Lill Lindfors og det sensuelle

Hver gang jeg arrangerer fester, enten det er de store hagefestene med papirlykter i epletrærne, eller de mindre festene som får plass i en liten leilighet på Torshov, så spilles det Lill Lindfors. I mange år har jeg drevet massiv reklame for henne, og møtt en del skjeve smil, tomme blikk og uforstående stillhet. Eller kommentarer som at det er ”husmor-musikk”, eller at selv om de kanskje kunne likt musikken, ønsker de helst ikke å se seg selv som personer som liker Lill Lindfors. Og jeg forstår poenget. For blant dem som mener noe seriøst om musikk, så er det liksom ikke helt stuerent og riktig å være fan av Lill Lindfors. Men det funker, spiller man Lill Lindfors så blir det fest!

Det skal nok settes et skille mellom den unge og den eldre Lill Lindfors. Det er 60 og 70-tallets (og bittelitt 80-tallets) Lill Lindfors jeg har et forhold til. Og er det noe denne tidens Lill Lindfors ikke er, så er det produsent av husmor-musikk (hva nå enn husmor-musikk egentlig er for noe). Jeg tror mange på min alder hadde sitt første møte med Lill Lindfors fordi fedrene deres spilte henne. På platespilleren sin i stua eller på kassettspilleren i bilen. Lill Lindfors lå nok sammen med Dolly Parton i våre fedres platebunker på den tiden. Jeg husker godt at faren min en gang satte på Musik ska byggjas ut av glädje kjempehøyt på stereoanlegget, og han, broren min og jeg danset rundt spisestuebordet. Det var vel antagelig mitt første møte med Lill Lindfors, og det ble musikk og glede (”Musik, det får ni ändå medge gör glädjen ännu mera glädjerik”). Moren min sa en gang i en forbindelse jeg ikke lenger kan huske, men sikkert i forhold til hvilken type utstråling folk har, at Lill Lindfors hadde en veldig sensuell utstråling. Jeg hadde aldri hørt ordet sensuell før, og etter å ha fått det forklart, kunne jeg fremdeles ikke helt forstå det. Lill Lindfors var i mine øyne ikke engang pen. Med en rar hårklipp (hun så litt ut som David Bowie faktisk) og litt treige kjoler gikk hun frem og tilbake på scenegulvet og sang svensk. Ikke særlig kult.

En dag et par år senere, da jeg gjorde min hjemmetjeneste ved å ta oppvasken, hørte jeg, slik jeg nesten alltid gjør, radio. Radioprogrammet snurret i gang Flickan i Havanna, sunget av en kvinne, og sunget på en måte jeg aldri hadde hørt før. Det var nydelig! Det var en letthet i stemmen og bossanova i kroppen. Jeg skrudde opp lyden og ble bare stående å høre sangen ut. Og jeg ble ikke så rent lite forundret da jeg hørte de annonserte at sangerinnen var Lill Lindfors. Jeg tok en kikk i de gamle platebunkene og fant Lill Lindfors’ Du är den ende (fra 1967), og der var Flickan i Havanna også. Coveret var vanvittig kult, en gulkledt Lill sittende på blå bakgrunn. Og da gikk det opp for meg hvor sexy hun var og mitt mer voksne blikk kunne nå fange opp betydningen av sensualitet.

Ganske nylig så jeg en dokumentar om Brigitte Bardot. På spørsmål om hun var feminist svarte hun nei, tvert imot ville hun betegne seg selv som maskulinist. Jeg liker menn, sa BB. Hva Lill Lindfors betegner seg som, vet jeg ikke, men om jeg skal gjette var hun, eller er hun fortsatt, fortjust i männ. Sangene hun synger handler i overveiende grad om kjærlighet, lengsel og menn, enten det er fine, humoristiske eller triste tekster. Slik som eksempelvis den triste Du är den ende (som hun synger så lett og vakkert med det spesielle lillske soundet) eller den morsomme En man i byrån. Og byrån på svensk betyr ikke byrå, eller byrået, det handler ikke her om å ha en kontormann, men om å ha en mann i kommoden som du kan plukke frem når du tenger ham.

”Vad en man kan vara härlig och så plötsligt så besvärlig, ärligt sagt förfärlig, ja ni vet (…)
Tänk dig att ha en man i byrån, i en ask bland andra grejjer, när som helst du får lust så plockar du fram din ask…”

Denne teksten fenget nok like mye det kvinnelige publikumet som det mannlige. Og kanskje er det nettopp denne som kan settes i husmor-musikk-kategorien? På mine fester er det særlig én sang som slår godt an blant de mannlige festdeltakerne, det er En sån karl. Grunnen er åpenbar. Teksten går slik:

Han går som en karl
Han ser ut som en karl
Med en kropp som en karl
Och han kysser som en karl ska

Han har charm som en karl
Han är fräck som en karl
Nonchalant som en karl
Och han rör sig som en karl ska

Men djupt därinne
Har han ett barnasinne

Och jag ska ge allt vad jag har
Till denna underbara karl
Så han blir min för hela livet

Visst kan han som en karl,
Se vad kvinnorna har
Och han ger när han tar,
Med en styrka som en karl har

Jo, han ljuger ibland
Och han dricker ibland
Men det struntar jag i,
För jag vet ju vad den karln har

Och när jag vaknar
Är det hans famn jag saknar

Ja, jag ska ge allt vad jag har
Till denna underbara karl
Så han blir min för hela livet

Åh, en sån karl
Vilken karl

Det er nesten så jeg kommer i tanke om Bjørn Eidsvågs dumme refreng “Eg e bare ein mann som gjør så godt han kan”, men bare nesten. En sån karl har veldig sjarm, den inneholder ikke en eneste klage og når den spilles er den en seriøs floorfiller.

Lill Lindfors synger alltid på svensk, og har sunget mye i svensk visetradisjon, der kanskje særlig hennes tolkninger av Evert Taube har utmerket seg. Men i repertoaret vrimler det også av oversatte coverlåter. På sitt lette svensk synger hun for eksempel Bob Dylan, Cat Stevens og Joni Mitchell. Selv har jeg særlig hengt meg opp i Bob Dylans Don’t Think Twice It’s Allright, som i Lindfors’ covring har fått tittelen Låt mej va’- d`e´bra. Igjen viser hun hvordan hun kan bruke stemmen så utrolig lett og sårt og vakkert, så man blir glad på den melankolske måten. Lill Lindfors kan nok aldri overgå Bob Dylan sånn egentlig, men det er likevel fint gjort, når man nå først tør å lage en svensk versjon. Kommer man til å høre ordentlig etter eller lese tekstene i Lill Lindfors’ repertoar er det ikke alltid man blir så imponert. Likevel kan hun få de verste klisjeer til å låte bra og sette fart i sambafoten. Det beste eksempelet er kanskje sangen Jag vill nå dig (Längtans samba), hvor refrenget går slik: ”Jag vill nå dig, om så enn vid världens ende, jag vill nå dig, flyga rakt inn i din famn, jag vill nå dig, innan tiden har sin ende, jag vill nå dig nu og sjunga högt ditt namn”. (Samme sangen som for øvrig brukes av Grethe Kausland i hennes Lill Lindfors-parodi, hvor hun synger ”jag vill ha dig/jag vill ta dig”). Det er særlig fra hennes seneste periode at klisjeene er verst og showbizen står sterkest. I 70-talls-perioden er tekstene mer preget av visesang og ungdommelighet, slik som Älskar du mig också när du vaknar, med fraser som: ”När jag har torkat av mig all min makeup, oh don’t wake up”. Det er noe uskyldsrent og behagelig over Lill Lindfors, kombinert med humor og sex appeal. En uslåelig kombinasjon kan man vel slå fast.

Menn sies ofte å være attraktive lenger enn kvinner. Uansett om det kan kalles en myte eller ei, så er den veldig dum. Det kommer virkelig helt an på hvilke menn og hvilke kvinner man snakker om. Noen holder seg rett og slett bedre enn andre, enten det er kvinner eller menn. Lill Lindfors gjestet Penthouse Playboys’ julekonsert i 2008, og selv om hennes egen hjemmeside ikke ser ut (den er svært uglamorøs og har snarere en litt ”fotformsko-estetikk”), er det jo ting som tyder på at hun fremdeles holder seg godt. Penthouse Playboys beskriver henne som ”Skandinavias største kvinnelige entertainer, en kvinne som definerer ordet sensuell bare hun smiler eller beveger hånden”.

Jeg kommer til å fortsette å spille Lill Lindfors på fremtidige fester. Samtidig minner hun om de voksens selskap og om mammas parfyme da jeg var liten. Hun er samba og bossanova og nordiske sommernetter. Hun minner om en svunden tid, som vi gjerne gjør til nåtid igjen og igjen.

(Opprinnelig publisert i Utflukt #01/2009)

Vist 208 ganger. Ingen følger denne samtalen.