At minstepensjonister eller uføre må betale det samme eller mer i eiendomsskatt som direktører med millionlønn er og blir usosialt, urettferdig og urimelig. Det dreier seg for de fleste om mange tusen kroner i året.

Nå kunne vi se av revidert Nasjonalbudsjett i mai at statens skatteinntekter har økt med 70 milliarder siden 2009 – på 2 år. Da er det all grunn til å spørre hvorfor i all verden Arbeiderpartiet tviholder på denne usosiale skatten som ikke gir kommunene mer enn rundt 6,5 milliarder i inntekter – altså et relativt beskjedent beløp sett opp mot den samlede skatteinngang. (Den utgjør faktisk mindre enn 1 % av de samlede skatter og avgifter).

For egen del er jeg overbevist om årsaken til at vi allikevel tynes for denne skatten er den sosialistiske idé om at staten skal eie mest mulig. Sosialistene mener at en sterk stat på bekostning av private er en garantist for rettferdighet. De ønsker politisk styring av økonomien.

Men politikere kan ikke bygge samfunnet. Det har de heller aldri gjort. Samfunnet er bygget av menneskene i fellesskap. Det er derfor svært viktig å opprettholde en viss maktfordeling slik at private settes i stand til å utvikle nye måter å arbeide på, utvikle nye ideer, næringer, produkter og tjenester til samfunnets beste. For å bygge et godt samfunn med muligheter for alle må vi slippe kreftene løs. Binder vi mennesker til masta (staten) forsvinner tiltakslysten, ideene og skaperkraften. Da taper vi alle.

De 6,5 milliardene som kommunene tar inn i form av usosial eiendomsskatt vil komme bedre til nytte ved at Ola, Kari og det norske næringslivet forvalter dem selv. Det handler om å gi mennesker og bedrifter flere muligheter. Det kan gjøres gjennom å la de beholde mer av inntektene sine selv. Bedriftenes overskudd skaper nye arbeidsplasser, hvilket gir muligheter for enda flere.

Hva mener du? Vil du ha en stadig sterkere stat og svekket privat eiendomsrett eller vil du ha maktbalanse, innovasjon og vekst? Kanskje synes du det jeg skriver her er helt “på trynet”? Kommentarfeltet er åpent.

Trolig ønsker de fleste nordmenn å opprettholde lik adgang til velferdssamfunnet, med sine universelle løsninger. Det er denne modellen de fleste av oss er vokst opp i og har bidratt/bidrar til. Jeg vil tro at det at vi har bidratt gjennom skatten gjør at størstedelen av nordmennene er negative til brukerbetaling for velferdstjenester.

Men kanskje er tiden inne for å tenke nytt? Kanskje er det ikke gratis eller nesten gratis tjenester til alle som er den mest solidariske løsningen? Jeg tror ikke det er det. Er det solidarisk å sende barnetrygd til millionærer? Vi burde sette i gang et prosjekt for å undersøke om flere ytelser kan inntektsreguleres eller avskaffes for folk med høye inntekter. Til gjengjeld kan ”de som sitter nederst ved bordet” prioriteres. Det vil si samfunnets svakere og de med lave inntekter – de som trenger det mest.

Velferdssamfunnet koster. Og det blir ikke bedre av at vi kaster penger etter folk som ikke trenger dem. Det er det ingen god moral i. Et solidarisk samfunn hjelper sine svake. Et samfunn som ikke prioriterer de svake, men deler ut penger til alle uansett er usolidarisk.

Vi må redusere de offentlige utgiftene. Færre og reduserte offentlige oppgaver reduserer samtidig behovet for byråkrati. Stat og kommune kan med fordel reduseres i omfang. Greier vi å skape en mindre stat har ikke det offentlige lenger samme behov for inntekter heller. Skatter og avgifter kan settes ned for oss alle. En mer solidarisk velferdsmodell – hvor universelle løsninger erstattes med en modell hvor de svakeste prioriteres – er et stort steg i riktig retning.

Det er kun de færreste nordmenn som trenger å være klienter og motta penger av staten. Hva er det for slags menneskesyn som ligger bak når man vil gjøre flest mulig til svake som skal forsørges av andre? De fleste kan og vil klare seg godt selv. De burde ikke motta penger fra staten. Det er bare å sette dem i stand til det. La folk slippe å bli flådd av skattevesenet. Det er absurd først å bli tvunget til å skulle betale skyhøy skatt og deretter motta barnetrygd eller andre universelle ytelser. La oss stoppe det sosialistiske fordelingssirkuset.

Velferd etter behov bør ikke kun gjelde ytelser. Vi bør også se på brukerbetaling. Når tjenester er helt eller nesten helt gratis, tar mange heller i mot for mye enn for lite av dem. Uansett om det er hjemmehjelp eller andre områder vil en inntektsavhengig brukerbetaling være sunn, slik at folk ikke belaster det offentlige uten å tenke over om tjenesten er nødvendig, eller om det er andre måter å dekke sine behov på. Hvorfor skal mangemillionærer få hjemmehjelp billig av kommunen? De kan leie inn den hjelpen de trenger. I hvert fall skal de ikke ha noen billigere ytelser fra det offentlige enn det ville kostet dem å kjøpe tilsvarende tjeneste privat. Poenget er å fjerne unødvendige tjenester fra det offentlige. Fordelen er at skattene da kan reduseres. Lavere skatt setter den enkelte familie bedre i stand til å foreta egne valgmuligheter for å dekke sine behov.

Jeg forstår at mange mottar tankene om høy brukerbetaling og målrettede ytelser med skepsis. Det blir malt mange skremmebilder av at folk i fremtiden ikke vil ha råd til å gå til legen og at det vil gå ut over de svakeste. Jeg har hørt det før: Brukerbetaling har en sosial bakside. Det ser vi tydelig som en konsekvens av brukerbetalingen for å gå til tannlegen. Men det er altså ikke det det handler om. Det handler nettopp om å prioritere de svake samtidig som vi kan gi litt mer frihet til dem som kan klare seg selv. Mindre fordeling – mer velferd – mer solidaritet.

Postkom går til kamp mot det angivelig distriktsfiendtlige Postdirektivet; som nå forhåpentligvis innføres i Norge. Posten har konkurranse om alt unntatt levering av brev under 50 gram. Å hevde at konkurranse om levering av småbrev er en trussel mot distriktet er en sterk overdrivelse. Postdirektivet vil verken vanskeliggjøre postleveranser i distriktene eller være et kostnadssluk. Tvert imot vil Norge tjene på å liberalisere postmarkedet.

Postkom kjemper utelukkende for å forsvare sine LO-medlemmers beskyttede statseide arbeidsplasser.

Postens enhetsporto sikrer at prisen på småbrev er lik i hele landet. Hvis ikke ville avsidesliggende strøk ha dyr porto. En liberalisering av postmarkedet vil ikke endre dette. Utgangspunktet er at ingen private aktører frivillig begir seg inn på et tapsprosjekt. EU har derfor sterk fokus på tjenester staten mener er viktig, men som markedet ikke kan ta seg av i tilstrekkelig grad. Distribusjon av post, tele, allmennkringkasting og energi er områder hvor statlig inngripen ofte ikke kan unngås. Det enkelte EU-land kan derfor opprettholde støtte til slike tjenester. Det vet Postkom godt.

I dag finansierer fellesskapet postleveransen til distriktene. Posten kryssubsidierer leveransene til dyrere strøk med overskuddet fra lavkostområder. Er ikke overskuddet tilstrekkelig, vil staten bidra. Det kan staten fortsatt gjøre, også etter innføring av Postdirektivet. Det er det unntaksbestemmelser for i EØS-avtalen. Hele innkjøpet faller utenfor statsstøtteforbudet. Staten kan med andre ord gjennom anbudskonkurransen sørge for at Posten driftes effektivt, og fortsatt begrense sine utgifter til å finansiere distribusjon av brev i dyrere strøk. Selv uten anbudskonkurranse vil statens innkjøp være forenlig med fellesskapsretten i EØS-avtalen.

Konkurranse i postmarkedet vil føre til effektivitetsgevinster i form av økt innovasjon, lavere priser og enda sterkere fokus på kvalitet. Med mer effektiv drift av Posten og ingen økte utgifter til distriktene er det ingen grunn til å frykte Postdirektivet.

Postkom er en medlemsorganisasjon (LO-forbund). Deres arbeid er ikke ment å skulle beskytte verken næringslivet eller befolkningen i distriktene. Deres arbeid er utelukkende ment å skulle hindre at deres medlemmers beskyttede arbeidsplasser i det statseide Posten møter konkurranse fra andre firmaer. Postdirektivet er et helt ufarlig direktiv, som ikke vil ramme noen av oss.

”Inkluderende Arbeidsliv” var en fiasko. Sykefraværet som skulle reduseres med 20 % har i stedet steget med 1,4 % siden 2001. Avtalen bør derfor ikke fornyes. En slik åpenbar feil bør ikke gjentas. Vi må tenke nye tanker.

Redusert inntekt ved sykdom er av mange lansert som den eneste løsningen på sykefraværsproblemet. Det tror ikke jeg. Les mer…

Antall uførepensjonister stiger raskt, særlig blant unge mennesker. 341 425 personer mottar nå uføreytelser i Norge. Det er selvsagt alt for mange. Har man først havnet i ”uførefellen” er det nærmest umulig å komme seg ut. Man er og blir en klient av staten.

Og politikerne synes de har gjort en god jobb, som har sørget for at de uføre har gode stønader. Selvsagt er det er viktig med gode stønader, men det er kun et lite mindretall som ønsker å leve resten av livet som klienter av staten. De fleste ønsker å komme seg (tilbake) i jobb. De ansvarlige politikerne må endre kursen. Vi kan ikke ha et samfunn hvor systemene, løsningene, er viktigst. Det viktigste må være å se enkeltmennesket i den situasjonen det befinner seg og gi nye muligheter til hver og én.

De fleste som står utenfor arbeidslivet ønsker å benytte det de måtte ha av (rest)arbeidsevne til å bidra positivt i samfunnet. Mange vil oppleve økt livskvalitet ved å bidra til verdiskapingen, å bli verdsatt for det man faktisk gjør og ved å delta i det sosiale miljøet på en arbeidsplass. Politikken bør derfor innrettes på å få flest mulig i arbeid. Utvidet adgang til midlertidige ansettelser et eksempel på et godt virkemiddel som bør tas i bruk. Har man først fått et ben innenfor hos en arbeidsgiver er veien til fast jobb normalt kortere. En midlertidig jobb gir et løft for den som ellers står utenfor arbeidslivet.

Det skal lønne seg å arbeide. Derfor bør skattenivået være lavt for de som tjener lite. Det må også være mulig å kunne delta i arbeidslivet i kombinasjon med inntekt fra ulike sosial- og trygdeordninger. At folk har en jobb å gå til, fullt eller deltid, er viktig både for den enkelte og for samfunnet. I dagens Norge bærer alt for mange mennesker på følelsen av ikke å komme til sin rett. Flere i arbeid innebærer ikke bare at flere mennesker føler at de blir sett og at de er nyttige, men det trygger også velferden. En ansvarsfull økonomisk politikk og flere i arbeid gjør at vi kan satse på skolen, samferdsel, helse og omsorgen av våre eldre og syke.

For å skape flere arbeidsplasser og muligheter for alle må det bli enklere for bedrifter å starte, vokse og bli i Norge. Skjemaveldet må forenkles. At nordmenn må betale formuesskatt når de eier bedrifter i Norge, men ikke hvis de eier i utlandet må endres. Vi må legge til rette for økt privat norsk eierskap. At en norsk medeier i en bedrift må betale formuesskatt mens en utenlandsk medeier slipper henger ikke på greip.

Vår felles velferd må vernes. Det er et politisk ansvar. Finansiering av velferden løses best gjennom at fler arbeider og betaler skatt. Arbeidslivspolitikkens tre grunnpilarer må være a) det skal lønne seg bedre å jobbe, b) flere bedrifter skal våge å ansette folk og c) bedrifter skal ha motivasjon til å etablere seg, forbli og vokse i Norge.

Det må alltid være slik at det lønner seg bedre å jobbe enn å forsørges gjennom ulike former for bidrag. Skattene bør fremfor alt senkes i de tilfeller de hindrer nye arbeidsplasser i å vokse frem. Målet må være å bryte bidragsavhengigheten og at flere skal kunne leve på egen inntekt. Skatter og bidrag kan ikke innrettes slik at det ikke lønner seg å jobbe.

25.10.2009

Det hevdes at i Norge er misunnelsen en sterkere drivkraft enn kjønnsdriften. Ikke noe sted blir dette så tydelig som i skattedebatten.

Selv om de borgerliges ønske om skattelette hovedsakelig ligger på personer med lave- og middels inntekter, får også de med høyere inntekt lavere skatt. Slik blir det når man kutter i de lavere nivåer. Det er dette som gjør skattedebatten så problematisk. For selv om man selv får en hyggelig skattereduksjon finnes det alltid når man titter på de nye skattetabellene noen andre som har fått enda mer. Dermed er hylekoret i gang: urettferdig!

Politikere, kommentatorer og bloggere benytter seg ofte av denne misnøye-retorikken. Vi hørte for eksempel at ”regjeringen beriker seg selv” når det ble kjent at Kristin Halvorsen har fått 7 000 kroner i årlig skattelette, mens en førskolelærer har fått rundt en tusenlapp. Urettferdig? Eller?

7 000 kroner er helt klart mer enn 1 100 eller 1 500. Men som følge av Kristin Halvorsens relativt høye lønn er betydningen av skattelettene i praksis langt nærmere hverandre enn beløpene i seg selv.

Toppskatten for de med høy inntekt har de senere årene rammet stadig flere som ingen definerer som rike. Vi snakker om mennesker med vanlige jobber, som lærerer og sykepleiere. Når de borgerlige forslår å øke innslagspunktet slik at de som tjener under en halv million skal slippe, kritiseres de fordi det gir redusert toppskatt også for de med de virkelig høye inntektene. Man glemmer viktigheten av at mennesker ikke havner i skattefeller, at skattenivået tilpasses slik at det er mer lønnsomt å jobbe – at de som har lav inntekt gis bedre muligheter til å stå på egne ben og påvirke sin livssituasjon gjennom eget arbeid.

De borgerlige vil redusere og fjerne formuesskatten. Årsaken er at mange med lav inntekt eller minstepensjon ikke har råd til å betale skatten de pålegges som følge av å eie et hus. Husene er normalt nedbetalt over mange år med surt opptjente penger. Noen har også arvet et barndomshjem som foreldrene har jobbet og slitt et langt liv for å betale. Forslaget om denne skattelettelsen kritiseres også. ”Høyrepartiene vil gi skattelette til de som har mest fra før”, sies det da.

De som er rike etter forretningsmessige eiendomsinvesteringer har sikkert råd til å betale formuesskatt, men at man skal ramme alle de andre utelukkende fordi man skal ”ta de rike” kan ikke være rettferdig. Det ingen rettferdighet eller verdighet i at vanlige folk får redusert livskvalitet og økonomisk handlefrihet ved å tvinge dem til å pantsette eller selge barndomshjemmet for å betale formuesskatt.

Rettferdighet er et begrep som setter følelser i sving. I skattedebatten handler det alt for ofte om at ingen andre skal få mer enn en selv. Den sterke driften misunnelsen tar kontrollen, slik at debattene ikke får et rasjonelt innhold.

Samfunnet hadde vært tjent med at vi kunne innse at det faktisk er slik at noen har mer enn andre, og så slå oss til ro med det. Da kan vi i tillegg la kjønnsdriften ta over etter misunnelsen som den sterkeste drivkraften. Det har mange fordeler…

Jeg regner med at alle som leser dette har sett seg lei på den forbaskede bananfluen, eller rettere sagt bananfluesvermen.

Fra Wikipedia:“Bananfluer har blitt et mer vanlig problem i kjøkkenet etter at det ble innført tvungen kompostering i form av innsamling av matavfall i kommunene. I varme lokaler og gjerne på sommeren kan en lett få store problemer med bananfluer. Siden de legger masser av egg kan det være vanskelig å bli kvitt når de først har etablert seg. Renhold og fjerning av matrester er viktig. Det kan også være forebyggende å benytte seg av lysfeller. Dette er innretninger med UV-lys som tiltrekker seg fluer. Disse blir fanget i disse lysfellene slik at de ikke kommer i maten. De fleste restauranter og storkjøkken har lysfeller for å forebygge problemer med fluer”.

Kona og jeg har gjort et par forsøk på å bli kvitt fluene. Vi har forsøkt:

1: En skål med eddik og Zalo. Resultat: OK, men det fanger ikke nok fluer.
2: Maiskorn nederst i en bolle, for så å lynraskt legge et glasslokk over den etter at fluene har inntatt plass på maisen. Etter å ha sluppet ut fluene (utendørs selvsagt) kan bollen settes tilbake for å fange flere. Resultat: Er man kjapp så funker det bra, men dette fanger heller ikke nok fluer.

Hvis noen har forsøkt disse lysfellene som Wikipedia nevner eller andre ting så skriv det gjerne her.

PS. Bildet på toppen er hentet fra Wikipedia

Avstanden mellom Høyre og Frp faller på gjennomsnittet av alle landsmålingene.

Gjennomsnittet av de siste tre landsmålingene lørdag 12. september var 4% avstand i favør av Frp. Ved forrige valg, i 2007, hadde Frp på tilsvarende tidspunkt en ledelse på Høyre på 1,1 %, men etter at alle stemmene var talt opp på valgnatten var Høyre 1,8 % større enn Frp. Det var med andre ord en endring i Høyres favør på 2,9 % fra lørdag til mandag. At det skal endre seg med 4 prosentpoeng nå er derfor ikke usannsynlig.

Forskjellene har krympet slik mellom de to partiene før morgendagens valg:

Det blir et spennende valg på mange måter!

Det er mange partier som skal ha æren for den norske velferdsstaten.

Spesielt nå i disse valgkamptider anklager store deler av den politiske røde side – og LO – Høyre for å ha vært en bremsekloss i utviklingen av de sosiale velferdsordningene i Norge, og at partiet vil rasere den norske velferdsmodellen. Begge deler er feil. I Høyres formålsparagraf fremgår det at Høyre skal jobbe for “sosialt ansvar”. Det har vi også gjort, til alle tider. Det samme har flere andre partier.

Høyre innførte sykeforsikring i Norge så tidlig som i 1894! Høyre fremmet faktisk forslag om innføring av lover mot barnearbeid og for bekjempelse av arbeidsulykker allerede før Arbeiderpartiet ble stiftet! Loven om fabrikktilsyn med regulering av arbeidstidene for barn og ungdom ble til slutt fremmet av en Høyre-regjering i 1890, og ble i ettertid omtalt som “et fullstendig gjennombrudd for arbeiderverntanken i Norge.”

I 1907 fikk Høyre nedsatt en komité som skulle utrede hvordan alderdomsforsikring kunne innføres. I 1923 fattet Høyre-regjeringen prinsippvedtaket om innføring av alderstrygden.

Folketrygden ble innført av regjeringen Borten, hvor Høyre deltok, i 1967.

I forrige periode innførte vi Kunnskapsløftet og pasientrettighetsloven, to gode Høyre-saker som ble motarbeidet av Arbeiderpartiet i årevis. Vi sikret gratis medisiner for barn opp til 12 år og vi utarbeidet den første planen i nyere tid for bekjempelse av fattigdom. Vi flyttet oppover de som har sittet nederst ved det helsepolitiske bordet; psykiatripasienter og rusmisbrukere. Vi reduserte ventetiden i helsevesenet dramatisk; fra 231 til 86 dager.

En av de fremste forskere på velferdspolitikk og velferdsstatens utvikling, Stein Kuhnle, har skrevet følgende: “Vår påstand er, på basis av historisk og komparativ analyse, at ingen partier eller politiske bevegelser alene har foreldreretten eller adoptivretten til velferdsstaten, enn si eiendomsretten til dens idé og idégrunnlag.” (“Velferdsstatens utvikling. Norge i komparativt perspektiv”, 1983).

Høyre har ved noen anledninger stemt imot reformer. Det har som regel enten vært fordi reformene har truet verdiskaping og dermed bidratt til å svekke velferden på sikt, eller fordi vi har ønsket en annen innretning, for eksempel med større grad av valgfrihet.Valgfrihet og muligheter for alle er sentrale begrep i Høyres ideologi.

Før valget i 2005 lovte Senterpartiet oss at minimum 6 000 statlige arbeidsplasser skulle flyttes ut av Oslo. De klarte 40!

Denne gangen har Trygve Magnus Slagsvold Vedum gått ut og lovet et tak på 40 000 statlige arbeidsplasser i Oslo. Arbeidsplasser fra og med nummer 40 001 skal flyttes ut.

Forslaget er håpløst ugjennomførbart. Det er ikke praktisk mulig å splitte kontorer, slik at den siste ansatte skal jobbe på et annet kontor i et eller annet distrikt. Personlig skal jeg i valgkampen i 2013 gjøre opp status. Jeg tipper at Senterpartiet da må innse at de – om mulig – bommet enda mer på skiva i valgkampen i 2009 enn de gjorde da de lovet minst 6 000 arbeidsplasser ut i 2005.

Visste du forresten at landbrukspartiet Senterpartiets stortingsrepresentant fra rovvilt- og landbruksfylket Hedmark, Trygve Magnus Slagsvold Vedum, har nektet å delta i alle rovviltdebatter i Stortinget de siste fire årene? Det er aldeles utrolig. Hele landbruket i Hedmark raser over konsekvensene av den feilslåtte rovviltpolitikken. Vedum burde meldt seg på i debattene.

I valgkampen nå har Slagsvold Vedum meldt seg om rovviltpolitikk igjen. Denne gangen lover han en ny rovviltpolitikk! Det er merkelig sent. Finnes det i det hele tatt noen i Hedmark som tror på ham?

Hvis Slagsvold Vedum – mot formodning – får ny tillit ved valget skal jeg i valgkampen i 2013 gjøre opp status på dette også. Det gleder jeg meg til; mannen er en bløff!

En forutsetning for at et politisk parti med regjeringsambisjoner skal kunne nå sitt mål er at det har en sterk leder. Det holder ikke med en god politikk alene. Erna Solberg har i større grad enn andre partiers ledere dokumentert at hun er den rette til å lede sitt parti.

Erna Solberg er den eneste partilederen som har vist at hun har handlekraft i regjering og at hun står fjellstøtt under press. Landet trenger en ny politisk retning, landet trenger politisk styring, Høyre kan styre og Erna Solberg vil styre. Høyre må i regjering igjen. Landet trenger Erna Solberg.

Man kan med rette hevde at Erna Solberg i månedene før Høyres landsmøte i mai var utsatt for et nærmest umenneskelig press. Hun ble virkelig satt på en prøve. Dagsavisen, Dagbladet, VG, hele A-pressen og nær sagt samtlige andre medier var med i hylekoret. Flere av avisene ringte Høyres fylkesledere for å finne noen som var misfornøyde med Erna Solberg som leder. De fant ingen. Det hele har fortonet seg som en heksejakt på en partileder som de samme medier etter kommunalvalget for to år siden kåret til valgvinner.

Men i landsmøtet viste hun seg som den sterke lederen et regjeringsparti er så avhengig av. ”Jeg vet hvor Høyre skal. Jeg har Høyres verdier i ryggmargen og er sta nok til å holde på kursen. Jeg er ikke redd for å stå oppreist for vanskelige valg. Jeg gir meg ikke selv om det blåser. Bedre enn de fleste kjenner jeg landet og menneskene, og jeg har et hjerte som banker for dem som har det vanskelig. Derfor gleder jeg meg til å kaste meg ut i valgkampen med pågangsmot, engasjement og glød”, sa Erna i åpningstalen sin. Og vi som var der kunne se en tåre i øyekroken hennes da hun høstet norgeshistoriens kraftigste landsmøteapplaus.

Erna har rett. Ingen over – ingen ved siden, Erna er og blir den rette lederen for landet og er Høyres statsministerkandidat.

Erna Solberg og Høyre har tidligere vist seg i stand til å løfte landet. Man skal ikke glemme situasjonen Norge var i da de borgerlige tok over etter Arbeiderpartiet i 2001. Kommunalminister Erna Solberg var sterkt delaktig i snuoperasjonen. Hun viste handlekraft. Skattene ble redusert, økonomien kom under kontroll, innvandringen kom under kontroll, helsekøene ble redusert, barnevern og eldreomsorg fungerte, folk kom tilbake i arbeid og økonomien ble styrket både i privat- og offentlig sektor. Det var en tragedie at de ikke-sosialistiske tapte valget i 2005.

I de rødgrønnes verden har markedet skylda for alt som er galt. Løsningene deres er kortsiktige; mer regulering, mer skatt og vekst i offentlig sektor. Med Høyres politiske løsninger, som helt klart staker ut en riktigere retning for landet, ser vi at Høyres oppslutning på meningsmålingene stiger. APs og FrPs felles plan om at dette skulle bli en ren Jens-Jensen-valgkamp er i ferd med å gå i knas. Høyres leder har slått til med glitrende debattinnsats og fremtidsfokus.

Erna Solberg er en prøvet politiker. Hun har solid statsrådserfaring. Hun har vist at hun står støtt i blåsten. Hun leder det partiet som alle de andre borgerlige sier at de KAN og VIL samarbeide med. På VGs måling i dag om det bør være Siv eller Erna som blir statsminister, svarer to av tre at de vil ha Erna.

Landets neste statsminister heter derfor Erna Solberg!

- Hvorfor kan du ikke fortelle oss hva du vil gjøre for å styrke Hedmark og utviklingen i Hedmark, Anette Trettebergstuen? Hvorfor må du heller ta utgangspunkt i dine egne analyser av hva jeg sier og forsøke å koke suppe på det? Alt blir jo galt da.

Ovennevnte spørsmål kom i dag fra Hedmark Høyres stortingsrepresentant Gunnar A. Gundersen i form av et avisinnlegg, stilet til Hedmark Arbeiderpartis stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen. Resten av Gundersens innlegg:

Jeg har aldri vært i nærheten av å påstå at det ikke foregår verdiskaping i offentlig sektor slik du antyder i ditt innlegg “Høyresidens enkle syn på verdiskaping”, snarere tvert imot. Jeg har hele tiden poengtert at aktiviteten i offentlig sektor er så stor og så viktig at vi må sikre at den er effektiv. Det er helt sentralt for å sikre norsk framtidig velferd og det viser hvor viktig jeg mener offentlig sektor er.

Jeg sier også tydelig at jeg vil sikre en effektiv offentlig sektor ved å fokusere på nye løsninger, modernisering og ved å sikre at private aktører kan slippe til og være et naturlig korrektiv og et supplement til det offentliges tilbud. Jeg tror det mangfoldet og nyskapingen som mange små, private aktører gir, ikke kan erstattes av et offentlig monopol. Det kaller dere privatisering, jeg kaller det fornuftig politikk. Privatisering er jo resultatet når man lukker øynene for at ikke alle aksepterer å stå i de køene dere skaper. Da velger noen å betale selv. Det er det som er privatisering og dere i Ap er pådrivere for at mange går dit.

Jeg har også sagt at verdier må skapes før de kan fordeles gjennom offentlig sektor. Du og Arbeiderpartiet synes ikke å være opptatt av det lenger, dessverre. Uten en sterk privat verdiskaping, kan ikke offentlig sektor opprettholde en så høy aktivitet som i dag.

Hvorfor kan ikke du fortelle oss hvordan du vil utvikle Hedmark, Anette? Det eneste jeg vet om ditt syn på noe som ligner verdiskaping er at du mener at Hedmark må akseptere at rovvilt og ulv skal overta våre rettigheter og at du har en listekandidat bak deg som mener at “privatisering = ran”. Det er jo en fornærmelse mot alle private som jobber hardt for å bidra til et mer mangfoldig tilbud enn det offentlige klarer å skape alene. Du sier aldri noe om Hedmarks store utfordringer. 60 år med eneveldig Arbeiderpartistyre har resultert i at Hedmark har en verdiskaping pr arbeidsplass langt under landsgjennomsnittet, et lavere utdanningsnivå enn i landet, stor avhengighet av overføringer fra Staten, lav innovasjonsaktivitet og liten vekstkraft i næringslivet.

Hvordan vil du løse disse utfordringene, Anette?