“Nabokjerringa” eller “heksa” som vi kalte henne som barn, fantes alltid i enhver boligblokk. Hun brydde seg med alle, sto oftest bak gardinene eller i vinduskarmen og skuet ut på gaten og på oss som lekte der. Jeg er sikker på at hun hadde “sladrespeil” også. Hun slamret med dørene, skrek og kjeftet ut av vinduet på oss ungene, hvis hun skulle sove middag. Hun blandet seg inn i alt fra trappevask til pianospill mellom kl. 17 – 19 og om mor var hjemme.
Hun var fæl til å bråke hvis vi hoppet tau i bakgården eller syklet der, “spille på stikka” eller “kappe land”, særlig hvis hun ville henge opp klesvask. Hun spurte aldri, hun bare kjeftet.
Hun brydde seg med alt og alle. Hun var alltid sint. Jeg tror aldri jeg så henne smile!

Nabokjerringen/“heksen” var ofte ensom og hadde antakelig et kjedelig liv. Traff du på henne hos “melkern” eller i "kolonialen, sto hun som regel å hvisket med en annen nabokjerring og de ble dørgende stille mens de skulte misstenkelig på deg, når du kom inn med handlelappen fra mor.
Når far kom hjem, var hun borte som en ånd i en fillehaug.

Nei, det var ikke mye positivt i “nabokjerringa” eller “heksa” i Tredje hos oss!
Stoltenberg og Brundtland bodde nok aldri i noen bygård, så de vet vel ingenting om “Nabokjerringer”.
De bare later som.