten, Vesterålen og Senja handler om solidaritet med alle dem som allerede kjenner klimaendringene på kroppen. Det handler om solidaritet med ei fiskerinæring som sloss mot landets mektigste næring. Det handler også om solidaritet med ei økende verdensbefolkning, som trenger mat. FN anslår at innen 2050 så må verdens matproduksjon dobles. Samtidig vet vi at maten må være miljøvennlig. I 2008 leverte norske fiskefartøyer 2,4 millioner tonn fisk og skalldyr. Det er snakk om millioner av fiskemåltider til verden hvert år, fra fornybar og bærekraftig matproduksjon. Det vil være en tragedie ikke bare for norske fiskerier, men også for verdens matvaresituasjon, hvis et uhellsutslipp skulle slå ut den siste store torskestammen i verden, eller vedvarende seismikk skulle hindre fiskerne fra å gjøre jobben sin.

Oljeindustrien er umettelig. De vil stadig inn i nye, stadig mer sårbare havområder for å pumpe opp mer klimaforurensing. Mens olja fortsetter lekker i Mexico-gulfen utafor USA, og truer med å gjøre enorme skader, prøver oljeindustrien her hjemme å late som om risikoen ved oljevirksomhet ikke er noe å snakke om. I USA har Obama satt all ny oljeboring på vent. Spørsmålet for Norge blir: Hvor setter vi grensa? Skal det finnes grenser, også for norsk oljeindustri? Jeg mener ja. Jeg mener grensa går sør for Lofoten.

Lofoten, Vesterålen og Senja er et veiskille, og en mulighet. Her må vi velge. Her kan vi skrive historie. Mange øyner er vendt hit nå. Bestemmer vi oss for å bli nok en oljeprovins, eller staker vi ut en annen kurs her? Satser vi på gårdagens løsninger, eller mobiliserer vi for å bygge et lavutslippssamfunn, med fornybare næringer og industri?

Avgjørelsen er nær. Slaget står nå. Hva folk i denne landsdelen gjør og mener, kan bli tunga på vektskåla. Nå må alle gode krefter dra sammen. Framtida bestemmes nå.

Lykke til, og gratulerer med dagen!

Endelig kom den. Kunnskapen med stor K som alle har ventet på slår spikeren i kista for oljeplanene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det var et slags halvapokalyptisk bakteppe til framleggingen av det faglige grunnlaget for avgjørelsen om oljeboring i nord. Askeskyen var på vei mot landet, og myndighetene stengte norsk luftrom. De fleste som hadde tenkt seg til den planlagte pressekonferansen i Bodø var askefast i hovedstaden. Pressekonferansen i Oslo ble en god demonstrasjon av at videokonferanser faktisk funker. Men først og fremst demonstrerte fagkunnskapen som ble lagt fram hvorfor regjeringen må sikre Lofoten, Vesterålen og Senja ei fortsatt oljefri framtid.

I fire år har statens miljøeksperter samlet kunnskap om havområdene. Konklusjonene oppsummert på noen få linjer: Lofoten, Vesterålen og Senja er like sårbart og verdifullt som man vurderte det i 2006. Men vi har enda bedre faktagrunnlag for å underbygge det. Fiskebestandene er robuste og historisk store, mens sjøfuglene sliter. Over 300 nye korallrev er oppdaget. Et eventuelt oljeutslipp vil kunne få alvorlige konsekvenser for havrikdommene. Samtidig er det stor usikkerhet forbundet med risikoberegningene, og stor uenighet mellom oljeindustrien og havforskerne om hvordan disse skal gjøres. Så langt vet vi altså ikke.

Hun lo litt av meg, en av journalistene jeg ringte for å tilby våre kommentarer til saken. Miljøbevegelsen leser nemlig forskernes råd ganske annerledes enn det oljeindustrien gjør. Forutsigbare greier? Kanskje det. Miljøbevegelsen kjemper for miljøet, og oljeindustrien kjemper for å slippe til der det fins olje. Men faktum er at all den kunnskapen vi nå har fått, og også den vi fortsatt mangler, peker i retning av petroleumsfrie områder i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Dagen etter miljøekspertenes råd kom på bordet, kom Oljedirektoratet med sine ferske anslag for hvor mye olje og gass som finnes i området. Oljeministeren hadde beseiret Skyen og kommet seg hjem fra Qatar for å motta rapporten fra oljedirektør Bente Nyland. Hun kunne melde om at det sannsynligvis finnes olje og gass i det sårbare området, men det er langt mindre enn hva oljeindustrien har lokket nordlendingene med tidligere. For øvrig ligger mesteparten av olja i de mest konfliktfylte og sårbare områdene, nærmere land enn Norge noen gang har drevet oljevirksomhet.

Tallet som manglet i Oljedirektoratets rapport, var hvor mye klimagassutslipp denne olja og gassen vil tilføre atmosfæren. Over 476 millioner tonn CO2, eller utslipp lik nærmere 200 millioner biler. Vi vet at atmosfæren ikke tåler disse utslippene. Hvis klimakrisa skal løses, må 75 prosent av den fossile energien vi har oppdaget, bli liggende i bakken. En energirevolusjon trengs, og mange steder i verden er den underveis. Spørsmålet er om Norge vil være med, og om vi vil ta vår del av ansvaret ved ikke å pumpe opp all olje og gass vi finner.

Jens Stoltenberg har ventet lenge nå. I fire år har han lurt på hva han skal mene om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, og ventet på mer kunnskap. Vi andre har ventet på Jens, samtidig som vi har ønsket kunnskapen velkommen. Nå har den kommet. Fortsatt gjenstår betydelige kunnskapshull. Det taler for å fortsette et grundig og omfattende forvaltningsplanarbeid også i åra framover, ikke å sette i gang en såkalt ”konsekvensutredning” og en åpningsprosess. Men all eksisterende kunnskap og all fornuft peker i en eneste retning. Om et halvår skal statsministeren ta sitt valg: olje eller miljø? Valget burde være lett.

Dette innlegget har vært på trykk i Ny Tid 23. april

Denne hornkorallen, en såkalt grisehalekorall, er for første gang dokumentert i norske havområder gjennom kunnskapsinnhentingen i regi av Havforskningsinstituttet. Foto: MAREANO-Havforskningsinstituttet.