Jeg ønsket å være i 1966 da jeg var i 1979.
Jeg ønsket å se dem som jeg visste – identifisert dem – der på den tiden den ble slettet fra minnet mitt. Ikke slettet, ikke-eksisterende, selv det virket et minne mi er sterkt utsvevende. Jeg had aldri levd det engentlig. Disse tide, faktisk, ble vilkårlig infiltrert i mitt sinn gjennom rapporter, utstedt av TV-bilder og mye av forstads sladder.

Etter en tid, i 1984, var jeg enda mer lystful til å drømme med ideen om tidsreiser. Besøk min egen by i 1966, ble min favoritt flykt.
Jeg hadde virkelig ingenting å gjøre med den nye bølgen. Ettersom alle folk at jeg ikke sympatiserer veldig bra i 1984 pleide å like den nye bølgen. Det var tydelige demonstrasjoner av denne typen kultur sjangeren som gjorde referanser til 60-tallet. Likevel hadde jeg reservasjoner om sin anke og i høylytt svarte på spørsmålet: “Hva er ditt favoritt band?”
_ The Beatles.
_ Skapte forvirring, Flavia? – Noen sa.
_ De er døde! – Den som besitter spørreskjemaet ble misfornøyd.

Det var ingen måte å ha noen videre samtale med en denne typen gruppe. Så det kommer det nye tiåret, jeg faktisk funnet min gjengen.
Hele poenget med gullalderen jeg gjorde får det. Den flykt holdning i sin tur blir demontert. Jeg så etter en grunn til å være å leve utenfor slottet, var jeg i dette øyeblikk, et stykke av 90-tallet, er i gatene, fester, arrangementer, institusjoner og historier om Rio de Janeiro. Selv om dette stykket var en liten del, adjuvant og forenklede.

I 2003 ser ut som at jeg var ikke nok fornøyd med å gå glipp av det som ikke var mine, forlot jeg også mitt elskede by. Noen ganger lurer jeg på om ka jeg holde på … eller det var bare reddskap handling.

I dag vet jeg hva som ville skje hvis jeg hadde makt til å reise tilbake i tid, selv om det bare var en uke og se gatene av Copacabana og Tijuca, i virkelighet. Dette ville skje mer eller mindre slik ut:

1) Jeg skule bli lei fordi det skule være vanskelig å finne noen god musikk på radioen. Da jeg ble informert, både, i London og Rio, lyden av Kinks og andre gode band, ble utestengt fra radiostasjoner.

2) TV-bilder var forferdelig, ingen farge, det gir angst … lange langsomme reklamer, osv. … ikke noen mobile tlf, tenke så farlig, og ensom folk kunne bli.

3) Jeg skule bor i en leilighet bare for damer, med soving fasttid . Mann besøket kun med tidligere varsel til administrasjonen mannskapet. Disse tingene noensinne var passelig, men det eksisterte uansette i Rio, i Europa og USA. Uten skygge av tvil, tror jeg at i Holland, forerunnering, begynte å utrydde disse leilighetene i 60-årene.

4) Kort sagt, skule jeg se mange mennesker forsvinne fra scenen sånn på grunn av diktaturen.

Det ser ut som en svart sau av den homogene flokken forlot hans svar, som er vanskelige å slette.
En homogen gruppe, og etter min mening, mange ganger med hjernevasking.

- Hjernevasking?
- Ja. For å få avstand til den bitre sannheter og tilnærminger aksept generelt eller at alt er perfekt og god.
Dette hjernevasking er grunnen for vår sommer massakren, en forsinkelsen av Ken politimenn på vei til Utøya og nesten 50% av dramaer nordmenn utenfor Norge.

“Observe and Report” (2009). “Akkurat nå, trenger verden en helt.”
En film som maler de drittsekker akkurat som Brievik.
I filmen hovedpersonen tar medisiner foreskrevet av lege. Han er ufrivillig uten en kjæreste, som gjør mer vanskelig å finne noen positiv tenkning i hodet sitt, som er det vanlig med mann i generelt.
Hans største ambisjon er å være en del av politiet. Han arbeider i kjøpesenteret som en vakt. I midten av filmen anti-helten er gjenstand for psykologisk tekst, min venn (!), Og det viser hans bipolarity og hans drepe instinkt. Han har ingen anelse om hva han sa faktisk. Tvert imot, at til tross for blodbadet, foreslo han at han også ville være husked og heia av mengden!
Når han skaper et vennskap er involvert i en forbrytelse.

Dette er et portrett av den gale norwegianman av 22. juli.

Fra TV-nyheter, selvfølgelig, snakker de om at han var en smart fyr, fordi han hadde gjort alt dette angrep alene. Nå er det mest absurde kommentarer av alle, og det som best illustrerer dette hjernevask som jeg nevnte. Dette journalist skriver for å forsvare ham selv eller Breivik, fordi tross alt er han også en norsk, med rene intellekt. Tenk om igjen. Breivik endte fôret opp til å bli en del av noe han ikke vokse med, den oilig Norge.

Det åpenbart at han var hjulpet, tilskyndet, sett for handling fra noen gruppe. Han tror på det, disse filosofier. Og likevel fortsetter han å føle denne fabelen. Som en kunstner som lar sitt arbeid være ferdig i tide.

Mye senere vil de avsløre ting som er bevoktet av spesielle politiet. Anonyme anrop, interaktiviteten av Breivik i fellesskap med tempelriddere og andre sprøtt. Internett-brukere, som han visste ikke selv hvem er, men disse menneskene satte daglige doser i hans imaginære som kulminerer i den episke av 22Juli.

Tross alt, håper jeg at denne massakren her i Norge ville langsom bevegelse innenfor og utenfor landet.

Hei, hør her, jeg har vært i Bergen. Så da? Vel, hvis du har ikke vært i vestlandsk hovenstad, du tulle.

Det var en god episode som har gått under mitt opphold i Bergen i helgen som var litt mer relevant, skule skrive en tittle som: “En katt i kjelleren av biskopen.” Det virker at jeg spillet koder. Mot deres forventninger, fordi eventyret vært fresk, tør jeg sette den i skuffen og grave opp en glemt historie.

Jazz Festival på Museum of Modern Art i 1997. Dagen før, var jeg med Lea i Lapa og hun fortelt meg at hun har truffet Goldie under festivalen. Dude, hvordan kan hun kysse en fyr som har alt gullet på tennene si? Han tok alt og …? Jeg er ikke i tide til å se på Wikipedia, vil dette også prege tekstinformasjon, la hodet mitt fullt av ekspert sladder og tom for minner og følelser.

Vi planllagt å dra til festivalen sammen i det neste dag. Der møtte flere kult figurene. Stedet var super endret. Den forfengelige av museetsinngang var fullpakket med kiosker av mest fasjonable restauranter i Rio på den tiden. Det var mange mennesker i dress, etter at alt, dette var i sentrum. Mange mennesker strukket fra jobben til festivalen. Dette jazz festivalen også inkludert Indy rock.

Etter at jeg fant alle mine folkens og har drukket light øl, bestemte vi oss for å prøve en tro på kioskene.
Selv med gode utseende, ble vi ignorert for assistance i kioskene. Plutselig, kommer der en sølv van. Bilen etterlater mange høye kvinner i langt hår, powered, og i sølv undertøyet. Det var en buzz!
Inntil de åpner van trukk avdekke sine virkelige identitet: jenter-proletariske annonsere en energi drink. I mitt spisset øye, fant jeg ut at drikken var ledsaget av skotske!

Uten den minste forlegenhet, investere jeg å være den første kunden av denne gratis sprit. Plakat jenter, hermetisk av kapitalismen en konservativ modell sjåvinist, snudde de seg mot meg og sa:
– Disse drikker er skjebnebestemt til kunder med større kjøpekraft.
Vent, de allerede har penger til kjøpe det då! Jeg hevdet. Klargjøre min student status.
De marsjerte uansette til kiosker, til mennene i dress, hoste opp en latterlig tekst på undere energidrikker med alkohol, i det samme tid, holder en brett full av kopper med disse drikker.

Jeg følget dem, som tidligere, ble jeg ignorert av servitører. Mennene i dress avviste drikke. Jeg tok to boller på teit måte. De mekaniske selgerne blitt munn åpen med min forstyrrelser ulydig. Det morsomste er at de ikke kunne flytte vekten de bar. Sverget på meg, noe som gjør et dårlig reklame for denne energien drink. Patetisk.

Jeg har blitt veldig glad. Jeg håper denne damme som var sint med meg forstår at det å jobbe med klær som viser rumpa ikke ta henne veldig langt. Venner mine holder meg som Peter Northug etter ski VM. Mesta av alt, vi må deler, ikje sant? Det er alt merkevarer, de gir oss noen tilbake? Utlendinger merker mesteparten av tiden … Må ikke selge deg selv så billig til fienden!

Men hvis du tror at du minst din tid når du leser dette samlinge av non-sanse, tenke på mann min som bør hører ka jeg sier hele veien.

Det er alltid at man trenger å reise langt for å finne en liten paradis.

Noen kan jo bruke TV apparaten for å reise, noen annet internet og noen annerdeles folke brukker annerdeles tilbehør som alkohol eller narkotika eller begge to samtid, for å forsvinne.
Men alle mann vil ha fred, og det er akurat at dette velkommen ord i hebraisk betyr.

Snøen har falt og solen skinner er det ikke mye som topper den gode fø….. gvguvrrrrrrr – onomatopoeia av min oppkast.

Jo jeg oftere hørte fra en kjent hit Stavanger som vokset ikke her, at det er spennende å høre at Norge er best på ski. Det har ikke så mange land som har snø og det som har sette sin penger i annet idrett som bruker faktisk mindre apparatne og mer av lag. Da synnes jeg Norge har ikke så mange å konkurere da de har ikke så mange land ski amok.

Jeg liker hit engentlig. Jeg synnes de flere jeg kjenner er vennlig, og systemaet funker nesten bra, hvis vi samligner med hva tilbyr i andre landne, jeg aldri ska flytter her fra. Det betyr at i Norge vi er på veien og vi e god kandidat i dette slags av konkurransen.

Men det er jo sliten med ski ting, ikke den mosjon side, men det avenhighet i tv-en folke fleste har. Noen folk klagger at alkohol, røyk, heroin dreper, men folk som bare har tv som “scape” er døde allerede.

Tv debatt programer bør snart snake om temaet: Ski x intrigering. Som jeg har nevnt før: “i Norge vi er på veien av det drømmet samfunn”. Der i Oslo de ansatter 3 % av mørk hud for å være frivillig i ski turneringen. Fantastisk, det er super kjeddelig. Frivilig ska få fri pølse i lunsjen, ashhhhhh! Igjen med mine onomatopoeiaer.
Jeg går fri-frivilig i Folken, jeg har peiling om dette slags av musikk show.
Ka det betyr i intrigering da? Ska du spør noge hjelp til hjelpmidler som ikke deler det same lidenskap om ski du har. Kjedelig. Inviterer mørk hud folk til ski med deg da. Nei nei, kanskje det er bedre å vente for åpen regulering plass for kioskene: 1 kiosk for pølse, 1 kiosk for tradisjonel norsk mat, 1 for indiansk mat, en for chilenske enpanaditas, turkisk junkie variantene og tai/kina selvføgelig.

Man trives i konsentrasjon av folk, der alle går, vil enda flere se hva som skjer.

Kvalitet av kunst
Jeg er mor til de vakreste barna i Stavanger.
Jeg fantastisk punk dans i mørket våte steder.

Depotism i Flickr

“Hei, Flavia Viland. Dette er en melding fra Flickr Abuse & Advocacy team for å vise deg at vi har endret sikkerhetsnivået ditt bilde stream til “begrenset”."

Min Bildelist har nesten 200 bilder, de fleste i 60% er bilder av planter, dyr, romfart, arktekture, mat og kunst, som jeg skriver om sin historie, ting samlet på wikipedia, selv dikt om saken jeg kunne finne. Den andre 20% handler om mennesker, musikk og barn, resten er min egen opprettet tegninger.

Etter 3 år med Flickr, de endre det mine ting despotikalig. De sa at det ikke kunne deles med barn eller mødre. Men selvfølgelig kan jeg dele det med alle slags mødre i Norge. Ingen har problem med disse.
Sikkert den amerikanske mannen som står bak problemet.

Mine bilder er ikke mennesker.

2 venner sa til hverandre:
-Ja, den konservative media gå sammen, og de mate hverandre! sier Lois
-Bra, Lois, konservative medier, for ex. Big Brother show: bak pen innpakning, gamle fordommer. Sa Julie

Hopping til den andre polen.
Jeg var på en konferanse debatt i noen Kino i nabo byen, hvor fine gamle damer pratet om kultur. Kulturen, faktisk, var dårlig nevnt og noen ganger darlig blandet opp med med betydningen av kunst og andre ganger med utdanning selv. På slutten følte jeg hele debatten var ikke så alvorlige eller nyttig for min fremtid.

Jeg hadde møtt en ekte entusiast der og selvfølgelig var han den yngste i debatten. For kaffe kake krevende diskusjon, kom han med konklusjonen sin at jeg må legge til denne teksten. Han sa noe sånt som “… den burocratic menn gjør faktisk vanskelig for mulighetene til nye eller forskjellige ideer.” syk.

Veileder av debatten fokuserer kun ett punkt: kvalitet. Jeg spør meg selv, da hun var spoking, om hun bruker vanlig olivenolje i salaten hennes i stedet for plast souce med masse sukker og kjemikalier som kalles dressing. Det har vært helle dårlig kvalitet, meget dårlig smak i travle familier over hele verden.
(Tilbake til dame som driver debatten …) Hun drøftet med oss ​​at noe må endres, “dårlig smak” hun kom med dette eksempelet. Folk må re-slettet gamle tanker, bør de begynne å få en ny omfavnelse. Hva? (Jeg ber til meg selv) Jeg tror ikke hun gjør det selv. Jeg tror ikke hun bære hverdagens god smak. Hvordan kan jeg finne det? Født vi med det?

Hvem skal måle kvalitet?
Hip Hop var nesten pekket som et symbol for alle svid smak. Det gjør meg sånn som ingen andre gang.

“Living in the North American imperialism” vi ikke kan endre noe. Vi er over bønder kommando. Så det ser ut at vil vi fortsette å spise pølser og har denne merkelige følelsen for kvinnene at de er urene.

I dag, tirsdag, andre uken i januar 2011, leste jeg om Norma Jean Baker eller Marylyn Monroe.
Fra søndag til mandag kveld hadde jeg merkelig drøm. Jeg vet, vises alle drøm å være rart, så du nå kan ikke være veldig begeistret, men denne gang den antatte drømmen gjøre fremmedhet faktisk høres ut som et levende sammenhengende plot og aspekter ved historien er til å forske på saken.

Jeg har ikke drømmet om meg eller hva jeg levde i løpet av dagen eller helgen før. I den nevnte helgen før, hadde jeg en tid med noen venner i utstillingen min. Jeg gikk også til kirken og ble opptatt med barna mine, støtter min språk med dem eller ren tilbringe resten av dagen med barna mine glad selskap.
Om natten noe kan forbundet med fakta jeg vil fortelle som skjedde på drømmen.

Søndag kveld er en film kveld, spesielt på svensk kanaler, men vi kan få gode programmer fra britisk & svenske tv, en god samlinger av nye filmer og ny såpe eller ikke- såpe dokumentarer.

Ingen av Marilyn Monroe, Cuba, 50’s, Latino romantikk, mødre og barnebarn har viste på programer. Hva skjedde som var merkelig er at når jeg våknet jeg kunne huske drømmen ganske klart, men ikke filmene jeg så. Hvordan jeg kan understreke dette i hva som hadde stilt ut på TV, fordi jeg kunne sjekke det opp i avisen, selvfølgelig.
Jeg antar at du som meg alltid savnet den første scenen i drømmen, akkurat når er vi på kino og prøvde å gå på toalettet før du kommer til sitte, tapte du en slags 2 minutter av filmen, i noen spesiell filmer, det virker som du miste masse.

Denne gangen var ikke annerledes. Jeg står og ser en dokumentar om Norma Jean Baker. Denne dokumentaren involverer sin savnede gutt & sin elskering en meksikansk skuespiller. Dette var mellom 1947 eller 1951. Hun ville ikke ha ungen, men han var katolsk og overtaler henne til å ha ungen i Mexico. Det gjør ikke klart om de gift, men de bodde sammen, krangler sammen, spesielt i Mexico, der han drikker. Det syntes de levde ganske nærmere sin mor, faktisk, var hun den som tok vare på henne og barnet. Men snart er hun, Norma Jean, finne seg ferdig med sine plikter av mor, la hun barnet med sin svigermor. De fleste av fakta ble fortalt og vist bilder og filmer i drømmen min.

En stor del i drømmen er året 1957, som viser klart et stort skip går til Cuba, der en brunette gutt og hennes bestemor. Bestemoren var kubansk.
Etter det, viser i drømmen, en feit fyr med skitne skegge med en fin blå bluse, en type Diego Rivera med litt langt hår. Jeg kunne fortelle om dette er elskeren til Marilyn, litt gammelt og fortsette på jakt etter et gjennombrudd eller ungen som ble voksen.
All den tiden, var Norma Jean ikke blond, men hun hadde det naturlige lyset “rød / brune”. Curve linjen blomstret lys kjole typisk fra 40-tallet, brukte hun. Hele drømmen var i svart-hvitt.

Dette betyr egentlig at jeg ikke er glad i det hele tatt, og jeg prøvde denne gangen å benekte dette faktum fordi jeg brukte alle våpen til å avslutte denne typen utsagn. Kanskje jeg bare opprettet en følelse som omgir meg for evigheten.

Hvis du tenker på at jeg har mer enn god del av menneskene i verden er i stand til å ha, som: flott frisk barn, familie, mann som liker meg, leilighet foran stranden … Vi kan tro at noe mangler, kanskje en jobb. Eller enda, vil vi tro at en lett ende er å lære seg selv hvordan kan mann se ting positivt og akseptabelt. Vi kan leve lykkeligere bare med ting tilgjengelig for oss, med kreativiteten vår for å skape og vår evne til å elske. Bære jeg disse? Jeg har spurt meg selv hver gang fikk jeg depressive.

Jeg kunne endre alt dette for å få det lett, for den følelsen så ventet, den “følelsen av nåde”. Jeg kunne fortelle om det nevnt følelsen hvis det hadde skjedd med meg var det følte 98% av en konsistens av en positiv følelse, og akkurat da jeg gjorde mitt verste. Det verste, i en felles oppfatning for deg eller meg, er fryktelig holdning i livet, holdninger av skam, av flauhet og utilstrekkelighet. Det betyr at jeg var lykkelig når gjørt jeg noge ikje bra.

Var det en nordamerikansk psykopat drøm? Presbyterianerne drøm på alt vi agnostikere har fast smaker for depresjon, fordi vi gjentatte ganger benektet gud og systematisk akseptert djevelen i praksis på dagen livet tristhet og skjer utover urene konsekvente holdninger godt beskrives på noen virkelig groove og rock sang.

En klok venn sa en gang at vi må trene oss til like mye akkurat i det øyeblikket vi gjør noe, ikke tenke på fremtiden eller fortiden, det er gjør oss nyte livet og bli lykkeligere.

Da hun kom med denne samtalen var jeg i en nytelse sensasjon. Jeg var i atrium i sentrum av Stavanger med mye sol i ansiktet mitt og spiser mest anbefalte salaten rett på en kaffe plass i denne byen. Hennes selskap er en av mine favoritter, kan jeg si om Livet er basert på at denne scene vi kan stoppe der, fryse og det er det. Slutt på reise. Faktisk, livet er syke reiser. Det holder oppkast literalig eller virkelig.
Fortsetter det følger programmet, rundt 18 timer etter at episoden i restauranten jeg ikke oppkastet noe bort, men jeg fortsetter på epilog på badet, som jeg betraktet som en fin tid utelukket av min naturlige plikt med hygiene – Jeg kan sitte der lese nyheter, men jeg kan ikke tenke at nyheten er på norsk, da jeg savner de millioner av sider i brasiliansk avis, så det er bedre å tro at ikke er tid til å rengjøre ennå, og jeg har mer tid å tilbringe i mitt morgen lås – toalettet.

Til slutt skal vi prøve å analysere hver eneste detalj av gjerninger – Jeg har gjort dette i stund, kommer i ingensteds. Kanskje jeg gjorde det (! ?), men jeg merke ikke.

Jeg liker veldig godt at jeg skriver nå, i den datamaskinen, og mer, det faktum jeg ikke drikker eller røyker for å skrive, og enda mer, at jeg er alene med musikk i mørke plass og stearinlys. Men ikke lenge fra nå, deilig tid, jeg sinsylighvis skal tanker noen som. “Jeg kan se tv instedfor”, “drikker isteadfor”, “røyker, før sommer slutt, istedfor”, “at jeg skule gå til byen istedfor mann mim”, “jeg kunne laget en cd i stedetfor for å skrive hit”, og så videre.

Ingenting av de tankene kommer i hodet mitt da jeg gjorde god fysiske aktivitet.

Yay! Direkte fra Oslo, Oops! Og spaserer de unge jentene som jobber i kafeer og elegante butikker, hvem vet, i Elle magazine, eller i institusjoner i nærheten av Slottet. Og meg? Jeg drikker kaffe utsettende min skriving.

Selvfølgeligsluttet jeg ikke å skrive i de to siste månedene, var på ferie, ellers trodde du at ved sunn fornuft, min familie brukte noen slags av firewall til å blokkere mitt bidrag på Internett som jeg blåser opp det norske språket? Ingen skader i språket, kun av mye forurensning.

Men her i den lille Stockholmer føler jeg en utrolig kjemi med de kjente skandinaviske type B. De er smilende, smidig, raskere, blond, solbrentere og mest spesielt, mer sosialt og ærligere. Alle karakterene fratatt personer der i administrasjonboka, i kapittelet “Verdi for ansatte og klient”.
Det virker selv om jeg er i et annet land. I Stavanger, i løpet av disse siste to ukene, opplevde jeg en gresk tragikomisk stykke. Å være kunde i den dyreste byen i den vestlige verden, gjør livet ikke lett i den helle tatt.

Vi har allerede mange sosiale regler og andre diktert av mangel på penger. Også på grunn av mine egne ambisjoner/ filosofien jeg prøver å spise billig og sunt, daglig hjemmet med familien min. Det fungerer (!) for økonomien min, fordi …, hopp over denne triste delen, for meg det har ikke en annen måte å tjene penger enn spar på ka jeg har.
Plutselig kommer fredager, en eller to medlemmer mangler til middagsbord, jeg føler svært trøtt med nogesmerter i kroppen, da si til meg isølv: ”La meg bestille mat sittet, vær så snill”.

Så kjedelig med få alternativer til middag i Storhaug Øst. 2 roboter roper tjeneste uten noen forestilling om matlaging eller ernæringer, uansette presser de sin verste dyre retter. Kafeen verdier bør oppsummeres i KUNDEN. Kunder er som meg: sulten, med sønn, også sulten. Forresten, jeg bart min filosofisk pedagogiske atferd som bare krever oppmerksomhet på god finne kosthold! Jeg var med venn, og vennen var i en hast med baby vogn med babyen inne. Uten noen sympati av ansatter, faktisk så du på “Møt mine foreldre” scene av flyvertinnen og komfort? Det er det samme i Osthuset med barn apparatene.

På grunn av sult, regn og neste alternativene var lenge borte, jeg spiste et dyrt måltid stille. Vennen flyktet fra den flauhet som vistes i Osthuset. Sine verdier plasseres ikke i kunden.
Jeg ønsket å lage en bønn til lesere til å utøve sin rett til å kreve, foreslå og be om kafeer, restauranter og bakerier bedre hensyn til kunden som forlater pengene i kassen. Og en annen ting, i tider med politisk korrekthet, det er totalt uakseptabelt og enhver manifestasjon av mangel på solidaritet med mødre og fedre. Det er rett: å bli respektert for å være overholdt. Hvorfor så mange regler på en regnværsdag med ledig inne stoler?

http://www.youtube.com/watch?v=iK4znNjfBeY&NR=1

Da skrivet jeg en rask biografi delt i 3 kapitel.

Fyrst k.

Bodde i Parada de Lucas da jeg ble født. Det var et soverom flat. Vi var der sammen fra jeg ble født til min 2 år bursdag.
Der holdt mamma meg ut, bort fra en mus som kom inn i leiligheten. Vi setter oss på toppen av vaskemaskinen å vente til faren min kom hjem og kastet dyret ut fra huset. Det var det opplevelsen fikk jeg der som jeg aldri glemte på noen måte.

Flytte til topp etasje i den eneste blokk i Panama Street i Penha nabolaget. Jeg elsket dette stedet, for øvrig var det en leilighet med 2 soverom. Det har også en lang fjernt liggende visning, i midten, det Penha Kirken står på toppen av fjell, selv om du også kan høre og snakke med folk i gaten.

Begynt i Soldadinho de Chumbo barnehage med 3 år gammel. Det var ikke så bra til å starte i barnehagen så tidlig alder, følte jeg at jeg var en levende dukke for både jenter og gutter. Det skjedde fordi jeg hadde en høy poengsum i IQ teksten, så de satte meg i 4 år gammel klasse. I den tiden, understreker skoleverket til å lære å lese og skrive i en alder av fire, så mine første bokstaver og tallene jeg gjorde i 3 år, ved 4, kunne jeg allerede har lest og skrive. Med tiden kan det være bevist at metoden ikke var god i det hele tatt.

I samme institusjon i 1981 begynte jeg på barneskolen ESC (Escola de Socialibizacão e Comunicacão) som endret til en bedre markedsføring navn med samme initialene fra barnehagen. På dette tidspunktet var jeg med flere venner som jeg brydde fra barnehagen, men likevel, mamma prøvde meg, rundt 3 måneder ved en katolsk skole i et annet nabolag. Jeg har aldri, aldri fikk hvorfor min mor gjorde det unsubstantial flytte. Jeg hatet det, og jeg har aldri hatt en sjanse til å gjøre en venn eller, la oss si, en nær en. Som i min forrige skole, var de fleste av barna blitt hengt ut for år i barnehagen koblet til grunnskolen. Som så, i likhet med mange katolske skoler i Rio, også denne har de samme mønster av brun og kremfarget for uniform, scenario og logo, masse gammelt mørkt tre møbler, høye murer og usympatiske barn.
Så tilbake til mine gamle venner og hvordan de var fantastisk! Alle ville ha meg tilbake. Og vi spilte og lærte så mye i løpet av det året, så kunne aldri gjenta det samme i livet mitt igjen.

Flytte til et nytt nabolag i februar 1983, Tijuca. I den samme måneden begynte tredje klasse på Colegio Marista Sao José. Ingen gode minner fra denne tiden som jeg ikke hadde noen gode forventninger også, teller med min tidligere erfaring fra andre katolsk skole.
Parentes gjelder: Jeg gjorde det igjen i januar 1983 en IQ tekst for en katolsk skole i Flamengo, fordi vi kunne flytte til Laranjeiras stedet Tijuca. Resultatet av teksten anser oss, meg og bror, katastrofe barn, som trenger spesiell pedagogisk hjelpe. Så de ikke innrømmer oss på den skolen. Som ytterligere forskning av min mor, og spurte rundt og telefon til skolen for flere ganger, fikk hun info på en kjent politiker sønner fikk en ledig plass for året og også være informert om at det ville være noe bra for elevene sine starte året med navnløs barn. Vent litt, Vi hadde de 3 normalt navn, kristian navn, mammas etternavn og pappa sin etternavn som er det andre mest vanlig i Brasil, D’Oliveira. Var det sååååå farlig?
Rundt 15 år etter at episoden denne skolen var saksøkt for å utvise et barn som bærer Aids. De måtte innrømme den lille jenta tilbake til sin død i noen år.

I 1990 begynte på det samme skolen, Colégio Marista São José, videregaaskolen. Jeg var også med i flere kunsten kurs parallelt det akademiske mønster i brasilianske systemet for universitetet ferdigheter krav. Kursene Jeg pleier deltok var ved Escola de Belas Artes do Parque Laje, Instituto de Cultura Laura Alvin og Universidade Candido Mendes. Denne gangen før universitetet jeg livet ganske mye som andre jente i en god familie: ekstra studier eller sport, bøker og filmer, telefonsamtaler i flere timer og på fredager, flykte for fester, men ikke ut av store Tijuca grensen.

I 1994 begynte jeg Universidade Santa Ursula, arkitektur. Det jeg fant flere nye kollegaer, mange av dem fra andre deler av Rio by og Rio delstat. Jeg håpet å være sammen med dem for mange år. Og det skjedde.
Etter tre måneder i arkitektur kurs, startet jeg praksis i en trainee jobb. Dette består fem timer hver dag i banken kontor. Jeg likte å være der i sentrum av Rio. Jeg jobbet i nærheten av noen av venner av arkitekturen kurset som også begynte da praksis i hennes familie ’arkitektur kontorer. Der også, var konstant besøkende i museer og biblioteker, og mest av alt, min mor som jobbet i samme bygg jeg start min “kariere”. Jeg var fra 7 på morgen til 21:00 ut fra hjemmet, for det meste hver dag – magedans klasser på 2 kvelder i uke og kino og selskapet. Litt hektisk dager som av løper av halv året gikk jeg i vekt 5 kg. Jeg var 1,52 m og 48kg med et langt svart hår, men ingen kjæreste. Jeg har aldri forstår mennlig sine ønsker.