Andaktsboken Nåde og Sannhet av Henrich Müller del 2.

NÅDE OG SANNHET ANDRE DEL.

25. JUNI Åkeren er verden. Mat. 13, 38

Jesus har kjøpt seg verden som en åker, ikke med gull eller sølv, men med sitt dyrebare blod, og han sår den til med sitt ords gode sæd. Fordi verden er Kristi åker, så utelukk ikke noe menneske fra kirkens samfunn, med mindre han utelukker seg selv ved fordømmelig lære eller ryggesløst liv. Tvert imot skal du gjøre som Herren sier: Nød dem å gå inn! Luk. 14, 23. Dette ordet nød er brukt på samme måte som i 1. Mos. 33, 11, hvor det fortelles at Jakob nødde Esau, og han mottok hans gave. Ved Guds Ord, ved å lære, be, advare og formane skal man bringe menneskene til kirken. Man skal ikke tvinge dem med sverdet, men overbevise dem ved Åndens kraft. Åkeren er verden. Derfor tør ikke kirken søke ro eller hvile før Ordets sæd er utsådd over hele verden. Det vil Kristus, åkerens Herre, og til det hjelper Han selv. Han oppholder sin kirke og utbrer den, han befrukter den ved Den Hellige Ånd, likesom med regn, og Han er rettferdighetens sol, som gir åkeren lys og varme. Åkeren er verden, og til den hører også du. Prøv deg vel om du er et godt hvetekorn! Hveten vil Herren samle i sin lade, men agnene vil Han brenne opp med uslokkelig ild. Bevar oss fra dette, o kjære Herre Gud!

Tone: Kom, Hellig Ånd, med skapermakt.
Kom, ord fra Gud, med Ånd og liv Og varme opp den som kald og stiv
I dødens søvn er sovnet hen, Gjør levende vår sjel igjen!

Kom, ord fra Gud og hellig sæd, Og søk deg her et stille sted
I hjertebunnen, tårevætt og renset for å vokse rett!

Det hjelpe Gud, vi får Hans Ord i våre hjerters arme jord,
Med Åndens varme, nådens regn, til frukt i Guds, vår Herres, hegn.

26. JUNI Den gode sæd er Rikets barn. Mat. 13, 38

De troende kalles Rikets barn, fordi Riket er beredt for dem fra begynnelsen av. De kalles også en sæd, fordi de er gjenfødt av Ordets uforgjengelige sæd, og dessuten for de de vokser opp litt etter litt som et lite såkorn, inntil de når fullkommenhet og blir fylt med rettferdighets frukter. En god sæd kalles de, ikke fordi de er gode av natur, for av naturen bor ikke noe godt i dem, men fordi de blir gode ved Ordet. I Kristus har de fått del i den guddommelige natur. Er vi blitt en god sæd, har vi Kristus å takke for det. Men hva kjennes det på? Grøden vokste og bar frukt. Er vi en god sæd, så vokser vi i vår kristendom og bærer Åndens frukt i livet. Det er den gode sæds art, som enhver kan prøve seg etter. Den som ikke stadig går fram i vekst og ikke bærer Åndens frukter, han er ingen god sæd på Kristi Aker. Er han ingen god sæd, så er han et ugress, en klinte. Men når klinten har stått lenge nok, hvor bringes den så til slutt? I ilden for å brennes opp. Hvordan kan man unngå dette? Synden gjør mennesket til klinte, men omvendelsen gjør det til god sæd. Den som har fart vill, ile til omvendelse, så lenge det heter i dag.

Tone: Kristus kom selv til Jordans flod.

Av vredens barn har Gud så gjort Oss til sin slekt p jorden.
Det aktes overmåte stort i Jesu lemmers orden.
Ja, Kristus med sitt blod og død er ganske oss foræret.
Så står vi fast mot satans støt og fekter ei i været, Gud være evig æret!

27. JUNI

Klinten er den ondes barn. Fienden som sådde den, er djevelen. Mat. 13, 38-39

Der hvor Jesus sår sin gode sæd, der kommer djevelen med sin klinte. Ved hans misunnelse er synden kommet inn i verden, og fra ham kommer ennå alt ondt. Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. 1. Joh. 3, 8. Han sår klinten blant det beste korn. Derfor har kirken i sin ytre, synlige tilstand aldri vært helt ren. Den vil heller aldri bli fullkommen ren, før Herrens dom bryter inn og skiller ugresset fra hveten, bukkene fra fårene. Her er kirken en åker, hvor Kristus vel har sin hvete, men også djevelen sin klinte; en vinstokk, som ikke bare har grønne, men også tørre grener; et hus, hvor det ikke bare finnes gull- og sølvkar, men også tre- og leirkar, ikke bare kar til ære, men også kar til vanære; et garn som brukes til å fange alle slags fisker, både gode og råtne. Allerede blant apostlene var en Judas. Også i de apostoliske menigheter var det mange svake, som falt fra i anfektelsens tid, og hist og her opptrådte falske profeter. Derfor må du ikke undre deg over at det også nå for tiden ser slik ut. Undre deg heller over hvordan Kristus oppholder og utbrer sin kirke tross djevelen og hans tjenere. Han hersker midt blant sine fiender. Djevelen er mektig, men Kristus er enda mektigere. Fordi djevelen er mektig, så vær ikke sikker. Fordi Jesus er enda mektigere, s hold deg til ham og be til ham for deg og dine brødre.

Tone: I Jesu navn skal all vår gjerning skje.
Gud dyrke så mitt hjertes skarpe jord, Jeg med attrå og andakt fatte må
Himlens sæd og livets ord! Hold, Jesus, hold Satans klo fra min tro!
Rykk vellyst, gjerrig mot Opp fra min hjerterot!
Plant du deg så, Jesus, inn i mitt hjerte, sjel og sinn, Og min frukt til korset bind!

28. JUNI

La dem begge (både klinten og hveten) vokse sammen inntil høsten. Mat. 13, 30

Slik talte Herren, da tjenerne ville luke ugresset bort fra åkeren. Men dermed er ikke sagt at man skal tie til synden og godkjenne den. Det er to måter å utrydde klinten på: en ved Ordet, og en annen ved sverdet. Det var dette siste tjenerne ville gripe til, slik som Jakob og Johannes, da de ville kalle ild ned fra himmelen over samiaritanerne. Hvis Herren hadde gjort etter deres ønske, hvor ville det da ha blitt av den rike sjelehøst som de senere samlet inn i Samaria? Det som i åndelig forstand er klinte, kan ennå forvandles til god hvete. Av en Saulus kan det bli en Paulus, av en stor synder en stor helgen. Derfor setter Herren en stopper for tjenernes altfor tidlige vrede. De pleier dessuten ikke bare å være for hurtige i sine svar, men også blinde. Ofte har de ansett den skjønneste hvete for klinte, og bannlyst de beste kristne av kirken. De har forfulgt Guds hellige med ild og sverd. Fra å være Kristi tjenere er de da blitt djevelens tjenere. Det er djevelens verste list, når han får menneskene til å tro at de tjener Gud når de gjør mørkets gjerninger. Bare han som prøver hjerter og nyrer, kan felle en rett dom om tro og samvittighet. Kirken har Han ikke utstyrt med noe verdslig sverd, men bare gitt den Ordets sverd. Dette skal den – om Gud gir nåde til det – bruke slik at de ugudelige og kjetterske mennesker vender om fra sine ville veier. Med Ordet skal den straffe de onde, og med saktmodig ånd arbeide på deres bedring. Den som er i Kristus, han vandrer i Kristi kjærlighet.

Tone: Jesus, din ihukommelse.
Opphold din kirke, Jesus søt, Tross all vår kulde, søvn og død,
så trint om lande Ordet ditt må vandre fram og lyde fritt!

Gud, la oss leve av ditt ord hver dag vi ser på denne jord,
Og før dermed fra gråtens dal oss hjem til Himlens frydesal!

29. JUNI

Høsten er verdens ende. Mat. 13, 39

Høsten er en gledens tid for Guds barn, men en skrekkens tid for de ugudelige. Begge skal nyte frukten av sine gjerninger; de rettferdige skal få ære, heder og uforgjengelighet, men de ugudelige fengsel og angst, unåde og vrede i all evighet. Høsten er både en atskillelsens tid og en samlingstid. Kornet skilles fra strået, hveten fra klinten. Hvilken jammer! Da blir mange skilt fra hverandre som ingen har kunnet skille på jorden: mann og hustru, foreldre og barn, bror og søster. En del blir tatt opp til Himmelen, den annen del styrtet ned i helvete. Her samles morderne, de gjerrige, de som banner, tyvene, skjøgene, ekteskapsbryterne, kort sagt: alle ugudelige. Et grufullt og sørgelig selskap! I Himmelen samles de ydmyke, de saktmodige, de barmhjertige, de tålmodige, kort sagt: alle troende Guds barn. Hvor godt det må være der! Alle de utvalgte i èn Himmel. Her var de alle i èn nådeshimmel, men der kommer de alle i èn gledeshimmel. Der flyter ingen tårer, for der er det bare glede og livsalighet.

Tone: O Fader vår i himmerik.
O Jesus, verdens Frelsermann, Forlèn meg nåde ved din Ånd
Å tro og leve kristelig, så jeg kan håpe Himmerik
Og unngå de fordømtes kval, få del i Himlens frydesal.

30. JUNI

Høsten er vel stor, men arbeiderne få! Be derfor høstens Herre at han driver arbeidere ut til sin høst. Mat. 9, 37-38

Er du Kristi disippel, så har du også Kristi sinn. Han ynkedes over folket, for de var som får uten hyrde. Slik må du også ynkes over alle som ennå ikke har Jesus til hyrde, ennå går på villspor og ikke vet noe om hans evangelium. Evangeliet er manna for sjelene. Men mange ligner israelittene i ørkenen, da de sa: Vår sjel vemmes ved denne usle mat. Dette må bekymre deg, og du skal arbeide på å bringe de fortapte får til Kristus. Han har ikke gitt deg sitt ord bare for at du skal mette din sjel med det, men også for at du skal meddele av det og gjøre godt med det. Du skal lære de villfarende og be for dem. Du må ynkes over dem som ennå sitter i mørke og i dødens skygge. Alle de som i Adam er skyldige til døden, skal få livet i Kristus. Til den høst som han vil samle i sine lader, hører også hedningene, tyrkerne og Jødene. Det skal bli èn hjord og èn hyrde. Dersom Kristi ære ligger deg på hjerte, så ønsker du at dette må skje. Da ber du at hans rike må bli større og hans kirke må utbre seg på jorden. Nød dem å gå inn, sier Herren. Ikke med ild og sverd, men som Jesus sier: Predik evangeliet for all skapningen!

Tone: Av høyheten opprunnet er.
Den gode hyrde, se han går Inntil han funnet har sitt får, Og gledes tårer rinne.
O, la oss flittig gå med ham Og lokke på de kjære lam Som løper om i blinde!
Lover Herren! Løfter ropet, glad i håpet, troessterke! Det er Herrens hånd vi merke.

1. JULI

Saliggjørelsen kommer fra jødene. Joh. 4, 22
Han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet, og menneske som oss, han er etter kjødet av Israels fedre, Rom. 9, 5. Blant jødene ble Frelseren født, han er en av deres slekt. Hos jødene var Guds sanne kirke, – utenfor den er det ingen frelse, – og fra jødene kom kirken til hedningene. Av Jødene har vi mottatt frelsens budskap, for alle apostlene var jøder. Vi har derfor ingen grunn til å behandle jødene fiendtlig og foraktelig. Vi skal gjøre dem godt, ikke ondt. Vi er jødenes skyldnere. Gjør deg flid for å gi dem igjen det som du har fått av dem, Kristus og hans salighet. Da avbetaler du din gjeld til dem og forøker samtidig Kristi ære. Du taper ikke noe ved det, men vinner. Kristi salighet er ikke som annet gods, at den blir mindre når man deler ut noe av den. Tvert imot, jo mer du bringer av den til andre, desto mer økes den hos deg selv. Den troende har Kristi sinn. Derfor utdeler han til enhver av det som han har fått av Herren. Han ville gjerne gjøre hele verden salig. Men spør du: Ja, hva kan jeg gjøre for at jødene skal erkjenne Kristus? så svarer Herren: La så eders lys skinne for menneskene for at de kan se eders gode gjerninger, og ære eders Fader som er i himlene!

Tone: Jesus, dine dype vunder.

Ja, Gud Fader, til din ære her utbredes vidt ditt ord!
Hjelp, o Jesus, at din lære lyse må på syndig jord!
Hellig Ånd, ditt guddomsord I oss gjøre virkning stor!
Trøst og håp og tro det give, og med kjærlighet belive!

2. JULI

Rikets barn skal kastes ut i det ytterste mørke; der skal være gråt og tenners gnissel. Mat. 8, 12

Et skrekkelig ord! Mange som er i nåderiket, går likevel fortapt. Hvorfor det? Fordi de ikke tror og heller ikke vandrer som Rikets barn. Derfor undersøk og prøv nøye om du med rette kalles et barn av Kristi rike. Hvordan kan du erkjenne det? Prøv om Guds rike også er i deg, nemlig rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd, – om du først søker Guds rike og hans rettferdighet. Der hvor dette ikke finnes, der roser man seg forgjeves av å være Rikets barn. Guds rike er et lysets rike. Vil du være dette rikes barn og arving, vandre da i lyset. Gjør du mørkets gjerninger, har du mørket til lønn. Det er ikke nok at du kan si: Jeg er jo blitt et Rikets barn i den hellige dåp. Det er godt at du er blitt det, men det er ikke nok at du er blitt det, du må også fortsette å være det. Jødene var Rikets barn, men de fortsatte ikke å være det. Judas var også et Rikets barn, men han vedble ikke å være det. De som holder ut inntil enden, skal bli salige.

Tone: Fryd deg, du Kristi brud.
Kom vel i hu den dag Gud dømme vil sin sak
Og samle inn sin hvete, Og da med klinten hete
Den evig’ ild og lue i helvets mørke-stue.

Gi oss, o Gud, din Ånd, Som sæden av din hånd
Oppelske kan og vanne, Så våre hjerte-lande
Utallig frukt må bære, Ditt store navn til ære!

3. JULI

Så er I da ikke lenger fremmede og utlendinger, men I er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, så Jesus Kristus selv er hovedhjørnestenen. Ef. 2, 19-20

Hvem skriver apostelen dette til? Til de hellige i Efesus og til de troende i Jesus Kristus. Hvem var disse hellige? Var det slike som til enhver tid hadde vært hellige i hjertet og hellige i sitt liv, som alltid hadde oppfylt Guds vilje fullkomment, ja, gjort mer enn de var skyldige å gjøre? Apostelen sier oss noe annet, for i Ef. 2, 1 sier han til dem: Da I var døde i overtredelser og synder, – og så priser han Guds barmhjertighet for at Gud hadde gjort ham og dem levende med Kristus. For, føyer han til, I er blitt salige av nåde ved tro, og det er ikke av eder selv, det er en Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. Ef. 2, 8 – 9. Likeså minner han korintierne om deres tidligere synder, men deretter trøster han dem og sier: Men I er avtoet, men I er helliggjort, men I er rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og ved vår Guds Ånd, 1. Kor. 6, 11. Av dette kan du se at Skriften kaller de hellige som ved troen på Kristus har syndenes forlatelse, og av Gud tilregnes Kristi rettferdighet, og som nå streber etter å helliggjøre seg og til det får nåde på nåde av Jesu Kristi fylde. Alle var syndere, og kunne ikke rose seg av noen fortjeneste, men alene av Guds nåde. Alle hadde ennå alltid noen svakhet og synd også etter at de var blitt troende, men de kjempet imot det og beflittet seg på hellighet. Dette må også, du gjøre, da hører du til Kristi kirke, da hører du til de helliges samfunn. Kirken har og tilbyr deg midlene til salighet. De som ved disse midler lar seg føre til troen, i troen våker og ber mot synden, og arbeider på å helliggjøre seg med den kraft som Gud gir, de er de helliges medborgere og Guds husfolk. De forblir alltid i Herrens hus, og det som Den Hellige Ånd har begynt i dem her, – deres helliggjørelse – det fullender han hisset.

Tone: O Fader vår i himmerik.

O Jesus, du som kom her ned å stifte fred og kjærlighet,
Utbred ditt rike vidt og bredt, Forbind oss alle rett til ett,
Så vi med deg og dine må Til evig tid i samfunn stå!

4. JULI

Streber etter å bevare åndens enighet i fredens bånd. Ef. 4, 3

Om den legemlige fred ber vi ofte: Gi oss fred og gode tider Det er et godt ønske, når vi og ber om den åndelige fred, for uten denne fred er den legemlige fred intet. Hva er fred på jorden når en ikke har fred i himmelen? Hva er fred i huset, når en ikke har fred i hjertet? Men hva bringer ufred i hjertet? Det er synden. Hva bringer fred? Det gjør Jesus. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred. Er det fred i deg ved Jesus Kristus, så streber du også etter å bevare Åndens enighet i fredens bånd med enhver. Kjærligheten er fullkommenhetens bånd. Den knytter Kristus, hodet, sammen med hans lemmer, og forener lemmene med hverandre. Den som dette bånd ikke får dra i hjertens kjærlighet til alle troende, han er ikke noe lem på Kristi legeme. Ett legeme og èn Ånd, sier Paulus, likesom I og er kalt til ett håp i eders kall; èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Fader, som er over alle og ved alle og i eder alle, Ef. 4, 3 – 6. Men der hvor det er kjærlighet i hjertene, der er det også fred, tålmodighet, overbærenhet, tilgivelse, skånsel og tjenstvillighet i livet. Det er det samfunn som forbinder de hellige her i den stridende kirke, inntil de når fram til de fullendte rettferdiges menighet.

Tone: O Fader vår i himmerik.
Hvor deilig skal Guds kirke stå Og i hans åsyn ynde få, Når alle hjerter knyttet er
Uti ett sinn og ett begjær: Å elske Herren og bli ved å vandre frem i kjærlighet.

O fredens Gud, o, gid jeg må Mitt hjerte ved deg dannet få, At du kan helliges i meg,
Til jeg deg ser i himmerik, Hvor Hellig! Hellig! Hellig! da Jeg synger med halleluja.

5. JULI
Men ett (gjør jeg): jeg glemmer det som er bak, og strekker meg etter det som er foran, og iler mot målet til det klenodie som hører til Guds kall der ovenfra i Kristus Jesus. Fil. 3, 14

Hva er det som er foran? Døden og graven. Men bak død og grav er himmelen, og i himmelen er liv og salighet i all evighet. I himmelen er Jesus, og for Jesus står hans hellige kledd i hvite klær, med kroner på sine hoder. Alle disse har toet sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. Gjør du også det! Søk ikke det som hører jorden til; la det bli bak deg! Verden er ikke vårt hus, men bare vårt herberge. Intet har vi brakt med til verden, intet skal vi ta med oss ut av verden. Naken fra mors liv, naken i graven. Søk det som er oventil. Du finner det når du søker det hos Kristus. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes. Jesus er livets brød. Den som kommer til ham, skal ikke hungre, og den som tror på ham, skal aldri mer tørste. Men de som ikke vil være hans, skal i evighet lide nød og tørste, som den rike mann i helvete.

Tone: Jeg vil din pris utsjunge.
Kom, brødre, la oss haste, Vår aften kommer nær,
Vi verden fra oss kaste, Og alt som hefter her.
Kom, la oss fatte mot I Åndens kraft å vandre
Til Himlen med hverandre, Så blir vår ende god!

O venn, o du utkårne, Vår sjeles himmerik,
Du evige, enbårne, Vi brenner etter deg,
Vi roser oss i deg, Vår lyst, vår sol, vår ære,
Vi ønsker kun å være Hos deg evinnelig.

6. JULI

Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Es. 53, 11

Augustin pleide alltid å be slik: Akk, Herre Jesus, gi at jeg må erkjenne deg og meg. Det viktigste av alt er å erkjenne Kristus. Kristi erkjennelse er troens mor, håpets grunn, stigen til himmelen, veien til salighet. Den som ikke kjenner Kristus, til tross for at evangeliet blir prediket for ham, han har ingen del i det evige liv. Men hvorfor vil mange ikke lære Jesus å kjenne? Fordi de ikke kjenner seg selv. De erkjenner ikke hvilke fattige, fortapte syndere de er. Ellers ville de med flid erkjenne Ham, Han som rettferdiggjør synderne og frelser de fortapte. Og hva er det som hindrer dem i å erkjenne seg selv? Det er egenkjærligheten. De vil ikke tilstå sin syndighet, vil ikke fornedre seg for Gud. Følgelig blir de heller ikke opphøyet til Guds barm og arvinger til hans rike. Så ondt handler de mot seg selv. Men be du slik som Augustin ba, og be så om den Hellig Ånds opplysning!

Tone: Nå beder vi Den Hellig Ånd.
Du verdig’ lys, gi oss ditt skinn, Led oss rett til Jesus Kristus inn!
Så vi måtte trygge Hos vår Frelser kjære
Blive, bo og bygge, Og i nåden være. Kyrie eleison!

7. JULI

La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren! Klag. 3, 40

Søker du alvorlig din salighet, så prøv deg selv hver dag. Sørg for å få en tid hver aften fri for alle gjøremål. Dra deg så tilbake i ensomhet og prøv nøye din samvittighet for Gud, hvordan du har tjent Gud og din neste, og tenk over hvor meget du er Gud skyldig. Dette er dessverre altfor sjeldent blant kristne i vår tid, til tross for at selv hedningene ved sitt naturlige lys har erkjent hvor nødvendig det er å prøve samvittigheten. En av dem har skrevet: Tenk over om aftenen hva du har talt, hørt og gjort om dagen. En annen vitner om seg selv: Jeg kaller meg selv til regnskap hver dag. Jeg spør min samvittighet: Hvilken last har du stridd mot i dag? Hva har du bedret deg i? Jeg anklager og straffer meg selv: Se, der har du uttalt deg for hårdt og for heftig. Den har du formant skarpere enn det sømmer seg, og ved denne strenghet har du ikke forbedret, men forbitret ham. Ved den anledning ble du plassert nederst blant de innbudte; det så du skjevt til, og du ergret deg hemmelig. En annen har du behandlet uvennlig, fordi han ikke var enig med deg. Atter en annen har du fornærmet ved uoverveide ord. – Slike hedninger skal på dommens dag stå opp mot de navnkristne og fordømme dem, fordi de henlever den ene dagen etter den andre uten å prøve sin samvittighet. De står opp om morgenen uten å spørre: Hva vil du, Herre, at jeg skal gjøre i dag? Og de legger seg til hvile om aftenen uten å prøve: Hva har jeg gjort i dag? Heller ikke ber de Gud om forlatelse for sine synder. Hvordan kan man sove inn uten at man har stilt sin samvittighet til ro? Den alene sover trygt som kan si: Min regning med Gud er oppgjort. Jeg har en nådig Gud, og i hans hender har jeg overgitt meg og mitt. Det han vil, vil jeg også. Han får styre som det behager ham.

Hvor salig er den lille flokk Som Jesus kjennes ved!
I ham, sin Frelser, har den nok Nå og i evighet.
I kjærlighet, i håp og tro, Den vandrer her og hist skal bo
Med ham når håp og tro forgår, Men kjærlighet består.

Men, Jesus, er jeg en av dem, Har du som din meg kjent?
Står jeg for deg som hine fem Som bar sin lampe tent?
O, la meg ei til hvile gå Før jeg kan herom visshet få,
Før du kan få det svar av meg: Du vet jeg elsker deg.

8. JULI

Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine tanker, og se om pinens vei er min, og led meg på den evige vei. Sal. 139, 23-24.

Slik må enhver be som har omsorg for sin sjels frelse. Vårt kjød må vi dras med hele vårt liv igjennom, sier Luther. Også ved de aller helligste kleber det ennå alltid synd. Deres helliggjørelse blir ikke fullendt før i det evige liv. Vi synder daglig, derfor trenger vi daglig syndsforlatelse. Men Herren forholder seg slik med synderne: Glemmer de sine synder, så stiller han dem i lyset for sitt ansikt. Stiller de derimot sine synder for seg og sier med David: Min synd er alltid for meg! da vil han glemme dem. Dømmer vi oss selv, skåner han oss. Skåner vi oss, så dømmer Han oss. Fordømmer vi oss selv, da frikjenner han oss. Men frikjenner vi oss, da blir vi fordømt av Ham. Erkjennelsen av våre synder er derfor nødvendig fremfor alt. Av naturen er vi imidlertid blinde like overfor våre synder. Vi ser ikke bjelken i vårt eget øye, til tross for at vi ser splinten i vår brors. Derfor må vi be om at Gud vil gi oss den rette erkjennelse av våre synder.

Tone: Med kong David klage.
O Gud, jeg meg bekjenner For deg en synder stor,
Jeg merker vel og finner, Ei annet i meg bor,
Enn ond attrå Og syndens lyster mange,
Som ville meg til fange i satans strikker få.

O Herre, deg miskunne, Min Gud og Skapermann!
Jeg må jo gå til grunne, Hjelp, du som hjelpe kan!
Jeg slår min lit til deg, Du vil bevare
Min sjel fra satans snare. Gud se i nåde hit!

9. JULI

Hva har du gjort? 1. Mos. 4, 10

Du har ikke myrdet noen, som Kain. Du kan si som fariseeren: Jeg takker deg, Gud, for at jeg ikke er som de andre mennesker, røvere, urettferdige, horkarler. Fariseeren var vel skyldig til å takke Gud, når han ikke hadde begitt slike skjendigheter og laster som mange
andre hadde gjort. Han hadde imidlertid ingen grunn til å opphøye seg selv og forakte tolleren. Heller ikke du har det. Det var ikke fariseerens fortjeneste, men alene Guds nåde, som hadde bevart ham. Har den også bevart deg, så takk ham med et ydmykt hjerte! Men du må ikke mene at du dermed er rettferdig for Gud. Hva har du gjort? Hva vil du bringe fram for Gud, for at Han skulle gi deg himmelen som lønn? Regn etter, vei og mål dine gode gjerninger, og du vil finne at de alle er for lette. Ikke èn vil du finne fullkommen. Hva har du gjort? Av tusen ting som du skulle gjøre, har du neppe gjort èn. Som et sverd burde dette ord fra Skriften trenge gjennom ditt hjerte: Den som vet å gjøre det gode, men ikke gjør det, ham er det synd. Går det en eneste dag uten at du har forsømt noe godt? Hvor ofte har du forsømt bønnen? Hvor ofte har du unnlatt å høre og bruke Guds ord? Hvor ofte har du tidd når du skulle tale til Guds ære? Hvor ofte har du forsømt å gi så meget som du skulle? – Hva har du gjort? Gud ser til hjertet. Hvor ofte har du syndet mot Gud med onde begjæringer? Hvor ofte har du næret onde tanker? Hvor ofte har du tenkt ondt om din neste? – Hva har du gjort? Mennesket skal gjøre regnskap for hvert unyttig ord. Hvor ofte har du latt gå over dine lepper utilbørlig tale, lettsindig spøk, som ikke sømmer seg en kristen? Hvor ofte har du gjort unødig bruk av Guds navn? Hvor ofte, selv når du ba, vanhelliget du Guds hellige navn ved atspredelse? Hvor ofte har du bedt Fadervår uten andakt og alvor? – Hva har du gjort? Faller ikke mangt et ord tungt på din samvittighet? Ve det menneske som forargelse kommer ved! Har du aldri lagt anstøt for en sjel? Herre, hvem kan merke villfarelser? Akk, vi er alle sammen som urene, og all vår rettferdighet som et besmittet klede. Våre synder er flere enn havets sand.

Tone: Store profet med den himmelske lære. Herre, du levende Gud og min Fader, Nådig, barmhjertig, tålmodig og mild, Se dog hvor synden meg smerter og skader, Akk, jeg har faret så sørgelig vill! Ja, jeg har syndet, det må jeg bekjenne, O, om det dog kunne snart bli en ende! Herre Gud Fader, jeg beder så såre: Ta meg til nåde, så arm som jeg er! Jesus han svettet den blodige tåre Fordi han hadde min salighet kjær. Ordet fra korset tilgivelse lover, O, hvor mitt hjerte seg gleder derover!

10. JULI

Hvor er du? 1 Mos. 3, 9

Dette spørsmål stilte Herren til det falne menneske. Det siktet ikke så meget til stedet, som til den tilstand Adam var kommet i. Hvor har din synd fort deg hen? Hva har den gjort deg til, siden du flykter for Gud? Hvilken salig tilstand er du falt ut av, og hvilken elendighet er du kommet i? La dette være sagt nettopp til deg og prøv: Hvor er du? Er du i Kristi rike, som du ble innlemmet i ved dåpen, eller er du atter under mørkets makter, som Kristus har forløst deg fra? Er du under nåden eller under vreden? Er du i Guds salige barnekår eller i trelldomsfrykten, som avler pine? Er du i sikker forvissning om det evige liv eller i urolig venting på dommen? – Hvor er du? I troen eller i vantroen? I helliggjørelsen eller i forverrelsen? I Guds eller i djevelens tjeneste? I flid med å gjøre gode gjerninger eller i jaging etter verden og dens lyst? På den trange vei, som fører til livet, eller på den brede, som forer til fordervelsen? – Hvor er du, og hvor er det som du fikk i dåpen? Har du nåde, så du kan forlate deg på Gud? Har du frimodighet, så bønnen er din lyst? Har du visshet om din forsoning og sikkert håp om det evige liv? – Salig er enhver som kan si: Jeg er i Kristus og har i Kristus liv og fylde av åndelige goder. Kan du si det med full sannhet? Prøv deg vel!

Tone: Hvo ene lader Herren råde.
Jeg må det engang dog erfare, Hva her jeg var og her har gjort.
O, la meg ei til da det spare, Når anger ikke hjelper stort.
Gjør meg til Himlen klok i dag, Og fri fra dårlig selvbedrag!

11. JULI

Hvor går du hen? 1 Mos. 16, 8

Således spurte engelen Hagar, som om han ville si: Vil du gå videre i ørkenen? Der vil du bare forvilles mer og mer og til slutt omkomme i elendighet. Gå tilbake til din frue og ydmyk deg under hennes hånd. La dette spørsmål også være stilt til deg: Hvor går du hen? Går du alltid dypere inn i synden? Hva vil enden bli? Hvor går du hen? Til helvete eller til himmelen? Er du på veien til helvete, akk, vend da om i tide, skynd deg å redde din sjel! Men hvor skal du gå hen? Til Gud. Ydmyk deg for ham: Fader, jeg har syndet; jeg er ikke verd å kalles ditt barn! Guds nåde er i Kristus. Gå til Jesus, han er det Guds lam som bærer verdens synd. Be: Jesus, kjære Frelser, forbarm deg over meg! Gjør det alvorlige forsett at du vil omvende deg, og be Den Hellige Ånd: Hjelp at jeg må helliggjøres!

Tone: Jesus er mitt håp og trøst.
Jesus, han er synderes venn, Vil seg nå med makt forbarme,
Strekker ut mot synderen Sine milde nådesarme.
Hast og løp da til ham hen! Jesus, han er synderes venn.

Jesus, han er synderes venn. Arme synder, la deg sige,
Vend deg om alvorligen; Du skal finne nådens rike.
Hast og løp da til ham hen! Jesus, han er synderes venn

12. JULI

Da I var syndens tjenere, var I fri fra rettferdigheten. Hva hadde I da for frukt av det som I nå skammer eder over? Rom. 6, 20 – 21

Der hvor det ikke er noen rett erkjennelse av synden, der er det ikke nok med at man ikke skammer seg over sine synder, men mange roser seg til og med av dem, liksom innbyggerne i Sodoma. Men så snart synden blir erkjent, da frykter man, så man skammer seg. Og, du sjel, hvordan kan du unngå å skamme deg, når du tenker på at du med dine synder har krenket Gud i himmelen, den hjertegode Gud, som selv er kjærlighet og godhet, og som har bevist deg så meget godt på legeme og sjel at du umulig kan oppregne det? Du har jo syndet mot den majestetiske, mektige Gud, som kunne ha styrtet deg til helvete under torden og lyn i samme øyeblikk som du syndet, dersom han ikke hadde villet vise så stor langmodighet mot deg! Hvordan skulle du bli uten skamrødme, når du tenker over hvilken sørgelig forandring synden har gjort med deg, da den har gjort deg fra et Guds barn til en djevelens trell? Den som gjør synd, er av djevelen, for djevelen synder fra begynnelsen, 1 Joh. 3, 8. Må du ikke skamme deg når du minnes hvordan Jesus har elsket deg, og hvor ofte du i stedet har bedrøvet Ham, hvor ofte Han har tilgitt deg og du likevel syndet på ny, hvor ofte du har forbannet dine synder og like fullt gjentatt dem og derved bedrøvet Den Hellige Ånd? Takk Ham, hvis du har lært å skamme deg over synden, og slå deg ikke til ro før du som er en syndens trell, i sannhet er blitt et Guds barn.

Tone: Når tid og stund den er for hånd.

O Gud, når det meg faller inn Hva synd jeg har begangen,
Da synker angst på mitt sinn, I frykt jeg sitter fangen,
Og ingen råd i verden vet; Jeg ble fortapt i evighet,
Om jeg ditt Ord ei hadde.

Ditt gode ord dog sier så: Du vil all synd forlate
Når vi derfra med bot avstå, Da skal den oss ei skade.
Du rekker dem din nådehånd,
Som med en sønderknuset ånd I troen til deg kommer.

13. JULI

Bedrøvelsen etter Gud virker omvendelse til saliggjørelse, som ingen angrer; men verdens bedrøvelse virker død. 2 Kor. 7, 10

Hvor ofte er ikke vårt hjerte fylt av verdens bedrøvelse, som virker døden, som Paulus sier. Hvor mange piner seg ikke så meget for det jordiske at han vel endog kunne gremme seg til døde! Denne syndige bedrøvelse har Kristus lidd for ved sin bedrøvelse i Getsemane. Men han led, for at han kunne vekke en annen bedrøvelse i oss. Bedrøvelsen etter Gud skulle vi ha. Den virker omvendelse til saliggjørelse, som ingen angrer. Din synd har bedrøvet Jesu sjel. Har du fremdeles din lyst i synden, da har du ingen del med Jesus. Den som ikke sørger over sin synd her i tiden, han må i evigheten sørge i helvetes pine.

Tone: Når tid og stund den er for hånd.

O Jesus Krist, from, mild og god, Du kilde til all nåde,
Se hvor nedbøyet er mitt mot, Belagt med syndens våde!
Jeg mange piler har i meg Som i mitt hjerte hardelig
Meg arme synder trykker.

Så kommer jeg da fram for deg, Min nød meg til deg leder;
Jeg mine kne ydmykelig Nedbøyer og deg beder:
Forlat, forlat meg nådelig Hva jeg i min livstid imot deg
På jorden har bedrevet!

14. JULI

Da vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovens gjerninger, men ved Jesu Kristi tro, så trodde også vi på Jesus Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av Kristi tro, og ikke av lovens gjerninger; for intet kjød skal bli rettferdiggjort av lovens gjerninger. Gal. 2, 16

Av seg selv er ingen rettferdig for Gud. Selv de aller helligste, har ikke bare vært syndere, men de feiler og synder ennå hver dag. Denne syndeskyld kan de ikke avbetale Gud med gjerninger. Det som skulle kunne fortjene noe av Gud, må ikke bare være vårt eget, men også fullkomment. Men det gode som vi gjør, er ikke vårt eget. Vi gjør det med den vilje som Gud virker i oss, og med den evne som han gir oss, ikke ved våre egne naturlige krefter, men ved de åndelige krefter som han gir oss av sin nåde. Dessuten skjer alt sammen i stor svakhet, og selv våre beste gjerninger har mangfoldige mangler. Ikke én gjerning som vi utfører, er fullkommen god. Hva blir det da tilbake, selv for de helligste? Ingen annen ros enn den: Jeg har nåde av Gud. Av nåde ved Jesus Kristus er jeg rettferdig og salig!

Tone: Alene Gud i Himmerik.

Guds vrede har Jeg vel fortjent, Kan dog hos Gud få nåde.
Han har med meg så godt det ment, Vil sørge for min både.
I Jesu blod tor Han meg ren Av all min brøde, synd og mèn.
Forunderlige nåde!

15. JULI

Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten er kommet ved Jesus Kristus. Joh. 1, 17

Moses må gå foran og berede veien for Kristus, for Kristus kan ikke skjule det som Moses ikke først har avdekket. Loven hører hjemme på steintavler. Er hjertet hardt som stein, må Moses lyne og tordne inntil hjertet blir sønderknust og ikke vet hvor det skal ty hen på grunn av angst. Når Moses så har gjort sitt, kommer Jesus til og leger de sår som Moses har slått. Engster Moses deg ved loven, så ty hen til Jesus. Hos ham er nåde, som du kan forlate deg på, for hos Ham er sannhet og trofasthet nå og i all evighet.

Tone: Nå hviler mark og enger.
Meg plager mine synder; Se, loven meg forkynner Forbannelse og straff.
Meg trøster Jesu nåde; Han vil meg ei forlate, Som seg i døden for meg gå.

Meg plager mine synder; Derfor jeg meg nå skynder Å fly til Jesu blod.
Meg trøster Jesu nåde. Jeg lar min Frelser råde, Han er meg arme synder god.

16. JULI

I Jesus Kristus har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse. Ef. 1, 7

Å erkjenne sin synd er det første trinn i omvendelsen, å erkjenne Jesus Kristus er det annet. Av syndserkjennelsen kommer angeren, av erkjennelsen av Kristus kommer troen. Angeren er bedrøvelse over synden, troen virker glede over den forløsning som er skjedd ved Jesus Kristus. Er du botferdig, så tilegn deg nåden uten frykt. Nåde har Kristus fortjent for oss; nåde må vi få når vi ved Ordet holder oss til Kristus. For alle er den ervervet, alle tilbys den, alle skal få den, også du, når du griper Jesus i troen. Tro på den Herre Jesus Kristus, så er du hjulpet, da blir du salig. Avbe dine synder under hjertelig anger og bot og søk hos Jesus den trøst: mine synder er meg forlatt! Stol ikke på dine gode gjerninger, som om du kunne betale din syndeskyld med dem. Stol ikke på noen måte på din egen rettferdighet. Hvor god den enn er, så er den likevel som et besmittet, hullet klede. Tilegn deg Kristi rettferdighet ved troen. Vi slutter, sier apostelen, at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lovens gjerninger, Rom. 3, 28. Vi skal gjøre gode gjerninger, men ikke for å fortjene forlatelse, men for å vise takknemlighet for den forlatelse som er gitt.

Tone: O Fader vår i himmerik.

Ved synden vi fordervet er, Oss frister satan enda mer,
Så gjør og verden, kjød og blod, Enskjønt vi dem vil stå imot
Den jammer er deg vel bekjent, O Gud, din nåde oss tilvend!

Tenk på din Sønns den bitre død Og på hans blod, som for oss fløt,
Deri er for all verdens synd Forsoning full av kraft og fynd.
Vi trøster oss ved den all tid Og håper på din nåde blid.

17. JULI

For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Men den rettferdige, av troen skal han leve. Rom. 1, 17

Hva er dette for en tro? Den som vil ha den, må for det første få rett kunnskap om Jesus Kristus. Til kunnskapen må hjertet gi sitt samtykke, så du holder det som Skriften sier om Kristus, for å være sant og troverdig, siden det er Sannheten selv som taler i Skriften. Men du må ikke la det bli med det. Til kunnskapen og bifallet må det også føyes en levende tillit til at Gud også på deg vil oppfylle det han har lovet i Kristus. Du må ta til deg nådeløftene, og med hjertelig tillit må du forlate deg på at Kristi fortjeneste av nåde tilregnes d e g til syndenes forlatelse. Du må tilegne deg Jesus og hans fortjeneste, og med full tillit må du av hjertet tro: Jesus er min Herre og min Gud. Han har elsket meg og gitt seg hen for mine synder. I ham har jeg forløsning ved hans blod, det er, syndenes forlatelse. Ved en slik tillit forbinder synderen seg med Kristus; han henger fast ved ham som en borre henger seg på klærne, han finner hvile for sin sjel og har i Jesus sin sjeleglede, så han elsker ham over alt og villig adlyder ham. Det er troen – hvorav den rettferdighet åpenbares – som gjelder for Gud. Deri har du da funnet din frelse.

Tone: Hvo ene lader Herren råde.
Nå har jeg funnet det jeg grunner Mitt salighetens anker på
Den grunn er Jesu død og vunder, Hvor den før verdens grunnvoll lå.
Det er en grunn som evig står, Når jord og himmel selv forgår.

Ved denne grunn jeg fast vil blive Så lenge jeg på jorden går.
Det vil jeg tenke, tale, drive Så lenge i meg årer slår;
Hist synger jeg i englekor: Barmhjertighet, hvor du er stor!

18. JULI

Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Es. 55, 6
Du trenger forlatelse for dine synder. Av nåde kan du få den, bare av nåde kan du bli rettferdig og salig. Men spør du hvordan en skal få nåde, så hør dette: Du kan ikke fortjene den, ikke engang i evighet. Men Kristus Jesus har fortjent den for alle fattige syndere. Den Hellige Ånd kunngjør det for deg i sitt ord, og ved det vil han også dra deg til Jesus. Søk hos ham, og søker du med alvor, så vil du finne. Med tårer søkte tolleren: Gud, vær meg synder nådig! Med glede fant han det han søkte; han gikk rettferdiggjort ned til sitt hus. Med tårer søkte David: Jeg får min seng til å svømme den hele natt, jeg gjennombløter mitt leie med min gråt. Med glede fant han: Herren har hørt min ydmyke begjæring, Herren antar min bønn, Sal. 6, 7. 10. Botstårer for sikkert bønnhørelse når de er oppriktige. Dine synder er deg forlatt, sa Herren til synderinnen, Luk. 7. Vil du høre det samme, så søk som hun. Nærm deg til Jesus, så nærmer han seg til deg. Du nærmer deg til Jesus gjennom bønnen; han nærmer seg til deg gjennom Ordet og sakramentene. Bruker du disse midler med hjertelig søken etter nåde, så finner du visselig. Jesus lar seg gjerne finne. Hans engler gleder seg over hver synder som omvender seg, og han skjuler av sin barmhjertighet all hans skyld.

Tone: O Gud, du fromme Gud.
Akk, Gud, hvor kjærlig du Min arme sjel innbyder!
O, hjelp meg at jeg nu Ditt nådekall adlyder!
Du milde Herre Krist, O, dra meg til deg hen,
Så følger jeg for visst. O, dra meg, sjelevenn!

19. JULI

Jesus Kristus ble gitt hen for våre overtredelser og oppreist for vår rettferdiggjørelse. Rom. 4, 25

Bygg ditt hjertes tillit på disse ord. Vær ved godt mot; Jesus ble også gitt hen for dine overtredelser og oppreist for din rettferdiggjørelse. Hvem er denne, spurte fariseerne, som også forlater synder? Jeg svarer: Det er min Jesus. Det er Han som har elsket meg og gitt seg hen i døden for meg, for at jeg skulle få livet ved Hans død. Det er Ham, det Guds lam, som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skulle være avdøde fra synden og ved troen frigjort fra den ved våre synders nådige forlatelse, skal leve i rettferdighet, Han ved hvis sår I er legt, 1. Pet. 2, 24. Ham er det som ved sitt blod renser meg fra all synd. Han, den rettferdige, har tatt på seg all min urettferdighet og i dens sted skjenket meg sin rettferdighet. Han satte seg, etter at han hadde sonet for mine synder, ved Faderens høyre hand, og er nå i all evighet min Talsmann og forbeder hos Faderen. På Ham håper og bygger jeg, ved Ham henger jeg! Hvem vil anklage meg? Gud selv, Sønnen, som er ett med Faderen og Ånden, er her. Han erklærer meg for rettferdig. Hvem vil fordømme meg? Kristus er her, Han som er død for meg, ja, oppreist fra de døde og nå sitter ved Guds høyre hånd og trer fram for meg. Akk, Jesus, kjærligste Jesus, akk, dyrebare Frelser, din blir jeg evig; jeg slipper deg aldri mer.

Tone: Jesus, din søte forening å smake.
Kjærligste Jesus, til deg vil jeg ile, Full av barmhjertighet lyder din røst:
Intet i verden kan give oss hvile, Kun i din favn finner sjelene trøst.
Kjærligste hyrde, du fårene kjenner, Søker dem opp på den villsomme sti,
Daglig utstrekker du nådige hender, Daglig du sier: O, kom da til meg!

20. JULI

Sønn, vær frimodig, dine synder er deg forlatt! Mat. 9, 2

Når det har regnet lenge nok, klarner det opp på himmelen. Likedan er det med hjertets himmel etter langvarig tåreregn. Den ene kilde åpner den annen. Våre tårer åpner Guds trøstekilde. Hvilke salige tårer, som trøstens Gud tørrer av med ordene: Dine synder er deg forlatt! Dermed fører Herren sine ut av døden til livet, ut av helvete til himmelen og lar dem høste med glede. Syndsforlatelse er likså nødvendig til sjelens salighet som brød er for legemet. I Herrens bønn følger derfor de to bønner på hinannen: Gi oss i dag vårt daglige brød! og: Forlat oss vår skyld! Unndrar du legemet det daglige brød, så dør det. Likeså må sjelen gå til grunne dersom den ikke har forlatelse for sine synder. Av Guds nåde lever sjelen, likesom legemet lever av daglig brød. Der hvor syndenes forlatelse er, der er rettferdighet, liv og salighet. Av de trøstefulle ord: Dine synder er deg forlatt! lever man. Dette ord bringer nytt liv i sjelene, friskt blod i hjertet og i ansiktet. For het det: Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Nå heter det: Jeg takker Gud ved Jesus Kristus, min Herre.

Tone: Store profet med den himmelske lære.
Gud har tilgitt meg! hva glede å sige: Gud er min Fader, og jeg er Hans venn!
Nå skal jeg aldri, nei aldri Ham svike, Aldri så skammelig synde igjen.
Gud vil meg også velsignelse give, Så jeg kan heretter frommere blive.

Nå er mitt hjerte lykksalig av glede, Gud være lovet, som hørte min bønn!
La nå kun synden og satan fremtrede, Nå har jeg hørt: Vær frimodig, min sønn!
Aldri, nei aldri jeg gjør hva de ville, Ingen skal meg fra Guds kjærlighet skille.

21. JULI

Mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de meg for tunge. Sal. 38, 5

Slik må mang en botferdig klage med David. Når syndens gru er blitt avdekket for ham ved den Hellige Ånd, da klager han ofte: Akk, jeg har mange og store synder på meg! Han har vel også grunn til å klage og gråte over sine synder, men ingen botferdig skal si: Min synd er større enn den kan tilgis meg. Når store syndere gjør en stor omvendelse, så finner de stor nåde etter Guds store barmhjertighet. Ikke på noe sted i den hellige skrift finner vi at Gud har bortstøtt en botferdig fordi han hadde gjort store synder. Tvert imot, både synderinnen, røveren, David og andre store syndere er tatt til nåde av Gud. Derimot har Han forkastet mange som bare hadde små synder i verdens øyne, og hvorfor det? Fordi de ikke erkjente sine synder og omvendte seg. Men hvorfor har Han tatt de store syndere til nåde? Fordi de erkjente sine synder, omvendte seg og trodde på Frelseren. Legg merke til det!

Tone: Store profet med den himmelske lære.
Herre, din miskunnhet aldri har ende, Takk, at du ikke vil synderes død!
Jeg mine synder vil rent ut bekjenne, Angerfull klager jeg for deg min nød.
O, om jeg blott kunne rettelig bede, Engler i himmelen skulle seg glede!

Derfor så vil jeg nå banke og lete Inntil min Herre opplater for meg,
Hjertelig rope Ham etter og bede: Herre, vær nådig, miskunne nå deg!
Angerens tåre fra øyet seg skynder, Tenk ikke på mine blodrøde synder!

22. JULI

Jesu Kristi, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd. 1 Joh. 1, 7

Lønnen for alle synder er døden, såfremt det ikke skjer noen omvendelse. Om du bare hadde en eneste synd, så ville denne ene synd dømme deg til helvete, hvis du ikke angret den av hjertet og fikk tilgivelse for den. Men på den annen side er det ingen synd som ikke kunne og skulle tilgis den botferdige, når unntas synd mot Den Hellige Ånd. Når denne synd ikke kan forlates, så skyldes det at det ikke kommer omvendelse. Med ringeakt og forhånelse støter mennesket fra seg nådemidlene, Ordet og nattverden, og står imot Den Hellige Ånd inntil enden. Der hvor hjertet er botferdig, der er det ikke synd mot Den Hellige Ånd. Hvor store andre synder enn er, og hvilket navn de enn har, så er dog Guds barmhjertighet enda større. Når ild kommer i vann, slokner den. Guds uutgrunnelige barmhjertighets dype hav sluker og slokker alle våre synder. Alle er betalt med Kristi blod, alle blir forlatt for Kristi skyld. Min sjel, lov Herren, som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer, Han som gjenløser ditt liv fra fordervelsen, Han som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet! Sal. 103.

Tone: Med konning David klage.
O Kristus, du alene Mitt håp og livets trøst, Ditt blod gjør synd’re rene,
Ditt ord får bundne løst. Du vil og visst Meg få med Gud forliket,
Så jeg kan arve riket Og finne ro til sist.

23. JULI

Det er èn Gud og en midler imellom Gud og menneskene, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv til en gjenløsningsbetaling for alle. 1. Tim. 2, 5-6

Er Jesus alle menneskers gjenløser, så har Han også ervervet forlatelse for alle, for frukten av gjenløsningen ved Hans blod er syndenes forlatelse. Du kan ikke være unntatt fra dette. Allerede som barn er du jo blitt gjenfødt, rettferdiggjort og gjort arveberettiget til det evige liv ved gjenfødelsens og Den Hellige Ånds fornyelses bad. Siden er du så blitt oppdradd der hvor Hans Ord forkynnes rent og uforfalsket, og hvor nattverden blir utdelt rett, overensstemmende med Kristi innstiftelse. Ja, himmelens konge lar deg daglig innby til sin sønns bryllup, for at du skal få nyte Ham, her i troen og hisset i beskuelsen. Tvil derfor ikke på det som fra Guds side gjøres nødvendig til din frelse. Gå bare inn i ditt hjerte og prøv om du av Loven oppriktig erkjenner din synd og smertelig angrer den, om du i troen på Kristus lengter hjertelig etter syndsforlatelse, setter all din lit ene og alene til Kristi, din gjenløsers, dyre fortjeneste, ikke til egen rettferdighet eller noen som helst gjerning fra din side, om du elsker Ham og vil etterfølge Ham. Sier din samvittighet ja til dette, da må du slett ikke tvile på dine synders forlatelse. Selv om ditt eget hjerte fordømmer deg, så fordømmer likevel ikke Gud deg. Tvert imot, i sitt Ord tilsier Han deg all nåde ved Jesus Kristus. Derfor tro Guds Ord, ikke ditt eget hjerte!

Tone: Nå er oss Gud miskunnelig.
Og ligger det på hjertet svárt Hva jeg har handlet ille,
Så skynder jeg meg, kommer snart Til nådens sote kilde.
Guds lam er her, som ene bar Den hele verdens synder.
At all dens sak er god og klar, Som seg til ham kun skynder,
Hans Ord det klart forkynner.

24. JULI

Skal vi bli ved i synden, for at nåden kan bli desto overflødigere? Det være langt fra! Vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den? Rom. 6, 1 – 2

Det tredje trinn i omvendelsen er troens lydighet. De som mener at troen på Jesus kan forenes med kjærlighet til synden, de tar skammelig feil. Skulle man våge å synde på ny, etter at man har fått forlatelse for sine synder? Da ville man bli lik en skyldner som, etter at kreditoren hadde holdt regnskap med ham og ettergitt ham all gjelden fordi han ikke kunne betale, og så på ny ville begynne å borge og stifte ny gjeld hos kreditoren. Hvordan kan du med et slikt forsett være forsikret om forlatelse for dine synder? Der hvor det ikke er noe alvorlig forsett om forbedring, der er det ingen omvendelse. Og der hvor det ikke er omvendelse, der er det ingen syndsforlatelse. Gud forlater deg ikke dine synder for at du skal forakte ham ved ny ulydighet, men for at du skal frykte Ham. Han tilgir deg ikke for at du skal hate Ham og handle mot Ham, men for at du skal elske Ham og gjøre alt hva du kan for å behage Ham. Der hvor det ikke er noen lydighet, der er det ingen kjærlighet. Og der hvor kjærligheten mangler, der mangler også troen. Og der hvor det ikke finnes tro, der er det verken tilgivelse eller frelse. Av stor kjærlighet har Gud ettergitt deg din syndeskyld. Erkjenn det og elsk Ham, som har elsket deg først. Av kjærlighet lev ikke deg selv, men lev for Ham, Ham til ære og Ham til behag, etter Hans Ord og vilje!

Tone: Gud Faders Sønn énbårne.

Fordriv av hu og sinne Den gamle Adams lyst,
Og bygg deg selv der inne Ditt temper i mitt bryst,
Så alt mitt liv må være Oppofret deg til ære,
Som dyrt meg har forløst.

O, la meg alltid finnes I lysets rette drakt,
O, la meg alltid minnes Min dåps, den dyre pakt,
Så jeg i død og live Deg hull og tro må blive
Tross helveds list og makt.

25. JULI

Frimodig vil jeg vandre alle mine år for min sjels bitre smerte. Es. 38, 15

Dette forsett av kong Esekias bevitner at hans tårer var oppriktige. Det er umulig at vi kan la synden leve i oss når vi rett angrer den av hjertet. Vi kan ikke både elske og hate en og samme ting samtidig. Hvis vi har hjertelig motvilje mot synden, så hater vi den som djevelen og frykter den som helvete. For fra djevelen er den, og til helvete fører den. Tårer fra slike som bar behag i å fortsette i synden, det er ikke annet enn hyklertårer. Enten gråter de bare over straffen de har å vente, eller fordi deres synd er blitt kjent, eller også viser de bare en skinn-anger for menneskene. Den som gråter rett over synden, han utsletter den av sitt hjerte. Han vil og ønsker at han aldri mer skal føle en eneste ond lyst, aldri mer begå en eneste synd. Ja, han ønsker at han ikke mer visste hva synd er, om det var mulig. Kristus og synden er hverandres fiender. Enhver som elsker synden, hater Jesus, og den som hater synden, elsker Jesus. Å sky synden er en gudsdyrkelse som behager Herren.

Tone: O Fader vår i himmerik.
O Jesus Kristus, du som meg Fra syndens mørke nådelig
Har kallet til den sanne vei, Akk, hjelp at jeg meg skikker ei
Den onde verdens vesen lik, Som oppfylt er av syndens svik.

26. JULI

De siste skal bli de første, og de første de siste. Mat. 20, 16

Luther sier: Når Herren lærer at de første skal bli de siste, så byder Han at du ikke skal formaste deg og hovmode deg over noen synder, selv om du var en Abraham, en Daniel, Peter eller Paulus. Men når Han sier at de siste skal bli de første, hindrer Han deg fra å fortvile og tape motet ved synet av de hellige, selv om du skulle være en Pilatus, en Herodes, et Sodoma og Gomorra. Den som står, se vel til at han ikke faller, for ingen står så fast at han ikke kan falle. David var en profet og falt i gruelig synd, Judas var en apostel og solgte sin Herre, Peter ble kalt en klippe og fornektet Jesus. På den annen side kan av store syndere bli store hellige. Av røveren ble en himmelborger, av Saulus en Paulus. Derfor skal du ikke forsage om du enn er en stor synder, men komme til Ham som har hjelp for synden. Men er du blitt hjulpet, så bli ikke sikker. Bli alltid ydmyk og ty til Jesus, så Han kan bevare deg for det evige liv.

Tone: Alene Gud i himmerik.
O Jesus Krist, Guds enest’ Sønn, Som hos Gud Fader sitter,
Du som har frelst all menskens kjønn Og oss med Gud forliker,
Alt med ditt blod og hårde død Har du oss løst fra synd og nød,
Gi i din tro vi bliver!

27. JULI

Lid du ondt som en god Jesu Kristi stridsmann. 2. Tim. 2, 3

Hvor det er fred med Gud, der er det liv, glede og Himmel. Men der hvor det er fred med synden, der er det død, djevel og helvete. ”Strid med synden – fred med Gud!” det er den kristnes motto. Ved Jesus vinner han fred med Gud. Straffen lå på Ham, for at vi skal ha fred. Med Jesus kjemper han mot synden; Jesu kraft er mektig i de svake, for at de skal kjempe en god kamp og til sist få seier.

Tone: Store profet med den himmelske lære.
Jesus, gi seier, så vilje og lengsel Kun i din vilje sin hvile attrår,
Og at mitt hjerte i glede og trengsel Til deg alene oppofret deg står!
Lær meg å avdø fra lystene mine, Så jeg må leve og regnes blant dine.

Jesus, gi seier i alle tilfelle! Skjenk meg din rustning og gi meg ditt sverd!
Lær meg å stride så titt det skal gjelde Mot satans skjulte og mektige hær.
Midt uti helvedes grumhet og mørke Vis meg, o Jesus, ditt lys og din styrke.

Jesus, gi seier, og la meg omsider Prøvet i kampen klenodiet få!
Så skal med lovsang til evige tider Salig jeg hist i din helligdom stå.
Ja, hvor ditt navn da med pris og med ære Av dine frelste velsignet skal være!

28. JULI

Hennes mange synder er forlatt, for den saks skyld elsker hun meget. Luk. 7, 47

La ikke djevelen bringe deg til å tro at du må fortvile fordi dine synder er mange. Hennes mange synder er forlatt, det er ord av evig sannhet. Dem kan ingen djevel viske vekk. Herren utalte dem til synderinnen, og hvordan fikk hun forlatelse for sine mange synder? Din tro har frelst deg, sa Herren til henne. Men forstå dette at den rette tro fremkaller kjærligheten. Kjærligheten følger troen, liksom solen følger morgenrøden. Ved troen fornemmer vi Guds hjertelige kjærlighet til oss, og ved det blir vi oppflammet til hjertelig gjenkjærlighet. Enhver som er uten kjærlighet, er uten tro. Mye forlatelse, mye kjærlighet. Kjærligheten tilveiebringer ikke forlatelse, men forlatelsen vekker kjærligheten. Man får ikke fordi man takker, men man takker fordi man får. Troen får meget forlatelse, derfor elsker den meget. Tro og kjærlighet lar seg ikke skille. Kjærligheten er kjennetegnet på den rette tro.

Tone: Jeg roper til deg, Herre Krist.
O Jesus, som har elsket meg, Ja, med så overmåte aldeles ubegripelig
En kjærlighet og nåde, O, tenn mitt hjerte an igjen Med kjærlighetens iver,
Så jeg giver Meg ganske til deg hen Og alltid hos deg bliver.

29. JULI

Men den som lite forlates, elsker lite. Luk. 7, 47

Sånn er menneskene, men sånn skulle det ikke være. For det første er det ingen som trenger forlatelse bare for noen få synder. Vi synder alle ofte og meget, hver dag og hver time. Dessuten bor det like meget synd i enhvers hjerte. En skal ikke takke og elske mindre enn andre fordi om han kanskje har færre gjerningssynder enn andre. Han er skyldig til å elske meget, fordi Gud har bevart ham for mange synder, mens en annen skal takke og elske fordi Gud har tilgitt ham mange synder. Den samme Gud og Frelser som oppreiser den synder som er falt i meget, han holder også andre, så de ikke faller så ofte. Av kjærlighet oppreiser Han de som er falt, og av kjærlighet bevarer Han også de stående for fall. Da altså begge er elsket, hvorfor skulle de ikke begge elske igjen? Det er jo ingen mindre velgjerning å bli bevart for fall enn å bli oppreist når en er falt. Hvorfor skulle da den ene elske mindre enn den annen? Ja, siden det er bedre å unngå synden enn å angre synden, så må vi si at den som ikke synder så meget som andre, har mer grunn til å elske og love Gud enn den som har fått forlatelse for mer. Men hvis han nå ikke elsker så meget som den som har fått meget forlatelse, så er han i virkeligheten en større synder enn den andre. Han gir æren mer til seg selv enn til Gud, som alene virker både å ville og utrette det gode. Han elsker mindre, fordi han for lite erkjenner nåden som bevarer ham. Han tilregner seg selv det som ene og alene Guds barmhjertighet har gjort ved ham. Finner du dette farlige bedrag i ditt hjerte, gå da i deg selv og omvend deg!

Tone: Av høyheten opprunnet er.
Det smerter og det krenker meg, At jeg ei så kan elske deg
Som jeg deg elske ville. Jo mer din kjærlighet jeg ser,
Jo mer erkjenner jeg og her At du er nådens kilde.
Fra deg til meg Goder flyte. Du og gyte kjærligheten
I min arme sjel herneden!

30. JULI

La oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! 1 Joh. 3, 18

Solen er ikke uten skinn, kjærligheten er ikke uten gjerning. Sol og solskinn, kjærlighet og gjerning vitner gjensidig om hverandre. Treet viser seg i fruktene, kjærligheten i gjerningene. Den ser ut av øynene, den bryter fram fra leppene, den lar seg til syne i barmhjertighetens gjerninger. Kjærligheten ofrer hjertet til Kristus, som har elsket oss så høyt. Den lengter alltid etter Ham og tenker alltid på Ham. Den ofrer Ham sine øyne, snart til smertes- og snart til gledestårer. Den ofrer ham sin munn, som alltid er villig til å love Ham. Den ofrer Ham sine hender, som er villige til å gjøre det som tjener til Hans ære. Du roser deg forgjeves av Kristi kjærlighet, når ikke gjerningen bekrefter at kjærligheten er der. Imidlertid sitter Han, ditt forklarede hode, for høyt til at din gjerning kan nå opp til Ham. Men her nede finner du Hans lemmer, nemlig dine medkristne. Det du gjør for en av Hans minste lemmer, det gjør du for Herren. Der hvor det er kjærlighet til Kristus, der er det også kjærlighet til nesten, barmhjertighet mot de fattige, tålmodighet med de svake, forsonlighet og tilgivelse overfor dem som har fornærmet deg. Elsker du brødrene? Den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvordan kan han elske Gud som han ikke har sett? 1. Joh. 4, 20. Har du tilgitt, tilgitt enhver, tilgitt alt? Kun da er alt sammen også tilgitt deg for Jesu Kristi skyld.

Tone: Mitt håp og trøst og all tillit.
O Gud, din kjærlighet opptenn, Og la din Ånd det gjøre,
Og kraftig nåde til meg send, Jeg så mitt liv kan føre,
At når jeg må Til graven gå, Jeg dør da til mitt beste
I hjertens fred Og kjærlighet Til deg og til min neste.

31. JULI

I som elsker Herren, hat det onde! Sal. 97, 10

Kjærligheten er et speil, som Kristus fremstiller seg i for våre hjerter, liksom bildet for øynene. Så ofte sjelen ser Kristus i sin lidende skikkelse på korset, så ofte gråter den over syndene, som den har krenket ham med. Om ikke tårer alltid flyter fra øynene, så gråter dog sjelen inne i oss. Så må du, kjære sjel, aldri opphøre å være en botferdig sjel! Om du enn ikke hver dag trenger å være en botferdig fallen, så trenger du dog hver dag å være en botferdig stående. Også de rettferdige feiler på mange måter, og de merker ikke selv hvor ofte de feiler. Ingen dag, ingen time går uten at du har over trådt din Guds lov, om ikke med vitende, så uten ditt vitende, om ikke utvortes, så dog innvortes, om ikke i gjerning, så dog i forsømmelse. Også når du gjør det gode, henger det onde ved deg. Arvesynden tillater ingen gjerning å skje med den fullkommenhet som loven krever. Den lar ingen handling være ubesmittet, men gjør den beste rettferdighet til et urent klede. Akk, la derfor ingen dag, ja, ingen time gå uten at du sørger over din synd og sender opp botssukk. Så ofte du synder, så ofte må du omvende deg. Ved stadig omvendelse blir hjertet bevart i stadig renhet. Synes du det er trist? Det er ikke trist, for på den måten får du hver dag og hver time nåde på nåde og vinner fred og glede i Den Hellige Ånd. De botstårer som kjærligheten frembringer, er søte. Tårene faller fra øynene, steinen fra hjertet. Sukkene stiger opp, trøsten kommer ned, og med trøsten kommer styrke til ny lydighet.

Tone: Jesus er mitt håp og trøst.
Jesus, når jeg sinnet ned I en dyp betraktning senker
Og din store kjærlighet Til meg synder rett betenker,
O, da blir min sjel så glad, Som jeg snart i Himlen satt.

Om meg frister syndens lyst, Da vil jeg dens røst ei høre,
Nåden gyter i mitt bryst Kraft et hellig liv å føre,
Og uti din kjærlighet Har mitt hjerte liv og fred.

1. AUGUST

I er mine venner dersom I gjør hva jeg byder eder. Joh. 15, 14.

Si fram! Slik taler kjærligheten i Kristi skole. Si fram, alt hva du sier, vil jeg gjøre. Hyklerne husker bare på Kristi løfter, derfor roser de seg og meget av sin tro. Befalingene derimot glemmer de, og derved roper de at deres ros er forfengelig. Ut av èn Herres munn går både befalingene og løftene. Derfor må de også mottas med en og samme sjel. Løftet må en tro, og befalingen må en følge. Den samme Herre som sier til deg: Tro det! sier også til deg: Gjør det! Tror du, så gjør du. Gjør du ikke, så tror du ikke. Er troen ikke virksom, da er den død. Hva Kristus sier, det må du gjøre. Kristus sier: I er mine venner, dersom I gjør det som jeg byder eder. Ved ulydighet viser du deg ikke som venn. Enten gjør du det som Kristus sier deg i sitt ord, eller du er ikke hans venn.

Tone: Hvor godt er det i Jesu armer.
O Frelser, gjør meg tro og stille, Å følge deg en foldelig!
Alene din fullkomne vilje Min vilje skal hengive seg.
La meg ei mer for meg begjære Enn at alene jeg må være
Ditt store navn til lov og pris, La det mitt øyemerke blive!
Jeg vil meg her på ny forskrive, Å være din; meg hjelp bevis!

2. AUGUST

Forlik deg med din bror. Mat. 5, 24

Når du har krenket din neste, så ydmyk deg og be ham om tilgivelse. Har du skadet din nestes ære, så gjør det godt igjen, ellers forlater ikke Gud deg din synd. Har du tilvendt deg hans eiendeler ved tyveri eller bedrageri, så erstatt ham eller hans arvinger så meget som det står i din makt.
Er du blitt krenket av din neste, da tilgi ham, liksom Gud tilgir deg. Frelseren lærer deg jo å be slik: Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere! Du kan ikke be et Fadervår som Gud vil høre, så lenge du bærer hat i ditt hjerte. Erkjenner du dette, men føler likevel bitterhet mot den som har fornærmet deg, så be om et forsonlig hjerte. Tilgi også om fienden ikke ber deg om tilgivelse. Tilby ham forsoning. Støter han den fra seg, så be også for ham om et forsonlig hjerte. La deg ikke overvinne av det onde, så du gjengjelder hatet, men overvinn det onde med det gode! Tenk på din Frelser, hvordan Han stille tålte urett, og ba på korset: Fader, forlat dem!

Tone: O Herre Krist, deg til oss vend.
Skal kjærlighet sin prøve stå, Da må den til din fiende nå.
At du er mild når han er vred, Det er en kristen kjærlighet.

Den lærdom er så besk og sur Som døden selv for vår natur.
Det synes altfor tungt og svàrt For Adams flintehårde art.

La hjertet komme inn i bot Og smelte hen i Jesu blod.
Da blir det Kristi milde sinn I sjelen deilig prentet inn.

O, la meg se og kjenne deg; Så blir jeg deg, o Jesus, lik
Og kommer ditt eksempel nær, Som du å få min fiende kjær.

3. AUGUST

Eders vennligsinnethet være vitterlig for alle mennesker! Fil. 4, 5

Har du funnet nåde, så må du la alle dine medmennesker få nyte av den, og da især de som ennå er fanget i synden. Det er tre ting du skal tenke på hos en sådan: den elendige, fordervede natur han har, synden han har begått, og omvendelsen, som kan frelse ham. Den fordervede natur må du se på slik at du har en hjertelig medlidenhet med ham, særlig når du tenker på at naturen er like fordervet i deg og i alle hellige. Man blir jo ikke vred på en syk, man forbarmer seg over ham, har medlidenhet med ham og søker å hjelpe ham. Synden hos din neste må du se med slike øyne at du anstrenger deg for å omvende ham. Du må ikke tenke: Hva angår han meg? Akk, nei! Hva sier profeten: Skjul deg ikke for ditt kjød! Es. 58, 7. Angår ikke ditt kjød deg? Hva sier loven: Du skal elske din neste som deg selv! Angår du ikke deg selv? Og hva sier Paulus: I er hverandres lemmer. Tar ikke det ene lemmet seg av det andre? Er du allerede omvendt, så omvend dine brødre. – Din nestes omvendelse skal du se med slike øyne at du gleder deg over den. Englene i himmelen gleder seg også over èn synder som omvender seg.

Tone: O Gud, du fromme Gud.
Av håp er kjærlighet, For når man rett besinner
Hvor søt en Gud vi har Og evig har og finner,
Så bryter dette ut I hjertets kjærlighet,
Endog mot den som er Oss bitter, grum og vred.

Hva Gud oss gjør, det bør Vi gjøre mot vår neste.

Når noen gjør oss ondt, Å søke deres beste,
Og bøte andres tross, Forfølgelse og spott
Med forbønn, gode ord, Og alltid gjøre godt.

4. AUGUST

Våk til enhver tid, og be! Luk. 21, 36

Selv om du allerede er trengt igjennom til troen og er blitt forsikret om Guds nåde, så må du likevel ikke være sikker. Svakhet er og blir vår lodd, sier Luther, så lenge vi er i dette legeme, og kraften er alene den Herres Kristi. Derfor trenger vi høylig ikke bare til nådens Ånd, men også til bønnens. Riktignok bar de kristne en fullkommen forløsning, forlatelse for alle sine synder og sann frihet fra djevel, død og helvete. Alt dette har de, og det skorter ikke på noen ting, men på meg og deg skorter det, så vi ennå ikke begriper disse tingene fullkomment, for vi er svake, og bærer ennå på vårt kjød, som er fullt av synd. Troen i oss er som en liten spire, som ikke er blitt ordentlig moden ennå, men blåses fram og tilbake av vinden, ja, ennå kan den vel opprykkes. – Derfor kan det lett skje at også vakte kristne blir overilt av kjød og blod og faller i synder. Hvis vi beklager dette med angerfullt sinn og gråter botferdig over vår synd, så blir vi alltid på ny tatt til nåde igjen, som Peter. Men pass på at ikke overilelsen blir til sedvane og skrøpelighetssynden til ondskapssynd, og du blir sikker. Skjer det, da faller du ut av nåden, taper Jesus, og med Jesus taper du også det evige liv, som Judas gjorde.

Tone: Våkn opp og slå på dine strenger.
O, våkner! Er enn Ånden villig, Så er dog kjødet altfor svakt;
Derfor må sanne kristne billig Seg ta så meget mer i akt.
Ti kort er tiden, veien smal Og fristelsene uten tall.

5. AUGUST

Jeg har lyst til Guds lov etter det innvortes menneske; men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider imot mitt sinns lov og tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Jeg takker Gud ved Jesus Kristus, vår Herre! – Så tjener jeg selv Guds lov med sinnet, men syndens lov med kjødet. Rom. 7, 22 – 25

Hele vårt liv igjennom må vi slepe på vårt kjød, hvor Loven, lysten og sporen til å synde har sete. Derfor hender det ofte, sier Luther, at du blir anfektet av ditt hjertes urene tanker og bevegelser, som du gjerne ville bli fri for, men ikke makter. Følg da dette råd: For det første, la ikke dette få deg til å fortvile om din salighet. For det annet, gjør motstand mot slike tanker og gi ikke rom eller næring til dem. Søk for det tredje hjelp hos Gud med alvorlig bønn, og kjemp imot dem i troen. Troen er nødvendig for at vi ikke skal forsage, og bønnen er nødvendig for å seire. Dette er vår rustning og våre våpen. Bruk dem som en god Kristi stridsmann, vær sterk i Hans Ånds kraft og uforsagt i vissheten om Hans nåde.

Tone: Jesus annammer syndere.
Ja, dra oss selv, o Jesus mild, Rett hen til deg og til ditt rike.
Oss med begjærlighet oppfyll Og alle Adams barn tillike!
Når sjelen full av piner er, Vis oss ditt bryst som har oss kjær,
Når oss vår nød ei lader hvile, La oss ei stille stå, men ile,
Til vi kan sige, hver for seg: Min Jesus og annammer meg!

6. AUGUST

Herre, ser ikke dine øyne etter sannhet? Jer. 5, 3

Et øye ser til et annet, Kristi nådesøye ser til vårt trosøye, om troen er sann og oppriktig. Din tro har frelst deg, sa han til synderinnen. Så nådig så Han til henne, ikke på grunn av de gjerninger som hun gjorde for Ham, men på grunn av den tro som frembrakte gjerningene, som strålene utspringer av solen. Disse gjerningene vitnet om troen, liksom fruktene vitner om treet. Uten sann tro er det ingen gjerninger som behager Ham. Midt i gjerningene ser Hans øyne ikke på gjerningene, men alene på troen. Han ser det som ikke noe annet øye ser, fordi andre øyne ikke ser i det skjulte, uten alene Hans. Han ser i deg det som du selv ikke ser. Akk, synder, hvor trøstefullt er det ikke! Din tro er ofte så liten at du selv ikke ser den og tror ikke at du har tro. Da forskrekkes du og mener at det er ute med deg. Men fatt mot! Det kommer ikke an på troens styrke eller størrelse, men på dens sannhet. Gnisten er der ennå, selv om den er skjult under asken av mange mørke tanker. Om du ikke ser den, så ser dog Kristus den. Han ser den, om den så bare er et hjertelig sukk, bare et lengselsfullt begjær etter troen. Hvem kan se livet i et tre ved vinterstid, hvem ser livet i mennesket i avmakten? Om det ikke sees, så er det likevel der. Alt ditt begjær kommer for Ham, og dine sukk er ikke skjult for Ham. Vær viss på at så lenge det er en gnist av tro hos deg, så vil ikke Jesus vende sitt nådesøye fra deg. Ja, nettopp fordi du eier bare en gnist av tro, vil Han se til deg med større hjelp. Han er nærmest de svakeste og omgås den syke sjel aller vennligst.

Tone: O Gud, du fromme Gud.
Jeg vet på hvem jeg tror, Når sorrigfull og bange
Jeg savner kraft og mot På livets vei å gange.
Med dype lengsels-sukk Min bønn til Jesus går,
Og kraft til livets kamp Jeg av hans Ånd da får.

7. AUGUST

Herre, jeg tror, hjelp min vantro! Mark. 9, 24

Troen er ofte svak og liten, når mye frykt, tvil og motløshet får slippe inn i hjertet. Den botferdige sjel tenker vel: Kan du virkelig få tilgivelse? Den er bange og ønsker: Ja, om du bare hadde del i den! Akk, kjære sjel, du har ikke grunn til å forsage. Slike tanker og ønsker er ikke vantro, men vitner bare om en svak tro. Kampen er ennå der, men du venter på seieren. Dette er ennå ikke å være overvunnet av vantroen, men å kjempe mot den og søke seier ved Kristus. Hvordan kunne du sukke etter troen, når du ingen tro hadde? Det må likevel være en gnist under asken, hvor man ser noe ulmer. Gjennom sukk ulmer trosgnisten. At man gjerne vil tro, det er også en tro. Hvis det bare var vantro i hjertet, da ville du ikke bekymre deg om Kristus, men si: Far bort! jeg vil ikke søke deg. Det at du søker og ønsker forlatelse, det er tro. Om det du kommer en slik skrekkens tanke: Hvem vet om syndsforlatelse også er ervervet for deg? Du er ikke verdig til å få den! Så kjemper troen mot slike tanker og sier: Sannelig er forlatelsen også for meg. Guds Ord sier det, og det kan ikke lyve. Sant nok er jeg ikke verdig til den, men av nåde skal jeg bli salig. Det er seieren etter kampen. Gud være lovet!

Tone: O Hellig Ånd, du skatt så skjønn.

Er troen ofte svak, især Når jeg av korset trenges,
Så må dog troen være der, Såfremt kun sjelen lenges
Å finne hjelp, og merke kan Av håpet kun det minste grann,
Så er det tro i hjertet.

8. AUGUST Forøk vår tro! Luk. 17, 5.

Herren sa til Simon Peter: Når du engang omvender deg, så styrk dine brøde! Av dette ser du at også de svakttroende er Kristi lemmer og arvinger til Hans evige rike. Ellers hadde Herren ikke sagt til Peter: Styrk dine brødre! Således lærer også Kristi Ånd ved Paulus, Rom. 14, at man skal ta seg av de skrøpelige i troen, det er: trøste de forsagte, gråte med de gråtende. Hvis de svakttroende skulle være forkastet, hvordan ville det da være gått med apostlene selv? Likevel skal vi ikke alltid være svake i troen, men som apostlene skal vi be med alvor: Herre forøk oss troen!

Tone: Meg hjertelig nå lenges.

O Jesus, lov og ære Skje deg i evighet! Du troen oss formere,
Og give oss din fred, Din kjærlighet oss unne,
Så sterk og hjertesøt, Hjelp oss i alle stunde, I live og i død!

9. AUGUST Gud vil at alle mennesker skal bli salige og komme til sannhets erkjennelse. 1 Tim. 2, 4.

Det kan skje at en engstet samvittighet kan komme i den tvil: Se, Skriften sier vel at Gud vil at alle skal bli salige, men, den samme Skrift sier også at selv om mange er kalt, så er det likevel få utvalgte, og mange forakter Guds råd med seg. Hvem vet om du er med blant de få utvalgte, om ikke også du har foraktet Guds råd? Det er sannelig en hard kamp når en engstet sjel kommer på den tanke at han ikke hører med til de utvalgtes tall, at han ikke har noen del i Guds nåde og forlatelse for synden, ingen del i Kristus og saligheten. Dette er et dyp som mange er druknet i. For å unngå denne fare, bør du gjøre som Luther sier: Om satan kommer uventet listende og inngir deg at du må være i tvil om du av Gud er utvalgt til evig salighet, så la deg for all del ikke føre inn i slike farlige tanker. Da vil du bare stige for høyt og brekke halsen. Verg deg derimot og si: Det er ikke befalt meg at jeg skal bekymre meg om slike ting, som er for høye og ubegripelige for meg. Men da Gud har gitt sin Sønn i døden for alle, så kan jeg ikke se noe annet hos Ham enn bare nåde og barmhjertighet. Hold deg til dette. Du er døpt etter Guds vilje og på Hans løfte. Dermed er du utvalgt og skal bygge på Jesu ord: Enhver som tror og blir døpt, skal bli salig. Merk deg det! Men sier du: Jeg har foraktet Guds råd! Ja, dessverre, men du forakter det ikke mer nå; Gud ser ikke på hva du har vært, men på hva du er. Men jeg tror ikke rett, klager du. Visstnok tror du, ellers ville du ikke lengte etter Jesu nåde. Din tro er bare svak, men Frelseren antar også den svake tro. Be at Han vil styrke den, og overgyt den ulmende veke med olje av Guds Ord, så den kan flamme opp og brenne klart.

Tone: Jesus, sjelens lyse dag.

O min Jesus, meg forlén Troen i mitt hjerte, Når den tunge syndens sten
Gjør meg angst og smerte. La ei lyst, frykt og fortred Meg fra troen vende.
Gi meg god bestandighet Til min siste ende.

10. AUGUST.

Jeg sa da leg hastet (av sted): Jeg er utryddet fra (å være) for dine øyne. Dog hørte du mine ydmyke bønners røst, da jeg ropte til deg. Sal. 31, 23.

Jeg er utryddet for dine øyne. Slike tanker blåser djevelen ofte inn i de anfektede, at Gud er fiendsk mot dem. Med det gjør han dem engstelige og forsagte, så de vender Gud ryggen og flykter som for en fiende. Da blir ofte Himmelen motbydelig for dem, og hele verden blir for trang for dem, for de tror seg ingen steder sikre for Gud. Men, du sjel, stå imot djevelen og den slags innskytelser av ham! En løgner er han, og dessuten en Guds fiende. Derfor prøver han å sverte til Gud for deg. Gud hater ikke menneskene, men elsker dem. Hans egen Sønn er jo blitt menneske, av kjærlighet til menneskene. Så er han heller ikke en fiende av syndere, dersom de omvender seg til Ham. Den som kommer til Ham, vil Han ikke støte bort. Ennå har han aldri stengt nådens dør for noen fattig synder. Du skal ikke være den første hvis lodd det skulle bli å søke Guds nåde forgjeves. Så har Gud elsket verden at Han har gitt sin Sønn, den énbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Joh. 3, 16. Har Gud elsket verden i Kristus, så har Han også elsket meg; dette stiller troen mot alle anfektninger, og med dette seirer den.

Tone: Jeg beder deg, min Herre og Gud.

Du, Jesus, har annammet meg; Du syndere antager.
Du åpnet – har ditt himmerik Og ved din Ånd ledsager
På veien meg og gir meg trøst i nøds og motgangs dager.
I døden lyder og din røst: Jeg syndere antager.

11. AUGUST.

Min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er nær ved graven. Sal. 88, 4.

Her er en svær, indre anfektning. Ingen troende kristen blir uten anfektning. En hver blir rammet av den, den ene mer, den andre mindre, den ene kortere, den annen lengre. Spør du nå hvorfor Gud så ofte lar de fromme smake syndens og dødens kraft så bittert, så har Han sine hellige og gode grunner for det. Han vil at vi fremfor alt ikke må akte synden for noe småtteri, men tvert imot holde den for en ulidelig pest og en utålelig byrde, for at vi skal vandre så meget mer forsiktig. Han vil at vi til en viss grad skal lære å forstå hvor bitter Kristi lidelse var, og at vi skal innse hvordan Han hadde det da Han kjempet med døden, for at vi skal takke Ham så meget hjerteligere. Han vil at vi skal ha en smak av helvete, og vite hvordan de fordømte evig skal være til mote, for at vi skal få desto mer skrekk for helvete og desto mer omhyggelighet for å bevare nåden. Dessuten vil Han at vi skal lære at hele verden ikke kan frelse oss, for at vi kan glemme verden og rett hungre og tørste etter Hans trøst. Den tørste søker kilden, den hungrige forlanger brød. Jesus er livets brød, Hans sår er frelsens kilde. Til Jesus skal sjelenøden drive deg, og hos Ham skal du få kraft til å høre Hans Evangelium med stadig nytt begjær, og hos Ham skal du få kraft til å be av hjertet:

Tone: O Fader vår i Himmerik.

O Herre, ikke oss forkast! Din trofasthet står evig fast,
Så skån oss nå for straffens ris, Og i all nød oss hjelp bevis,
Før oss på din miskunnhets sti, Og gjør oss fra vår jammer fri.

12. AUGUST.

Den som elsker meg, skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare meg selv for ham. Joh. 14, 21.

Når de fromme kommer i sjelenød og angst, klager de ofte: Akk, Herre, hvorfor skjuler du deg? De føler ikke Hans nærvær i hjertet, merker ikke Hans trøst, styrkes ikke av hans nåde. Men Herren har likevel ikke forlatt dem. Hvem ellers holder dem, om ikke Han gjør det? Hvis Han ikke holdt dem, da kunne de ikke holde ut i anfektningen. Han er bare skjult, liksom solen skjuler seg bak en sky. Da ser man den ikke, men den er der like fullt. Slik er det også når korsets skyer legger seg mellom Kristi blide ansikt og vårt svake trosøye. Da ser det ut til at Herren har forlatt oss. Men vær viss på at Han er hos deg i nøden og vil rive deg ut av den. Han elsker deg og vil åpenbare seg for deg som kjærligheten selv. Når et barn gråter og roper på sin mor, kommer moren og omfavner barnet med sine armer og kjærtegner det. Likedan gjør Gud omsider med alle som elsker Jesus. Om Han ikke kommer straks med utvortes hjelp, så kommer Han likevel med indre trøst. Om du heller ikke føler den, så hold likevel ikke opp med å håpe og be. Kommer trøsten ikke i dag, så kommer den i morgen. Fortsett bare å be! Der hvor det er bønn, der er det nåde. Bønnen drar nåden til seg, ja, nåden er allerede der når du ber. Uten nådens Ånd kan du vel be med munnen, men ikke med hjertet.

Tone: Kom Hellig Ånd, med skapermakt.

Så be ei bare med din munn, Men rett av ganske hjertets grunn
Med tro, og tvil så ikke på Den ting du ber om, vil du få.

Men, kjære Jesus, selv meg lær, Din Fader rett å komme nær,
Så jeg kan allting få Ved deg, Min Jesus, hva som gagner meg!

13. AUGUST.

Vis meg din tro av dine gjerninger. Jak. 2, 18.

Vil du bevise hvem du er, så gjør det ikke så mye med ord som med gjerninger. Med gjerninger kan man svare kraftigere enn med ord. Spør man: Er du en kristen? Så gir kristelige gjerninger det beste og sikreste svar. Er du en kristen? På dette skal du svare med barmhjertighet, når du ser fattige og elendige, med saktmodighet, når du lider urett, med tålmodighet, når du blir tilsendt harde prøver, med flid i all god gjerning. La Kristus få virke gjennom deg. Det viser at du er en kristen, uten at du taler store ord om din kristendom.

Tone: O Gud, du fromme Gud.

Forsøker eder selv Om I i troen ere, Om I ved troens kraft
I hjertet Jesus bære, Og om I følger Ham I kors tålmodig Inn,
Med kjærlig ydmykhet Og troens rene sinn!

Vår tro den er et lys I hjertet dypt forborgen, Som bryter deilig fram
Rett som den klare morgen, Gjør sjelen frydefull, Anselig, deilig, rik,
Ny, rett forandret og I sinnet Jesus lik.

14. AUGUST.

Den som avviker og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud. Den som blir i Kristi lære, han har både Faderen og Sønnen. 2 Joh. 9.

Jesu nåde og Faderens kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn er den høyeste glede, fred, salighet og liv. Når jorden vender seg bort fra solen, blir det natt. Like ens når sjelen vender seg bort fra Jesus, så kommer det mørke og uro i samvittigheten. Den blir usalig og fordømt og kan aldri komme til ro og glede, med mindre den vender seg om til Gud igjen. Riktignok er det ikke alle som straks føler den elendighet synden bringer deres sjel i, men jo senere, desto verre; jo før, jo bedre. Takk Gud når du føler din synds bitterhet. Han lar deg få smake den her, for at du evig skal slippe å smake den. Israel, vil du da gå til grunne? sier Han. Slik taler han til den sjel som han hjemsøker med angst over synden: Der, se og smak syndens lønn! Vil du lide dette evinnelig i helvete? Omvend deg! Hos meg er nåde og forlatelse. – Han lar deg føle syndens byrde, ikke for at du skal fortvile, men for at du skal omvende deg. Hvis du omvender deg, så er Han nådig og forlater synden. Jesus tar syndebyrden fra hjertet og gir sjelen ro, ja, etter forsmaken på helvete gir Han ofte en forsmak på Himmelen allerede her. Han og Faderen er ett. Den som har Kristi nåde, har også Faderens kjærlighet, og for den som har Faderen, står også Faderens hus åpent.

Tone: Hva kan oss komme til for nød.

Gi oss, o Gud, din Hellig Ånd, Hvorved vi rett kan prøve
Hver lærdom, og med sunn forstand Oss i den sanne øve,
Og sky all ondskap, skam og skinn, Så ei i usunn lærdoms trinn
Guds Ånd vi skal bedrøve.

Gid Jesu glede i oss bo, Og bønnens Ånd oss røre,
Så vi vår Gud med fryd og ro Takksigelse kan gjøre,
Og aldri stå Guds Ånd imot, Men tro Hans Ord av hjerterot,
Det elske, ære, høre!

15. AUGUST.

Bli alltid fruktbare i Herrens gjerning! 1 Kor. 15, 58.

Det er ikke nok at du beholder det som du engang har oppnådd av erkjennelse, tro, kjærlighet, tålmodighet og håp. Du skal også ågre med de pund som er betrodd deg, så du vinner mer. Ellers er gjerrighet en rot til alt ondt, men i kristendommen en rot til alt godt. Den gjerrige er slik at jo mer han har, desto mer begjærer han. En kristen har snart nok av det legemlige, men aldri nok av det åndelige. Han søker alltid å gå fram i tro og gode gjerninger. Den gjerrige er også slik at selv om han har meget, så klager han alltid over at han har så lite. En kristen klager alltid over at han har så lite av de evige, himmelske skatter. Han sier aldri: Jeg har grepet det, men: Jeg jager etter det. Jesus er satt til et forbilde for de troende, og når de ser på dette forbilde, da finner de hvor langt de ennå står tilbake, og da bruker de all flid for å komme ham nærmere. De klager ikke over timelige tap, når de bare vokser i det åndelige. De akter ikke hån og lidelser, når de bare vinner det evige.

Tone: Helligste Jesus.
Nå, hjerte Jesus, kom, velsigne Mitt hjerte, la i alt meg ligne
Din hellighet, ditt billede. Din Ånd og kraft meg så regjere
At jeg må troens frukter bære Og meg ditt rike verd bete!
O Jesus, dra nu meg Alt mer og mer til deg. Sjelens konge,
Kom, i meg bo, Og la min tro I deg nå finne evig ro.
16. AUGUST

Jeg formaner (eder) som fremmede og utlendinger at I holder eder fra kjødelige lyster, som strider mot sjelen. 1 Pet. 2, 11

Hva er vi mennesker? Fremmede, som ikke har noe blivende hjem her. Vi er pilegrimer, som vandrer fra sted til sted. Dessuten er vår valfarts tid ganske kort. Mellom liv og død er det et lite skritt. Vet du hva det kalles? Et øyeblikk kalles det. Nå rød, snart død. I dag frisk, i morgen kanskje i kisten. Herre, lær oss å tenke på at vi må dø, så vi kan få visdom i hjertet.

Tone: Hvo ene lader Herren råde.
Hvo vet hvor nær meg er min ende? Se tiden meget hastig går!
Hvor lett og snart kan det seg hende, At jeg herfra å vandre får?
Min Gud, gjør dog for Kristi blod Min siste avskjedstime god!

Det kan langt annerledes blive Med meg før dagen vorder endt.
For mens jeg lever her i live, Jeg med dødsfare er omspent.
Min Gud, gjør dog for Kristi blod Min siste avskjedstime god!

Lær meg, o Gud, rett å betenke Min død, og når jeg segner ned,
Min sjel i Jesu sår å senke Og dø i sann botferdighet.
Min Gud, gjør dog for Kristi blod Min siste avskjedstime god!

Fra verdens sysler, folk og fare, La meg betids avsondre meg,
Så når Gud kaller, jeg kan svare: Meg skje som det behager deg!
Min Gud, gjør dog for Kristi blod Min siste avskjedstime god!

17. AUGUST

Lær oss således å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet! Sal. 90, 12

Dette er Guds vilje. Det er ikke nok med at han minner oss i Skriften om død og evighet, men også overalt i naturen har han malt vår dødelighet for våre øyne. Ser du ned på jorden, så ser du din grav, for det er sagt deg at du er av jord og skal bli til jord igjen. Og i vannet kan du se alle tings skikkelse, også dødens. Vårt liv går bort som en strøm. Vi dør og forgår, liksom vannet løper ned i jorden, og man kan ikke holde det oppe. Når du ser en strøm, skal du tenke: Således rinner mitt liv bort. Og likedan med luften. Liksom du har den rundt deg over alt, så er du også omgitt av døden. Ethvert vindkast maner deg til å tenke over at ditt liv flyr bort som vinden. Skyer og tåker forkynner det samme, for vårt liv farer hen som en sky og forsvinner som en tåke for solskinnet. Og hva annet ser du på markene, engene, i hagene og skogene enn bilder på døden? Et menneskes dager er som gresset; som markens blomst, således blomstrer han. For en vind farer hen over ham, og han er ikke mer, og hans sted kjenner ham ikke mer. La slike tanker trenge inn og bo i ditt hjerte. Betraktningen av døden er meget nyttig. Den vekker til bekymring for det evige, holder synden borte, driver til flid i all god gjerning. Nå, enten det er dag eller natt, kan din sjel kreves av deg. Hvor skrekkelig om sjelen ble overrasket, var uberedt, i sikkerhet og synd! Våk og be!

Tone: Våkn opp og slå på dine strenger.
O, våkne, før enn døden kaller Oss i en ubeleilig stund!
Så snart en gammel for den faller, Så snart en deilig, rik og sunn.
Vi vite ei hva tid og sted; Vel den som alltid er bered!

18. AUGUST

Beskikk ditt hus! For du skal dø og ikke leve lenger. Es. 38, 1

Å beskikke sitt hus er noe langt mer enn å ordne sine timelige anliggender. Først og fremst må hjertet bli vel skikket og livet slik ordnet at man kan gå salig ut av verden. Vill du det, så lev etter følgende regler: 1) Streb til enhver tid å ha en nådig Gud. Det er det beste både i denne og i den annen verden. Til dette tjener den daglige utsoning med Jesu Kristi blod. 2) Be Gud om at han vil oppholde deg i den sanne tro like til din siste stund, for den som blir tro inntil enden, skal bli salig. Akk, hvor mange faller ikke fra! 3) Gjør deg flid for at du kan være et tempel for Den Hellige Ånd her, så vil du også bli det i døden, for Gud forlater ikke sin bolig. Jeg er viss på at verken død eller liv skal kunne skille meg fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, sier Paulus i Rom. 8. 4) Streb for å samle skatter i himmelen ved kjærlighet, almisser og andre gode gjerninger. Husk på at den rette såtid er i dette liv, og i det evige liv skal den store høst finne sted. Det du sår her, skal du høste der. 5) Død ditt syndige kjød med dets lyster mer og mer fra dag til dag. På den måten vil du frata døden dens brodd og gjøre den søt for deg. Jo mindre du har av det kjødelige sinn, desto søtere blir din død. 6) Velg deg ut noen gode trøstespråk, som du vil gå til hvile med. Da skal Ordet, som Den Hellige Ånd har innskrevet i ditt hjerte, være din siste trøst, når du ikke kan høre mer. 7) Ha omsorg for å dø i tillit til den Herre Jesus og i kjærlighet til din neste. Begge deler finner du hos Stefanus. Hans tro ropte: Herre Jesus, ta imot min ånd! Hans kjærlighet ba: Herre, tilregn dem ikke denne synd! – Bered deg således i livet til døden.

Tone: Våkn opp og slå på dine strenger.
O, våkne, vi skal hen og svare For Herrens rett og strenge dom.
Rett lenge vil det ikke vare Før Gud vil kaste verden om.
Innretter sådan eders sak, Som hver dag var den siste dag!

O, våkne, det er Jesu stemme: Her opp av søvne, ut på vakt!
Når sjelen er i evig klemme, Da er det altfor sildig sagt.
Nå kan vi søke sjelens gagn; O, våkne da i Jesu navn!

19. AUGUST

Den ene opptrer som rikmann, men har ingenting. Den andre viser seg som en fattig mann og har mye gods. Ord. 13, 7

Dette lærer historien om den rike mann og den fattige Lasarus, Luk. 16. Det var et rikt menneske, forteller Frelseren, og han kledde seg i purpur og kostelig linklede, og levde hver dag herlig og i glede. Men det var en fattig ved navn Lasarus, som var kastet for hans dør, full av sår. Og han ønsket å mettes av de smuler som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket hans sår. Den rike hadde overflod, Lasarus var i største nød. Den rike bodde i et herlig hus, Lasarus hadde himmelen til tak og den harde jord til sitt leie. Den rike var frisk og sunn, Lasarus var full av sår. Den rike var omgitt av fornemme folk, Lasarus hadde hundene til selskap. Allikevel var den rike med alt sitt gods en fattig mann, og Lasarus rik i sin fattigdom. Hvorfor? På grunn av det som ventet dem. Lasarus hadde den himmelske arv i vente, den rike mann fordømmelse i helvete. Om han hadde fått sitt gods med rett eller urett, vet man ikke. Urettferdig gods gir en ond samvittighet. Den som har en ond samvittighet, er en fattig mann, om han så eide ti kongeriker. Men ikke bare det å skaffe seg gods urettmessig gir ond samvittighet, men også det å bruke godset uriktig. Den rikes gods tilhører Gud. Har han det på rettmessig vis, så har han fått det overlatt, ikke for å beholde det for seg selv, men for å dele med de fattige og gjøre godt med det. Den fattige er et sendebud fra Gud. Ved denne krever Gud av deg det som du skylder ham. Lasarus var et slikt sendebud. Den rike ga
ham ikke det som han skyldte Gud. Ubarmhjertig lot han ham ligge for sin dør. Derimot ødet han sin rikdom i et overdådig og vellystig liv. Hva fikk ham til å gjøre det? Det var hans vantro. Han trodde verken på Moses eller profetene. Der hvor det ikke er noen tro, der er synden i full kraft. Uten tro, uten dyder, fullt opp av fin mat og drikke, tom på barmhjertighet og ydmykhet, hver dag i verdenslyst, evig uten himmelslyst, her rik på gods som møll og rust fortærer, hisset fattig på skatter som aldri ruster, – således var den rike mann en fattig mann.

Tone: Hva kan oss komme til for nød.
Hvor ille dog av synds begjær Et verdens barn kan blindes!
Den sanne visdom, brødre, er At Jesu vennskap vinnes, Og mammon
den kan brukes så, Guds venner glade møtes må, Når de i Himlen finnes.

20. AUGUST

Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Gal. 6, 8

Hva vil det si å så i sitt kjød? Du ser det på den rike mann. Han kledde seg i purpur og kostelig linklede. I våre dager sier man: Jeg kler meg som jeg vil, for jeg har råd til å betale. Slik gjorde den rike mann også. Men overdådighet i klær har Gud forbudt. Liksom man kjenner treet på frukten, så kjennes hjertet ofte på klærne. Vel heter det at klærne pryder mannen, men det heter også at klærne røper mannen. En hofferdig klesdrakt viser et stolt hjerte, mens en ydmyk klesdrakt viser et ydmykt hjerte. Vil du pynte deg, så pynt din sjel. Min Jesu bitre død og mèn, Det er en kledning liljeren; Min Ånd skal seg iføre Med troens kraft i ydmykhet, Så, at jeg hist i Himlens fred kan nådens stemme høre. – En gledesstund kan vel Gud tale av deg; men å leve hen i sus og dus, det taler han om således: Ve dem som står tidlig opp om morgenen og jager etter sterke drikker, og som sitter langt ut på aftenen glødende av vin. Av sitar og harpe, pauke og fløyte og vin består deres drikkelag. Men Herrens verk skuer de ikke, og hans henders gjerning ser de ikke, Es. 5, 11 – 12. Vil du ha glede, så betrakt Herrens gjerninger. Store er Herrens gjerninger. Den som akter på dem, har sann glede av dem. Himlene forteller Guds ære, og den utstrakte befestning forkynner hans henders gjerning. Se på din forløsning og gled deg i Herren, som er død og oppstått for deg. Takk ham og stol på ham. La det være din glede å holde deg til Gud. Gjør din himmelske Faders vilje. Det er den rettferdiges lyst å gjøre det som er rett. La Jesus være din glede.

Tone: Kom hit til meg, enhver især.
Min Jesu bitre død og mèn, Det er en kledning liljeren;
Min ånd skal seg iføre Med troens kraft i ydmykhet,
Så at jeg hist i Himlens fred Kan nådens stemme høre.

O, hjelp meg da, du Hellig Ånd, At alltid dette kledebon
Min arme sjel må bære! Med nådens røst er jeg innbudt,
O, la meg ikke hist forskutt Blant de fortapte være!

21. AUGUST

Samle eder skatter i himmelen! Mat. 6, 20

Men det skjedde at den fattige døde, og han ble båret hen av englene i Abrahams skjød, sier Jesus videre, Luk. 16, 22. Abraham var rik, Lasarus fattig, og likevel hvilte den fattige i den rikes skjød. Av dette lærer vi at det der oppe må være èn himmel og èn salighet både for rike og fattige. Lær av det at de rike skal la de fattige sitte i sitt skjød her i tiden, elske dem og forsørge dem som fedre. De som handler slik, blir ikke fordømt på grunn av sin rikdom. Liksom rikdommen i seg selv ikke fordømmer, så kan heller ikke den timelige fattigdom erverve seg himmelen i kraft av seg selv. Den fattige vil også vansmekte evig hvis han ikke her samler seg skatter i Himmelen. Men hvordan kan han det? Han har jo ikke noe å gi. Man kan samle seg skatter i himmelen ikke bare ved å gi, men også ved å ta. Elsker Gud de glade givere, så elsker han også de takknemlige mottagere. Dessuten kan du samle deg skatter i Himmelen ikke bare ved å tale og virke, men også ved å tie og tale. Lasarus var vel i stor nød. Likevel knurret han ikke mot Gud: Hvorfor handler du så ille med meg? Er det lønnen for min fromhet? Han trodde Moses og profetene. Derfor ga han seg tilfreds og tenkte: Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er Gud mitt hjertes klippe og min del evinnelig. Sal. 73, 26. Den troende ser ikke skjevt til sin neste og forbanner ham ikke. Hadde Lasarus sett med misunnelse på den rikes prakt og forbannet ham for hans ubarmhjertighet, så hadde englene ikke kommet til den døende, ikke heller hadde de båret hans sjel hen i Abrahams skjød. De kommer bare til de frommes dødsleie. Disse går salig bort. Hvis våre øyne var opplatt, ville vi se den gudfryktiges dødsleie omringet av de hellige engler. De tar hans sjel med glede opp fra jorden og bærer den hen i Abrahams, ja, i Jesu skjød, for at den skal være hos Ham evig. Lev slik at du kan si:

Tone: Gå nå hen og grav min grav.

Herre Jesus, du er min, Jeg har deg i troen funnet,
Du er min, og jeg er din, For du har meg til deg bundet,
Søkt meg, kjøpt meg, vunnet meg. Jesus, ta min sjel til deg!

22. AUGUST.
Vi har ikke brakt noe med til verden, det er åpenbart at vi heller ikke kan bringe med noe ut derfra. 1 Tim. 6, 7

Den rike døde, forteller Frelseren videre, og ble begravd. Den rike døde, og hans herlighet med ham. Frykt ikke når en mann blir rik, når hans hus’ herlighet blir stor! For han skal slett intet ta (med seg) når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned etter ham, Sal. 49, 18. Våre års dager er sytti år, og når det er meget styrke, åtti år. Hva har man så igjen, om man så i disse år har hatt fullt opp av alt og levd i prakt og vellyst? Alt dette må jo ta slutt når døden kommer. Heng ikke ditt hjerte ved verden og dens lyst. Det fører lidelse med seg når man skal skilles fra det man elsker. Å forlate de jordiske goder og forlystelser, det gjør døden bitter for verdens barn. Usalig er den som døden gjør fattig, men salig er den som døden gjør rik. Den rike ble begravd, sier Jesus. Det har sikkert ikke manglet på stas og prakt ved gravferden. Kanskje har man også holdt en herlig lovtale over ham, der man roste hans hellige liv, hans velgjørenhet mot fattige og hans blide, salige død. Men hisset lød det ganske annerledes. Hva gagner det om dine omgangsvenner roser deg, når den hellige Gud fordømmer deg til helvete! Søk ros av Gud! Vær ikke sikker! En vis hedning sier: Da du ikke kan vite hvor døden venter deg, så vent du den overalt. Frelseren selv sier: Våk, for I vet ikke hvilken time eders herre kommer i. Allikevel vil dødstankene ikke ordentlig inn i menneskets hjerte. Ser han en død bli båret til graven, så sukker han vel og sier: Akk, hvor lite kan man bygge på et menneskeliv! Men, like snart som den døde er ute av syne, er tankene ute av hjertet. Da er sukket glemt, som om vinden hadde blåst det bort. Hold fast ved sådanne tanker; da vil du ikke bekymre deg så meget for det timelige eller vende din kjærlighet til verden. Da vil du langt heller søke det som oventil i himmelen har evig varighet.

Far, verden, farvel! Fra deg vil jeg vende min trettede sjel.
De gleder du gir meg, er intet mot dem
Jeg vet jeg skal vinne i Himlen, mitt hjem.
Så ser jeg til Himlen og kjedes nå ved Forfengelighet.

23. AUGUST

Jeg vil se eder igjen, og eders hjerte skal gledes, og ingen tar eders glede fra eder. Joh. 16, 22

Liksom disiplene skulle få se Herren igjen, så skal vi alle se hverandre igjen i evigheten. Det lærer den kjære Frelser, når han sier om den rike mann: Da han oppløftet sine øyne i helvete, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. Kunne den rike mann se og kjenne igjen den fattige Lasarus nå da han var i helvete, hvor meget mer skal da de fromme gjenser og gjenkjenne hverandre i himmelen! For den rike mann må det ha vært et pinlig gjensyn, da han kjente Lasarus. Du kan lett tenke deg hvordan han måtte være til mote. Han får se ham som hadde ligget naken for hans dør, og som han ikke gadd bekle, men nå er han ikledd de hvite klær. Den samme som han hadde latt ligge under åpen himmel, ser han nå igjen i Abrahams skjød. Han som før ønsket å få brødsmulene fra den rikes bord, han sitter nå til bords i himmelen. Han som ikke følte annet enn nød og elendighet her på jorden, han nyter nå den fullkomne salighet i himmelen. Alt dette må den rike mann se. Men hvordan ser han seg selv? Seg selv ser han som fattig, han som før var en rik mann, som bedrøvet, han som før var glad og lystig, som fordømt, han som ingen hadde talt vondt om før. Akk, hvilken sørgelig forandring! Mitt hjerte, når en fattig kommer for din dør, skal du tenke: Hvem vet hvordan han har det med Gud? Den som du i dag ikke verdiger deg til å se på, vil du kanskje engang se i herlighet, når du er i pine. Men hvilke mennesker er det som vil se hverandre igjen med glede? De fromme, som har toet sine klær i Lammets blod og elsket hverandre som brødre i Kristus, som har voktet sine og brødrenes sjeler og hjulpet hverandre fremover på veien til det evige liv. Og først og fremst vil den som har omvendt en synder fra hans veis villfarelse, få et salig gjensyn.

Tone: På Gud alene.
O Jesus fromme, Min aller største ro, La meg ei komme Hos min’ uvenner bo.
Løs du min våde, Og før meg med deg hjem. Hjelp meg av nåde,
Så jeg kan komme frem Til ditt det gode, Skjønne Jerusalem!

Der da å være Hos deg til evig tid I fryd og ære Hos alle engler blid.
La meg så føre Mitt liv i denne dal, At jeg kan høre Du vennlig til meg tal’:
Kom du, min kjære, Med meg inn i min sal!

24. AUGUST

I dag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter. Heb. 4, 7

Da den rike, men nå fattige mann så Abraham og Lasarus i hans skjød, ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, for at han kan dyppe det ytterste av sin finger i vann og leske min tunge; for jeg pines svarlig i denne lue. – Far Abraham! ropte han, men denne kunne ikke frelse ham, om han så ville. Til Gud må du rope når du skal bli frelst, og ikke først hisset. Her på jorden må du utbryte: Forbarm deg over meg! Enhver som roper til Gud av sitt hjertes dyp mens han ennå er i live, behøver ikke rope opp fra helvetes dyp, når han er død. Der er det for sent. Send Lasarus, ber den fortapte mann. Lasarus var jo blitt sendt ham, da han lå nødlidende for den rikes dør. Enhver from fattig som kommer for din dør, er sendt deg av Herren. Vil du ha forbarmelse av Gud, så forbarm deg over ham. Salige er de barmhjertige, for de skal vises barmhjertighet. Men de ubarmhjertige skal måles med samme mål som de selv har målt med. Hva ønsket nå denne som før hadde levd i sånn overflod? At Lasarus skulle dyppe det ytterste av sin finger i vann og leske hans tunge. Det er bare en liten, ubetydelig lindring i sin pine han bønnfaller om, men nådens tid er allerede utrunnet. Dommens tid begynner med døden. Om alle havets og elvenes vannmasser løp sammen, så kunne de likevel ikke slokke helvetesbrannen. Det er bare ett vann som formår det, og det er tårevannet. De tårer som man feller over sine synder, er det vann som kan slokke helvetesilden. Men de må gråtes her, etter døden kommer bedrøvelsen for sent.

Tone: O Gud, du fromme Gud.
I dag måskje du kan Fullende dine dage, At timeglassets sand Har intet mer tilbake.
Se, hvilken vredes sky! Søk nådens skjul og tak I Jesu vunders ly. Nå heter det i dag.

Akk, evig evighet! Den måtte nok betenkes. Se de fordømte ned I vredens sjø å senkes;
Se salighet hos Gud. O, kom da, hjerte, ta Mot nådens søte bud I dag, i dag, i dag!

25. AUGUST
Gud skal betale enhver etter sine gjerninger: dem som med tålmodighet i god gjerning søker ære og heder og uforkrenkelighet, (skal han gi) evig liv; men dem som er gjenstridige og ikke lyder sannheten, men overbevises av urettferdigheten, (skal få) vrede og harme. Trengsel og angst (skal være) over hvert menneskes sjel som gjør det onde. Rom. 2, 6-9

På den rike manns sørgelige klage svarte Abraham: Sønn, kom i hu at du har fått ditt gode i din livstid, og Lasarus likeså det onde; men nå trøstes han, og du pines. – Kom i hu, sier Abraham til den tidligere rike mann. Minnet om livet på jorden skal leve videre og forstørre de fordømtes pine. Allerede når den siste stund nærmer seg, kommer det fram tanker om hvilke begjæringer man har næret, hva slags tale man har ført, hva slags gjerninger man har gjort, og disse tanker skal engste den flyktende sjel. Enda mer vil minnet om syndene pine dem i helvete. Det og det har du gjort, og det må du nå lide for. Ve, ve, at jeg har syndet slik, vil de klage. Du har fått ditt gode i din livstid, – det er dette Abraham ber den fortapte sjel å tenke på. Rikdom var det gode som du ville ha, og det har du hatt. Overdådighet i klær var din lyst, den har du fått tilfredsstilt. Vellevnet var ditt ønske, det fikk du oppfylt. Du har fått det sånn som du ønsket det. Hvorfor har du ikke ønsket noe bedre? Det himmelske har du ikke ønsket, derfor skal du heller ikke få det. Den tiden da du kunne søke det, er tapt, og den vender aldri mer tilbake. Det ble sagt deg at øyenlyst, kjødslyst og et overdådig liv er veien til helvete. Denne veien har du vandret på; derfor er du nå der og høster det som du har sådd. Lasarus hadde derimot ikke annet enn nød og elendighet her i livet, til tross for at han var from; derfor er det rett og riktig at han nå trøstes. Under korset håpet han på Gud, og håpet skal ikke beskjemmes. – Se, du troende sjel, hva skader det om du her er elendig? På kort elendighet følger evig trøst. Den som blir tro inntil enden, skal bli salig.

Tone: Når vi i største nøden stå.
Til doms vi alle opp skal stå, For dommens stol skal vi fremgå.
Basunen lyder: Døde, kom! Vi skal da stå for Herrens dom.

Da må det fram hva du har gjort, Hva du har syndet, lit’ og stort,
Din gjerning dømmer Gud med skjel, Har intet glemt, det vet du vel.

Se derfor deg i tide om, Og lev i troen og vær from,
Til Jesus ene sett din lit, Og lev med ham til evig tid!

26. AUGUST

Eders misgjerninger gjør skilsmisse mellom eder og eders Gud. Es. 59, 2

Det som gjør skilsmisse mellom menneskene og Gud, gjør til sist også et skille mellom dem som kommer til Gud, og dem som kastes i sjøen som brenner med ild og svovel. Abraham slutter sitt svar til den rike mann i helvete med ordene: Foruten alt dette er fastlagt et stort svelg mellom oss og eder, så at de som vil fare herfra ned til eder, kan ikke, og de kan heller ikke fare derfra over til oss. Med dette vil Abraham ha sagt: Foruten at du selv har redd din seng i helvete, så står det nå ikke i min makt å sende Lasarus til deg. Før kunne du komme til ham og hjelpe ham i hans elendighet, men du ville ikke. Nå kan han derimot ikke – selv om han ville – komme til deg for å lindre din pine. Således skal de ugudelige og de gudfryktige skilles. Riktignok er Kristus fart ned til helvete og igjen fart opp til himmelen; det kunne bare han, som er Gud over allting og har dødens og helvetes nøkler. Menneske-åndene kan det ikke. Her i verden lar Gud de fromme og de ugudelige bo ved siden av hverandre, for at de fromme skal prøves, men de ugudelige skal omvendes ved de fromme. Annerledes er det hisset, der forener han bare like med like. Mange mennesker har imot at de må leve sammen med en gudfryktig ektefelle eller andre Guds barn. De kan bare slå seg til ro, skilsmissen skal snart komme. Men de som her er forent i Ånden, skal hisset bli forent i evighet.
.

Tone: Med sorgen og klagen hold måte.
Gud hjelpe oss alle å vandre I troen til Gud med hverandre,
Og skilles så herfra, vi trede For Herren å fremstå med glede.

27. AUGUST

Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke tror Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham. Joh. 3, 36

Da den rike mann ikke finner noen frelse for seg, så ber han for sine fem brødre. Så ber jeg deg, far, sier han, at du sender ham til min fars hus, for jeg har fem brødre, for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted. Mang en trøster seg: Sant er det at jeg har den og den synd på meg, men til gjengjeld har jeg også det og det gode. Se, det er en tom trøst. Den rike mann hadde også noe godt, han hadde kjærlighet til sine brødre og gjorde en barmhjertig forbønn for dem, men fòr dog til helvete og ble der. Mange er riktignok ikke engang så barmhjertige som han, så de advarer nesten og ber for ham. Den beste barmhjertighet er at du advarer nesten for den evige ild og ber for ham, at han må omvende seg til Gud. Hva var det den rike mann og hans brødre manglet? Abraham sier ham det: Hører de ikke Moses og profetene, skal de heller ikke tro om noen sto opp fra de døde. Troen var det som de manglet, derfor omvendte de seg ikke. Den som ikke tror Guds ord, han tror heller ingen oppstandelse fra de døde. Om en av de døde kom til ham, ville han likevel bortforklare dette syn, som om han ikke hadde sett eller hørt noen ting, men alt bare hadde vært noe som hans innbilningskraft hadde spilt ham. På enhver som ikke tror Guds Ord, er også alle under bortkastet. Enhver som ikke vil høre Guds Ord, må til sist smake helvete. For deg står ennå nådedøren åpen. I dag lever du, i morgen kan du være død. Du har ikke bare Moses og profetene; du har mer enn dem, du har Jesus og apostlene. Hør på dem, tro og omvend deg! Vil du ikke ta imot dette råd, så kan du ikke frelses.

Tone: Jesus, dine dype vunder. Hvo vil med til himmerike? Kommer, Jesus roper nu, Kommer, fattige og rike, Vender hjerte, sinn og hu Fra den arme verden bort! Tiden er heretter kort, Her er mere å bestille Enn med verdens lyst å spille.

28. AUGUST.

Salige er de døde som dør i Herren heretter! Ja, Ånden sier at de skal hvile fra sitt arbeide; for deres gjerninger følger med dem. Åp. 14,13

Å dø i Herren, hva vil det si? Se på Stefanus! Herre Jesus, ta imot min ånd! Således ber troen. Herre, tilregn dem ikke denne synd! Slik ber kjærligheten. De som ber således går herfra i tro og kjærlighet, de dør i Kristus og er salige heretter, fra samme øyeblikk som de dør. De hviler fra sine arbeider. Hvor glad er ikke en vandringsmann når han etter fullendt reise igjen kan hvile ut blant sine! Hvor hjertelig lengter ikke dagarbeideren under dagens hete etter den behagelige aftenhvile! Derfor, min sjel, vær ved godt mot, døden vil bringe deg hvile. Hva er herligere enn hvile? Hva er søtere enn søvn? Blir et barn forskrekket når moren legget det i vuggen og nynner det i søvn? Du dør ikke. Din elendighet dør, men du sover og våkner opp igjen med glede.

Tone: Sions vekter hever røsten.
Salig er de døde, hine Som dør i Herren, ingen pine Skal noensinne røre dem.
Ånden sier at de hviler Og brutte ere dødens piler, De funnet har et fredens hjem.
Og deres gjerning all Dem hisset følge skal. Lover Herren, Som vel har gjort
Dem som gikk bort, Han favner innen Himlens port.

29. AUGUST

Død, hvor er din brodd? Helvede, hvor er din seier? – Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! 1. Kor. 15, 55 og 57

Av naturen elsker vi alle livet og frykter døden. Det første kommer fra Gud. Han har innplantet kjærlighet til livet i oss. Det annet kommer fra synden. Den er dødens brodd. Ved troen på Jesu Kristi forløsning blir døden fratatt sin brodd. Derfor frykter ikke de troende for døden. Hva skulle de frykte? De frommes død er liksom en ny fødsel. I graven får de nytt liv, liksom barnet i mors liv. De legges i jorden som såkorn, ikke for å forgå, men for å spire fram til et nytt liv. De ugudelige har grunn til å frykte. De trenger seg med akk og ve gjennom den timelige inn i den evige død. Ved døden ender de fromme sin elendighet, mens de ugudelige begynner på den. De rettferdiges død er en dør til himmelen, men de ugudeliges er en dør til helvete. Den rettferdige sover i døden søtt inn som barnet i morens fang. Han føler ingen angst, men legger seg til ro med fred. Den ugudelige dør i forstokket sikkerhet eller i helvetes-angst. Han hører Belias bekker bruser og ser sine onde gjerninger står som onde ånder om sin seng. Den fromme sier med Simeon: Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred! Hans død er deilig å se på. Han er liksom solen, som skinner aller vakrest i nedgangen. Det kommer av at han vet seg forløst ved Kristi død. Han eier ham som er forsoningen og livet.

Tone: O Jesus, for din pine.
Min død er meg til gode; For Jesus er min venn.
Så dør Jeg vel til mote Fra verdens jammer hen.

O du, min frelses klippe, Og trøst i alt mitt ve,
La troen deg ei slippe, Før jeg deg hist kan se!

30. AUGUST

Dine døde skal leve, de skal oppstå sammen med min døde kropp. Es. 26, 19

Skriften lærer oss ikke bare at ånden er udødelig, men også at legemet skal stå opp. Overalt i naturen kan vi se avbildet så vel døden som oppstandelsen. I jorden er en spirende kraft som igjen driver fram alt som er sådd i den. Sæden blir lagt i jorden tørr og gul, men kommer fram igjen grønn og frisk. Om høsten blåser vinden løvet av trærne, så de om vinteren blir stående nakne som døde. Men om vinteren får de igjen sin vakre drakt av blader og blomster. Du legger deg om aftenen til hvile, men om morgenen åpner du igjen dine øyne og står opp fra ditt leie. Likedan lukker du øynene i døden og legges ned i graven, og så skal du igjen åpne øynene og stå opp av graven. Spør du hvordan det skal gå for seg? Kjære, si meg hvordan det går for seg at sæden atter spirer fram? Du vet det ikke, ikke noe menneske vet det. Men det vet vi, at hos Gud er ingenting umulig. Han har dannet et menneske av jord, og innblåst en levende ånd i ham. Makten har han ennå. Han kalles derfor en levende Gud, ikke bare fordi Han selv lever, men også fordi Han kan gi de døde livet igjen. Denne Guds kraft viser Paulus deg til: Kristus skal forvandle vårt fornedrelses-legeme til å bli likedannet med Hans herlighets-legeme, etter den kraft hvormed Han og kan underlegge seg selv alle ting, Fil 3, 21. Det vil si at Han har makt til å byde over alle skapninger, så de må gjøre det Han forlanger, og må være som Han vil. Han har sagt at liksom Han har oppvakt Kristus fra de døde, så døden ikke hersker mer over Ham, således vil Han også oppvekke vårt legeme til evig liv. Den som har sagt det, Han vil også gjøre det. Du må ikke plage deg med engstelse for at Han ikke kan gjøre det. Guds under vil ikke måles og begripes, de vil tros og ventes. Tro og håp! Stol på løftet, som om det allerede var oppfylt!

Tone: Med sorgen og klagen hold måte.
La hjerte og øye kun briste, Og legemet legges i kiste.
Den time ei borte skal blive, Da Herren det kaller til live.

Hva før var all ynde berøvet Og blandedes ganske med støvet,
En lysende bolig skal være For sjelen i Himmeriks være.

31. AUGUST

Liksom vi har båret den jordiskes billede, skal vi også bære den himmelskes billede. 1 Kor. 15, 49
Om noen ville spørre: Hvordan skal de døde stå opp? og hva slags legeme skal de komme fram med? så svarer apostelen Paulus: Du dåre! det som du sår, blir ikke levendegjort, dersom det ikke dør. Og når du sår, sår du ikke det legeme som skal bli, men et nakent kom, det være seg av hvete eller av noe annet slag; men Gud gir det et legeme liksom Han har villet, og hvert slags sæd sitt eget legeme. Det såes i forkrenkelighet, det oppstår i uforkrenkelighet. Det såes i vanære, det oppstår i herlighet. Det såes i skrøpelighet, det oppstår i kraft. Det såes et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme. Det er et naturlig legeme, og det er et åndelig legeme. Således er det også skrevet: Det første menneske, Adam, er blitt til en levende sjel, den siste Adam til en levendegjørende ånd, 1 Kor. 15. Kristus gir de troende sitt liv, ikke bare til deres ånd og sjel, men til hele mennesket, også til legemet. Er du oppstått åndelig med Kristus, vil du også oppstå legemlig med ham. Døden befrir deg fra et gammelt, svakt, dødelig legeme. Oppstandelsen gir deg et skjønt, sterkt, herlig, udødelig legeme. Derfor kan du si: Døden er meg en vinning.

Jeg er kjød og ganske visst Må til støv og aske vorde,
Men min Frelser, Jesus Krist, Skal oppvekke meg av jorde,
Så jeg kan i evighet Se ham i hans herlighet.

1. SEPTEMBER

Jesus sa: Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg, om han enn dør, skal han dog leve, og hver den som lever og tror på meg, skal ikke dø evinnelig. Joh. 11, 25-26.

Kristus Jesus er oppstandelsen. Han hadde makt til å gi sitt liv, og hadde makt til å ta det igjen. Ikke mindre har Han makt til å hengi oss i døden, og makt til å gi oss livet igjen. Alle som er i gravene, skal høre Hans røst, og de som hører den, skal leve. De som har gjort ondt, skal gå fram til dommens oppstandelse, men de som har gjort godt, til livets oppstandelse. Til disse vil liv og salighet utstrømme fra Kristus, liksom lyset fra solen, og således blir de forklaret etter hans bilde. Ved troen vinner vel Kristus allerede her en skikkelse i oss, men det er dog bare en begynnelse og skjer i stor skrøpelighet og ufullkommenhet. Men hisset skal vi bære Kristi liv i oss, når vi er fullkomment helliggjort og saliggjort og ikke er mer besmittet av noen skrøpelighet eller synd, men ganske overkledd med den himmelskes bilde. Da det ikke mer er noen synd, vil det heller ikke være noen død mer. De som her tror på Jesus, skal leve og aldri forgå. Døden er da oppslukt til livets seier, og ingen sorg, ingen lidelse, ingen klage skal være mer. Alt er blitt nytt.

Tone: O Fader vår i Himmerik.
Oppstandelsen og livet visst, Det er den Herre Jesus Krist,
Hvo på Ham tror, han livet får, Om enn hans legems liv forgår,
Og den som lever og som tror, Skal aldri dø, det er Guds Ord.

2. SEPTEMBER

Men vi venter etter hans forjettelse nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor. 2 Pet. 3, 13.

Den synlige himmel med sine skyer og stjerner er et Guds under, som forteller Hans ære, og jorden vi bor på, er full av Herrens gode gaver. Men denne himmel og denne jord skal forgå, og det skal komme en ny himmel og en ny jord, som blir til evig tid. Av dette trekker den troende sjel den slutning: Når Gud har smykket den forgjengelige verden så herlig, hva for en glans vil Han da ikke gi den nye, uforgjengelige verden! Når denne jord, som er en syndens bolig og et dødens land, allikevel er så skjønn og full av mange slags gode ting, hvor vil da ikke Gud langt mer på det herligeste med alle goder pryde og fylle den nye jord, som alle hans hellige skal bo på! Den jorden vi nå er på, er et stridens og krigens elendighetens og dødens sted, men på den nye jord skal de rettferdige arve de levendes land og ha sin glede i fullkommen fred. Der skal det ikke mer være noen trette og strid, ingen krig og blodsutgytelse, intet akk og ve, ingen anfektning og lidelse, men bare rettferdighet, kjærlighet og samhold, gledes fylde og livsalighet i all evighet.

Tone: O store Konge, Davids sønn.
Når min forløsning stunder til, Jeg gledes vil
Og løfter opp mitt hoved. Da løses Jeg, da går jeg inn
Til vennen min, Gud være evig lovet!
Da reises av Den mørke grav Det som var sådd
Med sukk og gråt, Da er den søvn utsovet.

Gud skal da tørre av mitt kinn Hver tåre min,
Ei død skal være mer, Ei heller sorg, Ei heller skrik,
Ei pine, slik Som her Guds barn må bære.
Det første fort Er veket bort,
Og gleden ny I Himlens by, Eia, hvor godt å være!

3. SEPTEMBER

I er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, til det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til de førstefødtes forsamling og menighet; som er oppskrevet i himlene. Heb. 12, 22 – 23.

Her i tiden kommer vi til denne salige menighet i tro og håp, men hisset ved beskuelse og ved å få del i dens salighet. Det gjør godt for et kristelig hjerte å komme sammen med fromme sjeler, som elsker den Herre Jesus og Hans åpenbarelser og taler om Hans nådeførelser. Hvilken glede skal det da ikke bli hisset å være omgitt av englenes hærskarer og istemme den treenige Guds lov sammen med dem! Hvilken glede blir det ikke å få nyte patriarkenes, profetenes, apostlenes, martyrenes og alle de helliges selskap! Da skal de utvalgte fortelle hverandre hvor underlig, men likevel salig Herren har ført dem, og da skal de med lov og pris og jubel utbryte: Herren har gjort det vel alt sammen! Hva er all verdens selskap og alt som verden trakter etter, sammenlignet med dette? Forfengelighet, ikke annet enn bare tomhet.

Tone: Jesus er mitt liv i live.
Kristne, hvilken morgenrøde, Mange mørke timer verd,
Når vi, levende og døde, Møtes med vår Herre kjær,
Skal i Himlens glans og ære Evig hos vår Frelser være,
Love Gud med englerøst! Husk at det er Herrens trøst!

4. SEPTEMBER

I elskelige! nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbares, skal vi bli ham like; for vi skal se ham som han er. 1 Joh. 3, 2.

Synet av Gud vil være det største gode for de utvalgte i det evige liv. I dette liv ser vi bare Gud middelbart, enten i Hans skapninger med vår fornuft, eller i Hans Ord ved troen. Men å se Gud slik kaller apostelen bare en stykkevis kunnskap. I det evige liv skal vi erkjenne Gud liksom vi er erkjent av Ham, 1 Kor. 13, 12. Da skal vi se Ham åsyn til åsyn. Da skal vi erkjenne den store hemmelighet ved treenigheten, at Faderen er fra evighet, hvordan Sønnen ble menneske, og hvordan Den Hellige Ånd virker i samfunn med Faderen og Sønnen. Vi skal forstå den guddommelige styrelses årsak og måte, og erkjenne at Gud alltid har ført oss vist og godt. Da skal vi også takke for vårt kors og bekjenne at Gud har ment og gjort alle ting vel. Synet av Gud vil være så saliggjørende at legeme og sjel skal bli fullstendig mettet og få alt sitt behov ved synet. Derfor skriver Paulus at Gud skal være alt i alle: for forstanden det klareste lys, for viljen den herligeste fred, for hjertet den dyrebareste skatt, for øynene det skjønneste bilde, eller, for å si det kort: Gud vil være det høyeste og saligste gode for oss, og ikke bare det, men synet av hans herlighet vil være så mektig at Gud derved danner seg i de utvalgte, og de blir forklaret etter hans bilde. Enhver som har dette håp, renser seg, liksom Han er ren. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

Tone: O du store seierherre.
O min sjel, du går og vanker Blant de arme verdens ting.
Samle dine ville tanker, Se deg oventil omkring
Herre, led meg og bered meg Til din himmel, til mitt hjem!
Gjør meg verdig, gjør meg ferdig Til det ny Jerusalem.

5. SEPTEMBER

Om noen strider, blir han dog ikke kronet, hvis han ikke strider lovmessig. 2 Tim. 2, 5.

Ingen får det evige livs krone hisset, dersom han ikke har båret dydens krone her. Løpet lønnes med klenodiet, arbeidet med nådeskillingen, kampen med kronen. Akk, hvordan verdens barn løper og jager og streber etter det timelige, som jo bare er en skygge! Og vi skulle sitte stille og være dovne og sorgløse for det himmelske? Hva må ikke en kjøpmann tåle, han reiser over berg og dal, i storm og uvær, betror sitt liv til vind og bølger, bare fordi han håper vinning og rikdom! En krigsmann våger liv og lemmer, fordi han håper å høste ære og berømmelse. En bonde lider frost, snø og hagl, arbeider av alle krefter, for han håper på god høst. Hva gjør du for den evige høst, hva gjør du for å få Guds barns ære og herlighet, hva ofrer du for å få de evige, himmelske skatter? Frelseren sier: Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal alle disse ting tillegges eder. Det er Hans orden, hvilken er din? Hva søker du først? Legg sammen det du gjør på en dag for det jordiske og for det himmelske, for ditt legeme og for din sjel! Prøv dette, og du vil finne meget som kan forbedres. Da man spurte en hva han bekymret seg for, pekte han oppad og sa: Jeg bekymrer meg for Himmelen. Gjør likeså, og gjør det med fullt alvor. Kall på Herren og be om Hans nåde og hjelp!

Tone: Jeg roper fast, o Herre.
Det er en krans å vinne For hver en sjel på jord,
Guds engler kransen binde Med tusen frydeord;
Fra nådens åsyn henter Hvert blad sin duft og glans.
Mitt hjerte stille venter Å få engang den krans.

En krone er oss lovet, Ei make ses dertil,
Omkring den frommes hode Gud selv den sette vil,
Når han seg ydmyk bukker For nådestolens trinn.
Mitt hjerte daglig sukker: Akk, var den kronen min!

Men kommer du og nøye, Mitt hjerte, det i hu,
At uten kamp og møye Ei kronen vinner du?
Kun den skal kransen bære, Som finnes kransen verd.
Men si, hva er din ære, Hva er din manndoms ferd?

Min Gud, o, styrk mitt hjerte, Så ingen jordisk lyst
Og ingen jordisk smerte Får seier i mitt bryst!
Knytt til din himmeltrone Min ganske hu og sans!
Akk, eiet jeg den krone, Akk, eiet jeg den krans!

III. Om bønnen.

6. SEPTEMBER

La i alle ting eders begjæringer fremføres for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse. Fil. 4, 6.

Munnen taler av hjertets overflod. En full kilde må flyte over, et fullt hjerte må be. Er det fullt av tro, så lar det denne tro strømme ut i stadig takk, lov og bønn. På din bønn kan du måle hvor stor tro du har. Der hvor det ikke er noen bønn i munnen, der er det ingen tro i hjertet. Svak bønn – svak tro. Sterk og brennende bønn – sterk, brennende tro. Men Gud har velbehag i din bønn, liksom en far gleder seg over å høre sitt barn pludrer. Riktignok vet Gud alt hva du trenger, før du ber, og Han må heller ikke først bli rørt ved din bønn. Av seg selv er han tilbøyelig til å gi deg alt godt. Han gir jo mange slags godt selv til dem som ikke ber. Men Hans beste gaver kan vi bare få ved bønn. Solen vil opplyse alt; men hvordan kan den opplyse og oppvarme ditt hus innvendig hvis du ikke åpner vinduer og dører? På samme måte må bønnen åpne ditt hjerte, for at nådens sol kan trenge inn med sin åndelige velsignelse. Videre må bønnen berede deg til å ta imot også de legemlige velgjerninger rett. Den som får noe av Gud og ikke takker, han får vel nyte gaven legemlig, men hans utakknemlighet forvandler den til forbannelse. Det er først ved takksigelse at alt blir godt og velsignet, og det er den som også oppvekker oss til å bruke gavene etter Guds behag. Derfor vil Gud at du skal be ham, for kun når du har bedt, vil du også takke. Jo alvorligere du søker, desto mer pris setter du på det du får. Jo mer inntrengende du ber, desto hjerteligere takker du. Jo mer lengselsfullt du begjærer, desto omhyggeligere bevarer og bruker du det du får.

Tone: Hvo ene lader Herren råde.

De ord som du meg lar få høre, Dem kysser jeg i hjertets gru
At du, o store Gud, ditt øre Vil bøye til min betlermunn.
Jeg fritt min sak skal si frem, Og bære hjelpen fra deg hjem.

Ditt råd jeg da vil trøstig følge, Til nådestolen trede inn,
Jeg vil den minste ting ei dølge, Som tynger meg uti mitt sinn,
Skjønt du på forhånd vet så vel Min tarv og trang til liv og sjel.

7. SEPTEMBER

Be uavlatelig. 1 Tess. 5, 17.

Disse ord skulle være en nåderik tillatelse for oss, ikke et tungt bud. Du tør be, og fordi du tør be, så skal du be, og du må be, dersom du ikke vil gå glipp av din salighet. Be! Ikke noe menneske kan du tale med slik som med Gud. Mennesker hører ofte på deg med ulyst, men Gud har lyst til å høre på deg. Mennesker blir ofte trette; snart er talen for lang for dem, snart synes de det blir for ofte. Men Guds ører er alltid åpne, du kan aldri gjøre det for langt for ham. Han er meget villigere til å høre på deg enn du er til å tale med Ham. Uteblir du lenge, så oppsøker Han deg. Han sender til deg det ene bud etter det annet, snart den ene velgjerning etter den annen, snart det ene kors etter det annet. Han lar rope til deg: Kjære barn, be! Mennesker ser på velformede ord. Men hos Gud heter det: Av de umyndiges og diendes munn skal du berede lov. Jo barnligere, desto kjærere er det for Ham. Det som menneskene forkaster, det utvelger Gud. Han har velbehag i sitt pludrende barns enfoldige Abba. Uten opphør skal du be. Uten opphør ber vi når vi alltid tenker på Gud, oppsender korte sukk til Ham i all vår gjerning, og lever hellig for Ham. Alltid ber vi når vi gjør godt mot de trengende og har den til våre forbedere hos Gud; om vi da opphører å be, begynner de. Alltid ber vi når vi aldri gjør noe som strider mot bønnen, men begynner alt med den bønn: Gud, la det lykkes! Utfør så gjerningen med blikket rettet mot Gud, som under Hans øyne, og avslutt den med den bønn: Gud skje lov, det er fullbrakt med Gud!

Tone: Jeg beder deg, min Herre og Gud.

Be titt i stillhet hvor du går; Klag uten frykt din smerte;
Fra hjertet, slutter han til ord, Og ei fra ord til hjerte.
Ei bøyet kne, ei tårevann, Ei ord, ei sang kan gavne
Ei attrå, nei, men troen kan Guds kjærlighet omfavne.

8. SEPTEMBER

Be til enhver tid med all bønn og begjæring i Ånden. Ef. 6, 18.

Den som vil gå inn til livet, må be. Imidlertid må du ikke mene at du kan fortjene himmelen med dine bønner. Gud trenger ikke din bønn. Det er du som trenger bønnen, og det er en nåde at du kan komme til Gud, og at hans ører akter på din bønn. Det er jo nåde når en konge nedlater seg til en fattig undersått og hører på hans bønner. Hvilken stor nåde er det da ikke at den store Gud nedlater seg til oss fattige mennesker, og at du kan tale med Ham likså fortrolig som et barn med sin far! For denne nåde ville jeg ikke foretrekke all verdens goder og gleder. Hvilken nåde, at jeg av hjertet kan klage mine hemmelige anliggender for Guds hjerte! Han hører kjærlig på meg, og kan min bønn ikke finne ord, så hører Han mitt sukk.

Tone: Jesus, dine dype vunder.
Alt tør jeg for deg bekjenne, Som i Kristus Fader er.
Til meg vil du øyet vende, I din Sønn du har meg kjær,
Hører i din helligdom, Hva jeg ydmykt ber deg om,
Tørrer mine jammerstårer, Trøster under alt som sårer.

9. SEPTEMBER

Når I brer ut eders hender, så vil jeg skjule mine øyne for eder, om I enn ber meget, hører jeg likevel ikke; eders hender er fulle av blod. Es. 1, 15.

Synden er den sky som stiller seg mellom Gud og oss. Derfor må vi, før vi ber, prøve vårt hjerte nøye, om vi er skyldige i synder vi ennå ikke har angret. Finner vi da slike pletter, må vi rense dem bort med tårer og med Jesu Kristi blod. Et barn som er forsonet med sin far, kan tale mer frimodig med ham enn et barn som ennå har en unådig Gud og en ond samvittighet. To eder, rens eder, ta eders gjerningers ondskap bort fra mine øyne, hold opp med å gjøre ondt; lær å gjøre godt, søk rett, vis voldsmannen på rett vei; skaff den farløse rett, før enkers sak. Kom dog og la oss gå i rette med hinannen, sier Herren. Om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull. – Så lenge du ikke er forsonet med Gud, så lenge er din bønn tvilende og kan ikke komme for Gud. Likevel skal dette ikke avholde deg fra bønnen, men drive deg til den, så du fremfor alt sikrer deg forlatelsen, og ved Kristus igjen får åpen adgang til Faderen. Da kan du be trøstig og tillitsfullt.

Tone: Hvo ene lader Herren råde.
Men som din Ånd vil ikke tage Sin bolig der hvor synder skje,
Så kom, mitt hjerte å ransake, Og mine tanker gjennomse.
Driv alt du hater, straks på dør, Som i din virkning hinder gjør.

Så skal mitt Abba liflig klinge, Når du har hjertets harpe stemt,
Så skal jeg Gud mitt offer bringe, Som Ham er kjært og ei blir glemt,
Når du har samlet hu og sinn Og viet deg ditt tempel inn.

10. SEPTEMBER

Be, så skal eder gis, let, så skal I finne, bank på, så skal det lukkes opp for eder. Mat. 7, 7.

Dette løfte oppfyller Herren trolig. Hver den som ber, han får, om han ikke alltid får det som han ber om, og ikke alltid på den tid han vil. Ofte gir Gud noe bedre enn vi ber om; i stedet for det som er behagelig for kjødet, gir han det som er gagnlig for ånden, i stedet for et sunt legeme en sunn sjel, i stedet for å ta bort korset, gir Han styrke og tålmodighet til å bære det etter Kristus. Om Han ikke oppfyller dine bønner slik som du vil, så gjør Han det i hvert fall slik som det er tjenlig for deg. Ofte sier også Herren til våre bønner: Min time er ennå ikke kommet. Men Hans time og Hans hjelp uteblir ikke. Tro kun, og du skal få. Fortsett å søke, og du skal finne. Om du så måtte ta ditt kors Med deg i graven, så er din bønn likevel ikke bortkastet. I Himmelen får du velsignelse av den, og den får du nyte evig.

Tone: Jesus, din søte forening å smake.
Nådigste Jesus, nå vil jeg meg binde Ved din den dyre forjettelses pakt:
Beder og leter! så får I og finne. Så har de sanndrue lepper jo sagt.
Jeg vil med kvinnen av Kana’ans egne Rope deg etter og bliver ei still’
Før du på bønnen til slutning må tegne: Amen, ja amen, deg skje som du vil!

11. SEPTEMBER

I vet ikke hva I ber om! Mat. 20, 22.

Gud hører bønner. Derfor kommer alt kjød til Ham. Men det er to slags begjæring i mennesket, en kjødelig og en åndelig. Den kjødelige vilje vil Gud ikke oppfylle. Kjødets lyst føder død. Ville Gud alltid bønnhøre oss etter den kjødelige vilje, da ville vi be mang en forbannelse, ja, helvete selv over oss. Han vil med sin bønnhørelse ikke være en tjener for våre syndige lyster, så at Han senere måtte fordømme oss. Derfor bønnhører Han oss ikke når vi ber om noe som er ondt eller skadelig. Men den vilje som stemmer overens med Hans egen og søker Hans ære og sjelenes salighet, den føyer han alltid. Han gjør etter deres velbehag, som frykter ham. De begjærer ingenting imot hans vilje. Vel ber også de ofte på grunn av menneskelig kortsynthet ofte om noe som ikke ville være godt for dem. Men Gud er visere enn de er, og Han velger noe bedre for dem enn det de selv ønsker. Et barn ber ofte om en skarp kniv, men faren gir ham den ikke. Han må være klokere enn barnet og vite hva som er tjenlig eller skadelig for barnet. Hvilken lege gir den syke noe som han vet kan være til skade for ham? Gud er din lege, ikke din morder. Det er ikke gull alt som glimrer. Ikke alt som ser godt ut for oss, er virkelig godt. Derfor skal vi ikke bli misfornøyde om Gud avslår en bønn fra oss, men si: Akk, Gud, gjør etter din vilje! Jeg vil ofre min vilje helt til deg, for min salighet beror ikke på min, men på din vilje. Deg være ære og takk, også da når du ikke oppfyller mine dårlige ønsker!

Tone: O Jesu, din ihukommelse.
Akk, visste Gud i Himmelen At det du ber Ham om, min venn,
Deg tjenlig var, Han ville visst Deg give det ved Jesus Krist.

Gud prøver i sin helligdom Alt det som her vi ber Ham om,
Og sier ingensinne nei, Når rett vi ber Ham på vår vei.

Vi ofte vet ei hva vi her Begjærer av vår Fader kjær.
Vi ligner de uvise små, Og derfor alt vi ikke få.

12. SEPTEMBER

Kvinne, hva har jeg med deg å gjøre? Joh. 2, 4.

Det var et strengt avslag som Herren der ga Maria på hennes bønn. Med det ville Han si: Det som angår mitt embete og mine under, det må du ikke blande deg i. Dem har jeg fra min Fader i Himmelen, og i slike ting må jeg bare akte på Hans vilje, ikke på din. Han antyder dessuten at Han gjør det som er Guds vilje, også uten hennes forbønn. Det er unødvendig at hun kommer imellom, for at Han skal utføre det som hører til Hans embete. Stundom sier vel Frelseren også til oss når vi ber: Hva har jeg med deg å gjøre? Det gjør vondt; men bli ikke forskrekket, som om Han da var unådig mot deg, for hva betyr det at Han taler slik? Det betyr at Han ikke har noe å gjøre med dine tvilende, vantro tanker, dine kjødelige begjæringer og jordiske ønsker. Det betyr at Han ikke tillater at vi blander oss inn i det som hører til Hans embete. Han gjør det ikke etter vår vilje, men etter sin himmelske Faders vilje. Kristi embete er å gjøre oss salige. Men du har ofte sans for det som er menneskelig, ikke for det som er guddommelig. Du forlanger det som er usalig, ikke det som er salig, og du vil øyeblikkelig ha det som nå er skadelig, men bringer nytte senere. I så fall har Frelseren ingenting å gjøre med deg; men med det som er salig for deg, har Han å gjøre og gjør det stadig.

Tone: Jesus, dine dype vunder.
Derfor jeg fornøyet bliver, O min Gud, i hva du gjør,
Du kun idel godt meg giver, Derom jeg ei tvile tør.
Og i denne søte tro, Hvori hjertet har sin ro,
Du meg nådig vil bevare, Inntil jeg herfra skal fare!

13. SEPTEMBER

Bli flittig ved i bønnen! Kol. 4, 2.

To dyder går ved siden av troen, den ene på den høyre side og den annen på den venstre. Det er tålmodighet og utholdenhet. De må også være til stede ved troens bønn. Du må ikke mene at Gud straks må gi deg, før du knapt har talt et ord i bønnen. Han venter ofte med å oppfylle din bønn til en senere tid. Han vil skjerpe ditt begjær etter Hans gaver, gjøre dem så meget mer verdifulle og kjære for deg, bringe deg til erkjennelse av din intethet, og øve deg i troen. Vær bare tilfreds og vent på Ham. Tenk på hvor ofte du lar Gud vente, og hvor stor tålmodighet Han må ha når han kaller deg til å tjene Ham, ja, til din egen salighet! En gartner planter ikke et tre i den tanke at han straks kan plukke av frukten. Han lar det få tid på seg og venter tålmodig. Er det ikke tåpelig at du straks vil se frukten av din bønn? Kanskje er det ikke tjenlig for deg i dag, men i morgen, ja, kanskje først når år og dag er omme. Inntil den tid må du vente tålmodig. Kanskje har du ikke bedt med slikt alvor som du skulle. Derfor nekter Gud deg det, inntil du roper til Ham med mer alvor. Gjør det, hold ut i bønnen, også da når bønnhørelsen ikke kommer

Tone: Hvo ene lader Herren råde.
Syng, bed og lyd kun Herrens stemme, Vær i ditt kall vinnskipelig,
Og tenk at Gud ditt verk vil fremme, Så skjer det også visselig.
Ti hvo sin lit på Gud har satt, Han bliver ei av ham forlatt.

14. SEPTEMBER

Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels bevarer. Sal. 121, 4.

Det er bare for våre øyne det ser ut som om Herren sover. Hvis han ikke straks gir det vi ber om, ikke straks trøster og hjelper, synes det for oss som om Han sov. Gud sover ikke. Han forsømmer ikke sitt embete. Han venter med trøsten og hjelpen, både fordi Han desto bedre kan forherlige sin godhet på oss, den største kjærlighet i den største lidelse, og fordi Han vil bevise sin allmakt og sine under på oss, de største under i den største nød. Han venter, for at vi skal lære å kjenne oss selv, hva vi er når Han ikke hjelper oss og for at vi skal lære å sette vår lit ikke til oss selv, men til Gud, som oppvekker de døde. På den måten skal vi lære mye himmelsk visdom under lidelsen. For trengselen virker tålmodighet, men tålmodigheten virker et prøvet sinn, men et prøvet sinn virker håp. Men håpet gjør oss ikke til skamme, Rom. 5. Synes det som om Han sover, så vil Han vekke deg av søvnen. Troen sover, korset vekker den opp. Hvor våkne blir vi ikke i nøden! Hvordan vokter vi ikke på Gud og roper om Hans hjelp når vi blir prøvet med lidelse! Gi bare ikke opp, når Herren venter og later som om Han ikke visste om din nød, og som om Han hadde glemt deg! Han er ofte nærmest med sin hjelp når Han synes å være aller fjernest. Vær ved godt mot, din vokter slumrer og sover ikke. Han gjør alle ting vel.

Tone: Jesus er mitt håp og trøst.
Jesus gir oss fryd og gråt, Det er ingen slumpelykke,
Men vår Herres vise råd, La det da deg ei mistykke!
Bi og ti i bønn og tro Det skal give sjelen ro!

15. SEPTEMBER

Dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss; og dersom vi vet at han hører oss, hva vi så ber om, da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om. 1 Joh. 5, 14 – 15.

Bøy din vilje etter Jesu vilje, så skal du ikke mangle noen ting. Det som du ber om etter Hans vilje, det kan og vil han gi deg. Hva vil han? Du er syndesyk. Jesus, din lege, vil helbrede deg. Så sant jeg lever, sier Han, har jeg ikke behagelighet i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige omvender seg fra sin vei, så han kan leve, Esek. 33, 11. Han er kommet for at du skal ha liv; vær derfor uforsagt, tro og be: Leg meg, Herre! Vil du det, da vil Han det også, og Han vil gjøre det. Er du syk på legemet og har ingen som tar seg av deg? Herren vil understøtte deg på sykesengen, Sal. 41, 4. Eller du er i noen annen slags nød, uten det er noe menneske som hjelper deg, Jesus vil gjøre det. I meg har han behag, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham opp, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Ham er jeg med i nøden, jeg vil utfri ham og ære ham. Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min salighet, Sal. 91, 14-16. Ja, ganske visst metter Han med et langt liv. Vel må du dø, og kanskje tidlig. Men hva sier Frelseren? Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg; og jeg gir dem evig liv, og de skal slett ikke fortapes evinnelig, og ingen skal rive dem ut av min hånd, Joh. 10, 27-28. Hva vil du mer? Tro kun, og du får liv og får overflod. Ja, sier du, om jeg bare kunne tro. Gå til Jesus og si: Herre, styrk min tro! Det vil Han. Ja, kjære hjerte, svarer Han på en sådan bønn, Jeg vil ikke slokke ut den rykende tande og ikke sønderbryte det knekkede rør.

Tone: O Fader vår i Himmerik.
Så grusom er dog ingen nød, Så bitter er dog ingen død,
Jeg jo får lindring, råd og trøst, Når jeg oppløfter bønnens røst.
La slippe hele verdens flokk, Gud er min Fader – det er nok!

16. SEPTEMBER

Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hva som helst I ber Faderen om i mitt navn, skal Han gi eder. Joh. 16, 23.

Dette kan vi trygt stole på. Han som har sagt det, kan ikke lyve, for Han er sannheten selv. Men, sier du, jeg har bedt, og har likevel ikke fått. Hva sa Jesus til sine disipler ved samme anledning? Hittil har I ikke bedt om noe i mitt navn! Kjære, er din bønn ikke blitt hørt, så har du ikke bedt i Jesu navn. Når du ber om noe annet enn det Jesus lærer deg å be om, så ber du ikke i Jesu navn; da ber du i ditt eget navn. Spør du: Ja, hva lærer Jesus meg å be om, så betrakt Fadervåret. Der lærer Han deg hva slags bønner du skal bringe fram for Gud. Og dessuten, når du kommer til Gud og stoler på din egen rettferdighet, så ber du ikke i Jesu navn. All Guds kjærlighet hviler i Kristus, hans Sønn, og utenfor Ham kan ingenting behage Gud. Denne Sønn må vi gripe i våre armer og holde fram for Gud. Hans fortjeneste alene gjør vår bønn hellig og velbehagelig, så vi kan vente bønnhørelse. Vi fattige syndere tør ikke vise oss for Gud uten mellommann og talsmann. Vi må bringe Kristus med oss. Du må si: Jeg er ikke verdig til å oppløfte mine øyne til Gud, men Jesus har betalt for mine synder. For denne min Frelsers skyld se ikke på min uverdighet, se på Jesus, han ber for meg! Når du således ber om Guds velgjerninger bare for Kristi skyld, da ber du i Jesu navn.

Tone: Hvo ene lader Herren råde.
I Jesu søte navn jeg våger Å bære fram til Gud min bønn.
Min Fader, gi meg hva du lover Å skjenke meg ved din Sønn!
Og la det blive meg tilkjent, Hva Jesus har for meg fortjent.

17. SEPTEMBER

Fader vår, du som er i himlene! Mat. 6, 9.

Således lærer Frelseren deg å begynne din bønn. Han vil med dette lokke oss, for at vi skal tro at Gud er vår rette Fader og vi Hans rette barn, så vi med full tillit skal be til Ham, liksom gode barn ber sin kjære far om noe. Men Han vil også at vi ikke bare skal si Fader, men vår Fader, for at vi skal be i samfunn med hverandre og for hverandre. I troen skal du si Fader, i kjærligheten vår, i håpet du som er i himlene. Gud er vel overalt, men når du ber, skal du med all makt heve ditt hjerte opp til Himmelen. Den rette bønn består i at sinnet blir oppløftet til Gud, dradd bort fra jorden og svinget opp til Himmelen, slik at du ber Gud i himlene først og fremst om det som kan hjelpe deg selv til Himmelen.

Tone: O Fader vår i Himmerik.
O hjertelag, hva er det stort. Du oss til dine barn har gjort!
O kjærlighet, den store Gud Har kåret oss i Kristus ut
Til Himlens arverett å få, Og vi ham Fader kalle må.

18. SEPTEMBER

Abba, Fader! Mark. 14, 36.

Slik påkalte Frelseren Gud i sin bedrøvelse. Slik roper enhver som har Kristi Ånd. I fikk ikke atter en trelldoms ånd til frykt, sier Paulus, men I fikk en sønnlig utkårelsens Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader! Kristi Ånd fremstiller Gud i vårt hjerte som en vennlig, kjærlig Fader. Derfor påkaller et Guds barn Ham med det trøsterike navnet Fader. Om et Guds barn ikke har brød, så roper det: Fader, gi meg daglig brød! Når et Guds barn trykkes av synden, kommer det til Gud og sier: Fader, jeg har syndet og er ikke verd å kalles ditt barn. Likevel kaller du meg det. Akk, forlat ditt barn dets synd! Nærmer døden seg til et Guds barn, roper det: Fader, i dine hender befaler jeg min ånd. Mitt hjerte, hva er det som er mer trøsterikt enn den troens visshet at Gud er din Fader? Hva godt kan en far nekte sitt barn? Når nøden er stor, føler vel hjertet undertiden liksom at Gud har forlatt det, ja, som om Gud var blitt dets fiende. Men, kjære sjel! selv i den største nød blir Gud vår kjære Fader. Han sender oss trøst eller glede. Derfor kan vi si med Jeremias: Det er godt at man håper og er stille til Herrens frelse. Han er min Fader, det vet jeg.

Tone: O Fader vår i Himmerik.
I kors jeg klager natt og dag: Min Fader, se jeg er så svak!
I fattigdom, med øynegråt Jeg sier: Fader; gi meg råd!
Når korset vil bli langt og svàrt, Jeg sier: Fader, hjelp meg snart!

19. SEPTEMBER

Jeg formaner aller først at det gjøres (ydmyke) begjæringer, bønner, forbønner, takksigelser for alle mennesker. 1 Tim. 2, 1.

Kristus er blitt oss til visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning. Her bytter troen ordet oss ut med ordet meg og tilegner seg Kristus. Men når David ber: Frels meg for din miskunnhets skyld! så gjør kjærligheten meg om til oss. Den tar alle med i sin bønn. Nød er felles for alle, derfor skal ikke bønnen være for èn alene. Den skal omfatte alle, liksom Jesus lærer i Fadervår. Ikke bare ved vår livsførsel, men også ved vår bønn skal vi være et tre som bringer mange andre frukter og stor gagn. Hvor kraftig de helliges forbønn er, kan vi se av Abrahams eksempel, som ved sin bønn skulle ha bevart en hel by, om det bare hadde vært fem rettferdige i den. Dessuten gagner det oss selv når vi ber for vår neste, for mennesket skal få etter sitt hjertes ønsker, liksom det får å ete av sine henders frukter, enten godt eller ondt. Enhver som ønsker godt for sin neste, skal gis godt igjen av Gud. Den ene skal be for den annen, så hjelper Gud alle.

Tone: Hold oppe, Gud, hos oss ditt ord.
Velsign oss, Gud, vår Fader god, Velsign oss, Jesus, for ditt blod,
Gud Hellig Ånd, all verden om Velsign den hele kristendom!

20. SEPTEMBER

Helliget vorde ditt navn! Mat. 6, 9.

Guds navn er i seg selv hellig, men vi ber i denne bønn at det også må bli helliget hos oss. Det skjer når Guds ord læres rett og rent og blir trodd, og når vi, som det sømmer seg Guds barn, lever etter Ordet i et hellig levnet, og påkaller Gud i all vår nød, ber, lover og takker. – Guds navn er Herre, Herre, en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet, som forlater misgjerning og overtredelse. Dette sitt navn herliggjør Han hver dag på oss. Dette skal vi erkjenne av Hans Ord og takke og love Ham for det. Har ditt hjerte ikke lyst til dette, så oppmuntre deg: Min sjel, lov Herren og glem ikke alle Hans velgjerninger! Be Gud om at Han gir deg et takknemlig hjerte, som helliger Hans navn: Herre, du er verdig til å få ære og pris og takk! Best lover du Gud når du av hjertet tror Hans ord. Best priser du Ham når du forlater deg på Ham med glede, og best takker du Ham når du lever et hellig liv etter Hans vilje.

Tone: O Fader vår i Himmerik.
Helliget vorde, Gud, ditt navn, Ditt ord la komme oss til gagn,
Så vi må leve kristelig, Ditt navn til pris evinnelig.
Gi lærdom ren, vær Ordets tolk, Vend om, vend om ditt arme folk!

21. SEPTEMBER

Komme ditt rike! Mat. 6, 10.

Guds rike er dels omkring oss, dels i oss, dels over oss. Omkring oss er nåderiket, det vil si: den kristne kirke her på jorden, som vi kommer inn i ved dåpen og blir oppholdt i ved Ordet og den hellige nattverd, dersom vi tar imot disse nådemidler i rett tro. Ved dem skal riket komme i oss, det rike som Paulus taler om når han sier: Guds rike er ikke mat og drikke, men rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Over oss er herlighetens rike. Men i denne bønn ber vi først for dem som ennå er langt borte, som hedninger, jøder, tyrkere, at nåderiket også må komme til dem. Dernest ber vi for oss som er i den sanne kirke, at Gud må opprette sitt rike også i våre hjerter og til slutt ta oss opp i det evige herlighetens rike. Dette skjer når han gir oss sin Hellige Ånd, som ved sin nåde gjør at vi både tror Guds ord og lever et hellig og gudelig levnet her og i det evige liv.

Tone: O Fader vår i Himmerik.
Ditt rike komme til oss hit, Og glede oss til evig tid.
Din Hellig Ånd la hos oss bo Med sine gaver, trøst og tro.
Slå ned all djevelens makt og vold, Din kirke stå i god behold!

22. SEPTEMBER

Jesus sa: Mitt rike er ikke av denne verden. Joh. 18, 36.

Kristi rike er vel i verden, men ikke av verden. Han ville ikke føre det i verdslig høyhet og prakt. Det skulle ikke ha en ytre anseelse i verden, men opprettes i menneskets indre, og der består det i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Da Kristi rike ikke er av denne verden, så handler de som dårer, de som i dette rike søker ære, gods og glede i verden. Derimot gir jo Kristi rike deg ære, glede og rikdom nok, for Kristus er jo helt og holdent din med alt hva han er og formår. Han er din konge, du er Hans undersått. En konge sørger for sine undersåtter, søker deres lykke og velferd, således sørger også Kristus for oss. Han søker vår lykke og velferd. Derimot vil Han ha herredømmet i våre hjerter, slik at Han alene hersker der inne. Fordi Kristi rike ikke er av verden, så er det imot verden. Det som er i verden, øyenlyst, kjødslyst og et hofferdig levnet, det passer ikke med Kristi rike. Vil du være Kristi undersått, må du bekjempe dette i deg. De som på samme tid vil tjene Kristus og verden, de tar alle feil. Enten må man tilhøre Kristus, og bli salig med Kristus, eller tilhøre verden, og bli fordømt med verden.

Tone: Meg hjertelig nå lenges.
I søte Himmerike Er kronen alt bestemt
For dersom lovlig stride Og har sin lampe tent,
Som akter det for ære Å bli sin Jesus tro.
De skal hos ham få være I evig fryd og ro.

Hva er vel verdens glede Og jordisk herlighet
Imot det æres-sete I Himlen er beredt!
O, gid jeg måtte vinne Og få den glede fatt,
Da fikk jeg se og finne Min søte sjeleskatt!

23. SEPTEMBER

Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden! Mat. 6, 10.

Et troende menneske må kunne sammenlignes med den blomsten som heter solsikke. Den vender seg alltid mot solen og bøyer seg etter solens gang. Således vender en troende kristen seg alltid i bønnen til Gud, og vil ikke gå andre veier enn Gud befaler ham. Han beflitter seg på å rette seg etter Guds vilje både i det han gjør og det han avholder seg fra, og han begjærer heller ikke at det møter ham noe annet enn det Gud vil. Fader, ikke min, men din vilje skje; var Kristi bønn, og slik lyder også bønnen fra Hans troende. De ønsker heller ikke under korset at Gud skal gjøre med dem som de vil, men at de skal lide som Han vil. Står det således til i ditt sinn, så er meget vunnet, men ikke alt. Han som har virket i deg å ville, kan alene skape evnen til å utføre gjerningen. Derfor lærer Jesus oss den tredje bønn i Fadervår. Der ber vi at Gud vil bryte vår onde vilje og hindre våre onde råd og gjerninger, og derimot styrke oss til å gjøre og lide hans vilje.

Tone: O Fader vår i Himmerik.
Din vilje skje på jorderik Alt som den er i himmerik!
Og skjenkes oss en motgangs skål, Gi lydighet og trøst og tål.
Tving kjødets lyst og ondt begjær Og alt som mot din vilje er!
24. SEPTEMBER

Min mat er å gjøre hans vilje som utsendte meg, og å fullbyrde hans gjerning. Joh. 4, 34.

Således talte og således gjorde Frelseren. Gjør også du slik, etterfølg Jesus. Du er ikke annet enn et kar, som Guds godhet har nedlagt mange tusen skatter i. Legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser har Han gitt deg til et vitnesbyrd om hvilken kjærlighet han nærer til deg. Derfor er det rimelig at du tjener Ham med legeme og sjel og gjør Hans vilje med alle lemmer og sanser. Hans forsyn bevarer din ånde, Hans kjærlighet gir deg alt det gode som du har, og Hans godhet brer sin beskyttende vinge over deg, liksom en høne brer sine vinger over sine kyllinger. Derfor er du skyldig til å anvende ditt liv og alt hva du eier og har etter Hans vilje og Bud, og ikke etter ditt eget forgodtbefinnende. Likevel er det alt sammen bare ringe ting mot den kjærlighetsgjerning at Han har gitt deg sin egen Sønn til Frelser. Grepet av dette utbryter Johannes: Se, hvor stor kjærlighet Faderen har gitt oss, at vi skal kalles Guds barn! og: Vi elsker Ham, fordi han elsket oss først. Men det er kjærligheten til Ham, at vi holder Hans Bud. Si med David: Til å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt innerste, – og be ham om Hans Ånds hjelp.

Tone: Gud Faders Sønn ènbårne
O Kristus, du oss give, Vi måtte rett forstå,
I kristen tro forblive Og deg nå tjene så,
Vårt hjerte måtte smake Din søthet alle dage
Og tørste deg å få!

25. SEPTEMBER

Skje ikke min vilje, men din! Luk. 22, 42.

Herre, om du vil, kan du rense meg! Slik ba den spedalske. Det var en rett bønn. Det synes likevel som om det klebet den svakhet ved den at han heller ville se sin egen enn Kristi vilje oppfylt. Ellers hadde han tilføyd: Men dersom du ikke vil, så vil jeg også gjerne bli som jeg er, og ta mitt kors med meg i graven, deg til ære. Sterkere var Davids tro; han ber således: Finner jeg nåde for Herrens øyne, så fører Han meg tilbake og lar meg se Guds ark og dens bolig; men dersom Han sier således: Jeg har ikke velbehag i deg, – se, her er jeg, Han får gjøre med meg det som er godt i Hans øyne! 2. Sam. 15, 25-26. Men det er få som taler sånn. Vi vil alltid gjerne ha det som er kjært for oss, om det ikke alltid er tjenlig for oss. Derfor tier vi i alminnelighet gjerne stille med den bønnen: Herre, om du vil, vil leg gjerne være syk, fattig, elendig. Det er en svakhet ved vår tro. Guds vilje er alltid rettet mot vår salighet. Det som Han velger for oss, er det mest tjenlige; det Han gjør med oss, er alltid det beste.

Hva Herren vil, det alltid skje! Hans vilje er den beste.
Å hjelpe dem Han er bered, Som lit til Ham kun feste.
Av nøden Gud oss redder ut, Og tukter oss med måte.
Hvo på Gud tror, Glad ved Hans Ord, Den vil han ei forlate.

26. SEPTEMBER

Gi oss i dag vårt daglige brød! Mat. 6, 11.

Vil du ha brød, så be og arbeid. Bønn og arbeid hører sammen. Bønnen henter velsignelsen ned fra Himmelen, arbeidet graver den ut av jorden. Hjertet opp til bønn, hånden fram til arbeid. Bønnen er din himmelvogn, arbeidet er din jordiske vogn. Begge bringer deg meget godt hvis de kjører vel. Vel sagt, sier mange, men tidene er vanskelige. Skriften svarer: Herrens øyne er vendt til de rettferdige, og Hans ører til deres rop. Andre klager: Menneskene ødelegger levebrødet for meg; de tar brødet bort fra munnen min. Vær tilfreds! Du har en rik Fader i Himmelen, som ikke vil la deg sulte i hjel. Han før fuglene under Himmelen og kler liljene på marken; Han vil ikke glemme sitt barn, som Han omslutter med sin kjærlighet og bærer i sitt hjerte. La fiendene ta, ingen kan ta Gud fra deg. Og har du Gud, så vær ubekymret; han vet nok hvordan Han skal forsørge deg. Overflod gir Han vanligvis ikke, men det nødtørftige gir Han alltid dem som ber Ham.

Tone: O Fader vår i Himmerik.
Gi oss i dag vårt daglig’ brød Med all vår tarv til livets nød;
Fri oss fra ufred, tvist og strid, Fra sykdom og den dyre tid,
La fred og gode dager stå, All gjerrighetens sorg forgå!

7. SEPTEMBER

Jeg løfter mine øyne opp til bergene, hvorfra hjelp skal komme til meg. Min hjelp (kommer) fra Herren, som gjorde himmelen og jorden. Sal. 121, 1 – 2

Hvor skal vi få brød fra? Dette spørsmål ligger mange tungt på hjertet, skjønt de lett kunne få vite svaret. Ja, hvor skal vi da få brød fra? Fra bergene. Brød på Sinai berg, for det er botsberget. Omvend deg! På bedre seder følger bedre tider. Brød på Golgatas berg, det er troens berg. Han som har gitt sin ènbårne Sønn for deg, skulle Han ikke gi deg brød og næring, ja, alle ting? Brød på Oljeberget. Dette var bønnens berg for Kristus. Be, så skal det gis deg! Din Frelser selv har befalt deg å be: Fader vår, du som er i himlene, gi oss vårt daglige brød! Brød på Tabors berg, hvor Kristus ble forklaret; det er himmelberget. Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal alle nyttige ting tilfalle eder. Mangler du brød, – hvorfor? Du går ikke med Kristus på disse berg. Himmelens og jordens Skaper har vel brød for dem som har lært å søke Hans hjelp på disse berg.

Tone: Guds godhet vil vi prise.
Vi måtte jo vansmekte på veien som vi går,
Om du oss ville nekte Ditt nådes ord å få.
Ditt rike, Herre, først! O, la oss minnes dette,
Da vil du oss nok mette, Og stille trang og tørst!

28 SEPTEMBER

Herrens, vår Guds, liflighet være over oss, og våre henders gjerning gjøre du fast for oss, ja, våre henders gjerning gjøre du fast! Sal. 90,17

Den kristnes velferd beror på at han ber og arbeider. Bønnen henter velsignelsen ned fra Himmelen, arbeidet graver den ut av jorden. Gud gir snart velsignelse og fremgang til den som ber og arbeider flittig. Glem bare ikke at til bønnen hører også å takke. Takker du ikke Gud, så viker velsignelsen fra all din eiendom. Mangler du Guds velsignelse, så prøv nøye om du kanskje bare begjærer, og ikke takker for det som du har fått av Gud.

Tone: Gå nå hen og grav min grav.
Jesus, Herre, på ditt ord Er jeg til min gjerning rede;
O, den trøst er sann og stor, Du meg ved Din Ånd vil lede!
På ditt ord og i ditt navn Allting tjener meg til gagn.

29. SEPTEMBER

Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Mat. 6, 12

Denne bønn knytter Frelseren ved et og til den foregående bønn: Gi oss i dag vårt daglige brød. Hvorfor gjør Han det? Liksom legemet ikke kan oppholdes uten daglig brød, så kan heller ikke sjelen oppholdes uten daglig syndsforlatelse. Liksom vi daglig sørger for vårt elendige, trengende legeme når vi ber: Gi oss vårt daglige brød! så må vi daglig tenke på vår trengende sjel og be: Forlat oss vår skyld! Legemet vansmekter når det mangler brød, og sjelen når den mangler forlatelse. Men ingen får forlatelse med mindre han selv forlater av hjertet. Legg nøye merke til dette, så du ikke skal nedkalle en forbannelse i stedet for en velsignelse over deg. Bærer du nag i ditt hjerte, så be om et forsonlig hjerte, om omvendelse for den som har krenket deg. Gå så til ham og forlik deg også med hånd og munn.

Tone: O Fader vår i Himmerik.
Forlat min skyld, forlat den her, Så den oss ei bedrøver mer,
Som våre skyldnere vi vil Av hjertet gjerne give til.
Gjør oss til vennskap vel beredt I broderlig samdrektighet!

30. SEPTEMBER

For dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal og eders himmelske Fader forlate eder; men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, skal eders Fader ikke heller forlate eders overtredelser. Mat. 6, 14 – 15

Gjør mot din bror som du vil at Gud skal gjøre mot deg. Forlat din neste, liksom du forlanger at Gud skal forlate deg. Vil du avbe din synd hos Gud, så gå først inn i ditt hjerte og prøv om du oppriktig er forsonet med din neste. Gud vil ikke tilgi deg uten at du selv også tilgir. Ja, sier du, jeg er et menneske og kan ikke komme over krenkelsen så lett. Kjære, nettopp fordi du er et menneske, skal du forbarme deg over ditt medmenneske. En syk har tålmodighet med en annen. Et svakt, syndig menneske må ha tålmodighet med den svake, syndige bror. Men vil du hevne uretten, så griper du inn i Guds gjerning. Hevnen hører meg til, sier han; jeg vil betale. Han har ikke satt deg til dommer over din neste, og ved hat og hevn gjør du deg selv mer skade enn din neste har gjort deg. Du tar skade på din sjel. Hat og vrede er en hemmelig ild, som fortærer margen i benet, liksom en bie mister brodden og dør etter at den har stukket. Du dør den evige død, når du tar hevn og nærer hatet i ditt hjerte. Tenk på tjeneren som fikk ettergivelse for ti tusen talenter av sin herre, men selv ikke ville ettergi sin medtjener hundre penninger. Hans herre ble vred og overlot ham til dem som piner, inntil han betalte hele sin gjeld. Hvordan vil du betale din gjeld til Gud? Du kan det ikke i all evighet. På vredes-brannen følger helvets-brannen. Men, sier du, det er vanskelig å tilgi. Be Gud om et forsonlig hjerte; da makter du det ved Hans kraft.

Tone: Uti din store vrede.

Kan en med rette klage, Så skal han dog fordrage
Og se til Jesus hen. For eders skyld Han døde,
Forlot all eders brøde, Så gjøre I igjen!

1. OKTOBER.

Salige er de som lider forfølgelse for rettferdighets skyld, for himmerikes rike er deres. Salige er I, når de spotter og forfølger eder og taler allslags ondt mot eder for min skyld, og lyver det. Gled og fryd eder for eders lønn skal være stor i himlene. Mat. 5, 10 – 12.

Har du fiender, så prøv nøye om du kan si som din Frelser: De hater meg uten grunn. Kan du si det, så vær ikke så meget bedrøvet. Kan du si: De forfølger meg for rettferdighets skyld og håner og taler ille om meg for Kristi skyld, da gled deg, for din lønn skal være stor i Himlene. Har du sådanne fiender på jorden, så har du en venn i Himmelen som er mektigere enn alle disse. Han kan vel beskytte deg. Mange uforskyldte fiender, stor lykke. Hvordan det? Der hvor en blir plaget av mange fiender, der er det mye bønn, og der hvor det er mye bønn, der er det stor velsignelse. Dine fiender må fremme din lykke. Ved dem lærer du å kjenne dine feil. De sier deg hva dine venner ofte ikke vil si deg, og ditt eget hjerte gjerne vil dølge for deg. Dessuten gir de anledning til å øve forsonlighet, og mildhet, og på den måten overvinne det onde med det gode. Gjør du det, så har du likså mange æreskranser i Himmelen som du har fiender på jorden. De arbeider da ikke til din skade, men til ditt beste. De samlet blomster til din krans og edelstener til din krone. Så mye vanære i verden så mange blomster, så mye forfølgelse så mange klenodier. Men har du selv forårsaket fiendskapet, så ydmyk deg, bekjenn din urett og forson din bror. Ydmykhet og mildhet sømmer seg for den kristne.

Tone: Gud Faders Sønn énbårne.

O Kristus, du vårt hode Og Herre, send din Ånd
Å knytte, som du lovet, Fullkommenhetens bånd,
Den kjærlighet som lider, Som gjennom verden skrider
Med himmelløftet hånd!

2. OKTOBER.

Han frir meg ut av all nød; og på mine fiender ser mitt øye. Sal. 54, 9.

Man spør om en kristen kan be mot sine fiender. Til det er å svare: Mot fiendens person må du ikke be, men mot hans synd skal du be. Vår Herre Jesus har sagt: Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør godt mot dem som hater eder, og be for dem som gjør eder skade og forfølger eder, for at I kan bli eders Faders barn som er i himlene. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. – Guds barn har Guds natur og art. De tilgir gjerne og gjør seg umake for å kunne overvinne det onde med det gode. De har medlidenhet med fienden, gjør seg alltid flid for å kunne vinne ham, og de ber Gud at Han vil opplyse og forbedre ham. Men nettopp av den grunn må, vi be mot fiendens onde hensikter. Vi ber da at Gud vil drive tilbake hans onde råd og forstyrre hans gjerninger. Når Gud gjør dette, kommer det fienden selv til gode. Be om dette, men se vel til at det ikke blander seg noen hevnsyke inn i denne bønn. – Menneskehjertet er av naturen tilbøyelig til det. Menneskets sinn er ofte mot fiendens person, selv om enn munnen bare ber mot hans ondskap. Be først om et forsonlig, mildt og fredselskende hjerte for deg selv. Da kan du gå videre og klage for Herren den nød som fienden forårsaker deg, og ber du mot hans synd, så be også for hans sjel. Når fiendene omvender seg, da gleder den kristne seg. Men når de går fortapt, da forlyster djevelen seg.

Tone: Jesus, dine dype vunder.

Opp, I kristne, samler krefter, Fatter mot i barm og bryst,
Rett å følge Jesus etter, Rett å følge Ham med lyst!
Holder eder til Ham nær! Får Ham alltid mere kjær!
Elsker trolig eders neste! Søker alt hverandres beste!

3. OKTOBER. Led oss ikke inn i fristelse. Mat. 6, 13.

Gud frister ingen, men vi ber her at Han vil bevare og forsvare oss mot djevelens, verdens og vårt kjøds bedrageri, så vi ikke skal bli bedradd av dem og falle i vantro, fortvilelse eller andre laster, men dersom vi blir fristet, vi likevel til sist må bli overmenn og beholde seier. – Dette er en nødvendig bønn, for vi blir overalt fristet, og om ånden er villig, så er kjødet skrøpelig. Du går blant menneskene, eller til ditt arbeid eller selv i kirken, og tenker ikke på noe ondt, og se, hvor du minst venter det, skyter djevelen sine piler inn i ditt hjerte gjennom forargelige tanker, eller verden legger snarer og feller for deg, eller ditt kjød blir opptent til ond lyst. Derfor må du ikke bare våke selv, men til enhver tid overgi din sjel til Gud. Hos deg selv er den ikke tilstrekkelig sikret, legg den i Guds hånd og varetekt.

Tone: O Fader vår i Himmerik.

Når vi og fristes, la oss stå, Så satan oss ei fange må,
Til hvilken kant han komme kan, Hjelp oss, så vi får overhånd
Med grunnfast tro imot hans list, Hjelp oss til det, o Herre Krist!

4. OKTOBER.

Er ikke et menneske i strid på jorden? Job 7, 1.

Jo, et menneske er i strid, især må en kristen til enhver tid klage med David: Herre, hvor mange mine fiender er! Som et skip er omgitt av bølger, en rose av torner, et får av ulver, slik er en kristen omgitt av fiender. Den aller nærmeste og verste fiende har han i sitt kjød og blod. Dette egger ham til alt ondt. Derfor må han stadig kjempe mot dette, og korsfeste sitt kjød med dets lyster og begjæringer. I tillegg til denne fiende har han fiender i mengdevis i verden. De kommer fra høyre og fra venstre side. Verden lokker og truer, lover og tar. Da gjelder det å kjempe. Rett fram går veien, gjennom ære og skam, som forførere og dog sanndrue, som bedrøvede og dog glade. Den mektigste fiende er djevelen. Han går etter sjelene, listig som en slange, grusom som en løve. Men, vær ved godt mot! Vi har Jesus på vår side, han er sterkere enn djevelen, verden og kjødet. Jeg formår alle ting i Kristus, som gjør meg sterk, sier Paulus. Tro, våk og be som han, og du overvinner som han, og da kan du bære seierens palme bort fra kampen.

Tone: Vår Gud han er så fast en borg.

Vår egen makt er intet verd, Vi var helt snart nedhugne.
Men en går fram i denne ferd, For Ham må allting bugne.
Vil du Hans navn få visst? Han heter Jesus Krist,
Den høvding for Guds hær, I Ham kun frelse er,
Han marken skal beholder

5. OKTOBER. Men fri oss fra det onde! Mat. 6, 13.

Her ber vi i en sum at den Himmelske Fader vil beskjerme og fri oss fra alt ondt på legeme og sjel, gods og rykte, og at vi i vår siste livstime må lykksalig vandre bort fra dette elendige liv til det evige liv. – Frelseren forbinder denne bønnen med den foregående: Led oss ikke inn i fristelse, ved ordet men. Det gjør Han for å antyde at det egentlige onde er å ligge under for fristelsen. Synden er menneskets fordervelse. Fra helvete kommer den, og til helvete fører den. Der hvor det ikke er noen synd, der er det ikke noe ondt, for alle ting må tjene til det gode for dem som elsker Gud. Be derfor ombefrielse fra synden som henger ved deg, for da ber du om befrielse fra alt ondt.

Tone: O Fader vår i Himmerik.

Fra ondt bevar oss sammelund, For ondt er her hver dag og stund.
Fri oss og fra den evig død, Og trøst oss i vår siste nød.
Gjør enden god, ta mot vår ånd, O Herre Jesus, i din hånd.

6. OKTOBER.

Han skal visselig være deg nådig når du roper; når han hører det, svarer han deg. Es. 30, 19.

Når vi kaller alvorlig på Gud i vår nød, så svarer Han oss dels hemmelig ved indre trøst, dels åpenbart ved ytre hjelp. Ofte blir vårt hjerte lett og frimodig under bønnen. Ofte kjenner vi trøsterike følelser og tanker. Ofte sukker vi med stort, inntrengende alvor. Ofte blir vår tro så styrket og frimodig som om vi allerede hadde det vi håper på. Ofte kommer en hengivelse inn i vårt hjerte, så vi er vel tilfreds hvordan Han enn gjør det. Alt dette hører til Guds hemmelige svar og er et levende vitnesbyrd i vårt eget sinn om den guddommelige bønnhørelse. Hvis nå den synlige hjelp og utfrielse fra korset kommer til, da må også verden bekjenne at Gud har hørt oss. Men ha det alltid klart for deg at det også er hjelp fra Gud når Han styrker deg til å bære din lidelse med tro og tålmodighet. Da er ondet ikke lenger noe onde, og du kan rose deg med David: Han legger (byrde) på oss, Han som er vår salighets Gud. Gud er oss en Gud til megen salighet, og hos den Herre, Herre er utganger fra døden. Sal. 68, 20-21.

Tone: Fryd deg, du Kristi brud.

Uti min angst og nød Til deg, o Herre søt, Jeg søker hen og haster,
Min sorg på deg jeg kaster. Ulykken av du vender, Det står i dine hender.

Bedrøver meg min synd, Som er så mangelund, Jeg vil dog ei forsage;
I alle mine dage På Kristus vil jeg håpe Og alltid til Ham rope.

7. OKTOBER.

For ditt er riket og kraften og herligheten i evighet, Amen! Mat. 6, 13.

Med denne lovprisning av Gud lærer Herren oss å slutte bønnen. Gud er vårt liv, derfor må Gud også være vår lovsang. Det er dette Gud har skapt oss til, ikke til å ete og drikke, bli rike og herlige, bygge praktfulle hus og palasser, men til å love Gud. Hvor er en skapning som ikke lover Gud? Overalt priser gjerningen sin Mester, og ingenting tier om den Høyestes ære. Himlene forteller Guds ære og den utstrakte befestning forkynner Hans henders gjerning. Skulle da du, som Han skapte i sitt bilde og forløste ved sin Sønn, ikke også kunngjøre Hans lov? Unnlater du det, da er du ikke verd å være et menneske, og langt mindre en kristen. Du lever av hvert ord som går ut av Hans munn, derfor bør jo også Hans lov være i din munn. Ja, hele ditt liv skal love Gud. Dette skjer når du lar alle dine ord og alle dine gjerninger foregå i lydighet mot Ham, villig bærer alt som Han pålegger deg, og med takksigelse tar imot og nyter alt det gledelige som Han gir deg. Å prise Gud på denne måten er den gagnligste gjerning som en kristen kan utøve. Hva gagner det at vi lover Gud? Vi kan likevel ikke gjøre Ham større og saligere? Nei, men det gagner oss selv. Guds lov, som går ut av vår munn og vårt liv, er vår beskyttelse og velsignelse, kraft og liv, styrke og vern. Når du slik avslutter et andektig og hjertelig Fadervår med Guds lov, da gir det deg den tillit at din bønn er behagelig for din Himmelske Fader og bønnhørt av Ham. For Ham tilhører riket og makten og æren, så Han kan og vil gi det som Han har befalt deg å be om. Så sier du da med full tillit: Amen, det skal visselig skje!

Tone: Jeg går i fare hvor jeg går.

O Fader, ditt jo riket er, Din makten er tillike.
Gi at vi deg adlyder her Og fra din vei ei vike!
Gi at din herlighet Nu og i evighet Tilbørlig vi må prise nu
Og ære deg med barnlig hu!

Så vil vi legge amen til. Vår tro du daglig styrke!
Fra tvil du oss bevare vil, Så vi deg tro kan dyrke!
Vi ber deg på ditt ord I Jesu navn på jord
Og føyer glade amen til. For du oss Gud, bønnhøre vil.

8.OKTOBER

Gud er en ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet. Joh. 4, 24.

Gud er en Ånd og har åndelige ører. Derfor må bønnen utgå fra vår ånd, skje i ånd og sannhet. Ånden må fatte Ånden. Ånden kjenner Åndens røst aller best, for Gud er nærmere menneskets ånd enn dets munn, og den som henger ved Herren, er èn ånd med Ham. Fadervår er den beste og mest fullkomne bønn; men du må be den i ånd, da først ber du i sannhet. Mange fremsier den mer enn èn gang hver dag; men deres hjerter tror ikke og begjærer heller ikke i sannhet det som Jesus byder oss å be om. Ja, de legger ikke engang merke til betydningen av ordene. Men hvordan skal Gud merke på dine ord, når du ikke engang selv legger merke til dem!

Tone: Jesus, sjelens lyse dag.
Jesus, som i bønnens flid Pleiede å våke,
Hjelp at jeg i nød og strid Og i dødens tåke
Må med bønnen holde ved, Og min røst opphøye!
Se til min elendighet Med et nådig øye

9.OKTOBER Bli flittig ved i bønnen, og våk i den med takksigelse. Kol. 4, 2. Slik formaner apostelen oss. Men vi har lett for i bli trette og slutter å be når vi så vidt har begynt å tale med Kristus. Dette er et tegn på at kjærligheten til Gud er frosset, og fliden i omsorgen for vår salighet er sovnet bort. Imidlertid er det slik at når vi holder ved i bønnen, så blir Kristus ofte så kjær for oss at Himmelen ved Ham begynner i gå opp i våre hjerter. Finner du således at du ikke har noen lyst til å be, da trenger du det aller mest. Vend deg derfor til Jesus, han er verdens lys og liv og gir din sjel varme og liv igjen. Se på Hans kjærlighet, det vil gi din kjærlighet nytt liv. Ta en salme eller noen bibelord om din frelse for deg, overvei dem i ditt hjerte, eller stem i en inderlig sang, så blir ditt tørre hjerte oppfrisket og får lyst til å be. Skjer det ikke straks, så hold ikke opp. Gjenta det flere ganger og tving deg selv når tankene vil bøye av til andre ting. Sikkert er det at andakten kommer tilbake i ditt hjerte, liksom saften i treet kommer tilbake om våren.

Tone: Hjerte Fader, straff meg ei.

Gud vil visselig vi må kraftig Ham påkalle La oss da kun idelig våke, bede, stride!
Og med ivrig sjelsattrå, i Hans armer falle. Nød og fare nærmer seg og vi ikke vite
Satans akt, Kjødets makt snart tilintetgjøres, Kan hvor nær Enden er. Akk, hvor vi er klok
Når vår bønn kun høres Om vi alltid våke..

10. OKTOBER

Når du ber, gå inn i ditt kammer og lukk din dør, og be til din Fader som er i lønndom. Mat. 6, 6.

Hermed er det ikke sagt at man bare skal be i enrom. Kristne ber også sammen med andre. Hjemme ber far og mor med barna, herskapet ber med tjenerne, og i kirken ber alle med alle. Allikevel søker bønnen gjerne ensomhet. Den er helst i lønndom, i det skjulte. Tårene flyter ikke så mildt og så gjerne som når man er alene. I bønnen taler vi så lett og fortrolig med Gud som med vår beste venn. En fortrolig samtale vil man helst ikke ha andre til å høre på. Dessuten blir bønnen meget inderligere når man er alene. Da kan man utøse seg for Gud bedre og meget friere enn når man er sammen med andre mennesker. Av mennesker blir man ofte utledd, og ens gudstjeneste blir ofte ansett for hykleri. Derfor avholder man seg ofte fra å be slik som hjertet krever det. Dessuten blir hjertet ofte dradd bort fra Gud og atspredt i tankene når andre er til stede. Jo stillere stedet er, desto roligere er hjertet og tan-kene, og desto inderligere er andakten. Bønn og tårer elsker et lønnlig sted. Din Jesus pleide selv å søke det.

Tone: Hjerte Fader, straff meg ei.
Be og i årvåkenhet, Bank med bønnens hammer
På Guds hjerte hvert et sted, Mest i lønnlig kammer.
Ovenfra hentes må Ved vår bønn den gave Vi ei ellers have.

Derfor dristig lader oss Med vår bønn fremtrede Til vår Gud og tenke: hos Ham på ærens sete Sitter den Som vår venn Er og for oss beder, Derfor Talsmann heter.

11. OKTOBER

Kom, la oss tilbe og nedbøye oss, la oss bøye kne for Herrens åsyn, han som skapte oss. Sal. 95, 6.

Når du vil be, så la det være alvor. Er ditt hjerte fullt av inderlighet og hengivelse, så vil også ditt legeme rope det. Det viser seg snart om et hjerte er rett andektig. Det ytre menneske danner seg etter det indre. Sjelen regjerer legemet etter sin vilje og sin følelse. I dag skammer mange seg for å bøye kne under bønnen eller falle med ansiktet til jorden; men hva gjorde Frelseren i Getsemane? Han knelte ned og falt på sitt ansikt. Lær av Jesus å være ydmyk i bønnen. Til Ham kom en engel fra himmelen og styrket Ham. Når ingen engel kommer til deg, selv om du ber, så har du ikke bedt ydmykt og alvorlig.

Tone: Jesus, du min glede.
Herre, jeg må bede, Hvor skal jeg her nede Finne styrke vel?
Styrke til å blive Tro mot Gud i live Med en villig sjel?
Ånden kun i prøvens stund Kan i hjertet kraft berede, Derfor må jeg bede.

12. OKTOBER

På min nøds dag søkte jeg Herren. Sal. 77, 3.

Hva slags nød du enn er i, så søk Herren i bønnen, og du finner trøst og hjelp i rett tid hos ham. Lider du av andre, så be! Når du ber i sannhet, da beviser Kristi Ånds kraft seg i ditt hjerte. Denne Ånd gjør hva du ikke kan. Den driver ut vrede og hat og oppvekker medlidenhet med fienden og lærer deg å tilgi, så du ikke bare ber for deg selv, men også for din fiende. Om du ellers må lide nød på legeme eller sjel, så be! Bønnen er det aller beste legemiddel for et sørgende og angstfullt hjerte. Når man ber, faller angsten fra hjertet. Bønnen har en dragende kraft. Den drar den guddommelige trøst inn i hjertet, og denne trøst styrker oss. Ofte når vi har knelt med tungt, sorgfullt hjerte, har vi derfor stått opp igjen med et lett, frimodig hjerte. Med trøsten drar vi også Guds kraft til oss i bønnen, så vi kan bære vår lidelse. Derfor har Gud lært oss at så snart noe går oss imot, skal vi falle på kne og oppløfte hendene og klage vår nød for Gud. Når noe ondt møter et barn, så tenker det: Jeg vil si det til far. Akk, om vi hadde et sånt barnlig hjerte like overfor Gud! Han mener det jo faderlig med oss.

Tone: O du store seierherre.
Jesus, lær du meg å bede, Jesus, hjelp du meg å tro,
Jesus, hjelp du meg å stride, Jesus, gi en liten ro!
Når jeg uti striden svekkes, Og vil falle nær om kull,
La da byrden litet lettes, Mens jeg er så sorrigfull.

13. OKTOBER

Jeg (kommer med) min bønn til deg, Herre, i nådens tid. Sal. 69, 14.

En pleier å si at den som ikke kan be, skulle sendes ut på havet, så ville storm, fare og nød snart lære ham å be. Det er dessverre så at vårt harde hjerte lar seg tvinge mer av nøden enn av Guds kjærlighet, til å be. Når sorgens dager kommer, søker en Herren, og jo større nød, jo mer inntrengende blir ropet. Tar nøden av, blir bønnen kaldere, og er nøden over, så er det hos mange også over med bønnen. Dette er jo et tegn på vår naturlige fordervelse. De som reiser på havet, har jo grunn til å be også når de har solskinn og pent vær. De skal da takke Gud, og be Ham at Han fortsatt vil føre dem vel og bringe dem trygt i havn. Likedan skal du også be i nådens tid. Jo mer fred du har i sinnet, og jo bedre du har det i livet, desto hjerteligere skal du takke Gud og med så meget større ydmykhet skal du bekjenne: Jeg er ringere enn alle de miskunnheter og all den trofasthet som du har bevist din tjener. Dette oppmuntrer David deg til, når han sier: Min sjel, lov Herren, og alt som inne i meg er, love Hans hellige navn! Han som forlater alle dine misgjerninger, Han som leger alle dine sykdommer, Han som gjenløser ditt liv fra fordervelse, Han som kroner deg med miskunnhet og barmhjertigheter, Sal. 103. Et utakknemlig menneske fortjener ikke å leve, for han erkjenner ikke sitt livs utspring. Han er den aller verste skapning på jorden, for enhver annen skapning har en tunge som den priser Gud med. En okse kjenner sin eiermann, og et asen sin herres krybbe; Israel kjenner det ikke, mitt folk forstår det ikke, Es. 13. Vær ikke så ond! Frembær hver dag takkoffer for Gud og betal din høyeste dine løfter! Også til å frembære dine begjæringer har du grunn nok i nådens tid. Guds hånd kan i et øyeblikk forandre alt det som nå gleder deg. Hva er et menneske i all sin lykke? I sitt jordiske liv er han som gresset. Han ligner markens blomst. Når vinden farer over, så er den ikke der, og dens sted kjenner den ikke mer. Tenk på det når det går deg vel, og be at de gode dager ikke må forderve ditt hjerte. Be at den kjære Gud må inneslutte alt ditt i sin varetekt, og til slutt ta deg opp i sin Himmel.

Tone: Jeg vil din pris utsynge.
Gud skal for allting råde, For allting han formår.
Han vet best vei og måte, Hvordan det best tilgår.
På Ham står all min lit, Han skal meg vel bevare,
Og frelse av all fare I all min levetid.

Så takker jeg og priser Min Gud så glad en stund
For nåden Han beviser All tid og mangelund,
Med bønn ydmykelig, Han ville nådig give
Vi måtte evig blive Med Ham i Himmerik!

14. OKTOBER.

Før jeg ble ydmyket, fòr jeg vill; men nå holder jeg ditt ord. Sal. 119, 67.

Vel er det så at Gud alltid meddeler oss sin nåde når vi ber Ham andektig om det. Men du må ikke tenke at du alltid skal få smake troens sødme, fred, glede og frimodighet under bønnen eller ved betraktningen av Guds Ord. Be og hør Ordet fordi Gud krever det av deg og det er velbehagelig for Ham. Men søk ikke de søte følelser som lønn for det, for selv om Gud særlig i begynnelsen av vår omvendelse styrker vår svakhet og undertiden oppmuntrer vår iver ved behagelige følelser, så gjør Han dog ikke dette til alle tider. Etter timer da vi føler oss som om vi var i Himmelen, følger andre timer da vi smertelig erfarer at vi ennå er på jorden og bærer på vårt syndige kjød. I stedet for å føle søt trøst, må vi alltid holde oss for uverdige til enhver trøst, og det er bedre enn å ha glede i hjertet til alle tider. Hvis vi stadig hadde gledesfølelsen, ville den gjøre oss sikre, ja, åndelig stolte. Vi ville komme i den villfarelse at vi allerede hadde nådd det mål som var satt for oss og forsømme helliggjørelsen. Men den åndelige bedrøvelse og av og til tørrhet i hjertet driver oss alltid til å be på ny, til å søke i Guds ord, til å våke og kjempe for det himmelske klenodie.

Tone: Mitt håp og trøst og all tillit.
Guds nåde er deg nok, o sjel, La deg da dermed nøye;
Nok når Han vil ditt sanne vel, Som hersker i det høye.
Hva du ei kan, Det kunne Han, Som tok sitt guddomssete
Hos kraftens hånd. Gjenløste ånd, Selv Jesus er din glede.

IV. Om de hellige ti bud.

15. OKTOBER

La så eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger, og ære eders Fader som er i himlene. Matt. 5, 16.

Troen er lyset i deg. Der hvor det er lys, der er også skinn fra lyset. Troen skinner fram ikke bare i bønn, forbønn og takksigelse, men den lyser også fram i gode gjerninger. Der hvor de mangler, der mangler også troen. Det er en tom innbilning når man roser seg av tro, men ikke har gjerninger. På fruktene skal treet kjennes, på gjerningene troen. Liksom frukten ikke kan bli i treet, men blir drevet fram av treets indre kraft, således fremdriver troen ved sin kraft de gode gjerninger. Et godt tre bærer gode frukter, en god tro bringer gode gjerninger. Luther sier: De som sier at vi forkaster de gode gjerninger, lyver og gjør oss stor urett. De gode gjerninger skal følge troen og skje i og av troen. Troen kommer til Gud og taler med Ham, mottar syndsforlatelsen, livet og saligheten, som tilbys i evangelist. Men denne tro er ingen tom tanke, men en levende tillit, så man av hjertet bygger på forjettelsen, pukker på den og strider modig mot synd, død og djevel. – Da nå troen gir slikt mot, så gjør den sterk mot synden og dyktig til all god gjerning. Men hva er gode gjerninger? Det er de gjerninger som Gud befaler i sitt hellige ord. Troen arbeider ustanselig på å fullføre dem. Den gjør deg ikke til trell under synden, men til herre over synden. Ikke heller lar den deg være sikker og doven, men gjør deg virksom i kjærligheten og ivrig etter å gjøre Guds vilje.

Tone: Nu velan, vær frisk til mote.
Snart med glede, snart med smerte Kommer du, min Gud til meg.
Du berede vil mitt hjerte Til å ofre seg for deg,
Så min hele lengsel her, All min trakten og begjær
Ved din vilje, Gud, må henge, Og min takk til deg seg trenge!

16. OKTOBER

Jeg er Herren, din Gud. Du skat ikke ha fremmede guder for meg. 2 Mos. 20, 3

Den treenige Gud skal vi tilbe, og Ham alene skal vi tjene. De er tre som vitner i det guddommelige vesens enhet, Fader, Sønn og Ånd! og de er tre som skal vitne i ditt hjerte, frykt for Gud, kjærlighet til Gud og tillit til Gud. Disse tre kommer fra èn rot, fra troen. Er de av det rette slags, så er ikke en av dydene i hjertet, uten at de andre også er der. Frykten er da ikke uten kjærlighet, kjærligheten ikke uten frykt, og tilliten ikke uten frykt og kjærlighet. I det naturlige hjerte er det tre andre i stedet, øyenlyst, kjødslyst og et hofferdig vesen. Det er avguden med de tre hoder, som verden tjener. Mange mener at det ikke er så farlig med det første bud; de er da ingen avgudsdyrkere, mener de, og dog er de det. Sant nok, de tilber ikke Ba’al, tjener ikke Astarte, og ofrer ikke til Molok, men de er likevel ikke bedre enn de som gjør det. Pengene er deres øynes lyst, og gullklumpen deres hjertes trøst; med dette bedriver de avguderi. Den er en avgudsdyrker, sier Paulus om den gjerrige, Ef. 5, 5. Og hvem er det Paulus tenker på med tårer? Fil. 3, 19. Dem som har buken til sin gud. Han minnes med tårer dem som lar sitt hjerte bli besværet med fråtseri og drukkenskap og sorg for næring, dem som lever et ukyskt og utuktig liv. Og videre – hva leser vi i Jeremias 17, 5? Forbannet er den mann som forlater seg på mennesket og holder kjød for sin arm, og hvis hjerte viker fra Herren. Overvei dette, og du vil finne deg skyldig i altfor mange synder mot det første bud. Hvor ofte har du ikke hengt ditt hjerte ved andre ting enn ved Gud, og således skapt deg egne guder? Hvor ofte har du ikke fryktet, elsket, æret skapningen mer enn Skaperen? Hvor ofte har du ikke stolt på penger eller mennesker eller egen lykke mer enn på Gud? Så meget syndig og forfengelig som du har tjent, likså mange fremmede guder har du tilbedt. Gjenstridighet er en trolldomssynd, og å bli ved i det, er urettferdighet og avgudsdyrkelse, 1 Sam. 15, 23. Er Gud din Gud, så gi avkall på alt som Han forbyr, og gjør det som Han krever.
Tone: Jesu søte ihukommelse.
Jeg er din Herre og din Gud, Som førte deg av trelldom ut,
Frykt meg i tro og kjærlighet, Men andre guder ei tilbed!

17. OKTOBER

Å frykte Herren er å hate det onde. Ord. 8, 13.

Det er to slags frykt for Gud. Det ene er trelldomsfrykt, som frykter alene for straffen, og derfor har pine og det andre er sønnlig frykt, som kommer av troen på Guds nåde i Kristus. Troen befrir hjertet fra angst for Guds dom og blander frykten for Ham med kjærlighet. De som tror på Kristus, frykter Gud, liksom barnet frykter sin far. De er gudfryktige av kjærlighet til Gud, og de skammer seg for å gjøre det onde for ikke å vekke sin himmelske Faders vrede og mishag. Blir en gudfryktig kristen allikevel overilet av en eller annen synd, si blir han hjertelig bedrøvet. Likevel kaster han ikke tilliten bort, han flykter ikke bort fra Gud i fortvilelse, slik som Kain, men han kommer med angerfullt sinn til Gud, faller ned for Ham under ydmyk erkjennelse av sin synd, og klager: Fader, jeg er ikke verd å kalles ditt barn! Gud, vær meg synder nådig! Forlat meg for min Frelsers skyld! Ta ikke din kjærlighet fra meg! På den måten bevarer han den barnlige ånd, som roper: Abba, kjære Fader! Og selv om Faderen også tukter ham her i livet, så unndrar han seg ikke den allmektiges tuktelse, men bærer den villig. Han vet jo at Gud nettopp i tuktelsen viser seg som Fader og lar ham lide timelig, for at han ikke skal lide evig. Opphører tuktelsen, så takker han: Jeg takker. deg, Herre, for enda du var vred på meg, vendte din vrede om, og du trøster meg. Es. 12. Siden våker han så meget varsommere, for at han ikke atter skal falle. Dessuten ber han om kraft fra Ham som formår å skape både viljen og evnen til å fullføre det gode.

Tone: Jesu din ihukommelse.

Bli alltid hos oss, Herre kjær, Oppklar oss med ditt lys så nær,
Driv mørk’ og vantro av vårt sinn; Dra alle i ditt samfunn inn.

O Jesus, gjør meg sjelen fri. Din sannhet skinne la deri,
Forfengligheten fare ut, Og inn gi lyst til dine Bud.

18. OKTOBER.

Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din styrke og av hele ditt sinn. Luk. 10, 27.

Du ska1 e1ske Gud! Denne befaling er rettet til hvert eneste menneske, enten han er konge, fyrste, adelsmann, borger, bonde, rik eller fattig, frisk eller syk. Det er en plikt, ikke et fritt valg. Guds Ord forplikter oss til det, og Guds velgjerninger gjør det samme. Hvorfor elsker du en ting på jorden? Fordi den har noe godt ved seg. Hvem har den det gode fra? Fra Gud. Det som du elsker ved tingene, har de ikke fra seg selv, men fra Gud. Derfor skal du heller ikke henge ved skapningen med din kjærlighet, men du skal gjennom den trenge opp til Gud og elske Ham som det høyeste gode. Han er kilden til alle goder og har dryppet sin godhet på hele skapningen, en dråpe her og en dråpe der. Men over deg har Han utøst sin godhet som en strøm. Han er Herren, som har skapt deg og gitt deg alt hva du har, for at du skal tjene Ham. Ditt legeme og din sjel, dine lemmer og dine sanser maner deg: Du skal elske Gud! Han er din Herre, som daglig forsørger, beskytter og regjerer deg. Alle gleder som du har, sier: Du skal elske Gud! Også motgangen minner deg om dette, for hvem holder deg, så du ikke går under? Hvem vender alt til det beste for deg? Det er Gud. Og enda mer, Han har frikjøpt deg, ikke med gull eller sølv, men med sin Sønns dyrebare blod, for at du skal være hans egen. Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist mot deg, at du skal kalles Hans barn! Og da du er Hans barn, har Han ikke bare beredt et sted for deg her, men Han har beredt et langt herligere sted for deg i de himmelske boliger. Der er evig liv og salighet henlagt for deg. Husk derfor på dette og erkjenn: Jeg skal elske Gud av hele mitt hjerte, av hele min sjel, av alle mine krefter og av hele mitt sinn. Et lys tenner jo det annet, skulle da ikke Guds kjærlighet tenne din kjærlighet til Ham? Akk, vær hjertelig bedrøvet over at du ikke elsker Ham som du skulle!

Tone: Jeg roper til deg, Herre Krist.

O fromme Gud, du elsker meg Mer enn jeg kan utsige.
Gi meg igjen å elske deg, Du Fader uten like!
Akk, varm mitt hjerte inderlig! Akk, hjelp meg her i live
Tro å blive, Ja, deg som frelste meg, Min ganske sjel å give!

19. OKTOBER

Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud; og hans bud er ikke tunge.
1 Joh. 5, 3.

Det er en hard tale, sier mange, når de hører ett eller annet av Guds Bud. Hva kommer det av? De elsker ikke Gud. Johannes sier: Hans Bud er ikke tunge. Hvordan kan han si det? Fordi han elsker Gud. Det hører til kjærlighetens vesen at den som elsker, blir ivrig til å tjene den elskede. Hvorfor tok Frelseren tjenerskikkelse på seg? Fordi Han elsket oss. Troen er en herre, kjærligheten en tjener. Gud tjener troen og gjør hva den vil. Kjærligheten tjener Gud og gjør hva Han vil. Gud har plantet kjærligheten i hjertet. Den som planter trærne, bør også høste fruktene av dem. Kjærlighetens frukt er lydighet. Gud talte fra skyen over Jesus: Denne er min Sønn, den elskelige i hvem jeg har velbehag. Hør ham! Elsker du Gud, da hører du Jesus med glede. Gud befaler: Kall på meg! Elsker du Gud, da ber du dag og natt. Gud befaler: Du skal dele med den som trenger! Elsker du Gud, så gjør du godt mot de fattige, og det er din lyst å dele med andre. På den måten er kjærligheten oppfyllelsen av loven.

Tone: Jesus er mitt liv i live.

Kjærlighet er lovens fylde Og fullkommenhetens bånd,
Den er hva vår Gud vi skylde, Den er frukten av Hans Ånd.
Derfor med Guds-kjærligheten, Vokser og om kapp Guds-freden,
Blive kan vi og ved den Ett med sjelens beste venn.

20. OKTOBER. I kan ikke tjene Gud og mammon. Mat. 6, 24.

Et menneske kan vel ha både gull og Gud på samme tid, men det første i skrinet, den andre i hjertet, slik som Abraham og andre hellige. Men ingen kan tjene Gud og gullet på samme tid. Skulle jeg tjene begge, matte jeg også elske og adlyde begge. Dette er umulig. Den som har kjærlighet til verden, har ikke kjærlighet til Faderen. Med én hatt kan jeg ikke, dekke to hoder samtidig, i ett speil kan jeg ikke ta opp bilde både av jorden og himmelen samtidig, med en og samme fot kan jeg ikke stige både opp og ned ad et fjell på samme tid. Gud vil ha hjertet, det samme vil mammon. Men hjertet lar seg ikke dele. Dessuten vil Gud ikke ha det halvt, men helt. Derfor forbyr han oss å henge hjertet ved mammon. Gud drar hjertet opp til det himmelske, mammon drar det ned til det jordiske. Det den ene befaler, forbyr den andre. Gud sier: Du skal elske meg over alle ting! Mammon sier: Nei, meg skal du elske! Gud sier: Kast din sorg på meg! Mammon sier: Når du er i nød, må du bukke under; bygg derfor heller på meg! Gud sier: Kall på meg, jeg sørger for deg! Og mammon: Du må sørge for deg selv. Gud sier: Du skal ikke ta mitt navn forfengelig! Mammon: Bann, sverg, gjør trolldom, lyv, bedra, så du kan få skrapet mye sammen. Gud sier: Kom i hu at du helligholder hviledagen! Mammon: Bli bare hjemme og arbeid, så du kan tjene noen kroner. Gud sier: Du skal hjelpe den som trenger det! Mammon sier: Gi ikke bort noe! Hva vedkommer andre deg? Gud sier: Du skal ikke stjele, ikke begjære noe som tilhører din neste! Mammon: Bedra og forfordel din neste i handel og vandel uten hemninger! – Slik står Gud og mammon mot hverandre. Hvordan kan det da være mulig å tjene både Gud og mammon?

Tone: Jeg vil din pris utsynge.

Så skal da mammon vike, Og verdens trelldomsstand.
Vår Jesu nådes rike Det aldri tåle kan. Hva skal avguderi,
På verdens sand å bygge I Jesu kirkes skygge? Nei, nåden gjør oss fri.

Vil du det trolig mene, Din Gud å tjene her, Så er Han, Han alene
Deg over allting kjær. Men er deg verden stor Og alt i dine tanker,
Så har du tapt ditt anker Og seiler uten ror.

21. OKTOBER

Herren er min hjelper, og jeg vil ikke frykte; hva kan et menneske gjøre meg? Heb. 13, 6.

Herre og hjelper hører sammen. Gud vår Herre, vi Hans tjenere. En herre hjelper sin tro tjener. Når jordiske herrer ikke kan hjelpe, så heter det om Herren i Himmelen: Hans arm hjelper. Når andre herrer ikke vil hjelpe, så sier denne Herre: Jeg vil visselig forbarme meg over deg. David sier: Gud er oss en Gud til idelig frelse. Håp på Ham i nød og død. Ja, på deg håper jeg, du er min hjelper. Når ingen vil hjelpe, så vil likevel du hjelpe, for du er god. Når ingen kan hjelpe, så kan du det, for du er allmektig. Når alle er troløse, så holder du ord, for du er trofast og sanndru. Det du lover, det holder du visselig. Derfor vil jeg heller ikke forsake i døden. Du har lovt dine får et evig liv. Hva skal jeg frykte for? Å dø er en vinning for meg.

Tone: Jeg vil meg Herren love.
Befal du dine veie Og all din hjertesorg
Til Hans trofaste pleie, Som styrer Himlens borg.
Han som kan stormen binde Og lede bølgen blå,
Han vet og vei å finne Hvorpå din fot kan gå.

O håp da, arme hjerte, Håp og vær uforsagt!
Gud snart kan all din smerte Borttage ved sin makt.
Hans hjelpetime kommer, Når du minst venter den;
Og gledens lyse sommer Du snart skal se igjen.

22. OKTOBER

Spør bare dyrene, de skal lære deg. Spør himmelens fugler, de skal si deg det. Job 12, 7.

Hva skal dyrene på marken og fuglene under himmelen si oss? At Gud, som har skapt dem, ikke svikter sine skapninger, men sørger for dem visselig og kjærlig. Skapningen skal være et speil for oss, hvor vi ser Gud. Gjennom den gir Gud seg til kjenne, Skaperen gjennom skapningen, giveren gjennom gaven. Fra skapningen peker Han liksom på seg, som om Han ville si: Se, fra meg kommer alt det som denne har, og da jeg gjør så meget for den, skulle jeg da ikke gjøre det for deg, mitt barn? Vil du stå tilbake for den ufornuftige skapning, ha mindre tillit til meg, gi meg mindre ære? Se på fuglene! En fugl er alltid sorgløs og ved godt humør. Den synger, hopper og flyr fullstendig uten bekymringer. Skulle du spørre: Kjære lille fugl, hvorfor er du så lystig? Hvorfor synger du så vakkert og hopper fra gren til gren? Vet du allerede hva du skal få å ete i morgen? og hvis den kunne tale, da ville den svare: Mitt menneske, jeg stoler på Gud. Han er min Skaper og sørger for meg. Ved så godt mot skal du også være, mitt hjerte, og ikke engste deg og bekymre deg. Be Gud råde og sørge for deg; Han forsørger deg godt. Den lille fugl er bare Hans skapning, du er Hans barn. Din Fader glemmer og forsømmer ikke deg. Sørg du bare for at du ikke glemmer Ham og forsømmer å takke Ham. Be Ham selv at Han lærer deg å stole på Ham, som et kjært barn stoler på sin kjære far.

Nu takker alle Gud Med hjerte, munn og hender,
Som overflødig godt Oss uforskyldt tilsender,
Som helt fra moders liv På oss har nådig tenkt
Og alt hva tjenlig er Så rikelig oss skjenkt!

23. OKTOBER

Jeg forlater meg på Herren, jeg skal ikke snuble. Sal. 26, 1.

Verden forlater seg på mange ting, men er likevel ikke trygg. Den håper på sin rikdom, men rikdommen kan glippe, og dermed brister også håpet som er grunnet på rikdommen. Verden håper på sin makt, men armen kan brekke, og så er håpet ute. Den håper på mennesker, men blomsten kan visne og gresset dø, hvor blir det da av håpet? Verdens håp og forventning gjør den til narr. Den som vil bygge, må bygge på fast grunn. Meget bedre er det å bygge på klippen enn på sand. Håp på Jesus, for når du setter ditt håp til Ham, da skal du ikke bli til skamme. La Ham være ditt håp mot synden, for Han er din rettferdighet, og Hans rettferdighet er din trøst. La Han være ditt håp mot djevelen, for Han er den som sønderknuser slangens hode. La Han være ditt håp mot alle fiender, for Han er ditt vern, din borg og ditt skjold. La Han være ditt håp mot døden, for han er ditt liv midt i døden. Den som tror på Ham, skal ikke dø evinnelig. La dette være din trøst!

Tone: Vær nå glad og vel til mote.
Jesus, ja, min Jesus ene, Han alene kan og vil,
Derfor, hva enn andre mene, Ham jeg trenger meg hen til.
Det er Ham, min sjel, du må, Ene, ene lite på,
Ham jeg også fast vil holde Til min’ hender ere kolde.

24. OKTOBER

Se, Herrens øye er til dem som frykter ham, som håper på hans miskunnhet, for å fri deres sjel fra døden og holde dem i live i hungersnød. Sal. 33, 18-19.

Herrens øye ser vel til alle mennesker, men skarpest og mest oppmerksomt til de rettferdige. Han holder vakt over dem, for at ingen ulykke skal overvelde dem, hvor stor den enn er. Se, Israels vokter sover ikke og slumrer ikke. Han vet hvordan Han skal søke vårt beste, og det rammer han også midt i korset, ja, gjennom korset. Når ulykke vil drepe oss, trer Han til og sender ofte vidunderlig frelse. De ugudelige må ikke tro at Gud ikke ser den hjertesorg som de volder de rettferdige. Ikke et hår kan falle av deres hode, ingen tåre rinne fra deres øyne, uten at Han ser det. For Han vender ikke sine øyne fra dem. Er fienden våken for å skade dem, så er Han våken for å beskytte dem. Han følger dem med øynene, som en mor sitt barn, så de ikke skal ta skade. Selv om de kommer i så stor nød at menneskene vender sine øyne med gru bort fra dem så ser likevel Gud med et våkent øyne til dem, har omsorg for deres sanne velferd og våker med sitt åsyn over dem, så de av dødens lidelse høster glede, ja, velsignelse og evig liv.
Tone: Guds godhet vil vi prise.
Gud aldri dem forlater I noen motgangs tid,
Som kjenner Ham for Fader Og slår til Ham sin lit.
Ser det enn farlig ut, Så tør du ikke grue,
Du skal dog frelse skue Fra all miskunnhets Gud.

25. OKTOBER

Gråt ikke! Luk. 7, 13.

Gud kan vel for en tid skjule seg med sin trøst, fordi det er så gagnlig for deg, men Han innfinner seg med trøst hos sine barn når den rette tid er kommet. Da Hagar var med sitt barn i ørkenen og sønnen var nær ved å dø av tørst, gikk hun bort fra ham, oppløftet sin røst og begynte å gråte. Da åpnet Gud hennes øyne, så hun fikk øye på en brønn, og hun ga gutten å drikke. Når vi også kommer i ørkener, i anfektelse, fare og nød, og vårt hjerte da begynner å gråte for Gud, da åpner Han en trøstens brønn for oss. Han henviser vår tro til yndige trøstespråk av Hans Ord eller inngir oss trøsterike tanker på annen måte. Med dette stiller han vår gråt og gjør tårevannet til vin. Således gjør din Jesus. Enten fjerner Han det som trykker Hans troende, eller også gir Han dem et frimodig sinn midt i nøden, så de trøstig kan si: Kom igjen, min sjel, til din ro, for Herren har gjort vel imot deg. Om det ikke skjer før, så skjer det sikkert i dødens stund. Da gråter du ennå i siste stund et par tårer, når øynene brister. Men så tørrer Lammet hver tåre av dine øyne.

Tone: Vær nå glad og vel til mote.
Jesus, takk at du tilsteder Meg å komme deg så nær!
Du har gode ord som gleder, Sterke ord som frelser her
Fra all sorg og synd og nød. Se, jeg er i Jesu skjød!
Det er ære her å ligge, Det er rikdom her å tigge.

26. OKTOBER

Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud. Rom. 8, 28.

Står du i kjærligheten til Gud, så frykt ikke! Han elsker deg igjen og gjør godt imot deg, også når Han legger korset på deg. Når det ofte synes for deg som Gud gjør det aller verst, da gjør Han det aller best med deg. Gud er det høyeste gode. Det som Han gjør, kan ikke være ondt. Av alle Hans gjerninger må det komme noe godt, hvor ondt det enn ser ut for våre øyne. Hva sier Josef til sine brødre: Dere tenkte ondt mot meg, men Gud vendte det til det gode. Som lyset går fram av mørket, så må din salighet fremmes ved korset. Som legen lager nyttige legemidler av den skarpeste gift, så gjør Herren, din lege, legemiddel for sjelen av all din lidelse. Lidelsen skal gjøre kronen åpenbar, den kronen som skal settes på dem som vandrer under korset. Om du her ikke har noe annet, så har du dog en nådig Gud. Han vil vel vite å oppholde deg og føre deg fram i verden.

Tone: Guds Sønn er kommet av Himmelen.
Hvor Gud meg fører, vil jeg meg Ham ganske overgive,
Og synes underlig min vei, Han holder meg i livet.
Hva meg i Kristus frikjøpt har, Fra moders liv Han ømt meg bar,
Jeg er jo ei min egen.

Hvor Gud meg fører, er i tro Og håp mitt hjerte stille.
I meg Hans egen kraft vil bo; Hva kan meg fra Ham skille?
Ti fatter jeg et trøstig mot, Fordi Guds vei er alltid god,
Ja, visst den aller beste.

27 OKTOBER

Herre, i trengselen søkte de deg. Es. 26, 16.

Korset er Guds skole. Nød gjør at vi gir akt på Guds Ord. Hvor mange er det ikke som vandrer på den brede vei og fortsatt ville vandre på den, om ikke Gud innhentet dem ved korset, liksom den fortapte sønn. Hvor mange er det ikke som ringeakter Guds Ord! Men i nøden får de smak på det; da erfarer de hvor fullt det er av gylden, søt trøst, og siden holder de Ordet for sin største skatt. I gode dager er bønnen som oftest lunken, men nødens ild gjør den brennende, og likså mange sukk som du sender opp til Gud, likså mye vederkvegelse sender Han deg tilbake. Korset driver kjærligheten til verden ut av hjertet, og inngir det lengsel etter himmelen. Det lar deg ikke hvile før enn og når du er viss på det evige liv. Har du troens visshet, så frykter du ikke for noe av det som kan komme. Du bærer da alt med stor tålmodighet og har en glede og fred som du før ikke kjente. Ja, du får overflod av glede, og roser deg av trengselen som din beste lykke.

Tone: Meg hjertelig nå lenges
Gud skal vel mellomstunder Ta fra deg all sin trøst,
Det ser ut som han blunder Og hører ei din røst,
Hvor høyt den også lyder Fra dødens dype vann,
Som Han seg ikke bryr seg om deg det minste grann.

Det skjer for at vi sterke Skal gå vår pilgrimsgang,
Og troens seiermerke Te fram med trøste-sang.
Gud selv oss rekker palmen Og seierens søte frukt.
Gå, syng Ham takkesalmen, Som all din sorg har slukt!

28. OKTOBER

Jeg holder for at lidelsene i den tid som nå er, ikke er for noe å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss. Rom. 8,18.

I din lidelse spør du: Gud, hvorfor? Fordi det er så tjenlig for deg, er svaret. Din Frelser gikk gjennom lidelser til herligheten. Gjennom lidelser skal du følge Ham. Liksom gullet renses i ilden, så skal du renses i trengselens ild, for at du kan bli et kar til ære. Husk på dette! Se ikke på lidelsen, men på den herlige tid som kommer etter den, ikke på korset, men på kronen.

Tone: Naglet til et kors på jorden.
Din, o Jesus, din være Er min lyst og all min ære,
Din i liv og din i død! Derfor vil jeg gjennomstride,
I ditt fotspor vil jeg skride, Følge deg, som du meg bød.

Ja, jeg vet kun den kan finne Ærens krans, hvor du er inne,
Ærens krans og livets fred, Som tross alle livets farer,
Fiendens svik og mørkets snarer Trolig går i dine fjed.

Under korset vil jeg trede, Bære det med stille glede,
Korset, Frelser, som er ditt. Går min vei i mørke daler,
Dog mitt mål i Himlens saler Ser mitt øye glad og fritt.

Før meg kun hvor døden truer, Før meg gjennom trengsels luer,
Gjennom storm på villen hav! Som du vil, o Jesus kjære,
Når kun du, kun du vil være Selv min sterke støttestav.

Av din nådes lys omstrålet, Led meg selv på vei til målet
Mens jeg vandrer her på jord! Og når korsets tid er omme,
Til din Himmel la meg komme, Hvor i herlighet du bor.

29. OKTOBER

Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn. 2 Mos. 20, 7.

Mange mener at de kan si hva de vil; for ordene er bare lyder som går bort i luften. Men hva sier Jesus? Av dine ord skal du kjennes rettferdig, og av dine ord skal du fordømmes. Gud hører all din tale, og menneskene skal gjøre regnskap for hvert unyttig ord som de har talt, Mat. 12. Er Gud så streng, hvordan vil det da gå deg med alle dine syndige ord? Pass nøye på hvilke ord du bruker, og ta det særlig nøye med bruken av Guds navn. Gud vil ikke holde den uskyldig som tar Hans navn forfengelig. Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke banner ved Hans hellige navn, ikke sverger, gjør trolldom, lyver eller bedrar, men i all vår nød og motgang påkaller Guds hellige navn, ber, lover og takker. – Hva sier din samvittighet til dette? Hvor ofte blir ikke Jesu navn brukt unyttig og lettsindig? Har du aldri gjort det? Og når du hørte noen banne, har du da vist ham broderlig til rette, eller har du gjort deg medskyldig i hans synd ved å tie? Akk, hvor ofte har du selv ført Guds navn og Hans Ord på din tunge uten den tilbørlige ærbødighet, hvor ofte har du ikke bedt uten hjertelig andakt! Det kommer av at du ennå ikke har den fulle frykt for Gud eller kjærlighet til Ham. Gudsfrykt lærer å unngå synden i ord og gjerning. Kjærligheten til Gud gjør hjerte og munn full av lovprisning av Hans hellige navn.

Tone: Jesu søte ihukommelse.
Lov Herrens navn av hjertens grunn, Misbruk det ei med syndig munn
Til spott og hat på dårers vis, Til bønn det bruk, og takk og pris.

30. OKTOBER

I har videre hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke sverge falsk ed, men du skal holde dine eder for Herren. Men jeg sier eder at I aldeles ikke skal sverge, hverken ved himmelen, for den er Guds trone, heller ikke ved jorden, for den er hans føtters fotskammel; heller ikke ved Jerusalem, for det er den store konges by. Heller ikke skal du sverge ved ditt hode, for du kan ikke gjøre ett hår hvitt eller sort. Men eders tale skal være: Ja, ja, nei, nei; og det som er ut over disse ord, er av den onde. Mat. 5, 33-37.

Kaifas tok Jesus i ed ved den levende Gud at Han skulle si om Han var Kristus, Guds Sønn. Når jødene uttalte noe ved den levende Gud, ble det betraktet som en ed, og Kaifas ville derfor si: I kraft av mitt embete krever jeg at du, så sant Gud hjelpe deg, sier meg om du er Kristus, den Guds Sønn. Til det svarte Frelseren: Du har sagt det! og vedtok altså eden. Av dette kan vi se at Herren med de ordene som er nevnt ovenfor, Mat. 5, 33-37, ikke vil forbyde all ed og sverging. Krever Guds ære og sannheten det, så kan du vel sverge av lydighet mot øvrigheten. Det skader ikke din sjel, når det bare kan skje med god samvittighet. Men hva er det Herren forbyr så strengt i disse ord? Han taler her, sier Luther, mot de falske lærere, som sa at det ikke var noe synd å sverge, selv om det skjedde uten nødvendighet og ikke etter Guds Ord. Ja, de hadde satt en forskjell mellom de eder som man fritt kunne tillate seg og som ikke skulle gjelde, og de eder som skulle være gyldige. De mente: Når en sverget ved Himmelen eller ved Jerusalem eller ved sitt hode, da var det ubetydelige eder og hadde ingen streng bindekraft, hvis man bare ikke brukte Guds navn. De hadde altså til sist brakt det så langt at et likefrem ja eller nei ikke gjaldt noe, og de mente at det ikke var så maktpåliggende å holde et løfte som de ikke hadde avlagt ed på. Mot dette er det Kristus sier: I ditt daglige liv skal du ikke sverge, derimot skal ditt bare ja eller nei være like pålitelig som andres eder. All løgn er en gru for Gud, men en gru over all gru er meneden, når en med vitende sverger falskt og med forsett bryter sin ed.

Tone: Vreden din avvend, Herre Gud, av nåde.
Hjelp, Jesus, hjelp at jeg kan hver mann tjene
Og det oppriktig med min neste mene,
Og alle vegne kjærlighet utøve, Ingen bedrøve.

31. OKTOBER

Velsign, og forbann ikke! Rom. 12, 14.

Det som et menneske sår, skal det også høste. Vår bønn og våre gjerninger er vår utsæd. Dersom en sår tistelfrø, kan han ikke høste hvete; han høster tistler. Gjør ikke det som strider mot kjærligheten! Det er mang en som ønsker døden eller annen ulykke over en som har fornærmet ham, men den treffer ham da selv. Forbannelsen faller på dens hode som forbanner sin neste. Men den som ønsker sin neste godt, han får også det gode av Gud. Den som unner andre ondt, får ikke selv nyte noe godt, men den som velsigner andre, velsigner seg selv. Det er Guds ordning.

Tone: O Fader vår i Himmerik.
Min sjel, akt derfor lite om den trussel, hat og vrede
som deg verdens barn kan legge på, Den skal så snart en vending få,
Gå du kun fram på fredens vei, Og akt all verdens tummel ei.

1. NOVEMBER

Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! 2 Mos. 20, 8.

Det står dårlig til der hvor en ikke etterkommer dette Guds Bud. Hva sa din Frelser? Det bør meg å være i de gjerninger som er min Faders. Der hvor Jesus ville være, der skal også du være. Den som elsker far eller mor mer enn Ham, er Ham ikke verd. Selv om far eller mor, mann eller hustru ville føre deg bort fra Gud eller avholde deg fra gudstjenesten, skal du si: Hør, far! Hør, mor! Hør, mann! Hør, hustru! Du er meg kjær og dyrebar, men en må adlyde Gud mer enn menneskene. Jeg må være der hvor min himmelske Faders gjerninger er. Gå til kirken, men gjør det ikke i den mening at du skal innlegge deg noen fortjeneste hos Gud med det. Vel er det Ham behagelig, og Han velsigner din kirkegang. Men når du går til kilden og øser vann, er det da du som tjener kilden, eller kilden som tjener deg? På samme måten tjener Gud deg når du kommer i kirken. I sitt Ord åpner han frelsens kilde for deg, og du øser av den. Den hånd som du skal øse med, er bønnen. Med bønn må du gå til kirken: Herre, velsign meg med åndelige gaver! og med bønn må du gå ut av kirken: Herre, hjelp at jeg må bevare ditt Ord og bære frukt til det evige liv! Men det er ikke nok at du helligholder èn eller to timer med Guds Ord. Hviledagen, hele dagen, skal du helligholde, tilbringe den på hellig vis. Mange begynner hviledagen i ånden og ender den i kjødet; om morgenen i kirken, om aftenen i verdslig lyst og lettsindige fornøyelser. Da kan jo djevelen ikke utebli. Han kommer og tar Ordet fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli salige. Tilbring også sabbatens aften med å tenke på den evige sabbat, for at du kan gå inn til den evige hvile når din livsaften kommer.

Tone: Jeg roper fast, o Herre.
Hvor stor er dog den glede, At man med Jesus må
I Herrens tempel trede Og i Hans forgård stå!
Den lyst, den ro, den ære Kan aldri sies ut,
Når sjelen den må være Sin Frelsers kirke-brud.

O Jesus, gid du ville Mitt hjerte danne så
Det både årl’ og silde Ditt tempel være må!
Du selv min hjerne vende Fra verdens kloke flokk,
Og lær meg deg å kjenne, Så har jeg visdom nok.

2. NOVEMBER

Jeg skammer meg ikke ved Kristi evangelium; for det er en Guds kraft til saliggjørelse for hver den som tror. Rom. 1, 16.

Vi har, Gud skje lov, Guds Ord rikelig iblant oss, men hvilken nytte har vi av det hvis vi ikke bruker det? Ingen blir ren av å ha meget vann, og ingen blir mett av å ha meget brød, dersom man ikke gjør bruk av disse ting. Da først får en erfare at vannet og brødet tjener til nytte. Når det gjelder Guds Ord, er det heller ikke nok at man bare hører eller leser det. Du må høre det med hunger og tørst etter rettferdighet, overveie det med andektig bønn og begynne å gjøre etter det. Da vil du komme til troen og i troen erfare evangelists kraft. Ellers blir det som når en tar vann på en stein; den blir våt utenpå, men fortsetter å være like tørr inni. Hva nytte har du av blomsten, når du verken får kraft eller lukt av den? Hva gagner skallet deg, når du ikke får smake kjernen? Guds rike består ikke i ord, men i kraft. Derfor må hvert språk, ja, hvert ord i Evangeliet således tas til hjertet og beveges der inne, at det kan flyte saft og kraft av det. Det gjør salig, men bare dem som tror Evangeliet. Der hvor det blir uten kraft, der skyldes det ikke den edle sæd, men den dårlige åkeren, som ikke lar sæden trives og bære frukt.

Tone: Enhver som tror og bliver døpt.
Guds rikes Evangelium Er søtt som honningkake,
Når det kun får i hjertet rom, Så man det rett kan smake.
Da er det sjelens honningmat,
Gjør hjertet lett og mett og glad Og smukt i Jesu øyne.

3.NOVEMBER

Jorden som drikker regnet som ofte kommer over den, og bærer tjenlige vekster for dem som den og dyrkes for, den får velsignelse av Gud; men den som bærer torner og tistler, duger intet og er forbannelsen nær, og enden med den er å brennes. Heb. 6, 7-8

Hva annet skal regnet tjene til enn å gjøre jorden fruktbar? Guds Ord er et nådig regn, som skal gjøre sjelene fruktbare til gode gjerninger i Kristus Jesus. Hvor vakkert er det ikke når et tre står bugnende fullt med frukt? Slik er det også med den sjel som er fylt med rettferdighets frukter. Enhver gartner som planter trær og vinranker, og enhver gårdbruker som sår sæd i åkeren, ønsker å få frukt av sæden. På samme måte kommer Gud til hvert enkelt menneske og søker etter frukt av sitt ord. Finner han ingen frukt, eller kanskje endog onde frukter, da går det akkurat som med vingården, Es. 5, 6, som Herren ville legge øde, og la verken dugg eller regn falle på den, eller som med fikentreet, som Herren forbannet. Prøv deg etter dette!

Tone: Hva kan oss komme til for nød.
Akk, hjelp meg, Gud, til å bli lik En rik og fruktbar aker,
Så jeg på åndens krefter rik I troen her tiltager
Og frukt bær’ i tålmodighet,
Bevarer Ordet og din fred I smukt og trofast hjerte!

4. NOVEMBER

Hedre din far og din mor! 2 Mos. 20, 12.

Vi leser hos profeten Sakarias, kp. 2, 9, at Herren sier: Og jeg, vil være en ildmur rundt omkring (Jerusalem) det. Og jeg vil åpenbare min herlighet der. Det samme gjør Han også med oss. Neppe er vi kommet til verden, så reiser Han en mur omkring oss, nemlig våre foreldres omsorg. Det er virkelig en gloende mur, for brennende og fyrig er den kjærlighet til barna som Gud har tent i foreldrehjertet. Hvor flittig passer de ikke på sine barn! Ofte setter de til og med liv og velferd til side når barnas liv er i fare. Hvordan våker og sørger de ikke! Hvor ofte sukker de seg ikke både trette og matte, for at det bare kan være bra med barna! Mangt et barn ville lide skade på legeme og liv, ja, på sin sjels salighet, om ikke farens sukk og morens tårer var dets beskyttelse. Denne kjærlighet skal du erkjenne i takknemlighet, og du skal elske far og mor og ære dem som dem Gud har gitt deg til herrer. – Gud reiser også en annen mur omkring oss, nemlig øvrighetens omsorg. Øvrigheten er jo innsatt av Gud for å bevare vårt legeme og liv, vårt hus og gods. Hvem tør ellers sove trygt en eneste natt? En virkelig ildmur er det, for den skremmer de onde med ild og sverd, og beskytter dem som gjør godt. Til dette har Gud bestemt øvrigheten, men til deg har Han sagt: Hvert menneske skal være lydig mot den øvrighet som er satt over dem! Frykt Gud og ær kongen! Vi skal frykte og elske Gud, sier katekismen, så vi ikke forakter og fortørner våre foreldre eller andre som har å byde og råde over oss, men holder dem høyt og i ære, tjener, lyder, akter og elsker dem. Den som gjør dette i oppriktig gudsfrykt, han arver velsignelse, etter Guds løfte om at det skal gå ham vel. Omkring sådanne oppfører Gud enda en ildmur, det er de hellige englers vakt. Herrens engel leirer seg rundt omkring dem som frykter Ham og utfrir dem. Herren omgir dem overalt med sin beskyttelse, og Han viser seg herlig på sine barn.

Tone: Jesus, din søte forening å smake.
Elsker foreldre, adlyder og ærer Hver den som står i foreldrenes sted!
Gud selv den vei til lykksalighet lærer, Vit da: det følger velsignelse med!
Ve den som fader og moder bedrøver! Fredløs Han vanket, Ham venter en dom;
Straffen fra Himlen, om stundom den tøver, Sikkert og dobbelt til sist den dog kom.

5. NOVEMBER

I barn, vær lydige mot eders foreldre i Herren! For dette er rett. Ær din far og mor – som er det første bud med forjettelse – for at det må gå deg vel, og du må leve lenge på jorden. Og I fedre, egg ikke eders barn opp til vrede, men fostre dem opp i Herrens tukt og formaning! Ef. 6, l-4.

Foreldrene i huset skal være lik trærne på marken. Et tre driver sine grener oppover. Men akk! mange foreldre driver sine spede grener nedover til verden. De venner barna til å leve på verdens vis, ja, ofrer dem til Molok og djevelen. På den ytterste dag vil slike barn sukke over sine foreldre og klage: De skulle og kunne ha avverget min ondskap! Kjære foreldre, driv deres spede grener oppover og led dem til troen! Og dere barn, ta imot deres foreldres tukt med villig hjerte og vær lydige! Den som frykter Gud, ærer også sine foreldre og anser dem for sine herrer. Da kommer også Guds velsignelse til foreldrenes velsignelse og bygger barnas hus, ja, evige boliger. Hvor salig blir det når foreldre og barn treffer hverandre igjen og kan evig være sammen hos Herren!

Tone: Jesus, dine dype vunder.
Unn meg, Gud, den himmelglede, At jeg engang på hin dag
Må fram for ditt ansikt trede Under faderhusets tak, Og si:
Kjære Fader, her Jeg og mine barn nå er.
Alle av deg er de fødte; Ingen blive skal forstøtte.

6.NOVEMBER

Be for hverandre! En rettferdigs bønn formår meget når den er alvorlig. Jak. 5, 16.

En kristen skal ikke be bare for seg selv, men også for andre. Når du begynner med ordene Fader vår, skal du tenke på din neste, at han er din bror eller søster, og skal be også for ham. Særlig skal foreldrene be for sine barn, og barn for sine foreldre. En ber for markens frukter at de ikke må bli ødelagt. Det er rosverdig. Men glem ikke eders livs frukt! De er også våre, og tapet er så meget verre. Da Augustin gikk på avveier, ba hans mor, Monika. Da hun ikke straks fant ham igjen, ba hun dag og natt under tårer. Så fant hun sin sønn igjen, og han ble en stor biskop. Man kalte ham sin mors tåresønn, for hun hadde grått ham til seg av Gud. Den som har sine barn kjær, gjør likedan. Er barnet kommet inn på syndens veier, vil en kristelig far og en kristelig mor ikke lukke et øye før de har funnet barnet igjen. Men jo snarere barnet hører på foreldrenes stemme, desto bedre sørger det for sitt eget vel. Når hønen bare klukker, kommer kyllingene løpende. Skulle barn gjøre mindre enn de ufornuftige dyr? Barna kan jo aldri få helt gjengjeldt sine foreldre for alt det gode de har nytt av dem; derfor skal de være lydige mot dem, og be at Gud vil lønne dem med timelig og evig velsignelse.

Tone: Synger vi av hjertens grunn.
Fader, Sønn og Hellig Ånd, Ett for oss i troens bånd,
Gå du med de små i pakt Imot synds og dødens makt!
Gjem dem i din guddoms favn, Før dem frelst til fredens havn,
Saliggjør dem i ditt navn!

7.NOVEMBER

Du skal ikke slå i hjel! 2. Mos. 20, 13.

Fariseerne forklarte dette budet således: Den som slår i hjel sin neste med neven eller tar livet av ham med gift, han gjør en synd som fortjener døden, og må dømmes av domstolen. Derimot står det fritt for enhver å hate, misunne, utskjelle og håne sin neste. Nei, ikke så, sier Frelseren. Jeg sier eder at hver den som er vred på sin bror, skal være skyldig for dommen. Enhver som hater sin bror, er en morder. Om han ikke gjør Kains gjerning, så har han dog Kains sinnelag, og det er dette Gud ser på. Overfor Gud er han derfor skyldig i like stor synd som den som ble dømt til henrettelse med sverd av den lavere rett hos jødene. Den som hater, begår et mord i hjertet. Derpå følger mord med fakter. Den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for Rådet. Raka betyr slike fakter som når en i harme spytter og sier: Tvi deg! eller viser forakt og hat på annen måte. Slike fakter røper et vredaktig og mordlystent hjerte. Den som gjør dette, sier Jesus, skal være skyldig for Rådet. Han begår en synd av det slags som den høyere rett, det høye råd, hos dere straffer med steining. Men den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvetes ild. Å bli brent var den strengeste straff hos jødene. Vel kaller Paulus sine galatere dårer, men han gjør det i sitt embete, av kjærlighet, for at de skulle forbedre seg. Men her tales det om dem som skjeller ut sin neste av ondskap og vrede. Den som tar æren fra sin neste, han tar livet fra ham. En ville jo heller være død enn å leve i skjensel. Foruten mord med hånden nevner Herren således tre slags mord: mord i hjertet, mord med fakter og mord med tungen. Av dette kan du se hva det femte bud forbyr deg. Om noen vil si at det er forskjell mellom disse synder, så er det sant. Når derfor Frelseren hentyder til at det ene mord blir straffet strengere enn det annet, så vil han ha sagt at det også er forskjellige grader av straffen hos Gud, liksom det var hos jødene. Den som myrder med hånden, skal lide større pine enn den som myrder i hjertet eller med tungen. Men den ene er likså vel som den andre skyldig i en dødssynd for Gud. Husk på dette, og jag i tide ut den vrede som måtte reise seg i ditt hjerte. Paulus formaner: La ikke solen gå ned over eders vrede! Ellers setter den seg fast hos deg, blir til hat, og kommer til syne i morderiske ord, fakter og gjerninger.

Tone: Du høye fryd for rene sjeler.
Det står at den sin broder hater, For Herren en manndraper er.
Hvor kan den elske Gud, sin Fader, Som ikke har sin broder kjær?
Kan den ei elsket av deg være Som deg for øyet daglig står,
Hva hjertelag kan du da bære Til Gud, som du ei skue får?

8.NOVEMBER

Blir I vrede, da synd ikke! Ef. 4, 26.

Apostelen advarer oss her mot å synde, om vi blir vrede. Liksom Paulus skjelner mellom en gudelig og en kjødelig bedrøvelse, så må vi også inndele vreden i en gudelig og en kjødelig. Vreden har to kjennetegn, og etter dem kan du prøve om den er gudelig eller kjødelig. Det første kjennetegn er iveren for Guds ære. Ja, sier du, hvordan kan jeg vite om vreden oppstår av gudelig iver, om jeg bare søker Guds ære ved min vrede? Det kan du merke når din neste gjør en synd som han bare krenker Gud med, og deretter gjør en synd som han også krenker deg med. Blir din vrede heftigere i dette siste tilfelle, når det henger sammen med din skam og skade, da er din iver ikke gudelig, men kjødelig. Det annet kjennetegn på en gudelig vrede er ren, uhyklet kjærlighet. Den kjenner du på at du hater det onde som din neste gjør, men omgås likevel med ham i kjærlighet, gjør godt mot ham og søker å vinne ham. På dette kan du merke at vreden ikke er rettet mot personen, men bare mot synden. Er det slik med deg, da vil du bli vred enten du ser synden hos deg selv eller hos en annen, hos en venn eller hos en fremmed. Men er det så at du ikke blir vred over synden hos enhver, men bare da når den blir begått av den eller den, da er din vrede kjødelig, ikke gudelig. Men selv i den gudelige vrede kan det blande seg noe syndig. Det er mange som ser en liten feil hos sin neste og blir altfor harm over det. Små synder skal vekke liten vrede, store synder stor vrede, når vreden utgår fra Guds Ånd. Også den gudelige vrede blir til synd når den ikke holder måte. Saktmodigheten må gjøre all vrede måteholden. Og når den feilende omvender seg, så skal du glede deg med Guds engler og bevise ham alt godt. Hvis du derimot fremkaster hans gamle synder for ham, da er din vrede kjødelig, menneskelig, ja, djevelsk. Aldri har du mer grunn til å våke og be, enn når du føler vrede i deg. Menneskets vrede fører svært lett til synd, selv når den er rettferdig.

Tone: Fader vår i Himmerik.
Saktmodighet og hjertetål Bør være våres øyemål,
Så hastig harm ei tenner ild, Når vår jevnkristen farer vill,
Å skjemme ham, men med fordrag Anse i kjærlighet hans sak.

9. NOVEMBER

Om din fiende hungrer, gi ham mat; om han tørster, gi ham drikke! For når du gjør det, samler du gloende kull på hans hode, Rom. 12, 20.

Ved velgjerninger skal man hevne seg. Den som kan vinne sin fiendes hjerte, vinner noe stort. Det gjør en imidlertid ikke ved hevn, men ved saktmodighet og velgjerninger. Velgjerninger rører fiendens hjerte, så han tenker: Hvordan kan du hate det mennesket, som gjør godt mot deg? Et vilt dyr er glad i sin velgjører, hvor meget mer skal da et menneske være det! Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør godt mot dem som hater eder, og be for dem som gjør eder skade og forfølger eder.

Tone: Jesus, sjelens lyse dag.
O min Jesus, ved din Ånd Ville du meg lære
Til min Gud og til hver mann Kjærlighet å bære!
Du som for meg døden led, Elsk meg her i live,
La meg så i kjærlighet Evig hos deg blive.

10. NOVEMBER

Ve verden for forførelser! For det er nødvendig at forførelser må komme; men ve det menneske ved hvem forførelsen kommer! Mat. 18, 7.

Det finnes ikke bare mennesker som myrder legemet. Enda flere er sjelemordere, ved den forargelse de gir. Med forargelse menes her det som er ondt og gjør ondt. Således var hedningene til en forargelse for jødene med sitt avguderi. Det ble til en snare for dem, så de falt i synd, liksom fuglen i snaren. Verden ligger i det onde; ondt taler den, og ondt gjør den, og derfor må vel også komme forargelse ved den. Andre lærer det onde ved å se onde eksempler, f. eks. barna av sine egne foreldre. Hører man ikke ofte at foreldre banner, sverger, utskjeller og slår hverandre i barnas nærvær! De myrder sine barns sjeler. Hvor mange er det ikke som kommer med råttent snakk i ungdommens påhør, så de forfører ved det de stakkars sjeler til det onde! Hvor mange spyr ikke ut sin vantros gift i tale og skrift, og på den måten forarger dem som tror på Jesus, gjør dem forvirret og tvilrådige! Hvor mange er det ikke som med vilje overtaler en annen til synd, forfører den uskyldige og styrter ham i elendighet! Alle slike er mordere, og ikke bare alminnelige mordere. Den som bringer en annen til fall, dreper både seg selv og ham, altså et dobbelt sjelemord! Men hvor mange er det ikke som på èn gang forarger femti, hundre sjeler, ja en hel menighet! Er det da å undre seg over at den Herre Jesus roper et dobbelt ve over dem! Ve deres legeme, ve deres sjel! Ve her timelig, ve hisset evig. Så sant Gud er en sanndru Gud, så sant skal dette ve treffe dem timelig og evig, såfremt de ikke omvender seg. Har du grunn til å si: Akk, jeg har også gitt forargelse! så skynd deg og redd din sjel. Be Frelseren at han gjør godt igjen det onde du har gjort mot dem du har forarget. Tone: Hva kan oss komme til for nød.

Min kjære venn, akk, tør jeg deg Min venn ennå vel kalle,
Da jeg så titt har dristet meg Deg, Jesus, å unnfalle?
Så vis meg nå din vennskaps tro,
For sorgen gi meg fred og ro, Og syndene utslette.

O, hvor vil jeg meg siden nu For synden vare tage,
Så alt mitt levnet, sinn og hu Deg stetse må behage!
Så skal min dåpes pakt igjen,
Som gjorde Deg først til min venn, Fornyes og bekreftes.

11. NOVEMBER

Om din hånd eller din fot fører deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå som halt eller krøpling inn til livet enn å ha to hender eller to føtter og bli kastet i den evige ild. Og om ditt øye fører deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha to øyne og bli kastet i den evige ild. Mat.18, 8-9.

Når Kristus her nevner øyne, hender og føtter, sikter Han ikke til selve lemmene, men til de lyster som rører seg og ytrer seg i disse lemmer. Å rive ut øynene, hogge av hendene og føttene vil si at en ikke skal la synden herske i lemmene, ikke vise den lydighet i det den begjærer. Sett at vreden f. eks. vil bruke ditt øye til å se surt til din neste, eller hånden til å slå. løs på ham, eller utukten begjærer din fot til å gå forbudte veier. Når du da gjør som om du ikke hadde noen lemmer til å tjene disse begjæringer, som om du var blind, lam eller krøpling, og du også holder dine lemmer fra alt som kan vekke og øke den onde lyst, da har du revet ut øyet og hogd av foten eller hånden. – Hånd, fot og øye er også å forstå om de kjæreste og nærmeste venner. Sett at du har en venn som er likså nødvendig for deg som din fot, fordi han står deg bi og støtter deg i nøden og hjelper deg på mange måter, eller en som er like nyttig for deg som din hånd, fordi han går deg til hånde, eller likså kjær som ditt øye, fordi han overalt ser på din timelige velferd og søker å fremme den, – men hvis nå denne venn ville forlede deg til synd, eller du merker at han er årsak til at du går tilbake i tro og gudsfrykt, så skal du heller bryte vennskapet med ham og ikke lenger være sammen med ham. Vondt er det å tape en god venn, men langt mer vondt vil det være å brenne evig i helvete. Å rive ut øynene, hogge av hender og føtter, forårsaker stor smerte; men det er bedre å tåle timelig smerte forsøtet med trøst her i livet, enn å lide evig smerte uten noen trøst.

Tone: Jesus, din søte forening å smake.
O, den som kunne det ene kun lære, Seg å oppofre med hjerte og hu!
O, måtte Jesus meg allting kun være! Jeg er dessverre langt borte ennu.
Jesus, som ga meg et hørende øre, Rekk meg tillike din kraftige hånd,
At jeg min vandring heretter må føre Rett som en kristen, i hellighets ånd!

12. NOVEMBER

Den som synder, han skal dø. Men når den ugudelige vender om fra alle de synder han har gjort, og holder alle mine bud og gjør rett og rettferdighet, da skal han visselig leve, han skal ikke dø. Esek. 18, 20-21.

Når djevelen vil bringe et menneske inn i syndegarnet, da innbiller han ham at synden er så liten som et sennepskorn. Men har han fått fanget mennesket med syndegarnet, da maler han syndene så store for ham som om de ikke kunne tilgis, så mennesket i sin angst ikke vet hvor det skal gjøre av seg. Det fikk Judas erfare. Da han forrådet sin mester, regnet han med at Kristus ville fri seg ut av jødenes hender, som Han før hadde gjort. Derfor tok han gjerne de tretti sølvpenger. Da han så fikk se at Jesus var dømt til døden, angret han det han hadde gjort, og da brakte han sølvpenningene tilbake til yppersteprestene. Men det var dårlig trøst å finne hos dem som hadde forført ham. Hva kommer det oss ved? sa de; se du dertil. – Da sa Judas liksom den første morder: Min misgjerning er større enn jeg kan bære den, og gikk bort og hengte seg. Med Judas’ synder følger Judas’ strikke. Hvilke synder var det Judas lå til? Det var gjerrighet og vantro. Hadde han trodd, da hadde han ikke forrådet Herren, og hvis han hadde forrådet Ham, ville han ikke ha fortvilt. Tvert imot hadde han i dyp anger trengt seg fram til Jesus gjennom alt folket, falt ned for hans føtter og grått som synderinnen. Jesu barmhjertige hjerte ville da mildt ha trøstet ham og oppreist ham. Således som satan gjorde med Judas, slik har han også brakt mange andre til å synde ved gjerrighet, og til slutt drevet dem til selvmord. Andre har han laget strikker til av utuktssynder, mens han hos andre igjen har forvandlet et lystig liv i verden til fortvilelse og død. Men ingen er sin egen herre, ingen har gitt seg selv livet, ingen har heller lov til å ta sitt eget liv. Gud alene er herre over liv og død. Se derfor ikke på den fornøyelse som kommer av synden. Den ser vel glatt og behagelig ut i begynnelsen, men siden stikker den skarpt. Men har du syndet, så ryst i tide giften ut av ditt hjerte, omvend deg og hold deg til Jesus.

Tone: Jesus er mitt håp og trøst.
Jesus Han er syndres venn; Ingen mer i synden dvele!
Hør, hvor roper Frelseren: Hit til meg, i arme sjele!
Hast og løp da til Ham hen! Jesus Han er syndres venn.

Jesus Han er syndres venn, Hører det, all verdens ender!
Fall da inn til Gud igjen, Som utbreder sine hender!
Hast og løp da til Ham hen! Jesus Han er syndres venn.

13.NOVEMBER Du skal ikke drive hor! 2. Mos. 20, 14.

Med dette Bud har Gud reist en mur om ektestanden, liksom en gjerder inn en hage, så svinene ikke skal bryte inn og ødelegge den. Ethvert hjerte skal med rette ha avsky for å krenke ekteskapet. Ved ekteskapsbrudd oppløses jo det hellige bånd som Gud selv har knyttet. Det som med håndslag og ord er høytidelig lovt i den høylovede treenighets navn og for den kristne kirkes åsyn, blir da brutt, liksom en mèneder bryter sin ed. Men budet forlanger enda mer. Det krever at du – enten du er i ektestanden eller utenfor den – skal beflitte deg på den visdom som kommer ovenfra og fører oppad. Hvem er vis og forstandig iblant eder? sier apostelen, Jak. 3, 13. Han skal vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet! Men har I bitter nid og trette i eders hjerter, da ros eder ikke eller lyv mot sannheten! For denne visdommen kommer ikke ned ovenfra, men er jordisk, naturlig, djevelsk. For hvor nid og trette er, der er uorden og all ond handel. Men den visdom som er ovenfra, er først ren, dernest fredsommelig, velvillig, føyelig, full av barmhjertighet og gode frukter, upartisk, uten skrømt. Det er den lekse som enhver må lære, om det skal stå bra til i hus og hjerte. Du skal derfor ikke bare lese løst igjennom disse ord, men du skal ved hvert enkelt av dem vel overveie om du finner at det er således hos deg som apostelen vil.

Tone: Hva kan oss komme til for nød.
O Jesus, du som hjerter kan Alene sammenbinde
Og føre dem i ektestand, O, la din hjelp seg finne
Hos alle dem som i din frykt
Har sine løfter på deg bygd; La fred for dem opprinne!

Gi ære, hell og gode råd, Gi tusenfoldig lykke.
Bekreft du selv all deres dåd Uti ditt gode tykke.
Velsigne deres bryst og liv,
Og etter dødens dag dem giv Din Himmels ære-smykke.

14. NOVEMBER

La alle eders (gjerninger) skje i kjærlighet! 1 Kor. 16, 14.

Uten kjærlighet kan det ikke stå vel til med noe samfunn blant menneskene. Gud er jo kjærlighet, og der hvor det ikke er noen kjærlighet, der er heller ikke Gud. Alt liv uten kjærlighet er et helvete. Livet her er bare et halvt liv, fordi kjærligheten er bare halv. Men livet hisset er et fullkomment liv, for der er kjærligheten fullkommen. Evig liv, evig kjærlighet. Når Paulus i Gal. 5, 22 oppregner Åndens frukter, setter han kjærlighet og fred sammen. Han setter kjærligheten foran, det er liksom moren foran datteren. Kjærligheten må føde freden. At Gud er en fredens Gud, kommer av at Han er kjærlighet. Der hvor det ikke er noen kjærlighet, der er det ingen fred, ingen velferd. Således kan heller ikke ektestanden bestå uten kjærlighet. Men en må skjelne mellom kjærligheten av Gud og kjærligheten av kjødet. Den kjødelige kjærlighet er liksom brann i halm. Den flammer hurtig opp og slokkes snart igjen. Men kjærligheten av Gud består. Hva er kjærligheten av Gud? Når hjertene er ett i kjærligheten til Gud, og når de elsker hverandre som seg selv fordi de elsker Gud over alle ting. Det er kjærligheten av Gud.

I Herrens utvalgte, som hellighet øve, Hvor står det med kjærlighets viktige prøve?
Står I rett forbundne ved enighets bånd? Har intet forvirret det liflige bånd?
Vår Fader i Himlen kan hjertene kjenne. Hvor kjærlighet fattes, har troen en ende.
Den Høyestes flamme bør himmelhøyt brenne.

Så la oss da gledes og elske av hjerte, Forsøte hverandre den bitreste smerte,
Forbindes i Ånden til sammen som en, Så kjærlighet finnes oppriktig og ren,
Og la så vår Fader en frydesang høre! Det skal Ham Hans hjerte usigelig røre,
Skjønt barnene kan det så kunstig ei gjøre.

15. NOVEMBER

La Kristi ord bo rikelig innen i eder i all visdom, så I lærer og formaner hverandre med salmer og lovsanger og åndelig viser og synger yndig i eders hjerter for Herren, og alt hva I gjør i ord eller gjerning, (gjør) det alt i den Herre Jesu navn, idet I takker Gud og Faderen ved ham. Kol. 3,16-17.

Dette er sagt til enhver især, også til husfedre og husmødre. Vi leser om kongens mann i Joh. 4, 53, at han trodde selv og hele hans hus. Det er dette vi må trakte etter. Der hvor Guds Ord er, kommer velsignelsen, liksom duggen kommer av morgenrøden. Derfor skal vårt hus og Guds hus ikke være skilt fra hverandre. På begge steder skal vi gjøre etter Guds vilje. I Guds hus skal vi med Maria be og høre, i vårt eget hus skal vi arbeide med Martha. Forlater vi Guds hus, så forlater Han vårt hus. Men besøker vi Hans hus med bønn, da besøker Han vårt hus med sine nådegaver. Men kristne ektefolk skal ikke bare komme i kirken med sine barn og husfolk, de skal også hellige sitt eget hus til en Himmelens port. Det gjør de ved Guds Ord og bønn. De skal åpne sitt hjem for Guds Ord som en velkommen gjest, som de daglig omgis
med som sin beste venn. Derfor sier apostelen: La Kristi Ord bo rikelig innen i eder! Den som har Herren til gjest i Hans Ord, han taler også med Ham. En dårlig husstand er det der hvor bønnen mangler. Derimot er det en god husstand når mann og kone, foreldre og barn, herskap og tjenere lover Gud med én munn og ber og synger åndelige viser for Herren. Derved lærer de å ha Herren for øye i alt hva de gjør, og fred og velsignelse kommer inn i huset.

Tone: Vær nå glad og vel til mote.

Herre Gud, du er og bliver Den som jeg har hjertenskjær.
I ditt hus én dag meg giver Mere enn som tusen her.
Under livets strid og nød Hvilen i ditt Ord hvor søt!
O, hvor godt hos deg, vår Hyrde, Å få glemme dagens byrde!

Kristne, mens vi her skal vandre, La oss da på fedres vis
Bede sammen med hverandre, Glade synge Herrens pris!
Hør da, Gud, vår bønn og sang, Og velsign vår kirkegang,
La ditt åsyns stråler falle Søtt i hjertet på oss alle!

16. NOVEMBER

Derfor formaner jeg eder, brødre, ved Guds barmhjertighet, at i fremstiller eders legemer som et levende, hellig og Gud velbehagelig offer – dette er eders fornuftige gudsdyrkelse. Rom. 12, 1.

Vi skal ære vår Forløser med vårt legeme likså vel som med vår sjel. Derfor formaner apostelen oss til at vi skal fremstille våre legemer som et levende, hellig og velbehagelig offer for Gud. Din skyldighet skulle drive deg til det. Kristus har kjøpt også ditt legeme med sitt blod, for at det skal være Hans eget. Fremstill derfor ikke dine lemmer til å tjene synden, men til å tjene Ham. Kristi lemmer må ikke være Belials lemmer. Derfor har Han utvalgt ditt legeme til bolig for seg, for at Han skal bli æret ved det, enten det er ved liv eller ved død. Dette skjer når du alltid bærer den Herre Jesu død i legemet, for at den Herre Jesu hiv også må åpenbares i ditt legeme. Vi bærer Jesu død med oss når vi i vårt liv viser at vi er døde fra synden og korsfester vårt kjød med dets lyster og begjæringer. Gjør du det, da skal du herske med Ham, og Han vil engang forvandle ditt fornedrelses legeme til å bli lik Hans herlighets legeme. Bruker du ditt legeme til å tjene synden, så vil det engang stå opp med syndens brennemerker og evig bære dem på seg.
Mine lemmer, eder gled! Kristus bærer eder alle. Skal I enn i graven ned,
Han igjen vil eder kalle, Når basunens sterke lyd Høres til de frommes fryd.
Kun at eders ånd seg må Ut fra verdens lyster rive Og til Jesus, sin attrå,
Hjertelig seg overgive! Trakt da dit med sjel og sinn, Hvor I gjerne ville inn.

Tone: Hvo ene lader Herren råde
Du sjel og legem, liv og lemmer, Ja allting ga du hen for meg.
Men jeg, o Jesus, titt forglemmer Som det seg bør å takke deg.
O, skulle jeg ei hengi meg Med hva jeg har, o Gud, til deg?

Du ved din dødskraft meg bortdrage Fra verden i ditt samfunn inn,
Så jeg din gode fred må smake Og lyde deg med barnesinn!
Med deg korsfest mitt onde kjød, Og gjør meg nå for verden død!

17. NOVEMBER

Du skal ikke stjele! 2 Mos. 20,15.

Med dette Bud krever Gud mer enn folk i alminnelighet mener. Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke tar vår nestes gods og penger fra ham med vold eller tilvender oss noe med falske varer eller annen svik, men hjelper ham å fremme sin næring og bevare sitt gods. – Herrens frykt avholder oss fra all urett mot nesten, og kjærligheten driver oss til å dele med de trengende og gjøre godt mot dem. Den som frykter Herren, han ernærer seg av sine henders arbeid. Gud har velsignet dine hender, for at de skal folde seg til bønn og bevege seg til arbeid. Der hvor næring skal følge etter, der må arbeidet gå foran. Men foran arbeidet må bønnen gå. Vel den som lever av sitt arbeids velsignelse og kan si: Den mat jeg spiser, er min og ingen annens. Jeg har ingen fattigs svette og blod å takke for den, men den er gitt meg av Gud gjennom mitt arbeid. Den som ikke vil arbeide, han bør heller ikke ete, – så lyder apostelens dom. Den som derimot ber og arbeider, får sådan velsignelse av Herren at han til og med kan dele med andre. Vel den som går Guds veier! Men å gå Guds veier er ikke å sitte på pengekisten og vokte på mammon. Guds veier fører inn i enkens kammer for å bringe de forlatte trøst, og til den sykes leie for å vederkvege ham i hans elendighet. Den som gjør dette, han vil ikke mangle noe. Blir han gammel, så bærer han sine grå hår som en ærens krone, og dør han, så mottar han det evig livs krone av Guds nådehånd.

Tone: På Gud alene.
Du skal ei tage Hva andre hører til, Ved list og plage, På ting, i kjøp og spill.
Fly lathets sete, Og et ditt eget brød. Ta det med glede,
Som av min hånd og skjød. Jeg vil deg klede Og føde til din død.

18. NOVEMBER

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal og alle disse ting tillegges eder.
Mat. 6, 33.

Hvorfor mangler mange det daglige brød? Fordi de snur opp ned på Kristi Ord og søker penger og gods, vellevnet og verdens ære først og fremst. Først og ivrigst søker de det timelige, det evige søker de kun ved siden av, eller ikke i det hele tatt. Derfor må de til slutt unnvære begge deler. Selv om de får skrapet sammen meget gods, så må de likevel forlate det til slutt, og i all evighet må de lide nød. Den som Gud derimot gir det store, den nekter Han heller ikke det som er mindre. Sørg for at du ved Guds nåde tar imot Guds rike og Hans rettferdighet, så vil også mat og klær bli å finne. Ja, sier du, jeg vil også bli salig. Sant nok, det er ingen som vil til helvete. Men hva gjør du for å komme til Himmelen? Når Jesus sier at du skal søke Guds rike, tilføyer han at du også skal trakte etter rettferdigheten. Denne rettferdighet er for det første rettferdigheten av troen. En sjel som holder seg til Kristi fortjeneste, søker etter denne rettferdighet. Den taler også Paulus om når han sier: Han er blitt oss av Gud til rettferdighet. Denne blir etterfulgt av kjærlighetens rettferdighet, når troen er virksom ved kjærlighet. Liksom frukten henger på treet, så springer kjærligheten fram av troen. Begge må være sammen, tro og kjærlighet, så sant du vil ha Guds rike. Men har du disse ting, da vil du ikke lide nød, verken her eller i evigheten. Gud er rik nok for alle dem som kaller på Ham, og Han lar ikke sine barn dø av hunger eller mangle klær til å skjule sitt legeme med.

Ett er nødig; dette ene Lær meg, Gud, å kjenne rett.
Verden kan meg intet tjene; For en sjel den finnes slett.
Den er kun en byrde som nager og plager,
Hvor sjelen dog ingen rett liflighet smaker.
Men får jeg det ene for allting kun fatt,
Da bliver meg en ting for allting en skatt.

Vil du dette ene tage, Søk det ei på denne jord.
La hva jordisk er, tilbake. Søk det oppe, søk det hvor
All guddom og manndom forenet seg finne,
Og hvor all fullkommenhets fylde er inne.
Der, der er det ene nødvendige rett.
Der, der er mitt ene, mitt allting i ett.

19. NOVEMBER

En trofast mann får rik velsignelse. Ord. 28, 20.

Gir Gud deg velsignelse til livets opphold, så er du skyldig å gi igjen. Av Hans velsignelse skal du igjen velsigne, og førstegrøden skal du gi. Ja, i sannhet var det å ønske at hver og en ga Gud den første øre, den første krone som han får inn. Han gir Gud når han gir de fattige, gleder farløse og enker, styrker syke og svake, støtter kirker og skoler, bidrar til å utbre Guds rike. Vis deg da som en trofast mann i forvaltningen av det som Herren betror deg, så skal Hans velsignelse bli over deg. Et pengestykke som blir anvendt slik, drar det annet etter seg. Gi, så skal eder gis. Mang en sliter dag og natt uten å få noe, fordi han ikke gir Gud, men djevelen, som beholder både det første og det siste. Men hvem gir til djevelen? Den som bruker sine penger og sitt gods til fråtseri og drukkenskap, til å vanhellige søndagen og til annen skjensel, den gir det til djevelen. Men hvis dere ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere den sanne? Fra slike skal det tas også det de har.

Tone: Jesus, sjelens lyse dag.
Jesus, din barmhjertighet Stor var uten måte,
Du beviste på hvert sted Folket hjelp og nåde.
La meg gjøre likeså Av et broderhjerte,
Til min neste gjerne gå, Med trøst i hans smerte!

20. NOVEMBER
Gjør eder venner ved den urettferdige mammon, for at, når I farer herfra, de skal ta imot eder i de evige boliger. Luk. 16, 9.

Hvordan det skjer, ser du på Sakkeus, som med glede tok imot Jesus i sitt hus. Jesus må du ta imot, da har du Himmelens Herre til din venn. Men hva fellesskap er det mellom Kristus og Belial? Den som tar imot Kristus, han skaffer alt urettferdig bort fra seg og viser barmhjertighet mot sin neste. Sakkeus trådte fram og sa: Se, Herre, halvdelen av mitt gods gir jeg de fattige, og har jeg gjort urett mot noen med list, da gir jeg det firedobbelt igjen. Om han før var uærlig, så ble han ærlig da han erstattet det, og ved sin velgjørenhet ble han en Abrahams sønn, ja, et Guds barn. Urettferdig gods trives ikke, få det bort fra deg, gi erstatning til den som du har tatt det fra, eller til hans arvinger. Men heller ikke rettmessig gods bringer noen velsignelse hvis du ikke bruker det til å gjøre de fattige til dine venner. Verden holder seg til de mektige og rike og skammer seg ved fattige venner. Skal jeg bry meg om å ha vennskap med fattige? tenker mange; jeg har ikke bruk for dem, de kan ikke hjelpe meg! – Vær nå ikke så frekk! Det kommer en tid etter denne. Om du har fullt opp nå, så skal du engang komme til å trenge, om ikke før, så ganske visst i dødens stund. Hvem vil da hjelpe deg? Ikke rikdommen, den vil forlate deg, og du den. Ingen andre enn den fattige Jesus og hans fattige brødre kan hjelpe deg da. Vel står det bare til Jesus å ta noen opp i Himmelen; men det gjør Han når du i troen har gjort vel imot de fattige. Når disse ber for deg i din dødsstund, og bevitner for dommen at du har gjort godt mot dem, så sier Herren: Du har gjort det mot meg! Du skal få arve riket. – På den måten tar de fattige imot sine velgjørere i de evige boliger.

Tone: Hva kan oss komme til for nød.
O Gud og Fader, styrk min sjel, Når mammon meg vil friste!
Så lett ved den min gode del, Guds rike, jeg kan miste.
Ve meg, om jordens skatter fant
I hjertet rom og sjelen bandt I skammelige lenker.

O gode Gud, la ærlighet Ukrenket hos meg blive,
Og sann uegennyttighet Meg følge her i live.
Ja, sannhet gå i mine fjed
Og virke tro med kjærlighet Til nestens gagn og glede.

21. NOVEMBER

Glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! For slike ofre er velbehagelige for Gud. Heb. 13, 16.

Når fattige kommer for din dør, vis dem ikke bort. Unndra deg ikke farløse og enker som er i nød, men ta deg av de trengende og nødlidende. Når de takker deg med ordene: Gud lønne det! Mèn ikke at dette er en dårlig lønn. På den ytterste dag vil de alle innfinne seg igjen. Da vil et fattig skolebarn komme fram og si: Akk, Herre, jeg ville verken ha lært å be eller lese, jeg ville ha blitt elendig både på sjel og legeme, dersom denne samaritan ikke hadde tatt meg opp fra gaten og satt meg i skole; gjengjeld ham det! En fattig husfar vil vitne: Herre, jeg hadde ikke hatt mat til meg og mine, hvis denne rike mann ikke hadde hjulpet meg og holdt meg oppe; gjengjeld ham det! En hellig som hadde vært syk, vil si: Herre, jeg måtte ha bukket under på mitt sykeleie, dersom denne velgjører ikke hadde styrket meg; styrk ham nå igjen! Ja, mang en fattig vil si: Der, Herre Jesus, er den mann, der er den kvinne som har gitt meg mat, klær og trøst. Så vil da Frelseren svare: Kom hit til meg og arv riket! Den som har gitt en av disse minste bare et glass kaldt vann å drikke, fordi han er en Jesu disippel, den vil ikke miste sin lønn. Legg merke til: fordi han er en Jesu disippel. Av dette følger at velgjerningen skal skje i troen på Jesus. Troen tar det også bare som nødelønn! Vi er jo alle Guds skyldnere i alle ting. Vi kan aldri fullkommen avbetale den gjeld som vi står i til Gud. Der vi skylder hundre daler, betaler vi neppe en hvid, og hva betaler vi med? Med det som Gud har gitt oss. Likevel lønner Herren det. Er det ikke godhet, er det ikke nåde? Vi gjør det jo bare med den evne Han selv gir. Han lønner det som skjer av Hans egne, og som vi er skyldige å gjøre.

Tone: O Gud, du fromme Gud.
Vår tro den øser av Sin Jesu rike gaver, Og deler gjerne med
Sin neste hva den haver. I Jesus kan den få Alt hva den ønsker seg.
Hans gunst oppholder den Og gjør den seierrik.

22. NOVEMBER

Når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, for at din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, skal betale deg i det åpenbare. Mat. 6, 3-4.

Fariseer-arten, som vil ha sine gode gjerninger utropt over hele verden, er ikke utdødd. Det skal hete: Det og det har han gjort. Men skattene er ikke så sikre noe sted som i det skjulte, og de gode gjerninger er ikke så sikre noe sted som hos det ydmyke sinn. Ved ydmykhet gir vi slipp på vår egen ære, og lar Gud ha æren for alt. Klenodiet tilhører ikke skrinet det ligger i, men hånden som har lagt det der. Hva har du som du ikke har fått? Men dersom du har fått det, hvorfor roser du deg da? Ansiktet til Moses skinte, men han visste det ikke selv. Den som gjør gode gjerninger, han skal være som om han ikke hadde gjort noen. Ellers faller han i stolthet og fornekter Gud.

Tone: Fader vår i Himmerik.
Ydmykhet sitter troen nest, Den bøyer seg for Herren best,
Den frykter Gud i hver en stund, Alt hovmod slår den ned i grunn.
Den kjenner vel sin synd og last, Men står dess mer på troen fast.

Og kjærlighet gjør åpenbar Den troens kraft som hjertet har,
Den Kristus ser i hvert Hans lem, Barmhjertighet den viser dem,
Ei noen glemmer, men har kjær Hver den som Kristi bilde bær.

23. NOVEMBER

Om jeg gir alt mitt gods (til de fattige), – men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet. 1 Kor. 13, 3.

Det som ikke kommer av kjærlighet, kan ikke behage Gud, for det går ikke ut fra Gud. Gud er kjærlighet. Uten tro er det ingenting som behager Gud. Men troen er virksom ved kjærlighet. Det som ikke utgår av kjærlighet, det utgår ikke fra Kristus, som bor i oss nettopp ved troen. Følgelig kan det ikke behage Kristus, for Han elsker ikke vårt eget, men bare det som er Hans i oss, det vil si, det som er virket av Ham. Derfor, kjære sjel, det som du vil gjøre til Herrens behag, det må du gjøre av ren kjærlighet, ikke bare for utseendets skyld, men av hjertets grunn, ikke som for menneskene, men som for Gud og av Gud, ikke for å tjene og ære deg selv, men Ham alene. En liten skjerv som blir gitt av kjærlighet, er mer behagelig for Herren enn hundre tusen daler som gis av ærgjerrighet eller for skinnets skyld. Gud ser på hånden, om den gir, men enda mer på hjertet, om det elsker.

Tone: Nå beder vi den Hellig Ånd.
Du kjærlighetens Ånd inngyt I Herrens samfunn kjærlighetens fryd,
Så vi glade vandrer, Jesus, mellom dine,
Elskende hverandre, Som Gud elsker sine! Herre, hør vår bønn!

24. NOVEMBER

Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste! 2 Mos. 20, 16.

Djevelen heter en baktaler og falsk anklager, for han anklager Gud for menneskene, liksom han gjorde for Eva i Paradis. Han gjør Guds ord mistenkelig for dem og forsøker å bryte ned deres tillit. Dessuten anklager han menneskene, det ene for det annet, for å skape gjensidig mistro blant dem, og ved å vekke mistro stifter han også fiendskap blant dem. En baktaler er han, og all baktalelse er fra ham. Mange har ham i hjertet, nemlig når de tenker ondt om sin neste. Mange har ham på tungen, når de utsprer løgn, som Jakob sier at tungen besmitter hele legemet og opptenner livets løp og er opptent av helvete, det vil si: av djevelen, som bor i helvete. Mange har ham i ørene, så de gjerne lytter til baktalelse. Heleren er like god som stjeleren. Mange har ham i pennen, ved å baktale sin neste i skrift. Djevelen dikterer ham det. Vil du bestå for Gud, så tal og vandre alltid i sannheten. Gud er sannhet, men løgnen er av djevelen. Avlegg løgn og tal sannhet, siden dere er hverandres lemmer! Lemmer på Kristi legeme må være som hodet, tale og handle som hodet befaler.

Tone: Guds Sønn er kommet til oss ned.
O Jesus, du all nådens vell Og kjærlighetens kilde,
Som døde for min syndegjeld Og deg ei skåne ville,
Gi jeg min neste elsker så At rettelig det kjennes må,
Jeg aldri vil ham ille.

La aldri svike-søthet seg På mine lepper gyte,
Så falskhet skulle treskelig Min tale overpryde.
Men gi at jeg i sannhet kan Rett elske både Gud og mann,
Og evig glede nyte!

25. NOVEMBER

Den som roser seg, rose seg i Herren! For ikke den som anbefaler seg selv, er prøvet, men den som Herren anbefaler. 2 Kor. 10, 17-18.

Verdens barn pleier å dømme andre og rose seg selv. Dette gjør dem ikke verdige, men uverdige til ros. Hvor sterkt klinger ikke pauken, skjønt den bare er full av luft! Hvor høyt stiger ikke såpeboblen og er likevel tom innvendig! De tomme aksene løfter seg i været, men de fulle bøyer seg mot jorden. Den som er full av selvros, er tom for dyder. Der hvor det er praleri, der er det stolthet, men stolthet er mor til alle udyder. Den er en rot til alle laster. Selvros utspringer av egenkjærlighet. Egenkjærligheten blender. Passer det seg for den blinde å dømme om fargene? La derfor en annen rose deg, og ikke din munn, en fremmed, og ikke dine egne lepper, Ord. 27, 2. Endog menneskenes ros er helt verdiløs, når ikke Herren roser. Hva er menneskenes ros mer enn de selv er? Alle mennesker er intet, og all ros som kommer fra menneskene, er intetsigende. Det som kommer fra dem, farer også bort med dem. Når mennesket er dødt, da er også den ros som du hadde av det mennesket, død. Dessuten er menneskene ofte falske vitner, gjør lys til mørke og mørke til lys. De dømmer ofte etter følelser og går etter det ytre skinn, og derfor roser de ofte det som er å laste, og laster det som er å rose. Vel den som har ros hos Gud! Denne ros er av sannheten. Denne ros varer evig.

Tone: Så vil vi nå sige hverandre farvel.
O hjelp oss, Gud Fader, o, hjelp oss, Guds Sønn, Så glade vårt løp vi fullende!
Gud Hellig Ånd, himmelske trøster i lønn, La kjærlighets-luene brenne,
Så vi kan med lyst Og mot i vårt bryst Så kjempe at kronen vi vinne!

26. NOVEMBER

Så taler den Herre Sebaot og sier: Fell sannhets dom og gjør miskunn og barmhjertighet, enhver mot sin bror. Sak. 7, 9.

Frelseren er barmhjertig mot syndere. De som tilhører ham, må også være det. Den største nød er syndenøden. Derfor er det denne nød som krever den største barmhjertighet. Vi skal hate synden hos vår neste, men elske personen. Synden skal vi gjøre til skamme, men personen skal vi holde i ære, især når vi merker at nesten angrer sin synd. Det er å felle sannhets dom. Hva skal beskjemmelse for mennesker tjene til, når det er beskjemmelse for Gud? Mang en er blitt avskrekket fra omvendelse fordi en ved å få ham til å angre sine synder har søkt, ikke å forsone ham med Gud, men å forhåne ham for menneskene. Hvis det er så at de som dømmer seg selv, ikke skal dømmes av Herren, da skal langt mindre menneskene driste seg til å dømme dem. Man skal la dem være ubeskjemmet for menneskene, for at man ikke skal gi dem anledning til å skamme seg over sin botferdighet eller gi hyklerne påskudd til å søke ære i sin skjensel. La oss derfor ikke mer dømme hverandre; men døm heller så at ingen må sette anstøt eller felle for sin bror! Rom. 14, 13.

Tone: Hva kan oss komme til for nød.
O store Gud i evighet, La dem din nåde kjenne,
Som seg fra urettferdighet Til deg har latt seg vende,
Og fra all synd og ondskap fly, Så de ei falle må på ny,
Men løpet vel fullende.

Bevar og led oss ved din hånd Mens vi er her i live,
Og styr vårt hjerte, sinn og ånd, Så vi i troen blive,
Med deg i nær forening står Og fram i kjærligheten går.
Dertil du nåde give!

27. NOVEMBER

Den som opphøyer seg selv, skal bli fornedret, og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet. Mat. 23, 12.

Det legemlige øyet ser alt, bare ikke seg selv. Annerledes er det med åndens øye, såfremt det er opplyst av Den Hellige Ånd. Det ser fremfor alt sine egne feil. Hyklernes vis er at de ser, men de ser ikke hva de selv er. De ser splinten i sin nestes øye, men blir ikke oppmerksom på bjelken i sitt eget. Egenkjærligheten gjør dem blinde for seg selv, misunnelsen gjør dem skarpsynte når det gjelder andres feil. Derav kommer det at de synes bedre om seg selv enn om andre, forakter sin neste og kaster smuss på enhver. Rett som det er fordømmer de seg selv i det som de dømmer andre i, siden de selv gjør det samme. Å lære seg selv å kjenne, det var visdommens begynnelse, mente den hedenske filosofen. Han hadde rett i det. Der hvor det ikke er noen selverkjennelse, der er det selvopphøyelse, og der hvor det er opphøyelse av seg selv, der er det fornedrelse av Gud. Gud står de hofferdige imot. Hvem gir Han derimot nåde? De ydmyke. Nåden vinner du ved å erkjenne deg selv. Selverkjennelsen demper stoltheten og gjør hjertet ydmykt. Men de som har små tanker om seg selv, gjør Gud stor i sitt rike. De vil ikke være de fremste, men de bakerste, ikke de første, men de siste. Men det som de ikke søker, det finner de av nåde. Fra å være de siste, blir de de første, fra de bakerste de fremste. Det er Guds vis å opphøye det lave, ja, å gjøre alt av det som ingenting er. Det som derimot ikke vil bøye seg, det bryter Han ned. Det som gjør seg høyt og bredt, fornedrer og sønderstøter Han.

Tone: O Fader vår i Himmerik.

Av hjerte, sjel og ganske sinn Vi endelig bør legge vinn
På ydmykhet, og trykke ned Den satans synd hovmodighet,
Som i Guds øyne hatet er Og evig skjensel til oss bær!

28. NOVEMBER.

Det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors! Ved det er verden korsfestet for meg og jeg for verden. Gal. 6, 14.

Jeg er forløst ved Kristi kors; jeg har funnet nåde hos Gud, – det er den kristnes ros. Noen annen ros ønsker han ikke å ha. Ved den blir Jesus søt og verden bitter for ham. Det som er i verden, øyenlyst, kjødslyst og et hofferdig vesen, det er ingen lyst for de troende. Det er for dem en byrde, som de ønsker å bli befridd fra. Verden er et kors for dem, og de er igjen et kors for verden. Verden undrer seg, sier Peter 1 Pet. 4, 4, over at dere ikke løper med dem til den e tøylesløse ryggesløshet, og de spotter dere. Jesus er ikke av verden, og de som tilhører Ham, er heller ikke av verden. I stedet for verdens visdom har de Guds Ord; i stedet for verdens vesen og veier har de Kristi vesen og måte, i stedet for glede i verden har de glede i Herren, i stedet for kjærlighet til verden har de kjærlighet til Kristus. Denne kjærlighet tvinger og driver dem til ikke å leve på verdens vis, men etter Guds Bud og vilje.

Tone: O Fader vår i Himmerik.

På Jesu sanne livets Ord Min tro og salighet beror.
Den vei Han viser, vil jeg gå, Den arv Han lover, vil Jeg få,
Og uten Ordets klare skinn Jeg et vil gjøre minste trin.

Min Jesus jeg meg ofre vil Og all den del meg hører til.
Ei noe er så godt og rart At det for Ham skal blive spart.
Hva Ham til ære kastes hen, Det finnes tusenfoll igjen.

Jeg holder daglig kirkegang Med Ordets lesning, bønn og sang.
Hosianna meg i munn og sinn Skal følge både ut og inn,
Fordi du, Davids sønn, du est ?Mitt hjertes daglig’ frydefest.

29. NOVEMBER.

Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet meg før eder. Joh. 15, 18.

Må du tåle hat, spott eller annet av verden, så husk på hva din Jesus har lidd av den, og, gled deg over at du blir likt dette ditt forbilde. Han har lidd det for din skyld, lid du det da for Hans skyld. Av kjærlighet til deg har Han lidd, lid du av kjærlighet til Ham. Men er det Hans kjærlighet som driver deg, da vil du også tåle hat, spott og forsmedelse som Han. Vreden sier: Den og den har krenket meg altfor hardt; jeg kan aldri tilgi det. Kjærligheten til Kristus sier: De behandlet min Frelser meget verre, og Han tidde, det vil jeg også. Han tilga, og jeg vil også tilgi. Han ba for sine fiender, det samme vil også jeg gjøre. Kjærligheten til Kristus følger av troen på Ham. Troen gjør oss til kristne og virker kjærligheten i oss. Kjærligheten viser seg ved et hellig liv, og den blir stadfestet ved at en lider i tålmodighet og saktmodighet.

Tone: Se solens skjønne lys og prakt.

Den vei du gikk i kors og trang, I bønn og strid og møye,
Min Jesus, livets snevre gang, La meg den kjenne nøye.
Uaktet kjød og blod Vil sette seg imot,
Jeg dog frimodig haster frem og streber kun til Himlen hjem.

Hvor vil jeg gledes da engang, Når jeg deg tro er blevet,
At ingen møye, spott og trang Meg har tilbake drevet,
At jeg ditt Ord og røst Har ene fulgt med lyst
Og fremfor allting satt meg for Å vandre kun i dine spor.

30. NOVEMBER.

Hvem er du som dømmer en fremmed svenn? Han står eller faller for sin egen Herre; men han skal bli stående, for Gud er mektig til å holde ham oppreist. Rom. 14, 4.

Guds Ord inneslutter alle som stammer fra Adam, under synd. Ved syndefallet er menneskenaturen blitt fordervet. Da nå alle har den samme natur, si er også alle like fordervet. Den ene er av naturen ikke et hår bedre enn den annen. Likevel kan en inndele menneskene i onde og fromme, ikke etter naturen, for etter den er alle onde og fødte syndere, men etter nåden. Er du from, så har du din fromhet av Guds nåde ved troen på Kristus. Denne gjør ikke mennesket oppblåst, men ydmykt. Den viser seg heller ikke i forakt mot din syndige neste, men deri at du ber for ham og, så vidt som det står i din makt, anstrenger deg for å forbedre ham og gjøre ham også til en from kristen. Det som du er blitt ved nåden, det kan også han bli. Han er av naturen ikke mer kjød enn du, og du er av naturen ikke mindre kjød enn han. Er du blitt bedre, så kan også han bli det. Arbeid på å redde hans sjel, og se vel til at du ikke selv faller. Kjødet henger fremdeles ved deg, djevelen hviler heller ikke med sine fristelser, og verden lokker uten opphør. Det din neste er i sine synder, det kan du bli dersom du hovmoder deg av nåden. Vær ikke sikker. Den sikreste er nærmest til å falle. Våk over deg selv, så ikke kjødet skal bedra deg. Be, så du ikke faller i fristelse. Hold deg til Jesus, for at Han må holde deg. Bare i Ham kan du stå; uten Ham faller du.

Tone: Vreden din avvend.
Hjelp, Jesus, hjelp, deg over meg forbarme..
Jeg legger meg I dine nådearme.
For all den hjelp som du meg vil bevise,
Vil jeg deg prise.

Hjelp, Jesus, hjelp i liv og dødens kvide.
Hjelp at jeg på din hjelp kan alltid lite.
Hjelp, Jesus, hjelp, akk hjelp oss alle sammen.
Hjelp Jesus! amen.

1. DESEMBER Døm ikke, for at I ikke skal dømmes! Mat. 7, 1.

Hun er en synderinne! Slik dømte fariseerne om kvinnen som lå ved Jesu føtter (Luk. 7). Det var ikke rett dømt. Det er ikke rett dømt når en betrakter det som en har for øynene, bakfra. Det er ikke rett dømt når en dømmer sin neste etter hans foregående tilstand, og ikke etter hans nåværende. Han kan ha vært en stor synder, men er det kanskje ikke nå lenger. Da han var det, skulle du ha fremholdt hans synder for ham, om du kanskje kunne brakt ham på rett vei. Men hva tjener det til å rippe opp i dette nå når han ikke lenger tjener synden? Synes det for deg at synden ennå ligger skjult i hans hjerte, så vit at den finnes i deg også. Synden er ikke lengre fra deg enn ditt kjød, for den bor i ditt kjød. Jesus tok seg av syndere, gledet seg da Sakkeus omvendte seg, talte trøstefullt og kjærlig til synderinnen som lå ved Hans føtter. Gå du bort og gjør likeså! Det er glede i Himmelen over én synder som omvender seg. Ditt liv er ikke i Himmelen hvis du ikke gleder deg med Himmelen. I stedet for å forakte og dømme en botferdig synder, ta deg selv i akt og se vel til at du får tilgivelse for underfundigheten i ditt hjerte, og lær å kjenne Kristi kjærlighet.

Tone: Jesus, dine dype vunder.

Du er Jo, som alle andre, Smittet av den syndegift,
Kan ei Adams fall forandre Og ei rense uren drift.
Derfor må du vende om Og ved troen blive from,
Bede for de brødre svake Og dem kjærligen fordrage.

2. DESEMBER.

Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener, eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til. 2 Mos. 20, 17.

Den som ikke holder det onde begjær for synd, den bedrar seg selv. Begjæret er ikke bare synd, men mor til alle synder. Hver fristes når han drages og lokkes av sin egen begjærlighet. Deretter, når begjærligheten har unnfanget, føder den synd, men når synden er fullkommet, føder den død. Vil du avlegge den onde tale og de syndige gjerninger, da må du begynne med å rense ditt hjerte. Hjertet er åkeren som alt ondt har sin rot i. Denne roten må først rykkes opp. Hvis en nøyer seg med å rive blad og stilker av ugraset, men lar roten være, da skyter den stadig nye blad og stilker opp. Om du således anstrenger deg til det ytterste for å slutte å gjøre syndige gjerninger, men forsømmer å drepe den syndige lyst i hjertet, så vil de syndige lyster komme fram igjen like fullt. Derfor innskjerper Skriften overalt at hjertet må renses. Den lærer oss å be: Skap, o Gud, i meg et rent hjerte og forny en stadig ånd innen i meg! – Bekjemp lystene i ditt hjerte med bønn og Guds Ord. Frister lysten til ukyskhet deg, da tenk: Akk nei! Ble ikke min Frelser hudstrøket, slått og gjennomboret, hvordan skulle da jeg kunne leve for kjødet og korsfeste Ham på ny? Blir du fristet av havesyke og gjerrighet, da tenk: Har de ikke kledd av min Frelser og kastet lodd om Hans kjortel? Skulle da jeg gjøre slikt mot Ham i Hans lemmer? Nei, heller fattig og naken med Kristus enn rik og herlig uten Kristus.

Tone: Store profet med den himmelske lære.

Jesus, gi seier når synden meg frister, Vellyst, selvkjærlighet, avind seg ter,
Lystenes lue i hjertet utbrister, Og jeg kun helvetes brann i meg ser!
Gjør mine kinner da skamfull’ og røde, Og la din dødskraft all synd i meg døde.

Jesus, gi seier, så vilje og lengsel Kun i din vilje sin hvile attrår,
Og at mitt hjerte i glede og trengsel Til deg alene oppofret da står.
Lær meg å avdø fra lystene mine, Så jeg må leve og regnes blant dine.

3. DESEMBER.

De som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med lystene og begjæringene. Gal. 5, 24.

Når du med bedrøvelse føler de syndige lyster og begjæringer i kjødet, og sukker: Akk, at slikt ennå kan komme opp i meg? Og du handler tvert imot disse lyster, da korsfester du ditt kjød. Hvis du derimot har behag i disse lyster og lar dem komme til utførelse, da korsfester du Jesus. Så mange forsettlige synder du gjør, så mange nagler går Kristus gjennom hjertet.

Tone: Guds godhet vil vi prise.

Den vei i synd å gledes, Den satans egen sti,
Den vei skal rett begredes Hver stund man gikk deri.
Du vellystfulle vei, Farvel med dine ganger,
Om andre på deg pranger, Jeg sier evig nei.

Den rette vei jeg ynder, Som gar til Himlens land,
På den jeg nå begynner Å vandre hva jeg kan,
Å drepe kjød og blod Og syndens lyst forsage,
Og har det enn sin plage, Så er dog enden god.

O Jesus, se hvor farlig Er her vår vandringsferd,
Hjelp at vi vandrer varlig, Og vær oss alltid nær!
Vis oss hvordan vi skal I dine fotspor trede,
Så kan vi snart oss glede I Himlens brudesal!

4. DESEMBER.

Et menneske ser det som er for øynene, men Herren ser på hjertet. 1 Sam. 16, 7.

Guds øyne trenger dypere inn og ser skarpere enn menneskenes øyne. De ser bare på det ytre, men Gud ser til hjertet. Ikke noe skinn kan bedra Ham. Mange glimrer utenpå ved fromme fakter og hellige gjerninger, uten å ha noe hellig hjerte. De ligner kalkede graver som ser vakre ut utenpå, men er fulle av ormer og døde ben. Herren kjenner og dømmer slike skinnhellige rett. Han vil ha deg god fra grunnen av, og forkaster de gjerninger som ikke kommer av tro og kjærlighet, altså fra hjertet. Vil du gjøre gjerninger som Gud har behag i, så gjør begynnelsen med ditt hjerte; la det først bli rettferdig og godt ved Kristus. Om du gir ditt legeme til å brennes, og om du gir alt ditt gods til de fattige, men ikke har kjærlighet, da gagner det deg intet. Likedan er det med din kirkegang, dine bønner, din altergang. Om du gjør den ytre gjerning, men ikke har hjertet med på det, så har Gud ikke behag i gjerningen. Dine gjerninger er da som eplene i Sodoma, vakre utenpå, men fulle av støv innvendig. Når du ber, da la ditt hjerte og ditt hjertes andakt være med! Skrifter du, da la hjertets anger og forsettet om bedring følge ditt skriftemål! Går du til den hellige nattverd, gå da med hjertelig lengsel etter nåde og tenk i troen på Jesu lidelse og død! Gjør du ikke dette, så sier Gud om deg som han før sa om Israel: I ærer meg med eders lepper, men eders hjerte er langt fra meg. – Gud lar det lykkes for de oppriktige. Men hvordan blir du oppriktig, hvordan blir du from av hjertet? Bare når du tar imot Kristus.

Tone: Ett er nødig, dette ene.
Jesus, Jesus, han mitt ene Og mitt allting være skal.
Prøv om jeg det rett vil mene, Eller er blant hykler-tall.
Se om jeg meg vender i sikkerhets leie, Og før meg på livets de evige veie,
Å akte for skade all vellysters flokk Og Jesus å vinne – han ene er nok.

5. DESEMBER

Du skal elske din neste som deg selv. Luk. 10, 27

Kjærligheten til nesten følger av kjærligheten til Gud. Dersom noen sier: Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, han er en løgner; for den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvordan kan han elske Gud, som han ikke har sett? 1 Joh. 4. Men, spurte den skriftlærde, hvem er da min neste? Dette besvarer Jesus med fortellingen om den barmhjertige samaritan: Et menneske gikk ned osv. Der hører du straks hvem som er din neste. Den som er et menneske, er din neste. Vi er alle vokst fram av Adam, som grenene på treet. Adam er far til oss alle; i ham er vi alle brødre og søstre. Men i Kristus er især enhver kristen vår neste. De som er av den samme tro, de er i Kristus like nær hverandre som lemmene på ett og samme legeme. Din neste skal du elske. Kjærligheten gir selve hjertet, og den som har fått det av oss, den har oss helt, så vi tjener ham med alle våre krefter, legeme og sjel. Slik skal det være. Vi skal elske vår neste som oss selv. Slik som jeg selv vil ha det, det skal jeg også unne, ønske og gjøre for min neste. Ja, sier du, men min neste har forsett seg, så han fortjener det ikke. At han har fortsett seg, det var uriktig gjort av ham; men når du sier at han av den grunn har gjort seg ufortjent til at du skal elske ham, da er det uriktig talt av deg. Hva er da din neste? Ingen engel, bare et menneske er din neste, og det samme er du. Det som er menneskelig, det henger ved dere begge. Du kan forsè deg, liksom han, og hva vil du da at en skal gjøre mot deg? Av dette vil du lære hva du skal gjøre mot ham. Du skal elske din neste som deg selv.

Tone: Mitt håp og trøst og all tillit.
Jeg vil Gud elske inderlig, Og vil for intet frykte,
Og ei med sorgen pine meg, Om meg all verden trykte.
Opp, sjel, og bed At kjærlighet Til Gud i deg kan brenne,
Og at du så, Din neste må All gunst og godt tilvende.

6. DESEMBER

Kjærligheten gjør ikke nesten ondt. Rom. 13, 10

Et menneske, så begynner Jesus sin fortelling, gikk ned fra Jerusa1em til Jeriko. Jerusalem var en stor, prektig by, mens Jeriko var en elendig liten flekk. Derfor må du her tenke på dem som det går nedover med når det gjelder levebrødet, de som fra en god, blomstrende stilling kommer i en ussel, elendig stilling, fra overflod til fattigdom. Der har du igjen din neste. En sådan skal du hjelpe med råd. Men akk, hvordan går det til i verden? Han falt blant røvere, som kledde av ham, forteller Jesus. Når det først begynner å gå tilbake, da kommer røverne, det er de gjerrige, ågerkarene og blodsugerne. De utsuger de nødlidende fullstendig, river til seg det de ennå har igjen, ja, de tar endog sengen som de ligger i, bort under dem. Og de slo ham, heter det videre. Akk, hvor mange slag får ikke fattigdommen! Hvor mange slag får ikke levebrødet, helt til den fattige til slutt er fullstendig blottet! Hvor mangt et slag får ikke det gode navn! Den fattige kan en ustraffet overøse med skam og skjensel så meget man lyster, mener man. Men det er èn som vil føre de fattiges sak; det er Han som er i Himmelen. Når den fattige er avkledd og slått, hva så? De gikk bort, liksom ulvene når de har mettet seg med rov, og lot ham ligge halvdød. Når elendigheten er der, da vil ingen være ved å ha gjort det. Så lar en da den fattige bli i sin elendighet, uten å forbarme seg over ham. Han er skyld i det selv, sier man, og sant er det at mange plyndrer seg selv og kaster bort alt det de eier. Men også da er det andre som hjelper til, det er de som gir dem anledning til å synde og deltar med dem i deres synder. Du sier vel: Det kan jeg si meg fri for! men, kjære, tenk på den og den! Har du advart dem og broderlig formant dem? Har du gitt dem råd og hjelp som du kunne? Akk, mange som mener seg være uskyldige, er skyldige for Gud. Kjærligheten gjøre ikke noe ondt mot nesten. Men den vil heller ikke forsømme å gjøre det gode som den vet den kan gjøre.

Tone: Jesu søte ihukommelse.
Din kjærlighet utøs i meg, Så jeg, o Jesus, ligner deg
Og elsker nesten hjertelig Og inderligen takker deg.

7. DESEMBER

Du skal ikke skjule deg for ditt kjød. Es. 58, 7.

Men ved en hendelse dro en prest den samme vei, sier Frelseren videre. Den vei som din neste må vandre på i dag, må kanskje du snart vandre på selv. Det skal lære deg medlidenhet. Men, heter det om presten, der han så ham som var falt blant røvere, gikk han forbi. Bedre bar heller ikke levitten seg at. Da han kom til stedet, gikk han bort og så ham, men gikk forbi. De ser ham ligge med sine sår, uten å forbinde dem. De ser at han er døden nær, men undersøker ikke om det ennå skulle være mulig å hjelpe ham, ja, de har ikke engang et trøstens ord til ham. Vel kan det hende at de sa: Gud hjelpe deg! men du skal vite at når Gud fører deg til en som er ulykkelig, da er det Guds mening å hjelpe gjennom deg. Du skal ikke skjule deg for ditt kjød. Hvor mange er det ikke som kunne hjelpe den fattige i hans nød og forbinde hans sår med sitt gods, men gjør det ikke! Nesten alle tenker: Det er da nok at han ikke har noe; skal heller ikke jeg få lov til å beholde noe? Som om hans gods ville være gått tapt hvis han hadde gitt til de fattige! Tvert imot heter det: Gi, så skal eder gis! Den som forbarmer seg over den fattige, låner Herren, og han skal gjengjelde ham hans velgjerning, Ord. 19, 17. Salig er den som handler forstandig mot den ringe. Herren skal redde ham på den onde dag. Herren skal bevare ham og holde ham i live, han skal bli lykksalig på jorden, og du skal ikke overgi ham i hans fienders vilje. Herren skal oppholde ham på hans sykeseng; hele hans leie vender du om i hans sykdom, Sal. 41, 2-4. Ja, han tar imot ham i de evige boliger og trøster ham evig med himmelglede, Mat. 25, 40. Men til dem som ikke har gjort barmhjertighet mot sin neste, vil Han si: Så meget som I ikke har gjort for èn av disse mine brødre, har I heller ikke gjort for meg, Mat. 25, 45. Salige er derimot de barmhjertige, for dem skal vises barmhjertighet. Gud sendte ravner for å bringe mat til Elias. Skulle da ikke du meget mer la deg sende til å tjene dine brødre?

Tone: Hjelp, Gud, at jeg nå kunne.
Hjelp at jeg gjør mot andre Som du mot meg har gjort,
I kjærlighet kan vandre Og ikke akte stort Hva jeg hengiver i ditt navn
Med en god hjertens vilje Til mine brødres gagn.

8. DESEMBER

Når vi gjør det gode, la oss da ikke bli trette! For vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke blir forsagte. Gal. 6, 9.

Presten og levitten gikk forbi. Men, fortsetter Jesus, en samaritan reiste og kom til ham. Samaritanene var bannlyste kjettere og jødenes fiender. Men sådanne utmerker seg ofte fremfor dem som roser seg av å ha den sanne religion. Da samaritanen så den elendige, vendte han ikke øynene bort. Verden unner mange ganger de elendige ikke engang et trøstelig blikk. Den gidder ikke se på dem som sitter i nød. Men kjærligheten vender sine øyne til de nødlidende. Gud har gitt deg øynene også for at du skal se på dine brødres elendighet og gråte med de gråtende. Og samaritanen ga ikke bare øynene, men også hjertet til den elendige. Han hadde inderlig medynk med ham. Hans hjerte ble rørt til medlidenhet, liksom en mors hjerte bruser når hun ser sitt barn i nød. Så må det være; ett hjerte, èn smerte. Samaritanen gikk til ham, enskjønt den lidende ikke kunne rope på ham. Kjærligheten venter ikke til den blir bønnfalt. Nøden roper til den: Hjelp! Gud roper også til den: Hjelp! Dette rop hører den, og går bort til de syke og nødlidende for å se hvormed og hvordan den kan hjelpe. Han forbandt hans sår, sier Frelseren videre, og gjøt olje og vin i dem. Akk, mange gnir sin nestes sår inn med salt og heller bitter galle i dem. Kjærligheten derimot deler sitt hjerte med den nødlidende, og hvor meget mer deler den da ikke sitt brød, sin vin, sin olje? Samaritanen gjorde enda mer. Han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til herberge. Han bryr seg ikke om faren for at røverne kunne overfalle ham også, når han dro langsomt av sted istedenfor å skynde seg. Kjærligheten tjener sin neste også med fare for å miste sitt eget, ja, den våger livet for nesten. Den skyr verken besværet ellet faren som følger med å pleie de syke. Heller ikke i herberget sluttet samaritanen å hjelpe det stakkars mennesket. Han pleide ham, og dagen etter ga han verten to penger og sa: Plei ham, og dersom du må legge ut mer, vil jeg betale deg det når jeg kommer igjen. Se, slik er kjærligheten. Den holder ikke opp med å tjene og hjelpe, så meget den overhodet makter. Når den selv ikke rekker lengre, henvender den seg til en barmhjertig sjel og sier: Akk, kjære bror, kjære søster, gjør barmhjertighet mot dette stakkars mennesket! Om Gud gir meg en velsignelse, så vil jeg gi deg det igjen. Kan ikke jeg det, så vil Gud betale deg. Således gjorde samaritanen. Vil du gå inn til livet, da gå bort og gjør du likeså.

Tone: Guds Sønn er kommet til oss ned.
Rettferdiggjort ved troen min Jeg Gud, min Frelser, priser.
Den viser fram så klart et skinn, I gjerning god seg viser.
Med håp til Himlen ser min sjel, Av kjærlighet gjør alle vel,
Har fred i Gud og glede.

Gud Fader, Sønn, i alle land Vi hjerte-takken sender,
Samt Hellig Ånd, vår trøstermann, Som troen hos oss tenner.
Og den i oss begynte sak Fullender Han til Kristi dag,
Så vi kan frelses! Amen.

9. DESEMBER

I Kristus Jesus gjelder bare troen, som er virksom ved kjærlighet. Gal. 5, 6.

All kristelig lære, gjerning og liv er kort, klart og fullstendig uttrykt i de to ord tro og kjærlighet. Ved disse blir mennesket stilt mellom Gud og nesten som et mellomledd, som mottar ovenfra og deler det ut til sine medmennesker. Mennesket blir liksom et kar eller et rør som den guddommelige godhets kilde skal flyte gjennom uten opphør ned på andre mennesker. Troen mottar av Gud, kjærligheten deler med sin neste av det som troen har fått, så vel legemlig som åndelige goder, som Luther sier. – Men de fattige skal ikke bare motta, men også gi. Tenk ikke: Hva skal den eller den gi meg igjen? Om hans hånd ikke har noe å gjengjelde velgjerningen med, så gjengjelder han den med en hjertelig bønn. Og på den ytterste dag vil han tre fram og si: Be, Herre, den og den har gjort godt mot meg: gjengjeld ham det! Ved et slikt vitnesbyrd tar de fattige imot sine velgjørere i de evige boliger. På den måten gir de kjærlighet for kjærlighet, velgjerning for velgjerning. Men skulle de fattige glemme å takke, så mister du likevel ikke Guds nådelønn.

Tone: Med sorgen og klagen hold måte.
O Herre, du nådig oss unne At alltid i Kristus vi kunne
Din kjærlighet kjenne og smake, I kjærlighet alltid tiltage!

Gud Fader, vi hjertelig bede, Du vil oss opplyse og lede,
Din sannhet i sjelene feste, Så vi kunne velge det beste!

Fra synden du gjøre oss rene, Så vi som rett levende grene
Rettferdighets frukter må bære Deg, himmelske Fader, til ære!

10. DESEMBER

I er guder, og I er alle den Høyestes barn. Sal. 82, 6.

Guds barn, sier Luther, er vi ved troen, som gjør oss til arvinger av alle guddommelige goder; men guder er vi ved kjærligheten, som gjør oss velgjørende mot vår neste, for den guddommelige natur er ikke annet enn bare velgjørenhet, som til overflod utøser sine goder over alle skapninger hver dag og uten ende. – Den som ikke elsker, er ikke av Gud; for Gud er kjærlighet. Men den kjærlighet som gjør at vi får del i den guddommelige natur, kommer bare av troen. Det som verden kaller kjærlighet, kommer mer av kjødet enn av Ånden. Verdens kjærlighet søker sitt eget, troens kjærlighet søker det som er nestens. Verdens kjærlighet gir almisse for at det kan bli sett av menneskene. Troens kjærlighet lar ikke den venstre hånd vite hva den høyre gjør. Verdensbarnas kjærlighet gjør godt bare mot dem som elsker dem igjen. Troens kjærlighet gjør godt også mot sine fiender. Se vel til at din kjærlighet ikke er av verden, men av Gud!

Tone: Nå hviler mark og enger.
Gud Fader, la din nåde I våre hjerter råde,
Og led oss alle så At vi til fulle kunne
Av Ordets dype grunne Din vilje lære å forstå.

Miskunnelig du lader Oss kalle deg vår Fader,
Så ta oss i din tukt, Så vi som barn oss viser
Og deg, vår Fader, priser Ved hjertens tro og Åndens frukt.

11. DESEMBER
Gled eder med de glade! Rom.12, 15.
La dette være en prøve på om Kristi kjærlighet er i deg. Der hvor det ikke er noen glede over nestens lykke, der er det ingen kjærlighet etter Kristi sinn. Verdens barn ser skjevt til at Gud gjør godt mot deres neste. Da knurrer og murrer de, om ikke åpent med ord, så dog i hjertet. De håner og spotter på den ene eller den andre måten. Hvor blir det da av den broderlige kjærlighet? Kristne hjerter er glade med de glade, og de ser det som sin egen lykke når en lykke møter deres neste. Frelseren lærer dem jo å be godt, ikke bare for seg selv, men også for sin neste. Når Gud gir det du ber om, skulle du da ikke glede deg? Å be Fadervår er bare hykleri såfremt du ikke gleder deg når Gud gir din neste sitt brød og annet godt. Unn ham det, og ønsk ham velsignelse til det, og gjør det ikke bare mot din venn, men også mot din fiende. Velsign dem som forbanner eder! Det som hindrer menneskene i å delta i andres glede, er særlig begjæret etter det som tilhører nesten. La deg nøye med det som Herren tildeler deg; da vil du ikke se skjevt til at Han er god mot andre.

Tone: Jesus, dine dype vunder.
Opp, I kristne, samle krefter, Fatt så mot i barm og bryst,
Rett å følge Jesus etter, Rett å følge Ham med lyst!
Hold da eder til ham nær, Få Ham alltid mere kjær,
Elsk kun trolig eders neste, Søk i alt hverandres beste!

12. DESEMBER

Hvor mange misgjerninger og synder har jeg? Gjør kjent for meg min overtredelse og min synd! Job. 13, 23

Synd er alt som strider mot Guds Lov. Det forvender og forderver mennesket. Arve-synden har fordervet oss så fullstendig at det ikke bare ikke bor noe godt i oss, Rom.7, 18, men vår lyst og vårt begjær er ondt, alltid tilbøyelig til det onde. Av dette kommer den store mengde av virkelige synder. Går det noen gang en time uten at vi overtrer Guds Lov, om ikke med vitende, så dog mot vårt vitende, om ikke med ord, så likevel med tanker, om ikke ved å gjøre det onde, så likevel ved å forsømme det gode? Herre, hvem kan merke villfarelser? Enda ved våre beste gjerninger henger det synd, ærgjerrighet, forfengelighet og mer slikt. Vår beste rettferdighet er som et besmittet klede. Hedningene kan leve trygt hen i sine synder. Men en kristen bør være så meget mer bekymret over dem, fordi han i den hellige dåp har fått barneretten hos Gud og Den Hellige Ånd nettopp for at han skal stride mot synden. Dessuten må han bekjenne etter enhver synd at han nok kunne ha overvunnet fristelsen hvis han hadde grepet og brukt Guds nådemidler. Vi har intet å unnskylde vår synd med; hva blir det da igjen til oss? Vår Herre Jesu Kristi nåde. Jesus må vi ta vår tilflukt til, Ham må vi hver dag be om tilgivelse og kraft til helliggjørelse, og av Hans fylde ta nåde over nåde.

Tone: Jesus, dine dype vunder.
Fader, la meg nåde finne, Trøst meg ved din miskunnhet!
Mine synders bitre minne Senker meg i sorgen ned.
Se med tolleren jeg står, Skamfull meg for brystet slår,
Tør ei feste blikket på deg; Vær meg arme synder nådig!

Kom i hu hva Sønnen gjorde, Han som ga sitt liv og blod,
At jeg skulle salig vorde Ved din dyre syndebot.
For Hans sår og blodig sved, For den bitre død Han led,
For det blod som Han lot rinne, La meg fred og frelse finne!

13. DESEMBER

Jeg øver meg selv, alltid å ha en uskadd samvittighet overfor Gud og mennesker. Ap. Gj. 24,16

Det er dette vi er døpt til, og det er av den grunn at Paulus kaller dåpen en god samvittighets pakt med Gud. Ved ondskapssynder blir dåpspakten brutt, og samvittighetens fred går tapt. Liksom frukten vokser fram av såkornet, så følger samvittighetens angst og skrekk av synden. Om angsten ikke blir følt i samvittigheten med en gang, så kommer den likevel siden. Synden smaker vel søtt i begynnelsen, men til sist stikker den som en slange. Liksom en som er såret, ikke kjenner smertene med en gang, men de kommer siden, slik sover vel også synden en stund i samvittigheten. Men til slutt våkner den opp. Når Gud begynner å holde dom i samvittigheten, da blir den skjønne maske revet av synden. Da viser den sitt heslige ansikt, da røper den sin avskyelighet, skremmer med sin mengde, trykker som en utålelig byrde, vil styrte sjelen i fortvilelse. Samvittighetspine er pine over all pine; syndeangst er angst over all angst. Mennesket ville heller foretrekke all verdens elendighet enn sådan nød. Mange anstrenger seg for å tilfredsstille samvittigheten ved alle slags lyster i verden. Men det er forgjeves. Bare ett middel kan hjelpe, og det er at mennesket kryper ydmykt til Jesu kors, botferdig klager sin elendighet og i troen igjen søker sin dåps nåde.

Tone: Jesus, du min glede.
Herre, la meg ile Hen til deg, som hvile Unne vil min sjel!
La min synd ei rinne Mere deg i minne, Du min trøst og del!
La din fred Og kjærlighet Meg i liv og død ledsage, Inn I Himlen tage!

14. DESEMBER

For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. Jer. 3, 12-13.

At en ikke vil vite av sin sykdom, det er den skadeligste sykdom. At man ikke vil føle sin syndeelendighet, er den aller største elendighet. Derved blir sårene ulegelige og skaden dødelig. Derfor har Gud gitt sin Lov, for at du av den skal erkjenne dine synder. Still deg daglig foran lovens speil og se der hvordan du ser ut. Vel er det tungt for vårt egenkjærlige hjerte å tilstå våre synder. Da Moses slo på klippen, fløt det vann ut. Mange hjerter er hardere enn stein; uansett hvor meget Moses banker på og slår med Lovens hammer, så kommer det likevel ingen botstårer i deres øyne. Der hvor det fortsetter å være således, der forblir Guds vrede og dom. Men når syndesårene smerter i hjertet og øyet gråter, det er et godt tegn. Da er Israels hjelper ikke langt borte. Jesus trøster dem som sørger over sine synder; Han gyter balsam i deres samvittighets sår. Der hvor det er syndserkjennelse, der er det nåde.

Tone: Jesus er mitt liv i livet.
Lær meg, Gud, min synd å kjenne, Og min skyld meg åpenbar,
Så min arme sjel kan vende Seg til deg som hjelpen har!
La min lengsel daglig stige, Herre Jesus, til ditt rike,
La min anger, sukk og savn Drage meg inn i din favn!

15. DESEMBER

Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal vederfares deg. Joh. 5, 14.

Synden er menneskenes fordervelse. Den fører fordervelse med seg allerede her, men det verste kommer i evigheten. Vil du unngå det, så sky synden! Forsøk ikke å rettferdiggjøre dine synder for din samvittighet, og tenk heller ikke: Èn gang er ingen gang. Tvert imot skal du stå imot synden i begynnelsen, for at den ikke skal vinne i kraft ved å bli til en vane, eller innta ditt hjerte med sin søte smak. Jo lengre du tjener den, desto vanskeligere har du for å bli kvitt den. Unge skudd kan skjæres bort uten særlig besvær. Men harde, gamle grener er det vanskeligere å få bukt med. Husk på at av et lite korn kan bli et stort tre, og at en hest neppe er til å holde hvis en engang har gitt den frie tøyler. Er du blitt overilt av en synd, da nøl ikke med å omvende deg. Knel ydmykt ned for Gud så snart du erkjenner den, be Ham i Jesu navn om forlatelse for din forseelse, og bønnfall om Den Hellige Ånds hjelp, for at du ikke skal falle på ny.

Tone: Alene Gud i Himmerik.
La meg din nådes rette art Og vise orden kjenne
At den i deg har ingen part Som vil seg ei omvende.
Men, søte Jesus, vær og bli Min vei, min sannhet og mitt liv
På troens rette bane.

La meg ei tro hva verden tror Som visdoms vei forsager.
Men lær meg at jeg av ditt Ord Den rette mening tager,
Og bliver klippefast derved Til livets siste stund og sted,
Ditt Ord og navn til ære.

16. DESEMBER

Derfor slutter vi at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lovens gjerninger. Rom. 3, 28.

Skriften fratar alle mennesker og menneskegjerninger den ros at de skulle fortjene noe hos Gud. Så meget som du i din saliggjørelse tillegger deg selv, så meget fratar du Gud, fonekter Hans ære og Jesu døds kraft. Å rose seg av å ha fortjent noe, det er så aldeles imot Gud at en derved også taper Kristus og faller ut av nåden. Din egen samvittighet må overbevise deg om at her gjør nåden alt. Uten Guds nåde kan du ikke ha noen sann og varig
trøst verken i livet eller i dødens nød. Helvetes lue fortærer alle dine gjerninger som halm. Når synden biter deg, døden nager deg, djevelen engster deg, da kan du ikke formå noe imot dem uten å rope: Gud, vær meg synder nådig! slik som tolleren gjorde, og i troen gripe nåden som han.

Tone: Guds Sønn er kommet til oss ned.
Din egen gjerning intet tør, Ei heller kan fortjene.
Men Jesu søte nåde gjør Den ganske sak alene.
Kun hen til Ham i hjertens tro, Så får din sjel en liflig ro,
Når det kun skjer alvorlig.

Og var din synd enn nok så stor, Den har dog lit’ å sige
Mot kraften i Guds sanne ord Og nådens sterke rike.
Enhver som tror, skal nåde få, Det være hvem det være må,
I alle verdens riker.

V. Om den hellige nattverd
og himmerikes rikes nøkler.

17. DESEMBER

Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. Joh. 6, 56 Dåpen innpoder oss i Kristus, den hellige nattverd bevarer oss i Ham, såfremt vi nyter den verdig. Men har du mistet Kristus, så hvil ikke før du finner Ham igjen. Da vil han igjen gi seg selv til din eiendom i nattverden. Der gir Han deg alt hva du trenger, både syndsforlatelse og sin ånds kraft til helliggjørelse. Dersom du tror, sier Luther, så gir sakramentet deg alt hva du trenger Ja, i sannhet er det slik. Da vi i nattverden mottar Kristi legeme, som er hengitt i døden for oss, og drikker Hans blod, som er utgytt for oss til syndsforlatelse, hvem kan da benekte at vi der får alle Kristi velgjerningers skatt? Vi får jo det som syndene blir tilgitt i, livet blir meddelt i, det som Kristus poder oss inn i seg selv i som lemmer på Hans legeme. Den hellige nattverd er føde for sjelene. Den som forsmår denne mat, hans sjel forsmekter og sykner hen og dør til sist den evige død. Den som nyter den botferdig, har syndsforlatelse, liv og salighet.

Tone: Jesu søte ihukommelse.
Jeg kommer, Herre, på ditt ord Og kneler ydmykt ved ditt bord.
Motta meg da, forskyt meg ei, Du livets fyrste, sannhets vei.

Bespis meg med ditt himmelbrød, Og skjenk meg av din kalk så søt,
Så, jeg må kjenne rett den makt Som er i disse gaver lagt.

Utslett min synd, bortta min nød, Forglem, forglem hva jeg forbrøt!
Rens selv mitt hjerte, styr min hånd, Og styrk meg ved din Hellig Ånd!

18. DESEMBER

Hvert menneske prøve seg selv, og således ete han av brødet og drikke av kalken! For den som eter og drikker uverdig, eter og drikker seg selv til dom, idet han ikke gjør forskjell på Herrens legeme. 1 Kor. 11, 28-29.

Her skal vi merke oss: Èn ting er å være verdig til den hellige nattverd, noe annet er å nyte den verdig. Hvem er det som kunne akte seg verdig til en slik forening med Kristus? Men du må ikke se på deg selv, sier Luther, hvor verdig eller uverdig du er, men på din trang, hvor stekt behov du har for Kristi nåde. Når du ser og føler din trang, så gjør det deg nok beredt til å nyte sakramentet. For Han har ikke innstiftet det til en gift eller til unåde, men til trøst og salighet. Ditt hjerte skal tenke: Er jeg uverdig, så er jeg dog trengende, og min Kristus er mer enn verdig til at jeg holder hans innstiftelse og sakrament, for å love og ære og takke ham. Han har befalt: Et og drikk! Vel, så kommer jeg og eter og drikker på Hans ord. Han har sagt: Gjør dette til min ihukommelse! Derfor kommer jeg for å ihukomme Ham og trøste meg ved at jeg i Ham har forløsning ved Hans blod. – Du nyter disse høye gaver verdig når du av et oppriktig hjerte erkjenner og angrer dine synder, har en hjertelig tro og et alvorlig forsett om ny lydighet. Det er altså dette du skal prøve deg i, om du har syndserkjennelse og anger, tro og ny lydighet, og om de er av det rette slags.

Tone: Når tid og stund den er for hånd.
Vi kommer, Herre Jesus Krist, Fordi du oss har buden,
For ingen synder, det er visst, Kan være deg foruten.
Om denne dyre nattverdsskatt,
Din kjærlighet til minne satt, Vi skikker oss til sete.

O Jesus, gjør oss selv bered, La blive oss til både!
Ifør oss din rettferdighet Ved din Ånds kraft og nåde!
Gi vi som verdig’ gjester må
Forenes så med deg, vi få del i din død til livet.

19. DESEMBER

Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Mat. 5, 4.

Ved syndserkjennelse og anger blir hjertet beredt til en verdig bruk av den hellige nattverd. Vil du delta i den, så gå i deg selv og sammenlign ditt liv med de ti Bud, ikke bare de ytre ord og gjerninger, men også de indre tanker og begjæringer, enhver bevegelse i ditt hjerte. Under denne selvprøve må du be om at Gud selv vil vise deg dine synder, så du kan erkjenne dem tilstrekkelig. Har du så av loven erkjent dine synder, da prøv videre om de også gjør deg ondt av hjertet, ikke så meget av frykt for staff som av kjærlighet. Den rette bedrøvelse over synden blir virket i deg når du tenker på hvordan du på så mange måter har krenket din Gud, som ikke har gjort deg annet enn godt. Bringer denne sorg deg til å hate dine synder og til å ønske at du aldri hadde gjort dem, forbanner dem og fordømmer deg selv, da er din anger sann. Men hvor stor bedrøvelsen over synden må være, det kan ikke måles eller sies. Ingen kan heller ikke føle så stor bedrøvelse som synden fortjener, og det hører nettopp med til angeren at du er bekymret over at din sorg over synden ikke er så stor som den rimeligvis burde være. Bønnfall Den Hellige Ånd om at Han lar deg føle din synd så meget som det er nødvendig til din salighet. Be Ham at Han vil hjelpe deg til den bedrøvelse som virker omvendelse til saliggjørelse, som ingen angrer. Ber du således av et oppriktig hjerte, da skal du ikke være engstelig om du ikke finner så dyp bedrøvelse og så stor nød hos deg som hos David og andre.

Tone: Kom hit til meg, enhver især.
Stor, Jesus, er din miskunnhet, For deg i nød jeg faller ned,
Akk, la meg finne nåde! Jeg er et får som farer vill,
Besværet av min syndeskyld, O, hjelp du meg av våde!

Akk ve, at jeg har veket bort Fra deg til helvets åpne port!
Gi at jeg det begråter! Før meg inn i din fåresti,
Gjør meg fra synd og straffen fri, Av hjertet jeg det beder!

Akk, Jesus Krist, motta du meg Og la meg finne ly hos deg
I dine vunders hule! Bevar meg vel fra syndens bånd,
Og styrk meg med Din Hellig Ånd Til liv og sjel å skjule.

20. DESEMBER

Strid troens gode strid, grip det evige liv, som du og er kalt til, og har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner! 1 Tim. 6, 12.

Har du prøvet deg etter loven, så undersøk etter Evangeliet om din tro er en sann, virkelig tro, ikke skum og skygge. Vil du vite det, så prøv for det første om du har oppgitt all fariseisk tillit til egen rettferdighet og egne gjerninger, og føler en hjertelig lengsel etter Guds nåde. For det annet må du prøve om du har tilegnet deg Guds nåde og Kristi fortjeneste således at ditt hjerte hviler søtt i den med full tillit. Det kan du erfare av ditt hjertes fred, nemlig om ditt hjerte ikke fordømmer deg mer for dine synders skyld, men føler Guds nåde og fryder seg i den. Det første, at du ikke lenger har noen tillit til dine egne gjerninger, det må du finne i deg, ellers har du ingen sann tro. Hvis du ikke også finner det andre, men at du tvert imot mangler troens frimodige tillit, så prøv videre om du har begjær etter at din tro måtte være sterkere, din lengsel mer brennende og din samvittighets fred mer følelig! Å ønske og begjære tro er allerede en begynnelse til troen, og fordi den holder seg til Kristus, si tar Gud denne tro i den fulle tros sted. Troens sannhet består ikke i dens storhet og styrke. En liten gnist er også en ild. Et svakt menneske er også et menneske. En sådan ønsker å bli kvitt all sin svakhet. Ransak derfor videre om du kjemper med Guds Ord mot din tros svakhet, og ber om at den må bli styrket. I denne svakhet kan vi dessverre sjelden bringe det så langt at vi føler troen slik som vi gjerne ville det. For det meste blir den et ønske og sukk i ånden, idet hjertet sier: Akk, om jeg virkelig kunne tro! Men Gud antar likevel slike sukk og slik lengsel etter Kristi nåde, og den hellige nattverd har han gitt nettopp for å styrke den svake tro.

Tone: Jeg vil din pris utsynge.
Vår tro, er den enn liten, Så er den dog av Gud
Og derfor sterk i striden Mot alle satans skudd.
Vår tro er dog den seier Som verden overvinner,
Som alle lyster binder Og spotter satans leir.

O, du min lyst og ære, Du er meg altfor søt.
Nei, din jeg visst vil være, Det gjelde liv og død.
La komme hva der vil, Jeg vil det alt bestride
Og intet annet vite Enn høre Jesus til.

21. DESEMBER

Rens eders sjeler i sannhetens lydighet ved Ånden til broderkjærlighet uten skrømt, og elsk hverandre inderlig av et rent hjerte. 1 Pet. 1, 22.

Når du har prøvet din tro, så prøv også din nye lydighet, om du med alvor har satt deg fore at du vil hate og avstå fra synden og isteden leve, lide og dø etter Guds vilje og Jesu Kristi forbilde. Ett kjennetegn på dette er at du av hjertet sukker til Gud om at han må bevare deg i avsky for synden, gi deg kraft og styrke til å hellige Hans navn og utføre Hans vilje, liksom din Frelser har oppfylt den. Det annet kjennetegn er at du gjør en begynnelse på dette, daglig venner deg av med dine onde vaner og skyr enhver anledning til synd, som dårlig selskap, unyttig snakk, fråtseri, drukkenskap og lignende, og at du går bort og utøver kjærlighet mot fattige og syke, og særlig at du forsoner deg med din neste, om du skulle være kommet i strid med ham. Har du fornærmet ham, så be ham om tilgivelse! Har han gjort urett mot deg, så tilgi ham ikke bare i hjertet, men gjør det også med munn og i gjerning. Si ikke: Jeg vil vente til han ber meg om det. Nei, gå til ham og tilby ham forsoning med vennlige ord! Når du finner syndserkjennelse og anger, tro, og ny lydighet hos deg, da kan du trøstig gå til nattverden. Kom da med andakt, med takk for Kristi kjærlighet og med hjertelig påkallelse og bønn om at Han vil velsigne sitt legemes og blods samfunn på deg til det evige liv!

Tone: Kom hit til meg, enhver især.
Ja, la oss alle hver for seg Gud Fader uti Himmerik
Av ganske hjerte bede Ved Jesus Krist, Hans kjære Sønn,
At vi med tro, med bot og bønn Guds måltid verdig ete!

Den Hellig Ånd oss styrke så At i den sanne tro vi stå,
Og fast ved Ordet blive Med kjærlighet og hellig id,
Så Gud oss etter denne tid Kan evig glede give!

22. DESEMBER

Dersom I forlater noen deres synder, er de dem forlatt, dersom I fastholder dem for noen, da er de dem fastholdt. Joh. 20, 23.

I disse ord gir Frelseren sin kirke binde- og løsenøkkelen. Kirken er Guds hus. Husherren er Kristus Jesus. Husfolkene er de troende. I dette hus er alle skatter bevart som Kristus har ervervet menneskene ved sin død, Guds nåde, syndsforlatelse, rettferdighet, liv og salighet. Til husholdere over disse skatter har Han satt tjenere og predikanter. Dem har Gud gitt nøklene, for at de kan dele ut skattene eller holde dem tilbake, dog slik at makten til dette i nødsfall er forbeholdt hvert lem av kirken. Når ingen som er innsatt i sjelesørgerembetet, er for hånden, har ethvert lem av kirken makt til å løse og binde, og skal også bruke denne makt. Ser han en ugudelig som synder og ikke vil omvende seg, kan og skal han forkynne ham Guds vrede og fordømmelse. Ser han et forsagt og engstet hjerte, som sørger over sin synd og kjemper med fortvilelse, har han makt til å løse, det vil si, tilsi det forlatelse for alle dets synder. Men legg merke til hvem det er som skal bindes, og hvem som skal løses. Bindes skal de som ikke erkjenner og angrer sine synder, som forakter Guds Ord og den broderlige formaning de får i dette Ord, og forblir sikre og formastelige i sitt onde vesen. Løses skal de som med bundet samvittighet erkjenner sin synd og føler smerte og anger over den. Hvordan sukker ikke den stakkars toller i sine bånd! Akk, Gud, vær meg synder nådig! Der hvor dette sukk er, der har presten makt til å løse, makt til å trøste deg av Guds Ord, til å forkynne deg Guds nåde, forlatelse for alle dine synder, og du kan og skal ta imot Hans Ord som om de var talt til deg av Gud selv. Den som hører eder, hører meg, sa Herren. Akk, hvor mange er det ikke som sleper seg fram med angst over sin synd og finner ingen fred! Hva skyldes det? Jo, han kommer ikke for la seg løse. Kom du, så du kan få fred! Bekjenn dine synder med alvor og anger, særlig før den hellige nattverd, og ta imot i tro syndsforlatelsens ord.

Tone: Gud Faders Sønn enbårne.
Vi takker Gud, vår Fader, Som er oss arme huld,
Og syndene forlater For Jesu Kristi skyld,
Husvaler den som sørger,
Og om Guds rike spørger I Ånden angerfull.

Vi takker Guds Sønn kjære, Vår Herre Jesus søt,
Guds lam, som ville bære Vår synd og lide død,
Som med sitt blod oss løste.
Krist’, la ditt ord oss trøste I våre synders nød!

23. DESEMBER

Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke Kristi blods samfunn? Det brød som vi bryter, er det ikke Kristi legemes samfunn? 1 Kor. 10, 16.

Den hellige nattverd, sier Luther, krever hjerter som tror. Tro fordrer den, ikke at vi skal begripe og forstå, ikke grunne og gruble. Dette er mitt legeme, dette er mitt blod, sier Frelseren. Dette holder troen seg til, og den begjærer ikke å forstå det som går over menneskenes forstand. Den måten som vi nyter Jesu Kristi sanne legeme og sanne blod på – i, med og under brød og vin i den hellige nattverd – den er hemmelig, himmelsk og uutforskelig. Sjelen blir der bespist til det evige liv. Den som eter dette brød og drikker Herrens kalk som annen spise og drikke, og ikke i ærefrykt gjør rett forskjell på det, han er skyldig i Herrens legeme og blod, sier apostelen. En må vel betenke hvem en har for seg i den hellige nattverd. Himmelens og jordens Herre er til stede, ser til gjestene, legger merke til deres andakt, gjennomforsker deres hjerter, iakttar hvordan de forholder seg med tanker, ord og miner. Men Han har behag i den som kommer med et botferdig hjerte, tenker inderlig på Hans død og tror ordene: Det gis for eder, det utøses for eder til syndenes forlatelse. Disse ord må du tilegne deg, og i ditt hjerte må du prente inn dette: For meg er Jesu legeme gitt hen! Til forlatelse for mine synder er Kristi blod utgytt! Det er dette nattverdens nytte beror på. Av troen på dette følger takksigelsen. Du skal forkynne Kristi død og takke ham for alle hans velgjerninger. O, takk Gud med brennende hjerte for det rike, trøstefulle testament, hvor Han har testamentert en så dyrebar skatt til deg, en skatt som er bedre enn himmel og jord. En virkelig takk er det først når du forakter verden og alt som er i den. Er Jesus blitt deg kjær, da må verden bli bitter for deg. En virkelig takk er det når du ofrer deg til Ham med legeme og sjel, etter at du ved nattverden er opptent til å elske Jesus, liksom Han av kjærlighet til deg ganske henga seg med sitt kjød og blod til din eiendom. En virkelig takk er det når du elsker din neste i Kristus, og gjør mot ham som Jesus har gjort mot deg. En virkelig takk er det når ditt sinn og din vandel blir dannet etter Kristus, så du også villig tar opp Kristi kors.

Tone: Nå hviler mark og enger.
O Jesus, når jeg tenker Hvor nådig du meg skjenker Ditt eget kjød og blod,
Og lar meg med det samme Et evig liv annamme, Seg gleder alt mitt sinn og mot.

Nå synger jeg av glede, Og kan opplivet trede Til hjemmets søte ro,
Frigjort fra syndens plage, Gud, la meg alle dage I fred for syndens trelldom bo!

O Jesus, du som ville Meg to’ i ditt blods kilde For Gud som snøen hvit,
La meg mitt liv forandre Og i ditt lys henvandre, Og være din til evig tid!

Betraktninger til juletiden.

24. DESEMBER

Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg!
Mat 21, 5.

De kjære gamle skjelnet mellom tre slags av Kristi komme: Hans komme i kjød, Hans komme i hjertet og Hans komme til dommen. I kjød er Han kommet for å erverve oss saligheten, til dommen vil Han komme for å gi sine den himmelske salighet til evig arv og eie. Men Frelserens første komme gagner deg ikke, og i dommen vil du ikke bestå, dersom Han ikke kommer i ditt hjerte. Lukk opp for Ham! Et troende hjerte er det rette Sion. Se, sier profeten, din konge kommer til deg. Han kommer til deg, til din trøst og til din frelse. I dåpen kommer Han deg så nær som klærne kommer nær legemet, for I, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd seg Kristus. Han skjuler din nakenhet med sin rettferdighet. Han kommer til deg i sitt ord; for liksom en perle i gull, slik er Kristus i Ordet. Tar du Hans Ord til hjertet, da tar du imot Kristus. Han kommer også i sin nattverd. Der gir Han deg sitt kjød og blod og blir til næring og styrke for din sjel. Den som forakter Hans Ord og Hans nattverd, han støter Jesus bort, selv om han har tatt imot Ham i dåpen. Din konge kommer til deg. Bytt ordet din ut med min, så innbyr du Jesus og legger Ham med all Hans godhet inn i ditt hjerte. Han er din konge. En konge befaler, undersåtten adlyder. Følg Jesus, så skal du nyte Ham. Da er du salig både her og hisset, og du skal få stor lønn når Han kommer igjen for å dømme levende og døde.

Tone: Fra himlen høyt Jeg kommer her.
Gjør døren høy, gjør porten vid! Den ærens Konge kommer hit,
Han hersker over alle land Og er all verdens Frelsermann.

Mitt hjertes dør Jeg åpner deg, O Jesus, vik hit inn til meg!
Og ved din nåde la det skje At jeg din vennlighet må se!

Ja, ved din Hellig Ånd det gjør, Vi daglig åpner deg vår dør,
Og deg oss kun til frelse vet, Velsignet i all evighet!

25. DESEMBER

Engelen sa til hyrdene: Frykt ikke! For se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad.
Luk. 2, 10 – 11

Enhver som vil ha Himmerikes rike, må bli som barn. De spør i dag hverandre: Hva har det kjære Jesus-barn brakt deg? Således må også vi spørre: Hva har Kristus brakt oss? Jeg svarer: Han har gitt oss seg selv. Han er født for oss for å være vår Gjenløser, som skal frelse sitt folk fra alle dets synder. Han er salvet med Den Hellige Ånd til Profet for å lære oss Guds vei, til Yppersteprest for å sone for oss, gi oss sin velsignelse og tre fram for oss, til Konge for å regjere oss, beskytte oss og undertrykke våre fiender. Han har brakt oss sannheten, ervervet oss tilgivelsen, opplukket Himmelen for oss. Dette gleder den troende seg over mer enn over noe annet. De ordene: Eder er i dag en frelser født, er søtere enn sukker og honning for det troende hjerte. Stor lykke bringer stor glede. Det finnes ingen større lykke enn Jesus, og ingen større glede enn dette at Jesus er min. Kan du ikke glede deg over Ham, så er det din skyld, for alt folket skal vederfares glede ved Ham. For alle er Kristus født, til alle har Han ved sin død brakt frelse, og det er denne frelse som kan glede dem. Akk, om alle hadde vært så kloke at de ville ta imot frelsen, så ville de også ha glede og si: Jesus, min glede, mitt hjertes gressgang, Jesus, min lyst! Når ikke alle gleder seg i Jesus, så er det deres egen vantro som er årsaken. Ved den utestenger de seg selv fra å få del i frelsen. Den som derimot tror på Ham, har stor glede og kan synge med Guds kirke:

Tone: Et lite barn så lystelig.
En sønn, den sønn av Davids rot, Som er og Gud tillike,
For verdens synders skyld forlot Sitt søte Himmerike.
Det var ham svært å tenke på At verden skulle undergå,
Det skar Ham i Hans hjerte. I sådan hjertens kjærlighet
Han kom til oss på jorden ned Å lindre all vår smerte.

Vår takk vi vil frembære da, Enskjønt den er kun ringe.
Hosanna og halleluja Skal alle vegne klinge.
Guds ark er kommet i vår leir. Ti synger vi om fred og seir,
Mens hjertet seg kan røre. Vi synger om den søte fred,
Så helvete skal skjelve ved Vår julesang å høre.

26. DESEMBER

Ære ære Gud i det høyeste! Luk. 2, 14.

Først brakte en engel juledagsprekenen: Eder er i dag en Frelser født! Deretter fulgte julesangen av de himmelske hærskarers store kor. De lovet Gud, ikke for sin egen skyld, men for vår skyld; ikke til deres, men til vårt beste er Jesus født. Hvor meget mer skal da ikke vi love Gud! Daglig skal vi med englehæren istemme: Ære være Gud! og takke Ham for at Han har gitt oss sin sønn til Frelser. Ære være den guddommelige allmakt, som har iverksatt den store hemmelighet at Gud er blitt kjød og forener himmel og jord! Ære være den guddommelige barmhjertighet, at Gud i evig nåde har tatt seg av menneskeslekten og frelst oss ved sin Sønn fra syndens elendighet! Ære være den guddommelige sannhet, at Herren trofast har holdt sitt løfte, og i tidens fylde sendt Ham som Han forut hadde talt om, da Han sa: I Ham skal alle jordens slekter velsignes.

Tone: Lover den Herre.
Synger for Herren og leker, I himmelske hære!
Takker vår Frelser, opphøyer og giver Ham ære!
Kommer og ser Hva her forunderlig skjer,
Gud vil et menneske være!

Synger for Herren og leker all jorderiks ender!
Gud seg til syndere arme miskunnelig vender.
Nåde og fred Sender Han til oss her ned,
Synger og klapper i hender!

O min Immanuel, kom i mitt hjerte å fødes!
Kom, du min Frelser, for uten deg må jeg bortstøtes.
Lev du i meg, Gjør meg til ett nå med deg,
Gud signe dagen vi møtes!

27. DESEMBER

Fred på jorden! Luk. 2, 14.

Jesu fødsel er kilden til fred for alle som tror på Ham. Han er blitt menneske nettopp for å bringe fred, først med Gud og i vår samvittighet, deretter også mellom menneskene. Ved Ham har de troende fred med Gud. Straffen lå på Ham, for at vi skal ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Er nå Gud for oss, hvem kan da være mot oss? Ved Jesus har vi fred i samvittigheten, for Han har betalt for synden og forsonet oss med Gud. Kristus er en forsoning for våre synder, men ikke bare for våre, men også for hele verdens. Tror du det, da elsker du også enhver og søker fred med alle. Det ønsker Kristus selv. Hellige Fader, sier Han, Joh. 17, 11, bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de må være ett, liksom vi er. Det samme ønsker Paulus, den trofaste Guds tjener. Beflitt eder på å bevare Åndens enighet i fredens bånd, Ef. 4, 3. I Kristus Jesus er Gud vår Fader, og vi er brødre og søstre i Ham. Det er vakkert og elskelig for Gud at brødre og søstre lever sammen i enighet. For Gud er vi alle like, ingen høyere eller bedre enn den annen, for vi er alle skapt av Gud Fader og forløst av Guds Sønn. Synden har også gjort alle like, og den samme Jesus har båret alles synd. Èn Gud og Fader har vi alle, og èn Gud og midler for alle, Jesus Kristus. Tenk på dette, og hold fred med enhver, så vidt det står til deg. Der hvor det er ufred, der er det ingen frelse. Jesus er en Frelser, derfor en fredsfyrste. Hans troende har del i frelsen, og derfor også i freden.

Tone: Lover den Herre.
Fredsfyrste, la oss I troen deg alltid omfavne,
Skynd deg, vår lengsel, du vet hva vi snart monne savne.
Alt vårt begjær Ene, vår Frelsermann, er I dine armer å havne.

La oss da hvile i deg alle dage og stunde
Og på din miskunn og nåde og kjærlighet grunne.
Du er vår del, Akk, om av innerste sjel Rett vi dog elske deg kunne.

28. DESEMBER

I mennesker hans velbehag! Luk. 2, 14.

Dette var slutten på englenes lovsang. I Adam hadde Gud velbehag i mennesket, liksom en pleier å ha behag i sitt bilde. Gud så nemlig sitt bilde den gang i mennesket, liksom mennesket ser sitt bilde i speilet. Men etter at mennesket hadde tapt Guds herlige bilde, har Gud ikke lenger velbehag i ham, og han er hjemfallen til nød og elendighet. For å frelse oss ut av denne tilstand sendte Gud oss sin Sønn, som Hans sjel har velbehag i. Denne fullbrakte Guds vilje i vårt sted, oppfylte Loven og var lydig inntil døden på korset. Da Gud har velbehag i Kristus, så har Han også behag i dem som er i Kristus. Hvem er da i Kristus? De som av hjertet tror på Ham og vandrer etter Hans Evangelium. Alt hva I gjør i ord eller gjerning, sier apostelen, gjør det alt i den Herre Jesu navn, dvs. i troen og etter Jesu Bud. Beflitt deg på det og be: Lær meg å gjøre det som er deg til behag, for du er min Gud! Din Ånd er god, la Ham føre meg i det jevne land! Sal. 143, 10

Tone: Jesus, dine dype vunder.
Lov og takk og evig ære Skje deg Guds enbårne Sønn,
Som en tjener ville være, Kommet ut av Davids kjønn,
Søte Jesus, lær du meg At jeg vandrer rettelig,
Og i dine fotspor treder, Ja uti din vei meg gleder.

La meg aldri deg forsage, Om enn kors og kummer meg
Skal i denne verden plage, Men at jeg dog hjertelig
Elsker deg inntil min død Og forlindrer all min nød
Med din fødsel, død og smerte; Ta dem aldri fra mitt hjerte!

29. DESEMBER

Enhver av oss skal være sin neste til behag i det gode, til oppbyggelse. Rom. 15, 2.

Engelen viste hyrdene til Jesus. De skulle gå til Betlehem, der ville de finne Ham. En slik engel skal du være for dine medmennesker. Bedre kjærlighetsgjerning kan du ikke gjøre enn å vise din neste til hans Frelser. Gjør det ved god undervisning, så du preker Kristus for ham, som den sanne tros grunn han må ha i sitt hjerte. Du må være fingeren som alltid peker på Kristus og sier: Se, min venn, hold deg til Jesus, Han kan hjelpe deg. Videre skal du føre din neste til Kristus ved å vise et hellig eksempel i livet. Det gjør du når du lar ham få se et kristelig liv. Enhver må leve slik at han kan si med Paulus: Bli mine etterfølgere! 1 Kor. 4, 16. Endelig må du også føre nesten til Kristus ved inderlig bønn. Det gjør du når du i dine daglige sukk bærer din nestes nød fram for Kristus, og ber Ham om at Han vil opplyse og velsigne din neste. Akk, hvor mange er det ikke som fører sin neste bort fra Kristus til verden, ja til djevelen! Det skjer snart med forføreriske ord, snart med forargelig eksempel, snart med forbannelser og onde ønsker. Ve dem som handler så ondt!

Akk, la oss da alle hverandre erindre, Så ingen skal la seg fra kronen forhindre!
Når verden og satan vil bruke sin makt, Så står vi forenede alle på vakt.
Vår Fader, Han hører de samlede sukke; Mot enige hjerter tør satan ei pukke;
Hvem vil de forenede ånder utslukke?

30. DESEMBER

Min sjel, lov Herren, og glem ingen (av) alle hans velgjerninger! Han som forlater alle dine misgjerninger, Han som leger alle dine sykdommer, han som gjenløser ditt liv fra fordervelse, han som kroner deg med miskunnhet og barmhjertigheter. Sal. 103, 2-4.

Mitt hjerte; føler du hvor stor Guds kjærlighet er, og hvor liten og svak din sjels takk er, da må du oppmuntre deg selv, således som David gjør her. Fremhold Guds velgjerninger for din sjel. Stor er den godhet som Han viser deg i det timelige, men aller størst er den barmhjertighet at Han har gitt deg sin enbårne Sønn. Stor er den velgjerning at Han ved sitt Ord fører deg til sannheten, men enda større er det at Han tilgir deg alle dine synder. Erkjenner du din syndighet, da bønnfaller du: Herre, gå ikke i rette med meg! Der hvor det er syndserkjennelse, der er det nåde. Ved Kristus tilgir Han deg alle dine synder. Det er deg Han tilgir, ikke bare Peter, Paulus og andre store hellige, men også deg, deg, hva du enn heter og hvem du enn er. Han tilgir deg heller ikke bare èn, ikke ti, ikke hundre, men a11e dine synder. For den botferdige er det ikke en eneste utilgitt synd tilbake. Likevel mangler det aldri på syndesykdom. Feberen, sier Augustin, kan vel være leget, men dermed er ikke sykeligheten, som fremkaller feberen, ennå ganske borte. Èn ting er å dra pilen ut av kroppen, men noe annet er å lege såret. Det første gjør Gud når Han tilgir synden, det annet gjør Han når Han døder kjødets gjerninger. Han helbreder våre sykdommer når Han virker kraftig til at vi avholder oss fra de kjødelige lyster. Ber du at Gud vil forlate all din misgjerning, så bønnfall også om legedom for alle dine sykdommer. Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Du har vel grunn til å sukke således. Troen er ofte svak, kjærligheten kald, håpet matt, bønnen lunken, fliden i det gode kraftløs. Det må volde deg smerte, men det skal ikke slå deg ned. Ingen far kaster sitt syke barn bort, intet menneske sitt syke lem, men helbreder det, om han kan. Gud kan lege sine svake barn, Jesus sine syke lemmer, og det gjør Han også. Han er din lege og rekker deg legemiddelet. En syk går til legen; gå du til Jesus. En syk tar legemiddelet; ta du Jesu ord til hjertet. Støt ikke hans hånd bort, selv om den berører deg smertelig. Han vet best hvordan du må behandles. Vær tilfreds, ikke bare når Han behandler deg skånsomt, men også når Han begynner å skjære. Tenk på den sunnhet som følger etter, så tåler du smertene. Derved forløser Han ditt liv fra fordervelse og kroner deg med miskunnhet og barmhjertigheter. Han setter tornekronen på deg, for at Han i Himmelen kan gi deg livets krone. Her korsfestet, hist kronet. Frykt ikke! Alle ting må tjene til det gode for deg. Sørg bare for at du kan bli i Guds kjærlighet, og la Gud sørge for alt det andre. Han har hjulpet hittil, og Han vil fremdeles hjelpe. Han hjelper i evighet. I

Lover den Herre, den mektige konge med ære!
Lov ham, min sjel, og la det din forlystelse være
Å bruke sang; Salter og harper, gi klang; Åndelig lek vil jeg lære.

Lov dog den Herre Som allting så herlig regjerer,
Den som på ørnevinger så sikkert deg fører.
Han giver deg Hva sjelen selv ønsker seg, Ja, vel langt bedre beskjærer.

Lov dog den Herre som allting så vel for deg lager,
Den som deg sunnhet forlener og vennlig ledsager.
Tenk av hva nød Denne din Herre så søt Deg ved sin allmakt utdrager.

Lov dog den Herre som deg i din stand giver lykke,
Han som med tusen velsignelser vet deg å smykke.
Tenk dog derpå At Han sin ære kan få. Akk, i din sjel det inntrykke!

Lov da den Herre, min sjel og hva i meg mon være!
Hva som har ånde, opphøye Hans store navns ære!
Han er deg god; Akk, gjør Ham aldri imot. Amen, Han det deg selv lære!

31. DESEMBER

Våre års dager, er sytti år, og hvis det er megen styrke, åtti år; og det stolteste av dem er møye og urettferdighet; for det avskjæres hastig, og vi flyr derfra. Sal. 90, 10

La årene tale! De som er unge, skal lære av dem som er gamle av år. La også dine egne år tale, og lær av dem for det nye år. Hva taler de om Gud? Hans godhet er hver morgen ny, og Hans trofasthet stor. Det forteller den ene dag den annen, og den ene natt kunngjør det for den annen. Hvem kan skildre Hans store barmhjertighet, og hvordan kan jeg gjengjelde alle Hans velgjerninger? Gi meg ditt hjerte, sier Han. Av deg vil Han ha et takknemlig hjerte. Vil du at Han fortsatt skal gjøre godt mot deg, så glem ikke Hans tidligere velgjerninger. Takk Ham for at Han er så vennlig, så vil Hans godhet vare evig. Gi meg ditt hjerte, sier Han. Et botferdig hjerte vil Han ha av deg. – La årene tale! Hva taler de om deg? At du har feilet og syndet både meget og ofte mot Gud. La dette smerte deg, og avbe dine synder hos Gud i Jesu Kristi navn. – La årene tale! Hva sier de deg om dine brødre? At de nå og da har syndet mot deg, og du igjen mot dem. Gå bort og forson deg med din bror! Tilgi den som har skadet deg, og søk fred med den som har måttet lide noe av deg. – La årene tale! Hva sier de om ditt liv? At de flykter bort som en skygge og blir ikke bestandig. Hvor mange av dem som var unge med deg, er ikke allerede gått bort! Hvor mange er ikke lagt i graven i det år som er gått! Hvem vet hvor snart du skal følge etter dem? Bered ditt hus! For verden kommer døden aldri beleilig. Hva kommer det av? Dens hjerte henger ved det forfengelige, den har ikke latt Gud få hjertet. Gi Gud ditt hjerte, et gudfryktig hjerte; da er du beredt til å leve og til å dø. Gudsfrykt er nyttig til alle ting, da den har forjettelse for det liv som er nå, og for det som kommer. Den er det spann som øser Guds velsignelse og tømmer den i vårt skjød. Et gudfryktig hjerte, et lykkelig år. Verken liv eller død, verken det nærværende eller det tilkommende kan skille en gudfryktig fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Avslutt da året med takk og med et godt forsett om å leve et liv etter Guds velbehag.

Tone: Jeg roper fast, o Herre.
Til ende året haster; Min Gud, har jeg det brukt?
Har jeg avstået laster Og aktet nådens tukt?
Er jeg, som ble bedaget I tidens skolegang,
Til bedre liv oppdraget, Verd hine englers rang?

Guds miskunnhet har unnet Meg livet, fred og sans;
Men har den meg og vunnet, Så hjertet kun ble Hans?
O, fulgte jeg Ham etter, Som bød å elske hver?
Anvendtes mine krefter Til gagn for mennesker?

O Gud, du deg forbarme! Du synd forlate vil.
Hvem er jeg dog, jeg arme, Du førte hitinntil?
O, hjelp meg enn i løpe Den kamp som forestår,
Så vil jeg i-gjenkjøpe De forbigåtte år.

Vist 687 ganger. Ingen følger denne samtalen.