Ytringer fra LO-medlemmer fra Oslo og innlandet

På begynnelsen av 1980-tallet deregulerte Høyreregjeringen til Kåre Willoch boligmarkedet. Husbanken er i ettertid blitt endret fra å være et virkemiddel for sosial boligbygging – over til en markedstilpasning man kan hevde ikke fremmer sosial boligbygging – i hvert ikke slik den opprinnelige tanken med opprettelsen av Husbanken var tiltenkt.

De fleste boligbyggerlagene har i dag endret seg fra å tenke fellesskap, over til i økende grad å fokusere på individuell privat bolig og/ eller investeringsobjekt. På denne måten fremstår ikke boligsamvirkemodellen lengre som en naturlig inngangsport til boligmarkedet for de mange som står utenfor. Og tragisk nok øker antall bostedsløse – i det som skal være et av verdens beste land å bo i. Denne politikken går bare helt feil vei.

Parallelt med at boligprisene stiger, trenger mange enda større lån for å kunne skaffe seg bolig. Faren med det er at dersom rentene stiger, eller at enkelte opplever inntektssvikt som følge av økt arbeidsledighet e.l, kan det oppstå den situasjon at mange ikke klarer å betjene lånene sine. Samfunnsmessig, er det en risiko for at vår tids bolig- og utlånspolitikken, kan bli vår «boligboble», kanskje noe i retning av den som flere land med finanskriser opplever.

Ordningen med «boligsparing for ungdom (BSU)» ble introdusert som en hjelp for å få flere ungdommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har satt som krav om boligkjøpere skal 10 % egenkapital ved kjøp av bolig. Som følge av – for tiden – lav rente, vurderes det å øke kravet om egenkapital til 15 %. En slik politikk vil åpenbart ramme ungdom som vil inn på boligmarkedet, og særlig i områder hvor boligprisene er høye. Med studielån, og kanskje familieetablering ved siden av, vil en slik politikk gjøre nåløyet enda trangere for unge som vil inn i boligmarkedet. Dersom en slik politikk realiseres, er det frykt for at presset på prisene i utleiemarkedet vil stige betydelig.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har sett på hva slags utvikling vi kan forvente på boligmarkedet og lønnsnivået de 3 nærmeste årene. Prognosene forteller at lønnsnivået forventes å stige med 12 %, mens boligprisene vil stige med hele 17 %.

Hva betyr SSBs prognoser i praksis? Litt forenklet oppstilt – i den hensikt å vise noen tallstørrelser viser den oss at;
En person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan med 12 % lønnsvekst forvente å få en lønnsvekst på kr 48 000.- i løpet av de 3 nærmeste årene.
En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Med 12 % økning, kan vedkommende forvente seg en økning på trygdeytelsene på kr 18 916.- i løpet av de tre nærmeste årene.

Hva blir konsekvensene om boligprisene stiger med 17 %? La oss ta et eksempel med en bolig som i dag koster 3 000 000 kroner. Med en prisøkning på 17 %, vil den samme boligen koste kr 3 510 000.- om tre år. En slik dramatisk økning betyr at en person må ha en årsinntekt på hele 4 250 000 kroner for å holde lønnsmessig tritt med stigningen i boligprisene i samme tidsperiode (kr 4 250 000 × 12 % = kr 510 000) – gitt at SSBs prognoser slår til. Det viser boligpolitikkens galskap!

Økningene på prisen på en bolig til kr 3 000 000 overstiger dermed langt over hva en minstepensjonist kar forvente få i økning i samme periode (kr 18 916 mot kr 510 000), eller en person med ei årslønn på kr 400 000 får (kr 48 000 mot kr 510 000). Kan samfunnet leve med en slik utvikling?

Så er det slik at en velbemidlet person vil kunne kjøpe en bolig til 3 mill kr uten å ta opp lån, eventuelt trenger bare mindre lån, og får dermed gode lånebetingelser. En relativt ubemidlet person må ta opp store – såkalte «risikolån» – ut fra en tenkning om høyere lånerisiko ved lavere betalingsevne. Det betyr høyere renteprosent på lånene – selv om man skulle tro at en bolig – som objekt – har samme verdi enten det er en rik eller en mindre rik som besitter den.

Et annet forhold, som bidrar til å drive boligprisene oppover, er bankenes/ meglernes provisjoner. Enkelte banker beregner seg opp til 2,75 % provisjon. Systemet bidrar dermed til at for å få mest mulig provisjon, forsøkes det å drive boligprisene opp. Det er ikke uvanlig provisjonsbeløpet for salg av en bolig i dag fort kommer opp i nærmere 100 000 kroner. Etter min oppfatning bør det settes et tak fra myndighetenes side på hvor mye provisjon bankene/ meglerne kan ta ved salg av boliger.

Økte boligpriser, og dermed behov for større låneopptak for kjøp av bolig hos enkelte, gir det utslag at prisene på utleieboliger stiger i tilsvarende takt for andre. Det gjør at mange lavlønte og ubemidlede opplever det som nærmest uoverkommelig å opparbeide seg kapital til å kunne skaffe seg egen bolig – gjennom at store deler av inntekten går til å betale høye priser på utleieboliger.

Dette systemet medfører dessuten til at mange unge blir boende lenge hjemme hos foreldrene, og forsinker på denne måten ungdommens løsrivingsprosess fra foreldre og pårørende. Dette er prisen – og et av utviklingstrekkene samfunnet har oppnådd – gjennom å åpne opp for det markedsliberaliserte lønns-, utlåns- og boligsystemene som vi har i dag.

Det må bli en viktig målsetting å gjenreise den sosiale boligbyggingen! Det vil hele vårt samfunn tjene på, spesielt de unge og de som har liten egenkapital til å skaffe seg sin egen førstegangsbolig. Og det haster! SSB prognoser tilsier at det trengs en rask endringsprosess!

Politisk streik den 18.01.2012.
Flere LO-forbund tar opp kampen!

Hvem styrer Norge? Det norske demokratiet – eller EU? Og hvem bestemmer i EU – demokratiet eller politikere som representerer «1 %-samfunnet (kapitalmakten)»? Og hvem påser at kapitalmakten alltid har rett – det viser seg at EU-domstolen gjør – et faktum som er grundig underkommunisert.

Dette bildet er det viktig å ha klart for seg når man skal diskutere hvorvidt man er for eller imot EUs vikarbyrådirektiv – fordi Norge – gjennom EØS-avtalen, styres av hva som skjer i EU. Jf Aftenposten den 16.01.2012, sier en forskningsrapport fra Liechtenstein-instituttet i sin Europautredning at det knapt er mulig å få unntak fra EØS-avtalen. Av 8 000 EU-lover som Norge har vedtatt, har Norge bare fått 55 unntak fra implementerte lover fra EU, og hvor det stort sett er snakk om tekniske tilpasninger – ikke reelle unntak jf Europautredningen.

Liechtenstein-instituttets konklusjon tilsier at norske politikere i praksis bare er statister i forhold EU og «1 %-samfunnet». Heldigvis for norske politikere, er ikke Norge medlem av EU – dermed har ikke norske politikere noe ansvar for de forringelsene som skjer på lønns- og arbeidsvilkår, sosial dumping m.v ovenfor arbeidstakere, samt forringelsen av velferdssystemene som skjer rundt i Europa. Disse funnene Liechtenstein-instituttets rapport, tilsier at dersom vi fortsatt skal ha et demokrati og anstendige lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere, må Norge må få en grundig debatt på hvorvidt man ikke bør erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik eksempelvis Sveits har gjort.

Hva er hensikten med vikarbyrådirektivet?
Vikarbyrådirektivet har sitt utspring i intensjonene om EUs ønske om å skape stor fleksibilitet i arbeidslivet. En av EUs fire friheter handler om «fri flyt av arbeidskraft» – både innenfor EU/ EØS-området og innenfor hvert enkelt land.
I klartekst betyr det at EUs ønske er å ha arbeidstakere som på kort varsel kan ta ei vakt her og ei vakt der, eller ei ukes, eventuelt månedsjobb der den tilbys. Dette er et system som særlig rammer arbeidstakere i yrkesgrupper hvor det det kreves midlere/ lavere utdanning, i praksis de fra før av – dårligst betalte jobbene.

Slike arbeidsvilkår setter ofte til side ansattes medbestemmelses- og innflytelsesrettigheter på arbeidsplassene de jobber på, det hindrer påvirkning gjennom fagforeninger, og arbeidstakeren kan risikere å miste beskyttelsen av fritiden.
I tillegg kan det være vanskelig å få ei lønn som er til å leve av gjennom tilfeldige og ustabile vikarjobber. Det kan gi store vanskeligheter på boligmarkedet, låneordninger og trygghet for seg og familien.
Det er også slik at innleide arbeidstakere ofte får langt dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn de andre i bedriften som de får jobboppdrag i. Det er heller ikke uvanlig at arbeidstakere går på midlertidig ansettelseskontrakter i år etter år.

Etter at forbudet mot utleie av arbeidskraft ble opphevet i 1999, er det blitt etablert en rekke bemannings- og vikarbyråer rundt om. Det betyr at det i de siste årene har skjedd en sniktilpasning av et annet regime en «faste ansettelser» for mange arbeidstakere. Avsløringene om arbeidsforholdene i Adecco og en rekke andre vikarbyråer, vitner om at det foregår grov utnyttelse av arbeidstakere med ulovlig overtid, luselønn, lange dagsverk og dårlig arbeidsmiljø. I tillegg hører vi om vikarer som «bor» gratis på vikarbyrået i håp om å få en tilfeldig vakt som måtte dukke opp.

Det kan derfor ikke være tvil om at vikarbyrådirektivet representerer en stor trussel for veldig mange hva angår retten til å ha trygge jobber og gode ansettelsesvilkår på faste stillinger, og rett til å ha et godt arbeidsmiljø! I tillegg representer direktivet en klar svekkelse stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven.

Anstendige arbeidsforhold
Lover og avtaler knyttet til tariffavtaler slår fast at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette er nedfelt i Arbeidsmiljøloven, og har vært en del av norsk rettspraksis. Faste ansettelser sikrer arbeidstakerne ei lønn som er til å leve av og stabile forhold, og legger grunnlaget for en god sosial og velferdsmessig hverdag. I tillegg regulerer tariffavtalene en rekke andre forhold som forsikringsordninger, pensjonsordninger og andre forhold i tilsettingsforholdet.

Fagbevegelsen kan aldri godta, eller akseptere, at disse viktige grunnpilarene i norsk arbeidsrett og arbeidspraksis blir truet, eller utfordret!

Hva sier direktivet?
EU vedtok i 2008 vikarbyrådirektivet. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Men er dette godt nok for å bevare hovedregelen om «faste ansettelser som hovedregelen»?

Det kan ikke være tvil om at direktivet vil utfordre en rekke bestemmelser i vårt lov- og avtaleverk, blant annet Arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til ansettelser. I direktivets artikkel 4, heter at forbedret minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid. Dette utfordrer følgende tre forhold;

- Fagbevegelsen mener derfor at EUs vikarbyrådirektiv kan føre til krav om endringer i Arbeidsmiljølovens § 14-9 – om bruk av midlertidig ansatte og vikarer.
- Videre kan Arbeidsmiljølovens § 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft være i strid med direktivet, og dermed reise krav om revisjon.
- I tillegg kan andre tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser, og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer også være i strid med direktivet. Det vil reise ytterligere krav om revisjon av tariffavtalene.

Viktig kompetanse kan forsvinne
Virksomheter kan enkelt bli tappet for kompetanse ved at arbeidstakere kommer og går. Eller at det kan forsinke prosesser med å videreutvikle kompetanse ved at man ikke har en stabil arbeidsstokk. Økt bruk av vikarer kan også være en stor trussel mot fagopplæringen (lærlingeordninger), enten fordi at dette ikke lengre blir et satsingsområde, eller gjennom at det ikke er nok stabil fagkompetanse i virksomhetene. For det kan ikke være tvil om at dersom direktivet vedtas, så vil det medføre utstrakt mer bruk av midlertidige ansettelser og bruk av vikarer med svekket ansettelsesvern!
Det er en reell fare for at med den arbeidsledigheten som Europa sliter med i dag, så kan vikar- og bemanningsselskapene med vikarbyrådirektivet i hånden kunne anvende arbeidstakere fra andre land på helt andre lønns- og arbeidsvilkår enn hva som gjelder i Norge. Det har Adecco og andre selskaper tydelig bevist!

Arbeiderpartiet må snu!
Fagbevegelsen kan ikke, og vil ikke, akseptere vikarbyrådirektivets trussel mot arbeidstakernes rett til å inneha trygge jobber, et velorganisert arbeidsliv, og et godt arbeidsmiljø!

En tilnærmelsesvis samlet fagbevegelse står bak kravet om at Stortinget må legge ned veto mot vikarbyrådirektivet! Partiene Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti står på fagbevegelsens side i denne saken. Det er derfor et stort håp om at Arbeiderpartiet vil snu i denne saken – i tide!

På bakgrunn av det gjennomføres det den 18.01.2012 en politisk streik mot innlemming av EUs vikarbyrådirektiv i norsk rett!

Trepartssamarbeidet mellom de offentlige myndighetene, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden viser seg å være et fortrinn når det gjelder fordelingspolitikk, lønns- og arbeidsvilkår (arbeidsmiljøloven), sysselsettingspolitikken og velferdspolitikk. Det gjør at Norge fremstår som et av de landene med lavest arbeidsledighet i verden, har generelt de beste velferdsordningene i verden, lavest konfliktnivå, og der forskjellene er minst mellom folk.

Høyrepartiene (markedsliberalistene) har gitt uttrykk for at de vil innføre ordninger som kan svekke dette trepartssamarbeidet! Blant annet gjennom å svekke lovverket – som gir arbeidstakere den medbestemmelsen og medinnflytelsen man har pr i dag. Spesielt utsatt kan den kollektive streikeretten være om Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti får makt!

Markedsliberalistene synes å ha EUs politikk som sitt forbilde, med EU-domstolen som det overordnede overvåkingsorgan, hvor sosial dumping, fagforeningsknusing og kutt i velferdsordninger synes å være en del av målsettingen og politikken. Laval-dommen fra Sverige er et slikt eksempel med angrep på den kollektive streikeretten.
Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning, inntekt og formue kommer ofte negativt ut i det nye arbeidslivet i EU. Nevnte arbeidstakergrupper er eksempelvis overrepresentert blant arbeidstakere som går på midlertidige ansettelser og vikariater (ustabile arbeidsforhold) mv.

I Norge har man en organisasjonsgrad på ca 47.1 %. Den har falt fra ca 57 % i 1980. Det er en utvikling som må snus om man skal evne og opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, samt gode velferdsordninger i fremtiden. I dag er det ingen andre som forsvarer velferdssamfunnet sterkere enn det LO gjør! Det i seg selv er god grunn til ettertanke.

Fradrag på selvangivelsen for fagforeningskontingent er et stort gode for demokratiet – spesielt bedriftsdemokratiet!
Fradragsberettiget fagforeningskontingent på selvangivelsen er et stort og uvurderlig gode både for demokratiet – og spesielt bedriftsdemokratiet! Fradraget er en universell ordning som gjelder alle arbeidstakere, dvs at alle landets innbyggere kan nyte godt av ordningen!
Pr i dag hindrer ordningen med fradragsberettiget fagforeningskontingent stor forskjellsbehandling mellom organiserte og uorganiserte arbeidstakere (ofte kalt gratispassasjerene), fordi fradraget utjamner forskjellene mellom de som betaler kontingent og de som ikke gjør det.

Det er trist at diskusjonen, med krav om å fjerne fradragsberettiget fagforeningskontingent dukker opp med jevne mellomrom på ulike nettsteder i og medier.
Det å redusere – eller fjerne – fradraget på fagforeningskontingenten er et virkemiddel som krefter i høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti) anvender for å drive det som gjerne omtales som «fagforeningsknusing». Dette fordi (som flere fremhever) – pr i dag nyter uorganiserte, i stor grad de samme rettighetene som de fagorganiserte har kjempet frem i virksomheter hvor det er tegnet tariffavtaler. Eller sagt på en annen måte; Det er en praksis – pr i dag – at dersom det er tegnet en tariffavtale på en arbeidsplass, gjøres tariffavtalens bestemmelser gjeldende for alle arbeidstakere (dvs inklusive de uorganiserte).
Derav kommer argumentasjonen fra enkelte hold om at «hvorfor være organisert når man får det samme likevel»? Så enkelt er det ikke!

Det å kjempe for å beholde fradragsberettiget fagforeningskontingent, er av stor betydning for å beholde en sterk fagbevegelse (høy organisasjonsgrad), og dermed et velfungerende trepartssamarbeid, og dermed et velfungerende velferdssamfunn, med gode lønns- og arbeidsvilkår! Det er et faktum man ikke må tape av syne.

I Sverige for eksempel har medlemstallet falt i fagorganisasjoner blant annet som en konsekvens at man har bygget ned adgangen til å trekke fra fagforeningskontingent på selvangivelsen. Med synkende medlemstall, fratas arbeidstakere mange goder i en bit-for-bit-politikk – styrt av markedsliberalistene.

Hva slags arbeidsliv ønsker egentlig de uorganiserte?
Det er selvsagt vanskelig å si for en som er organisert, men det kan være grunn til å se på hva som er oppnådd gjennom tidene av de som gjennom tidene har vært fagorganiserte.
Går vi tilbake til midten av 1800-tallet, før fagbevegelsen ble stor nok og samarbeidet slik at de kunne hevde sin rett, var arbeidsdagene ofte på 13 til 16 timer 6 dager i uka, og uten ferierettigheter.

La meg få provosere litt, med noen spørsmål knyttet til de uorganiserte;

De fagorganiserte har i dag kjempet seg frem til en normalarbeidsdag på 7,5 timer og 37,5 timers arbeidsuke. Arbeidsmiljøloven sier at vi skal jobbe 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke (Arbeidsmiljølovens § 10-4). Kan det bety at mange uorganiserte egentlig ønsker seg 40 timers arbeidsuke?

De fagorganiserte har kjempet seg frem til retten til 5 ukers ferie (30 virkedager). Ferieloven sier at en arbeidstaker har rett til ferie i 25 virkedager (4 uker + 1 dag – dvs vi kaller "Grodagen»). Tariffavtalen – som de fagorganiserte har kjempet frem – gir rett til ytterligere 5 virkedagers ferie. Kan det bety at de uorganiserte egentlig ønsker seg bare 25 virkedager feriefritid?

De fagorganiserte har kjempet frem en rett for slitne arbeidstakere til å kunne tre ut av arbeidslivet fra 62 år. Aldersgrensen for pensjon er normalt 70 år, og hvor det har vært anledning til å gå av ved fylte 67 år dersom arbeidstakeren fyller vilkårene i Folketrygdloven. Aldersgrensene er etter nytt pensjonssystem, og endringer i Trygdeloven, gjort mer fleksible. Kan det bety at uorganiserte mener at arbeidstakere skal holde på til de fyller 70 år – selv om helsen skulle svikte på et tidligere aldersnivå?

Fagforeningene har kjempet frem forsikringsordninger (herunder ulykkesforsikringer), og sykelønn når arbeidstakere er syke. Kan det bety at uorganiserte mener at forsikringsordninger og sykelønn ikke er viktige for arbeidstakere? Man må ikke tape av syne at slike ordninger kan bli strøket med et pennestrøk om fagbevegelsen blir svekket i tilstrekkelig grad?

Fagbevegelsen kjempet frem, senest når LO bidrog sterkt til å avsette Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som garantist for Bondevik II-regjeringens politikk) – å sørge for å beholde en Arbeidsmiljølov som beskytter arbeidstakernes fritid (dvs arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven). Kan det bety at de uorganiserte mener at det er arbeidsgiver som skal eie, styre og ha herredømme over arbeidstakernes fritid (slik som var vanlig under husmannstiden/ slavetiden)?

LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven ble videreført – i motsetning hva partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti vil gjøre. Kan det bety at uorganiserte mener at et stillingsvern er uvesentlig å kjempe for – for arbeidstakerne?

LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at midlertidige ansettelser ikke ble hovedregelen i arbeidslivet (og slik EU vil innføre gjennom EUs vikarbyrådirektiv). Det gjør at de fleste arbeidstakere i dag har ei inntekt som gir garanti for lån til boligkjøp, og ei lønn som er til å leve av m.v. Kan det bety at uorganiserte mener at dette ikke er viktig å kjempe for faste ansettelser for arbeidstakere?

Pensjonsreformen, som ble lagt frem av Bondevik II-regjeringen inneholdt en profil om at de rike, og de med høyere utdanning og lønn skulle få vesentlig høyere pensjoner – ved at arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ og inntekt skulle få betydelig desto mindre – målt mot dagens nivå. LO greide å stoppe dette særdeles usolidariske forslaget til pensjonsordningen som ble presentert av fra Stortinget i samarbeid med Arbeiderpartiet. Det innebar også endringer i Arbeiderpartiets forslag før LO-kongressen i 2005. Fremskrittspartiet vil gjøre alle til minstepensjonister). Kan det bety at uorganiserte mener at pensjonsspørsmål ikke er viktige?

Limet, og hovedårsaken til at arbeidstakere har oppnådd så gode lønns- og arbeidsvilkårene som arbeidstakere har pr dag, skyldes den kollektive streikeretten. Den er sikret i Arbeidstvistloven/ Tjenestetvistloven. Og det å være fagorganisert betyr at man også er sikret retten til streikebidrag ved konflikt. Særlig Venstre og Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for at de vil fjerne arbeidstakernes kollektive streikerett dersom de får makt. Kan det bety at uorganiserte mener at streikerett ikke er viktig for å opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, og at streikebidrag er unødvendig om det blir konflikt?

Arbeidstvister blir tidvis ført for arbeidsretten. Dette for at arbeidstakerne skal kunne få prøvd sin sak og sine rettigheter juridisk. Å føre en rettssak koster fort +/- kr 300 000.- (avhengig av sak og innhold og omfang) pr rettsinstans, om en part taper rettssaken. Dersom saken er av prinsipiell betydning for fagbevegelsen, dekker fagorganisasjonen slike saksomkostninger. Kan det bety at uorganiserte ikke føler at dette er en viktig trygghet – selv om det kan medføre at det rammer familie og familieøkonomien sterkt.

De fagorganisertes kamp for gode lønns- og arbeidsvilkår handler om at man ikke ønsker å føre arbeidstakere i deres familier tilbake til tilstander hvor mange opplevde grov urettferdighet, fattigdom, utbytting, og hvor arbeidstakere måtte stå med lua i handa når de skulle kreve noe. Og den tiden da uføre måtte tigge om almisser (Fremskrittspartiet, ved partileder Siv Jensen, benyttet «almissebegrepet» under valgkampen i 2009).

Urett ute i verden
Det foregår mye urett ute i verden. Kina blir ofte nevnt som et «flott land å samarbeide med» blant de som har etablert virksomheter det.
Det skjer en utvikling gradvis også i Kina, eller i hvert fall deler av Kina.

Det som i hvert fall har vært en del av arbeidspolitikken i Kina da globaliseringsutviklingen tok til, var at fagforeninger var forbudt – den oppgaven som en slags «tillitsvalgt» var/ er arbeidslederens oppgave (bedriftens håndplukkede mann).
I Kina bor arbeidstakere i stort antall i en form for arbeidsleirer eid av arbeidsgiverne/ myndighetene – hvor arbeidstakeren ofte er langt vekke fra familiene sine. Når arbeidstakerne er innlosjert hos bedriftseierne, er det fortalt om at arbeidstakerne må betale høy leie på bolig på svært lave lønninger. Arbeidstakeren henvises ofte til å handle varer og klær i bedriftseieren butikker – til dyre priser (og hvor det ikke er uvanlig at arbeidstakeren står i gjeld til arbeidsgiveren – til høye renter), 16 til 18 timers arbeidsdag er ikke uvanlig pr dag – og hvor arbeidstakere risikerer trekk i lønn om de eksempelvis snakker til hver andre i arbeidstiden slik det fremgikk i et avisoppslag nylig. Arbeidstakerne har som oftest ingen ferierettigheter, ingen forhandlingsrett/ streikerett, eller sykelønn, arbeidsledighetstrygd, heller ingen pensjons og forsikringsordninger osv, og det eksisterer knapt noen miljø- og forurensingsbegrensninger.

Før OL ble avviklet i Kina, måtte virksomhetene stenge i flere mils omkrets rundt arrangørstedene – i flere uker før OL tok til, på grunn av de høye forurensningsverdiene i lufta. Dette representerer mange arbeidstakeres arbeids- og bomiljø i Kina).

Det hevdes at nærmere 10 % av jordsmonnet i Kina er blitt så forurenset at det er ikke tilrådelig å spise maten som blir produsert der av helsemessige årsaker. Men den maten som produseres i disse forurensede områdene viser seg å være god nok mat for arbeidstakerne.
Er det slike arbeidstilstander vi ønsker oss?

Sterke fagforeninger er et gode!
Fordelingspolitikk handler om å ha sterke fagforeninger. Velferd handler om å ha sterke fagforeninger. Et godt arbeidsliv handler om å ha et godt trepartssamarbeid mellom offentlig myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Dvs den norske modellen!

Hvorfor er ikke de som er opptatt av å fjerne/ bygge ned fagforeningskontingenten – heller opptatt av å få bukt med svart økonomi? Svart økonomi hevdes å være vår tids raskest voksende økonomi. Det er mye mer penger å hente ved bekjempelse av svart økonomi – penger som kunne blitt anvendt innenfor skole, utdanning, helse, samferdsel osv osv. Det må være langt mer lønnsomt enn å gå til angrep på fradragsberettiget fagforeningskontingenten og de godene som følger av den ordningen/ trepartssamarbeidet.

De samme personene som går til angrep på fagforeningene og fradragsberettiget fagforeningskontingent går heller ikke til angrep på det faktum at arbeidsgivere organiserer seg i arbeidsgiverforeninger, og/ eller mer eller mindre lukkede forsamlinger og brorskapsordener.

Noen ganger er det gode grunner til å være stolt over å være fagorganisert – tatt i betraktning alle goder som fagforeningene har bidratt til å kjempe frem!

Til de uorganiserte!
Avslutningsvis vil jeg kommentere de provoserende spørsmålene jeg stilte lenger oppe i innlegget;
Jeg tror at de fleste uorganiserte både ønsker og vil ha de godene som fagbevegelsen har kjempet frem gjennom tidene på lønns- og arbeidsvilkår, samt de andre velferdsordningene som samfunnet byr på. Ordninger som mange tar for gitt at vi har i dag og for fremtiden. Men slik er det ikke – det krever faktisk en innsats hver dag for å beholde disse opparbeidede ordningene!

Jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke i stedet for dagens 7,5 timers arbeidsdag/ 37,5 timers arbeidsuke, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg tilbake til 25 dagers ferie i stedet for dagens 30 dager, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg en standard 70 års aldersgrense fremfor dagens fleksible ordninger, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker innføring av karensdager ved sykdom (fjerning av sykelønn), forsikringer osv, osv.

Jeg tror også at uorganiserte vil ha en beskyttelse av sin fritid, ha et godt stillingsvern, oppleve faste ansettelser fremfor vikariater og midlertidige ansettelser, ha gode gode pensjonsordninger, være sikret juridisk trygghet i arbeidssituasjonen, og ha et balansert partsforhold i arbeidslivet med kollektiv streikerett osv osv,

Apropos sykelønn;
Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA), er et eksempel på tiltak for å kunne beholde sykelønnsordningen – og slippe innføring av karensdager. Dvs at vi får full lønn under sykdom. Det er et fellestiltak mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlige myndigheter! Det er et eksempel på daglig innsats for å kunne beholde velferdsgodene med full lønn under sykdom.

Jeg tror det er slik at;
De beste løsningene finner man frem til i fellesskap! Derfor handler det om at flere uorganiserte må ta del i det fellesskapet. Dvs å organisere seg. Det lønner seg å være organisert! Fradragsberettiget fagforeningskontingent er derfor et gode, og din mulighet for en «skattelette». Aktive fagforeninger er et «must» både for utviklingen av trepartssamarbeidet i arbeidslivet, og for et velfungerende bedriftsdemokrati!