12. august 2011

Birds along the river from UWOL Challenge on Vimeo.

Det er ganske forunderlig å se skilt med en sykkel på stikke opp av snøen når du staver deg fram på ski. I Oklungen-Langangen-området treffer jeg stadig på sykkelskilt når jeg tar meg fram på snødekte skogsveier med ski på beina. Skiltene finnes i to varianter. På bildet ser vi den røde varianten som er av metall og hvor tallet 29 er skrevet under sykkelen. Den andre typen er i lyslakkert tre hvor det står skrevet “Farrisrunden” under sykkeltegningen.

Jeg og mange med meg har gått rundt og trodd at skiltene som det står “Farrisrunden” på var veivisere for dem som kan tenke seg å ta en sykkeltur rundt Farrisvannet når snø og is er smeltet vekk og nye grønne blad har vokst ut på bakken og trærne.

Til min store overraskelse oppdaget jeg at Farrisrunden er mer enn en anbefalt sykkelstrekning. Tro det eller ei men Farrisrunden er navnet på et årlig og alvorlig mesterskap hvor det gjelder å sykle en bestemt trasé rundt Farrisvannet så fort som bare rakkern for å vinne. Farrisrunden er hva jeg vil kalle et lillesøster-løp til Birkebeiner-rittet. Slektskapet mellom de to løpene beskrives med et mindre familiært og mer trendy uttrykk. Farrisrunden sies å være et “seedingløp” til Birkebeiner-rittet hvor de som kjent bare sykler mot Mjøsa fra øst istedetfor å sykle helt rundt.

Skogene rundt Farrisvannet er fine områder for friluftsliv. De som planlegger å sykle strekningen som kalles Farrisrunden i løpet av en helg med telt og sovepose, kaffe kokt på Farrisvann, rasting og naturopplevelser underveis må for all del passe på å legge turen utenom en spesiell helg i juni. Da går det store arrangementet “Farrisrunden” av stabelen og da er det er full fart og tusenvis av sykler som raser i vei for å få unnagjort den 67 km lange Farrisrunden på kortest mulig tid.
I 2011 går dette store sykkelløpet den 17. og 18. juni.

Rundturen finner du på kart her

Sykkelløpet sorterer under sonen Sykkelsport på Origo.

I 1966 sang datteren til Frank Sinatra seg til topps på hitlistene med en låt som het These boots are made for walking
Sangen er skrevet av Lee Hazlewood. Tekst og melodi tramper godt sammen. Jeg husker den godt fra Nitimen/Reiseradioen. Etter Nancy Sinatra har haugevis av artister gjort den til sin.
I dag surfet jeg borti en fransk versjon som jeg fikk stor sans for. Eileen heter hun som synger.
En blogger i New York som vil lære deg fransk har lagt ut teksten og lydsporet som språkøvelse. Det er meningen at den lærevillige skal sette inn ord som mangler. Jeg har valgt å lime inn teksten uten hull.

Eileen – Ces Bottes Sont Faites Pour Marcher (dukes edit) by Dukes

Quand tu me dis que tu n’as pas d’autre fille
Je sais parfaitement que tu mens
Tout le monde sait que tu me trompes souvent
Alors méfie-toi, je t’avertis maintenant
Ces bottes sont faites pour marcher
Et tu vas le regretter
Car je mettrai ces bottes
Un jour ou l’autre pour te quitter
Tu mens tellement que c’est plus fort que toi
Et tu ne sais jamais où est la vérité
Comme tous les enfants, tu crois être un homme
Mais toi, dans ma vie, tu ne m’as rien donné
Ces bottes…
Toi, tu joues avec le feu et tu t’amuses
Mais un jour viendra où tu vas te brûler
Un autre a pris ta place et moi je l’aime
Et ce qu’il est, tu ne le seras jamais
Ces bottes…

En pen og hyggelig vinterfilm for små og store.
Akkompagnert av skøterløpervalsen på piano kjører sparken omkring i fin gammel trehusbebyggelse i Brevik og på Snipetorp hvor den stopper ved butikken for å kjøpe honning til den lille passasjeren. Sparken går så det suser i nedoverbakkene.
Filmen er 4 1/2 minutt lang og tatt opp i romjula 2010. Den ble laget til DVC / UWOL Charity Challenge 2010. Fortellerstemmen er derfor engelsk. Sparkføreren snakker norsk til bamsen. Filmen ble varmt mottatt og resultatet ble over all forventning: Finn-Erik Faale fra Porsgrunn gikk til topps i konkurransen.
Klikk på den hvite trekanten på bildet for å se filmen.

I vårt naboland i øst har Metropolitan-opera i kinosalen virkelig slått an ute i distriktene. Takket være New York-operaens satelittoverføringer opplever svenske småsteder hvor hjørnestensfabrikken forlengst er nedlagt og mange har flyttet ut den reneste operafeber. Folk som aldri har vært i operaen og aldri har brydd seg om operamusikk tidligere møter opp når kinoen deres sender opera direkte fra New York.

I går så jeg et halvtimes program på svensk fjernsyn som gjorde rede for dette forbløffende svenske fenomenet. I programoversikten i avisa stod det bare “Don Carlos i Folkets hus”. Heldigvis var dette en dag hvor jeg sjekket SVT’s programoversikt på internett og fikk med meg hva programmet dreide seg om.

Kinoene på mange småsteder i Sverige er i Folkets hus og er tilknyttet Folkets hus. Organisasjonen sentralt har sørget for å gjøre ordningen kjent. Mange kinoer har tatt varmt imot tilbudet. Folk i Bräkke, Gusum og Skene og andre steder de færreste nordmenn har hørt om opplever disse kino-operaene som store begivenhet. En 91 år gammel kvinne som aldri har hadde hatt befatning med opera tidligere sa til TV at når det hender noe slikt på stedet hun bor, da måtte hun være med. Det er aldri for sent å begynne å like opera. En dame reiste mer enn gjerne 12 mil for å se opera i kinosalen.

Når det er opera fra Metropolitan på kinoene, da opplever mange dette som en fest. Pynter seg, tar et glass champagne i pausen, har selskapelig samvær hjemme hos noen etterpå.

TV-programmet var tilstede da operaen Don Carlos av Guiseppe Verdi ble vist direktesendt på “bio”. Jeg har lurt på hvordan det er med tekstingen på slike opera/kinoforestillinger. Forestillingen viste seg å være tekstet på engelsk, godt å vite. Fjernsynsteamet var også i New York og intervjuet ledelsen ved Metropolitan-operaen. Operaene vi europeere får som kveldsforestilling synges og spilles midt på blanke formiddagen på Metropolitans scene.

Vi snakket om direktesendt opera her hjemme sist høst, fant ut at Larvik er med på ordningen og vurderte å dra til Larvik da Don Carlos ble vist på direkten den 11. desember. På den tiden var det så mange gode førjulskonserter i Porsgrunn og Skien at vi bestemte oss for å vente til en annen gang på den andre siden av jul. Det var ekstra interessant å følge det svenske publikum på nettopp denne forestillingen. Jeg hadde lest anmeldelser og handlingsbeskrivelse og sett bilder på nett.

Jeg har inntrykk av at det stort sett er kinoer i de større byene i Norge som tar imot direktesendingene fra Metropolitan. Etter å ha sett TV-programmet “Don Carlos i Folkets Hus” skulle jeg gjerne ha reist til et mindre sted i rimelig avstand for å se opera på direkten kinoduken. Jeg kan imidlertid ikke huske å ha lest noe om direktesendt opera i fylket vårt i Telemarksavisa. Vi som bor i Porsgrunn kan krysse fylkesgrensa og dra på skinner eller hjul til Larvik, nabobyen og storebroren i øst med kino i det klumpete og ufikse kulturhuset i råbetong, for å se og høre opera fra “the Met” i New York. Og vite at vi deler opplevelsen med bygdefolk over hele i Sverige.

Heia Sverige som har fått opera fra verdens ledende operahus til å bli en sosial og kulturell begivenhet som engasjerer folk på de mange småstedene som er så heldige å ha en kino.

Naturfotografen Finn-Erik Faale fra Porsgrunn har laget en trivelig liten film om livet ved elva en søndag i begynnelsen av mars. Ender og andre fugler spiller hovedrollen i denne filmen. Undertegnede har en birolle som damen med brødbitene. Fordi filmen er laget til en internasjonal filmkonkurranse taler fortelleren engelsk.

Grenlandsfilmen har som hovedmål å få fler mennesker til å bosette seg i Grenland. Denne filmen prøver å vise hvor fint fuglene kan ha det i Grenland når menneskene ikke blir for mange, tar livet med ro og slår av motoren.

A sunday by the river from Finn-Erik Faale on Vimeo.

Olga Jørgensen spilte på et vakkert Schimmel-flygel.

Lørdag den 14. februar var det mange som satt foran fjernsynet og så V-cup hvor menn og kvinner gikk fortere enn svint på ski.
Det var stille og rolig i Porsgrunn sentrum om ettermiddagen, ælva fløt jevnt nedover og fikk farge av en blå himmel som speilte seg i den. Visst foregikk det noe i denne stille by!
I teatersalen i byens monumentale rådhus satte en 16 år ung dame som har trådt sine barnesko i Porsgrunn seg ved flygelet og spilte vakkert som en drøm. Hun var vakker selv også.
Alle stykkene hun spilte hadde meget høy vanskelighetsgrad. Olga Jørgensen kunne valgt langt enklere stykker og likevel imponert og begeistret oss som fant veien til Teatersalen på lørdag. Men konserten var en del av en større plan. Olga skal til Weimar og konkurrere med andre unge pianister fra mange land. Der nede i Tyskland vil det ikke gjøre inntrykk å spille den vemodig vakre Valse dolce eller andre ungdomsverk av Porsgrunnskomponsten Klaus Egge. Supervanskelige må stykkene være, men de må spilles både sikkert og vakkert. Med sitt store talent og halsbrekkende vanskelige program er unge Olga Jørgen godt rustet til å konkurrere i pianospill i Weimar..

Operasanger Anders Vangen var konferansier for konserten. Hans ærefrykt for dette store pianotalentet gjorde inntrykk. -Tenk dere, er ikke vi heldige! sa Vangen. Her behøvdes ingen morsomheter. Men det ble ekstra trivelig når han introduserte Olga og stykkene hun spilte på blid og bred Porsgrunnsdialekt.

Mannen som solgte billetter gjorde meg oppmerksom på at Beethoven var flyttet framover i programmet, han kom foran Chopin. “Det var ikke pent gjort mot Chopin”, sa jeg. “Du skjønner, Beethoven har ringt og klaget”, sa billettmannen som senere viste seg å være Olga Jørgensens pappa. For sikkerhets skyld gjorde Vangen oss oppmerksom på programendringen “slik at dere ikke hører Chopin når dere hører Beethoven”.

Konserten åpnet med Preludium og fuge i giss moll av JS Bach. Deretter sonate i D-dur opus 10 nr 3, 1. sats av Lv Beethoven og etyde i Ass dur opus 10 nr 10 av Fréderic Chopin. Det fjerde stykket vi fikk høre var Paganini-etyde nr 6 av Franz Liszt. Mange komponister har laget musikk av Paganinis caprice nr 24. Liszts versjon gledet mitt øre selv om jeg er pleier å lytte til Rachmanoffs versjon på CD, men så ble da Litzts Paganini-etyde tolket av Olga!

Mens Olga tok en velfortjent pause etter å ha spilt disse 4 krevende stykkene kom en like ung musiker fra Porsgrunn og satte seg til flygelet. Den nye pianisten var den 16 år unge Aslak Grøset. Aslak akkompagnerte Vangen-eleven Andreas Hoff. Andreas sang Våren av Grieg, Ombre mai fu av GF Händel (mer kjent som Largo for de som spiller piano), Nur wer die Sehnsucht kennt av P. Tsjaikovskij og kanskje et stykke til (pausemusikken står ikke på programarket så her må jeg støtte meg på hukommelsen). Fine og sympatiske talenter disse karene fra Porsgrunn. Jeg synes at Andreas i tillegg til å kunne synge også viste takter til å kunne følge i Anders Vangens fotspor som konferansier.

Etter pausen spilte Olga et verk av den svensk-norske komponisten Maj Sønstevold. Sønstvolds verk Per aspera ad astra var et flott verk som det svingte av, etter min mening fullt på høyde med komposisjonene til den neste og atskillig mer kjente komponisten Bela Bartók. Olga spilte To danser i bulgarske rytmer av Bartók.

Det sjuende og siste musikkverket som vi fikk høre var Tarantella fra Venezia e Napoli av Franz Liszt. Det står i programmet at stykket regnes som ett av de vanskeligste pianostykker man kan spille, men det skulle man ikke tro når man så hvor ubesværet Olga spilte. Jeg synes Liszt på sitt vanskeligste kan være ren briljering, men spilt med Olgas ti fingre var Tarantellaen velkningende.

Stor applaus etter konserten. De to mellomaktsmusikerne ble også kalt fram.

Dagen Olga holdt konsert var 14. februar, St Valentins dag eller kjærestedagen. Ved siden av meg satt to eldre mennesker som brukte Valentindagen til å oppleve pianomusikk i verdensklasse. Et par ganger lynte det i blitz fra mannens kamera, så jeg lurer på om de kunne være Olgas besteforeldre. Pressen burde vært der og laget blitzregn. Vangen sa at vi som var tilskuere fikk være blomstene til Olga. En ære for meg å være blomst for Olga Jørgensen, men det hadde vært hyggelig om ordfører, kultursjef eller andre av byens notabiliteter kunne vært tilstede med blomsterbukett eller som blomster. Olga er et svimlende stort talent som dessverre ikke lenger bor i Porsgrunn. Hun har flyttet til Drammen. Olga Jørgensen er nå elev ved Purcell School of Music i London.

Jeg ønsker Olga Jørgensen lykke til i Weimar og i musikkens verden.

Rune Alver

Lørdag 1. mars ble det spilt slåttemusikk så det suste på et gammelt svart flygel i Stridsklev kirke. Slåttene som ble spilt er skrevet av Edvard Grieg, Norges største komponist gjennom tidene. De ble spilt av Rune Alver, en norsk pianist med solid utdannelse og omfattende konsertvirksomhet i inn- og utland. Med seg hadde han Eilif Løtveit som har levd tett på Grieg siden 1970-tallet. Han har vært intendant (styrer) for Trollhaugen, Griegs villa ved Nordåsvannet utenfor Bergen. Trollhaugen er museum og har eget konserthus med gress på taket. Løtveit fortalte med stor innlevelse og stort engasjement om Grieg og slåttene.

Det begynte med at felespilleren Knut Dahle i Tinn skrev til Evard Grieg. Dahle fortalte at de unge ikke var så interessert i å spille de gamle slåttene og han var redd de ville gå i glemmeboken. Han ba om hjelp til å ta vare på dem. Kunne Grieg komme og skrive dem ned på notepapir? Grieg fikk aldri tid til å gjøre dette. Han fikk Johan Halvorsen, en begavet fiolinist og komponist fra Drammen som også spilte hardingfele til å reise til Telemark og skrive ned de dyrebare gamle slåttene til Knut Dahle.

Da Grieg fikk se notene ble han begeistret. Og han ble fristet. Fristet til å overføre felemusikken fra Telemark til klavér. Griegs lyriske stykker for piano hadde vært en braksuksess for ham selv og forleggeren. Men slåttene, de slo ikke an blant publikum. Det var for sær musikk. Få år etter Griegs død kom gjennombruddet. Det skjedde i den franske hovedstaden. Noen unge komponister i Paris ble tent av Griegs slåtter. Denne musikken likte de, den var det framtid i, den viste vei! Det parisiske musikkmiljø snakket begeistret om le nouveau Grieg, “den nye Grieg”.

Pianist og museumsstyrer fortalte historiene som knytter seg til slåttene som ble spilt. Et av stykkene var hallingen Røtnamns-Knut. Knut var den som alltid måtte slåss og alltid vant – helt til den nye presten ble invitert på fest og kastet Knut på dør så dørkarmen fulgte med.

Løtveit hadde en liten glassfrosk i lomma. Han tok den fram og fortalte at Grieg alltid hadde frosken i lomma og gned på den når han holdt konsert. Den brakte lykke. Frosken brakte lykke til meg, konserten ble en stor opplevelse. Dessverre klarte ikke frosken å trekke publikum til kirken. Ordfører Øystein Beyer og de andre som bor på Stridsklev møtte ikke opp. Jeg skriver dette innlegget for å fortelle hva folk som ikke var der gikk glipp av den kvelden.

Stridsklev kirke er velegnet som konsertlokale. Rommet er lyst og vennlig og akustikken er flott. Takk til organist og kirkemedarbeidere som fikk i stand konserten med de to suverene Grieg-kjennerne fra Vestlandet. Jeg vil med det samme si at for oss som bor i Porsgrunn og liker klassisk musikk er det kirkene vi som oftest må ty til for å få høre vår musikk levende spilt uten å krysse kommunegrensen.

Etter konserten kjøpte de fleste “Le nouveau Grieg”, Rune Alvers nye CD hvor han spiller slåttene og Griegs siste hefte med lyriske stykker på Griegs piano på Trollhaugen. Jeg ba Rune Alver skrive noe oppmuntrende da han signerte platen min. Jeg kom hjem med en CD hvor Rune Alver i heftet har skrevet “Til Tone! Lykke til med din Grieg. Stridsklev kirke, 01.03.08. Hilsen Rune Alver”.

Sarg — Hardingfele. Foto: Frode Inge Helland, Wikimedia Commons