Det lever om lag 700.000 av dem her i landet. Mange er høyt elsket av sine eiere. Andre lever et trist liv uten menneskelig omsorg. Huskatten har brukt tusenvis av år på å tilpasse seg mennesket, og klarer seg ikke uten oss.

Hunden er menneskets beste venn og får viktige vaksinasjoner, lekre tepper, søte klær og alskens leker. Men gjøre det samme med en katt? Hunden er en forlengelse av eierens identitet. Katten klarer seg sjøl. Om det motsatte skjer, kan vi jo alltid skaffe oss en ny gratis?

Ting som koster penger har en verdi, og med verdien følger også en status. Om pus blir borte, kan man på grunn av databrikken under huden raskt scanne seg fram til hvem som er eieren. Obligatorisk ID-merking av pusene vil gi katten en egenverdi som individ. Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk har derimot etter råd fra Mattilsynet bestemt at en slik type merking per i dag ikke er nødvendig.

I stedet spilles ballen over til dem som i dag tar et ansvar. De bevisste katteeierne. De som etterlyser sine villfarne i «Dyr i drift»-spalte her i avisa og ute på vår Origo-sone. – Dyreeierne har en klar interesse av å merke sine kjære katter helt frivillig, doserer landbruksministeren. Rørende.

Samtidig innrømmer han at ID-merking vil gjøre det mye enklere å gjenforene bortkomne dyr med sine eiere. Han medgir også at dette på sikt kan minske problemene med forvillede katter. Men gjøre noe med det, sånn i virkeligheten?

Mattilsynet mener at det vil koste for mye å håndheve praksisen. Hvem skal sjekke om de bortkomne har en microchip? Det blir som nåla i høystakken å påvise hvem som har brutt forskriften – om man finner en umerket, bortkommet katt.

Vi trenger et dyrepoliti! FOD, Dyrebeskyttelsen, NOAH og en rekke andre gjør i dag endel av den jobben som RSPCA gjør i England. Herfra kunne man rekruttert. Sist var det Frp som foreslo at et dyrepoliti bør lages etter modell av RSPCA i Storbritannia eller ASPCA i USA. Et slikt dyrepoliti må etter min mening få både juridisk myndighet og ressurser til å utføre sin gjerning. Ellers er det lite verdt i praksis.

Senterpartiets hardt arbeidende bønder har husdyr, og disse er det obligatorisk å merke med en liten gul plastchip i øret. Men Brekk ser ikke det samme behovet for ID-merking på pusene våre. Ifølge nettstedet Dyreidentitet ble 16.313 katter ID-merket i 2008. Det er en dråpe i havet i forhold til landets drøye 700.000 huskatter.

Katten klarer seg alltid. Den er i motsetning til oss ikke et flokkdyr. Ingen koster penger på en katt. Særlig når det som koster ikke er pålagt. Katter gis bort gratis, noen slenges ut hjemmefra når de venter kattunger. Hvor lenge skal pus være rettsløs?

Vi er et lite land ytterst i Europa. Det er en begivenhet at vi spiller oss til seier i håndball-EM. Håndballjentene leverer gang på gang. Men det er andre som ikke forbedrer nivået sitt.

Jeg snakker om mennene som skal formidle spillet på banen. Mesterskap i TV når Norge deltar – det er brøling, sjåvinistisk hoiing og endimensjonale betraktninger. TV2s håndballkommentatorer er i særdeleshet irriterende. Reflekterer disse mennene i det hele tatt over at de har lyttere?
Mangelen på innhold kompenseres med høyt stemmevolum. Hadde en kvinne oppført seg så hysterisk, ville hun blitt fjernet på flekken. «Hysteria» betyr «livmor» på gresk. Nå ser jeg bort fra at det finnes EN kvinnelig kommentator, men hun er på radio. Og da lytter ikke jeg på radio. Vegg-til-vegg-teppe-roping er vondt å forholde seg til.

Tenk om sendeflaten deres fyltes med mennesker med samme stemmevolum. Opera! En kunstform som anses for sær, men som har veldig mange fans. Skal si det hadde blitt bråk om vi fikk timevis med Wagner-opera i stedet for brølingen fra kommentatorboksen.
I målområdet for oppsiktsvekkende kjedelige og endimensjonale idrettsutøvere barnslig enkle ja-nei-spørsmål mens de passer på å flytte sponsormerkene lengst mot kamera. Man kan bli misantrop og frykte for menneskets ånd av mindre.

Noe var bedre i gamle dager. Forresten er det ikke så lenge siden. Før var idrettsutøverne personligheter, de hadde et annet liv ved siden av idretten. Nå er de helårs reklameplakater og har et ofte skremmende lavt refleksjonsnivå. «Skiippagurra-girls» alias langrennsjentene i rosa «horebekledning». Nei, så artig. Den som har gått i områdene rundt Plata og Skippergata vet at jentene på strøket ikke ser slik ut.

Selvsagt er media med på karusellen. Steira og Johaug fikk masse presse for sitt barnslige stunt. Hvilket beviser hvor lavt det er mulig å sikte for å få oppmerksomhet i dette landet. For egentlig er de jo kjernesunne, norske jenter som bedriver en idrettsgren som nesten er hellig. Der kommer brøleapene i kommentatorboksen inn igjen. Alt er liturgi, det saligkåres og forstørres i kraft av at man er utøver av en stoooor norsk idrett.

Gleden ved å følge med på idrett på TV er kjemisk vekk for mitt vedkommende. Det var en gang, men det var på den tida fra Brå brakk staven og Thomas Alsgaard var den rolig betraktende. Selv om han sa lite, var det mye i det han sa. En skiløper jeg savner.
Passende nok gikk Alsgaard en periode for laget Skarphedin. Helten Skarphedin i Njåls saga døde stående opp imot veggen mens ilden brant rundt ham.

Jeg savner også den svenske langrennsløperen Thomas Wassberg. En skjeggete kar som var som klippet ut av sagatida. Han lot ikke følelsene løpe av gårde med seg. En gang skal han ha fått en mann med mikrofon etter seg etter en målpassering. Om han kunne si hvordan løpet hadde gått? – Åk själv, gubbdjävel så får du se hur det känns!

Evig eies kun det tapte, brøleaper i kommentatorboksen.