Ytringer fra LO-medlemmer fra Oslo og innlandet

Stein Erik Hagen vil innføre en ordning med ”friskelønn”, og har kastet seg inn i sykelønnsdebatten. Med ”friskelønn” menes en bonusordning som skal premiere de friske. Stein Erik Hagen utspill er et trekk for å gjøre seg selv rikere enda raskere gjennom at arbeidsgiver med et slikt utspill slipper å betale for færre egenbetalingsdager i de virksomhetene hvor han har interesser.

Her er det skatteflyktningen Stein Erik Hagen – som ikke vil bidra til fellesskapet – som uttaler seg. Hagen mener at hans livsoppgave er å grovt utbytte og forsyne seg av den kompetansen, infrastrukturen og verdiene som landet har bygd opp til personlig vinning – uten å yte noe tilbake. Så det er åpenbart at dette utspillet gjør ikke Stein Erik Hagen i en hensikt å utvise samfunnsansvar – for ordet samfunnsansvar har han åpenbart ikke lært betydningen av.

Her kommer også “korrupsjonen” frem, ved at enkeltpersonen Stein Erik Hagen har betalt for at Fremskrittspartiet og Siv Jensen skal mene det samme som ham (han ga jo millioner til Fremskrittspartiet i den hensikt å oppnå stor grad av skatteamnesti til det norske samfunnet).
Hvorfor slipper skatteflyktningen Stein Erik Hagen til i norske mediene – som ikke har noen interesse, omsorg eller omtanke for det norske folk og fellesskap i det hele tatt – bare egen lommebok for “seg og sin familie” – som han selv uttrykker det!

Bonusordning på friske må stoppes! Det er dypt diskriminerende, og en utstøtingsmekanisme fra arbeidslivet ovenfor mennesker ovenfor folk som uforskyldt er født, eller har pådratt seg en sykdom. I tillegg vil vi få tilfeller at friske arbeidstakere mobber ut de syke – fordi penger kan bli viktigere for de friske enn livskvalitet og solidaritet ovenfor de syke.

Hva slags legekompetanse besitter Stein Erik Hagen – som mener at syke kan gå på jobb og yte 100 % (slik at Stein Erik Hagens fortjeneste blir større), uten å ta hensyn til den enkeltes sykdomsbilde. Hva blir langtidseffekten av dette? Kan det bli slik at vi får flere langtidssykemeldte, flere arbeidsuføre og uføretrygdede – fordi at det ikke lengre skal bli legitimt å ta hensyn til egen sykdom? Kan Hagens bonusordning medføre at vi får flere syke? Jeg opplever Stein Erik Hagens utspill som en kynisk bruk og kast-mentaliteten. Bare mennesker som kan gi Stein Erik Hagen (og hans familie) personlig fortjeneste er OK, gjør de ikke det – så er de ikke velkomne inn i Stein Erik Hagens verden. De syke og uføre menneskene skal overlates til de som betaler skatter og avgifter (og ikke er skatteflyktninger), som kan ta seg av disse.

Er det ikke på tide at denne Stein Erik Hagen reiser fra landet – sammen med pengene sine – slik han bruker mediene til å fortelle om med jevne mellomrom til å fortelle at han skal. Slike supergrådige kyniske mennesker har vi ikke bruk for her i Norge!

Hvor var den norske kirken, som lot denne Stein Erik Hagen – med et slikt syn på syke mennesker få slippe til på kirkens talestol i en gudstjeneste? Er det slik at pengeguden er blitt større en den bibelske guden i enkelte kirkesamfunn?

Skattelistene kan være en saga blott. Politidirektoratet uttaler at de mener det er en klar sammenheng mellom offentliggjøring av skattelister og trusler/ innbrudd mot formuende.

Politidirektoratet hevder i et brev til Justisdepartementet at det kan være sammenheng mellom straffbare handlinger og opplysninger fra skattelistene. Finansdepartementet på sin side reagert med at de vil nøye vurdere Politidirektoratets henvendelse, og varsler at reglene kan bli endret.

Så enkelt synes det å være når eliten blir rammet. Når det er spørsmål om å gjeninnføre grensekontroll igjen (Per Olaf Lundteigens forslag) i den hensikt å begrense innslag av kriminelle banditter som ofte rammer arbeidstakergrupper og utsatte grupper (eldre/ uføre), så er svaret nei fra de samme myndighetene.
Dette forslaget fra Politidirektoratet er klassejus på sitt verste!

Det å skjerme skattelistene for formuende, er et krav som særlig Fremskrittspartiet har gått i bresjen for – og som nå synes i bli imøtekommet av Politidirektoratet.

For min del tror jeg at kriminelle finner frem til de formuende uten involvering av skattelister. De formuende er ganske synlig på andre måter, og de klikker seg sammen i boligområder, i hytteområder og i fjernere strøk. De skjuler ikke akkurat sin rikdom!

Dette handler nok mest om at det er ubehagelig å fremstå mer eller mindre som nullskatteytere samtidig de nyter av alle fellesgodene som er i samfunnet, og få fokuset vekk fra krav om mer rettferdige skatteregler, samt skjule hvor dårlig fordelingspolitikken fungerer her i landet.

Det skremmende hvor lett det er for rike og nyrike markedsliberalister og nå frem i alle fora som favoriserer distansering fra resten av befolkningen, hemmelighold om økonomiske disponeringer, og trygghet for seg og sine – selv i Politidirektoratet.

Jeg mener at tryggheten for arbeidstakere, eldre og uføre bør veie tyngre enn hva som – ofte meget sterkt misvisende – fremgår i skattelister! Detter er høyrepolitikk på sitt aller verste!

En julehilsen
Fargene rød og grønn – står for meg som kjærlighetens og varmens farger.

I Norge skjedde det at rød-nissene og grønn-nissene fant hverandre. Det skjedde først ved fylkestingsvalget i Oppland i 2003 – da de rød-grønne nissene gikk sammen i et samarbeid for å få fjernet de borgerlige blå-nissene ut av fylkestinget. Det skjedde med brask og bram! Ved Stortingsvalget i 2005 ble det rød-grønne samarbeidet formalisert på riksplan.

Rød-nissene og grønn-nissene er opptatt av å utvikle et samfunn som er inkluderende, – bygd på kjærlighet til hverandre, omsorg og varme – og et samfunn bygd på rettigheter og plikter for den enkelte (også for blå-nissene)! Rød-nissene og grønn-nissene er opptatt av fellesskap og rettferdig fordeling av det som skapes, og et trygt velferdssamfunn som er der når noen trenger andres hjelp.

Forleden åpnet jeg avisen, og så at gradestokken hadde krympet ned til minus 40,9 grader i Nord-Gudbrandsdal. Det er styggkaldt – og ubehagelig! Da dukket tankene om blå-nissene opp og hvordan deres politikk er. Disse blå-nissene som ustanselig er opptatt av å bygge ned alt det som rød-nissene og grønn-nissene i dag står sammen om å bygge opp og forbedre. Blå-nissene vil ha et samfunn bygd på ”hva som tjener meg” – ikke på hva vi kan gjøre sammen. Blå-nissene vil ikke være med på å fordele av verdiene som skapes – og skape felles trygghet for alle. Blå-nissene vil heller ikke betale skatter og avgifter til fellesskapet, men de vil likevel ha flotte, brøytede/ strødde veier, skoler, sykehus, aldershjem, kontantstøtte, pensjon osv osv – men sånn tenker jo de som er seg selv nærmest. De vil ha – men vil ikke være med å betale for det.

Blå-nissene mener at noen mennesker er bedre og mer verdt enn andre. Blå-nissene mener at de menneskene som er mer verdt enn andre er de som er rike og velstående, eller arver seg rike og velstående, og de høyt utdannede. Blå-nissene mener at disse skal behandles adelig og med særfordeler – eksempelvis på lønn, og tilang på å bygge ned strandsoner osv – slik at rød-nissene og grønn-nissene ikke slipper til disse områdene, og de vil private helsetjenester betalt/ subsidiert av fellesskapet mv mv. Blå-nissene mener at de rike og velstående/ de høyt utdannede skal ha trygge gode stabile arbeidsbetingelser, pensjons- og velferdsordninger (inklusive bonusordninger, pensjonsavtaler, opsjoner osv osv). Men så er også sånn at blå-nissene mener at rød-nissene og grønn-nissene er en slags dum underklasse (fordi de vil dele med andre i fellesskap) – og fordi de vil ta felles ansvar. Blå-nissene mener at disse skal ha lagt dårligere forhold. De rød-grønne nissene kommer som oftest av arbeidernissefamilier – og som ofte har bakgrunn med midlere eller lavere formalkompetanse, og er mindre velstående. Blå-nissene mener at disse rød-grønne arbeidernissefamiliene skal gjøres enda fattigere. For å oppnå det må de rød-grønne nissene ha uttrygge lønns- og arbeidsvilkår (innføre midlertidige kontrakter/ lave stillingsbrøker, oppheve arbeidstidsbestemmelser/ stillingsvern osv osv ) og bare ha svake pensjons- og velferdsordninger (minimumsløsninger). I tillegg må boligmarkedet innordnes slik at de røg-grønne nissene alltid står som gjeldsslaver til finansinstitusjoner som i all hovedsak eies av blå-nissene. Det gjøres ved at bygges lite boliger – slik at etterspørselen og markedet presser prisene urimelig høye.

Fattigdomsnisseklassen skal gjenskapes gjennom å bekjempe de rød-grønne nissenes fagforeninger, bruk av sosial dumping som virkemiddel, og forrige lover og avtaler som skal beskytte arbeidernissene i arbeidslivet – med hjelp fra EU.
Som en rød-nisse sa det litt ironisk for en tid tilbake (litt omskrevet/tilpasset);
”Norge har vært rammet av tre katastrofer. Den første var svartedøden (svartedauen), den andre var andre verdenskrig, og den tredje og den verste var opprettelsen av BI (markedsliberalistenes utklekkingsanstalt) – for der henter alle (blårussen) blå-nissene det usosiale tankegodet fra”.

De som kan være stolte i dette samfunnet, er de rød-grønne arbeidstakernissene!!! Det er arbeidstakernissene som skaper verdiene, det er arbeidstakernissene som har skapt velferdsstaten, det er arbeidstakernissene som tar et samfunnsansvar som inkluderer alle – også blånissene!

Derfor – Rød-grønne arbeidstakernisser – vær stolte! Det er dere rød-grønne nisser som er ryggraden og bærebjelken i samfunnet!

Sannheten er at det er rød-nissene og grønn-nissene som lever de ”rike livene” – fordi de har evnen til å dele og gi av hverandre i fellesskap! Mens blå-nissene derimot er de fattige – fordi de vil verken dele eller fordele, er bidra i et fellesskap med likeverd under slagordene ”frihet, likhet og brorskap”! Det må være et fattig liv – faktisk opp mot 40,9 minusgrader!

Da ønsker jeg alle med-debattanter og mot-debattanter – som står frem i offentlighet med sine meninger – en riktig god jul og et riktig godt nytt år! Beklager, men å sende hilsninger til anonyme – er jo som å rope i løse lufta – for jeg vet ikke hvem de er.

Her kan man gjøre noen refleksjoner over lønnsutviklingen mellom Sverige og Norge.

Den viser jo at Stein Erik Hagen har rett, det er ”forferdelig å bo i Norge – og det er grunnlag for å flagge ut.

Spøk til side – Stein Erik Hagen burde være flau på egne vegne.

Følgende er sakset ut:

Fra 1993 til 2004 økte de 5.000 rikeste sine inntekter med 213 prosent.

– Dette innebærer at avstanden mellom gjennomsnittsinntektene i befolkningen og de 5.000 rikeste økte med over 21 gjennomsnittlige årslønner i denne perioden, skriver Magne Flemmen i siste utgave av Tidsskrift for samfunnsforskning, ifølge Forskning.no.
Økningen skyldes særlig vekst i kapitalinntektene til de rikeste.

– Kapitalinntektene deres økte med 370 prosent fra 1993 til 2004. I 2004 fikk denne gruppen 52 prosent av de totale kapitalinntektene, mens i 1993 fikk de 25 prosent av dem, ifølge Flemmen.

– Det er slett ikke umulig for folk fra lavere eller midlere samfunnslag å komme seg oppover, og mange har gjort det. Men det er langt mer sannsynlig at noen fra privilegert bakgrunn vil havne i overklassen, sier Flemmen.
Overklassen defineres som eierkapitalister og toppsjiktet av lønnede ansatte, og rekrutteringen hit beskrives som avhengig av opprinnelig sosial bakgrunn. (©NTB

Kløften mellom fattig og rik øker i Sverige

Kløften mellom fattig og rik øker i Sverige, konkluderer svensk LO i en ny rapport.

De rikeste 10 prosent av befolkningen økte i årene 1991 til 2007 sin disponible inntekt med 88 prosent.
For de fattigste 10 prosent av befolkningen var økningen i samme periode på bare 15 prosent, viser LO-rapporten om inntektsutviklingen i Sverige.

Svenske arbeidere har i gjennomsnitt hatt en reallønnsvekst på 3,3 prosent i året de siste seks årene.
Syke, arbeidsløse og førtidspensjonerte har til sammenligning hatt en gjennomsnittlig inntektsøkning på 0,86 prosent i året.

Risikoen for å havne i fattigdom er doblet fra 8 til 16 prosent i denne gruppen, viser LO-rapporten. (©NTB)

Rapporten som nylig er offentliggjort om at USA gjennom CIA har utøvd grusom tortur mot fanger, bør få konsekvenser for tidligere president i USA – Georg W. Bush. Likeså ovenfor tidligere sikkerhetsrådgiver/ utentiksminister Condoleezza Rice, CIA-sjef George Tenet, forsvarsminister Donald Rumsfeld og justisminister John Ashcroft!
I denne saken finnes det ingen formidlende omstendigheter. De ansvarlige må stilles til ansvar – det finnes intet grunnlag for straffefrihet i slike alvorlige saker!

Det er også helt uhørt at president Barack Obama ønsker å gi forhørsledere som har utført tortur amnesti, dvs å ikke stille dem for retten, slik amerikanske myndigheter helt riktig gjorde ovenfor folk lenger ned i systemet, Blant annet husker vi at soldaten Lynndie England, ble dømt for mishandling av fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak.

Den fremlagte rapporten konkluderer også med at Bush-administrasjonen godkjente 14 ulike metoder som utvidede forhørsteknikker, inkluderte drukningstortur eller «waterboarding», innesperring i en liten mørk boks, psykologisk tortur og nektelse av søvn i opptil elleve døgn. Med andre ord, Bush-administrasjonen oppfordret til bruk av tortur!

Det er opplyst at i følge amerikanske militærjurister ble japanske fangevoktere som benyttet samme typer avhørsteknikker under 2. verdenskrig definert som ”krigsforbrytere”. Den konklusjonen må danne presidens også ovenfor involverte i CIA-avsløringene.

Det er også kommet frem at CIA skal også ha brukt et håndvåpen og en elektrisk drill i forbindelse med sine avhør, i et forsøk på å skremme en fanget al-Qaida-leder, Abd al-Rahim al-Nashiri, for å få ham til å bidra med informasjon.
Det er også meget skremmende at norske luftfartsmyndigheter har gitt amerikanske fly adgang i norsk luftrom for flyvinger av fanger til Guantańamoleiren på Cuba, og at norske virksomheter har vært engasjert til å bygge ut Guantańamoleiren.

Det omtales også at CIA opprettet hemmelige fengsler (avhørssentre) som ble benyttet til forhør av al-Qaida-fanger i utkanten av Litauens hovedstad Vilnius, samt i Romania, Polen, Ukraina, Thailand, Marokko og Afghanistan.
Det bør derfor bli et folkekrav nasjonalt og internasjonalt, at de ansvarlige ”krigsforbryterne” i USA blir etterforsket og dømt på lik linje med andre krigsforbrytere. Internasjonal rett må være lik for alle!

I dagens nyhetssendinger kom det frem at i Oslo – under Høyre og Fremskrittspartiet sitt regime – sendes folk som har rettigheter til sosiale bidrag bevisst og med overlegg til frivillige organisasjoner for å få utdelt matrasjoner der for å spare offentlige utgifter.

Ja, etikken og moral til høyrefolk er på sitt vante nivå – de eier ikke skrupler ovenfor folk som ”sitter nederst ved bordet”. Her viser Høyre og Fremskrittspartiet til overmål sitt sanne ansikt! Makan til frekkhet! Høyrepolitikk og høyrefolks menneskesyn på fattige (og arbeidstakere) kan best beskrives som ”cold stone feelings” – som det heter i en sang!

Det kan virke som om folk på høyresiden er blitt opptatt av redelighet, troverdighet og fast kurs! Det er gledelig – selv om dette utsagnet kommer fra en politisk motstander. På en meningsmåling i Dagbladet får Høyre en oppslutning på 21,8 prosent, som er en fremgang 4,6 prosentpoeng i forhold til valgresultatet.
Desto mer gledelig er det at det useriøse, dag-for-dag vinglepartiet Fremskrittspartiet går tilbake med 1,3 prosentpoeng – til 21,5 prosent, og er dermed mindre enn Høyre.

Jeg har ofte lurt på hvor lenge det ville gå før velgerne på høyresiden innser at Fremskrittspartiet ikke er løsningen for høyrepartiene. Tenk på alle forslagene Fremskrittspartiet fremmer uten å ha økonomisk forankring i budsjettene – de burde jo vært tiltalt for villedende reklame. Til og med Fremskrittspartiets tilsynelatende egen fjernsynskanal – TV 2 (Frp 2), synes at Fremskrittspartiet ble bare for drøye i årets valgkamp, og avslørte at det manglet 100 mrd kroner mellom hva Fremskrittspartiet hadde lovet velgerne – og hva de faktisk hadde til rådighet. Men det viser bare hvor useriøse dette partiet er.

På nettstedene ser at Fremskrittspartiet har et fast skrivekorps, som ofte opptrer anonymt, og dermed er så gjennomsyret feige at de tør ikke stå for sine egne meninger engang. De henger ut folk, og forsøker å avspore og forsøple det som skal være konstruktive meningsytringer. I det siste har noen av dem gått så kraftig over streken, og er blitt avslørt, så kanskje at også dette påvirker meningsmålingene. Det er bra! Kanskje vi etter hvert kan få tilbake større grad av seriøsitet i debattene! Det blir jo ganske spesielt når Fremskrittspartiets faste skrivekorps går lengre enn hva partiet står for – og dermed ødelegger for eget parti – selv om det er kjempegledelig for oss som tar avstand fra slik useriøs, uredelig, usammenhengende og vinglete politikk som det Fremskrittspartiet står for!

I Norge kan du kan gå på jobben uten – og stå med lua i hånda når sjefen kommer. Du får sykelønn når du er syk. Du slipper å bli sagt opp fordi sjefen din ikke liker trynet ditt, og lønnsnivået ditt bestemmes ikke ensidig ut fra om sjefen liker deg eller ikke. I Norge får 5 ukers ferie, med feriepenger gjennom ferielønnsavsetting hvert år. Du får arbeidsledighetstrygd hvis du er arbeidsledig, og veldig mye mer…
Dette får du fordi at vi har et sterkt LO! Et LO som engasjerer seg og tar medansvar for samfunnsutviklingen i Norge gjennom politisk påvirkning!
Politisk påvirkning er mulig, fordi LO samarbeider med partier som vil snakke med oss – og ikke mot oss!

LO er den siste skansen i Norge som kjemper for, og vil bevare velferdsstaten og innholdet i velferdsstatens politikk.

På dette forumet, og i andre forumet, er det en ondsinnet skrivegjeng, som forsøker å fremstille et slikt viktig engasjement som ”samrøre”,
”betaler kjøper seg innflytelse”, at faglig politisk samarbeid er en slags type ”mafiavirksomhet” osv osv. Dette ved siden av at de forsøker å henge ut politiske motstandere på en svært negativ måte. Vel, dem om det. De fleste i denne skrivegjengen er så feige at de opererer under nick-navn/ uriktige navn. De er så feige at de tør ikke stå frem med sine meninger – og de forsøker å forsøple nettstedene på en slik måte, at det synes åpenbart at nettsteder skal være en propagandamaskin for en annen type politikk enn den sosialdemokratiske!

La oss se litt på hva Fremskrittspartiet vil, og som høyrepartiene i store trakk støtter;
Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett å fjerne så godt som hele kvalifiseringsprogrammet, og kutte i verktøyene for forebygging og tilsyn med arbeidslivet.

Fremskrittspartiet vil kutte i stønadene til enslige forsørgere og de som ikke har opptjent fulle rettigheter i Folketrygden. Noe så usosialt! Slike usosiale kutt vil de gjennomføre for å skjære ned på rettighetene til arbeidstakere, og Fremskrittspartiet tror at dette vil få flere folk i arbeid – hvor skal alle disse få jobb i et for tiden trangt arbeidsmarked?

Arbeidskraft er definert til å være samfunnets viktigste ressurs. Det er de som skal sikre verdiskapningen og trygge framtidas velferd her i Norge. Statsbudsjettet som nylig ble vedtatt, er et budsjett som har som mål å holde arbeidsledigheten av, samtidig som at budsjettet skal ta vare på dagens arbeidsledige, og de som står i fare for å møte arbeidsledighet i kommende år.

Fremskrittspartiet vil stramme inn og spare inn milliarder på å kutte utgifter til som i dag går til dagpenger, sykepenger og uføreordningene.

Fremskrittspartiet vil redusere antall hjelpetrengende ved at alle disse skal få vurdert sin restarbeidsevne på nytt, med tanke på å komme tilbake i jobb så raskt som mulig. Dette sier Fremskrittspartiet – til tross for at vi vet at så mange som 90.000 personer med nedsatt arbeidsevne – og som allerede står i kø og ønsker å jobbe – men som ikke slipper til i arbeidslivet.
Å tro at det er mulig å få folk inn i arbeidslivet, eller friskskrive dem over natta er ikke mulig. Det gjør Fremskrittspartiets forslag til innsparing på trygdebudsjettet er urealistisk. Fremskrittspartiet har forslått å kutte utgiftene til trygdebudsjettene med nesten 9 milliarder kroner allerede i 2010. Subsidiært vil Fremskrittspartiet foreta kutt i dagens ytelser for å kunne gjennomføre innsparingene. Kuttene som Fremskrittspartiet foreslår vil tilsvare 4.300 kroner mindre å leve av for en enslig minste-
pensjonist.

FrP vil tvinge de syke tilbake til arbeidsplasser, og som slettes ikke alltid er der for dem, og som i følge Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett ”ikke er opptatt av å skape”.

Nå er det på tiden at Fremskrittspartiet blir ærlige og redelige, og forteller sine velgere, og andre, hvordan Fremskrittspartiets budsjett henger sammen, samt være tydelig på å tilkjennegi hvor og hvordan kuttene i det foreliggende statsbudsjettet skal gjennomføres i praksis.

I mangel på slike viktige avklaringer, er det i hvert fall viktig for arbeidstakere – og andre – å holde Fremskrittspartiet langt unna regjeringskontorene!

EU er seg selv lik. Dette er vel det man kan kalle plyndring/ landeveisrøveri etter tidligere tiders målestokk. Nå viser det seg at utpresserne i EU mener at Norges betaling for EØS-avtalen skal øke med 22 prosent. Den samlede summen kommer da opp i 357,7 millioner euro i året de neste fem årene.. Avtalen mellom EØS-landene og EU handler om finansieringen av samarbeidet som følger av avtalen. Den årlige betalingen tilsvarer rundt 3 milliarder kroner.
Ja, slik fungerer markedsliberalismen – dvs høyrepolitikken!

Den 09.03.2007 er ikke en dag man minnes med glede. Den dagen gikk Gerd Liv Valla av som LOs leder.

Den samme kvelden ble det tid til refleksjon – refleksjon over hva Gerd Liv Valla hadde fått utrettet i sin periode som LO-leder.

Fagbevegelsen i Europa var på rettrett mange steder. Mange land i Europa ble styrt av høyreregjeringer – og hvor fagbevegelsen og arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår ble satt under kraftig press og ofte med tilbakeslag.

I Norge hadde vi også en høyreregjering, ledet av statsminister Kjell Magne Bondevik. I Norge vokste LO, og de faglige rettighetene ble i store trekk bibeholdt og forbedret – og det til tross for at vi hadde en høyreregjering, og tross sterkt press fra EU gjennom EØS-avtalen.

Min konklusjon der og da var klar; Gerd Liv Valla er trolig den største LO-lederen etter krigen! Slik ble det tekst og melodi av.

Denne sangen er tilegnet Gerd Liv Valla for hennes innsats som LO-leder – tekst og melodi skrevet den 09.03.2007 – av Jørund Hassel

The Golden cup

1.
She’s no ”pussy cat”
She’s a woman too
She’s a working class woman
She was too strong…
…for those in power elite
She’d only tried to keep the right from wrong
In the highs we were all behind her,
when she fought for our rights to come
The bourgeois press they tried to break her down
She collected all victories – putting them in a golden cup
We’re all sitting there together drinking of that golden cup

2.
Equality of women…
…is her trademark too
She stood up for all the women
And in her mind…
…she’d always fight…
…for all the weakest in our society
To the liberalization in the European Union…
…she said no to that social dumping
She become dangerous – dangerous for the social elite
The people didn’t understood it before it was too late
We were all too busy to drink of that golden cup

3.
So she’s no “pussy cat”
That’s what she said
She is working class hero!
She was too strong…
…for those in power elite
She was one of the dangerous women
In the highs we were all behind her,
when she fought for our rights to come
The bourgeois press they tried to break her down
She collected all victories – putting them in a golden cup
We’re all sitting there together drinking of that golden cup
I was sitting there besides her – drinking of that golden cup
…..

Takk for din innsats for LO-medlemmene Gerd Liv Valla!

Var vi vitne til en utdeling av en markedsliberalismens eller fredspris? Etter mitt syn var og ble dette mer en markedsliberalismens pris enn en fredspris!

Egentlig synes jeg litt synd på president Barack Obama for at han fikk Nobels fredspris 2009 – så tidlig i sin karriere. For det første tror jeg at presidenat Barack Obama personlig har alle gode hensikter, men også han styres, påvirkes og må ta hensyn til næringslivsinteresser i markedsliberalismens høyborg- USA – noe som begrenser handlingsrom. For det andre synes jeg litt synd på President Barack Ombama fordi Nobelkomiteen gjennom sin utnevnelse trekker fokuset fra ”fredsprisaspektet” over til ”markedsliberalismeaspektet”. Det fortjener ikke en mann som President Barack Obama.

USAs kriger i Irak og Afghanistan handler om å skape et marked for økonomisk vekst. Fra 1922 og frem til Sovjetunionens fall i 1991, ble krigsindustrien regnet som verdens største økonomi – og hadde stor betydning for fremveksten av vestens økonomi. Etter 1991 er dette bildet endret, og krigsindustrien har vært avhengig av å finne nye markeder. Blant annet er overvåking, etterretningstjenester, og private firmaer som tilbyr krigstjenester blitt vekstmarkeder – også i USA. Krigsindustrien har således vært avhengig av strategiske endringer både ut fra produksjon av krigsutstyr er styrt av et marked, og ut fra at den fortsatt utgjør en betydelig del av USAs økonomi. I det landet er Barack Obama president.

Nøkkelen for at Barack Ombama skal lykkes som president hjemme i USA, er betinget av at krigsproduksjonens marked lykkes. President Barack Ombama fikk gjennom å bli tildelt Nobels fredspris for 2009 anledning til å entre fredsprosjektenes viktigste talerstol, og hvor han nettopp brukte talerstolen og store deler av talen til både til å rettferdiggjøre opptrapping av krigen i Afghanistan og krig som virkemiddel for å fremme fred (les; opprettholde krigsindustriens marked).

For USA handler krigene i Irak og Afghanistan om kontrollen med olje- og gassforekomster, og kontroll over områder som er strategiske i forhold frakt/ fremføring av olje- og gass (landene nord for Afghanistan regnes å ha noen av verdens største gassforekomster).
I tillegg handler det om militær kontroll og nærvær i – for USA – strategisk viktige områder – kall det gjerne konfliktområder (Midtøsten – Taliban).
Man skal heller ikke utelukke at USAs svarte økonomi og narkotikakarteller har sine interesser i den narkotika og narkotikaproduksjonen i Afghanistan.

USA har – som nevnt – også fått bygd opp egne organisasjoner som driver med private krigssoldater og vaktselskaper beregnet på konlikt-områder i verden (eks organisasjonen Black Water). Slik det er presentert, består disse hærstyrkene av personer som ofte har et heller frynsete rulleblad. Dette handler også om et marked – med sterke interesser for å delta i konflikter, og for å skape et marked for sine tjenester som ofte består av krigstjenester. Tidligere president, Geoge W. Bush, så store muligheter for disse grupperingene. Blant annet at disse soldatene ville kunne bli unntatt av Geneve-konvensjonen, og kan dermed opptre kunne mer brutalt og hensynsløst gjennom selvskrevne lover og regler. I tillegg – ved salg av private(krigs)tjenester og bruk av flernasjonalt mannskap – er ikke disse selskapene definert som direkte tilhørende et land, dvs underlagt et lands styre direkte, og står dermed fritt til bruk av tortur og andreovergrep uten at det får særlige konsekvenser (om det i det hele tatt gjør det). I USAs krigsmarked, skal man ikke utelukke at slike private krigsselskaper etter hvert har fått stor makt i et lands styrende organer.
Markedsliberalismens innføring i Norge

I Norge ble markedsliberalismen innført av tidligere statsminister Kåre Willoch og hans høyreregjeringer i 1981 og i 1985. I denne perioden skjedde det store endringer i den politiske styringen, og i synet på utviklingen av norsk politikk. Markedsliberalismen ble adoptert som en styringsform også i Norge. Kapitalisme og høyrepolitikk ble stadfestet som norm for fremtiden i store deler av verden – og slik er det blitt. Dvs Thatcherismen/ Reaganismen vokste sakte frem i store deler av verden.

Thatcherismen/ Reaganismen hadde følgende mål;

- Fagforeningsknusing (gjennom å endre lover, splitte virksomheter/ opprette marked for arbeidsgiverforeninger (tariffhopping) – noe som splitter fagforeninger og tariffavtaler, opprette usolidariske personal- og lønnssystemer, samt støte ut endre arbeidstakere, inndragning av fri for å drive fagforeningsarbeid/ skolering og politikk – spesielt ovenfor lavlønnsgruppene mv mv) osv osv.

- Privatisering (selge unna fellesskapets eiendommer og verdier, ta kontrollen på boligmarkedet, sørge for lav vekst på nye boliger – dvs å skape et marked med høye boligpriser – og dermed flere ”gjeldsslaver blant arbeidstakere”). Det viktigste i denne politikken, er å opprette offentlige AS-selskaper med egne styrer – dvs et system som har til hensikt å frata politikere makta og overlate dem til ekstreme markedsliberalister. På denne måten går en stor andel av skattepengene og inntekter tilhørende offentlige selskaper over fra offentlig styring, kontroll og revisjon og til privat styring, kontroll og revisjon. Lønnssystemene kommer helt ut av kontroll – hvilken gjelspeiles i bonus-, pensjons- og opsjonsavtaler mv mv

- Å bygge ned offentlige velferdsordninger, dvs pensjons-, trygde- og stønadsordninger (alt som gir trygghet for arbeidstakere og gi skattelette til de rikeste). Skatte- og avgiftslette brukes som lokkemiddel for å få velgerne til vende velferdsstaten ryggen (det har medført at alle politiske partier i dag mer eller mindre er imot velferdsstaten slik den har vært – LO er den siste skansen igjen som forsvarer velferdsstaten)

- Å forgjelde fremtidige skattebetalere gjennom å lånefinansiere offentlige investeringer gjennom ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS) – hvilket gir grunnlag for å knuse gjenværende offentlige velferdsordninger – som pensjons-, trygde-, og stønadssystemer (gjeld til de rike må betales før arbeidstakere får opprettholde sine velferdsordninger).

Dette for å nevne noe av innholdet av Thatcherismen/ Reagenismen som har infiltrert vestens politikk.

Sosialdemokratiet forvitrer

Etter innføringen av markedsliberalismen (New Public Management – NPM), ble det samtidig innført et ”nyspråk” som var vanskelig å definere det faktiske innholdet av, dvs ord som eksempelvis ”moderne”, ”frihet”. Dette er ord som inneholder en type dobbelkommunikasjon. I tillegg ble disse ordene ofte kombinert andre nye ord (eksempelvis uttrykk som New Public Management, incitament, intensiver m.fl). Språk ble en maktfaktor. Det kan virke som om dette ble starten til at sosialdemokratiets styrende organer sentralt begynte å hente flere nye tillitsvalgte som ikke hadde noen bakgrunn eller medlemskap i LO – dette for å matche den nye utviklingen og folk som angivelig skulle matche ”nyspråket”. Vi har sågar opplevd at statstråder ble statsråder samme dag som de meldte seg inn i partiet. Høyrepolitikken fikk et større grep om ideologien i arbeiderbevegelsen – sterkt initiert av EU og EUs organer.

I de offentlige selskapene, selv under sosialdemokratiske/ rød-grønne regjeringer, utnevnes for det meste ledere med holdninger og styringsformer – og syn på lavlønnede arbeidstakere – som i mange tilfeller ligger til meget langt til høyre for hva Fremskrittspartiets normalt står for. Gjennom AS-ifiseringen har politikerne gitt fra seg både makt, styring, kontroll og revisjon av vitale deler av hva som bør tilligge offentlig forvaltning. Og politisk ledelse erstattes av disse meget høyreorienterte lederne. Det innebærer at velgere etter hvert fikk problemer med å se forskjeller mellom høyre og venstresiden i politikken mellom de ulike regjeringene, spesielt for arbeidstakere innen det offentlige/ offentlige virksomheter. Demokratiet har mistet grepet om vitale deler av demokratiet – og overlatt avgjørelsene til styrer og ledere mer eller mindre lukkede møterom.
Likeverd, likestilling og fellesskap – eller frihet, likhet og brorskap – etter sosialdemokratisk tolkning blir mer og mer fremmedgjort. Det er forstemmende at sosialdemokratiske/ rød-grønne regjeringer ikke makter å plassere ledere med sosialdemokratiske/ rød-grønne holdninger og meninger i viktige posisjoner når de sitter med makta. Vi trenger flere ledere i sentrale posisjoner innenfor styring og forvaltning av offentlige interesser med sosialdemokratiske/ rød-grønne holdninger!

Utviklingen av EU, med markedsliberalisme (høyrepolitikk), påvirket også en annen stygg trend – som har fått utvikle seg innenfor sosialdemokratiet. I Arbeiderpartiet, begynte ja til EU-tihengere (spesielt på 80-tallet – men også før det) en maktkamp for å posisjonere seg, med det formål å fryse ut partimedlemmer med nei-standpunkt fra viktige verv og valglister. Og det viser seg at ja til EU-tilhengere overhode ikke tar hensyn til nei-flertallet i befolkningen – men kjører i stor grad frem sitt eget løp! Verken det nei-flertallet som er fremkommet i folkeavstemninger eller nei-flertall fremkommet i meningsmålinger tillegges særlig vekt (om det overhode gjør det) i de sentrale maktapparatene.
Det kan ogsåvirke som om ja-tilhengerne i Arbeiderpartiet kun er opptatt av å få gjennomført nok folkeavstemninger helt til det blir et ja (så skal det ikke stemmes over flere ganger). Dvs hensikten må åpenbart være å få Fremskrittspartiets markedsliberalistiske holdninger 100 % inn i sosialdemokratiets styring (EU sin politikk).
Det er også slik at fordelingen ja/ nei-til EU-tilhengere på Stortingsvalgslistene til Arbeiderpartiet gjenspeiler overhode ikke meningene i befolkningen – og er blitt et demokratisk problem. Ja til EU-tilhengere har mange steder tilnærmelsesvis null-tolleranse i forhold til partimedlemmer med nei-standpunkt!

Fredsprisen og Torbjørn Jagland.

Torbjørn Jagland er sannsynligvis den mest EU-vennlige personen Norge har oppfostret! Og tidvis må det være tillatt å si at hans iver etter at Norge skal bli EU-medlem til tider er så stor – at man må kunne stille spørsmålstegn om han er i stand til å ta hensyn til folkemeningen og resultatet av folkeavstemningen? Jagland er i hvert fall blitt belønnet rikelig for sitt standpunkt, og blitt belønnet med generalsekretær i Europarådet. Man skal heller ikke utelukke at medlemslandene i EU kan ha en hvis baktanke ved å støtte Jaglands kandidatur som generalsekretær i Europarådet.
Samtidig med at Jagland er generalsekretær sitter han som leder av Nobelkomiteen i Norge. Hvilke motiver hadde Torbjørn Jagland for å velge president Barack Obama som kandidat til å motta Nobels fredspris 2009? Det er vanskelig å få fatt på – i hvert fall på nåværende tidspunkt – og det er ikke sikkert vi får noe svar på det noen gang heller! Men kan det være slik at det bevisst er noen koblinger mellom disse to rollene – i markedsliberalismens tjeneste?

Verden har vært, og er delvis inne i en verdensomspennende finanskrise. Det er i tider med finanskriser at forskjellene mellom de rike og resterende del av befolkningen øker. Er det mulig at det fantes motiver i finanskrisen for gi Nobels fredspris til USA? På den ene siden kan et motiv ha vært å utvise/ knytte nære bånd med presidenten for markedsliberalismen høyborg (USA), med den hensikt å utvikle mer markedsliberalisme internasjonalt. For det andre, kan det å gi presidenten i markedsliberalismens høyborg (USA) slik oppmerksomhet, bevirke til at den norske befolkningen blir mer vennlighet ovenfor markedsliberalismen generelt (EU), og til USAs utenrikspolitikk i Europa? Var det å nekte representasjon fra Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet på Nobels Gallamiddag et forsøk på å fremstille ovenfor president Barack Obama at det er markedsliberalisme som det norskefolk er opptatt av?

Etter 8 år med George W. Bush som president, en president som gav blaffen i å kontrollere finansinstitusjonene, og lot den svarte økonomien flyte mer eller mindre fritt (skatteparadiser), kom finanskrisen. Til slutt ble virkningen av markedsliberalismen så ille at George W. Bush til slutt måtte begynne å vurdere å ha en hvis kontroll med finansinstitusjonene. Som tilsvar på det uttrykte Per Sandberg, nestleder i Fremskrittspartiet, at president George W. Bush er en ”sosialist” – fordi Sandberg markedet må få flyte fritt og ordne opp på egenhånd. Det pussige er i dette spørsmålet står EU fortiden nærmere Per Sandberg syn enn George W Bush hadde.

I dette bildet er det ganske påfallende at Torbjørn Jagland, som leder av Norges Nobelkomite, sørger for å stenge partiledere med nei til EU-standpunkter ute fra gallamiddagen, og store deler av de folkevalgte, og erstatter disse med noen av de sterkeste markedsliberalistene vi har innen næringslivet i Norge! Er dette et forsøk på å ensrette den norske folkemeningen, og hindre en hver mulighet for at flertallet av Norges befolknings syn på EU og markedsliberalisme kommer til uttrykk ovenfor delegasjonen til presidenten for markedsliberalismens høyborg – USA?

President Barack Obama brukte mesteparten av sin Nobeltale til å forsvare krigføring. Kan det han i realiteten forsvarte være USAs behov for å ha et krigsmarked, nettopp for å stimulere markedsliberalismen i våpenhandel og krigsindustri (som amerikansk økonomi er så avhengig av) – og at fredssaken var sekundær.
Amerikansk krigsindustri, og dermed også EU sin krigsindustri, fikk noe av den beste markedsføringen en virksomhet kan få gjennom president Barack Obama sin Nobel-tale! Var det slik det var ment? Og krigsindustrien kommer – etter Barack Obama sin tale – nok til å rulle bedre enn noen gang er min spådom. Og det er viktig å holde krigene (markedene) i gang – i motsatt fall blir det ingen kandidater igjen å tildele fredsprisen til!

Klima = mer marked

Jeg fikk meg en stor overraskelse når det ble kjent at statsminister Jens Stoltenberg under samtaler med president Barack Obama skal ha snakket om at klimapolitikk kan være ”lønnsom butikk” (marked). Jeg regner da med at det var klimakvoter (kjøp/ salg) som var et av bakteppene her – kvoter som fattige land vil ha problemer med å få (ikke like vilkår). Enda verre ble det da det kom frem at ”issmelting kan gi Norge store inntekter”. Med andre ord; Klimautslipp er ikke et felles ansvar – som krever felles handlinger, men søkes gjort til en gjenstand og et marked som styres av samfunnets rikeste i form av kjøp og salg av blant annet klimakvoter. Et system jeg vil tro at også vil generere et ganske stort svart marked.

”Kvoter” er blitt et viktig grep innenfor New Public Management. Det er innført innen for fiske til havs. Det er selvsagt for å stenge alminnelige folk ute. Fiskeressursene i havet er dermed i prinsippet privatisert og forbeholdt noen få. På tilsvarende måte tildeles konsesjoner på fiskeoppdrettsanlegg (lakselusfarmer), og hvor man tilsetter en statsråd med sterke personlige interesser til å styre ”butikken” (markedet er sikret i EU sin ånd).
Nå ser vi at EU fastsetter egne kvoter uten å ta hensyn til norske interesser. I dette bildet kan man risikere at vi får et overfiske på linje med det som foregår i Barentshavet fra russisk side.

Oljen i Nordsjøen ble proklamert at var ”hele folkets eiendom” den gangen man fant de første forekomstene. I dag er store deler privatisert, og innsatt med noen av samfunnets sterkeste markedsliberalister til å forvalte i markedsliberalismens ånd.

Oppsummert;

Var det en fredspris, eller var det en markedsliberalismens pris (eller en kombinasjon) som ble utdelt? Jeg synes det er påfallende mange momenter som taler for at Europarådets leder, Nobelkomiteens leder, og valget av årets vinner av Nobels fredspris mer var en markedsliberalismens pris enn en fredspris. Hva mener du?

Ved siste Stortingsvalget sa velgerne i Hedmark og Oppland klart i fra hva slags politikk de ønsker for de neste fire årene. Det var klart flertall for rød-grønn politikk. Det må også gjenspeile i den lokale og regionale politikken! Velgerne i de to fylkene vil ha mer politisk styring og kontroll – ikke det motsatte!

Jf Hamar arbeiderblad den 15.12 anbefales det å opprette et bussamarbeid mellom Hedmark og Oppland. Det kan sikkert være mange fornuftige tanker knyttet til slikt forslag. Men slike planer må styres etter de signalene som velgerne har gitt – ikke etter anbefalinger som er gitt av Vista analyse – og som jeg oppfatter at har basert sine forslag på New Public Management-tenkningen, dvs høyrepolitikk.

Jf. Hamar arbeiderblad, sier Vista analyse i sine anbefalinger, sitat; ”det er ingen god idè å la sentraladministrasjonen ta over oppgavene som Hedmark trafikk har i dag”, og anbefaler videre at kollektivtransporten fortsatt skal styres via et frittstående selskap. Videre heter, sitat; ”Dette er nødvendig for å tiltrekke seg og beholde kompetansen som kreves i markedsutviklingen og samspill med sterke og kompetente busselskaper”. Er dette et forsvarsskrift for Hedmark Trafikk? Det er noe merkelig i denne konklusjonen som neppe kan stemme med virkeligheten!

For det første – har Hedmark trafikk som foretak gjennom flere år hatt store problemer med å holde budsjettene sine – et ikke ukjent fenomen innen denne selskapsformen (foretak), og hvor ansvar ofte smuldrer bort mellom politisk bevilgende myndighet og ledelse i foretakene.

For det andre – ser vi at der hvor kollektivtransport styres av politikere/ det offentlige er det trafikkvekst mange steder. Eksempelvis i Lillehammer er det antydet en trafikkøkning på ca 4,5 % på bybussene det seneste året. Hva er da feilen med ”kompetansen” og ”kompetente selskap” på Lillehammer (steder hvor kollektivtransporten er underlagt politisk styring)?

Hvor har ”kompetansen” og ”kompetente selskaper” vært hen da vi for kort tid siden leste i avisene at skoleelever måtte fortelle bussjåføren hvor skolebussen skulle kjøre hen, eller hvor språkproblemer utgjorde et betydelig problem mellom kunde/sjåfør, at billetterings- og takstsystemet ble feiltolket mellom kunde/ sjåfør osv osv. Alt dette pga at nye medarbeidere/ medarbeidere ikke får tilstrekkelige opplæring. Her burde ledelsen i Hedmark trafikk/ verneombudet vært voksne nok og stoppet trafikken. Personlig sitter jeg igjen med det inntrykk av at anbudspolitikken (høyrepolitikken) er blitt så hellig at ingen tar ansvar, eller tar kostnadene med å gi ansatte anstendig opplæring! Manglende opplæring er ingen god situasjon for kundene, og det gjenspeiler ikke noe godt arbeidsmiljø ovenfor de ansatte!

Anbudspolitikk er blitt et politisk initiert alibi for å drive sosial dumping mot arbeidstakere på lønns– og arbeidsvilkår. Den politikken trenger i hvert fall ikke rød-grønne politikerne å bli en del av – for de bør stå på et annet ideologisk grunnlag en høyrepolitikk! Bruk av anbud gir signaler i retning av et todelt arbeidsliv, dvs hvor en del arbeidstakere opprettholder trygge og gode lønns- og arbeidsvilkår (stort sett de med høyt utdannede/ velstående), og en del arbeidstakere som går på utrygge arbeidskontrakter, og dårligere lønns- og arbeidsvilkår (stort sett de med midlere/ lavere formalkompetanse – tilhørende arbeiderklassen).

Et bussamarbeid mellom Hedmark og Oppland kan være bra – men uten politisk styring, kontroll og revisjon – er det en dårlig løsning!

Ikke uventet ble saken mot Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) henlagt av statsadvokaten med begrunnelsen ”intet straffbart forhold ble ansett bevist”.

Saker er kort omtalt slik:
Tidlig i juni ble det hevdet en påstand om at Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) skal ha drevet ulovlig overvåking av norske toppolitikere og embetsfolk, herunder slottet og statsministerens kontor.

Deretter ba Forsvarsdepartementet Kripos om å etterforske saken, og Kripos tok ut siktelse mot FOST for brudd på sikkerhetsloven.

Det ble deretter lagt beslag i FOSTs sine lokaler på Jørstadmoen og Forsvarets IT-hovedkvarter på Kolsås.

Til tross for at Kripos etterforsket saken gjennomførte Forsvardepartementet egne undersøkelser/ intervjuer av ansatte ved FOST Jørstadmoen.

I mediene i ettertid, ser vi at det har foregått et maktspill hvor denne saken er blitt brukt negativt og ufordelaktig mot Jørstadmoen. Enkelte har sågar forskuttert i saken, hvor det har vært antydninger om å overføre FOST til andre forsvarsenheter med blant annet begrunnelsen ”manglende kompetanse” på Jøstadmoen. Nå har altså Statsadvokaten henlagt saken.

Ovennevnte reiser da noen spørsmål;
Hva slags rapporteringssystemer og rådgivere er det som sitter i Forsvarsdepartementet, eventuelt i politisk ledelse – og hvilke motiver har disse hatt?
Hvorfor gjennomførte Forsvardepartementet egen granskning/ undersøkelser ved siden av Kripos? Hvorfor ble ikke den saken stoppet i og med at saken var oversendt til Kripos? Er det underforstått slik at Forsvarsdepartementet ikke har tillit til Kripos? Eller skal det oppfattes som en mistillit til ansatte på FOST Jørstadmoen som krever departementets inngripen – og avhør under lojalitetsplikt? Dette er etter mitt syn kritikkverdige forhold på hva slags saksbehandling man bør forvente! Dette forholdet statsråden åpenbart burde ha stoppet/ ryddet opp i – men det jo avhenger selvsagt av hvilke informasjoner som statsråden selv fikk.

Det fremgår at de ansatte ved FOST Jørstadmoen forventer en beklagelse fra Forsvarsdepartementet. De ansatte ved Jørstadmoen har åpenbart vært under et overdrevent press – ikke minst ut fra at disse sakene er underlagt meget strenge vilkår i forhold åpenhet, og det faktum at de ansatte hele tiden mener seg uriktig hengt ut i mediene. De ansatte har hele tiden ment at de har utført sine arbeidsoppgaver etter gjeldende regler og rutiner.
Den oppfordringen bør Forsvarsdepartementet ta – og gi en unnskyldning ovenfor ansatte ved FOST Jørstadmoen.

Med statsadvokatens henleggelse som ”intet straffbart forhold ble ansett bevist”, er det selvsagt en styrke for både tilliten, troverdigheten, og den jobben som utføres, og ikke minst kompetansen ved FOST Jørstadmoen. Det er bra!

Men det er åpenbart at Forsvarsdepartementet har en jobb å gjøre med hensyn til rapporteringsrutiner og arbeidsmetodene til rådgiverne. Denne prosessen fremstår som alt annet enn ryddig! I hvert fall sett utenfra!

Hva ville Fremskrittspartiets og Høyres politikk vært i sykelønnssaken om de hadde sittet med makta i dag? Akkurat det hører vil veldig lite om fra den kanten. Men jeg registrerer at Fremskrittsparti-/ Høyresympatisører forsøker å skåre noen billige politiske poenger på den debatten som er reist i forhold til få sykefraværet ned i tilknytning til fornyelsen av avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). En sak som statsminister Jens Stoltenberg presentert på LO Stats kartellkonferanse for kort tid tilbake.

Men høyrefolk er høyrefolk uansett hvor de befinner seg i verden. De har en ting felles, og det er at tar fra arbeidstakere og fattige til fordel for de velstående. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid bli i Norge, i Sverige og alle andre steder på jorden.

Vi husker jo godt fra vår nære fortid hvordan Fremskrittspartiet sørget for at Bondevik II-regjeringen (Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) kuttet kr 20 000.- i dagpengeordningen for langtidsledige i perioden 2001 til 2005.

I forbindelse med debatten om ny IA-avtalen, er det oppstått en debatt omkring hvorvidt man skal adoptere en ordning i Sverige som visstnok skal ha fått sykefraværet i vårt naboland. I den debatten er det viktig å se til hvilke mekanismer er det som påvirker at tallene på sykefravær har gått ned i Sverige.

Uten at jeg har noen dokumentasjon, så er det nærliggende å tro økningen i antall arbeidsledige (som nærmer seg 10 %) gjør at færre er i arbeidet – det påvirker trolig statistikken ved at arbeidsledige påvirker sykefraværsstatistikken.

En stor andel svenske arbeidstakere tar seg jobber og bosetter seg utenlands. Blant annet har flere kommet til Norge. Det påvirker trolig statistikken.

Det er nevnt at flere eldre arbeidstakere og syke er havnet utenfor arbeidsmarkedsstatistikkene, og havnet over på stønadsordninger – dermed påvirker de ikke sykefraværsstatistikken.

Både svenskene og vi vet veldig lite om de langsiktige virkningene av at svenskene innførte normert sykmelding fra 2007. Den nye svenske ordningen medførte at for mange sykdommer ble resultatet halvering eller mer av sykmeldingsperioden. Eksempelvis nevnes at gjennomsnittlig sykmeldingstid for blindtarmoperasjon tidligere var 27 dager, mens de nye anbefalingene sier at du kun bør bli sykmeldt om du har tungt fysisk arbeid, eller har fått komplikasjoner etter operasjonen. Spesielt ble psykisk syke hardt rammet av endringene. ME-pasienter og deprimerte skulle for eksempel gå fra henholdsvis å være sykmeldte i snitt 119 og 341 dager til null dager.

Den svenske høyreregjeringen tror visst at folk blir friskere av å bli fattige (få mindre penger), men slik er jo ikke verden. Poenget er at folk blir ikke friskere av slike regler – snarere tvert imot – kan mange risikere at det oppstår andre og nye tilleggskomplikasjoner knyttet til det syksdomsbilde den enkelte har. Som den svenske viseordfører i LO, Ulla Lindqvist eksempelvis uttaler; ”Det er helt urealistisk at utbrente skal greie seg uten en eneste dag sykmelding. For mange er det jo nettopp jobben som har gjort dem syke”. Men det er jo ikke noe nytt i at høyrefolk bruker og kaster arbeidstakere etter hva størrelsen på fortjenesten blir.

Det som har skjedd i Sverige, og som mange opplever, er at i Sverige trakasseres de syke og arbeidsledige gjennom at deres ordninger blir så dramatisk forverret under statsminister Fredrik Reinfeldts regjering. Svenske LO karakteriserer tiltakene som dramatiske for de svakeste i samfunnet.

Er det slik vi skal ha det her i Norge?
Tror det er på tide at man får avkrevd fra Fremskrittspartiet og Høyre konkret hvordan de ville ha fortsatt sin politikk – slik vi så begynnelsen på i 2001 til 2005. De hadde neppe til hensikt å stoppe med sin vandalisme ovenfor arbeidstakere der. En ting er i hvert fall sikkert; Høyre og Fremskrittspartiet opposisjonspolitikk på sykelønnsordninger har overhode ingen troverdighet – det er i hvert fall erfaringen fra Bondevik II-regjeringen. Det er nok slik nå som før; Høyrefolk sine holdninger og høyrepolitikk er den samme uansett hvor man befinner seg i verden. I disse dager er det nok å ”look to Sweden”! Slik vil vi ikke ha det! Men vil Fremskrittspartiet og Høyre svare ærlig?

Det er jo ingen hemmelighet at EU er et klassesamfunn, og at det er blitt et fristed for politikere som ikke vil betale skatt. Det som er trist er personer som hevder at de er sosialdemokrater – men som i praksis i realiteten er bærere av Fremskrittspartiets politikk (EUs politikk) – utnytter disse godene. Det er ikke lenge siden tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland ble avslørt for slike skatteunndragelser mens hun bodde i Frankrike. Etter avsløringene vendte Brundtland hjem til Norge igjen.

Jeg har ofte lurt på hvorfor tidligere Stortingspresident Torbjørn Jagland i sitt embete – ofte uttalte seg nærmest som om Norge var medlem EU, og at han hele tiden går i forsvar for EU, og totalt undervurderer det flertallet i Norge som er mot norsk medlemskap i EU.

Det skal derfor bli meget interessant å se hvordan Torbjørn Jagland vil håndtere nyhetsoppslaget om at han som tidligere stortingspresident er blitt nullskattyter, etter at han overtok som generalsekretær i Europarådet. Han får etter det som er opplyst en årslønn på 2,2 millioner kroner – skattefrihet – i sin nye jobb, og at han i tillegg bor gratis i et herskapshus i Strasbourg. Europarådet betaler i tillegg for fire tjenere og en sjåfør jf medieoppslag.

Saken forteller veldig mye om hva slags konstruksjon EU er – dvs hvordan det fremmer høyrepolitikk med et system hvor makthavere og rike skal betale minimalt/ ingen skatt (og dermed opprettholder systemet med adelsmenn) – samtidig som EUs velferdssystemer forringes/ markedsliberaliseres. Skatt er visst noe høyresiden og EU mener at bare skal gjelde underklassene – dvs skatt for å sikre makthaverne (adelen) inntekter.

Den største skuffelsen er selvsagt at dersom (såkalte)sosialdemokrater godtar å bli med på et slikt system. Dette er det stikk motsatte av fellesskap!
Så Torbjørn Jagland – her får du sørge for å etablere et system hvor du betaler skatt (husk; Norge er ikke medlem av EU).

En undersøkelse utført av EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) konkluderer mer at diskrimineringen av innvandrere og minoriteter har nådd sjokkerende høyder i EU – er det slått fat i en ny rapport. Her brukes EU-systemet ordet ”sjokkerende” – det er verdt å merke seg (og denne gangen er det ikke Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, som benytter uttrykket ”sjokkerende” – det betyr at vi må tolke ordet for dette uttrykket slik som det er ment).

Med markedsliberalisme, og med innføring av New Public Management (NPM) – og regnskapssystemer knyttet til den NPM-modellen, er denne konklusjonen om diskimering verken ny, overraskende eller uventet!

EU-landene vedtar en masse direktiver som de pålegger medlemslandene/ EØS-landene å følge/ implementere i egen lovgivning basert på diskiminering (dvs frata arbeidstakere rettigheter og overføre makten til kapitalkraftene).

EU skal åpenbart utvikles til å bli en reguleringsstat basert på høyrepolitikk og markedsliberalisme – og uten å åpne demokratiske behandlingsprosesser (alt styres ovenfra og ned – fremfor fra grasrota og opp til avgjørende myndigheter).

Etter at direktiver er vedtatt, virker det som om EU-politikerne fraskriver seg all makt og myndighet – og muligheter for særlig videre påvirkning. Da overlater politikerne all makt til EU-domstolene – som har i oppdrag å håndheve direktivene (politikk overlates til domstolene). EU-domstolene på sin side, viser det seg – å ikke lengre avsi sine dommer basis lov (demokratiske vedtatte lover) slik folkeretten krever, men på basis avdirektiv fastsatt av høyreorienterte markedsliberalistiske holdninger og spesielt utpekte markedsliberalistisek dommere – alt i den hensikt å fremme sosial dumping (hvilket de gjør i et meget høyt tempo). Eksempelvis Laval-dommen).

Høyrepartiene (markedsliberalismen) har som kjent programfestet at de vil ha et todelt arbeidsmarked – et for de rike/ de med høy utdannelse, og et arbeidsmarked for fattige/ de med lav formalkompetansen. Alt for å fremskaffe en ny underklasse (fattigdomsklasse). I Norge er Fremskrittspartiet en særdeles pådriver i en slik retning!

Diskriminering, både ovenfor personer med annen etnisk opprinnelse, og i form av innleid av arbeidskraft på sosial dumping – er høyrepartiene og markedsliberalismens viktigste kort i arbeidet med å utvikle sosial dumping/ utvikle en ny underklasse (fattigdomsklasse), Dette handler om en bit-for-bit-politikk hvor da fattigste rammes først – men slik at dette på sikt også vil ramme arbeidstakere på lavere/ midlere inntekter og utdanningsnivå. Som Carl I. Hagen (Fremskrittspartiet) sa det på 80-tallet – det viktigste bidraget for å få flest mulig i arbeide, er at arbeidstakere begynner å underby hverandre på lønn. Det er slik markedsliberalismen fungerer i praksis arbeidstakere tjener etter hvert så dårlig at de ikke makter å betale sine forpliktelser på ei lønn. Carl I. Hagen utsagn er også et virkemiddel for fagforeningsknusing og knusing av landsdekkende tariffavtaler og landsdekkende streikerett. Eller som Fremskrittspartiet – gjennom fordekt retorikk uttykker; Fremskrittspartiet vil gi makten til den enkelte arbeidstaker på bekostning av LO.

Spørsmålet er; Hvorfor har EU et eget byrå for grunnleggende rettigheter (FRA)? EU er en konstruksjon – hvis formål er nettopp diskriminering av arbeidstakere på lønn og rettigheter (velferd og faglige rettigheter), samt en domstol som dømmer ut fra marked/ fortjeneste til rike fremfor på demokratisk folkerett og hensyntagende til arbeidatekernes interesser!

Her om morgenen skvatt jeg da jeg hørte Sylvi Listhaug, Frp’s byråd for eldre og sosiale saker i Oslo, på radioen. En brukerundersøkelse har vist at sykehjemsbeboere i Oslo er like fornøyd om det er kommunal eller privat drift. Dette tar Listhaug til inntekt for at “de rødgrønne” må slutte å stikke kjepper i hjulene for ytterligere privatisering av omsorgstjenester.
Hvorfor skal man tolke det på den måten? Hvorfor kan man ikke snu på flisa og si at det ikke er noen vits i at private firmaer skor seg på det som etter min mening bør være en av kjerneoppgavene til en kommune. Iflg New Public Management (NPM)-filosofi er det jo nettopp det – kjerneoppgaver – man skal konsentrere seg om.
Min mor bor på et privatdrevet sykehjem, fordi hennes bydel stort sett kjøper alle sykehjemstjenester. Vi har ingen ting å klage på, det er heller ikke poenget. Men ifølge den samme NPM-filosofien skal brukerne ha frihet til å velge tjenester. Det vil jeg påstå er temmelig illusorisk. Er man dårlig nok til i det hele tatt å få innvilget sykehjemsplass, er man også som oftest for dårlig til å “shoppe” tjenester. Og for de pårørende er det stort sett å ta til takke med det tilbudet som blir presentert.
Nå skal for øvrig driften av min mors sykehjem overtas av andre tilbydere fra februar 2010. De ansatte er ikke spesielt redde for å miste jobben, men de er spent på lønnsforholdene de vil bli tilbudt. Ifølge en av de ansatte har de blitt hengende etter lønnsmessig i forhold til kommunalt ansatte siden driften ble privatisert første gang. Og da lurer jeg på noe igjen: Hvorfor tror noen at privatansatte alltid vil gjøre en bedre jobb – uansett hva de får betalt? For det er vel fremdeles kommunen som eier bygninger og inventar og som har kostnadene i forhold til det? Hvis det er riktig, er det vel stort sett personalkostnader anbydere kan presse prisen på, og da kan jo enhver filosofere litt over det……

Filmskaperen Michael Moore uttrykker at ”kapitalisme er ondskap satt i system”. Han sier videre at, sitat; ”Kapitalismen er satt opp for mindretallet. Den er ikke satt opp for flertallet”. Han har selvsagt rett i den påstanden!
EU–domstolens dom i Laval-saken i 2007, sett i sammenheng med en nylig avsagt dom i svensk arbeidsrett, tilsier også at det er grunnlag for påstand om at ”EU er ondskap satt i system”!

Lisboa-trakten vil i fremtiden låse EU-landene til at det kun er tillatt å føre arbeiderfiendtlig høyrepolitikk i Europa, basert på EUs fire friheter, dvs fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Med ”høyrepolitikk” i denne sammenheng menes systematisk nedbygging/ forringelse av arbeidstakernes lønns, trygde- og arbeidsvilkår gjennom sosial dumping og svekkelse avrettighets-/ stillingsvern.

EU fremmer direktiv på direktiv, som låser medlemslandene til ensidig å arbeide for sosial dumping av arbeidstakere, og dermed for en fremvekst av et todelt arbeidsliv – hvilket innebærer fremvekst av en ny underklasse (dvs en fattig arbeiderklasse). Fremveksten av den nye underklassen vil skje ved at billig utenlands arbeidskraft settes inn for å konkurrere på lave lønninger opp mot arbeidstakere – som i fase en – i typiske lavlønnsyrker i Norge. Det innebærer at arbeidstakere i rike EU-land blir enda fattigere, og at arbeidstakere i fattige EU-land blir litt rikere. Mens middelklassen får herje fritt – inntil systemet også innhenter dem. Middelklassen vil dermed først bli rammet i fase II – når det ikke er særlig mer å hente hos lavlønnsgruppene.

Systemet legges til rette slik Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet i Norge ville det på 1980-tallet (og fortsatt mener) da arbeidsledigheten var stigende i Norge, at arbeidstakere skulle settes opp mot hverandre ved å underby hverandre på lønn for å få seg en jobb. Et slikt system innebærer automatisk fagforeningsknusing – vel og merke til bare å gjelde lavlønnsgruppene (de med lav formalkompetanse). Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre støtter i dag store deler av denne tankegangen. Det kom til uttrykk da de – sammen med Fremskrittspartiet – vedtok ny kraftig forringet Arbeidsmiljølov den 06. juni 2005. En lov som Stoltenberg II-regjeringen fikk stoppet høsten 2005.

Erfaringen fra England, er at middelklassen midlertidig falle utenfor dette systemet med sosial dumping i fase I – men som det skjedde på slutten av Margareth Thatcher-perioden i England – så innhenter dette systemet også deler av middelklassen – som også ble ofret for sosial dumping og fattigdom etter hvert. Dette handler om et bit-for-bit-politikk!

Har man ikke en sterk inkluderende fagbevegelse som LO, som tenker solidaritet og fellesskap – så viser det seg arbeidstakernes faglige rettigheter raser fortere enn noen aner! Svenske arbeidstakere utsettes for dette i stor skala i dag.

EU fremstår som et system som systematisk motarbeider solidaritet, felleskap, likestilling og likeverd! EU er arbeidstakerfiendtlig!

Når man ser på utviklingen i Laval-striden, så er det skremmende å tenke på at den norske regjeringen, med et knapt flertall har vedtatt å implementere EUs tjenestedirektiv i norsk lov.

Svenska Dagbladet hadde et inserat forleden, som lød slik (i oversatt betydning):

Konsekvenser som følge av implementering av tjenestedirektivet i Sverige:

Bekymring over sosial dumping i tilknytning til Laval-saken

Økte motsetninger er oppstått etter Arbeidsrettdomstolens dom om millionerstatning, men dommen endrer ikke substansen i Laval-striden. Men dommen kan bidra til at spenning mellom de to partene blir ytterligere forverret.

Bygningsarbeiderne og elektrikernes fagforeninger er dømt til å betale totalt 2,7 millioner kroner i erstatning og saksomkostninger for blokaden mot bygging av en skolebygning i Vaxholm i 2004. Beslutningen fra arbeidsretten kan på en måte, som minister for sysselsetting, Sven Otto Littorin hevder, ses på som en logisk konsekvens av den utstedte Laval-dommen fra EU-domstolen i desember 2007.

Da kom retten frem til at blokaden mot bruk av billig utenlands arbeidskraft ikke var forenlig med EUs lovgivning. Dommen har dermed resultert i at svensk lovgivning kommer til å bli endret. De nye reglene, som ennå ikke er vedtatt i riksdagen, trer i kraft 1. april neste år.

Selv om domsavgjørelsen ikke var helt uventet, så var den på ingen måte opplagt. Arbeidsretten hadde en indre uenighet, tre av de syv medlemmene av retten følte at erstatningsbeløpet burde vært redusert, eller ikke pådømt det hele tatt.

Fagforeningene er sinte og opprørte. LO-sekretær Per Bardh kaller dommen både inkonsekvent og urimelig, og leder for bygningsarbeidernes forening, Hans Tilly, kaller dommen for en skandale. Tilly mener at blokaden ikke var i strid med EUs regler på det tidspunkt da blokaden fant sted. Det mente ikke arbeidsrettsdomstolen i 2005 heller, dvs før saken ble sendt videre til EU-domstolen.

Det er først etter blokaden fant sted at de nye lovtolkningene er blitt vedtatt. Dermed mener fagforeningene at de handlet etter gjeldende rett i 2004. På hvilket grunnlag kan domstolene da idømme millionerstatning i dag er spørsmålet som reises?

For svensk næringsliv er arbeidsrettsdommen en triumf. Den innskjerper viktigheten av at fagforeningene respekterer EUs lovgivning, sier arbeidsrettsekspert Lars Gellner.

Bygningsarbeiderne og elektrikerne vil gå på en millionsmell, men noen andre umiddelbare effekter blir det ikke av dommen. Endringen i svensk lov omkring forholdene rundt de utenlandske selskapene – som har midlertidig arbeidsoppdrag i Sverige – var allerede i gang i 2004. Konsekvensene på sikt er imidlertid et mer åpent spørsmål.

LO ser en fare for at fagforeningene ikke tør å håndheve kravene til kollektive tariffavtaler ovenfor gjestebedrifter like sterkt som før som en konsekvens av dommen. Lars Gellner tror også at fagforeningene nå vil “tenke tenke seg om” før tyr til lovstridige handlinger.

Arbeidsgivere ønsker den økte konkurransen velkommen i de hittil relativt lukkede innenlandske markeder, som hittil er blitt forhindret av de kampglade fagforeningene. Fagforeninger frykter for sosial dumping i forhold for utenlandsk arbeidskraft, og som til slutt også vil ramme svenske ansatte.

Den mest åpenbare konsekvensen av arbeidsrettsdommen er at det allerede kjølige forholdet mellom fagforeninger og arbeidsgivere er blitt ytterligere forsterket.
…..

Artikkelen viser at 1800-tallet er på full vei inn igjen, med fagforeningsknusing på den ene siden, og arbeidstakere som tvinges til streikebryteri på den andre siden.
Artikkelen viser også hvordan høyrepartiene tenker og ja til EU-tilhengerne tenker!

Det er regelrett skremmende at det finnes så mange tilhengere av norsk medlemskap i EU i den norske arbeiderbevegelse! De er blitt ofre for en markedsliberalistisk politikk (Fremskrittspartipolitikk), New Public Management (NPM), nye regnskapsmodeller, og hvor politisk makt og arbeidstakermakt overføres til kapitaleierne og domstolene.
Det er bare å konstatere at det finnes krefter i arbeiderbevegelsen som ønsker – som filmskaperen Michael Moore sier; Kapitalisme – ondskap satt i system!

Skal svensk høyrepolitikk, initiert av EU, få bestemme vilkårene sykelønnsutviklingen i Norge?

Stoltenberg III-regjeringen sin politikk begynner å ligne bekymringsfullt mye på den som Stoltenberg I-regjeringen leverte i 2000/ 2001, og som det norske folk nei til ved valget i 2001. Markedsliberalisme, New Public Management (NPM) og virkningen av nye regnskaps- og revisjonsmodeller gjennom NPM, blandet med holdninger utviklet og tilpasset norske forhold av BI – er blitt like synlig i Stoltenberg III-regjeringen som det var i Stoltenberg I-regjeringen. De seneste meningsmålingene viser også hvordan velgerne reagerer på det.

Stoltenberg III-regjeringen synes å ha omfavnet den høyredominerte regjeringen til statsminister Fredrik Reinfeldt i Sverige i sykelønnsutviklingen – en politikk som er sterkt påvirket av EU hvis formål er å svekke arbeidstakernes lønns-, trygde- og arbeidsvilkår.

Stoltenberg III-regjeringen og støtteapparatet rundt, er preget av stor overvekt av unge, høyt utdannede personer, med markedsliberalistiske holdninger – og ja til EU-holdninger. Dvs er sammensetning som det er vanskelig for arbeidstakere på grunnplanet å identifisere seg med. Vi kan trygt si at regjeringen og støtteapparatet rundt har fått en sammensetning som ikke gjenspeiler holdningene i store deler av arbeidstakergruppene i Norge – og i hvert fall ikke i forhold til EU-spørsmålet!

I disse dager har Regjeringen nedsatt ei slags ”ekspertgruppe” som har fått følgende mandat; Å vurdere mulige administrative tiltak som vil kunne redusere sykefraværet (merk; nå heter det ”administrative tiltak” – ikke lengre partssammensatte tiltak).
Utvalget har fått følgende sammensetning; Seniorforsker Arnstein Mykletun – Bergen (leder), forskningsdirektør Hege Randi Eriksen – Bergen, seniorøkonom Knut Røed – Oppegård, fastlege Gisle Schmidt – Oslo, fastlege Anette Fosse – Mo i Rana, ass. direktør Bjørn Guldvog – Oslo
Overlege Grete Damberg – Asker, fylkesdirektør Ellen Christine Christiansen – Oslo.
Hvordan skal et slikt sammensatt utvalg oppnå tillit? Hvordan er det mulig å kalle dette et ”ekspertutvalg” uten å ha med alle partene i arbeidslivet – og hvor det bare synes å være arbeidstakersiden som er utelatt fra deltakelse?

Det er også bekymringsfullt at det offisielle Norge ikke lengre har tillit til verken til arbeidstakerne eller fastlegeordningen, og at fastlegene pr definisjon er blitt inkompetente til å vurdere arbeidstakeres sykdomsbilde. Sykemeldingsvurdering foreslås overført til andre å avgjøre enn fastlegen.

Hva med å konfrontere arbeidsgiverne/ bedriftslederne på hva de har levert av forebyggende arbeid og det å fylle opp IA-avtalens innhold. Bør det ikke være et krav at arbeidgivere/ bedriftsledere kunne bli mål på hva de faktisk har levert på IA-arbeidets tre delmål! Min spådom er at da måtte mange av dem skifte jobb fordi arbeidsgivere/ arbeidsledere sluntrer unna innholdet i IA-avtalen! Akkurat nå virker det som om

Det kan virke som om Stoltenberg III-regjeringen gjør det samme som høyrepartiene og EU gjør – dvs at arbeidsgiverne, de politisk høyredominerte domstolene og finanskapitalen juridisk, etisk og moralsk alltid har rett – mens de som står på arbeidstakernes og trygdedes side alltid har feil.
Filmskaperen Michael Moore har rett når han uttaler at ”kapitalisme er ondskap satt i system”. Markedsliberalismen og profittbegjæret – på bekostning av de svakeste er det beste beviset på det. Skal varemerket på Stoltenberg III-regjeringen ble nettopp påstanden fra Michael Moore?