Ytringer fra LO-medlemmer fra Oslo og innlandet

At jeg skulle kommentere en sak som handler om idrett trodde jeg ikke ville skje neon gang – for det samfunnet har jeg meldt meg ut av – men nå skjer det likevel.

Hva er det idretten (og sannsynligvis Ole Gunnar Solskjær) og Kjell Inge Røkke har felles? Det er lukten av penger og en god porsjon berømmelse! Tidligere statsminister i Storbritannia Margareth Thatchers uttrykte det slik; “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”. Med andre ord, ”samfunnet” er bare midlet for å nå målet.

Denne gangen føler jeg at Kjell Inge Røkke møter seg selv i døra så det holder. Jeg tenker tilbake på saken mellom Aker Holding (Kjell Inge Røkke) og staten våren 2009 (representert ved tidligere statsråd Syvia Brustad og Berit Kjøll, sistnevnte var statens representant i styret til Aker) Staten hadde gått inn med en aksjekapital på fem milliarder kroner i Aker-konsernet.

I 2009 ville Kjell Inge Røkke fisjonere Aker-selskapet, hvor hensikten åpenbart var å øke verdier og inntjeninger for Røkke selv. Dette forsøkte Kjell Inge Røkke å gjennomføre uten å følge aksjelovens prosedyrer om avholdelse av generalforsamling – som er en del av informasjonsplikten. Berit Kjøll gjorde jobben sin og varslet!
Det ble i stridens hete inngått et kompromiss mellom staten og Kjell Inge Røkke, hvor det ble avholdt generalforsamling mot at fisjonen ble gjennomført i tråd med Røkkes intensjoner. Hvor var ”lojaliteten” til staten hos Kjell Ingen Røkke den gangen? I tillegg var Kjell Ingen Røkke frekk nok, antakelig som en avledningsmanøver for manglende avholdelse av generalsforsamling, til å personliggjøre striden ved blant annet å herme etter Brustads dialekt.

Saken er at Ole Gunnar Solskjær er ønsket som manager i Aston Villa, og han har hatt kontakt med klubben. I tillegg har Solskjær uttrykt at han vil ha med seg teamet sitt, dvs Mark Dempsey og Richard Hartis – teamet han tok med seg inn i Molde. I tillegg kan det være snakk om gi et tilbud til Magnus Wolff Eikrem.

Aker ASA tar dette som en illojal handling fra Ole Gunnar Solskjær side, og truer med å trekke seg ut av Molde fotballklubb økonomisk. Kjell Inge Røkke opptrer som en furten person – og vil straffe hele klubben i Molde – med støttespillere – for Solskjær sitt valg. Hvor er ”lojaliteten” til Moldeklubben og Moldesupporterne hos Kjell Ingen Røkke?

Innen for idretten er det oppstått et ”marked” på personer og klubber/ team. Det markedet innebærer – som en del av spillet – at attraktive personer ”selger” seg til høystbydende. Dette systemet innebærer at kontrakter (stort sett) skrives slik at det med å bytte beitemarker er mulig på kort varsel (egen klausul om det), subsidiært at det betales penger for å bli løst fra en kontrakt.
Om jeg har forstått det riktig, så har Ole Gunnar Solskjær en kontrakt med Molde, hvor det er nedfelt at han kan forlate klubben på kort varsel. Å beskylde Ole Gunnar Solskjær for å være illojal – vil i tilfelle være helt skivebom.

Ingen, heller ikke Kjell Ingen Røkke, kan kreve å binde Ole Gunnar Solskjær til Molde-masta så lenge det er lukrativt for Kjell Ingen Røkkes lommebok! Å være skuffet er selvsagt lov, også for Kjell Inge Røkke, men Ole Gunnar Solskjær må få lov til å være Ole Gunnar Solskjær.

I denne saken fremstår/ forsøker Kjell Ingen Røkke og Aker Asa etter min oppfatning å ramme tredjepart (Molde-klubben) som en slags ”hevn” for Ole Gunnar Solskjærs valg. Hvor er logikken i det?

Ole Gunnar Solskjær fremstår som lojal mot sin egen lommebok og berømmelse – og på det punktet fremstår Solskjær og Kjell Inge Røkke som likesinnede. Lukten av penger overgår en hver form for lojalitet og stedsbinding – og ”samfunnet (folket) betaler. Slik fungerer et ”marked” (markedsliberalismen).

God tur dit du reiser Ole Gunnar Solskjær!

Hvor er det internasjonale samfunnet i forhold til bruk av droner generelt, og spesielt etter at myndighetene i USA har åpnet opp for bruk av droner over hele verden om det anses nødvendig? Jf mediene bruker USA droner i angrep i blant annet land som Pakistan/ Afghanistan og Jemen. Israel bruker disse våpnene i angrep i Palestina.
Tiden er inne for at det internasjonale samfunnet må kreve at eventuell bruk av droner underlegges internasjonal rettsorden.

Pr definisjon er en drone et militært ubemannet luftfartøy som kan bære våpen, og benyttes i spontanangrep uten å risikere livet til egne soldater. De er meget treffsikre i den forstand at de navigeres ved hjelp av satellitter, GPS, kameraer og annet avansert utstyr mot angitt mål.

Begrepet ”utenomrettslige likvideringer/ henrettelser” er en definisjon som anvendes for å beskrive et droneangrep.

Terroranslagene 11. september i 2001 mot USA (New York), gav verden nye utfordringer i forhold til det som frem til da hadde vært tradisjonell krigføring, dvs hvor land kriger mot land i tråd med folkeretten. Den tradisjonelle måten å krige på ble erstattet av at grupperinger gjorde anslag mot sentrale/ strategiske mål i et land. Beskrivelsen ”tradisjonell uniformerte kriger (soldat)” ble erstattet med begrepet ”fiendtlig stridende” – dvs en slags omdefinering av ”terrorist” for å rettferdiggjøre det ble beskrevet som ”krigslignende handlinger”.

Bruk av et slags ”nyspråk” var det som skulle til for omgå alminnelige internasjonalt vedtatte forordninger, anført av tidligere president i USA, George W. Bush.

Begrepet ”fiendtlig stridene” har medført at konvensjoner for behandling av krigsfanger også er blitt satt til side. Blant annet opprettet USA Guantànamo-basen på Cuba, hvor ”Fiendtlig stridende” holdes fanget uten ved lov og dom. Noe som er helt uakseptabelt!

Irak ble invadert (2003) ved hjelp av falske bevis om produksjon av masseødeleggelsesvåpen, Afghanistan ble invadert i strid med folkeretten i 2001 under dekke av ”kampen på terrorisme”. I denne prosessen har bruken av droner eskalert i ettertid, og virkemidlene i ”kampen mot terror” har strukket mange internasjonale fastsatte grenser og normer.

Som nevnt er vilkårene for krigføring definert gjennom internasjonale konvensjoner og folkerett. Kanskje er det på tide å få på plass konvensjoner for bruk av droner også – regler som er i samsvar med folkeretten. Og videre at vilkårene for fangebehandling av såkalte ”fiendtlig stridende” også kommer inn under internasjonale konvensjoner!

Jeg mener at verden kan ikke sitte stille å se på en utvikling som går i retning av at ”er det noen man ikke liker, så sender vi en drone og likviderer dem – uten ved lov og dom”! Verden kan heller ikke akseptere vilkårlig fengsling av folk uten ved lov og dom.

Etter mitt syn bør bruk av droner forbys – på lik linje med andre våpen som forbys gjennom FN-organer.

For øvrig står det en meget interessant artikkel skrevet av Erling Borgen i Dagsavisen 19.05.2012, se; http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread246574/#post_246574

Høyrepolitikk fungerer dårlig over tid, det er EU og USA et godt eksempel på. Dessverre så trekker EU seg stadig sterke inn i sin egen krise, en krise som delvis styrt av Det internasjonale pengefondet (IMF), som kommer med stadig sterke krav til mer høyrepolitikk ovenfor de landene som er kommet i finans- og gjeldskriser. Blant annet krever IMF omfattende privatisering av offentlige eiendommer og verdier – dvs utsalg av viktige inntektskilder for landene som de sårt trenger økonomi for å komme seg ut av krisen. Slike tiltak gjennomføres uten at befolkningen og etablerte politiske partier i de landene det gjelder får ta del i diskusjonene om dette er måten å løse finans- og gjeldskrisene på.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre ønsker å knytte Norge nærmere til EU, med begrunnelsen at EU er viktig for Norge, og at det derfor er viktig å hjelpe EU ut av krisen. Spørsmålet er hvordan? Skal Norge hjelpe EU videre på dagens kurs – dvs bruk av enda mer høyrepolitikk? Eller skal Norge bidra til at EU får en ny politikk?

Det EU trenger er en ny politikk, og mer demokrati – og hvor hele folket er med! Det vil være konstruktivt og fremtidsrettet. Å hjelpe EU i dagens situasjon og med den politikken som føres i dag – er etter mitt syn like fåfengt som å holde kunstig liv i en hest med respirator – uten muligheter til å øyne forbedringer.

Fravær av demokrati
EUs organer har ikke et representativt flertall bak seg, ved siste valg til EU-parlamentet, var det bare 43 % av de stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten.

Like ille – for demokratiet – er den utviklingen vi har sett i Hellas og Italia hvor de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Italias overgangsstatsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas overgangsstatsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Det som har skjedd er at finanseliten/bankene fikk plassert ”sine utvalgte folk” – som ensidig synes å være opptatt at alle andre skal få svi for finansproblemene – unntatt bankene og store deler finanseliten.

Bankene styrer politikken
For å komme ut av økonomiske kriser, er det viktig å treffe tiltak som i gang økonomisk vekst, slik Frankrikes nyvalgte president François Hollande forsøker å få til, og som presidenten Barack Obama ønsker å få til i USA.
Det var slik LO bidrag til at Norge kom ut av sin bankkrise og høy arbeidsledighet på begynnelsen av 90-tallet (LO-leder Yngve Hågensen/ solidaritetsalternativet). LO avsto fra høye lønnskrav mot at arbeidsgiverne/ myndighetene bidrog med arbeidsplasser (arbeid til alle).

Å kutte offentlige tjenester, og kutte i pensjoner og sosiale stønader, og innføre mer arbeidsledighet (blant annet kutt i offentlige stillinger), er dårlig medisin (kvakksalveri) når det landene trenger mest er mer kjøpekraft for å få hjulene i gang igjen. Bedre blir det heller ikke av at den rike eliten tømmer kontiene sine og flytter til andre land – et resultat av ”fri flyt” av kapital (en av EUs fire friheter/ fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft).
Utvikling har en tendens til å gå sakte (settes i revers) når majoriteten av befolkningen gjøres fattigere.

Den budsjettdisiplinen som de økonomisk sterke EU-landene har påført de andre EU-landene, med sanksjonsmidler om budsjettrammene ikke overholdes, gjør at de landene som er i finans- og gjeldskriser, er som ”å binde finans- og gjeldstyngede land til masten”. Disse landene blir stående igjen med svært begrenset handlingsrom til selv å komme ut av sine kriser.

Fagbevegelsen overkjøres!
De endringene som vi ser gjennomføres i flere EU-land, er at myndighetene overstyrer tariffavtaler og kutter i lønningene til arbeidstakere – uten engang å verken snakke/ eller forhandle med fagbevegelsen. Hva slags styringsform og respekt for egen befolkning er det?

Å komme ut av en krise, uten verken å ta med folket på råd, eller ha befolkningen/ fagbevegelsen i ryggen – virker til å være et heller uoverkommelig prosjekt – i hvert fall dersom man skal lykkes til slutt.

Konklusjonen er at Europa har tapt enormt på det fagforeningsknusingsprosjektet som EU viser seg å være – etter modell fra tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher.

Lær av Island
Island ble også rammet av markedsliberalistenes herjinger for kort tid tilbake. Takket være en rakrygget president – som trosset EU – med forankring i folket (demokratiet), er Island i dag i ferd med å jobbe seg ut av sine finans- og gjeldsproblemer.

Den Tyske statsministeren, Angela Merkel har tatt til orde for at Hellas skal foreta folkeavstemning om Hellas fortsatt skal være en del av valutaunionen (euro) eller ikke. Det åpner for en hvis grad av demokratiseringsprosesser i Hellas. Men dersom Hellas sier nei – så kan det få store følger for flere av landene i valutaunionen.

Slik jeg ser det – jobber EU seg stadig dypere inn i sin egen krise – den retningen bør ikke Norge bidra til. Det EU trenger er en ny politikk – den kan Norge være med å vise vei for! Ikke minst med å gjenreise fagbevegelsen og demokratiske beslutningsprosesser. Men det betyr trolig at Norge må løsrive seg fra EØS-avtalen. Norge trenger ikke å stå bundet til den samme masten som fører EU inn en stadig dypere krise. I hvert fall må tørre å ta en grundig debatt om EØS-avtalen og virkningen av den! Vi kan i hvert fall fastslå at EUs egen politikk ikke har vært noen god løsning for de aller fleste av medlemslandene.

Årets jordbruksoppgjør endte i havari. Vi fikk/ får oppleve aksjoner fra bondenæringen. Tilbudet staten ønsket å gi bøndene var for lavt, og oppleves selvsagt som en stor provokasjon mot jordbruksprodusentene tatt i betraktning hva gjødselprodusenter, grossistkjeder og matvarekjedene virkelig vasser i overskudd og fortjenester. Ingen i Norge tjener seg rikere raskere enn nettopp ”matbaronene”.

Jeg hører med blant dem som støtter de bøndene som lever av jordbruket sine aksjoner, og jeg støtter kampen mot den enorme makten kjedene har fått over matvareproduksjon og salg – som er uverdig og uetisk!

Prisutvikling på melk og kjøtt
Det er presentert et regnestykke (Røros-bøndene) som viser at for en liter melk var fortjenesten til bonden i 1985 på kr 2,58 – mot kr 4,43 i 2010 – dvs en økning på 72 %. Prisen i butikk var i 1985 på kr 5,79 i 1959 – mot kr 15,11 i 2010 – dvs en økning på 161 %.
Det samme regnestykke for storfekjøtt viser at for en kilo kjøtt var fortjenesten til bonden i 1985 på kr 30,65 – mot kr 33.38 i 2010 – dvs en økning på 9 %. Prisen i butikk var i 1985 på kr 90.30 – mot kr 187,68 i 2010 – dvs en økning på 108 %.

Store overskudd
Det betyr at fortjenestene ligger andre steder enn hos bonden.
Kravet fra bøndene var på 2,2 mrd kr – mot statens tilbud var på 900 mill kr. Avstanden mellom partene var stor.

Til sammenligning er utbyttet som gjødselsprodusentene tar ut i år på ca 2 mrd kroner. Reitan-gruppen alene hadde et overskudd i 2010 på ca 2,2 mrd kroner. Norges-gruppen hadde et overskudd i 2011 – også på 2,2 mrd kroner. Kanskje ikke så rart at mange reiser til Sverige for å handle når man er vitne til hva slags påslag det er mulig å ta ut i fortjenester i Norge?

Hovedproblemet ligger i at politikerne har tilpasset seg markedsliberalismens og markedsmaktens prinsipper på bekostning av beredskapshensyn, befolkningen, demokratisk styring og kontroll av matproduksjon, samt fornyelse/ utvikling av norsk landbruk i et langsiktig perspektiv! I det ligger det hensynet til forventet befolkningsvekst.

Behov for nytenkning?
Men det er behov for å tenke nytt innen landbruket! Det er – i hvert fall – minst to grupper av bønder. Den ene er de som har sin inntekt fra landsbruket, og de som har landsbruk som en binæring.

Eksempelvis er det opplyst i en undersøkelse fra en kommune i Norge – som følger;
Denne kommunen har ca 5 000 innbyggere, og hvor det er opplyst at landbruk er en av hovednæringene i kommunen. Kommunen har registrert ca 180 gårdsbruk. Det er opplyst at det bare er 23 av gårdsbrukene hvor eneste inntekt er det som hentes ut fra gården. Disse bøndene representerer en viktig ressurs når de sender dyrene ut på beite – og derigjennom bidrar til å holde vegetasjonen nede. Det betyr at på de øvrige 157 gårdsbrukene er det minst en i husstanden, kanskje to, på gården som har sine hovedinntekter utenfor gården.

Grovt sett kan man anta at de 23 gårdbrukene som bare lever av gårdsinntekt, er de som har dyrehold som en viktig del av inntektene, og at en stor andel av de øvrige ”bøndene” stort sett ”er bonde på røde kalender dager”.
Det er åpenbart at det er de 23 gårdbrukene som virkelig har kommet dårlig ut økonomisk over tid!

Subsidiene/ avskrivningsregler treffer feil?
Carl Otto Løvenskiold hadde en formue på 187 millioner kroner i 2010. Likevel får han landbruksstøtte fra staten på 1,36 millioner kroner. Mens gjennomsnittsbonden får et tilskudd på ca 114 000 kroner pr år (2010-tall).

Det å skaffe seg et gårdbruk, åpner generelt for mange avskrivningsmuligheter, og dermed lav skatt. Er det riktig at andelen ”hobby-bonden”, dvs de som er ute og jobber på gården noen få røde kalender dager i året, og med hovedinntekt fra arbeid utenfor gården, får de samme avskrivningsmulighetene og subsidiene som eksempelvis de som ensidig lever av gårdbruk (matvareproduksjon)?

Vi er et land med bare ca 5 mill innbyggere. Det ligger en begrensning på hvor mye befolkningen kan belastes av økonomiske kostnader.

Hvordan bør landbruket innrettes?
Jeg har ingen sterke meninger om konkret hvordan landbruket bør innrettes. Men det viktige for Norge som nasjon, og nasjonens bruk av fellesskapets midler til å understøtte landsbruket, tilsier at de bøndene som tenker langsiktig, bærekraftig og miljørettet landbruk, og med hovedmål å sikre størst mulig beredskap/ selvbergingsgrad for den norske befolkningen (nasjonen), er de som bør belønnes mest. I en slik tenkning ligger dyrehold som bidrar til å holde vegetasjon nede, og en bærekraftig forvaltning av skogsarealene.

Mitt budskap er at dagens overføringsordninger til landbruket er kommet helt ut av kurs – og som i for stor grad ensidig belønner de største og rikeste. Det er lite fremtidsrettet – i hvert fall så lenge mange av bøndene gir opp bondeyrket, og dermed viktige arbeidsplasser rundt om i Norge.

På NRK siden fremgår det (17.05) at mens greske banker står på kanten av stupet, tømmer rike grekere kontoene sine og kjøper leiligheter i halv-milliardklassen i London (http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8140797).

Ja, slik fungerer ”samfunnsansvar, fellesskap og solidaritet” hos de fleste personene som lever etter tidligere statsminister i Storbritannia Margareth Thatchers filosofi om at “det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”.

Verdiene skapes av arbeidstakere!
I Hellas er det slik som i resten av verden. De rike hadde aldri blitt, eller vært, så rike om det ikke hadde vært for arbeidstakere som skapte verdiene, og et politisk system som har gjort det mulig for enkelte å bli rike. Problemet har vært, og er, at det politiske system har skapt en fordelingskrise av de verdiene som skapes. Uten arbeidstakere vil ikke de rike vært så rike!

Thatcher-filosofien er Fremskrittspartiet og Høyres forbilde!
Thatcher-filosofien ligner meget sterkt på det samfunnet som Fremskrittspartiet/ Høyre vil føre om de får makt igjen i Norge.

Det vi kan forvente om vi får en Fremskrittsparti/ Høyreregjering er skatteletter i mange-millionerklassen til de rike, og kutt i økonomiske bidrag til de som er avhengig av samfunnets velferdsordninger. Vi kan forvente oss nedbygging av offentlig sektor – slik det fremgår i nevnte partiers valgprogrammer. I praksis vil det ventelig bety nedbygging av tilsyns- og kontrollorganer. Med nedbygging av tilsyns- og kontrollorganer, er veien åpen for mer snusk – og dermed unnlatelse fra å etterleve demokratiske vedtatte lover og regler hos mange – dvs undergraving av ordninger som holder velferdsordningene i hevd. Med et slikt system kan det lettere oppstå mer korrupsjon og korrupsjonskulturer, svart økonomi mv.

Finans- og gjeldskriser
I et forsøk på å skjule offentlig fattigdom/ skjule virkningene av skattlettelsene til de rike, har mange markedsliberaliserte land økt de sine lands statsgjeld – noe som har skapt finans- og gjeldskriser over hele kloden (USA, de fleste EU-land). Det vil si et system hvor politikerne sørger for at de rikes lommebøker fylles opp gjennom skattlettelser og fortjenester – gjennom å forgjelde landet og landets økonomi – dvs i praksis arbeidstakere og trygdede.

Dette bildet forsøkes fremstilt slik at arbeidstakere er late, har levd over evne osv. Sannheten er vel heller at det er politikerne som har tilpasset seg markedsliberalismens prinsipper på bekostning av befolkningen, demokratisk styring, kontroll og revisjon!

I enkelte land ser vi at politikerne forgjelder sitt folk (land) gjennom ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS) – dvs et slags svindyrt avbetalingssystem på offentlige investeringer – som også er en form å skjule offentlig gjeld på. Storbritannia har vært ekstreme på å etablere OPS-ordninger.

Videre ser vi et massivt utsalg av offentlige eiendommer og verdier til latterlig lave dumpingpriser, noe som svekker de offentlige inntektene – penger som anvendes til å finansiere velferdsordninger. Alt som vil oppfattes som lønnsomt av fellesskapets verdier sørger markedsliberalistene for at de rike får tykkesugerør inn i.

Norge er heldige som har et sterkt oljefond – men hjelper lite, for Fremskrittspartiet og Høyre har lovet den samme økonomiske politikken til de rike om de får makt. I praksis vil det trolig bety at for å finansiere skattelettelsene til de rike – vil de først tømme oljefondet – før de begynner med statsgjeld.

Poenget er at Høyrepolitikken er den samme – enten den foregår i Hellas, Spania, Italia, USA – eller hvilket som helst annet land. Fremskrittspartiet og Høyre som de fremste eksponentene av fordelingskrisepolitikk i Norge.

”Privatiseringen” av Norges bank
Fremskrittsparti-/ Høyrepolitikken kom vel til syne under Bondevik II-regjeringen (2001 til 2005)! Da ble veien lagt til rette for at de rike kunne tømme kontoene sine i Norge og flytte til andre land gjennom å fjerne reguleringsmuligheter ovenfor finansmarkedene. Eksempelvis ble Norges bank i styret til Norges bank omdannet til aksjeselskap og dermed i praksis ”privatisert” – sammen med forvaltningen av oljefondet.

Demokratisk valgte folk i styret til Norges bank ble fjernet, og erstattet av ”private” – personer som kan operere uten demokratisk vedtak og styringsredskap som forteller hvordan de skal forvalte de verdiene som Norges bank representerer. Med omdannelsen av Norges bank til et AS, ble lover og regler som regulerer finansmarkedene også fjernet i betydningen at man trenger ikke søke Norges bank lengre om utførsel av sture valutamengder på samme måte som tidligere (EUs krav gjennom EØS-avtalen om fri flyt av kapital ble gjort gjeldende). Dermed er det blitt enklere å flytte kapital til skatteparadiser og mer eller mindre hemmelig kontoer og lignende. I tillegg er det på denne måten blitt enklere for internasjonal selskaper til å hente ut overskudd, og overføre til eksempelvis skatteparadiser. På denne måten svekkes grunnlaget for å opprettholde en velferdsstat både nasjonalt og internasjonalt!

Det er ikke mye enn ser til fellesskap, solidaritet samfunnsansvar og nasjonale interesser å spore hos markedsliberalistene og i høyrepolitikken!

EUs fire friheter
Hovedproblemet er selvsagt EUs krav om fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester – og som Norge er dømt til å forplikte seg til gjennom EØS-avtalen (så lenge vi har den). EUs politikk er høyrepolitikk på sitt verste fordi den undergraver alt av demokratisk styring, kontroll og revisjon – og styres av en liten elite i EU-kommisjonen. Fremskrittspartiet og Høyre står nærmest denne politikken i Norge!

Velgerne må ta makta tilbake!
Heldigvis er det slik at velgerne i Norge, om de bruker stemmeretten riktig, trenger ikke å velge det kaoset markedsliberalistene i USA, de fleste EU-land, Island m.fl. har valgt – med de konsekvensene det har medført.

Hva skjer med forhandlingsklimaet mellom samfunnsgrupper og det offentlige? På generelt grunnlag er det grunn til stille dette spørsmålet. Landsbruksoppgjøret havnet i brudd – nær sagt før det hadde begynt. Da må det være noe fundamentalt feil med forhandlingsviljen – hvor hensynet til provokasjon/ mistillit går foran viljen til å finne gode partsløsninger.

Parallelt med landsbruksoppgjøret er det opplyst at aksjonærene i gjødselprodusenten Yara tar ut omtrent det dobbelte i utbytte som det kronebeløpet som tilbys bøndene i landsbruksoppgjøret (Nasjonen 11.05.2012). Betyr det at landbruket i Norge fordyres unødig gjennom overprising på eksempelvis gjødsel (men sikkert på annet produksjonsutstyr)? Overprising som i tilfelle fordyrer produksjonen av matvarer.

De kjempestore fortjenestene til ”matvarebaronene” (matvarekjedene) viser for det første hvor makta ligger vedrørende matvareproduksjon – den er privatisert. Ingen har greid å tjene seg styrtrike raskere enn matvarebaronene i Norge i nyere tid. For det andre viser fortjenestene til ”matvarebaronene” at det skjer en urimelig skjevdeling av fortjenestene på store deler av matvareproduksjonen i disfavør produsentene. Summen av ovennevnte er det den enkelte forbruker som må betale – og prisene på matvarer i Norge er blitt så dyre – beklageligvis – at mange finner det mer lønnsomt å reise til Øst-Europa på handel.

Matvareproduksjon er en del av forsvars- og beredskapstjenesten i Norge. Det er ganske ille at staten tilsynelatende ikke har et visst demokratisk grep om matvareproduksjonen og tilgang på mat til befolkningen! Politikere, matvareprodusenter og distribusjon/ utsalg må i denne forbindelsen ta et samfunnsansvar – og løsrive seg fra Margareth Thatchers (tidligere statsminister i Storbritannia) filosofi om at “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser” (privat kjedemakt).

Hva kan vi lære av bruddet i landbruksforhandlingene? Det er nå oppstått en virkelig grunn til å stille spørsmålet om man ikke må både tenke og handle nytt innenfor landbruk (produksjon), foredling/ distribusjon, og matvarekjedenes makt – dvs tenke helhetlig og geografiske avstander ut fra beredskapshensyn? Det handler om å ta samfunnsansvar! Det betyr samtidig at man må ta et oppgjør med markedsliberalismen og regnskapssystemene underlagt New Public Management-filosofien i matvarespørsmål – dvs et oppgjør med tenkningen om Norge består av ”bare individer – som arbeider for sine egne interesser”! I spørsmål om tilgang på mat til befolkningen må vi tenke fellesskap!

NRK tok i programmet ”Debatten” den 10.05 opp problemstillingen om det skal innføres en lov som skal forby tigging på gatene. Forslaget om å forby tigging var en sentral sak på Høyres landsmøte nylig, og hvor partiledelsen led nederlag under avstemningen – i betydning at Høyre vil ha et tiggerforbud.

Programmet ble etter mitt syn helt ødelagt – fordi deltakerne i debatten sauset sammen tigging, aggressiv tigging, bakmenn, organisert/ uorganisert kriminalitet, ulike befolkningsgruppe m.m i ei eneste røre. Spesielt Høyre og Fremskrittspartiet gjorde det. I tillegg lot programlederen debatten komme ut av kurs gjennom at store deler av debatten fløt langt utover problemstillingen ”skal vi innføre en lov som forbyr tigging”!
Når medier inviterer debattanter fra Høyre og Fremskrittspartiet – kan man vel heller ikke forvente noen annerledes debatt – spesielt ikke når programlederens mål åpenbart må ha vært å overfokusere på Høyre og Fremskrittspartiets triader. Men saken er – og min påstand er at Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken spiller et spill for galleriet!

Mitt utgangspunkt for dette inseratet, er at jeg tror ikke en millimeter på det røret som ble presenterte som grunnlag for at Høyre/ Fremskrittspartiet ønsker et forbud mot tigging. Michael Tetzschner (Høyre) og Carl I. Hagen (Fremskrittspartiet) fremsto som lobbyister for ”adelstiggerne” slik jeg opplevde fjernsynsprogrammet.

Et interessant fenomen derimot – er å registrere at Høyre nærmer seg Fremskrittspartiet politisk i disse spørsmålene.

Litt om begrepene;
Dersom vi forholder oss til begrepet ”tigging”, så er det pr definisjon ikke kriminalitet. Det handler om at en person marker ovenfor potensielle givere om vedkommende ønsker et økonomisk bidrag – og hvor det er opp til forbipasserende om de vil gi eller ikke.

”Aggressiv tigging” er pr definisjon en uønsket atferd, som krenker den som blir utsatt for det, i det offentlige rom. Alle uønsket/ krenkende atferd er pr definisjon straffbar. Med andre slik atferd har man lover mot.

Ulike typer ”kriminalitet” er pr definisjon uakseptabelt og straffbar enten de straffbare handlingene begås av nordmenn eller utenlandske statsborgere. Her kan jeg ikke se behovet for flere lover (heller flere som kan oppklare lovbruddene).

Kriminalitet
Etter at Norge i 2001 sluttet seg til Schengen-avtalen, og avskaffet grensekontrollen i 2001, så eskalerte den organiserte kriminaliteten begått av utenlandske statsborgere. Denne kriminaliteten kom i tillegg til den som allerede eksisterende kriminaliteten som begås i Norge.

Per Olaf Lundteigen (Senterpartiet) tok for noen år tilbake til orde for at Norge burde gjeninnføre grensekontrollen – nettopp for å begrense den organiserte kriminaliteten begått av utenlandske statsborgere i Norge.

I vårt globaliserte samfunn, er trolig det beste virkemidlet man har for å begrense organisert kriminalitet begått av utenlandske statsborgere i Norge – å gjeninnføre grensekontrollen (dvs at Norge trekker seg fra Schengen-samarbeidet). På dette punktet har Senterpartiet (Per Olaf Lundteigen) helt rett. At gjeninnføring av grensekontrollen er det beste forbyggende virkemiddelet mot kriminalitet organisert fra utlandet vet både Fremskrittspartiet og Høyre – uten at dette ble noe hovedtema fra nevnte partier i debatten.

Konklusjon;
Det må ligge andre motiver bak det faktum at Høyre og Fremskrittspartiet knyttet ulike typer kriminalitet begått av utenlandske statsborgere opp mot et eventuelt lovforslag om å forby tigging.

Aggressive tigging/ utilbørlig atferd
I følge norsk lov kan aggressiv tigging/ utilbørlig atferd defineres som en uønsket atferd – og uønsket atferd – som krenker den enkelte i det offentlige rom – kan dermed være straffbart. Det har man lover og regler for pr i dag som man kan anvende for å forebygge slik uakseptabel atferd.
Konklusjon; Høyre og Fremskrittspartiet vet hvilke lover og regler som gjelder her i landet vedr uakseptabel atferd. I tillegg vet nevnte partier at det å koble argumenter knyttet til straffbare handlinger opp mot om det skal være lov å tigge eller ikke – blir like dumt som begrepet ”å rette baker for smed”.
Har medietørken blir for stor Høyre og Fremskrittspartiet slik at de må tråkke på samfunents svake for å få oppmerksomhet?

For eller imot tigging?
Hovedtemaet for programposten ”Debatten” var om man skulle være for eller imot tigging?
Fattigdom er blitt et stort problem for mange – verden over. Fattigdommen er skapt som følge av mangel på solidarisk og rettferdig fordelingspolitikk. Eller som tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher – uttrykte det; “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser” (hver man sin egen lykkes smed). I Thatcherismens samfunn er det naturgitt at en stor andel borgere vil falle utenfor ”adelsrekkene” – derav fattigdom – derav tigging.

”Tigging” som begrep handler om at nøden, eller et behov, medfører at enkelte – enten verbalt, eller gjennom markering (kopp/ plakat/ utstrakt hånd) ber potensielle givere om et økonomisk bidrag i en overlevelsesstrategi/ dekke et behov. Det finnes ingen holdepunkter for at det kan karakteriseres som ”straffbart”.

Hva er alternativet til tigging?
Flere av deltakerne i ”Debatten” var inne på det; For tiggere med utenlandsk opprinnelse, som reiser til Norge for å tigge, handler det om å forebygge og bidra til utvikling for disse menneskene i deres hjemland. Gi dem en fremtid! (Kriminalitet kan begrenses gjennom grensekontroll). En tiggerkarriere – gjennom å pendle i Norge med jevne mellomrom – er uverdig og løser ikke primærbehovene til de det gjelder.

Hvilke alternativ til tigging – for norske tiggere – har Høyre og Fremskrittspartiet? Det hørte vi heller lite om. ”Forbud” mot tigging er løsningen – i følge Høyre/ Fremskrittspartiet! Eller marker klassesamfunnet tydeligere er Høyres og Fremskrittspartiets løsning!
Hva er så den egentlige årsaken til at Høyre/ Fremskrittspartiet ønsker ”forbud” mot tigging?
Kjernevelgerne til Høyre/ Fremskrittspartiet er som oftest svært rike personer – hvis grunnideologi er at de verken dele eller fordele (De lever etter Thatcher-filosofien om at “det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser”). Vi snakker her om rike personer som daglig ”tigger” om at de skal ha hushjelp/ tjenere med skattefradrag, skattelettelser, tigge seg fri fra formueskatt, tigge seg fri fra arveavgift, fri flyt av kapital skatteparadis, fri flyt av kapital til hemmelige kontoer, klage over at utbytteskatten er for høy osv – samtidig som at de vil ha tykke sugerør i de offentlige ”pengekassene”. Den beste betegnelsen jeg kan komme på for disse – er ordet ”adelstiggerne”.

Hadde Høyre og Fremskrittspartiet vært ærlige og redelige, ville de uttalt noe slikt som;
Våre venner, ”adelstiggerne” føler sterkt ubehag av å støte på reell fattigdom i gatene. Disse tiggerne ser så annerledes ut – vi vil ikke se dem når disse ”adelstiggerne” vandrer mellom butikkene hvor de kanskje ”kjøper ei veske til kr 10 – 20 000 i en butikk, sko til kr 4 000.- i en annen butikk, et smykke til kr 20 -25 000 i den tredje butikken” osv osv. De vil slippe å se den elendigheten de møter, noe som skyldes den usolidariske fordelingspolitikken de selv har bidratt til å skap.
Kort sagt; Fattigdom skal skjules for ”adelstiggerne”!

Det store spørsmålet er dermed;
Når blir det fremmet et lovforslag som forbyr ”adelstiggerne” og dere lobbyister å slippe til å alle kanaler for fremme sin ”nød”??? Når vil Høyre og Fremskrittspartiet fremme et slikt lovforslag? ”Tigging” er pr definisjon ”tigging” uavhengig om det er ”kong Salomo eller Jørgen Hattemaker” som forestår den!

På 1980-tallet fikk vi de første dereguleringene av boligmarkedet, innført av Høyreregjeringene til Kåre Willoch. I første rekke rammet endringene borettslagene (fellesskapsløsningene). I tillegg ble det frislepp på utlånsmarkedene – noe som resulterte i et rentenivå som ble umulig for mange å betjene. Husbanken er i ettertid blitt endret fra å være et virkemiddel for sosial boligbygging – over til en markedstilpasning man kan hevde ikke fremmer sosial boligbygging – i hvert ikke slik den opprinnelige tanken med opprettelsen av Husbanken var tiltenkt.

Boligsamvirke
I sin tid, var lønningene slik at mange arbeidstakere hadde for dårlig lønn til å skaffe seg en bolig, ved siden av at det i perioder var knapphet på tilgang på bygningsartikler (de første årene etter 2, verdenskrig). Men folket/ familier har alltid trengt å ha et ”hjem”. For mange ble drømmen om å realisere et eget hjem, felleskapsløsninger i form av borettslag og boligsamvirke. Det ble bygget to og firemannsboliger, og det ble etablert borettslag – fordi slike løsninger/ byggformer fikk byggekostnadene betydelig ned – og flere fikk tilgang til å kunne ha/ eie et eget hjem.

Borettslag er blitt spekulative og individorienterte
De fleste boligbyggerlagene har i dag endret seg fra å tenke fellesskap, over til å fokusere på individuell privat bolig og/ eller bolig som investeringsobjekt. Kostnadene på borettslagsleiligheter har medført at boligsamvirkemodellen ikke lengre er en naturlig inngangsport til boligmarkedet for de mange som står utenfor. Og tragisk nok øker antall bostedsløse i Norge – i det som skal være et av verdens beste land å bo i. I tillegg driver flere av boligsamvirkene boligformidling, på lik linje boligformidlere/ banker. Et system som medfører at profitt/ inntjening overstyrer hensynet til en boligpolitikk som sikrer befolkningen retten til å ha et eget hjem.

Borettslagsleiligheter er blitt dyrere enn enebolig!
Borettslagene var gunstige som inngangsbillett til boligmarkedet. For en leilighet på ca 90 kvadrat i Kristiansand i 1981, var innskuddet på kr 140 000, og felleskostnadene var den gang på kr 1 023 pr måned.
Rekkehusleiligheter i samme området kostet den gang i snitt 4 til 6 mer (kr 550 000 – til kr 800 000) – men med noe lavere felleskostnader.

Høsten 2011 ble det foretatt verditakst på en bolig på Lillehammer. Boligen har en boflate på 200 kvadrat, med ca 1 mål tomt pent opparbeidet hage/ tomt, og dobbel garasje på snaut 60 m2. Taksten ble satt til kr 2 870 000. Samtidig pågår det bygging av nye borettslagsleiligheter (terrasseleiligheter), dvs selveierleiligheter, som er lagt ut for salg noen 100 meter lengre bortenfor eneboligen. Der averteres enn leilighet på 90 m2 for kr 3 500 000. Dvs at en leilighet som er ½ parten så stor i boareal som eneboligen, og uten tomt og garasje, koster ca 800 000 mer enn eneboligen. Felleskostnader er ennå ikke stipulert for selveierleiligheten, heller ikke kostnader knyttet til eventuell garasjeplass.

Effekten av å bygge billig gjennom borettslagsordninger er neppe borte – eksemplet viser hvordan grådigheten har tatt overhånd hos utbyggerne/ borettslagene. Vi har med andre ord fått et kynisk og rått boligmarked!

En boligforgjeldet befolkning?
En konsekvens av at boligprisene stiger så kraftig, er at mange trenger enda større lån for å tilegne seg de stadig dyrere boligene, fordi lønnsøkningene ikke følger prisstigningen på boliger. Faren med en slik utvikling, er at dersom rentene stiger, eller at enkelte opplever inntektssvikt (arbeidsledighet e.l)), kan det oppstå en situasjon at mange ikke klarer å betjene lånene sine. Samfunnsmessig, er det en risiko for at dagens bolig- og utlånspolitikken, kan bli vår lands «boligboble», kanskje noe i retning av den som flere land med finanskriser opplever i disse dager.

Ordningen med boligsparing for ungdom raseres!
Ordningen med «boligsparing for ungdom (BSU)» ble introdusert som en hjelp for å få flere ungdommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har satt som krav om boligkjøpere skal ha 10 % egenkapital ved kjøp av bolig. Det vurderes for tiden å øke kravet om egenkapital til 15 %. En slik politikk vil åpenbart ramme ungdom som vil inn på boligmarkedet hardt, og særlig i boområder hvor boligprisene er høye. Med studielån, og kanskje familieetablering ved siden av, vil en slik politikk gjøre nåløyet enda trangere for unge som vil inn i boligmarkedet. Dersom en slik politikk med økt egenkapital for ungdom realiseres, er det frykt for at presset på prisene i utleiemarkedet vil stige betydelig.

Statistisk sentralbyrås vurdering av økninger i lønninger og boligpriser
Statistisk sentralbyrå (SSB) offentliggjorde tidligere i år en statistikk på hva slags utvikling vi kan forvente på boligmarkedet, og utviklingen av lønnsnivået de 3 nærmeste årene. Prognosene forteller at lønnsnivået forventes å stige med 12 % på tre år, mens boligprisene vil stige med hele 17 % i samme periode. Hva betyr SSBs prognoser i praksis? Litt forenklet oppstilt – i den hensikt å vise noen tallstørrelser – så viser den oss at;
- En person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan med 12 % lønnsvekst forvente å få en lønnsvekst på kr 48 000.- i løpet av de tre nærmeste årene.
- En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Med 12 % økning, kan vedkommende forvente seg en økning på trygdeytelsene på kr 18 916.- i løpet av de tre nærmeste årene.

Hva blir konsekvensene om boligprisene stiger med 17 %? La oss ta utgangspunkt i en bolig som i dag koster 3 000 000 kroner. Med en prisøkning på 17 %, vil den samme boligen koste kr 3 510 000.- om tre år. Dvs en økning på 510 000 kroner – da hjelper ikke minstepensjonistenes/ arbeidstakernes forventende lønnssøkninger mye.
En slik dramatisk økning betyr at en person må ha en årsinntekt på hele 4 250 000 kroner for å holde lønnsmessig tritt med stigningen i boligprisene i samme tidsperiode (kr 4 250 000 × 12 % = kr 510 000) – gitt at SSBs prognoser slår til. Det viser boligpolitikkens galskap – og som politikerne har skapt!

Poenget er at prisene på boliger overstiger dermed langt over hva en minstepensjonist kan forvente få i inntektsøkning i samme periode. Kan samfunnet leve med en slik utvikling? Arbeidstakere/ trygdede er dømt til å tape i en slik utvikling?

Markeder må styres – om vi fortsatt skal basere boligpolitikk på markedsliberalismens premisser!
Markedsliberalistene har alltid forsøkt å innbille – og på denne måten forsøke å skjule sin egentlige agenda – at ”markedene regulerer seg selv – derfor ingen innblanding fra politikere”. Analysen fra SSB om forventet lønns- og boligprisutviklingen 2012 til 2015 viser hvor grundig feil markedsliberalistene tar – i hvert fall så lenge boligmarkedene styres av en ubeskrivelig kynisme og grådighet.

I tillegg er det ofte avdekket mye sosial dumping og uverdige arbeidsforhold på mange byggeplasser. Det betyr at det er oppstått et marked for menneskelig og økonomisk kriminalitet – hvilket åpner for store skjulte fortjenester.

Velstående kjøper – uten gjeld!
En velstående person vil kunne kjøpe en bolig til 3 mill kr uten å ta opp lån, eventuelt trenger vedkommende bare mindre lån, og får dermed gode lånebetingelser i bankene. En relativt ubemidlet person må ta opp store – såkalte «risikolån», og til langt høyere rente – ut fra bankenes tenkning om at det er høyere lånerisiko ovenfor personer med lavere betalingsevne. Høyere renteprosent for de lavt formuende, betyr dyrere lån – og det til tross for at man skulle tro at en bolig – som objekt – har samme verdi enten det er en rik eller en mindre rik som besitter den.
Forskjellene i befolkningen øker med dette dramatisk. Mens enkelte har penger til å investere i mer – og ta mer styring i markedet, sitter andre igjen med store problemer med å betjene gjeld og familiehusholdningen.

Provisjonene til bankene er til å bli flau av!
Et annet forhold, som bidrar til å drive boligprisene oppover, er bankenes/ meglernes provisjoner. Enkelte banker beregner seg i dag opp til 2,75 % provisjon ved salg. En side ved et slikt prosentbasert provisjonssystem, er meglerne forsøker å drive boligprisene opp. Det er ikke uvanlig provisjonsbeløpet for salg av en bolig i dag fort kommer opp i nærmere 100 000 kroner. Etter min oppfatning bør det settes et tak fra myndighetenes side på hvor mye provisjon bankene/ meglerne kan ta ved salg av boliger.

Arbeidstakere og trygdede forgjeldes!
Økte boligpriser, og dermed behov for økte låneopptak hos mange, gir det utslag at prisene på utleieboliger stiger i tilsvarende takt. Det gjør at mange lavlønte og ubemidlede opplever det som nærmest uoverkommelig å opparbeide seg kapital til å kunne skaffe seg egen bolig – fordi store deler av inntekten går til å betale høye priser på utleieboliger.
Dette systemet medfører dessuten til at mange unge blir boende lenge hjemme hos foreldrene, og forsinker på denne måten ungdommens løsrivingsprosess fra foreldre og pårørende. Dette er prisen – og et av utviklingstrekkene som vårt samfunn har oppnådd – gjennom å åpne opp for det markedsliberaliserte lønns-, utlåns- og boligsystemene som vi har i dag. De som våger seg inn på boligmarkedet – gjør at mange forgjeldes for store deler av voksenlivet.

Gjenreis den sosiale boligbyggingen!
Det må derfor være en viktig målsetting å gjenreise den sosiale boligbyggingen! Det vil hele vårt samfunn tjene på, spesielt de unge og de som har liten egenkapital til å skaffe seg sin egen førstegangsbolig. Og det haster! SSB prognoser tilsier at det trengs en rask endringsprosess!

Ny sosialdemokratisk boligpolitikk – ikke ny boligminister!
Vi trenger en ny sosialdemokratisk boligpolitikk for befolkningen og fellesskapet, ikke en boligminister – slik det er reist forslag om i disse dager. En boligminister kan være et aktuelt tema – men det er først etter at Norge har fått på plass en ny boligpolitikk!

Etableres det en ordning med egen boligminister er sannsynligheten stor for av vedkommende blir mest opptatt av å tekke de rå kyniske boligspekulanter fremfor å hjelpe de som virkelig trenger ”et hjem” – ikke et spekulasjonsobjekt!

Fremskrittspartiet (støttet av TV 2) benytter en hver anledning til å kritisere sittende regjering for hvor galt det går i norske helsevesen – og spesielt sykehusene. Det er mye som kan kritiseres – men TV 2 fremstiller det norske helsevesenet nærmest som verdens verste og dårligste – uten et eneste lyspunkt! TV 2s hylekor er som musikk i ørene på de kroniske syterne i Fremskrittspartiet (kos med misnøye).

Det er selvsagt beklagelig at en del personer ikke får den behandlingen i helsevesenet som de forventer og har krav på! Det må politikerne ta ansvaret for – men vi har jo fått det politikerne har bedt om; Et helsevesen uten demokratisk forankring og styring (dvs etter modell fra styringsformene i EU).

Saken er at omdannelsen av sykehusene til helseforetak skjedde med bakgrunn i et forslag fra daværende helseminister – Tore Tønne – fra Arbeiderpartiet (som politisk i holdninger og gjerning etter min oppfatning lå lengre til høyre politisk enn de fleste Høyre/ Fremskrittspartifolk gjorde/gjør). Men saken – og fakta – er at omdannelsen til helseforetak fikk bred politisk støtte!!!!

Spørsmålet er;
1.
Hvor var Fremskrittspartiet da det ble vedtatt at sykehusene skulle omgjøres til foretak??? Hvorfor ba ikke Fremskrittspartiet om folkeavstemning den gangen – som de ellers ofte gjorde på den tiden?

2.
Hvor var Fremskrittspartiet da et todelt helsevesen ble innført – i den hensikt å lage et slags helse-apartheid-system? Et for de med økonomi til helseforsikringer (snike-i-køen-system) – og hvor hensikten er å stigmatisere arbeidstakere og trygdede som ikke har økonomi til slike forsikringer?
Når noen forfordeles – må det åpenbart gå på bekostning andre!

Innføringen av helseforetak er i praksis en privatisering av sykehusene – hvor private styrerepresentanter – uten forankring i demokratiske beslutningsprosesser – sitter i helseforetakenes styrer og forvalter det hele?
Arbeiderpartiet har sin del av skylden for at denne utviklingen har skjedd – men den skylden må deles med blant annet Høyre og Fremskrittspartiet, Venstre og ikke minst Kristelig Folkeparti. Det var tidligere helseminister Dagfinn Høybråten (Kristelig folkeparti) som fikk oppgaven med å sette helsereformen (med foretakene) ut i livet (Bondevik II-regjeringen)!!! Saken er at Fremskrittspartiet har fått det helsevesenet de selv vil ha i 2001 – og ba om! Her driver Fremskrittspartiet et feigt og uredelig spill når de ensidig kritiserer dagens regjering for dagens helsepolitikk – siden Fremskrittspartiet selv har vært med på å skaffe den til veie! Fremskrittspartiet – ikke bare støttet – men var garantist for Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) sin politikk, som satte foretaksmodellen ut i livet! Husk det!

Saken er at – med foretaksmodellen – så Fremskrittspartiet muligheter for at helsebaroner og den rike eliten (private) nok en gang skulle få tjukke sugerør inn i statskassen (felleskapets penger) – og dermed kan forsyne seg så sterkt at det går utover selve helsetilbudet gjennom å måtte kutte på tjenestetilbudet av økonomiske grunner – og slik at velferdsstaten svekkes (Fremskrittspartiets overordnede målsetting).

Fremskrittspartiet tar aldri ansvar for feilgrep de selv har bidratt til. Fremskrittspartiet forsøker hele tiden å legge skylden over på alle andre – og gjennom å angripe politiske motstandere for egne feilgrep.
Fakta er at Fremskrittspartiets politikk aldri har representert noe annet en kjempestore TILBAKESKRITT for samfunnet sett i forhold til alle som er opptatt av gode fellesskapsløsninger som er universelle og lik for alle!

Når vil Fremskrittspartiet bidra til at helsetjenestene tilbakeføres til offentlig statlig forvaltning – og hvor alle stiller likt gjennom likebehandling og likeverd? Det er den eneste farbare vei for å få et godt helsetilbud for alle. Da slipper TV 2 (Frp 2) å sette fokus på de som kommer dårlig ut i helsevesenet – uten samtidig å sette fokus på dem som helseforsikringer sneik seg foran i køen.

Foretaksmodellen må bringes til opphør!

Virkningene av at NSB i 1996 ble delt i henholdsvis Jernbaneverket og NSB BA – og NSB AS fra 2002, og videre oppsplittingen i en rekke underselskaper, kommer etter hvert til overflaten. Den gangen Norge hadde et jernbaneselskap (NSB), kunne personell, materiell mv brukes fleksibelt, og dermed til lang lavere totalkostnader enn det kunder (samfunnet) må betale for i dagens tjenester. I Norge bor det ca 5 millioner mennesker – med dets topografi. Oppsplittingen av NSB som forvaltning – både var og er en av de største innenrikspolitiske feilgrep som er gjort i forhold til ønsket om å satse på kollektivtransport!

Politikere ”ser ikke hva som skjer”!
Når politikere i disse dager uttaler at de ønsker en mer storstilt ”satsing” på jernbane i Norge, så viser det med all tydelighet at politikerne har mistet kontakten med virkeligheten. AS-ifiseringen av NSB medførte en deregulerte jernbanedriften, og har gjort at vi har fått en markedstilpasset jernbane som mer eller mindre er styrt av enkeltpersonene i styrene. På denne måten har politikerne valgt å fraskrive seg en demokratisk styring, og degradert seg selv til partipolitiske meningsytrere i jernbanespørsmål. I praksis opererer politikere mer eller mindre som lobbyister – og hvor styrene opererer uten å ha noen demokratiske vedtak bak seg – som forteller hvordan samferdselen skal organiseres/ styres. Den eneste oppgaven politikerne har beholdt, er å skrive ut ”sjekkene” (beløpene) som er bevilget på budsjettene.
Jernbaneverket (forvaltningen) er bygget ned slik at virksomheten ikke har stort mer en det personellet de trenger til planlegging, behandle anbud på utbygginger og vedlikehold, og kjøp av ekstremt dyre konsulenttjenester.

Har de politiske programposter for satsing på jernbane/ samferdsel lenger noen verdi, så lenge det viser seg at politikerne står mer eller mindre handlingslammet tilbake i jernbanespørsmål etter dereguleringen av jernbanedriften?

NSB mangler mannskap til å holde infrastrukturen i hevd!
Før NSB ble delt, hadde bedriften tilstrekkelig med folk, med fullverdig kompetanse (erfaringskompetanse), til å holde materiell og infrastrukturen i god stand. Virkningen av nedbemanningen, privatiseringen, og AS-ifiseringen, er at nå kjøres (slites) materiell og infrastrukturen så sterkt ned på standard, at man må stenge store jernbanestrekninger / ta ut togsett osv – og gjøre store omfattende kostbare utbedringer – for fortsatt skal være mulig å kjøre tog. Eksempelvis måtte Oslo S stenges for all trafikk i 2011 i hele 6 uker på grunn av behovet for vedlikeholdsarbeider. Det samme vil skje sommeren 2012. Passasjerene overføres i disse periodene til buss- og drosje-selskaper, mens godsselskapene ofte må innstille togene når linjer stenges pga vedlikeholdsarbeider. Slike innstillinger rammer godsselskapene urimelig hardt både økonomisk, og i form av sviktende omdømme. Godsselskapene fremstår på denne måten ikke som stabile og driftssikre selskaper som godskundene kan stole på. I tillegg fremmer slike løsninger økt satsing på buss-/ veitransport.

Konsulenter tar pengene – det går ut over ny satsing!
Det er opplyst at Jernbaneverket og Statens Vegvesen har brukt til sammen nær 3 milliarder kroner på (privat) konsulentbruk i 2011. Det er prisen norske skattebetalere for nedbemanningen/ oppsplittingen av NSB (Jernbaneverket) og Statens vegvesen – dvs fjerning av den kompetansen som jernbaneselskapene opprinnelig hadde! Hvor ligger lønnsomheten i en slik politikk?

Mange selskaper = dårlig totaløkonomi!
Det er opplyst at det operer en 12 – 13 godsselskaper på norske jernbanespor i dag. Flere av selskapene sliter økonomisk, og vi har sågar opplevd noen konkurser (eksempelvis Ofotbanen AS). Videre er det opplyst at årlig overføres 70 000 containere årlig fra jernbane over til vei som en konsekvens av dagens samferdselspolitikk. Dette vet politikerne, hvordan mener politikerne dag at de skal ”satse mer på jernbanen/ mer gods fra vei til bane”?

Hvem har erstattet NSBs rolle i forsvars- og beredskapstjenesten?
Tidligere utgjorde NSB en viktig del av forsvars- og beredskapstjenesten i Norge. I dag – og gjennom mange år – har vi sett at jernbaneeiendommer selges – ofte til latterlige lave underpriser til eiendomsspekulanter (eksempelvis salget av Oslo V). Min påstand er at NSBs eiendomsselskap og spekulantene bygger ned, og stenger jernbanen vekk fra havneområder og andre viktige strategiske steder som er viktige omlastningssteder for gods, samt strategisk viktige steder for fremtidig satsing på jernbane. Det svekker også forsvars- og beredskapshensynet. Dette både vet og ser politikerne, men har ingen muligheter til å gripe inn. Avkastning på salg er viktigere for å saldere budsjettene enn å satse på jernbanen.
Kan det også være slik at politikerne/ styrene har stilt altfor strenge krav til avkastninger i NSBs eiendomsselskap, og at det er årsaken til massivt utsalg av jernbaneeiendommer?

At NSB AS er blitt mer ”lønnsom butikk” en nødvendig samfunnsaktør, kan man lese av NSBs årsberetning. Det er opplyst at siden NSB ble skilt ut til eget selskap i 1996, har NSB ved utgangen av 2011 400 færre personvogner, mens de har skaffet seg 1 500 flere busser. I 1996 hadde NSB 3 841 godsvogner, mens selskapet har bare 1769 igjen ved utgangen av 2011. I 1997 hadde NSB 1 285 busser, mens de ved utgangen av 2011 har 2 819 busser.

NS*B eiendommer selges på billigsalg – til spekulanter!*
På Hamar, er det sterke krefter i gang for å selge unna store deler av stasjonstomta, og at Hamar i fremtiden skal ha bare 5 spor. I disse dager har det vært en rekke innstillinger av tog på Dovrebanen nord for Hamar, på grunn av utbedringsarbeid mellom Hamar og Lillehammer, samt ras (sperret linje nord for Berkåk). Hamar stasjon ville ikke vært i stand til å betjene disse avvikene dersom det var bare 5 spor på stasjonen. Dette pga omdirigering av tog til Rørosbanen/ hen setting av annet materiell. Hvordan skal Jernbaneverket håndtere fremtidige slike avvik dersom det blir igjen bare 5 spor?

Der det bygges dobbeltsporet jernbane i dag, er det opplyst at det legges til rette for at passasjertog skal kjøre opp mot 250 km/t. På stasjoner hvor det i dag er kryssingsspor (dvs stasjonsspor hvor tog kan møtes) – ser vi at disse fjernes i stort mon. Til og med på strekninger hvor det ikke arbeides med dobbeltspor, eksempelvis har Brumunddal og Moelv fått fjernet slike kryssingsspor.

Privat salg av NSB eiendommer – er et svik mot fellesskapets verdier!
Det er selvsagt politikernes vilje at offentliges eiendommer og verdier skal selges til spekulanter for latterlig lave dumpingpriser. Måten det gjøres på, er å sette ”private” inn i offentlige selskapers styrer, og få de samme ”privatpersonene” til å forestå utsalgene (privatiseringen) – dermed går politikerne fri fra sviket mot befolkningen gjennom at fellesskapets interesser og fremtidige inntektskilder går ut av folkets eie.

Hvor skal godstogene kjøre?
Ingen godstog kan pr i dag kjøre i hastigheter på opp til 250 km/t. Hvor skal godstogene – med hastigheter rundt 100 km/t gjøre av seg den dagen det blir dobbeltspor – og hvor kryssingsspor med muligheter for at hurtiggående tog kan passere er fjernet? I dag er det slik at godstog ikke fremføres på Gardermobanen nettopp pga hastighetsbegrensninger.
Betyr dagens utbygging av dobbeltspor/ forbedringer av plattformer på stasjoner – et dødsstøt for fremtidig befordring av gods på jernbane som følge av mangel på sporkapasitet?
Befolkningen og velgere bør bli informert om hvor eventuelt gods skal fremføres når togsporene med 250 km/t er ferdigstilt – mer eller mindre uten kryssingsspor. Kanskje er det en ide å beholde nåværende jernbanetraseer til godstogformål?

AS-selskapene er blitt lukkede forsamlinger – hva med folkeopplysning om hva som faktisk skjer!
Som jeg har forsøkt å belyse, er det behov for å etterlyse et helhetlig samfunnsansvar vedrørende samferdselsplanlegging, også sett i sammenheng med forsvars- og beredskapshensyn i Norge? For å få til det er det helt maktpåliggende at politikerne tar tilbake makta og styringen over jernbanen og tar et helhetlig jernbaneansvar.

Alternativet er – slik jernbaneplanen av 1977 i hovedsak la opp til – at jernbanen i Norge bare skal omfatte passasjertrafikk på triangelen Halden, Skien og Lillehammer. Underforstått at samferdsel med gods- og passasjerer skal over til gummihjul. Dersom det er det politikerne vil – så er det mer redelig å si det i klartekst – i stedet for bygge ned jernbanen i en bit-for-bit-politikk.

Folkekravet må være at samferdselen i Norge styre av og for demokratiet – ikke av og for et spekulativt marked, med intensjoner om å bygge ned jernbanen i Norge!

For arbeidstakere – ikke bare i Norge – men hele verden, kan vikarbyrådirektivet få stor konsekvenser for arbeidstakere i faste jobber, og for fremtidens arbeidsliv i form av bruk av vikarer blir mer vanlig enn fast arbeid. Arbeidstakere vil – om vikarbyrådirektivet blir implementert i norsk lovgivning, risikere å bli utsatt for et utidig press til å godta dårligere lønns- og arbeidsvilkår, mens nye arbeidstakere vil risikere å bli henvist til å kun å få vilkårlige/ tilfeldige tidsbestemte jobber. Disse vil neppe kunne oppnå og få ei lønn som ikke er til å leve av.

En slik utvikling og et system – som kun har et formål – at de rike skal tjene enda mer – enda raskere, samt at de rike langsiktig skal få kontroll over offentlige eiendommer og verdier som tvinges lagt ut til salg til dumpingpriser for å dekke velferd (forbeholdt de rike) og ”gjeld” til private rike. Dvs å videreføre en politisk skapt utvikling for de samfunnsgruppene som er privilegerte med lav skatt i forhold til yteevne (skattelettelser), svært gunstige bedrifts- og utbyttebeskatninger, fri flyt av kapital til skatteparadiser – og enda til ofte hemmelige kontoer i regimer vi ikke liker å sammenligne oss med osv. Ofte forbundet med svart økonomi. Det vil si en politikk som på godt norsk kalles ”høyrepolitikk!

Ovenfor nevnte utvikling (høyrepolitikk) er et effektivt system for å knuse velferdssamfunnet! Økt bruk av vikarer, og dermed sosial dumping, generer mindre skatteinntekter gjennom lavere lønninger – som i dag går til allmenn offentlig velferd. Vikarsystemet kommer i tillegg til den utviklingen som vi ser at EU og det IMF (The International Monetary Fund) utøver for å knekke velferdssystemene i land som Hellas, Italia, Portugal, Spania m.fl. I disse landene krever EU/ IMF at arbeidstakere opplever nedgang i lønn, nedgang i pensjoner, kutt i trygder m.v. Det skjer uten demokratiske beslutningsprosesser – og uten at folket får si sin mening!

”Mer demokrati”!
Arbeiderpartiet sa etter de tragiske hendelsene 22.07.2011 – at svaret mot terroraksjonene var å innføre ”mer demokrati”! Det er en god og modig målsetting – en målsetting som er stikk i strid med den EU fører – hvor demokrati og demokratiske prosesser er mer eller mindre totalt fraværende!

”Mer demokrati” må bety at Arbeiderpartiet tar dette begrepet inn over seg også når det gjelder vikarbyrådirektivet! Gjennomførte man en folkeavstemning i Norge i dag – om befolkningen er for eller imot innføring av vikarbyrådirektivet i norske lovgivning – er min påstand at ”ja-tilhengerne (til direktivet)” vil lide et knusende nederlag!

Arbeidstakere vil ha et nei til implementering av vikarbyrådirektivet i norsk lovgivning!
Det er merkelig at Arbeiderpartiet gir uttrykk for at de vil overkjøre fagbevegelsen og det norske folk i spørsmålet om implementering av vikarbyrådirektivet i norsk lovgivning. Befolkningens mening teller med andre ord ikke i dette spørsmålet! Arbeiderpartiet vil heller ikke ta hensyn til ny kunnskap fra EUs innføring av vikarbyrådirektivet i 2008 og frem til i dag. Det betyr at Arbeiderpartiet har tatt parti med arbeidsgiversiden og høyresiden i det politiske landskapet – dvs ”Fremskrittspartipolitikken”.

Min påstand er at høyrepolitikk drives best av høyrepartiene selv – og trenger ingen hjelp fra Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet bør ta lærdom av valget i 2001 – da Stoltenberg I-regjeringen gikk til valg med politikk som lå omtrent midt mellom Fremskrittspartiet og Høyre. De tapte så det suste.
I Oslo forsøkte Arbeiderpartiet å gå til kommune- og fylkestingsvalget i 2011 med en politikk – og frontfigurer som politisk som ligger midt mellom Fremskrittspartiet og Høyre (og hvor Arbeiderpartiet etter valget tok varaordførerplassen i samarbeid med blant annet Fremskrittspartiet og Høyre). De tapte kampen om makta i Oslo så det suste! Valgdeltakelsen fra bydeler i Oslo som Arbeiderpartiet tradisjonelt har stått sterkt var urovekkende lav i følge Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen.

Vikarbyrådirektivet vil først og fremst ramme arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning, og med minst lønn fra før av – og dermed har minst kapitalreserver å leve på. Nyfattigdommen vil trolig eskalere ekstremt om vikarbyrådirektivet implementeres i norsk lovgivning. Og nyfattigdommen viser seg å være et ikke-tema også under dagens regjering – i sin iver etter å tekke EU og IMF (som er blitt et ”politisk parti” langt mer enn hensikten med institusjonen om å være et valutafond).

Arbeiderpartiet eller vikArbeiderpartiet?
Norske arbeidstakere trenger – og vil ha – et parti bygd opp av og blant arbeidstakere! Arbeiderpartiet har siden 1887 forsøkt å inneha denne rollen – og det er bra! Hvorfor forlater Arbeiderpartiet denne rollen i spørsmålet om innføring av EUs vikarbyrådirektivet? Hvorfor er det den ekstremt høyredominerte EU-politikken som skal prege Arbeiderpartiets politikk i Norge? Velgerne i Norge har valgt på partiprogrammene – ikke på EUs diktater!
I følge meningsmålinger viser det seg at nær 80 % av Norges befolkning nei til EU! Det betyr at norske borgere ikke vil ha EUs politikk, flertallet vil ha en sosialdemokratisk politikk! Det viste valgresultatet i 2005 og i 2009.

Hva slags ettermæle vil Arbeiderpartiet ha? Det valget må Arbeiderpartiet selv ta – og det er igjen skam og snu! Vil Arbeiderpartiet fremstå som arbeidstakernes Arbeiderparti – eller vil Arbeiderpartiet skifte ham og bli arbeidsgiversiden/ høyrepolitikkens vikArbeiderparti i konkurranse med Fremskrittspartiet, Venstre, Høyre og Kristelig folkeparti?

Arbeiderpartiets sentrale ledelse gjør klokt i å snu og lytte til fagbevegelsens krav m.fl!

LO har gjort et valg – et klokt valg, og vil at regjeringen skal sette foten ned og benytte seg av reservasjonsretten mot innføring av EUs vikarbyrådirektiv i norsk lovgivning.

Det kan ikke være tvil om at det politiske Norge siden 2008 har underkommunisert hvor betydningsfullt det er for norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv at Norge avstår fra dette vikarbyrådirektivet! Arbeiderpartiet har fått LOs budskap fra gårsdagens møte i LO sekretariatet. Nå er det opp til Arbeiderpartiet selv å avgjøre om de fortsatt vil være – det folk helst vil – et fortsatt arbeidernes Arbeiderparti, eller om de vil følge arbeidsgiversiden/ høyresiden og omgjøre seg selv til et «Vikarbeiderparti»?

EØS og EFTA-domstolen
En meningsmåling fra Norstat, utført for avisen Vårt Land, viser at en av tre norske borgere ikke vet hva EØS-avtalen innebærer. Det er meget alvorlig for demokratiet – og det må være et alvorlig signal til politikerne om svikt i opplysningsbehovet ovenfor befolkningen for å kunne ivareta et bærekraftig demokrati!
Dette bør være en viktig del av undervisningen i skoleverket også!

Har EØS-avtalen fratatt det norske folk en hver rett til å ta demokratiske beslutninger i saker som angår arbeidslivet?
EFTA-domstolens avsa en kjennelse den 23. januar 2012. I denne EFTA-dommen fremgår det at utstasjoneringsdirektivet «ikke tillater en EØS-stat å sikre arbeidstakere utsendt til dens territorium fra en annen EØS-stat kompensasjon for utgifter til reise, kost og losji for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig».

(Les mer på; Sak E-2/11; Fri bevegelighet for tjenester – Direktiv 96/71/EF – Utsending av arbeidstakere – Minstelønn – Lengste ordinære arbeidstid – Vederlag for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig – Kompensasjon for utgifter).

Det reiser tre viktige problemstillinger;
1.
Med denne kjennelsen, er sannsynligheten stor for at det er EU-domstolene som er gjeldende rett ovenfor norske arbeidstakere og ikke norsk lov og rett. Det betyr i tilfelle at norske politikere, norsk lov, og norsk demokrati er spilt langt utover sidelinjen og umyndiggjort i forhold til blant annet arbeidstakerspørsmål. I så tilfelle har Senterpartiets Liv Signe Navarsete helt rett når hun hevder at det norske folk er ført bak lyset gjennom EØS-avtalen!

2.
Med en slik kjennelse, kan man vanskelig se at de tiltakene som settes i kraft fra norsk side – for å motvirke sosial dumping – står særlig sterkt i forhold til EU-rett. EFTA-domstolens kjennelse skaper et sterkt troverdighetsproblem hos de politikerne som hevder at norsk rett står over EU-retten – og at Norge fritt kan fremme egne lover og tiltak som kan hindre sosial dumping. Hva har de å si til sitt forsvar nå???

3.
EU viser med en slik kjennelse at de ensidig står på arbeidsgiver sin side, og praktiserer ensidig høyrepolitikk – dvs et styringssystem som motarbeider arbeidertakernes interesser. Sosialdemokratiet og det verdigrunnlag har tapt i dette systemet synes å være konklusjonen!

Kan EØS/ EFTA-domstolen sette norske interesser til side?
Det er en fare for – at dersom EU-domstolene står over norsk rett og norsk demokrati – så har verken norske politikere, eller fagforeninger noen motpart å hevde sin rett ovenfor – annet enn en «høyre politisk domstol». Det er et alvorlig demokratisk problem, og kan dermed bidra til å undergrave hele vårt demokratiske system og fagbevegelse med – slik markedsliberalistene har evnet å gjøre i EU. I EU har det oppstått den situasjon at hele fagbevegelsen ligger med mer eller mindre brukket rygg takket være at fagbevegelsen er blitt fratatt makt og muligheter til påvirkning og være en del av demokratiet.

Enten Vikarbyrådirektivet implementeres i norsk lovgivning eller ikke, så er det i tillegg en stor fare for arbeidsgiversiden vil bringe vikar-reglene inn for EFTA-domstolene. Hva slags utfall en eventuell slik sak vil få i «arbeidsgiver/ høyrepartienes EU-domstoler» – er ut fra tidligere erfaringer – gitt på forhånd. Alle tidligere signaler tyder på at EØA/ EFTA-domstolene kan sette norske interesser til side til fordel for EU sin politikk.

*EØS-avtalen må tas opp til diskusjon!!! *
De senere tids opplysninger (bl.a. EFTA-domstolens kjennelse av 23.01) tilsier at det politiske Norge har ikke lengre noe valg! EØS-avtalen må tas opp til diskusjon, med tanke på å bli reforhandlet kraftig – spesielt på arbeidstakerspørsmål, eller at hele EØS-avtalen sies opp. Norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv kan ikke leve med en avtale som ensidig har som formål å drive sosial dumping – ikke bare på tvers av landegrenser – men også nasjonalt i nye former!

Vikarbyrådirektivets opphav
Vikarbyrådirektivet har sitt utspring i intensjonene om EUs ønske om å skape stor fleksibilitet i arbeidslivet. En av EUs fire friheter handler om «fri flyt av arbeidskraft» – både innenfor EU/ EØS-området og innenfor hvert enkelt land.
I klartekst betyr det at EUs ønske er å ha arbeidstakere som på kort varsel kan ta ei vakt her og ei vakt der, eller ei ukes, eventuelt månedsjobb der den tilbys. Arbeidstakere skal åpenbart verken ha økonomisk trygghet, trygghet for arbeid, trygghet for bolig og egen familie!

Hva sier direktivet?
EU vedtok i 2008 vikarbyrådirektivet. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Spørsmålet er; Er dette godt nok for å bevare hovedregelen om «faste ansettelser som hovedregelen»? Eller vil hovedregelen bli ansettelser som vikarer?

Det kan ikke være tvil om at direktivet vil utfordre en rekke bestemmelser i vårt lov- og avtaleverk, blant annet Arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til ansettelser. I direktivets artikkel 4, heter at forbedret minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid.
Hva betyr det?

- Fagbevegelsen mener derfor at EUs vikarbyrådirektiv kan føre til krav om endringer i Arbeidsmiljølovens § 14-9 – om bruk av midlertidig ansatte og vikarer.
- Videre kan Arbeidsmiljølovens § 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft være i strid med direktivet, og dermed reise krav om revisjon.
- I tillegg kan andre tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser, og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer også være i strid med direktivet. Det vil reise ytterligere krav om revisjon av tariffavtalene.

Arbeiderpartiets standpunkt har opprørt mange!
Arbeiderpartiets standpunkt om å si ja til EUs vikarbyrådirektiv har opprørt mange. På radioen 30.01.2012 hørte vi om at noen oppfordrer til å bidra med å vrake kandidater på nominasjonsmøter og valglister for dem som sier ja til vikarbyrådirektivet ved valget i 2013. Det er også krefter i gang som vil bidra til trekke valgkampstøtte over til de partiene som støtter arbeidstakernes krav om å si nei til EUs vikarbyrådirektiv. Det forteller om hva betent denne saken er. Og det forteller at dette er blitt en vanskelig sak også for Arbeiderpartiet.

Hva slag ettermæle vil Arbeiderpartiet ha?
Det avgjørende for norske arbeidstakere og norsk arbeidsliv er; Hva skjer med EØS-avtalen, og hva skjer i forhold til sosial dumping (EUs tjenestedirektiv, EUs vikarbyrådirektivet, EUs arbeidstidsdirektiv m.v).
Og hva slags ettermæle vil Arbeiderpartiet ha – «Arbeiderpartiet» for arbeidstakere, eller «Vikarbeiderpartiet» for arbeidsgivere og høyrepartiene?

Nå må Arbeiderpartiet snu!