Jeg får igjen 5.296 kroner på skatten. Hurra!
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke i det hele tatt hadde kontroll på hvordan jeg lå an med mitt bidrag til felleskassa.
Så da jeg hørte på radio at tusenvis av nordmenn sto overfor en skikkelig baksmell, fordi de ikke hadde fulgt med på finanskrisa og justert skattenivået sitt i forhold til renta – ja, da la pessimisten i meg seg paddeflat og forberedte seg på at giroen fra likningsmyndighetene ville ligge og brenne i postkassa med et stort minus.
Jeg begynte å stille inn lommeboka på å være tynnere i tida framover og at jeg ikke lenger kunne se på alle oppsparte grunker som mine, men som noe jeg skyldte fellesskapet.

Men, nei da! Lykken er åpenbart bedre enn forstanden. Da jeg sprettet konvolutten dukket i stedet bonusen opp.
5.296 kroner ekstra å feire våren med oppleves som en rein lottogevinst. Riktig nok har dette egentlig vært mine penger hele tida, jeg har bare lånt dem bort til Staten en periode. Men når jeg da får dem tilbake, er de så gode som nye.
Det er et sinnrikt system. Akkurat som om de returnerer det overskytende beløpet med et «nei takk, dette blir for mye, det har vi ikke bruk for».
Det er selvfølgelig ikke sant. Staten har tydeligvis bruk for alle penga de kan få, hvis en skal se på togkaoset i vinter, på nedleggelsen av sjukehjemsplasser, på klasserommene til unga våre eller telehiven på riksvegene.
Men de synes vel jeg hadde gjort nok da? 

Nå må ingen misforstå. Jeg betaler min skatt med den største glede. Jeg ser alle fordelene av å yte etter evne og få etter behov.
Jeg ser at velferdsstaten er bygd på fordeling av goder uavhengig av personlig status, og at det norske skole-, trygde- og helsevesenet er en uvurderlig modell.
Sjøl har jeg, ifølge de utskjelte og populære offentlige skattelistene, bidratt med 0,09 soldater i Afghanistan.
Hvilket jeg ikke er sikker på er så vel anvendte penger. Men sånn er det med gaver, man får ingen garanti for hva mottakeren bruker dem til, og det er vanskelig å legge føringer. Gjorde du alltid som hun sa, da tanta di sa «kjøp deg en is, nå» og stakk til deg ti kroner?

Mine skattepenger kunne også gått til å bygge 1,2 meter høyhastighetsjernbane mellom Oslo og Bergen. Men, hvis jeg fikk bestemme, ville jeg strengt tatt heller hatt lokaltog mellom Dal og Eidsvoll.
36 kvadratkilometer regnskog kunne vært reddet i ett år med mine skattepenger. Men siden jeg ikke betaler skatt i Brasil, tror jeg det er mer sannsynlig at noe av min lønn ligger syltet i firefelt-asfalten et sted forbi Mogreina.
Mer spennende er det vel at min skatt kan betale for å holde et F16-fly i lufta i nesten tre timer. Det kunne jo vært noe – vel å merke hvis jeg fikk være med på en rundtur, men det er vel for mye å be om.

Min ytelse til felleskassa er liten sammenlignet med topp ti-lista på min alder, der alle betaler mellom 2,9 og 8,3 millioner i skatt – og neppe merker så mye til en baksmell eller to.
Men mens foreløpige tall fra Skatteetaten viser at 850.000 nordmenn får en restskatt på i gjennomsnitt 14.700 kroner, er vi faktisk 2,3 millioner som i snitt får 11.000 kroner tilbake.
Så hva bruker vi pengene våre til? Det slår meg at min skatt subsidierer 81 menneskers besøk i Operaen i Oslo. Uten at jeg foreløpig har tatt meg råd til å gå dit sjøl …