BOLIGSKATT: Både kommentator Stein
Aabø (Dagbladet den 28. september) og
sentralbanksjef Svein Gjedrem (foredrag
den 30. september) påpeker systemfeil i
boligbeskatningen. Før man endrer boligbeskatningen,
må man definere styrke og
problem i det norske boligmarkedet.

Den norske boligtradisjonen er at det
skattemessig skal legges til rette for at folk
skal eie sin egen nøkterne bolig. Dette har
det vært brei politisk enighet om. Ulike
virkemidler er brukt. Vi har skattesubsidiert
eiere av nøkterne boliger gjennom
lav verdifastsettelse, gjeldsrentefradraget,
lav utleiebeskatning og en aktiv Husbank.
Slik er eierskap fremmet i stedet for
leie av bolig. Politikken er vellykka når vi
ser Norge i forhold til Sverige.

HVA HAR SÅ skjedd? Siden 1960-tallet
har det vært arbeidet med å endre takseringssystemet.
Fordelsbeskatningen av å
bo i egen bolig er fjernet og kravet til botid
for å unngå gevinstbeskatning redusert.
Det er fremdeles svært gunstig beskatning
av boligutleie.

Senterpartiet bidro i 1997 til å forhindre
en omlegging til markedsverdibasert
beskatning av boliger og fritidseiendommer.
Senterpartiet og Arbeiderpartiet
framforhandlet da flertall for et nytt og
enkelt takseringssystem for boliger og
fritidseiendommer som skulle baseres på
en andel av produksjonskostnaden – ikke
på omsetnings-/markedsverdi (som var
forslaget fra den daværende Arbeiderparti-
regjeringen). Boligeiere ble behandlet
likt uavhengig av bosted fordi det var boligen
som hjem og ikke markedsverdien
som blei lagt til grunn.

Dette stortingsvedtaket ivaretar best
den norske boligtradisjonen. Enigheten –
den eneste om boligtaksering – høstet
som Aabø skriver «kraftig applaus fra de
brede selveiende masser og kapitalister»
og skapte ro om temaet i opinionen. Stortingsvedtaket
er imidlertid ikke fulgt opp
av noen regjering.

BOLIGBESKATNINGEN må gi forutsigbare
rammevilkår for boligeiere og beskjed
om at nøktern bolig som eget hjem fortsatt
skal skattesubsidieres. Senterpartiets
og Arbeiderpartiets boligtakseringsforlik
skattla folk som bygget veldig stort. Enigheten
baserte seg på at et hjem ikke var en
vare. Boligen var ikke en investering folk
foretok seg for å tjene penger på, men noe
man anskaffet seg for å skape sitt hjem for
store og små.

Et nytt system som baserer seg på markedsverdiene
og slik likestiller bolig med
andre investeringsobjekter, vil være et
brudd på denne enigheten og endre en
viktig del av norsk politisk tradisjon – synet
på bolig og hjem. Dette vil heller ikke
løse utfordringene i boligmarkedet som
etter mitt syn først og fremst er knyttet til
at skattesystemet stimulerer til bygging
av større og flere boliger og hytter enn det
man selv har kunnet bo i eller bruke,
kombinert med at mange investerer i bolig
med det formål å selge den etter kort
tid med skattefri gevinst. Det er galt at det
Boligen – hjem eller investering?
offentlige subsidierer en slik atferd uten å
knytte lengre forpliktelser til boligeierens
botid enn ett år.

AABØ VISER TIL at «Fradragsretten for
gjeldsrenter ble vedtatt som en del av
skatteloven av 1911. Der ble det bestemt
at all inntekt skal være skattepliktig. Samtidig
skulle utgifter til inntekts ervervelse
kunne føres som fradrag.» Prinsippet
med det særnorske ubegrensa gjeldsrentefradraget
for privatpersoner er nå det
groveste bruddet på skattesystemets
symmetrikrav. Dette er også hovedpoenget
til sentralbanksjefen.

Jeg mener, ut fra hensynet til at folk
flest skal kunne eie sitt eget nøkterne
hjem, at en åpen skattesubsidiering av
slik atferd må aksepteres. Vi kan derimot
ikke akseptere å subsidiere høyinntektsgruppenes
store låneopptak til større og
flere boliger/hytter. Senterpartiets gamle
forslag om å sette tak på gjeldsrentefradraget
per skattyter er derfor påkrevd å
gjennomføre nå – i en tid med historisk
lave renter. Dette er et effektivt virkemiddel
for å dempe lånefinansiert kjøp av store
boliger som vil dempe spekulasjonskjøp
og gi økt realøkonomisk rom framover.

Per Olaf Lundteigen,
Finanspolitisk talsperson
for Senterpartiet

Dette innlegget stod på trykk i Dagbladets utgave 5. november.

I morgen klokka 16.00 blir det duell med Per Kristian Foss (H) og meg på utsida av Senterpartiets valgbod på Karl Johan. Det har blitt en aldri så liten tradisjon i valgkampen.

Tema i år er: HVA VIL VI MED NORGE?

Senterpartiet og Høyres svar på matvare, klima- og finanskrise.

Jeg vil på en praktisk måte vise poenget med grønn industri. Og utfordre Foss på behovet for en aktiv stat som kan bringe Norge over i fra oljealderen til fornybaralderen.

Jeg setter pris på at Foss stiller. Det har vakt oppmerksomhet i Buskerud at Frps Ulf Erik Knudsen ikke vil møte meg ansikt til ansikt i valgkampen. Begrunnelsen er at han er for stor for oss. Knudsen er altså for stor, mens en av landets mest profilerte finanspolitikere over mange år ikke er det?

Personlig trur jeg en kommer mye lengre med Foss sin holdning. Og til nå er det vel heller ikke tvil om hvem som er kommet lengst i norsk politikk av Foss og Knudsen? Jeg mener at politikere i valgkamp bør stille opp i åpne og frie debatter, så folk kan få se hva vi er gode for på nært hold.

Knudsen i Drammens Tidene

Mat er basisproduktet alle mennesker trenger for å overleve. Mat kan dermed ikke være en handelsvare som andre varer. Forståelsen om at naturgrunnlaget både setter begrensningene og står for mulighetene i matproduksjon må ligge til grunn, for å forstå sammenhengene mellom produksjon og det å fø verdens befolkning. Denne forståelsen mangler hos for mange. Kampen om virkelighetsforståelsen når 1 milliard mennesker i dag sulter, er derfor både viktig og vanskelig.

Å ensidig fremstille matimport som en solidarisk handling, har lenge vært regnet som politisk korrekt i Norge. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) hevder sågar at det eneste Norge utviklingspolitisk gjør feil er å produsere halvparten av kaloriene vi konsumerer selv.

Jeg mener resonementet strider i mot sunn fornuft. Klima – og matvarekrisen bør få noen bjeller til å ringe. Tiden der rike vestlige land kunne hente den billigste varen fra hvor det måtte være i verden, uten å tenke på miljøkostnadene og uten å tenke på andre befolkningers rett til mat, er kommet til veis ende.

I dag sulter 1 milliard mennesker. På tross av at verden aldri har produsert så mye mat som nå, så holder ikke produksjonen tritt med etterspørselen.I tillegg vet vi at verdensøkonomien fungerer slik at den forsterker en urettferdig fordeling. FNs tall viser at verdens befolkning øker med ca. 75 millioner i året.

Matproduksjonen synker i områder som er hardt rammet av klimaendringene, blant annet Afrika. I USA og andre industrialiserte landbruk, er deler av jordsmonnet utarmet av sprøytemidler og kunstgjødsel.I Kina og India spises det mer kjøtt en før, og mer av verdens matvarepotensial brukes til biodrivstoff.

I dag utgjør dyrket mark 2,1 dekar pr innbygger i Norge, globalt er tallet 2,7. Likevel legger Norge 20.000 dekar landbruksjord brakk hvert år og importerer snart korn tilsvarende 3 millioner dekar fra andre land.

FNs matvareorganisasjon (FAO) anslår at verdens matproduksjon må dobbles fram mot 2050 om verden skal brødfø alle.

Hvorfor skulle det da være usolidarisk å produsere mat i Norge?

Handelspolitikken har virket i mot en mer rettferdig fordeling av matfatet. Når det er overflod av mat blir prisene lave og det dumpes mat fra rike land i fattige markeder. Når det er knapphet blir mat en luksusvare for de som har råd til å kjøpe, og de fattigste overlates til sult og fortvilte sosial opprør som på Haiti i fjor. Halvparten av de som sulter er småskala produsenter av mat.

I innstillinga til årets statsbudsjett viste Fremskrittspartiet til en bok av Hernando de Soto fra 2000 der det skal stå at fattige ”taper mye på grunn av fravær av eiendomsrettigheter”. Denne kunnskapen gjorde at Frp konkluderte: ”det frie markedet er den rake motsatsen til privilegiesamfunnet.”

For Senterpartiet har det lenge vært selvsagt kunnskap at potensialet for utvikling for fattige ofte ligger i bruksrett til jord og eierskap til produksjon. I noen land privat eiendomsrett, i andre land er tradisjonen fellesforvaltning. Poenget er at folk må sikres en trygg og forutsigbar disposisjonsrett over jorda.

Trusselen mot folks eierskap til ressursene er imidlertid uansett Fremskrittspartiets og de Sotos økonomisk liberalisering, som aldri har resultert i eiendomsrett på de mange småbønders hender.

Handelsliberalisering har styrket det multinasjonale eierskapet på bekostning av det lokale, og sørget for at vi lever i deres privilegiesamfunn allerede. Frihandelsfantastene vil at vi skal fortsette i dette blindsporet. Senterpartiet mener det er en solidarisk erkjennelse at mennesker og miljø ikke er tjent med en arbeidsdeling der basisvarer fraktes over enorme avstander og gjør noen til sårbare råvareprodusenter.

Senterpartiet mener norsk matimport bør vris fra rike land til en bærekraftig handel med fattige land, som ikke bidrar til ensretting eller tapping av ressurser. Da må mange land støttes for å bedre sin produksjonskapasitet og infrastruktur, verden må satse på en bærekraftig landbruksutvikling. Vi mener eksportsubsidier må avskaffes, for å verne land mot dumping av mat. Retten til å beskytte nasjonal produksjon må opprettholdes.

For land der mange er fattige er også retten til å kunne forbeholde basisvarer for hjemmemarkedet viktig, denne retten trues stadig i internasjonale forhandlinger der noen mener at den som har mest penger alltid skal ha førsterett på kjøp.

Når WTO forhandlingene brøt sammen i sommer så var det ikke fordi de fattige landene ikke fikk rett til å eksportere nok, men fordi de mente retten til å kunne beskytte egen matproduksjon var viktigst. India stod med sine millioner av småbønder i fremste rekke for dette standpunktet. Beredskapslagre for mat må bygges opp igjen, for å medvirke til stabilisering av priser og forsyning i kriser som nå.

Trickle – down effekten, altså at det skal dryppe på klokkeren når det regner på presten, som mange hevder er markedsliberalismens fremste biprodukt, virker ikke for nærmere 1 milliard mennesker.

Jeg kan ikke godta, at det skal være den optimale verdensorden.