I skrivende stund er det 48 dager til KIL starter 1.divisjonssesongen på Gjemselund mot Mjøndalen.
Ut fra det jeg har sett til nå har samtlige ledd i klubben en jobb å gjøre, ikke minst de som sitter med pengesekken og deler ut lønnsbudsjett til det sportslige utvalget.

Per i dag er det ingen grunn til å gjøre noe annet enn å kalle en spade for en spade.
KIL-stallen er tynn, altfor tynn.

Det positive er at det spillerne på sitt beste viser, er at de kan slå hvem som helst i 1.divisjon i år. Det negative er at det er alt for lenge mellom høydepunktene, og at stallen teller 15 friske senior-spillere.

Misforstå meg rett: Jeg vil mer enn gjerne at KIL satser på unggutta. Det er den eneste veien å gå for kunne drive toppfotball med de økonomiske rammene som er realistiske i glåmdalsdistriktet akkurat nå.
Men ingen kan gå rundt og tro at en haug med tenåringer skal heve KIL i 1.divisjon.
Ungguttene som nå får sjansen i KIL har aldri spilt på et høyere nivå enn 3.divisjon, og flere av dem var ikke en gang dominerende på det nivået i 2010.
Derfor må dette gjøres gradvis. Og kanskje er det ikke mer enn én av dem som til syvende og sist tar nivået.
Å kaste utpå fire-fem 19-åringer fra start samtidig vil på ingen måte gjøre dem noe godt.
Det kan drepe utviklingen mer enn mange kanskje forstår. Men det kan bli en realitet hvis ikke stallen styrkes de kommende ukene.

Slik sett har jeg ingen problemer med å forstå at KIL-ledelsen ikke vil at noen skal prate om opprykk i år.
Å legge et sånt press på de som skal prestere sportslig ville være ulogisk og direkte dumt med tanke på hvordan stallen faktisk ser ut.
Men er det sånn at ledelsen vil gamble i forhold til et eventuelt andre nedrykk på rappen?
Jeg veit at Mame Niang tjente over 50.000 kroner i måneden, og for de pengene kan KIL fort få to solide 1.divisjonsspillere.
Og i forkant av Niangs avgang var det såvidt jeg husker penger i potten til en solid forsvarsspiller.

Likevel hører jeg rykter om at det kanskje bare blir råd til én ekstra spiller.
Det kan fort bety kroken på døra for KIL i 1.divisjonssammenheng.
Den nest øverste ligaen i Norge er langt fra noen dans på roser.
Vi trenger ikke å gå mer enn to og et halvt år tilbake for å finne sist gang KIL hadde minst ett bein i 2.divisjon.
Og bare for å ha sagt det med det samme: Den stallen var både bredere og mer rutinert enn det som er KIL-stallen per i dag.
Samtidig er det ingen vits å håpe på et Tom Nordlie-stunt hvis laget blir liggende under streken.

Hva trengs for å komme helskinnet gjennom 2011-sesongen?
Først og fremst to forsvarsspillere med hår på brøstet, og som har vært ute en vinterdag før.
Deretter en spiss som scorer mål.
Jeg ser gjerne at Tore Andreas Gundersen havner i rødt igjen.
Han er en helt annen spisstype enn KIL har i stallen i dag, og har tidligere vist at han duger på dette nivået.

Da teller stallen 18 mann, og seks av disse er 20 år eller yngre.
Hadde det poppet opp supertalenter på rekke og rad i distriktet kunne det selvsagt vært mer enn seks spillere på “ungdomskvota”.
Men det er desverre ikke tilfelle.

Etter et par sesonger i “drømmeland” er det tilbake til virkeligheten for KIL og lagets supportere.
Innledningen mot HamKam i går ble slik sett veldig interessant.

For de som har vært i tvil: Det ingen tvil om at KIL gjør alvor av å satse på en lokal profil og vil la unguttene få sjansen.
De har forsåvidt heller ikke noe valg.
Et budsjettkutt på rundt 10 millioner kroner fra 2010 tilsier ikke dyre leiesoldater eller utlendinger på jakt etter gull og grønne skoger – i de dype skoger ved svenskegrensa.

At kampen endte 2-2 var forsåvidt greit – selv om jeg nok ikke var alene om å kalkulere med tap da Thomas Lehne Olsen ga gjestene en tomålsledelse et kvarter før slutt.
Men KIL viste faktisk tegn på noe som kan bli riktig bra.
Om ikke i 2011, så kanskje neste år – eller året etter der.
Nøkkelen ligger i kontinuitet, tålmodighet, og en solid dose selvdisiplin og vilje.
Legger du til litt flaks er det faktisk mulig for KIL å kjempe om en opprykksplass om ikke så alt for lenge.

Hva jeg bygger det på?
At ungguttene i KIL viste at de på ingen måte er underlegne HamKams unggutter.
Tempoet, viljen og til dels evnen var det nemlig ikke noe å si på.
I 85 minutter manglet det bare prikken over i’en.

Den sto Kim Holmen for – to ganger.
Det hadde gitt gode odds så sent som like før kampslutt.
Den lille spissen har alltid vært rask, men har på ingen måte blitt sett på som en avslutter. Først og fremst fordi det har sett ut som han har manglet teknikk og psyke i avslutningsøyeblikket.
Forhåpentligvis vil de to scoringene mot HamKam gi ham en god porsjon selvtillit foran mål.
Det kan KIL trenge. I går så det nemlig ut som ingen – absolutt ingen – av de andre KIL-spillerne utpå banen visste hvordan de skulle score mål.
Lyspunktet var at angrepsspillet i perioder var både variert, presist og med stort tempo.

Mame Niang manglet i går.
Jeg tror ingen skal regne med at han kommer tilbake heller.
KIL vil gjerne bli kvitt den høyreiste spissen – eller rettere sagt de høye lønnsutgiftene.
Og kan de pengene forvaltes i en annen type spiss med nese for scoringer, stiller jeg meg fullt bak en slik avgjørelse.

Vegard Landaas?
Tja, en CV som inkluderer Monaco burde tyde på at 20-åringen er en kvalitetsspiller.
Etter å ha sett ham i snaut 90 minutter i går er jeg skeptisk.
Veldig skeptisk.
Lars Erik Bredvold hadde lekestue med sørlendingen i store deler av første omgang, og jeg skjønte på KIL-ledelsen at de ikke var fornøyd med det de så.
Dermed tror jeg jakten på en høyreback vil fortsette en liten stund til.

Og Inntil videre er det nok lurt for alle såkalte eksperter å se an hvilke spillere som kommer inn i troppen fram mot seriestart før KIL blir dømt nord og ned.
At forsvaret trenger påfyll av tre kvalitetsspillere var ikke vanskelig å se i går.
Men det kan tidvis bli moro på Gjemselund også i år. For framover på banen er det mye spennende.

Noe opprykk blir det definitivt ikke, til det vil kvaliteten svinge i alt for stor grad.
Likevel forventer jeg at alle som har skreket seg hese etter å se ungguttene i KIL-trøya trofast vil møte opp på Gjemselund i tida som kommer – selv om det skulle bli så ille at laget ligger utsatt til på tabellen utover sommeren.

Det er realiteten av å satse slik KIL nå gjør. Unguttene trenger tid – og støtte.

Det nye styret har satt seg som mål “å stabilisere KIL”.
Tanken er god, faktisk den eneste som bør stå på agendaen de kommende månedene – og også de neste årene for den saks skyld.

Men det største problemet nå er at to av KILs grunnpillarer har forsvunnet, og det for sikkerhets skyld på samme dag.
Og den største bautaen i det jeg mener ville vært et spennende KIL-prosjekt var definitivt Vidar Riseth.

Jeg kan ikke med min beste vilje se at Riseths avskjed vil bety noe annet enn at KIL setter seg selv mange år tilbake, og vil få et svare strev på sponsormarkedet.

Vidar Riseth er et ikon i KIL-sammenheng, og er den som har brukt KIL-springbrettet best med tanke på en videre karriere.
“Kremmer” er ordet som går igjen når folk prater om trønderen.
Noe i nærheten av arbeidsnarkoman, legger jeg til.
Vidars personlige formue er lite interessant i denne sammenhengen, men det finnes nok av eksempler på fotballspillere som har somlet bort millionene sine på mer eller mindre idiotiske investeringer.
Vidar har vært smart, og har samtidig knyttet kontakter som gjør at han nå ikke står på bar bakke etter at den aktive karrieren nå er avsluttet.

Nettopp det nettverket, stå-på-viljen, klubbfølelsen og ikke minst kremmer-instinktet – alt forsvinner ut stadionporten på Gjemselund.
Flere argumenterer for at klubben selv må styre sponsorbiten. Det er mulig de føler de trenger forutsigbarhet i pengeflyten.
For min del er jeg stygt redd for at akkurat det med pengeflyten INN i klubbkassa vil bli problemet.

Hvordan i all verden skal KIL klare å hente inn en markedssjef som kan gjøre den jobben Vidar Riseth og Rune Lundgren har gjort i år uten å betale ut fete bonuskroner?
Et sponsorteam basert på bonusutbetalinger ville etter min mening vært den desidert beste løsningen for ei KIL-skute som har vært alt annet enn tillitvekkende de siste par årene, og som må gjøre alt de kan for å få mer penger inn enn det går ut.

Og for meg er regnestykket ganske enkelt:
KIL har i 2011 satt opp et sponsorbudsjett på seks millioner kroner.
Ja, et sponsorteam drevet av Vidar Riseth skulle hatt provisjon, men det bare ut i fra hvor mye penger de hadde fått inn.
Er det noen der ute som tror at tre personer ikke ville jobba ræva av seg for å tjene mest mulig?
Og er det noen som faktisk tror at én person kan gjøre jobben bedre enn tre?
For meg ser det ut som det ville vært en vinn-vinn-situasjon for KIL.
Det er veldig synd at styret ikke ser det slik.

Det er slutt på den tiden der en enkeltperson sitter på kontoret og venter på at sponsorene skal banke på døra, og for å yte mer må det mer enn én person til for å gjøre jobben.
Og ingen skal komme og fortelle meg at Riseth er ute etter å snyte KIL for penger.
Hadde han vært opptatt av egen vinning, ville han selvsagt puttet pengene fra testimonial-kampen i egen lomme.
I stedet sørget han og resten av staben for rundt regnet en halv million inn i KIL-kassa.

Slike personer vokser ikke på trær, og jeg er stygt redd for at KIL-ledelsen vil få en snarlig påminnelse om det.
Men da er det altfor sent.

Det er etterhvert blitt en gjenganger blant de som følger KIL: “Jaggu har vi hatt mye uflaks i år”.
Og vi kan gjerne snakke om marginer – eller rettere sagt marginer imot.
Selvsagt har det vært kamper i år der KIL har vært en smule uheldige.
Men til sjuende og sist står vi igjen med at ferdighetene ikke strekker til.

Vi kan begynne med kampen mot Brann mandag kveld.
At Kai Risholt står i veien for Mame Niangs skudd fra fem meter er på mange måter uflaks. Og Håkon Opdals redning av nevnte Risholts heading fra fire meter skjer bare i ekstreme tilfeller.

Problemet er at kampen på mange måter var kjørt før pause.
Grunnen?
Olav Dalens feilberegning av Petter Vaagan Moens frispark som ga 1-0, og Magne Sturøds tåpelige hælspark på midtbanen i forkant av Branns 2-0-scoring.
Personlige feil som det ofte kan gå an å leve med på lavere nivåer, men som blir straffet beinhardt i eliteserien.

Hva så med det som skjer foran motstandernes mål?
Selvsagt er det ingen tilfeldighet at Moa scoret 15 mål på 20 seriekamper for Vålerenga.
Landslagsspissen holder brukbart europeisk nivå, noe han også har vist i Bundesliga i Tyskland for Hannover utover høsten.

I grell kontrast står de tre spissene som har vært i KIL gjennom hele sesongen med sju scoringer totalt.
Og det skal legges til at spissene på ingen måte har vært alene om å brenne målsjanser.

Uflaks?
Ikke snakk om.

Mame Niangs beste egenskap er utvilsomt i fasen FØR det skal avsluttes. Antall centimeter over havet gjør at han er en ressurs når KIL må slå høye baller inn i feltet.
Avslutningsegenskapene er mildest talt stusselige – selv om senegaleseren faktisk har skaffet KIL noen poeng via sine fire scoringer.
Men like viktig: Hvor ofte har KIL utnyttet at Mame har vunnet en hodeduell i eller rundt motstanderens straffefelt?
Etter min mening trenger du ikke være rakettforsker for å skjønne at ballen i ni av ti tilfeller havner BAK duellen Mame har vært i, men det har definitivt ikke vært sånn at medspillerne har tatt et helhjertet løp i de rommene.

Adem Güven og Olav Tuelo står for øyeblikket med seks scoringer hver. Grunnen er at begge har ekstrem-ferdigheter. Güvens teknikk gjør han til et uromoment for de fleste forsvarsspillere i Norge. Tuelos skuddfot er i samme kategori.
Desverre for KIL har ingen av dem levert på høyt nivå gjennom hele sesongen. Güven har hatt en dalende formkurve i høst, og Tuelo har vært mer på benken enn på banen siden slutten av august.

Fellesnevneren for resten av KIL-stallen er habile fotballspillere som i sum ikke har vært gode nok til å sikre videre eliteseriekontrakt – selv om det finnes enkelte unntak.

Carl-Erik Torp har i 2010 vist at han hører hjemme i eliteserien.
Derfor spiller han med 99,9 prosent sikkerhet heller ikke i KIL neste år.
Og det er ingen vits å kappe hodet av ungguttene Krogh Gerson og Linnes som i glimt har vist at de er gutter å bygge et lag rundt foran de kommende sesongene.

Men hovedgrunnen til at KIL bare har tynnslitte, teoretiske muligheter til å klare en kvalifiseringsplass er mangel på ferdigheter.

Og jeg snakker ikke bare om teknikk.
Det er i like stor grad snakk om taktiske valg.

Vurderingene hver enkelt spiller gjør i løpet av 90 minutter avgjør fotballkamper, og blir ekstremt avgjørende i tette oppgjør.

KIL har spilt en haug av de kampene i år, og har stått igjen som taper i de aller fleste.

Det er ikke tilfeldig.

Trøsten for supporterne får være at klubben ser ut til å overleve, og at nedrykk til 1.divisjon isolert sett ikke er noen katastrofe.
Men de som skal styre KIL i årene som kommer må fra dags dato tenke lenger enn nesa rekker.
Selv om distriktet på ingen måte renner over av talenter, bør det være mulig å gjøre mye av det samme som KIL gjorde med suksess på 80-og 90-tallet.

Selvsagt er det mange lovende 2.- og 3.divisjonsspillere som heller vil spille for KIL i 1.divisjon enn å bli på hjemstedet.
Tro det eller ei, men KIL har fortsatt en høy stjerne i fotball-Norge med tanke på talent-utvikling.

Det er på tide å utnytte de fordelene KIL faktisk har. Jeg nekter å tro at det ikke finnes 6-8 unge spillere på Østlandet som ville tatt imot et tilbud med åpne armer, og som på sikt kan gjøre KIL til det de en gang var: En talentfabrikk som i gode årganger kan spise kirsebær med de store.

Etter min mening må det være langt mer attraktivt å ha den statusen enn å være en klubb som til stadighet får oppslag i media på grunn av konkurstrusler og trenerskifter.

De siste årene har debatten gått heftig i forhold til KIL Toppfotballs manglende satsing på lokale talenter.
Til en viss grad er det kjøtt på beinet i den diskusjonen.

Og jeg er delvis enig i Brynjar Fredheims uttalelser om at det finnes talenter i distriktet det er verdt å satse på.
Vi skal ikke grave oss ned og tro at det ikke finnes gutter og jenter som er gode nok til å nå toppnivået i Norge.

Men, og det er et stort men:
Hvor mye er hver enkelt villig til å ofre for å komme dit?

Min erfaring gjennom rundt 30 år i idretten er at det sosiale ofte får langt større fokus enn det sportslige.
Selvsagt skal man ha tid til venner, og det skal være rom for en fest av og til.
Har du kun tid til trening går du fort lei.

Like fullt er det forferdelig irriterende å se at de som virkelig har talentet skusler det bort.
Og de er det desverre alt for mange av.
Ingen skal tvinge et stortalent til å satse 100 prosent hvis motivasjonen svikter.
Men det er heller ikke så mange av dem som har grunn til å sutre og klage med følgende kommentar: “Jeg blir jo aldri satset på”.
Til det er viljen til selv å bli god alt for ofte fraværende.

Trenere, foreldre og alle andre rundt er viktige på veien for å nå toppen.
Til syvende og sist er det imidlertid opp til deg selv.

• Det er du som må ut på søndagsmorgenen for å ta den tøffe løpeøkta.
• Det er du som må “ofre” en lørdagskveld på byen fordi fylla nesten hver eneste helg ødelegger mer enn du aner.
• Det er du som må være mentalt tøff nok til å holde fokus selv om det butter imot.
  Har du ikke de egenskapene har du ingenting i toppidretten å gjøre.
  Og brutalt nok: Vi har alt for få av dem i fotballen – og kanskje også i andre idretter – i distriktet per i dag.

Hvordan snu på trenden?

Jeg håper og tror at trenere rundt omkring i distriktet faktisk setter krav til hver enkelt.
Det er utrolig viktig å få en tenåring til å forstå at “dette hjelper deg på veien oppover”.
Gi talentene selvtillit, men bygg for all del ikke opp rundt et ego som gjør at de tror treet vokser inn i himmelen uten å legge sjela i arbeidet.
Det er mange nok som opp gjennom årene har vært strålende fornøyd med å være “kongen på haugen” i sin lokale klubb – og blitt der selv om talentet tilsa at han eller hun kunne nådd mye lenger.

Først og fremst er det DU som må være hard nok mot deg selv til å IKKE finne snarveier og unnskyldninger.
Det er som Olaf Tufte sier i en ganske kjent reklame: Det smaker tran, men det er det som funker.

Det er bare og stikke fingeren i jorda:
At KIL skal redde plassen i eliteserien – og samtidig overleve økonomisk – gir antageligvis så høye odds at du vil bli millionær hvis du satser en 50-lapp.

Ingen bør gå rundt og tro at KIL er tilbake der de hører hjemme utfra de økonomiske rammene som er realiteten for toppfotballen i Norge.
Det var ekstremt få som trodde KIL ville overleve i eliteserien før sesongen startet – og det var en høyst nøktern vurdering.

Men ut fra klubbens offisielle holdning tror jeg ikke det var noen som trodde at klubbkassa skulle være bunnskrapt når vi nå skriver september 2010.
Kjennningsmelodien i vinter og vår var et ekstremt nøkternt budsjett som var satt opp for og unngå den samme tiggerferden til kommune, næringsliv og privatpersoner som var en realitet i 2009.
Nå viser det seg at budsjettet hadde store, svarte hull – og økonomistyringa har til nå stått til stryk-karakter.

Den økonomiske ukulturen i klubben er skremmende, og må nå være ved veis ende.
Redningsaksjonene har nærmest stått i kø de siste årene, og at det bare har gått et drøyt år siden forrige krise, er langt verre enn om KIL rykker ned i 1.divisjon.

Er det noe positivt å trekke opp av hatten?
Sportslig sett har det definitivt vært endel å glede seg over de siste ukene, og seieren i går betyr at KIL fortsatt har en brukbar mulighet til å redde plassen.
Tony Gustavsson har selvsagt rett i at Kjell Rune Sellins matchvinner-scoring gir alle – både i og rundt klubben – et stort løft.
Økonomisk sett er det isolert sett mange gode tiltak på gang, og engasjementet blant enkeltpersoner viser at det fortsatt er håp om å overleve.

Men jeg er stygt redd for at klubbens eksistens står og faller på om det kommer nok en nødhjelpspakke fra Kongsvinger kommune og de trofaste investorene.
Det er ikke realistisk å tro at minustall på flere millioner kroner kan dekkes inn på loddsalg og Vidar Riseths prisverdige draktauksjon.

Samtidig registrerer jeg at de som ønsker KIL dit pepper’n gror har hatt gode vekstvilkår de siste ukene.

Drøyt 2500 tilskuere møtte opp mot Sandefjord, langt færre enn jeg trodde på forhånd.
Men kanskje kommer det noen hundre til mot Stabæk neste søndag.
Seieren i går gjør nok underverker i forhold til medgangssupporterne – de som er kjent for å slenge med leppa i motgang, og som plutselig dukker opp da KIL gir den gode “vi-følelsen”…

Jeg har en viss forståelse for de som de siste dagene har vendt klubben ryggen og sagt “nok er nok, jeg gidder ikke å støtte KIL mer”.
Men bare legg dette på minnet når det nå ser ut til at KIL kan gå den samme veien til skifteretten som Lyn måtte tidligere i år:
Jeg har to fettere som er trofaste tilhengere av laget fra Oslo vest.
De som innerst inne tross alt synes det er moro at det finnes et godt fotballag i distriktet, kan ta en prat med de to og høre hvor morsomt det er å vinne kamper i 6.divisjon.

Som vanlig regnet danske eksperter med at et dansk klubblag skulle bevise at de er bedre enn det beste Norge har å by på.
Men etter drøyt 80 minutters spill på Lerkendal er jeg ganske trygg på at Preben Elkjær og Peter Schmeichel i Viasat-studioet så for seg en real nedtur.

Rosenborg var nemlig på sporet av noe stort. Fra Daniel Örlund i buret og fram til evigunge Steffen Iversen viste trønderne at vi fortsatt kan ha et ørlite håp om norsk Champions League-moro etter endel sesonger i mørke.

FC København var rystet, og var i tillegg skremmende ineffektive.
Men, og det ble til slutt et stort men.
Jesper Grønkjær – veteranen som spilte en av sine siste kamper for Aalborg da Ståle Solbakken debuterte i den danske storklubben – brukte hodet det da gjaldt som mest.

Etter at RBK ved flere anledninger hadde enorme muligheter til å sette inn 3–0, og ha minst halvannen fot i Champions League, var 33-åringens 2–1-scoring det som gjør at Solbakken & Co. må regne med favorittstempelet i returen i København.
Og når sant skal sies var det ikke ufortjent at danskene fikk sin redusering. I perioder ble RBK løpende mellom ballsikre FCK-spillere, og det var bare tilfeldigheter at ballen ikke fant nettmaskene bak Örlund før det gjensto fem minutter av kampen. Det største problemet til Rosenborg er nemlig den defensive organiseringen.
Ved flere tilfeller slo midtstopperparet Demidov/Stadsgaard svære sprekker, og på kantene var det til tider store rom for offensive FCK-backer.

I tillegg kan jeg aldri tenke meg at den senegalesiske storscoreren Dame N’Doye kommer til å være like usynlig i Parken neste onsdag.
Nå er det bare å glede seg til del to av den taktiske og psykiske krigen mellom Solbakken og Eggen til uka.
I utgangspunktet vil jeg tro at danskene må basere seg på å score tre mål til uka for å være sikre på avansement.
Det skulle forundre meg mye om Rosenborg går av banen i Parken uten å ha scoret minst ett mål.

Gjemselund eksploderte i glede da Mame Niang headet inn 3–3-målet tre minutter på overtid mot Hønefoss i går. Hovedpersonen selv jublet som han skulle blitt matchvinner, og KILs daglige leder Jo Raabe lå på gulvet ved pressetribunen og takket høyere makter.

Isolert sett var det bare tre poeng som var godt nok for KIL i går. Hønefoss er i siget, og har nærmest vært uovervinnelig på hjemmebane etter en bedrøvelig start på sesongen. Men selv om det bare ble ett poeng, kan Niangs scoring vise seg å være forskjellen på eliteserie- og 1.-divisjonsspill i 2011.

Og grunnen til at det ene poeng kan være gull verdt for KIL er ikke bare resultatet i seg selv.
Tre ting gjør at jeg ser lyst på framtida:

• KIL skapte utrolig mye mer på hjemmebane enn de har gjort til nå i sesongen.
• Spillerne ser ut til å orke mer. Fysikken er blitt bedre, og i går holdt det i 90 minutter for stort sett samtlige spillere.
• Moralen og viljen til å ta poeng er enorm. Å sette inn 3–3-målet på overtid, etter å ha bommet på en haug med sjanser tidligere i kampen, vitner om et lag som aldri gir seg.

Det negative er selvsagt sjansesløsingen og altfor enkle baklengsmål. At Mame Niang, Olav Tuelo og Kai Risholt klarte å bomme på sine respektive sjanser i andre omgang, er og forblir en gåte. Større sjanser får du ikke i fotball.

I den andre enden av banen var det heller ikke noe bedre. Jeg pratet med Thomas Myhre rett etter kampslutt. Han strakk begge hendene over hodet, og tok på seg skylda for det andre baklengsmålet. At de to andre baklengsmålene også var i Rema 1000-klassen, viser at Tony Gustavsson og spillerne har en tøff jobb foran seg i forhold til det defensive.

Men samtalen med Thomas Myhre var ikke over. Keeperveteranen kom også med noen mer eller mindre velvalgte ord til undertegnede som var verdt å lytte til: «Den gjengen her har en moral jeg omtrent ikke har sett maken til. Selv om det bare ble uavgjort i dag, er jeg bombesikker på at vi klarer oss nå. Vi har fått flere trøkker i trynet de siste ukene, men har reist oss gang på gang. Den jobben gutta har gjort de siste ukene, er sykt imponerende. Jeg er sikker på at vi ikke rykker ned. Hønefoss er seks poeng foran, men det skal vi ta igjen».

Hvis resten av troppen har den samme innstillingen som den tidligere landslagskeeperen, er det god grunn til å tro på en høst som tross alt kan gi mye spenning.

Uten målet til Mame Niang på overtid i går ville det sett stygt ut med tanke på videre eliteseriespill. Jeg tror at et utgangspunkt med sju poeng opp til Molde og ni til Hønefoss ville stilt KIL-spillerne overfor en uoverkommelig oppgave.

17 kamper spilt, 14 mål scoret, 36 baklengs – 11 poeng inne på kontoen.

Det er mye som tyder på at KIL må belage seg på spill i 1.divisjon i 2011.
Såpass mye at mange av tilhengerne allerede har gitt opp.

Men jeg håper ikke de som virkelig kan gjøre en forskjell har gjort det samme.
Som jeg sa til en kollega etter 2-5 mot Vålerenga.
“Ingenting er avgjort. Til det er lagene rundt KIL alt for dårlige”.

Og der er essensen.
KIL må tørre å vinne kamper.
1.omgangen mot Vålerenga var til tider bra – riktig bra.
Jeg så et VIF-forsvar som omtrent gjorde i buksa fordi KIL-spillerne ikke la seg på ryggen og spilte døde fra første spark på ballen.

Det var minst ett skritt i riktig retning.

Men hva som skjer etter pause er for meg en gåte.
Tony Gustavsson sa til NRK etter kampen at det krevde utrolig mye å presse slik KIL gjorde de første 45 minuttene.
Dermed så det ut til at KIL-ledelsen valgte å be spillerne om å legge på egen banehalvdel etter pause.

Å ligge kompakt defensivt er i seg selv ingen skam mot et antatt bedre lag. Opp gjennon historien er det mange lag som har lyktes med en slik taktikk.
Problemet var imidlertid at KILs press på ballfører forsvant tilnærmet lik totalt. VIF-gutta fikk omtrent spasere seg fram til 16-meteren.
De fleste med et snev av fotballforståelse skjønner at det til slutt må bli baklengsmål av sånt.

Derfor blir min bønn til Tony G. og resten av KIL-gjengen:
Dere må tørre å vinne.
Jeg tror en kraftanstrengelse i starten av andre omgang kunne gjort like stor skade for Vålerenga som det offensive presset i starten av kampen.

Og en 3-2-ledelse ville forhåpentligvis gitt spillerne en liten ekstra dose energi.
Og hadde det likevel gått galt den siste halvtimen?

Jeg er trygg på at ett eller flere baklengsmål glatt ville blitt tilgitt av supporterne.
Det er bedre å tørre og feile enn å ikke prøve i det hele tatt.

Fotball-VM er et stort høydepunkt for alle som elsker fotball.
Drøyt fire uker med tv-kamper er noe mange titalls millioner mennesker ser fram til i mange måneder.

Men dette mesterskapet har for min del vært mer irriterende enn artig.
Joda, Tysklands første kamp mot Australia var bra underholdning, Portugals 7-0-seier over Nord-Korea ble etterhvert riktig så festlig, og Danmark-Kamerun svømmet over av målsjanser.
Men mest av alt kjenner jeg at jeg irriterer meg grenseløst over skuespillet som preger kamper – og sannsynligvis også påvirker utfallet av dem.

Brasil-Elfenbenskysten var lenge en ganske så trivelig kamp. Men det siste kvarteret ødela alt.
Spillere fra begge lag lå strødd etter tur. Flere av dem – inkludert tomålscorer Luis Fabiano – etter episoder som ikke en gang hadde gitt advarsel i fullkontakt-sporter som bridge og sjakk.
Men verst til nå er Arturo Vidal. Chileneren så ut som han ble skutt etter han såvidt var borti overarmen til sveitseren Valod Behrami.
Det er vel egentlig ikke nødvendig å nevne at Vidal var særdeles raskt på beina igjen etter at det røde kortet kom opp…

Tanken er selvsagt å beskytte spillerne mot voldelige handlinger. Og taklinger bakfra kan i verste fall ødelegge hele fotballkarrieren.
Jeg er helt enig i intensjonene.
Problemet er at fotballspillere på toppnivå nå tydeligvis kunne gjort det like godt på teaterscenen som ute på banen.

Derfor mener jeg bestemt at videodømming må være framtida også i fotball.
På den måten er det lett å se hva som virkelig skjer i kampens hete. Jeg har full forståelse for dommere som tror de ser en forseelse, og dømmer på det. Det som er dumt er at de i flere og flere tilfeller blir lurt trill rundt av spillere som utnytter det som står i dommernes instruksjonsbok.

Og argumentet fra de høye herrene om at spillet blir for oppstykket ved bruk av moderne teknologi?
Hvis du har sett noen av kampene i løpet av dette mesterskapet, så er det ikke så vanskelig å skjønne at ett minutts stopp i spillet vil bli langt mer effektivt enn tilfellet er nå.
Jeg har ikke tall på hvor mange spillere som de to siste ukene har rullet seg rundt på gresset i tilsynelatende så store smerter at morfin og ambulanse trolig er den eneste kuren – for så å være ute på banen igjen i rekordfart.

Er det dette sirkuset vi vil ha?

Så måtte det et ungt, tysk lag til for å få fotball-VM inn i kategorien “underholdning”.
Sjelden har jeg sett flere tamme, kjedelige og kvalitetsmessig dårlige fotballkamper enn under de to første dagene i dette mesterskapet.

Greit nok, Lionel Messi viste fram litt av sitt reportoar mot Nigeria, og scoringen til Sør-Afrika – signert mannen med det herlige naavnet Tshabalala – var en som svenskene ville kalt en skikkelig rakkarrökare.

Totalt sett har imidlertid den evindelige vuvuzela-lyden og keepertabber desverre vært samtaleemnene denne helga.

Men søndag kveld ble det virkelig fart på sakene. Tysklands første kamp i dette VM er noe av det beste jeg har sett på lang, lang tid.
Australia er ingen enkel motstander. Som regel bunnsolide bakover, og med en potensiell matchvinner i Tim Cahill.
Jeg trodde faktisk Tyskland kunne få seg en karamell.
Så feil kan man ta.
Et overraskende godt samspilt tysk mannskap kombinerte fart, teknikk og ikke minst presisjon på en ypperlig måte.
Greit nok at det ble betydelig lettere da Tim Cahill kanskje fikk et strengt idømt rødt kort, men Tyskland var rett og slett for gode.

Og det er like greit å bite seg merke i navnet Mezut Özil med det samme. Den 21 år gamle Werder Bremen-spilleren kan bli en av VMs store stjerner.
Og fortsetter han sånn blir klubbadressen på Weserstadion i Bremen byttet ut med en langt mer eksklusiv om noen få uker.

Ulempen for de unge tyskerne kan være at et lag som dominerer i gruppespillet sjelden står igjen som verdensmestre etter en lang turnering.
I tidligere sluttspill – da Tyskland alltid var med i kampen og tittelen – var de et typisk maskinlag som ble bedre og bedre utover i mesterskapet.

Men enn så lenge tar jeg av meg hatten for Özil og kompani.
Seieren mot Australia var VMs desidert beste prestasjon til nå.
Og mandag kan vi glede oss til Nederland-Danmark.
Det har vært mål- og til dels sjansefattig til nå i mesterskapet, men den kampen kan jeg love vil bli rik på både mål og sjanser.

Messi, Rooney og Cristiano Ronaldo får ha meg unnskyldt:
Jeg gleder meg som en unge til å se Spania spille skjorta av verdens beste lag i Sør-Afrika.

Og selv om det spanske laget er stappfullt av stjernespillere er det først og fremst LAGET Spania som er verdt sin vekt i gull.
Fra Iker Casillas i buret til David Villa lengst der framme, etter min mening har Spania nærmest et komplett mannskap – også med tanke på at trener Vicente del Bosque har en innbytterbenk med spillere der de fleste hadde vært fast inventar på nesten alle andre landslag.

Oppveksten min var preget av sambafotballen fra Brasil.
Zico, Socrates, Eder og Falcao. Det var disse kunstnerne du drømte om å være da du spilte ball på løkka sammen med kompisene.
Jeg hadde gråten i halsen da kyniske, defensive Italia knuste mitt kjære Brasil i 1982. Det var ikke sånn fotball skulle spilles?

Trøsten i godt voksen alder er nå å se et spansk landslag som kan kombinere kynisme og taktikk med “sexy football”.
Og selv om et VM alltid fostrer nye helter – kombinert med krydder fra noen av de vi forventer skal underholde – kan jeg vanskelig se at noen kan hindre Spania fra å ta sin andre store, internasjonale tittel på rad.

Her er de sterkeste utfordrerne etter min mening:

• Argentina. Lionel Messi er verdens beste fotballspiller. Punktum. Men bakover på banen synes jeg det ser tynt ut. At Diego Maradona vraket Esteban Cambiasso fra troppen er for meg et mysterium.
• Brasil. Ronaldinho ser ut til å være ferdig på landslaget. Trener Dunga valgte også å vrake Milan-spissen Pato. Brasils underholdningsfaktor har falmet betraktelig de siste årene, og nå er jeg faktisk i tvil om verken laget eller enkeltspillerne er gode nok til å ta hjem troféet.
• Italia. Det er én gyllen regel i VM-sammenheng: Italia kan ALDRI undervurderes. Totti er borte. Gattuso er på vei ned. Cannavaro det samme. Men kommer de seg videre fra en litt vrien innledningsgruppe er Italia alltid vonde å møte.
• England. Wayne Rooney kan avgjøre kamper alene. Det samme kan sies om Frank Lampard. England bør greit nå en 8.delsfinale, og veien fram til en eventuell semifinale ser ikke avskrekkende ut.
• Nederland. På forhånd et av de mest spennende lagene offensivt. At Arjen Robben ble skadet i forrige uke er alt annet enn heldig, men de oransje vil garantert begeistre fotball-verdenen med en eller flere spektakulære kamper også i dette VM’et. Spørsmålet er om de defensivt er gode nok til å gå hele veien.

Fredag klokka 16.00 er ballet i gang. Sør-Afrika mot Mexico er kanskje ikke mer enn en kamp for de som er litt mer enn middels fotballinteressert, men ikke fortvil: Høydepunktene vil garantert komme på løpende bånd den neste måneden!