Andaksboken Nåde og Sannhet av Henrich Müller del 1.

HEINRICH MÜLLER

NÅDE OG SANNHET ELLER KRISTELIG SKATTKISTE Korte betraktninger til hver dag i året. Annet opplag UTGITT AV DET EVANG. – LUTH. KIRKESAMFUNN Tredje opplag UTGITT AV DET HAUGIANSKE VENNESAMFUNN Heinrich Müller

Som bedrøvede, men alltid glade. 2. Kor. 6, 10.

Quanto amarior mundus, tanto dulcior Jesus. Jo bitrere verden, jo søtere Jesus.

FORORD

Dette opplag av ”Nåde og Sannhet”, eller kristelig skattkiste av Heinrich Müller er omskrevet og utgitt av Det evang.-luth. kirkesamfunn.
Det som er lagt til grunn for dette opplag, er annet opplag som ble trykt i Bergen 1871. Omskrivningen er kun en følge av språkets forandring. Målet har vært å beholde forfatterens egentlige mening.
Den treenige Gud legge sin velsignelse til denne lille andaktsbok, så den må bli til Guds ære og mange menneskers sanne gagn.
Tønsberg, november 1964.

Det evang.-luth. kirkesamfunn.

Denne samling av betraktninger kom i sin tid ut i Tyskland. Den ble utgitt av pastor Viktor August Jäger. I fortalen sier han at den er et utdrag av Heinrich Müller’s skrifter. Betraktningene er for en stor del tatt av et eldre skrift av denne åndfulle forfatter: ”Evangelisk Betryggelsesmiddel mod Josefs Skade i alle tre Stender.”
Betraktningene er ordnet etter Luthers lille katekisme. De er ordnet på den måten som Luthers tro venn og medarbeider Johannes Brenz i Würtenberg gav katekismens hovedstykker. Dette fremgår av innholdsfortegnelsen. Om denne ordning av hovedstykkene i katekismen eller den ordning som blir brukt hos oss bør foretrekkes, kan meget sies og strides. Men det er bedre å lære katekismen rett og gjøre den til sitt hjertes eiendom. Til det skulle da denne lille bok være en hjelper.
Herren fremme sitt rikes sanne vekst og trivsel også ved denne andaktsbok.

Oversetteren. Heinrich Müllers liv

Heinrich Müllers far var en ansett borger og kjøpmann i Rostock i Tyskland; men da tredveårs-krigens redsler hadde nærmet seg, hadde han søkt tilflukt i Lübeck. Her fødte hans hustru sønnen Heinrich den 18. oktober 1631.
Foreldrene visste ikke å sikre ham noen bedre arv enn å gi ham en god og omhyggelig oppdragelse under mange bønner, og så snart han var mottagelig for det, gjorde de ham kjent med hans Herre og Frelser. Særlig moren, som selv hang ved Frelseren i tillitsfull tro, gjorde seg umake for å lede sønnen til det samme fra barnsben av, og hun lærte ham tidlig å be med alvor og andakt. På den måten la hun grunnen til at hans senere liv virkelig ble et troens og bønnens liv, og at han ved lære og eksempel ble til velsignelse for kirken.
Legemlig var gutten alt annet enn sterk, men desto sterkere av ånd. Hans store gaver utviklet seg raskt, og han gjorde som gutt så store fremskritt at han allerede i sitt fjortende år kom til høyskolen i Rostock og i sitt sekstende til høyskolen i Greifswald for å fullføre sine studier. I sitt nittende år foretok han store reiser, og da han 21 år gammel var vendt tilbake til sin fedrene by Rostock, ble han erke-diakon der. Året etter ble han utnevnt til doktor i teologi og senere til professor, bare 23 år gammel. Andre verdigheter og hedersbevisninger ble senere tildelt ham, så lite han enn søkte dem.
Ikke lenge etter sin ansettelse giftet han seg med en from, troende kvinne, Elisabetha Siebrand, datter av en aktet kjøpmann i Rostock. Hva som bestemte hans valg av ektefelle, har han senere uttalt i et av sine skrifter. Etter å ha vist hvor mange det er som finner seg skuffet i ekteskapet, fortsetter han: ”Få Jesus til venn, så blir du ikke bedradd. Du ser på navn og byrd; gudsfrykt adler, ikke navnet. Bærer ikke et og samme tre både torner og roser? Kom ikke Jakob og Esau fra ett liv? Kom det an på moren, ville adeligheten gå, i arv likeså, vel til ett barn som til et annet. Å være født av Gud er den høyeste adel. Får du Jesus til venn, så får du sikkert en velbåren kvinne, om ikke av legeme, så dog av sjel. Du elsker skjønnheten, og gleder deg når kinnene ser pene ut. Hva er skjønnhet? Det er en blomst som snart visner. Og den fine hud, hvor lenge varer den? En liten sykdom kan ødelegge den. Med stor skjønnhet er stor fare. Jesus er den skjønneste av menneskenes barn; jo nærmere Jesus, Jo skjønnere. Du ønsker skatter og søker en stor medgift? Pass deg! Lett vunnet, lett tapt. Rik på gods – ofte fattig på gudsfrykt. Jesus er den beste skatt. Jesus i hjertet – velsignelse i huset. Jeg råder deg til å søke en Jesu søster, en sjel som er én ånd og ett hjerte med ham. Er hun din, så er Kristus også din, og med Ham all velsignelse.” – I denne ånd hadde han valgt, og han hadde ikke grunn til å angre på det. Han levde like til sin død i et fornøyd, meget lykkelig ekteskap.
På denne tid var det endelig blitt fred, og det gjaldt nå ikke bare å bygge opp igjen de nedbrente landsbyer og steder, men først og fremst å bygge Herrens hus på ny, for om nøden hadde lært mange å be, så hadde krigen også forårsaket et moralsk forfall og mye uvitenhet og råhet blant folket. Müller arbeidet med ungdommelig friskhet på kirkens gjenoppbygging, men langt fra i tillit til sin egen kraft. Han sier tvert imot: ”Da jeg tiltrådte mitt høye og hellige embete, som jeg nå fører i Åndens kraft, var jeg engstelig og usikker, for jeg var ennå uerfaren og hadde uøvde sanser i guddommelige ting, og jeg hadde lite mot til å straffe de ugudelige. Hva skulle jeg gjøre? For min Gud knelte jeg ned i mitt kammer og sa med Jeremias: – Akk, Herre, Herre, se, jeg vet ikke å tale, for jeg er ung. Men Herren sa til
meg: Si ikke: Jeg er ung, for du skal gå til alt det som jeg sender deg til; og alt det som jeg befaler deg, skal du tale. Frykt ikke deres ansikt, for jeg er med deg, til å redde deg, sier Herren. – At dette ord er et sant ord, har jeg erfart. Dem Gud sender, dem salver Han. Sine sendebud gjør Han dyktige og utruster dem med krefter til å føre sitt embete. Ja, hvis jeg skulle bygge med mine egne krefter, du måtte jeg fortvile. Men Herren er med meg, og Hans kraft, som er mektigere enn alle djevler, styrker meg.”
Liksom han hentet kraften ovenfra ved bønn, så øste han av den hellige Skrift innholdet til det han lærte både på prekestolen og på kateteret. Skriften var grunnen han sto på, liksom Jesu kors var den støtte han holdt seg til, og som han også henviste andre til. Nettopp derfor holdt han fast ved vår hellige, evangeliske kirkes bekjennelse, som det sanne uttrykk for det som Gud hat åpenbart oss i den hellige Skrift. Ved siden av Arndt, Scriver og andre er han derfor også et vitne om at vår kirke bar Åndens rike frukter også i den tid som man gjerne kaller en ufruktbar stridstid. Så vel hans skrifter som hans liv vitner om dette. ”Hos en Kristi tjener,” sier han, ”må munn, hjerte og hand stemme overens. Munnen må tale forstandig og grundig, og i åndfulle ord må den forkynne Guds hemmeligheter. Det er en stor nåde, når Gud lærer oss sine hemmeligheter, så vi ikke bare kjenner dem, men også kan uttale dem, slik at våre ord og vår preken ikke skjer med menneskelig visdom, men i Ånds og krafts bevisning. Hjertet må føle det som munnen taler. Talen har vanskelig for å gå til hjertet når den ikke kommer fra hjertet, og når predikanten selv ikke har erfart det som han vil lære andre. Fra hjerte til hjerte, da er det som det bør være. Til munnen og hjertet må også komme hånden. Gjerningen må vise det som munnen har talt. Ordene undervise, eksemplene lede ved hånden. Undervisningen er en lang, men gjerningen en kort vei. La dine gjerninger ikke gjøre skam på dine taler. Tilhørerne vil heller se eksempler enn høre ord, for talen er lett, men etterfølgelsen vanskelig.
Hvordan taler Jesus? Ikke bare i ord, men også i gjerninger.” – Müller nøyde seg ikke bare med å fordre dette av andre, men han gjorde det også selv. Han vant snart stor kjærlighet og alminnelig tillit hos sin menighet. Allikevel kunne heller ikke han unngå baktalelse. Men imot slike onde tunger var hans trøst at han hadde en god samvittighet både for Gud og mennesker. Derfor stilte han mot baktalerne med fri panne og åpent bryst, og han var alltid beredt til å forsvare så vel den tro som var i ham, som den lære han forkynte og det liv han førte.
Müller tok seg særlig av arbeidet med studentene, og han søkte ikke bare å berike dem med kunnskaper, men enda mer å bevare dem for de laster som gikk i svang, og lede dem til en from hjertetro. Herren lot dette lykkes for ham hos mange, og på den måten ble han til velsignelse i vide kretser. Det samme ble han ved sine skrifter. Han offentliggjorde ikke mindre enn førti skrifter på latin og tjue på tysk. De ble mottatt og lest med begjærlighet i Tyskland, og de ble til stor velsignelse både i hans egen tid og like til våre dager. Kristi kjærlighet tvang ham til alt dette. ”Skulle jeg ikke,” sa han, ”elske mine barn, som jeg føder med smerte, for at Kristus må vinne en skikkelse i dem? Av kjærlighet vil jeg alltid tenke på dem. Der hvor jeg har en skatt, der skal også, mitt hjerte være. En from sjel er min beste skatt; den vil jeg inneslutte i mitt hjerte, og derfra skal ingen djevel kunne rive den ut. Av kjærlighet vil jeg sørge for dens salighet. Av kjærlighet vil jeg ofre min kraft for den. Jeg akter mitt liv ringe for eders salighets skyld og gir det villig hen i døden. Det vet I, og det vet Jesus også.”
Hans kjærlighet lærte, advarte, formante, trøstet og styrket ikke bare, men liksom han for seg selv hentet kraft ved bønnen, så trådte han også i prestelig forbønn fram for de sjeler som var betrodd ham. Dette holdt han for en vesentlig del av det geistlige embete. ”I prestens bønn,” sier han, ”ligger den høyeste kraft, og et troende sukk bygger ofte mer enn tjue prekener. Da jeg bærer eder, mine får, i hjertet, så vil jeg ikke opphøre med å bønnfalle i Ånden om at I må hvile i Kristi hjertelige barmhjertighet. Du Jesus, Overhyrden, som sukker så brennende for dine disipler og alle kristne (Joh. 17), vil heller ikke la mine sukk være forgjeves. Du, kjæreste Frelser, ta deg av dine får, opplys de blinde, omvend de forførte, styrk de svake, trøst de forsagte, gled de bedrøvede, forbarm deg over alle!” – ”Bønnen,” sier han videre, ”må være forbundet med takksigelse. Ser en predikant at Ordet får makt, må han glede seg i Ånden, berede sitt hjerte og synge Gud en takkesang. Jeg takker deg, min Jesus, for så mange fromme sjeler som nyter den samme evangeliske nåde som oss. Opphold den lille flokk som du har blant oss, og formér den for dine skyld!”
Skjønt Müller ikke ble skånet for fiendskap og baktalelse, så kunne han likevel som et lys som var tent av Herren og lyste i hans kraft, ikke bli skjult. Flere ganger fikk han kallelser så vel til andre høyskoler som til prestestillinger i flere store byer. Men kjærligheten til hans rosenstokk, som han kalte Rostock for, holdt ham fast. Da han engang ble kalt til Hamburg, svarte han: ”Her i Rostock har jeg en god menighet, som akter meg som en Guds engel, tar imot Guds Ord som blir forkynt ved meg, til oppbyggelse, og overøser meg med velgjerninger. Hva som skulle bevege meg til å forlate denne by, kan jeg for tiden ikke innse. Rikdom har jeg aldri søkt. Jeg er tilfreds med min stilling, med føde og klær, dette mangler jeg ikke, Gud skje lov! Om jeg ikke kan etterlate store skatter til mine barn, så får de som arv en nådig Gud, et troende Fadervår og mangt et fromt, kjærlig hjerte, og med dette er de alle vel forsørget. Dovenskap og lediggang har jeg alltid hatt avsky for, og jeg vet at apostelen formaner (2. kor. 6) Guds tjenere til å våke og arbeide, ikke til å sove og være uvirksomme. Jeg merker også at jeg stadig blir sterkere når jeg arbeider, og jeg holder det for uforsvarlig å ødsle bort den kostbare tid. Heller ikke søker Jeg noen større menighet, for jeg har nok å gjøre med den jeg har, som består av noen tusen sjeler, når man ikke tror at saken er avgjort med det at man holder en lunken preken, som mangler båe ånd og liv, og så sier: Nå har jeg sagt det og gjort min plikt. Nei sannelig, det hører mer til en tro husholdning. Hver eneste sjel må man avlegge regnskap for, og det skal engang lyde: Din for hans sjel! såfremt man ikke kan bestå for dommen.”
Slik tenkte, prekte, ba og virket Heinrich Müller. Dette førte til at han visstnok ble sterkere i ånden, som han vel mente i de ovennevnte ord, men derimot ikke av legeme. Hans legemlige krefter ble mer og mer svekket, og allerede om vinteren 1669 pådro han seg en hard sykdom. Man fryktet for hans liv, og hans menighet klaget og gråt, men ikke han selv. Døden sto ikke som en skrekk for ham, som hadde livet i Kristus Jesus. Imidlertid la Herren enda noen år til hans liv, og han kunne senere i et eget skrift fortelle andre om de trøsterike og oppmuntrende tanker som han hadde på sitt sykeleie. I dette skriftet fortalte han bl. a. om en behagelig drøm som Herren hadde trøstet ham med. ”Jeg kjenner,” sier han, ”et menneske i Kristus, som under søvnen på sin sykeseng hadde følgende syn: Han så at det sto fire engler ved hans seng, to på høyre og to på venstre side. Den ene hadde et klede i hånden, og med dette tørret han tårene av den sykes øyne og sa: Du har grått lenge nok. Nå skal Lammet tørre tårene av dine øyne. – Den annen rakte ham en palmegren og sa: Du har seiret ved Jesu sår. – Den tredje holdt en krone over hans hode og sa: Du skal krones og motta en herlig krone av Herrens hånd. – Derpå trykket den fjerde hans øyne igjen og sa: Du har sett det som er beredt for deg; en salig utgang har din trengsel, din nød og din elendighet fått. – I det samme gikk sjelen ut av legemet. De tok den med glede og førte den til Himmelen, fylte luften med jublende røster og ropte: I angst og nød var her hans sjel, nå han har det evig vel. Halleluja, halleluja!“
”Min søteste Jesus,” tilføyde han, ”la dette syn vise seg for meg i min siste stund!” – Denne stund nærmet seg, til tross for at han ble helbredet, med stadig raskere skritt. Da han var kommet seg etter sykdommen, hadde han helliget seg til sine embetsplikter med ny iver.
Imidlertid ble hans helse svakere og svakere, og til sist støtte en ondartet feber også til. Han følte at den siste stund var kommet, og han nøt enda en gang den hellige nattverd til styrke for sin sjel. Skjønt han var meget svak, sang han ved denne hellige handling med stor hjerteglede: ”Herre Jesus Krist, sant menneske og Gud, osv.” og ”O, Guds lam uskyldig! osv.” Deretter tok han farvel med sin hustru og sine barn under mange tårer og med rørende formaninger og velsignelser, og sa: ”Kjære barn, be, be at Guds vilje må fullkommes på meg, for det Gud vil, det skjer alltid, og Hans vilje er den beste!” Etter disse ord vendte han seg til sin skriftefar og sa: ”Trøst min hjertens elskede hustru med at ikke jeg, men bare min nød og elendighet dør. Jeg vet ikke om jeg i hele mitt liv har hatt en eneste virkelig glad dag i denne verden. Men etter dette liv skal min hjerteglede først begynne. Uhindret av dette dødens legeme skal jeg be for Lammets stol med større kraft for min kone og mine sønner, for eder, min kjære skriftefar, for mine lam, særlig for mine velgjørere. Vær derfor ved godt mot. Jeg vet at jeg snart og mildt, uten noen fordreielse av ansiktstrekkene og uten angst i hjertet, skal gå bort fra dette liv.”
Det gikk som han hadde sagt. Under hjertelig bønn og glad samtale over Guds Ord hensov han mildt i Herren, som han hadde levd for. Det var den 23. September 1675, og han var da bare 44 år gammel.
Müllers valgspråk var: Som bedrøvede, dog alltid glade, 2. Kor. 6, 10, og: Jo bitrere verden, dess søtere Jesus. – Da han ble ført til sin siste hvile, sa hans skriftefar om ham: ”Han levde mer i himmelen enn på jorden. Verden og dens lyst var bitrere for ham enn malurt og galle, men Jesus søtere enn honning.” Universitetet roste ham som en kirkens søyle, en lærer som hadde latt utflyte vitenskapens honning av sin hellige munn i sine forelesninger, og guddommelig mildhet og heltekraft i sine prekener. Han hadde vært de bedrøvedes trøster, enkers og farløses beskytter, et forbilde på fromhet, bønn, troskap, arbeidslyst, uhyklet renhet, ydmykhet, vennesælhet, uuttømmelig velgjørenhet. På hvilken måte var han blitt alt dette? Alene ved Jesus, som hadde bevist på ham det som han har lovt i sitt ord: Den som tror på meg, av hans liv skal, som skriften sier, flyte levende vannstrømmer. Joh. 7, 38.

INNHOLD

I. Om dåpen og midlene til å bevare dens nåde.

1. januar – 29. januar.

1. Nåden i Kristus …………………………………… 1/1 – 6/1
2. Gjenfødelsen er nødvendig for å få del i nåden…… 7/1-10/1
3. Den hellige dåp gjenfødelsens bad ………………… 11/1-14/1
4. Den nåde som blir gitt i dåpen, blir grepet
og bevart ved troen som kommer av Guds Ord,…… 15/1-19/1
beviser seg ved bønn………………………………. 20/1-23/1
og ved flid i helliggjørelse………………………… 24/1-29/1

II. Om den kristne tro. 30. januar – 5. september.

1. Om troen pd Gud Fader …………………………… 30/1-12/3
Treenigheten …………………………………….. 30/1
Skapelsen ……………………………………….. 31/1- 2/2
Forsynet ………………………………………… 3/2 -12/3

2. Om troen pd Jesus Kristus og forløsningen

ved Ham ………………………………………… 13/3 – 1/6
Kristus er vår Herre og Gud ……………………. 14/3 -17/3
unnfanget av den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,
vandret om som profet ………………………….. 18/3 -26/3
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til helvete ………………………………. 27/3 -13/4
sto opp fra de døde ……………………………. 14/4 -22/5
fór opp til Himmelen …………………………… 23/5
sitter ved Faderens høyre hånd ……………….. 24/5 -29/5
skal komme igjen for å dømme levende
og døde ………………………………………… 30/5 – 1/6
3. Om troen på den Hellig Ånd …………………….. 2/6 – 5/9
Om den Hellige Ånd og ham nådevirkninger ….. 2/6 -22/6
Om kirken ……………………………………… 23/6 – 2/7
Om de helliges samfunn ………………………… 3/7 – 5/.7
Om syndenes forlatelse …………………………. 6/7 -15/7
Om legemets oppstandelse og det evige liv …….. 16/7 – 5/9

III. Om bønnen.
6. september – 14. oktober.

1. Om bønnens velsignelse ………………………… 6/9 -16/9

2. Fadervår ……………………………………….. 17/9 – 7/10
Inngang ………………………………………… 17/9 -19/9
Første bønn …………………………………….. 20/9
Annen bønn ……………………………………. 21/9 -22/9
Tredje bønn …………………………………… 23/9 -25/9
Fjerde bønn …………………………………… 26/9 -28/9
Femte bønn …………………………………… 29/9 – 2/10
Sjette bønn …………………………………… 3/10 – 4/10
Sjuende bønn ………………………………….. 5/10 – 6/10
Slutning ……………………………………… 7/10
3. Regler for vår bønn …………………………… 8/10 -14/10

IV. Om de hellige ti Bud.

15. oktober – 16. desember.

Første bud ……………………………………… 15/10 -28/10
Frykt for Gud ………………………………….. 17/10
Kjærlighet til Gud ……………………………… 18/10 -20/10
Tillit til Gud …………………………………….. 21/10 -28/10
Annet bud ……………………………………… 29/10 -41/10
Tredje bud ……………………………………… 1/11 – 3/11
Fjerde bud ……………………………………… 4/11 – 6/11
Femte bud ……………………………………… 7/11 -12/11
Sjette bud ……………………………………… 13/11 -16/11
Sjuende bud ……………………………………. 17/11 -23/11
Åttende bud …………………………………… 24/11 – 1/12
Niende og tiende bud ………………………….. 2/12 – 4/12
Om kjærligheten til vår neste ………………….. 5/12 -11/12
Om troens lydighet mot Guds bud …………….. 12/12 -16/12

V. Om den hellige nattverd og himmerikes rikes nøkler,
17. desember-23. desember.
Om den hellige nattverd og forberedelsen
til den …………………………………………… 17/12 -21/12
Om nøkleembetet ………………………………… 22/12
Om nytelsen av den hellige nattverd og
takken for den …………………………………… 23/12

VI. Betraktninger til festene.
Advent …………………………………………… 24/12
Juletiden …………………………………………. 25/12 -30/12
Årets slutt ………………………………………… 31/12
Hellig tre kongers dag ……………………………. 6/1
Langfredag ………………………………………. 12/4
Påske …………………………………………….. 14/4
Kristi himmelfartsdag ……………………………. 23/5
Pinse ……………………………………………… 2/6
Trefoldighetsdag ………………………………… 30/1

Nåde og Sannhet.

1. Om dåpen og midlene til å bevare dens nåde.

1. JANUAR Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Heb. 13, 8.

Det er rett og riktig at Kristi navnedag står i spissen for de øvrige dager i året. Han kalles Jesus, som betyr Frelser, for Han frelser sitt folk fra deres synder. Han har tilveiebrakt oss frelse ved sin død, Han tilbyr den tilveiebrakte frelse i Evangeliet, ved sin Ånd virker Han troen som tar imot frelsen, og endelig fullbringer han sin frelse ved å gi den evige salighet til alle dem som tror på Ham. Jesus er vår frelses grunn. Den som støter Ham fra seg, forkaster frelsen og velger elendighet. Der hvor Jesus ikke bor i hjertet, hersker synden, og der synden hersker, er det fordervelse. Hvordan kan rent vann flyte ut av en uren kilde? Hvordan kan en bitter rot bære søt frukt? Hvordan kan et liv i synden bringe et salig liv? Ulykke dreper den ugudelige, sier David. Selv om han kommer i besittelse av dette livs herlighet, vil han likevel ikke høste noen velsignelse av den. Hvis du ikke vil ha et dårlig år, så sky synden. Vil du ha et godt år, så tro på Jesus og følg Ham. Alle ting må tjene til det gode for dem som elsker Gud. Jesus frelser dem fra nød og død. Om de er svake, Jesus styrker dem. Føler de sin synd og gråter som Peter, Jesus trøster dem. Er de syke, Jesus vederkveger dem. Og når de dør, oppvekker Jesus dem til et evig liv. Han er i dag den samme som i går, og han blir til evig tid en Frelser for alle dem som tror på Ham. La derfor ditt forsett være å, hengi ditt liv til Ham, og la din bønn være:

Tone: Rinn nå opp i Jesu navn.

Nu velan, et freidig mot! Opp, mitt hjerte, opp min tunge,
Opp om Jesu navn å synge, Om Hans kjærlighet og blod!
Alt hva i meg er, seg fryde Til min Frelsers lov og pris,
Så min nyttårssang kan lyde Langt hen inn i Paradis.

O, det søte Jesu navn! O, det navn foruten like!
O, mitt søte himmerike! O, min sjeles frelserhavn!
O, mitt hjertes lyst og lengsel! O, min søte himmelskatt!
O, min fryd i største trengsel! O, mitt lys i dødens natt!

2. JANUAR

Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Sal. 86, 11.

Verdens barn spør også etter veier. Én spør etter veien til rikdom, hva han skal gjøre for å, samle seg mye gods. Et unødvendig spørsmål! Rikdom hadde han nok av, hvis han hadde gudsfrykt med nøysomhet. For de som frykter Herren, mangler ikke noe som helst. Det å være tilfreds med det en har, er en stor vinning. En annen spør etter veien til ære, hva han skal gjøre for å oppnå makt og berømmelse i verden. Makt hadde han nok av, hvis han forsto å beherske seg selv og bekjempe sin lidenskap. For den som er herre over sitt sinn, er mektigere enn den som inntar en by. En tredje spør etter veien til velvære, hva han skal gjøre for å kunne leve hver dag i herlighet og glede. Dersom han arbeidet for å bevare en god samvittighet, ville han ikke savne dette. En god samvittighet er et daglig velvære. Kristne søker bare etter veien til Himmelen. Der finnes den rette rikdom, som ingen tyv kan stjele eller møll fortære. Der er den rette ære, som varer til evig tid. Der er det rette velvære, gledes fylde for Guds ansikt og evig lykksalighet ved Hans høyre hånd. Vi er skapt av Gud, ikke for dette forgjengelige, men for det evige liv. Søker du dette, Jesus er veien, sannheten og livet. Be Ham om at du må få erkjenne Ham rett og følge Hans fotspor i troen. I Ham er du da på rett vei, og da vandrer du i sannheten.

Tone: Se solens skjønne lys og prakt.

Jeg går med Jesus hvor jeg går, Han har meg ved sin side.
Han skjuler meg med sine sår Og hjelper meg å stride.
Hvor han sitt fotspor lot, Der setter jeg min fot,
Tross all den del meg ille spår. Jeg går med Jesus hvor jeg går.

Jeg går til Himlen hvor jeg går; Frimodig da, mitt hjerte!
Kun dit hvor du en ende får På all din synd og smerte!
Bort, verdens lyst og prakt! Til Himlen står min akt;
Alt verdens eie jeg forsmår. Jeg går til Himlen hvor jeg går.

3. JANUAR

Saligheten er ikke i noen annen; for det er heller ikke et annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket det bør oss å bli salige. Ap. Gj. 4, 12.

Den som søker frelsen utenfor Kristus, er lik en som vil plukke vindruer av torner eller fiken av tistler. Penger og gods metter ikke sjelen; store kunnskaper stiller ikke hjertets tørst; egenrettferdighetens gjerninger kan ikke gi samvittigheten fred; et liv – hvor fromt og godt det enn kan være i menneskenes øyne – gir likevel ikke noe sikkert håp. Jesus er det eneste tre som bærer livets frukter, den eneste klippe som vi kan bygge trygt på, den eneste trøst vi kan forlate oss på, den eneste Frelser fra nød og elendighet. Årsaken er at vi alle sammen er syndere, og det er bare én Gud og én megler mellom Gud og menneskene, nemlig mennesket Jesus Kristus, som ga seg selv til en gjenløsningsbetaling for alle. Om dette synger kirken:

Til deg alene, Herre Krist, Står alt mitt håp på jorden.
Jeg vet du er min Trøster visst, Du er min Frelser vorden.
Fra verdens første tid ei kom Et menneske til jord så from,
Som i min nød kan hjelpe meg, Jeg roper til deg,
Til deg mitt hjerte trøster seg.

Min synd er stor og ganske svar, Derav er sorger mine.
O Herre, gjør meg fra dem klar, Alt for din død og pine!
Og si det til din Fader god At du meg frelste med ditt blod,
Så, bliver jeg av synden løst. Vær du min trøst,
Gi det du lovte med din røst.

4. JANUAR

Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre, skal gå inn i himmerikes rike; men den som gjør min Faders vilje som er i himlene. Mat. 7, 21.

Du kaller deg en kristen. Hvorfor gjør du det? – Fordi jeg tror på Jesus Kristus og er døpt i Hans navn. – Svaret er riktig, og godt er det om det forholder seg slik med deg. Tro og dåp gjør et menneske til en kristen. Til dåpen må det også komme en sann og hjertelig tro. Som klærne ikke gjør mennesket, så kan dåpen alene heller ikke gjøre en kristen. Mange tusen går fortapt, selv om de er døpt. Hvorfor? Fordi de ikke har trodd. Og mange tusen sier: Jeg tror, men de går likevel fortapt. Hvorfor? Fordi de ikke tror av hjertet. Tror du av hjertet, da heter det: Kristus er min Herre og min Gud, og jeg er Hans verk, skapt av Ham til gode gjerninger. Kristus er min lærer, og jeg er Hans elev. Hans Ord er mitt lys, Hans liv mitt forbilde. Kristus er min Yppersteprest og min Frelser, jeg er ved Ham fri fra synd og skyld. Kristus er min Konge, jeg er Hans undersått. Det er Hans sak å byde, min sak å lyde. Forholder det seg slik med deg, da er du en kristen både i navnet og gagnet. Men ille er det hvis du går for å være en levende, men likevel er død. Å kalles en kristen uten å være det, det styrter i helvete. Men å, kalles en kristen og være en kristen, det fører til Himmelen.

Tone: Kom hit til meg, enhver især.

Hør menneske: ditt kristennavn Kan deg ei gjøre noe gagn
Om du ei Kristus lever. Hvi pryder du din onde sak,
Og gjør dog ei på nådens dag Hva Gud av deg utkrever?

O Jesus, kjære Herre Gud, All syndens lyst driv fra oss ut,
Opplys oss alle sammen! Regjer oss ved din Hellig Ånd,
Og led oss ved din nådehånd Til Himlens glede! Amen.

5. JANUAR

Alt hva I gjør i ord eller gjerning, (gjør) det alt i den Herre Jesu navn, idet I takker Gud og Faderen ved ham! Kol. 3, 17.

Alt med Jesus! Må bli vårt valgspråk. Lever jeg, så lever jeg i Kristus og Kristus i meg. Våker jeg, så skal min våken og mitt arbeid være helliget Ham og skje etter Hans vilje og forbilde. Sover jeg, så skal jeg drømme om Jesus og hvile i Hans armer. Reiser jeg, skal Jesus være min reisefelle. Kommer jeg hjem, vil jeg føre Jesus med meg og gi Ham husly. Ber jeg, skal Jesus være min forbeder, og da vil min bønn bli til behag for Gud. Er jeg trett, vil jeg legge mitt hode i Jesu skjød; Han gir meg hvile. Er jeg svak, skal Jesus være min kraft og styrke i min svakhet. Hungrer og tørster jeg, skal Jesus mette og leske meg. Blir det mørkt omkring meg, Jesus er mitt lys; hvem skal jeg da frykte for? Blir jeg syk, Jesus er min lege, som pleier og trøster meg. Dør jeg, Jesus er mitt liv. Den som tror på Ham, skal leve om han enn dør. Mitt siste ord skal være navnet Jesus, min siste trøst minnet om Jesus, og min siste gjerning skal være å, sukke: Herre Jesus, ta imot min ånd.

Tone: O Gud, du fromme Gud.

Min Jesus Han er min Begynnelse og ende I all den del jeg gjør,
Og hvor jeg meg vil vende. Han er mitt øyemed
På denne verdens jord, Og intet uten Ham Uti mitt hjerte bor.

Med Jesus våker jeg, Med Jesus vil jeg sove. Med Jesus går jeg glad
Og allting friskt tør vove. Med Jesus jeg engang
Går til mitt hvilested. Det er jo ei å dø, Når livet følger med.

6. JANUAR

Takk Faderen, som gjorde oss dyktige til de helliges arvedel i lyset, Han som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskelige Sønns rike. Kol. 1, 12-13.

På sin fødselsdag dro Jesus hyrdene til sin krybbe ved en engels preken; i dag drar Han til seg de vise fra Østerland ved en understjerne. Disse var hedninger, mens hyrdene var jøder. Han ville gi tilkjenne at Han skulle være både en herlighet for jødene og et lys til å opplyse hedningene, at Han skulle samle seg en menighet både av jøder og hedninger. I dag høstet Han førstegrøden av hedningene, og snart etter fulgte den øvrige høst. Vi som er opprunnet av hedenskapet, har særlig grunn til å helligholde denne dag. Apostelen Paulus formaner oss til å takke Gud, som gjorde oss dyktige til de helliges arvedel i lyset, Han som fridde oss ut fra mørkets makt og overførte oss i sin elskelige Sønns rike, så at vi er gått over fra døden til livet, fra å være hedninger til å bli kristne, fra vredens kar til Guds barn og Jesu Kristi medarvinger. Den beste takk er å gjøre som de vise gjorde. De ble meget glade da de så stjernen, og den fulgte de. Slik skal Evangeliet være vår glede og vår ledestjerne, så vi retter vårt liv etter det. De falt ned for Jesusbarnet. Når en faller ned, blir en mindre enn da en sto. Slik skal også vi ydmyke oss og gjøre oss små for Gud og mennesker. De tilba barnet, for Guddommens fylde var i det. Vi skal gjøre likedan. Ikke deg selv må du tilbe, så du holder deg selv for stor og bygger på deg selv. Ikke heller verden må du tilbe, denne avgud med de tre hoder: øyenlyst, kjødslyst og et hofferdig vesen. Tilbe Gud! Frykt, elsk og forlat deg på Gud; da tilber du Ham rett. De vise ofret gull, røkelse og myrra. Bring Jesus troens og kjærlighetens gull, bønnens røkelse, angerens og syndesmertens bitre myrra. Slike offer behager Gud vel.

Tone: Jeg beder deg, min Herre og Gud.

Akk, at vi av de vise må Den gode visdom fatte,
Vi over verdens visdom så Vår Jesu kjennskap skatte
At vi ved Ordets stjerne kan Oss nær til Jesus føye,
Med alt vårt gull, vår makt og stand Oss under Ham kan bøye.

7. JANUAR Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det. 1 Mos.1, 27.

Verdens store bok har likså mange blader som det er skapninger. Men på hvert blad har Guds finger skrevet kjærlighet, bare kjærlighet. Gud er kjærlighet. Dette viser Han i særlig grad på mennesket. Da Gud skapte jorden ved sitt Ord, la Han samtidig i den skjulte, naturlige spirekraft til alle vekster, og da Han sa: Jorden utgi gras, urter og trær, kom alle slags planter fram av jorden. Likedan var det da Gud skapte mennesket i sitt bilde. I denne skapning la Han da ned evnen til alle dyder, og denne evne kom snart herlig til syne i forstanden, viljen og hjertet, i tanker, ord og gjerninger, så mennesket blomstret med guddommelige dyder, liksom jorden var full av alle slags blomster og himmelen av skjønne stjerner. Guds bilde strålte i mennesket som i et klart speil. Menneskets ånd hadde klart lys og full visdom til å erkjenne Gud, seg selv og alle ting. Sjelen var full av kjærlighet til Gud. Derfor hadde den ingen annen vilje enn Guds vilje, og med viljen til det gode eide den også kraften til å utføre dette. I denne likhet med Gud var menneskene salige, uten sorg og smerte, fri for døden, og herrer over alle ting på jorden. Alt var til nytte for dem, mens ingenting kunne skade dem. Dette er blitt annerledes på grunn av synden. Men Gud være lovet! Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det fortapte. Ved Ham skal Guds bilde fornyes i oss, og vår salighet gjenopprettes.

Tone: Bryt fram mitt hjertes trang å lindre.

Vår sjel er dertil født og båret I Gud å vorde skjønn og rik,
Just dertil av Ham selv utkåret å vorde Ham, sin Skaper, lik.
Hvem kan den ære nok få prise Som Gud har villet oss bevise?

Hvem kan den liflighet beskrive Som sjelen i sin Gud fornam?
O, at den lot seg fra Ham rive, Seg til en uhørt last og skam!
Ti fienden har dens høytidsdage Vendt om til skjensel, ve og plage.

O Gud, som har en frelse givet å redde oss fra syndens stand,
Vekk sjelen opp igjen til livet, Som du og ingen annen kan,
Så den igjen kan visdom finne Og ikke mer gå i blinde.

8. JANUAR

Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. Rom. 5, 12.

I begynnelsen var mennesket som et Guds paradis. Det blomstret med alle dyder, liksom en hage som Gud selv hadde velsignet og plantet med egen hånd. Men ved synden er mennesket blitt en forbannet aker, som ikke bærer annet enn ugras, torner og tistler. Det har ingen kjærlighet til det gode, men bare lyst til det som er ondt. Dets vilje og begjær er ondt fra ungdommen av. Dette lærer Skriften, og hvis du ikke vil tro den, så kast blikket på deg selv. Hva finner du der? Synden i ditt hjerte og døden i dine lemmer, – døden, som er syndens lønn. At døden er den mørke gjennomgang fra det jordiske til det himmelske liv, kommer alene av synden. Uten den ville overgangen vært herlig, ingen død og forråtnelse, men derimot forklarelse. Alt dette skriver seg fra Adams fall. Som stammen er, slik blir også grenene. Adam ble en synder, følgelig er alle vi som nedstammer fra ham, syndere. Det som er født av kjødet, er kjød. Derfor viser den onde natur seg snart i gjørlige synder. Neppe har barnet begynt å si fram enkelte lyder, for det begynner å synde. Det viser seg egensindig, vred og misunnelig, og ettersom det vokser, kommer flere og flere synder til syne. Se på livet i verden! Der ser du synd på synd. Synden har forgiftet hjertet, og dermed livet. En uren kilde kan ikke gi rent vann. Synden kleber ved all menneskenes tale og handling. Men synden er imot Guds natur, og derfor setter den et skille mellom menneskene og Gud, og dermed også mellom menneskene og saligheten. I Gud er salighet, utenfor Gud er usalighet, død og fordømmelse. Hva blir det da til overs for menneskene? Ingenting uten Guds forbarmelse.

Tone: Av dypest’ nød Jeg rope må.

Dog, mennesket som falt og blev Så, kraftesløst deretter,
Gud av fordervelsen utdrev Til liv og nye krefter.
Han ga sin Sønn, som ved sin Ånd
Og ord opplyser vår forstand Og helliger vårt hjerte.

Og denne kraft, forløste venn, Den vil du undertrykke?
Den tilbys deg, du hindrer den, Og til så stor en lykke
Gjør du deg rent uverdig, skjelv!
Hør Ordet, gå til Jesus selv, Og be, så får du nåde.

9. JANUAR

Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret i oss, at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved ham. 1. Joh. 4, 9.

Frykt for Gud var syndens første frukt. Adam og Eva flyktet for Gud og skjulte seg mellom trærne i hagen. Gleden i Gud var borte, og frykt for Dommeren var kommet isteden. Denne frykt har også vi fått i arv sammen med synden. Den ligger på bunnen av enhver sjel, og bryter fram så snart et menneske ved loven kommer til erkjennelse av sine synder. Men frykt bringer pine og driver kjærligheten ut. Kjærlighet forener, mens frykt derimot atskiller. Der hvor det ikke er noen kjærlighet til Gud, der er det heller ingen glede i Gud, intet gudelig sinn; der det ikke er noen glede i Gud, er det heller ingen salighet. Skulle vi bli hjulpet, måtte vi bli befridd fra frykten for straffen, for ellers kan kjærligheten ikke komme inn. Men hvordan skal det skje? Gud er jo en fortærende ild, og Hans rettferdighet fortærer synden, som ilden fortærer strå. Men Gud er også kjærlighet, og Han har forbarmet seg over oss og sendt oss sin Sønn, Jesus Kristus, som har gitt seg selv til en gjenløsningsbetaling for alle. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred. Da nå synden er sonet ved Jesu blod, kan vi med tillit overgi oss til Gud. Da kan vi glede oss i Ham og igjen leve opp i kjærlighet til Ham. Tror du at du er forløst ved Jesus Kristus? Tror du, så elsker du Gud. Den ene ild antenner den andre; Guds kjærlighet antenner den troendes kjærlighet. Og denne kjærligheten til Gud fortrenger mer og mer lysten til å synde. Isteden gir den lyst til bønn og alt annet godt, og således fornyer den Guds bilde i mennesket.

Tone: Jeg raper til deg, Herre Krist.

O fromme Gud, du elsker meg Mer enn jeg kan utsige.
Gi meg igjen å elske deg, Du Fader uten like!
Akk, varm mitt hjerte inderlig! Akk, hjelp meg her i live
Tro å blive, Ja, deg som frelste meg, Min ganske sjel å give!

10. JANUAR

Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Joh. 3, 3

Dette sier Han som Guds rike er kommet ved. Jesus har tatt bort syndens forbannelse. Han har båret den i vårt sted. Saligheten er beredt, Himmelen er åpnet. Men forløsningen må også foregå innen i deg. Du må også ta imot den og nyte den. Dette kan ikke skje hvis du fortsetter å være slik som du er av naturen. Kjød og blod kan ikke arve Guds rike. Du skal leve i Gud, glede deg i Gud, være salig i Gud. Men like lite som mørke kan forenes med lys, kan synden forenes med Gud. Herren er ikke en Gud som har behag i ugudelighet; den onde skal ikke bo hos ham. Vi leser i 2 Krøn. 23, 19 at presten Jojada satte dørvoktere ved portnere til Herrens hus, for at ingen uren skulle komme inn der. Er det noen som gjerne slipper det urene inn i sitt hus? Himmelen har allerede spydd ut de urene engler, vil den da ta imot urene mennesker? Vil du ha plass i Himmelen, må du være hellig, det vil si ren av hjertet. Salige, sier Frelseren, er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Jesus er hellig, Himmelen herlig. Hellighet og herlighet hører sammen. Vil vi nyte herligheten, må vi beflitte oss på hellighet. Ja, om man ville sette et menneske, syndig som det er, midt inn i Himmelen, kunne det likevel ikke nyte den himmelske salighet. Den døve kan ikke ha noen glede av en vakker sang, eller den blinde av stjernehimmelens prakt. På samme måte har synderen heller ingen glede av det himmelske Jerusalem. Synden gjør oss ufølsomme for åndelig glede og himmelsk salighet. Derfor sier Jesus: I må fødes på ny. Guds rike er vel kommet, men dere kan ikke se det, ja, ikke engang begripe dets herlighet og salighet, såfremt dere ikke blir andre mennesker; det må opprinne et nytt åndelig liv i dere.

Tone: O Gud, du fromme Gud.

Du fødes må på ny Om du vil se Guds rike.
Den tale synes hard Og høy og mørk tillike.
For din fornuft er blind Og viljen altfor svak,
Og hele verket er Guds Ånds og nådes sak.

Gjenfød meg da, min Gud, Og la meg se ditt rike!
La meg erfare det Som ord ei kan utsige.
Naturens vanart bryt, Løs syndens hårde bånd,
Skap i meg troens liv Ved din den gode Ånd!

11. JANUAR

Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Joh. 3, 5.

Frelseren hadde sagt til Nikodemus at vi måtte fødes på ny. Her føyer Han nå til hvordan gjenfødelsen må skje, og nevner dåpen som midlet. Den kaller Han vann, fordi den synlige handling foregår ved vann, som da er et bilde på dåpens usynlige kraft. Vannet renser huden for alt smuss, dåpen renser hjertet for all synd. Kristus skjenker kraften av sitt blod til den som døpes, det blod som Han har utgytt til syndenes forlatelse; for Jesu Kristi, Guds Sønns, blod renser oss fra all synd. Videre gjør vannet et tørt land fruktbart; dåpen poder oss inn i Kristus. Av Ham suger da troen saft og kraft til gode gjerninger. Men nå gjør riktignok ikke vannet dette alene, men Guds ånd, som er i og med vannet. Derfor bruker Frelseren ordene vann og Ånd. Mennesket blir altså født på ny av vann ved Den Hellige Ånd, eller ved Den Hellig Ånd gjennom vannet. Den Hellig Ånd gir vannet en overordentlig, overnaturlig kraft. I det forener Ånden seg med sjelen og gir den nye åndelige livskrefter, slik at den nå kan det som den av naturen ikke kan, nemlig å tro av hjertet, i troen å elske Gud, og dessuten ville og gjøre det gode. Med dåpen begynner således det nye åndelige liv i mennesket, og den kalles derfor et gjenfødelsens bad. Den legemlige fødsel er inngangen til det legemlige liv, dåpen til det åndelige liv. Ved den legemlige fødsel er du blitt et syndens og dødens barn. Ved den åndelige nye fødsel er du derimot blitt et Guds barn og en arving til det evige liv. Fortsett nå å være hva du er blitt. Dåpen er en god begynnelse, men det nye liv må også ha god vekst og bringes til en god ende. Hva hjelper det om begynnelsen er god, når enden er dårlig? Hva hjelper det å ha fått en stor rikdom, når man mister den? David ber: Ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Slik må du også be. Bedrøv ikke Guds Hellige Ånd, som du er beseglet med til forløsningens dag. Så mange som drives av Guds Ånd, disse er Guds barn. La Guds Ånd drive deg bort fra synden og hen til Kristus. Sukk daglig: Din gode Ånd lede meg på jevnt land!

Tone: Vær trøstig, mitt hjerte, bedrøv deg ei mer.

Det vannbad i Ordet som Herren, vårt håp,
Med allmakt omgjordet ga navn av sin dåp,
Vår syndighet døder, Guds bilde gjenføder,
Fornyer den skapning som kom fra Guds hånd,
Inngyter til livet oss Sannhetens Ånd.

På troen beror dog Hans nåde berømt,
For den som vil tvile på sannhet, er dømt.
Ham nytter ei dåpen, Ei Himmelen åpen;
Men tror vi, da skal det og visselig skje:
I Faderens hus vi Hans herlighet se!

12. JANUAR

Jesus trådte fram, talte med dem og sa: Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor ut og lær alle folk, og døp dem i Faderens og Sønnens og den Hellig Ånds navn. Og lær dem å holde alt det jeg har befalt eder; og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende. Mat. 28, 18-20.

Her står Guds Ord og befaling, som innstifter dåpen; men det som Gud har innstiftet, kan ikke være et tomt verk, men må være en dyrebar ting, sier Luther. Og sant er det at dåpen er en dyrebar ting. Da du ble døpt, skjedde det samme med deg – om enn på en annen måte – som det foregikk med Jesus, da Han ble døpt av Johannes. Himmelen åpnet seg over Jesus. Likedan åpner Himmelen seg over oss i vår dåp og vil gjerne ha oss inn. Skulle ikke Himmelen tilhøre dem som Gud har antatt til sine barn? Denne er min Sønn, den elskelige, – slik lød Guds røst over Jesus. I hvilken hensikt har Han så, befalt at du skulle døpes i Hans fadernavn? For at du skulle bli fullt og fast forsikret om at du er Hans kjære barn, og Han din nådige Gud og Fader. Du tør vente deg alt godt av Ham, og du skal elske Ham som et barn elsker sin far. Men er vi barn, da er vi også arvinger, nemlig Guds arvinger, men Kristi medarvinger. Denne Guds Sønn kommer i dåpens hellige vann med sitt blod, renser oss fra våre synder og gir oss forlatelsen og saligheten, som han har tilkjøpt oss ved sin uskyldige lidelse og død. At du er døpt i Sønnens navn, vil altså si at Jesus er din Frelser, og at du har del i Hans forløsning. Så ofte du botferdig angrer dine synder, skal du finne forlatelse ved Ham. Men du må vokte deg for synd, og holde alt det som Jesus har befalt. Dette kan du ikke av dine egne, naturlige krefter. Derfor kom også Den Hellig Ånd over deg i din dåp, liksom den kom over Jesus ved Jordan. At du er døpt i Den Hellig Ånds navn vil da si at Han skal være din hjelp og trøst, så du ved ham kan tro på Jesus og leve et gudfryktig liv. Derfor har du ikke grunn til å klage: Jeg kan ikke tro, jeg kan ikke forsage synden. – Det kan du, for du er døpt, ikke bare med vann, men med vann og Ånd. Ånden kommer vår svakhet til hjelp. Dette er hemmeligheten i dåpen. Tro, og du skal få erfare dens velsignelse.

Tone: Søte Jesus, vi er her.
Jeg ble døpt uti ditt navn, Evig gode Gud og Fader!
Derfor under sorg og savn Trygt jeg meg på deg forlater.
Selv i prøvelsen du sender, Jeg din fadergodhet kjenner.

Jeg ble døpt i Sønnens navn; O, min sjel, betenk dog dette!
Åpen står Hans frelserfavn, All din synd vil Han utslette.
Tror du kun av ganske hjerte, Jesus led for deg sin smerte.

Jeg ble døpt, Gud Hellig Ånd, I ditt navn og til din ære.
Du med et usynlig bånd Bandt min sjel til Nådens Herre.
Arverett til Himlens glede Du i dåpen ga den spede.

13. JANUAR

Den som tror og blir døpt, skal bli salig. Mark. 16, 16.

Hovedinnholdet av Evangeliet er dette: Dere skal bli salige. Og saligheten er ikke noe som må fortjenes først, den er allerede fortjent av Jesus og gitt deg i dåpen. Gud har frelst oss ved gjenfødelsens bad, sier Paulus, og Peter sier: Dåpen frelser oss. 1 Pet. 3, 21. De gamle kalte derfor ofte dåpen for frelsen eller frelsens vann. Du må ikke gjøre annet enn å ta imot saligheten og bevare og nyte den. Dette gjør troen. Tror du, så er du salig. Blir du i troen, så beholder du saligheten. Går du frem i troen, så blir din salighet større. Men tro og tro kan være to forskjellige ting. Djevlene tror også og skjelver. Du må ha en annen tro enn djevlene. Djevlene tror at Gud er én. Du må tro at denne ene Gud er din Fader og du hans barn. Ham må du ville gi ditt hjerte. Djevlene ropte: Jesus, du Guds Sønn, er du kommet hit for å pine oss for tiden? Du må tro: Jesus, Guds Sønn er kommet for å gjøre meg salig. Ham må du følge, som fåret følger sin hyrde. Djevlene kjenner Den Hellige Ånd og blir som de er. Du skal tro at Den Hellige Ånd er din hjelper og trøster, og la Ham fornye deg til Guds bilde. Dette har Gud lovt i dåpen, og det er også dåpens hensikt. Tror du det ikke, så gjør du Gud til en løgner. Men tror du det av hjertet, så vil du ikke mer spørre: Hvordan skal troen gjøre meg salig? Du har da i Den Hellige Ånd rettferdighet, fred og glede. Du føler deg salig, og i denne følelse har du pantet på den evige salighet.

Tone: Guds Sønn er kommet til oss ned.

Enhver som tror og bliver døpt, Han skal visst salig blive,
For han ved Jesu blod er kjøpt, Som vil seg Ham innlive
Og blant Guds barns det hellig’ tall Til Himmerikes æres val
Med korsets blod innskrive.

Vi sukker alle hjertelig Og i troen sier
Med hjertens bønn enhver for seg: O Jesus, la oss stige
Ved dåpens kraft i dyder frem Og før oss så ved troen hjem
Til ærens evig’ rike!

14. JANUAR

Men den som ikke tror, skal bli fordømt. Matt. 16, 16.

Frelseren utelater her dåpen, og sier bare: Den som ikke tror, skal bli fordømt. Fordømmelsen er en tilstand hvor det er overflod av ondt, men ikke noe godt. I denne tilstand kommer vi ikke ved at Gud har bestemt det slik. Gud vil ikke at noen skal fortapes, men at de skal komme til sannhets erkjennelse og bli salige. Ikke heller er det mangelen på dåp som fordømmer, for i så fall ville Frelseren ha sagt: Den som ikke blir døpt, skal fordømmes. Selv om Gud har forpliktet oss til dåpen, så har han likevel ikke latt seg og sin makt binde til den. Riktignok er dåpen sammen med Ordet de ordentlige midler som vi får troen og saligheten ved. Men like fullt formår Gud å virke begge deler også på, overordentlig vis, også uten dåp, slik som han gjorde ved Johannes og de hellige i det gamle Testamente. Én ting er det at man ikke kan få, noe annet er det at man ikke vi1 få. De barn som dør udøpt, må vi ikke tro blir fordømt. De blir uten tvil tatt imot av Jesus etter hans ord: La de små barn komme til meg! Men ville noen si at det da ikke er nødvendig å døpe barn, så er dette det samme som om en mor ville si: Gud kan oppholde barnet mitt uten melk, – og så, nekte barnet den næring som Gud hadde gitt henne til barnet. Å unnlate å døpe ville vel ikke bringe fordømmelse over barnet, men derimot over foreldrene. Der hvor dåpen blir foraktet, der er det vantro, og vantroen bringer fordømmelse med seg. Vantroen fordømmer også dem som er døpt. For å komme i Himmelen er det ikke nok at du sier: Jeg er døpt. Dåpen må forbli virksom og kraftig, og det skjer når du av hjertet tror på Kristus, hater og skyr synden mer og mer, og isteden gjør det gode. Daglig må det hete:

Tone: Jeg vil din pris utsjunge.

Nå bør ei synden mere Med makt og herredom
Uti mitt kjød regjere, Men daglig kastes om;
For jeg i dåpen er Av Gud til nåde taget,
Har i den pakt forsaget All’ satans gjerninger.

O, hjelp at jeg korsfester Den gamle Adam så
At han ei blir min mester; O, hjelp meg at jeg må
I live være død Fra synd, fra skam og laster,
Som meg i døden kaster, Hjelp, Jesus, av den nød!

15. JANUAR

Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone. Joh. Åp. 3, 11

Den Hellig Ånd er gitt deg i dåpen, og derved er du blitt et Guds barn og en arving til det evige liv. Jo større disse goder er, desto mer omhyggelig må du være for at du ikke skal miste dem. Dåpen gir Den Hellige Ånd, men dreper ikke kjødet med en gang. I den gjenfødte bor kjød og Ånd ved siden av hverandre. Der er det alltid strid. Ånden driver til det gode, kjødet egger til det onde. I tillegg til dette er verden forførerisk, og djevelen hviler heller ikke. Når det forholder seg sånn, hvilken forandring kan det da være skjedd ved dåpen? Jo, den forandring er skjedd, at Ånden som du fikk i dåpen, strider mot kjødet, driver deg til kamp og styrker deg til seier. Du er ikke lenger under mørkets makt, men ved den kraft Gud gir, kan du, om du vil, stå imot djevelen, verden og kjødet. Du er satt over i Kristi rike og har Den Hellige Ånd, slik at du kan tjene din Frelser i rettferdighet, uskyldighet og salighet. Dette tvinger vel Ånden deg ikke til, men Han danner deres hjerte, sier Skriften, såfremt de ikke står imot Ham. Han driver dem innvortes ved sitt Ord, og formaner, advarer og styrker dem alltid mer og mer. Følg Ham som et Guds barn! Vær ikke som en av dem Peter taler om når han sier at de ligner svinet, som legger seg i sølen igjen etter at den er vasket, 2 Pet. 2, 22. I dåpen har Gud renset slike mennesker ved sitt blod og gitt dem sin Ånd, for at de skal være rene, liksom han er ren. Men så lar de den onde på ny få makt over seg, velter seg igjen i syndeskarnet, og trår det blodet som de er renset med, under sine føtter. De lever etter kjødet, – lev du etter Ånden. Kjødet er fremdeles i deg, men ikke for at du skal la det herske, men for at d u skal overvinne det. Må du klage over at det ennå ofte har overhånd over deg, så to deg ren i Kristi blod; gråt over dine synder, og forson deg med Gud i troen. Da vil den onde ikke kunne skade deg eller bringe deg under sin makt igjen. Det syndige liv vil stadig vike mer og mer, mens derimot det åndelige liv, som er av Gud, vil vokse og tilta inntil forløsningens dag, da det blir fullendt.

Tone: Alene Gud i Himmerik.

Hjelp, at jeg våker dag og natt Mot satans mange snarer,
Og ved din nåde troens skatt Til siste stund bevarer,
Å finnes ren og uten støt For Gud rettsindig til min død,
Som det deg kan behage!

O Jesus, du som troens gnist Min sjel har latt få kjenne,
Akk, la den aldri blive mist’, Men hjelp den til å brenne.
Hva du har selv begynt, fullfør, Så jeg til sist i troen dør
Og får en salig ende!

16. JANUAR

Vi skal i alle måter vokse opp til ham som er hovedet, Kristus. Ef. 4, 15

Alt som lever, er i stadig utvikling. Der hvor det finnes åndelig liv, der vokser mennesket stadig og blir mer fullkommen i kristendom. Det forholder seg her på samme
måte som med det naturlige liv. Mennesket fødes ikke som fullvoksent, men som et lite barn. Barnet går så fra en alder over i en annen. Fra barndommen går det over i ungdommen, fra ungdommen over i den voksne alder, og derfra over i alderdommen. Likedan gjør den nye fødsel oss ikke til fullkomne kristne med en gang. Først er vi små barn, som må næres med Evangelists melk. Siden vokser vi videre, inntil vi kan tåle sterkere kost, – vi går fra en alder over i en annen. Det er dette Johannes sikter til når han tiltaler noen med navnet barn, mens han kaller andre unge, og atter andre fedre 1 Joh. 2. Barn er nybegynnere i kristendommen, unge er de oppvoksende, som allerede har vært kristne i lengre tid, og fedre er de mer modne, som står nærmest fullkommenheten. Det fulle alders mål i Kristus når vi først hinsides. Derfor må også de gamle kristne fortsette å vokse. Stillstand er tilbakegang. Men apostelen sier at vi i alle måter skal vokse opp til Kristus. Vi skal stadig gå fremover, og det ikke bare i et eller annet stykke som hører til kristendommen. Hele det nye mennesket skal vokse, ikke bare erkjennelsen, men også troen, kjærligheten og fliden i å gjøre gode gjerninger. Vil du det, så hold ved med å betrakte Guds Ord og be. Den som forsømmer bønnen og forakter Ordet, hos ham blir det Åndelige liv svakt og sykt og dør til slutt helt bort. Bevar oss for dette, kjære Herre Gud!

Tone: I Jesu navn skal all vår gjerning skje.
O Jesus, bli Min vandrings rettesnor, Din nåde giv,
så jeg i dette liv Mister ei ditt fotespor. Ta, Jesus, meg
Ved din hånd, La din Ånd, Opplyse mine trinn
Med nådens sol og skinn, Jeg i dine spor kan gå,
Så jeg under korset må Evig liv og ære få.

17. JANUAR

Salige er de som hører Guds ord og bevarer det. Luk. 11, 28.

Det som Den Hellige Ånd har begynt i dåpen, det fullfører Han ved Ordet. Av Ordet kommer troen, liksom roten kommer av såkornet, og av dette får den også kraft til å bestå og kraft til å vokse og bære frukt. Sæden må bli sådd i åkeren, Ordet må såes i hjertet. Ordet må høres i kirken og leses i Bibelen, ellers kan du aldri komme til troen. Sæden må bli i åkeren og spire og feste rot der. Det samme må skje med Guds Ord i ditt hjerte. Du må bevare det i ditt indre. Har du hørt det i kirken, se da til at du ikke mister det på hjemveien. Har du lest det i Bibelen, vær da på vakt, så ikke fienden skal ta det bort fra ditt hjerte. Hvordan kan du få hindret det? Minn deg om hva du har lest, og overvei det i stillhet. Når bonden har tilsådd sine marker, skal han folde hendene og be Gud om god vekst. Likedan må du gjøre når du har tatt imot Ordet i ditt hjerte. Da må du be om at Den Hellige Ånd vil gi deg troens frukt. Gjør du det, uteblir heller ikke frukten. Den Hellige Ånd gjør Ordet levende, så det først driver fram tro i hjertet, av troen kommer så kjærlighet, og av kjærlighet kommer bønn, lovprisning av Gud og alle gode gjerninger.

Tone: I Jesu navn skal all vår gjerning skje.

Den trøst er stor: De ere salige Som hører,
tror og gjemmer dine Ord. La, o Jesus, dette skje!
Skap denne flid, Denne lyst I vårt bryst,
Så vi ved Ordets saft I vekst fra kraft til kraft
Stige fra en herlighet Til en annen i de fjed
Hvor du selv vil følge med!

18. JANUAR

Vi tar all tanke til fange under Kristi lydighet. 2 Kor. 10, 5.

Her er det ikke sagt at vi ikke skal bruke vår fornuft. Det som Gud har gitt, det skal du bruke, men til hva? Vel å merke til det Gud har gitt det, ikke til noe annet. Hånden har Han gitt til arbeid, øyet til å se med. Åndens øye er fornuften. Øyet ser det som omgir oss, men ikke uten lys. Solen gir det lys. Når øyet oppfanger lyset, da ser det. Fornuften skal erkjenne Gud, se inn i Himmelen, ja, inn i Guds faderhjerte. Dette er fornuften gitt til. Men dette kan den ikke uten lys, og lyset, det kommer fra Guds Ord. Dette lys må den oppfange; da først ser den. Den må erkjenne og tro Guds Ord. Dette er fornuften gitt til. Den er ikke gitt til å være sitt eget lys. Den som vil følge fornuften i trossaker, er lik en som tenner en lampe på høylys dag, i den tanke at han da skal se bedre enn i solskinnet. Du skal si: Slik lærer Guds Ord, derfor er det sant. Slik befaler Guds Ord, derfor må jeg gjøre det. Det og det lover Guds Ord, derfor kan jeg håpe det. Ikke fornuften, ikke erfaringen, ikke lærde menneskers meninger skal du tro, men alene Gud, som taler til deg i Skriften. Det Gud sier, må være sant, uansett hva fornuften sier om det. Guds Ord kan ikke lyve.

Tone: Himlens Gud og jordens Herre.

Kom, o kom, du Ånd som giver Ånd og nåde, lys og kraft,
Du som hjertet rett oppliver, Sanne Gud, la Ordets saft
Trenge gjennom sjel og sinn og rett tage hjertet inn!

Øs du selv i våre tanker Visdom, råd, forstand og tukt,
Så vi aldri fra deg vanker, Men lar kjenne troens frukt;
La oss rett din sannhet se Og fly all villfarelse!

19. JANUAR

Tal, Herre, din tjener hører! 1 Sam. 3, 9 og 10.

Tal, sier også troen i Kristi skole; tal, Herre, det som du sier, det vil jeg tro. Hva menneskene sier, står ikke alltid til troende. Deres ord er ikke noe Evangelium. Å love mye og holde lite, det er alminnelig både hos unge og gamle. Men Kristus er sannheten. Like lite som solen mister sitt skinn, kan Kristus lyve. Vil du gjøre Kristus til en løgner? Det gjør enhver som ikke tror hans Ord. Ofte kan ikke menneskene gi sine ord ettertrykk, så lite makter de. Men hos Kristus er ord og gjerning ett og det samme. Han taler, og det skjer. Han befaler, og det står der. Menneskene er ofte så onde at de ikke vil holde sine løfter, om de enn kunne. Men Kristus ikke bare kan, men vil også holde det Han har lovt. Som Hans vesen er uforanderlig, således er også Hans vilje. Derfor, – kun ingen tvil! Hva Han har lovet, må skje, tross djevelen og alle hans engler.

Tone: Jesus, dine dype vunder.

Herre, tal, din tjener hører, På ditt Ord vil jeg gi akt.
Ånd og liv det i seg fører, Sant er alt hva du har sagt.
Dødens makt hos meg er stor, Jesus, la ditt livsens Ord
Alt mitt hjerte gjennomtrenge, Så jeg fast ved deg må henge!

Hvem vil ikke gjerne høre Deg som vet og kjenner alt.
For vårt hjerte, ånd og øre Ingen slike ord har talt.
Mang en synder motet brast Når ditt Ord ham slo med hast,
Men den sorg for synden bøyer, Søtt det trøster og opphøyer.

Dine Ord er klare bekker, Hvor min tørst jeg slokke kan,
Og mot hungersnød de dekker Meg et bord i øde land.
Dine Ord meg lyse skal Gjennom dødens dyp og dal,
Er det sverd hvormed jeg strider, Trøstens beger når jeg lider.

20. JANUAR

Dersom en er Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som betrakter sitt naturlige ansikt i et speil: for han betraktet seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han var. Jak. 1, 23-24.

Hvilken nytte har du av at du går til speilet og ser smusset i ansiktet ditt, når du ikke vasker det bort? Du må rense deg for syndens urenhet, som Guds Ord viser deg i ditt vesen. Hva gagner det at du hører hvordan Jesus elsket og gjorde godt, når du går bort og forsømmer det gode og gjør det onde? Det hellige Ord må prydes med et hellig liv. Liksom den legemlige næring ikke tjener til noe hvis den ikke blir forvandlet til kjøtt og blod, så gagner heller ikke Guds Ord noe hvis det ikke åpenbarer seg I menneskets liv.

(Tone: Jeg vet et evig Himmerik.)
Min sjel, om du vil noen tid Din Gud i sannhet prise,
Da bør du av all makt og flid Ny lydighet bevise.

Forgjeves du til kirke går, For Herrens Ord å høre,
Om hjem igjen du glemsom går, Vil ei deretter gjøre.

Det hjelper ei du kjenner Gud Og vet av Ham å sige
Når fra Hans Ord og rene Bud Du vil med ondskap vike.

Om I hans Ord du speiler deg Og skuer synder slemme,
O, skam deg om du løselig Din skjensel vil forglemme.

Bli ved Guds Ord og la din tro I kjærlig gjerning kjenne,
Så skal du i Guds fred og ro Oppnå en salig ende.

21. JANUAR Herre, lær oss å be! Luk. 11,1.

I Ordet taler Gud til oss; i bønnen taler vi til Gud. Når man ikke ber, har man ikke tro på Guds Ord. Men mange sukker: Jeg ville gjerne be, om jeg bare kunne. Og det er sant, – å be, å be rett er en vanskelig kunst. Vanskelig er det å rive sinnet, som av naturen bøyer seg mot jorden, bort fra det jordiske og løfte det mot himmelen. Jernet stiger ikke opp i luften uten at en magnet trekker det oppover med makt. Vanskelig er det å bringe tankene inn i hjertet, og når en har dem der, er det vanskelig å holde dem sammen. Atspredende tanker trenger seg nemlig inn gjennom alle sanser. Vanskelig er det å holde ved i bønnen, når Gud ikke straks gir det en ber om, ja, ofte det motsatte kommer. Hvordan lærer du å be, mitt hjerte? Hvordan lærer fuglen å fly? Den gjør et forsøk og løfter først ganske svakt vingene, flagrer så fra gren til gren, så videre og videre. På den måten vokser kraften, så fuglen til slutt løfter seg frisk og lystig opp mot skyene. Slik lærer du å be. Om din bønn alltid er svak og matt i begynnelsen, hold bare ut, be på ny, og du ber deg til sist inn i kunsten å be. Hvor Herrens Ånd har vakt viljen, der hjelper Han også til å fullføre. Han selv trer fram for oss med usigelige sukk.

Tone: Fryd deg, du Kristi brud.

Hvor der er tro på Gud, Der bryter troen ut I bønn av hjertens grunne.
Ja, der vil Ånden stunde Høyt over Himlens sale, For med sin Gud å tale.

Den tolker da sitt savn I Jesu Kristi navn, Den roper: Abba, Fader!
På deg jeg meg forlater, Du hjelpe vil og råde Ditt barn i ve og våde.

Og håpet sviker ei, Gud siger ikke nei; Mitt barn, alt som du trodde,
Så skje det deg til gode! Gå hen i fred, min nåde Skal alt til beste råde!

Så henter bønnen ned Fra Himmelen Guds fred, Den henter kraft og styrke
Til Herren rett å dyrke, Den henter hjelp i nøden, Den henter trøst i døden.

22. JANUAR Om morgenen kommer min bønn deg i møte. Sal. 88, 14.

Gå tidlig til Gud. Vend deg til Ham i din alders morgen! De unge år er de beste år. Det beste for den beste. Gi Ham også din dags morgen. Morgenstund har gull i munn. Dette lyder godt. Den som er tidlig i arbeid, finner gull i sin tid. Under sitt arbeid treffer han omsider på en gullåre. Men – morgenstund, Gud i munn, lyder likevel bedre. Hvem kan være tjent med gull, om han har aldri så mye av det? Tiden bringer det, tiden tar det. Jorden gir det, jorden beholder det. Her er det funnet, her blir det nedlagt. Har jeg Gud, så har jeg det som er bedre enn gull. Hans velsignelse gjør rik. Gull forgår, Gud består. Gull er en stum avgud, som verken kan gi råd eller trøst når det trengs. Gud kommer med råd når alt er i forvirring. Han kommer med trøst når vannene er kommet inn til sjelen. Gull bringer sorg, Gud tar bort sorgen, for han sørger for Oss. Han tenker tidlig på deg og lar sin godhet bli ny over deg hver morgen. Tenk du også tidlig på Ham. Bring Ham hver morgen ditt bønn- og takkoffer og spør Ham når hver ny dag opprinner: Hva vil du at Jeg skal gjøre? Han svarer deg i sitt ord. Les det og gjør hva det befaler deg.

Tone: Jesus er mitt håp, min trøst.
Be, mitt arme hjerte, be, Be i Jesu navn fortrolig!
Legg for Gud din byrde ned, Vær så trøstig kun og rolig!
Kraften av din Frelsers blod Gjør din bønn for Gud fullgod.

Stetse Han til rette tid Deg sitt ja vil la få høre;
Tro og vent og be med flid, Han skal nok din sak utføre.
Gud har målt din vei og gang; Be, Han kjenner nok din trang.

Bønnen hjelper godt i nød, O, så be og vær ei bange!
Er du fattig? Gud har brød. Ere sjelens fiender mange?
Be kun, snart du glad skal se Gud Han vil deg hjelp bete.

23. JANUAR

Våk og be, for at I ikke skal komme i fristelse! Mat. 26, 41.

Satan våker for å skade deg. Våk du for å beskytte deg. Når menneskene sover, sår fienden sin klinte. Våk, våk! Hvem vet hvor nær den onde time er? Du våker når du vet at en tyv vil bryte inn i ditt hus. Bevarer du dine eiendeler, hvorfor bevarer du da ikke din sjel? Hold øye med fiendens angrep. Gi akt på ditt hjerte, hvordan det heller over til fienden. Gi akt på, de veier, anledninger og selskaper hvor fienden pleier å egge og lokke deg. Gå forsiktig på veien, så han ikke skal overfalle deg når du minst tenker på det. Dessuten må du be. Å våke og å be må ikke skilles fra hverandre. Ber du, så er ditt hjerte et Guds tempel. Er Gud i deg, hvem kan da felle deg? Han som er i deg, er større enn den som er i verden. Guds Ånd har makt til å holde djevelen borte. Men Åndens kraft er i bønnen. Dette vet fienden, og derfor hindrer han deg ofte i å be. Jo mer han vil hindre deg, desto ivrigere må du be. Påkaller du Jesu navn i sann tro, så flykter djevelen.

Tone: O drøvelse, o hjerteve.

Opp, våk og be, Min sjel, du vet Deg ellers ikke sikker,
At du jo kan drages ned I den ondes strikker.

Vær uforsagt, Men derhos akt På sinnet, hvor det vanker.
Lær å holde stetse vakt Over alle tanker!

Å følge smukt Guds nådes tukt Når Ånden deg vil minne,
Holder verden utelukt Av de rene sinne.

Et lite grann Av surdeig kan Den ganske deig forsyre.
Kommer gnisten først i brann, Er den ond å styre.

Opp, Opp på vakt Av ganske makt, Og våk med alle fromme!
Våker, som Guds Sønn har sagt Til I ser Ham komme.

24. JANUAR

Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke. Stå ham i mot, faste i troen. 1 Pet. 5, 8-9.

I forfølgelsestider søker fienden som en brølende løve å skremme de kristne bort fra Kristus. Til andre tider kommer han som en listig slange, slik som til Eva, for å forfore menneskene til å falle fra troens lydighet. Han pleier mange ganger å pynte på synden, for at vi ikke skal omvende oss og bli salige. Snart skal vår onde, fordervede natur tjene som unnskyldning. Du er jo kjød og blod, sier han, husk at du er et menneske og ingen engel. Hva sier derimot Paulus? De som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med lystene og begjæringene. Gal. 5, 24. Snart skal synden smykkes ved å vise til hvordan fromme og hellige menn har syndet. Der skal Davids ekteskapsbrudd og Peters fornektelse gi uhumskheten en god lukt. Men hvorfor er slike eksempler på hellige menns fall nevnt i Skriften? For å gi oss den formaning: Den som står, se vel til at han ikke faller! Endelig fører satan selve Guds Ord i munnen, men på den måten at han fordreier det og river det ut av sin sammenheng. Unge mennesker Pleier han mang en gang å minne om Salomos ord: Gled deg, du unge, i din ungdom og vandre på ditt hjertes veier og etter det dine øyne ser! – Men han utelater de siste ordene: Men vit at for alt dette vil Gud føre deg frem for dommen. Pred. 11. 9. – Hvem kan utforske satans dybder? Ikke noe menneske evner det. Men overvinne ham kan enhver, som i enfoldighet holder seg til Guds Ord. Liksom tåken svinner for solen, slik forgår alt satans blendverk for Guds Ord.

Tone: I Jesu navn skal all vår gjerning skje.

O Jesus, som Til verden kommet er å kaste om all satans herredom,
Med din hjelp vær alltid nær, Så satan seg Ei med sin makt og svik
Skal noen bolig få Uti mitt hjertes vrå. La mitt hjerte lukkes så
At hans piler overgår, La meg i Guds rustning stå!

25. JANUAR

Dersom I har tro som et sennepskorn, da kan I si til dette berg: Flytt deg herfra og dit, så skal det flytte seg, og intet skal være umulig for eder. Mat. 17, 20

Forsag ikke om din tro undertiden blir liten og svak, eller kanskje ennå aldri har vært sterk og frimodig. Et sennepskorn er et lite såkorn, men det har en levende kraft i seg som spirer og vokser så det omsider blir til et stort tre. Likedan er det med troen. Heller ikke må du mene at du da først har nåden når din tro er blitt sterk. Din tro har frelst deg, sier Jesus til synderinnen. Luk. 7. Han sier ikke: din sterke tro, men ganske enkelt: din tro. Et sykt menneske er også et menneske, en svak tro er også tro. Ja, at man gjerne vil tro, er for Gud allerede tro. Så lenge du ennå kjemper mot tvil og onde tanker, så lenge de smerter deg og du gjerne ville ha en sterkere tro, og heller ikke forakter de midler som kan oppholde og styrke den, så lenge er ennå ingenting tapt. Troen er Guds verk, den svake tro så vel som den sterke. Hvilken mester forkaster vel det han selv har gjort? Gud forkaster ikke den svake tro; den er et verk av Hans Ånd. Han ser bare på hva troen holder fram for Ham, nemlig Hans eget barn, Jesus. Ham kan Gud ikke forsmå, enten man så holder Ham med fast eller skjelvende hånd, med en sterk eller svak tro. Jesus er grunnen. Troen er bare hånden som du griper nåden med. Jo sterkere hånd, desto bedre, men også barnets svake, lille hånd kan ta imot det faren vil gi det. Men – se til at din tro vokser, og tiltar, og be: Jeg tror, Herre, hjelp min vantro!

Tone: Jeg vil din pris utsjunge.
Den tro som Jesus favner Og hjertet rense kan,
Den tro hvormed man havner I Himlens frydeland,
Den tro er sterk og må All verden undertrede,
I sorger og i glede Sin prøve kunne stå.

Velan, I svake hjerter! Så fatter da kun mot
Og la det koste smerter, Ja, ære, liv og blod!
O, holder eder tett Til Jesu blod og vunder!
Så ligger satan under Med all sin makt og rett.

26. JANUAR Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv! 2 kor. 13, 5

Tror du på den Herre Jesus Kristus? Til dette er det mange som svarer: Ja, jeg tror! men like fullt vandrer de ugudelig. Et slikt menneskes tro er bare skum og tom innbilning. Troen er som en ild i hjertet. Ilden fortærer, troen fortærer syndelysten. Ilden gir varme, troen oppvarmer til kjærlighet til Gud og nesten. Ilden lyser, troen lyser i en gudfryktig vandel. Hvor dette ikke finnes, der er det ingen tro. Og der det ikke er noen tro, er det heller ingen Kristus; men der hvor Kristus ikke finnes, der er det ingen salighet.

Tone: O Gud, du fromme Gud.

Vår tro den er et lys I hjertet dypt forborgen, Som bryter deilig frem,
Rett som den klare morgen, Gjør sjelen frydefull, Anselig, deilig, rik,
Ny, rett forandret og I sinnet Jesus lik!

Den øser alltid av Sin Jesu rike gaver Og deler gjerne med
Sin neste hva den haver; I Jesus kan den få Alt hva den ønsker seg;
Hans gunst oppholder den Og gjør den seierrik.

Prøv om til sådant liv Du har de rette krefter; For det er Kristi liv
Som troen streber etter; Den gjør rettferdig først, Så hellig, giver lyst
Til godt; er dette nå å finne i ditt bryst?

O la meg, Jesus meg I troen daglig øve; Så skal meg ingenting
Et hellig liv berøve. Hvor lyset er, der må jo glansen ytre seg.
O, lær meg, så jeg rett Og alltid følger deg!

27. JANUAR

Salige er de som ikke ser, og dog tror. Joh. 20, 29.

Tomas ville først se og deretter tro. På samme måte er det mange som først vil føle, og så vil de tro. Derfor klager de over at de ikke har funnet nåde, fordi de ikke føler nøden i hjertet. Men troen grunner seg ikke på følelsen, men på Guds løfter. Dem må du tro aller først, og så kan du senere føle, ettersom Gud forunner deg det. Det er nettopp dette troen består i, at den holder for sant alt det som Guds Ord sier, uten å føle noe, ja ofte imot all følelse. Om dine synder engster deg, så hør og tro: Vær frimodig, mitt barn, dine synder er deg forlatt! Matt. 9, 2. Hvis din trossvakhet gjør deg redd, så hør og tro hva Guds Ord sier: Det knekkede rør skal Han ikke knuse, og den rykende veke skal Han ikke slokke. Es. 42, 3. Er det som du var forlatt av Gud, så hør og tro Gud: Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg, deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg. Es. 49, 15-16. Dersom du plages av frykt for døden, så hør og tro Jesus: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, om han enn dør, skal han dog leve. Joh. 11, 25. På disse løfter må du bygge din tro, ja – selv om ditt hjerte var et sukkenes hus, hvor det alltid lød anklage og fordømmelse over deg selv. Herrens Ord er sanndru, og det Han lover, det kan du være forvisset om at Han også holder.

Herre Jesu Krist, Min Frelser du est; Til deg håper Jeg alene.
Jeg tror på deg; Forlat ikke meg Så elendelig;
Meg trøster ditt Ord, det rene.

Alt etter din vilje, O Herre, meg stille, Så jeg deg trolig kan dyrke.
Du er min Gud! Lær meg dine Bud;
All min tid ut Du meg i troen styrke!

Nå vil jeg være, O Jesus kjære, Hvor du meg helst vil have.
Jeg lukker deg inn I mitt hjerte og sinn, O Herre min,
Med all din nåde og gave.

28. JANUAR

Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved eders sinns fornyelse, til det at I kan prøve hva som er den Guds gode og velbehagelige og fullkomne vilje!
Rom 12, 2.

Mangen en sier: Hele verden gjør det, hvorfor skulle ikke også jeg gjøre det? Svaret er: for at du ikke skal fare til helvete med verden. Guds barn er ikke av verden, liksom deres Frelser ikke er av verden. De forandrer sitt gamle adamittiske sinn og fornyer det etter Kristi sinn. Hva er Kristi sinn? Han sa: Min mat er at jeg gjør hans vilje som utsendte meg. Din vilje, o Gud, gjør jeg gjerne, sier hans troende etter Ham. Så vandrer de forsiktig som vise, for at de ikke skal bli bedratt av satan. Denne overstryker nå den verste syndegru med en dydsfarge. Gjerrighet skal gå for å være en nødvendig sparsomhet, ødselhet skal kalles en edel rundhåndenhet, vrede en pliktmessig iver, uforsonlighet en rettferdig strenghet, hovmod en rett og rimelig selvfølelse, liderlig vesen en tillatelig spøk osv. På den måten søker satan og utgi sin urenhet for balsam, sitt smuss for gull. Og vårt hjerte har så altfor lett for å la seg bedra. Tro ham derfor ikke, men prøv! En forsiktig gullsmed tar ikke alt for gull, Om det har gullets glans, men prøver det først på steinen. Guds Ord er din prøvestein; på den må du nøye undersøke, veie og måle alt. På denne stein må du prøve hva som er Guds gode vilje. Lever vi etter den, kan vi bli Hans velbehagelige og fullkomne barn.

Tone: O Fader vår i Himmerik.

I kristne, I som kalles vil Guds barn, O, se alvorlig til at I
Gud Faders vilje gjør Og lever som det eder bør;
Ja, hvor I er og hvor I bor, Da gå i Jesu fotespor!

La alltid Åndens frukter se Som seg uti all godhet te,
Ja, uti all rettferdighet Og sannhet seg å tyde vet,
Så skal I ærens krone få Og inn i lysets bolig gå.

29. JANUAR I mitt hjerte ville jeg ettertenke, og min ånd ransakte, Sal. 77, 7.

En klok sjømann holder alltid øye med om vann skulle være trengt inn i skipet, og i så fall lenser han det i tide. Han står ikke rolig og ser på at vannet øker mer og mer, for å ta sine forholdsregler først da når skipet er i ferd med å synke. Slik gjør også en forsiktig kristen. Arvesynden, verden og djevelen bringer syndens fordervelse inn i hans hjerte hver eneste dag. Derfor legger en kristen seg aldri til hvile om aftenen for han har etterforsket i sitt hjerte hva som kan ha trengt seg inn av synd og skyld. Han er nøye med å få brakt det ut i tide, å rense bort skylden med Kristi blod, og bryte syndens brodd ved gode og hellige forsetter og ved å be og rope om Den Hellige Ånds kraft. Enhver som unnlater dette, styrter seg med fritt fortsett i den største fare. Den som sovner inn i synd, ville jo gå evig fortapt, om denne natt var hans siste. Uten hellig øvelse i å prøve din samvittighet er alt annet som du kan gjøre for din sjel, forgjeves. Om du så hørte ti prekener om dagen, så ville likevel din sjel ikke ha noe varig gagn av det, så fremt du ikke om kvelden preker for deg selv, oppmuntrer, formaner og straffer deg selv. Likedan kan du gå til skrifte så ofte du vil, men det bringer deg ingen ro eller fred i hjertet hvis du ikke hver dag skrifter for deg selv og tar imot syndsforlatelse av Guds Ord. Enhver som vil være vel beredt til det evige liv, vil ikke unnlate å prøve sin samvittighet hver eneste dag.

Tone: Gud Faders Sønn énbårne.

Med et årvåkent øye En kristen vandre må Og seg ransake nøye
I hjertets dype vrå; Og hva han der oppdager
Som enn av synden smaker, Skal han til korset slå.
I
Det deg for høyt vel tykkes, Men har du prøvet det?
Det visselig skal lykkes Hvis du det prøver rett:
Den Kristus seg hengiver, En gren på Herren bliver, Som får av treet liv.

II. Om den kristne tro.

1. Om troen på Gud Fader 30. JANUAR Hellig, hellig, hellig er den Herre Sebaot, all jorden er full av hans herlighet. Es. 6, 3

Et trefoldig ”hellig” synger de himmelske hærskarer. Det er tre som vitner i Himmelen og på jorden, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Englene har imidlertid bare én lovsang for dem, for disse tre er ett. Gud er én i vesen, trefoldig i personer. Hvordan dette kan være slik, kan ikke noe menneske skjønne, det går over all forstand. Heller ikke er det åpenbart for oss for at vi skal forstå det, men for at vi skal tro det. Man kan heller ikke fatte hvordan det i alle naturlige ting er begynnelse, midte og ende. Enhver ting er bare én ting, og likevel har den både begynnelse, midte og ende. Man kan ikke skjønne hvordan et kløverblad kan ha tre blader, og likevel er det bare ett. Du selv er sjel, ånd og legeme, og likevel bare ett menneske. Ånden tenker, – sjelen begjærer hva ånden tenker, – legemet utfører det sjelen begjærer. Disse tre er forskjellige, men er likevel ett menneske. Der har du i deg selv et bilde av treenigheten. Men kan du ikke utforske deg selv, hvor meget mindre da Gud! Kan du ikke forstå det som ligger åpent for dine øyne, hvordan kan du da ha evne til å fatte det som er over all forstand? Tro det! Gud vitner i Skriften at Han er en eneste Gud, og likevel Fader, Sønn og Ånd, Fader som skaper, Sønn som forløser, Hellig Ånd som helliggjørelsens begynner og fullfører.

Tone: Nu takker alle Gud.
Gud Fader, Sønn og Ånd, Én Gud, dog ett i trende,
Velsignet majestet! All pris vi deg tilkjenne.
La oss så i din kraft På sannhets bane gå,
Så vi i dødens stund Kan livets krone få.

Treenig, store Gud, Deg over oss forbarme;
Ditt nådig ansikts lys Vår sjel og sinn oppvarme!
Vi håper jo på deg, Beskjem du ei vårt håp!
Vi synger: stor er du. Bøy øre til vårt rop!

3 1. JANUAR

Verdig er du, Herre, til å motta æren og prisen og makten; for du har skapt alle ting, og ved din vilje er de, og ble de skapt. Åp. 4, 11

I likhet med dem som står for Guds trone, så priser også Guds kirke på jorden sin Herre og bekjenner: Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens Skaper. Dette utlegger Luther meget godt slik: Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger, at Han har gitt meg legeme og sjel, med øyner, ører og alle andre lemmer, fornuft og alle sanser, og ikke det alene, men jeg tror også at han oppholder alle ting som ellers måtte forgå, at Han rikelig og daglig forsørger meg med den nødvendige næring for dette legeme og liv og gir mat og drikke, klær og sko, hus og hjem, mark og fe, ektefelle og barn og alt det som er godt. Jeg tror også at Han forsvarer meg mot all fare, at Han avvender og forhindrer alt ondt. Og alt dette gjør Han ikke for min fortjeneste, men alene av sin faderlige godhet og barmhjertighet. For alt dette er jeg skyldig til å takke Ham, love Ham, lyde Hans vilje allesteds og tjene Ham. Det er alt sammen visst og sant i alle måter.

Tone: Jeg vet et evig Himmerik.

Opp, all den ting som Gud har gjort, Hans herlighet å prise.
Det minste Han har skapt, er stort Og kan Hans makt bevise.

Alt det som haver ånde, skal Sin Skapers pris betegne.
Hans lov skal fylle berg og dal Og alle verdens egne.

O, priser Gud på denne jord, Hver som har sans og tunge!
Og alt det som i Himlen bor, Vår Skapers lov skal sjunge.

Stem slekters hær på denne jord Med frydetoner sammen:
Halleluja! Vår Gud er stor! Og Himlen svarer: Amen.

1. FEBRUAR

Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal herske over havets fisker og over himmelens fugler og over kveget og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden. 1 Mos. 1,26.

Gudsbildet besto ikke i en fullstendig likhet med Gud når det gjaldt de naturlige krefter. Men det besto i de guddommelige nådegaver som de første mennesker var prydet med på legeme, sjel og ånd. Legemet var skapt udødelig, ånden og sjelen begavet med visdom, rettferdighet og hellighet. Ånden erkjente Gud og i Gud alt godt. Sjelen elsket Gud og var tilbøyelig til alt godt. Viljen var ett med Guds vilje, slik at mennesket ikke tenkte, begjærte og traktet etter noe annet enn det som behaget Gud. Det var dette som herredømmet over dyrene og hele jorden berodde på. Hva var det som gjorde at egypterne æret Josef og tjente ham? Jo, det var kongens ring og segl, som han hadde fått. At skapningen tjente mennesket, var en virkning av gudsbildet, som mennesket hadde fått. Strålene fra Guds bilde lyste ut av mennesket slik at skapningen bøyde seg for det, som tjeneren for Herren. Nå kreves det både anstrengelser og klokskap for å få dyrene til å tjene menneskene, men den gang fulgte og tjente de menneskene bare på et blikk fra deres øye eller et vink fra deres hånd. At det er annerledes nå, er en virkning av synden. Ved den har mennesket tapt Guds bilde, men ved Kristus skal det fornyes og bringes tilbake igjen. Fornyes i eders sinns ånd, sier apostelen. Men hva gjør mange i stedet for dette? De forvrenger og gjør seg va, så de blir som ville dyr, som vrede bjørner og løver, skitne svin, giftige slanger og motbydelige marker, og likevel vil de kalles mennesker. På den måten håner de sin Skaper og sin Forløser og samler seg vrede på dommens dag. Vil du bestå på den dagen, så velg Jesus til ditt forbilde. I Ham er Guds bilde åpenbart i sitt vesen og i sin fullkommenhet. Derfor må du strebe etter å bli lik Ham.

Min Fader, fød meg til ditt billede å bære,
Og skap meg om på ny i hjerte, sjel og mot,
Så jeg kan hellig, vis og full av godhet være,
Som du i din natur er hellig vis og god.

Min mester, lær meg dog min Fader rett å kjenne,
Ti uten deg, mitt lys, jeg Gud, mitt lys ei ser, –
Fortrolig, sønnlig til min Abba meg å vende,
Så all min bønn ved deg i kraft og iver skjer.

Min Brudgom, elsk meg, og la som et segl inntrykke
Til kjærlighetens pant ditt bilde i mitt bryst.
La meg din Ånd dog få til deilig brudesmykke,
Så skal jeg se din dag med rene ånders lyst.

Mitt ett og allting, la meg ett med deg kun blive.
Alt annet intet er, når du mitt allting est.
Så har jeg nok, så har jeg deg, min Gud, i live.
I Himlen holder vi en evig bryllupsfest.

2. FEBRUAR

Jeg priser deg fordi jeg på underfull vis er vidunderlig dannet; vidunderlige er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel. Sal. 139, 14.

Ingenting var du, og ingenting hadde du. Gud har gjort ditt legeme og din sjel, Han har gitt deg fornuft og alle sanser, øyne og alle lemmer. Det er ingenting ved deg eller i deg som Han ikke har gjort. Hvor mesterlig er ikke enhver trevl føyd til den annen, og hvor kunstig er ikke hver åre slynget på riktig sted, hvert lem knyttet vidunderlig til det annet, og hvert enkelt innrettet til sin særegne oppgave. – Er legemet et Guds underverk, hvor langt mer gjelder da ikke det Ånden som du tenker med, og sjelen som du begjærer med! Verket roser mesteren, sier en gjerne. Skulle da ikke din tunge løse seg til Herrens pris, den som du har fått til å love din Skaper? Legg merke til hvordan de ufornuftige fuglene synger! Hva annet vil de si med sin sang enn dette: Deg, deg, min skaper, har jeg å takke for mitt liv? Er du ikke meget mer enn en fugl? Så meget mer som du har fått av Gud, så meget mer takk skylder du Ham. Stem da din ånd opp til å love Herren og syng: Lovet være Herren hver dag, som underlig har latt meg være til! Ær Ham, for Han har skapt deg til sin ære. Tjen Ham med legeme, sjel og ånd, for Han har gitt deg dem. Hvis du ikke gjør det, gir du dine lemmer bort til å tjene urettferdighet. Da krenker du det hellige og frarøver Gud det som er Hans. Etter Hans vilje må du bruke all din eiendom, for du har ikke noe som du ikke har av Ham. Liv og gods har Han gitt deg, og Hans omsorg bevarer deg.

Tone: Nå takker alle Gud.

Din makts og visdoms tegn, O Skaper, er å kjenne
På alle skapte ting Hvor man seg vil henvende.
I hele verdens krets, I luften, jord og vann
Jeg intet finner som Ei vitner om din hånd.

Jeg deg tilbede vil Og som jeg kan, deg sjunge,
Min Gud halleluja Med hjerte og med tunge.
Ta det dog nådig an, O nådefulle Gud,
O kildespring hvorav All godhet veller ut.

3. FEBRUAR

Han er Herren; han gjøre hva som er godt i hans øyne. 1. Sam. 3, 18.

Alt hva Gud vil, det gjør Han, i Himmelen og på jorden, i havet og i alle avgrunner. Hos Ham er ingenting umulig. La det være din trøst, når fienden er mektig. Gud er allmektig, Han er kraften selv. Det må du minnes når nøden er stor og ingen mennesker kan yte hjelp, Gud formår alt. Han har makt til å vende ulykken fra deg. Kast din sorg på Ham når du føler at du er svak. Hva din hånd ikke makter, det formår Hans. Hans kraft fyllbyrdes i skrøpelighet. Kall på Ham i tro og tillit, og da formår du alt ved Ham, som gjør deg sterk. Det som hans hånd legger på en, det hjelper den også til å bære. Han gir styrke til å utføre det som Han krever i sitt Ord. Ber du meget, så gir Han meget, til trøst og glede for din sjel, til å øve din tålmodighet og øke din kraft.

Tone: Jesus, du min glede.

Gud skal allting mage, Som meg alle dage Favner i sitt skjød,
Han som meg utvalgte Og blant sine talte Før enn jeg ble født,
Han som vet Så god beskjed Uti livet og i døden Hva jeg har fornøden.

Gud skal allting mage, Mektig i de svake Han seg alltid ter.
Skulle eller kunne Noen gå til grunne Som på Herren ser?
Allesteds Da vel tilfreds! Allting står uti Hans hender; All din trang Han kjenner.

4. FEBRUAR

Jeg er Gud den allmektige; vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig. 1 Mos. 17, 1.

Kom alltid i hu: Gud ser deg, Gud hører deg, Gud vil dømme deg. Han er ditt vitne og skal engang bli din dommer. Dette legger grunnen til sann fromhet. Et barn passer seg for det onde, så lenge som det går under farens øyne. Frykter du for å pådra deg øvrighetens eller dine foreldres unåde, så skal du meget mer frykte for Guds unåde, for Hans vrede er forbud på den evige død. Ved sikkerhet forspiller man Guds nåde. Lar du frykten for Gud fare, så slipper Guds nåde deg. Måtte Gud aldri la deg få erfare det! Han kjenner ditt hjerte og ser dine tanker langt fra. Vokt deg derfor for onde tanker. Han teller alle dine ord og vil kreve deg til regnskap for hvert unyttig ord fra din munn. Vokt deg derfor, så du ikke synder med din tunge. Han holder øye med din gang; sett derfor ikke din fot på veier som er Ham imot. Når du således frykter for å gjøre synd, da vandrer du for Guds ansikt. Frykter du for synden, så har du ikke noe annet å frykte. Han er hos deg, dit skjold og din store lønn. Frykt ikke, sier Han selv, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig omkring, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg med min rettferds høyre hånd. Es. 41, 10

Tone: Hva kan oss komme til for nød.

Ha alltid Gud, o frelste sjel, For øye og i hjerte!
For fiendens treskhet vokt deg vel, Du ellers lett med smerte
Din skatt kan miste når du ei Med hellig alvor sannhets vei
I Herrens frykt vil følge.

Betenk, o sjel, til hver en tid Hva takk du Gud vil yte,
Hvorledes du med kjærlig flid Det navn du fikk vil pryde,
Så Han derav sin pris kan få Og du med glede for Ham stå,
Når du Hans navn påkaller.

Ja, be din Gud av hjertets grunn Med Nådens Ånd deg røre,
Og deg i hver en livets stund På sine veier føre,
Så vil din gjerning lykkes vel Og Guds velsignelse din del
I Jesu navn vil blive.

5. FEBRUAR Jeg kjenner folkets tanker. 5 Mos. 31, 21.

Tankene er tollfrie, sier man, slik kan det være for menneskene, men ikke for Gud. Grunnen er at Gud er allvitende, og Hans allvitenhet er et altseende øye, som ser og kjenner også det som er skjult i hjertet. Bli derfor forferdet når du har onde tanker! Gud ser dine tanker og er dommer over dem. Se nøye etter i ditt hjerte og spør: Hvem der? Venn eller fiende? Enhver ond tanke er en fiende. La den derfor ikke komme inn, og skulle den ha sneket seg inn, så forlyst deg ikke med den, men driv den ut! Ved hva? Ved gode tanker. Tenk på Gud, ta et vers fra Hans Ord og legg det på ditt hjerte! Tenk på Himmelen, og gled deg! Tenk på helvete, og frykt! Tenk på djevelen, og be Gud bevare deg for fristelse! På denne måten må, du verge deg mot de onde tanker, sa de ikke skal skade din sjel. Ja, men de kommer jo alltid igjen, klager du. Dessverre, det er slik, men gi ikke opp for det. Vel er det så har du velbehag i en ond tanke og nærer og pleier den med lyst, da er du kjødelig sinnet, og ”kjødets sans er døden.” Men føler du derimot med skrekk og er sorgfull og bekymret over at du skal plages av onde tanker, og du kjemper imot for å bli kvitt dem; slik som vi ovenfor har sagt, da er du åndelig sinnet, og ”Åndens sans er liv og fred.” Rom. 8, 6.

Tone: O Fader vår i Himmerik.

Hjelp, o min Jesus, hjelp du meg At jeg må blive fast ved deg,
Og alltid stå på troens vakt Mot sikkerhet og lysters makt!
O Gud, gjør meg her vel bered, Å bo hos deg i evighet!

6. FEBRUAR

All jorden frykte for Herren, alle de som bor på jorderike bør reddes for ham. For han talte, og det skjedde; han bød, og det sto der. Sal. 33, 8-9.

Spør du hva som er det mest nødvendige i kristendommen, så er det gudsfrykt. Uten gudsfrykt kan ikke noe vinne Guds velbehag. Spør du hva som er det nyttigste, så er det gudsfrykt; for de som frykter Herren, lider ingen nød. Men du skal ikke frykte Gud slik som Adam, så du flyr for Ham, men slik at du flyr for synden. Men når du har syndet, så skal du frykte Gud, så du erkjenner og angrer din synd og kommer til Ham og ber om forlatelse. Dette mener Herren, når han sier: Frykt for ham som har makt til å forderve legeme og sjel i helvete. Herren er rettferdig, og ingen kan unngå Hans dom, hvor stor og mektig han enn kan være. Hvor skrekkelig har Han ikke straffet den gamle verden, etter at Han i 120 år hadde ventet forgjeves på at den skulle omvende seg! Hva gjorde Han ikke med Sodoma og Gomorra, med Farao, med Israels folk i ørkenen! Alt i verden må tjene Ham til å straffe de ugudelige, men også alt må tjene til å velsigne de fromme. Velsignelse er kjærere for Ham enn straff. Hvor mange velgjerninger har Han ikke allerede vist mot deg, og hvor meget godt har vi ikke å vente først i det evige liv! Skulle vi ikke være redde for å bedrøve det kjærlige faderhjertet? Jeg ville skamme meg om et barn så at jeg gjorde noe ondt, – skulle jeg da ikke meget mer skamme meg for Gud? Hvordan skulle jeg kunne gjøre så meget ondt som er en gru i Hans hellige øyne? Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet; foren mitt hjerte til å frykte ditt navn! Sal. 86, 11.

Tone: Hvem vet hvor nær meg er min ende.

Mens jeg, o Gud, er her i live. Du være skal mitt øyemed.
Et hjerte du meg derfor give Fullt av din frykt og kjærlighet!
For begge må til sammen gå Skal rett vår kristendom bestå.

For ett, o Herre, lær meg beve: For tapet av min salighet!
La aldri meg din Ånd bedrøve Ved egensinn og sikkerhet!
La helved meg for øye stå, Når jeg fra Himlen bort vil gå!

I gudsfrykt la meg livet ende, Så frykter jeg ei død, ei grav,
Da skal det løftets kraft jeg kjenne Som meg ditt Ord av nåde gav.
Velsignelse er gudsfrykts lønn, Dens arvedel en krone skjønn.

7. FEBRUAR Herren er rettferdig, elsker rettferdighet. Sal. 11, 7.

For du er ikke en Gud som har lyst til ugudelighet; den onde skal ikke bo hos deg. Sal. 5, 5. Herren øver rettferdighet med sin arm og dømmer enhver etter hans gjerninger. Derfor må du ikke ta det lett med synden. Den er menneskets fordervelse både her og hisset. Når djevelen vil overtale oss til en synd, så maler han den riktignok så liten som et støvgrann, så lett som en fjær, så søt som honning. Derfor er det mange som våger skrittet, og synder. Men når synden er utført, da blir det lille støvgrannet til et stort fjell, og da klager man ofte som Kain: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den! Den lille fjæren blir til en tung byrde, som vil trykke mennesket ganske til jorden. Da jamrer man med David: Mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de meg for tunge. Sal. 38, 5. Den søte honningen blir til bitter malurt. Da klager man igjen med David: Det er intet sunt i mitt kjød for din vrede, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld. Sal. 38, 4. Da heter det: Vi har sådd med fryderop, vi må høste med gråt. Vi syndet med lyst, vi må bøte med smerte. Sødme på overflaten, bitterhet på bunnen. Liksom regn kommer etter solskinn, så blir syndens latter etterfulgt av gråt. Tro derfor ikke djevelen! Men har du allerede latt deg bedra av ham, så skynd deg og redd din sjel! Fall ned for Jesu føtter og bønnfall om nåde hos Ham.

Tone: Av dypets nød jeg rope må.
Hvor kan du dog i synden le, Du lystbetente øye?
Kan det som føder evig ve, Din sjel ennå fornøye?
Så svant da bort all frykt for Gud, All ettertanke om Hans Bud,
Om syndens straff og plage.

Vend om til Gud, så vil Han seg Med nåde til deg vende,
Hans kjærlighet skal følge deg Til livets siste ende.
Men sett deg for av ganske hu At du vil aldri mere nu
Din lyst i synden søke!

8. FEBRUAR Er Gud for oss, hvem kan da være imot oss? Rom. 8, 31.

Slik taler enhver som har en god samvittighet. En sådan en akter ikke på hva verden dømmer om ham. Han har et pålitelig vitne i seg selv, nemlig sin egen samvittighet. Men enhver som vet med seg selv at han har noe ondt på samvittigheten, han blir straks vred eller oppskremt når man taler noe ondt om ham. Hans eget hjerte lar ham ikke være tilfreds, men foruroliger og bedrøver ham. En god samvittighet gjør mennesket trygt og modig. De rettferdige er trygge som en ung løve. Ord. 28, 1. Når en plage kommer, frykter de ikke. Deres hjerte håper uforferdet på Gud. Hvor modige var ikke de tre mennene i ildovnen! Hvor urokkelig var ikke Daniel i løvehulen, og hvor glad var ikke Stefanus under steinregnet fra morderne! Hvor trygge og frimodige var ikke de hellige martyrer! En ond samvittighet gjør derimot mennesket redd, svakt, mismodig og forsagt. Den ugudelige flyr, og ingen jager ham. Hvorfor? Frykten kommer av at man ikke kjenner seg sterk nok til å kunne gjøre seg fri for anklage. Den onde samvittighet føder frykt. Akk man behøver ikke å rope på torden og lyn. Et raslende blad er nok til å forferde de onde samvittigheter. Hva drev Adam til å skjule seg
mellom trærne i hagen? Det var hans eget hjerte. Behøver du ikke å frykte for ditt eget hjerte, så behøver du ikke å frykte for noe menneske, ikke engang for djevelen, men kan si full av tillit og frimodighet: Er Gud for meg, hvem kan da være mot meg!

Tone: Meg hjertelig nå lenges.
Er Gud for meg, så trede Meg hva der vil, imot!
Jeg kan i bønnens glede Det trine under fot.
Vil Gud meg gjerne høre, Har Faderen meg kjær,
Hva kan meg satan gjøre Med all sin helvedhær?

Det kan jeg trøstig sie, Det tror jeg fast og vet,
At Gud i himmerike Består ikke mere vred.
Hans kjærlighet meg følger Hvor jeg går ut og inn,
Og demper alle bølger Som bruser mot mitt sinn.

Den grunn hvorpå jeg bygger, Er Kristus og Hans død.
I Jesu pines skygger Er sjelens hvile søt.
Der har jeg funnet livet. Selv er jeg intet verd.
Hva Jesus meg har givet, Gjør meg for Gud så kjær.

9.FEBRUAR

Du har bevist liv og miskunnhet mot meg, og din varetekt verner om min ånd. Job 10, 12.

Hvert menneske er et levende vitnesbyrd om Guds allmakt, kjærlighet og omsorg. Men for det meste glemmer det syndige hjerte de velgjerninger som det får av Gud hver dag og hver time. Så dårlig må du ikke handle. De onde mennesker, som ikke takker for Guds velgjerninger, dem vil det ikke gå godt. Utakk er verdens lønn. Guds barn er derimot takknemlige for alt. Oppmuntre deg selv, liksom David: Min sjel, lov Herren og glem ingen (av) alle hans velgjerninger! Sal. 103, 2. Takknemlighet behager Herren, og den styrker vår tillit til Gud. Når vi minner oss selv om Guds velgjerninger, får vi denne lærdom: Guds hånd, som har vært over meg helt fra mors liv, vil ikke forlate meg nå eller senere. Guds hånd,
som hver dag har tildelt meg det nødvendige brød vil også forsørge meg i fremtiden. Guds hånd, som har bevart meg i seks farer, vil heller ikke la noen ulykke ramme meg i den sjuende. Guds hånd, som hittil har ledet, løftet og båret meg, vil fortsatt lede meg, holde meg oppe i min svakhet og til slutt bære meg fra døden inn til livet. Ja, gode Gud, hvor mange velgjerninger har du ikke allerede bevist meg, hvor nådig har du ikke bevart meg i alle farer, og hvor barmhjertig har du ikke trøstet og hjulpet meg i trengslene! Du vil fremdeles ha omsorg for meg og gjøre alle ting vel.

Tone: Alene Gud i Himmerik.
All pris og lov og ære bør All godhets Gud og Fader,
Den Gud som alle undre gjør, Den Herre Gud som lader
Oss finne trøst i største nød Og gjør den surest
jammer søt. – O, giver vår Gud ære!

Jeg vil hver stund på livets gang Din miskunnhet kunngjøre,
At man min pris og frydesang Skal alle vegne høre.
Mitt sjel og ånd, oppmuntre deg, Og alle krefter fryde seg –
Å give vår Gud ære!

I som bekjenner Herrens Ord, Opp, Ham all takk frembære!
I som i nådens skygger bor, Hans lov skal prektig være.
Bort, alt det verden drister på! Hos vår Gud allting er å få -
O, giver vår Gud ære!

10. FEBRUAR

Gud, som har gjort verden og alle ting som er i den, han som er himmelens og jordens herre, bor ikke i templer gjort med hender; han tjenes heller ikke av menneskers hender som den der trenger til noe, fordi han selv gir alle liv og ånde og alle ting. Ap. Gj. 17, 24-25.

Gud trenger ikke menneskene eller englene. Han er salig i seg selv og ved seg selv. Alt det som lever og rører seg, har sitt liv ved Ham. Likevel kan man si at Han trenger oss, ikke for å pleies av oss, men for å pleie oss, ikke for å motta, men for å gi. Han trenger oss for å kunne utøse sin barmhjertighets rikdom over oss, liksom moren trenger barnet for å kunne nære det ved sitt bryst, og den rike den fattige for å kunne gjøre godt mot ham. Gud trenger oss på samme måte som en konge trenger tjenere til å dele ut sine gaver, eller som faren trenger sitt barn, som han ber gjøre forskjellige gjerninger, ikke fordi han er nødt til det, men av kjærlighet til barnet, som på den måten skal lære hva som er nyttig og godt. I stedet for selv å gi, gir Han oss for at vi skal gi i Hans sted, til velsignelse både for oss selv og andre. Således trenger Han ditt hjerte, for at du skal åpne det til forbarmelse over de nødlidende. Han trenger dine øyne, for at de skal se deres dype sår. Han trenger din munn, til å trøste og råde andre. Han trenger dine hender, for at du skal mette og kle dem. Han trenger dine føtter, for at du skal skynde deg til dem for å hjelpe. Unndra deg ikke for å tjene Gud i Hans lemmer. Når din Jesus roper: Gi meg ditt hjerte til bolig, og gi dine lemmer i min tjeneste, så gi straks hva du har. Gi snart, så gir du dobbelt. Gi med glede, og du blir elsket av Herren.

Tone: Uti din store vrede.

I kristne, I som trede Hver dag med hjertens glede
Til Jesu kjærlighet, Ifører dog de dyder
Som sanne kristne pryder Og Gud kan tekkes ved!

Barmhjertighet I øve, Og gjøre vennskaps prøve
I ydmykhet og tro, I tål og stillhet søke
All kjærlighet å øke, Til sjelens rast og ro!

Guds fred og fryd regjere Og daglig seg formere
I eders hjertested, At som I kalte ere
Ett legeme å være, I priser Gud dermed!

11. FEBRUAR

For denne saks skyld bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Fader, han, som er den rette Fader for alt som kalles barn i himmelen og på jorden, at han etter sin herlighets rikdom vil gi eder å bli mektig styrket ved hans Ånd i det innvortes menneske, at Kristus må bo ved troen i eders hjerter, så I, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, kan formå og fatte med alle de hellige hva bredde og lengde og dybde og høyde det er, – Ef. 3, 14-18.

Her taler Paulus som en mester i målekunsten og lærer oss å måle Guds kjærlighet etter lengden og bredden, etter dybden og høyden. Vil du kjenne bredden, så strekker Guds kjærlighet seg over alle mennesker. Søker du lengden, så har den ingen ende. Hvis du ville utgrunne dens dybde, så måtte du fare i den avgrunn som er Gud selv og derfor uutgrunnelig. Spør du etter høyden, så er den over all forstand. Uansett hvilken måte du betrakter Guds kjærlighet på, så er den umålelig. Et Guds barn kan si: Om jeg kommer i det lave eller det høye, om man drar meg hit og dit, så finner jeg overalt Guds kjærlighet. Derfor hvor jeg enn kommer, kan jeg ikke gå fortapt. Jeg er alle steder omgitt av Guds kjærlighet. Der hvor jeg er og blir, der er den også. Ingenting kan skille meg fra den – ære eller vanære, hunger, kummer, sykdom eller fengsel, død eller liv, godt eller ondt. Når vi rett kunne drikke av denne livskilde, da ville vi ha overflod av glede og finne alt i den. For Guds kjærlighet er alt og har alt, og uten den er alt annet intet.

Tone: Store Gud, som deg til ære.

Skulle jeg min Gud ei prise Og Ham takke hjertelig –
Som i allting lader vise, Han det mener godt med meg?
Av Hans fromme hjerte flyter kjærlighetens strømme frem,
Hvormed Han oppholder dem Som Hans Ord og Bud adlyder.
Alt til sist en ende får, Men Guds kjærlighet består.

Sin enbårne Sønn Han ikke Sparede, men ofre lot,
At Han meg fra satans strikke Kunne frelse ved Hans blod.
O, hvorledes skal jeg kunne Med min ånd og svake sinn,
Uti mørket viklet inn, Sådan nådes dyp utgrunne?
Alt til sist en ende får, Men Guds kjærlighet består.

12. FEBRUAR

Se, hvor stor kjærlighet Faderen har gitt oss, at vi skal kalles Guds barn! 1 Joh. 3,1

Hvilket bevis på kjærlighet er det ikke at du heter Guds barn! Sammenlignet med denne adel er all verdens adel ringe, mot denne lykke er verdens lykke å regne for intet. Tenker du på hvor meget ondt verden kan gjorde deg, så tenk meget mer på hvor meget godt din himmelske Fader kan gjøre deg. Denne Fader kan gi, ære og glede mer enn hele verden kan ta, skade og bedrøve. Du behøver ikke å frykte for noen fattigdom, din Fader er rik og kan ernære deg vel. Han vil også gjøre det, for han er kjærligheten selv, og Han er kjærlig sinnet mot deg. Når kors og lidelser trykker deg, så vær tålmodig, kjære sjel. Slikt er ikke annet enn vennlige faderklapp. Har du syndet, så mist ikke motet, men vend om igjen til din Fader og si: Fader, jeg har syndet mot Himmelen og for deg og er ikke lenger verd å kalles din sønn! Han vil da svare deg: Vær frimodig, mitt barn, dine synder er deg forlatt. Er du svak og elendig, så vær likevel ved godt mot, for liksom en far forbarmer seg over sine barn, så forbarmer Herren seg over dem som frykter Ham. Når din dødsstund nærmer seg, så gå den frimodig i møte! Det er jo ingen fiende, men din Fader som kaller deg. Fader, i dine hender overgir jeg min ånd. Dåpen gjør deg til arving til det evige liv, for dersom vi er barn, er vi også arvinger, nemlig Kristi medarvinger.

Tone: Store profet med den himmelske lære.
Opp da, i troende, Herrens utvalgte! Kjenner dog Faderens kjærlige sinn,
Hjertens fortrolig ham Abba å kalle! Nærmere treng Ham i armene inn.
Takker for den uskatterlige ære At I hans sønner og døtre kan være.

Hjelp oss, vår Fader i himmelens rike, Alltid å ære ditt herlige navn,
Daglig jo mere å blive deg like, Hvile i din viljes den mildeste favn,
Trøst mot vår mangel og fristelsers plage, Ja, midt i døden din kjærlighet smake!

13. FEBRUAR For Herrens ord er rett, og all hans gjerning er trofast. Sal. 33, 4.

Gud er sannheten selv, på Hans Ord kan du leve og dø. Menneskeord skuffer, Guds Ord består. All Hans gjerning er trofast. Det Han lover, det holder Han i sannhet også. Ikke en tøddel av det Han har sagt i sitt Ord, kan bli uoppfylt. Han truer eller lover, alt må likevel bli oppfylt. Bant mennesker heter det: Et ord er et ord, en mann er en mann. Ja, men ofte, hva for en mann? Ofte er det en mann som ikke vil holde sitt ord, ofte en mann som ikke kan holde det. Hos Gud heter det: Et ord er et ord, en Gud er en Gud, en trofast Gud, som ikke angrer det Han har sagt, en allmektig Gud som også kan oppfylle det. Han kan gjøre hva Han vil. Han taler, og det skjer, Han befaler, så står det der. Han fremkaller heller noe av intet enn å la sine løfter bli uoppfylt. Vent bare til Hans time kommer. Når Hans ære og din salighet kan fremmes, da er det den rette tid. Vent på Ham! Men skal alt det som Herren har lovt deg, fullbyrdes på deg og ved deg, så må også alt det som Herren har befalt deg, oppfylles av deg og ved deg. Begge deler ber vi om, når vi sier: Herre, din vilje skje! Din nådige vilje skje med oss, din gode vilje skje av oss! Gjør vi det som vi skal, så gjør Han hva vi vil.

Tone: O Fader vår i Himmerik.

Jeg løfter høyt til Herrens borg Mitt syn når jeg er stett i sorg,
Når all min trøst forsvunnet er, Til Gud om hjelp er mitt begjær.
Jeg tror på Herren visselig, Han vil og kan forsvare meg.

På meget styrke, makt og mot, På rikdom, venner, visdom god
Vil verdens barn forlate seg. På Herren jeg fortrøster meg,
Han som har himmel skapt, og jord, Han hjelper meg etter sitt Ord.

14. FEBRUAR

Alles øyne vokter på deg, og du gir dem deres føde i sin tid. Sal. 145, 15.

De to ting, at vi vokter på Herren, og at Gud gir, er her knyttet så vakkert sammen. Kjære sjel, vær bare ved godt mot, og la dine øyne vokte på Herren. Han glemmer ingen av sine skapninger. Hos Ham går alle til bords. Store herrer har mange gjester ved sitt bord. Den ene bespiser hundre, den andre tusen. Gud, den største herre, bespiser likevel flest, Han metter alt kjød. Vel skal du arbeide for ditt brød, men hvem gir kraft og velsignelse til arbeidet? Hvem fremkaller sæden av jorden og bevarer grøden? Gud Herren; uten Ham kan du verken bevege hånd eller fot til arbeid. Alt hva du gjør, gjør du alene etter den evne som Gud gir, og det som lykkes for deg, det lykkes ved Ham. Derfor må dine øyne vokte på Hans hånd, og du må be til Ham: Kjære Fader, gi meg mitt daglige brød! La meg skaffe det ærlig til veie med mine henders arbeid, ved din velsignelse! Legg merke til dette: mitt daglige brød. Den som spiser og drikker av andres strev og flid, av deres tårer og sukk, når han selv har fått evne til å arbeide, han eter forbannelsen i seg, og forbannelsen vil ete ham. Ingen må forfordele sin neste og strekke sin hånd ut etter det som ikke tilhører ham. Det gjør den havesyke, som lettvint innbiller seg at det er rettmessig eiendom som likevel er urettmessig og forbannet av Gud. Be derfor også: Gi meg et hjerte som er fornøyd med mat og drikke, husly og klær. Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. Gudfryktighet er nyttig til alle ting, da den har forjettelse for det liv som nå er, og for det som kommer.

Og Gud, du fromme Gud, Du kilde til all gave!

Av deg er alt som er, Av deg vi allting have.
Mitt legem sunnhet gi, Ja gi meg og derved
En ubesmittet sjel Og god samvittighet.

Gi at jeg gjør med flid Alt hva jeg bør å gjøre,
Hvortil meg dine Bud Uti mitt kall kan føre.
Gi at jeg gjør det straks, I tide og med skjel,
Og hva jeg gjør, så gi At det må lykkes vel.

15. FEBRUAR

Du opplater din hånd og metter alt levende med velbehag. Sal. 145, 16.

Gylne ord! Menneskene holder sine eiendeler under lås og lukke, Gud derimot bærer sine i hendene. Av menneskene tar det gjerne tid før man får noe, for de har ikke alltid lyst til å åpne sine gjemmer. Snart blir de forhindret av det ene og snart av det andre. Gud er snar til å gi; for Ham er det bare å opplate hånden. Menneskene lukker ofte til både hjerte og hånd for oss. Manges hjerter er hardere enn stein, – hvem kan bløtgjøre dem? Deres hånd er fastere enn jern, – hvem kan åpne den? Nå, – om menneskene lukker til hjerte og hånd, så heter det likevel om Gud: Du opplater din hånd. Ofte er det imidlertid slik at mangt et fromt hjerte gjerne ville åpne hånden, men den er tom. I Guds hånd er det derimot overflod. Der hvor det er fullt, der flyter det over. Han utstrør rikelig sin velsignelse. Alle skapninger samler og finner sitt underhold. Ja, foruten det aller nødvendigste til underhold gir Han også meget til å vederkvege oss. Mangen sier: Dette mangler jeg; jeg har snautt mitt daglige brød, og noen overflod har jeg slett ikke. Et slikt menneske skulle vite at den som er tilfreds med sitt, alltid har mer enn nok. Enhver som er fornøyd med det Gud gir, begjærer heller ikke mer, og deri har man sin overflod. Hele skapningen er fornøyd med det Gud gir, bare mennesket er ofte ikke fornøyd. Bare mennesket finner det ikke godt nok, det som Gud finner å være godt for mennesket. Dette må du vokte deg for. Ved utakknemlighet og utilfredshet forspiller du også velsignelsen av det som du har.

Tone: Alene Gud i Himmerik.

O, Gode Gud, o giv du meg Og alle her på jorden
Den del som faderlig av deg Er oss beskikket vorden!
Du kjenner aller best vår nød, Gi du oss da vårt daglig’ brød
Og så et nøysomt hjerte!

La den som fikk til overflod, Det nyte deg til ære!
Falt lite kun uti vår lodd, La dog tilfreds oss være!
Legg din velsignelse kun til, Den visselig, o Herre, vil
Hver mangel rikt erstatte.

16. FEBRUAR Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Mat. 4, 4.

Guds Ord er vår kraft og vårt liv. Brødet som du spiser, nærer deg. Men dette gjør brødet bare ifølge den kraft som Guds Ord ved skapelsen har nedlagt i det, og fremdeles gir det. Han kunne vel oppholde oss uten brød. Han kunne ha skapt våe legemer slik at vi ikke behøvde å spise og drikke. Men det ville Han ikke, både for at mennesket skulle erkjenne at det var Guds barn og ble næret av Hans kjærlighet, som av en omsorgsfull mor, og for at vi skulle lære å be, likesom barna foller hendene sine og ber for måltidet så ofte vi tar en bit mat i munnen, spiser vi liksom av Guds kjærlighetshånd og så ofte vi drikker, øser vi av Guds kjærlighetsbrønn. Skal vi kunne leve, må Hans kjærlighet velsigne sæden i åkeren, så noe kan bære tretti foll og noe hundre, ja tusen foll. Og videre må Gud velsigne komet i laden, så det ikke skal bli ødelagt, og velsigne maten i vår munn, så den kan bli oss til gagn. Han gjør det så at den fattige blir næret av sin brødbit likeså godt som om han hadde et kongelig måltid. Ja, liksom Gud gjorde mannaen i ørkenen til nærende mat, således velsigner Han de fattiges brød, så de og deres barn vanligvis er sunnere enn de rike. De fattiges mat varer nemlig lenger og tjener dem bedre enn de rikes overflod. La deg derfor nøye med det som Gud tilmåler deg. Be at Han vil legge sin velsignelse til det, og da skal det være tilstrekkelig for deg. All din velferd hviler i Guds hånd og avhenger av Hans velsignelse.

Tone: Når vi i største nød mon stå.

Uti din hånd, o Fader blid, Jeg legger nå til evig tid
Min arme sjel og hva jeg har, Ta du det alt i ditt forsvar!

Min sjel og liv ditt eie er, Det vet du selv, o Herre kjær,
Hva ditt er, hegner du omkring. Ti frykter jeg for ingenting.

I deg er jeg av hjertet glad, Du er min trøst, ditt Ord min mat.
Til hjelp i all min usseldom Du kommer som du alltid kom.

Det er min tro, o Fader blid, Hjelp at jeg blir derved all tid.
I fra ditt barn du aldri vik, Så jeg kan arve Himmerik!

17. FEBRUAR

Vær ikke bekymret for eders liv, hva I skal ete og hva I skal drikke; heller ikke for eders legeme, hva I skal kle eder med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne? Mat. 6, 25.

Kristus forbyr her ikke sorgen for å få noe til livsopphold, men sorgen for hva vi skal få den sorgen som ikke er forbundet med troen, men vandrer på egen hånd. Ved å be og arbeide kan du vel sørge for å få noe å spise og drikke, for klær og husly, likevel slik at du lar Gud råde og setter all din lit til Ham. Men du skal ikke sørge for hva du får å spise eller hva du skal kle deg med. Sorgen for det nødvendige til livets opphold er ikke forbudt, men derimot sorgen for å leve i overflod og vellyst. Ha omsorg for at du får noe å spise, brød, fisk eller kjøtt. Verden sørger for hva. Hva skal jeg få til aftens, kokt eller stekt? Det er tilstrekkelig at du har et stykke brød til å mette ditt legeme med, og noe til å dekke det med, så du ikke går naken. Men om dette noe er av ull, fløyel, silke, om det er sort, hvit eller flerfarget, om det er rett og slett eller mer moderne, det bekymre du deg ikke om. Mange er så kresne at de til slutt ikke vet hva som smaker dem. Dette elendige kjød blir likevel til sist en føde for krypet i jorden, hvor meget du enn kjæler for det. Men så lenge du må bære dette legeme, vil Gud også gi deg det du trenger for å oppholde det. Er livet ikke mer enn maten? Skulle Han som har gitt deg livet, ikke oppholde det så lenge som Han vil at du skal leve? Skulle Han som har gitt deg legemet, la deg mangle klær? Tenk på dette når du piner deg selv med sorger og i bekymringer, og velt dem alle over på Gud.

Tone: Jesus, sjelens lyse dag.

For meg, Fader, ville du Sørge når jeg sørger!
Sørge siden, sørge nu For det jeg atspørger.
Sørge for meg all min tid, Sørge og for mine.
Sørge alltid mild og blid For enhver av dine!

Sørg for legem og for sjel, Medens her jeg bliver,
Jeg dem trygt i ve og vel Til deg overgiver!
Sørge, o kjære Gud især For mitt hjertes tanker,
At de, hvor som helst jeg er, Aldri fra deg vanker!

18. FEBRUAR

Se på himmelens fugler: De sår ikke og høster ikke og samler ikke i lader; men eders himmelske Fader før dem. Er ikke I meget mere enn de? Mat. 6, 26.

Her gjør Herren fuglene under himmelen til våre læremestere. Og hva skal du lære? At du ikke skal arbeide, ikke så og ikke høste? Nei, fuglene har Gud ikke skapt til å arbeide, men til å synge og lignende. Men deg har Gud skapt til arbeid. Du skal arbeide, det er Guds vilje, men under ditt arbeid skal du forlate deg på Gud, påkalle Ham, love og prise Ham. Dette skal du lære av fuglene. En fugl synger aller penest om morgenen, når den ennå ikke har funnet et korn til å stille sin hunger med. Men når du om morgenen står opp av sengen, kommer straks bekymringen i ditt hjerte: Ja, hva skal jeg få å spise i dag? Isteden skulle du synge som fuglen av ditt hjertes grunn: O store Gud, jeg lover deg! – Vil sorgene likevel komme, så istem: Hva vil du gremme deg for livet og hva der hører livet til? Gud som deg har det første givet, Deg og det annet give vil! – Det er jo fremdeles en Gud i Himmelen. Når fuglen har sunget sin sang, da flyr den bort og vet ikke hvor Gud har lagt et korn til den. Snart finner den ett på en vei, snart på en åker. Slik skal det være. Når du om morgenen har sunget en sang, da skal du gå til ditt arbeid og si: Gud hjelpe meg! Han som har befalt meg å arbeide, vil også føde meg ved mine henders arbeid. En fugl tar til takke med det som den finner, et grasstrå, et lite korn eller en mark. Hva kommer det av at de fleste klager over mangel på næring? De får aldri nok. Alltid mer og mer, alltid lekrere og lekrere er deres valgspråk. – La oss se videre: En fugl er takknemlig. Så ofte den har snappet et korn og fått noen dråper vann, hopper den opp på en gren og synger en takkesang til Gud. De fleste mennesker takker derimot slett ikke sin oppholder. Dette er igjen en årsak til mangel. Utakknemlighet tilstopper Guds nådeskilde, så den ikke flyter. Den utakknemlige vil helst ikke gjøre godt mot noen. Om morgenen, når du står opp, skal du be Gud om ditt brød, og Gud vil gi deg det. Men om aftenen skal du heller ikke glemme å takke ham for det. Du er jo meget mer enn fuglene under himmelen, og derfor skal du også overgå dem i lov og takk. Gjør du det, så kan du legge deg sorgløs til hvile og sove i fred, liksom fuglen i sitt reir. Du behøver ikke å frykte for hvordan du skal ernære deg den neste dag. Den som har sørget for deg i dag, vil også sørge for deg i morgen.

Tone: Hvor godt er det i Jesu arme.

Hva vil du gremme deg for livet, og hva der hører livet til?
Gud, som deg har det første givet, Deg og det annet give vil.
Den sjelen himmelspise rekker Og med sin Jesu purpur dekker,
Som er så hjertehull og tro, Skal også nok din kropp betenke,
Så du deg derfor ei tør krenke, Men lade det på Gud bero.

Umælende deg det kan sige; Når du deg dem kun stiller for,
Da ser du i Guds allmakts rike Hans forsyns vei og klare spor.
Den lille fugl vår Herre nærer, Seg aldri over trang besværer,
Er alltid lystig, mild og vel, Gjør mark og skog til paradiser
Og mer enn vi vår Herre priser. O, skam deg dog, bekymret sjel!

19. FEBRUAR

Hvem av eder kan med all sin bekymring legge én alen til sin vekst? Mat. 6, 27

Sorgene er unyttige, lærer Herren oss. Liksom ingen blir større av vekst ved å bekymre seg, så blir heller ingen rikere av det. Om en dverg rev seg i håret i harme og fortvilelse, fordi han ikke var blitt større, hva ville han utrette med all sin bekymring. Ingenting. Han ville bare røpe sin uforstand, plage sitt hjerte og sørge forgjeves. Liksom Gud har tildelt hvert menneske dets legemshøyde, således har Han også anvist hver enkelt hans andel i timelige goder. Ta imot det som Gud gir, og vær takknemlig for alt. Gud har fra evighet av tildelt deg ditt brød; du kan gremme deg så meget du vil, det blir likevel ikke større. Gud alene har makt til å øke eller minske din næring. Men mange sier: Ved mitt arbeid har jeg skaffet meg det. Nei, ikke arbeidet, men Guds velsignelse har skaffet deg det. Eller hvem var det som ga deg forstand og krefter til å arbeide? Hvem ga deg anledning og hjelpemidler? Gjorde ikke Gud dette? Andre gir onde mennesker skylden for at de ikke har lykke i sin næring. Min nabo ødelegger for meg, sier de. Skjer dette, så skjer det med Guds tillatelse, og Han lar det skje til ditt eget beste. Av det skal du lære å undertrykke hat og misunnelse, å stole på Gud og glede deg i Ham.

Tone: Mitt håp og trøst og all tillit.

O gode Gud og Fader, hør, Hør og bønnhør i nåde:
Gi jeg ei videre enn jeg bør Ei sorger overmåte.
For dette liv Så meget giv At jeg meg kan ernære,
At ut av meg Kan gives deg Tilbørlig takk og ære.

Det er og bliver alltid dog Den aller største både,
Det aldri noen mann bedrog, Å lade Herren råde.
Tro Ham kun vel; Gjør rett og skjel; Så hjelpes du og dine;
Forlat deg til I Gud aldri vil Slå hånden ut av sine.

20. FEBRUAR

Hvorfor er I bekymret for klærne? Betrakt liljene på marken, hvorledes de vokser: de arbeider ikke, de spinner ikke; men jeg sier eder: Enn ikke Salomo i all sin herlighet var kledd som én av dem. Klær da Gud således gresset på marken, som er i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mere kle eder, I lite troende? Mat. 6, 28 – 30.

Hvorfor er I bekymret for klærne? Er I da ikke noen dårer? vil Frelseren si. I behøvde ikke å være bekymret, men kunne være rolige og la Gud sørge for eder. Hvorfor gjør I da ikke det? – Akk, hjerte, svar du din Frelser og si til Ham: Min Jesus, derfor gjør jeg det ikke, fordi jeg er så blind og ikke kjenner hvor naken min sjel er. Hvis jeg erkjente det, så ville jeg sørge for sjelen, og ikke for mitt legeme. Men jeg sørger for legemet, fordi jeg er så verdsligsinnet og vil følge verden i dens moter. Jeg gjør det fordi verden med sin øyenlyst holder meg fanget. Akk, Jesus, opplys og omvend meg, så jeg ikke lenger skal tilhøre verden, men være din utvalgte eiendom! Ja, slik må din bekjennelse og din bønn lyde. – Gå ut på marken, der ser du noe som er langt vakrere pyntet enn du kan få pyntet ditt legeme. Se på liljene og de andre blomstene på marken. De Vil ikke gjøre seg skjønnere enn Gud har skapt dem. Men du mener at du må utsmykke ditt legeme på alskens vis. Det er riktig at du må ha klær, men Han som ga deg legemet og gir liljene deres skjønnhet, vil ikke la deg mangle det nødvendige av klær, og da er du skjønn nok. Kunsten må lære av naturen, ikke naturen av kunsten. Gud er en mester over alle mestere. Han har dannet menneskelegemet slik at de som vil gjøre det bedre og penere, tvert imot vansirer det. Vil du ha den vakreste pynt, så kle deg i Kristi rettferdighet ved troen og bli ren ved Hans blod.

Tone: Hvor godt er det i Jesu arme.

Se liljen i de grønne dale, Hvem har vel smykket denne brud?
Den skulle, om den kunne tale, Deg skjelle for en tistel ut.
Blant torner ser du rosens ynde, At den deg vil til troen skynde,
Og alle blomsters rare topp I tall og skjønnhet uten ende,
Som alle seg mot Himlen vende Og viser deg til Gud henopp.

Der ser man dem i deres smykke Som alle tider mildt å le,
Så Salomo i all sin lykke Mot dem kun ringe var å se.
Kan Gud et gress så høyt begave, Hva skal du da, min sjel, vel have
For prydelse og herlighet, Som har den beste skjønnhet arvet
Og er med blodet purpurfarget, Som fløt av Jesu vunder ned!

Så hvil, min sjel, foruten plage Så stille i din Jesu skjød.
La deg den glede ei betage, Men gled deg derved til din død,
At Gud i Kristus deg utvalgte Og alle dine tårer talte,
Har målet all din gang og vei. O, la det deg dog engang sige:
Din Gud, han kan deg aldri svike, Nei, Gud alene sviker ei.

21. FEBRUAR Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Mat. 20, 15.

Enhver har lov til å gjøre med sitt hva han vil. Gjelder dette om mennesker, så gjelder det meget mer om Gud. Hvorfor skal Han ikke ha rådighet over det som tilhører Ham? Men hva er Hans? Hans er himmelen, Han har skapt den; Hans er jorden, Han har grunnet den over vannene. Alt hører Ham til. Av Ham er det skapt, og ved Ham består det. Tenk på dette, når det ser ut for deg som om Gud handler underlig med deg. Du og alt hva du har, tilhører Ham. Overvei dette i ditt hjerte og si: Han er Herren, han får gjøre med sitt hva og hvordan Han vil. Nettopp slik må du tenke når du taper ett eller annet av timelige ting. Gud har da tatt fra deg sin egen eiendom. Si da med Job: Herrens navn være lovet! Alt er Guds; husk på det når du synes at Gud gir din neste mer timelige goder enn deg. Han gir ham av sitt eget. Du har intet krav på det, så du må ikke spørre: Hvorfor gjør du det? Ta imot det Han gir deg, og takk, enten det er meget eller lite: Han skylder deg jo ikke noe.

Vær trøstig, mitt hjerte, bedrøv deg ei mer;
Tenk at deg til beste dog alle ting skjer. Vil Gud det forordne,
La lyne og tordne; Så kommer dog solen omsider igjen.
Kun derfor frimodig, og sorgen kast hen!

Man vinner dog intet med sukk og med sorg.
Tilfreds seg å give er tryggeste borg. Å lade seg nøye,
Som Gud det vil føye, Det kaller man Himlen
På jorden med skjel. For hva Gud behager, det tjener oss vel.

22. FEBRUAR

Herren gjør fattig og han gjør rik. Han nedtrykker og han opphøyer. 1 Sam. 2, 7.

Enhver for sin tilmålte eiendom av Herren, den fattige sitt lille som den rike sitt meget. Han deler ut slik som Han finner det tjenlig for hver enkelt. Det som tilfaller en ved Guds velsignelse, det kan mennesket besitte og bruke uten urett, men å henge sitt hjerte ved mammon, det er synd og fører til helvete. Til Gud må du gi ditt hjerte, ikke til mammon. Den som eier ditt hjerte, han er din herre. Rikdommen må ikke være herre, men tjener. Det må være sann at du kan si til gullet og sølvet som høvedsmannen sa til sin tjener: kom, så kommer han, gå, så går han. Kom, penger, gå bort til den fattige Lasarus. Her er det en som hungrer, mett ham! Der er det en som tørster, gi ham drikke! Der er det en som er naken, kle ham! Men der hvor mammon tør si: Rør meg ikke, la meg ligge, der er det galt fatt. Du må være herre, og mammon din tjener. Da går det riktig for seg, og da fordømmer rikdommen deg ikke. I motsatt fall kan du eie lite eller ingenting og likevel gå fortapt på grunn av mammon. Hvordan det? Jo, når du ikke nøyer deg med det du har, men trakter etter rikdom og misunner og hater de rike. Og likedan skjer det hvis du lar djevelen forføre deg til å tilvende deg penger og gods med urett. La din vandel være uten pengegjerrighet, så du er fornøyd med det du har. For Gud har selv sagt: Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg.

Tone: Hva kan oss komme til for nød.

O Herre Gud, som oss i hånd Har lagt de gaver dyre,
Opplys oss ved din Hellig Ånd, Så vi dem rett bestyre
Og vandrer i husholdning din Med sannhets søte vennesinn
Og ei i skalkhets syre.

O, vekk oss opp, så vi med flid Og friske alvorstanker
Må bruke viselig vår tid I troskap hvor vi vanker,
Og bære hedersnavnet rett Av lysets barn og Himlens ætt,
Som i din favn du sanker.

23. FEBRUAR

Etter som hver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde. 1 Pet. 4, 10.

Et ordspråk sier: Egen arne er gull verd. Alle ønsker å kunne sette fot under eget bord og ha noe som han kan kalle sitt eget – en eiendom. Men det er bare overfor din neste at du har eiendom. Sant å si er ikke noe av det du har, ditt eget. Det er Guds, din Frelsers. Legeme og sjel har Han gitt deg. Ham tilhører de; du skal bruke deres krefter etter Hans vilje. Har du en opplyst ånd, så tjen din neste med den, lær, forman, trøst og råd ham. Like ens er det med ditt hus, dine penger og ditt gods; alt tilhører Gud. Han er Herren, du Hans tjener. Han er eieren, du husholderen. Tenk over dette! Når Han kommer i den fattiges skikkelse, så gi Ham; kommer Han i den hungriges skikkelse, så mett Ham, i den naknes, så kle Ham. Frelseren ber ikke om noe som er ditt, men om sitt eget. Vil du nekte Ham det som tilhører Ham selv? Ditt brød, Hans brød, mett Ham med det. Dine klær, Hans klær, varm Ham med dem. Dine penger, Hans penger, hjelp Ham med dem. Ditt hus, Hans hus, be Ham inn der. Når du gjør dette, vil Han erkjenne deg for en trofast forvalter over sin eiendom, og si: Vel, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din Herres glede.

Tone: Guds Sønn er kommet til oss ned.

Vår nestes feil vi skjule må, Med kjærlighetens kåpe
Og trøstesløs ei lade gå, Dem som vår hjelp anrope,
Om hus og om nødtørftig brød, Som Frelseren alvorlig bød,
Hvis nådelønn vi hope.

Gi at i gjerninger og ord Vi stetse lader kjenne
At Guds Ånd i vårt hjerte bor, Så vi som lys må brenne,
Og at i dyd vi skinne må! Så skal Gud ære av oss få
Nå og foruten ende.
24. FEBRUAR

Herre! Du har vært vår bolig fra slekt til slekt. Før bergene ble til, og du dannet jorden og jorderiket, ja, fra evighet til evighet er du, Gud. Sal. 90, 1-2.

Gud består. Dør en venn, som var så nødvendig for deg som din fot, som var så nyttig som din hånd, så kjær og verdifull som ditt øye, så vær uforsagt! Den himmelske Fader dør ikke. Han er mer enn tusen venner. Dør du selv, så frykt ikke! Din evige Fader gir deg evig liv. Men la også din søken gå ut over tiden, inn i evigheten. La alt annet fare, og utvelg den gode del, som aldri skal tas fra deg. Søk i tiden evigheten, søk på jorden Himmelen.

Tone: Fra Himlen høyt jeg kommer her.

O store Gud, vi lover deg, Vi sier takk evinnelig.
Den ganske vide verden vet At du er Gud av evighet.

Bevar oss fra, o gode Gud, Å løpe an mot dine bud.
Vær nådig, Herre, og oss fri Fra all den nød vi komme i.

Bevis din store miskunnhet, Vår tro av ingen annen vet.
Din hjelp, o Gud, vi liter på, Til skamme la oss aldri stå!

25. FEBRUAR

Ham som formår å gjøre over alle ting, langt rikeligere enn det som vi ber eller forstår, etter den makt som ter seg virksom i oss, ham være ære i menigheten ved Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen. Ef. 3, 20-21.

Gud kan gi deg alt godt, og Han gir gjerne. Om vi bare var så villige til å be som Han er til å gi! Han gir oss mer enn vi ber, og bedre enn vi forstår. I timelige ting vet vi ofte ikke hva vi ber om. Det kjæreste holder vi for det beste, og det er ofte det skadeligste, det vi trakter etter av hele vårt hjerte. Derfor ser Gud ikke på vår vilje, men på vårt sanne beste. Av nåde nekter Han oss det som ville berøve oss Hans nåde, hvis vi fikk det. Han elsker oss høyere enn vi elsker oss selv. Vi søker ofte det som er til vår egen fordervelse, men Han søker alltid vår frelse. Derfor er det best at vi innretter vår bønn slik: Herre, om du vil! – Hans vilje er en kjærlig fadervilje. Han mener det godt med oss, liksom en far med sine barn. Arbeider vi mot Hans vilje, da arbeider vi mot vår egen frelse. Gi Gud æren også da når Han avslår din begjæring. Det som han vil gjøre for deg, er alltid det beste.

Tone: O Gud, du fromme Gud.
Du ser Guds hjertelag, Han vil deg intet nekte Av det som gagner deg;
Til allting er han mektig. Hvor du ei utvei ser, Der hjelper snarlig han,
Og gir deg meget mer Enn du deg tenke kan.

Så kommer jeg, min Gud, Og hjertet glad opplater I Jesu milde navn,
Og sier: Abba, Fader! Jeg er ditt barn og tror At du forbarmer deg
Og gir meg på, min bønn Hva du har lovet meg!

26. FEBRUAR

Han stiller havenes brusen, deres bølgers brusen og folkenes bulder. Sal. 65, 8.

Ditt liv er ikke annet enn en seilas over det store verdenshav. Der må du ikke alltid regne med å ha god vind og stille vær. Ofte kommer det storm og uvær, og bølgene bruser, den ene over den andre. Hva har du da å gjøre? Da skal du tenke: Jeg er på havet; der kan det ikke være annerledes. Jeg må over havet, og jeg vil bøye meg og flytte meg til side for at bølgene kan gå bort over meg og forbi meg. Er ikke Herren med i skipet? Hva kan storm og bølger gjøre meg? Jeg har en skipsfører som har makt til å true bølgene til å være stille. Og om Han lar dem rase, så bringer Han meg likevel trygt til det landet som er målet for min reise.

Tone: Guds Sønn er kommet til oss ned.

Hvor Gud meg fører, går jeg glad; Han, ikke jeg skal råde.
Jeg kaller alle tider hva Min Gud meg skikker, nåde.
Gud fører meg dog like hjem; Så går jeg alltid trøstig frem
Og på Hans hjerte drister.

Hvor Gud meg fører, vil jeg fri Hans trofasthet bekjenne
Og kysser på den trange sti, Som har så søt en ende.
Hans aller beste vilje skje! På den vil jeg alene se I livet og i døden.

27. FEBRUAR

Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved. Jer. 31, 3.

Kjærlighet var det at Gud ga deg livet, og kjærlighet er det at Han oppholder ditt liv. Kjærlighet fra Ham er hvert et gode som du nyter, kjærlighet er hver glade som du føler. Kjærlighet over all kjærlighet at Han ga deg sin egen sønn til Frelser. Legger Han korset på deg, da tvil ikke: også det er kjærlighet. Liksom det gode, så kommer også det onde fra Ham. Men det er ikke ondt, men godt ment. Fra evighet har Han utsett og bestemt det for deg til frelse for din sjel. Han har således avgrenset, avveid, talt og målt det, at ikke et støvgrann eller et sandkorn kan ramme deg mer eller vare et øyeblikk lenger enn Han i sitt evige råd har ansett det godt for deg, og ikke mer eller lenger enn Han vet at du i kraft av Hans guddommelige nåde kan bære det. Han har også roret i sine hender. Han styrer og behersker korset slik at det må tjene til Hans ære og din salighet. Ja, nettopp i korset legger Han sin beste velsignelse.

Tone: Rinn nu opp i Jesu navn.

Hvert et lys i livets natt, Hver en trøst i livets smerte,
Hver en glede i mitt hjerte, Hver en sjels og legems skatt,
Alt hva skjønt vart øye skuer, Alt hva herlig linden vet,
Alt hva mildt i hjertet luer, Skapte, Gud, din kjærlighet.

Ja, du store, milde Gud! Du ved faderkjærligheten
Skaper atter her et Eden, Sletter synd og sorger ut.
Også meg, den store synder, Frelste du i Jesu navn,
Og mitt liv, mitt alt jeg finner I din søte faderfavn.

28. FEBRUAR Dersom I lever etter kjødet, skal I dø. Rom. 8, 13.

Du er kjød, født av kjød. Kjødet henger ved deg også etter din gjenfødelse og bøyer ditt hjerte til verden, særlig når alt går etter ønske for deg. Skal nå Jesus, din Frelser, la deg henge ved verden og leve etter kjødet? Da ville du miste Himmelen, som Han har brakt til veie for deg, og hjemfalle til evig død. Av den grunn drar din Frelser deg ut fra verden, og til det bruker Han korset. Uten kors erfarer du ikke at verden er forfengelighet og tomhet. Men i korset får du erfare at den ikke kan trøste deg eller fornøye deg. Derfor sier du verden godnatt, og strider mot kjødets lyster. Korset gir troen et nytt liv, så man sier: Alene til deg, Herre Jesus Krist, står alt mitt håp på jorden. Timelig kors gjør mennesket begjærlig etter evig salighet. Og den vil din Jesus gi deg, når du lider som en kristen og ikke forlater Ham. Det har Han lovt deg, og det Han lover, det holder Han også.

Tone: Jeg roper fast, o Herre.

Vår trengsel er en gave Av Jesu milde hånd,
Et tegn som de skal have Der drives av Guds Ånd.
Vår trengsel er en ære, Som Gud oss dertil gav,
Vår Jesus lik å være. Det roser vi oss av.

Hvem ville da ei lide og gjerne takke til?
Hver skynde seg å stride, Som visst til Himlen vil!
Så skal man selv befinne Hva de for ære få,
Som her i verden vinne, Når kronen settes på.

29. FEBRUAR For jeg er Herren, din lege. 2 Mos. 15, 26.

Herren er vår lege, vi er pasientene. Er Han den rette lege, så må vi også være rette pasienter. Patientia betyr tålmodighet, og det er noe som er nødvendig. Den syke blir ikke frisk med engang, men litt etter litt blir hans sykdom helbredet, og kuren volder ofte store smerter. Vårt gamle menneske må sykne fra dag til dag, og det nye må vokse fram i kraft og sunnhet for hver dag som går. I dag litt bedre, i morgen enda litt bedre. Er det viktig for deg at din sykdom blir legt, så må du tåle harde inngrep fra Gud. De tjener til ditt beste, for at det onde kjød kan dø. Guds tuktelser er det beste legemiddel for sjelen. Tåler du dem, så blir din sykdom helbredet, – derfor vær bare tålmodig! Knurr ikke mot den himmelske lege. Han forordner ikke noe middel som ikke er gagnlig for deg. Unndra deg ikke Hans hånd; den leger, om den enn smerter. Be heller med Jeremias: Leg meg, Herre så blir jeg legt! Frels meg, så blir jeg frelst! For du er min lovsang. Jer. 17, 14. Det er bedre å lide timelig enn evig.

Tone: Jesus, dine dype vunder.

Gud, hvis kjærlighet meg kjente For jeg denne verden så,
Som ditt øye til meg vendte Mens jeg dypt i mørke lå!
Bedre kjenner du enn jeg All min brøst og livets vei,
Vet hvor høylig jeg behøver At du meg på jorden prøver.

Lær meg under fadertukten Barnlig-fromt å bøye meg,
Og la også nådig frukten Til din ære vise seg!
Lær meg å forstå og se At på synden følger ve!
La kun kjødet lide smerte, Når du leger kun mitt hjerte!

1. MARS

Hvorfor nedbøyer du deg, min sjel, og hvorfor bruser du over meg? Bi etter Gud! For jeg skal ennå takke ham, mitt åsyns megen frelse og min Gud. Sal. 43, 5.

Forsag ikke når du er i utvortes nød eller føler angst i hjertet. Ønsk ikke å ha det bedre enn Jesus Kristus og alle Hans lemmer har hatt det. Gled deg meget mer! Har du de helliges kors på jorden, så har du i sannhet også de helliges krone i himmelen. Betrakt ikke anfektningen som et tegn på Guds vrede, men på Hans nåde. Synd henger ved deg inntil enden. Den må avlegges, og til det brukes tukt. Jo, kjærere barn, desto skarpere ris. Du er ennå ikke fullkommen. Derfor er det nødvendig at du blir prøvet, for at din tro, kjærlighet, tålmodighet, håp, ydmykhet og bønn må finnes å være dyrebarere enn fint gull. Jo nærmere Gud, desto høyere prøve. I den dypeste nød er Gud deg nærmest, selv om du ikke føler Hans nærvær. Han er en skjult Gud, og like vel en trofast Gud. Han bærer og holder sine og all deres nød. Han gir dem kraft til å kunne bære korset, og fører det til en god ende. I døden kommer sikkert gleden, om den ikke kommer før. Vær derfor ikke bedrøvet, men bi etter Herren!

Tone: På sitt kors dødens smerte.

Se kun bort fra verdens møye! Vend, min sjel, o, vend ditt øye
Kun til Gud i Himmerik! Kun til Ham som ser din smerte,
Vend din tanke, o, mitt hjerte, Til Hans nåde trøster deg.

Av din trengsels natt og mørke Dro med kjærlig guddoms-styrke
Titt Hans allmakts-hånd deg ut. Akk, den sviktet ingensinne,
Hvor er vel den sjel å finne Som forgjeves ba til Gud?

Nå, så vil jeg ei forsage, Fram jeg vil i kampen drage,
Trettes ei ved bønn og rop! Jesus, jeg i deg skal vinne;
Den som søker, han skal finne; Ordet skuffer ei mitt håp.

2. MARS

Frels meg Gud, for vannene er kommet inntil sjelen. Jeg er sunket ned i skittent dyp, hvor intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen skyller over meg.
Sal. 69, 2 – 3.

Er du i lykke, så vær ikke overmodig; det kan bli annerledes for aftenen kommer. Er du i ulykke, så tap ikke motet; Guds hånd kan forandre alt. En bekk blir hurtig fylt med regnvann, men før en aner det, renner vannet bort, og bekken er ikke mer. Jo større lidelser, desto kortere. Jo heftigere korset er, desto før blir det maktesløst og fortært etter Guds vilje. Ofte mener et menneske at det må gå under i elendighetens dynn. Da drar Herren ham ut, før Han tenker det. Vannet flyter bort, men hva blir tilbake? En fruktbar jordbunn. På den måten gjør motgang og elendighet hjertet fruktbart til all god gjerning. Din Frelser måtte lide, for at Han kunne gå inn til sin herlighet. Lid med Ham, og du går inn med Ham til herlighet.

Tone: Det koster megen kamp å strid.

Vår Gud er tro i liv og død, Vårt korses kalk Han ei med gift vil blande.
Han bliver og vår Fader i vår nød, Hans kjærlig’ munn kan sine ei forbanne.
Ei, hør hvor Han deg roper til med makt: Vær uforsagt! Vær uforsagt!

Selv Jesus før i verden gikk Og måtte gjennom mange torner komme,
Før Han den store ærens krone fikk, Og evig fryd for seg og alle fromme.
Den som i kampen tro og mandig sår, Han kronen får, Han kronen får.

Gi at vi, som du har så kjær, Av kjærlighet oss nød og redning sender,
Må komme deg i korset ganske nær, Så kjærligheten mer enn korset brenner.
Så være deg lov, pris og ære sagt Av ganske makt, Av ganske makt.

3. MARS

Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill; men nå holder jeg ditt ord. Sal. 119, 67.

Gode dager vekker lysten. Lyst føder synd. Synden skiller oss fra Kristus og styrter i helvete, såfremt vi ikke omvender oss. For å bevare oss fra dette sender Gud korset som botspredikant. Boten forener oss igjen med Kristus, og Kristus frelser fra helvete. Da den ulydige sønnen hadde lommen full av penger, sa han faren farvel og levde etter sine egne lyster. Men da pengene var oppbrukt og han led nød, vendte han tilbake til sin far, og siden forlot han ikke mer faderhuset. Det finnes ingen større Guds velgjerninger enn korset, når det virker bot.
Tone: Hvo ene lader Herren råde.
Jo større kors, dess mer til Himlen Seg nærmer den som elsker Gud.
Akk, alt for lett i verdensvrimlen Av hjertet gudsfrykt slettes ut.
Lykksalig priser Jesus hver Som Gud beskikker trengsel her.

Jo større kors, dess mere grøde, Den hårde bunn blir derved bløt.
Så mangen åker ligger øde, Hvor intet tåre-regn nedfløt.
Som gullet uti ildens glød, Så renses vi ved sorg og nød.

Korsfestede! la korset blive Alt mer og mere kjært for meg!
Din gode Ånd mitt hjerte give Den tro som hviler glad i deg,
Inntil forløsningstimen slår kronen over korset står.

4. MARS

Vend (ditt åsyn) til meg og vær meg nådig! For jeg er enslig og elendig. Mitt hjertes angst brer seg vidt; før meg ut av mine trengsler. Se min elendighet og min møye, og forlat (meg) alle mine synder! Sal. 25, 16 – 18.

Slike klager og bønner finner vi ofte i Skriften, særlig i salmene. Ta dette til hjertet, og lær av det at heller ikke de hellige er steiner og stokker, som ikke skulle føle noe som helst. De er mennesker som andre; de føler sin lidelse, de føler den virkelig smertelig, og de klager over den. Ja, jo større hellige, dess mer mottagelige er de for smerten. Derfor var den aller helligste, som var den eneste uten synd, Han var også den aller mest bedrøvede. Og videre skal du lære av dem hva du har å gjøre når bedrøvelse, smerte og nød omgir deg. Da Jesus var bedrøvet inntil døden, gikk Han bort og ba. Det må også Hans troende gjøre. De vet: Herren skal ikke forkaste evinnelig; for dersom Han bedrøver, da skal Han forbarme seg etter sin store miskunnhet, Klag. 3, 31-32. Derfor, når Gud legger en byrde på dem eller lar dem føle syndens og dødens makt, så skal de si til seg selv: Hvorfor nedbøyer du deg, min sjel, og hvorfor bruser du over meg? Bi etter Gud! For jeg skal ennå takke Ham, mitt åsyns megen frelse og min Gud, Sal. 43, 5. Ved slik trøstende tiltale oppmuntrer de seg til bønn og ber med David: Send ditt lys og din sannhet at de, de må ledsage meg, at de må føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger; så jeg kan gå inn til Guds alter, til min fryds (og) gledes Gud, og takke deg på harpe, o Gud, min Gud! Sal. 43, 3-4. I bønnen er Gud til stede med sin trøst, og i rett tid kommer Han med sin hjelp. Men hvilken hjelp er den beste? Den beste hjelp er når Gud tar oss opp i sin himmelske bolig. Dit går de troendes tanker, og de sier:

Tone: Jesus er mitt håp, min trøst.

Be, mitt hjerte, inderlig Når deg angst og kummer krenker.
Klag din nød enfoldelig For den Gud som på deg tenker.
Tro at aldri Han forsmår Bønnen som fra hjertet går.

Gud, din Fader, er deg nær, O, for hvem vil du da grue?
Må du gå på torner her, Roser skal du engang skue.
Ømt Guds øye følger deg, Be da, hjerte, inderlig.

5. MARS

Våre fedre forlot seg på deg; de forlot seg på deg, og du utfridde dem. Til deg ropte de, og de unnkom; de forlot seg på deg og ble ikke til skamme. Sal. 22, 5-6.

Gjør som Guds barn til alle tider har gjort: Forlat deg på Gud og kall på Ham, og Han skal gjøre mot deg som Han har gjort mot dem. Den nåde som de har fatt erfare, skal du tilegne deg med troende forvissning, og gjør følgende slutning: Den Gud som bevarte Daniel for løvenes raseri, skal heller ikke la meg bli oppslukt av mine fiender. Han som så ofte trøstet David under korset, skal heller ikke la meg; sitte trøstesløs i min angst. Han som tok den falne Adam igjen til nåde, skal heller ikke støte meg bort når jeg i tro kommer til Ham med min sjel som er tynget av lidelser. Han som ga Elias sin føde ved ravner, skal ikke la meg omkomme i min fattigdom. Han kan vel ennå finne en ravn eller vekke opp et kjærlig hjerte som vil ta seg av meg. Han som lot Stefanus få se Himmelen åpen, vil også lukke opp Himmelen for meg i min dødsnød. Han lever ennå den gamle Gud, og har ennå det gamle, gode faderhjerte som Han til alle tider har hatt for sine barn. En slik trosslutning skal du gjøre. Forlat deg på Gud og be: Akk, Herre, hjelp meg, for du har jo ennå ikke glemt å være nådig, og din hånd er ikke forkortet. Du vil jo ikke fornekte ditt faderhjerte mot meg, du fromme Gud!

Tone: Vær nå glad og vel til mote.

Ingen bliver dog til skamme, Som forlater seg på Gud.
La så hva der vil, deg ramme, Be og tro og hold kun ut.
Synes det Han ser deg ei, O, Han kjenner all din vei.
All din brøst du Ham skal klage Og i ingen nød forsage.

Lær vår Herres vei og maten Som Han fører sine på.
Han vil styrke dem i nåden, Når Han tager til å slå.
Lever dog vår Gud ennu; Tier Han, så tal kun du.
Storm med makt til Himlens volle, Gud kan intet deg forholde.

6. MARS

Med min røst jeg vil rope til Herren, med min røst vil jeg be til Herren om nåde. Jeg vil utøse min klage for hans åsyn, jeg vil gi min nød til kjenne for hans åsyn.
Sal. 142, 2-3.

David tar en lignelse fra vannet, som man tommer ut på, én gang. På, samme måte må bedrøvede hjerter legge de forhold som trykker dem, helt og holdent fram for Gud, og ingenting må være tilbake på hjertebunnen. Vel kjenner Han all deres nød på forhånd; likevel skal de utøse den for Ham, for ved det finner hjertet lindring og ro. Manges hjerte blir så lett, som om en tung stein var veltet av, når de får klaget sin nød for en god venn. Gud er vår beste venn; Hans skjød er det tryggeste sted vi kan utøse alle våre lidelser. Hvor herlig taler ikke dr. Luther: Mangler dere noe, vel, det er gode råd for det: utøs deres hjerte for Gud, klag bare fritt for Ham. Skjul ikke noe for Ham; likegyldig hva det er, kom bare fram med alt sammen for Ham, som om dere åpnet deres hele hjerte for en god venn. Han hører det gjerne, og Han vil også gjerne gi hjelp og råd. Unnse dere ikke for Ham, og tenk ikke at det er for meget og for stort. Kom bare frimodig fram med det, om det så skulle være sekker fulle av elendighet. Han er større, Han både kan og vil gjøre mer enn vi trenger. Men stykk det ikke opp! Han er ikke noe menneske, som man kan trette hvis man tigger og ber for meget. Jo mer du ber, jo heller vil Han høre deg. Øs bare alt ut, ikke dråpevis, for Han vil heller ikke gi deg dråpevis. Han vil overøse deg med en syndflod, ikke for å ødelegge deg, men for å trøste deg og fri deg ut av nøden, slik som Noa.

Tone: Fader vår i Himmerik.

Å bede Herren selv oss bød, Dertil oss skynder og vår nød.
Den som i tro sin bønn frembær’, Den hører Han som hjertet ser.
Kan noen glede ligne den Å gå til Gud som til en venn?

Be trofast, be i Jesu navn, Da åpner Gud sin faderfavn,
Velsigner deg og sender ned Sin Hellig Ånd med lys og fred,
Med håp og trøst i sorgens tid, Med kraft og mot i livets strid.

O hvilken glede, milde Gud, For deg å øse hjertet ut!
Inngyt da selv oss bønnens ånd, Og løs, o Gud, vår tunges bånd,
Så vi kan gjøre som de små: Med alt vart ønske til deg gå!

7. MARS De rettferdiges har glede i vente. Ord. 10, 28.

Akk, den som bare kunne vente, han skulle få se Guds undere. Men tiden blir ofte for lang for oss. Vi vil at vårt ønske skal oppfylles straks, men Gud vil at vi skal vente. Ja, ofte blir nøden større i stedet for mindre, og det ser ut som om Herren hadde forstøtt oss. Dette gjør Han for at vi skulle holde oss så mye fastere til Ham, slik som et barn gjør, hvis man gir inntrykk av at man vil støte det fra seg. Da holder det seg enda fastere til oss, og det har den tiltro at man ikke vil støte det bort. Således handler den kjære Gud av og til som om Han ville støte oss bort, men likevel har Han innesluttet oss dypt i sin nåde. Blir nøden større, så hold deg bare tettere inn til Ham. Håp og vær trøstefull! Når vi har drukket nok av malurt og galle, så gjør Han kalken søt og full av sukker og honning. Det gjelder bare at vi holder ut med tålmodighet den korte stund, da vi skal sørge. Herren har sine visse timer, likså vel til å bedrøve som til å glede. Først må angsttimen være utrunnet, for gledestimen kommer. Men Guds time er når all menneskelig hjelp har ende, da når bade Hans herlighet og vår salighet best kan bli fremmet. Dette forstår vi ikke; derfor ønsker vi ofte hjelp før tiden. Lasarus’ søster mente at det var Herrens time, da deres bror lå, på dødsleiet. Men nei! Da ban alt hadde ligget fire dager i graven, først da var Herrens time kommet, for at Hans herlighet kunne vise seg så mye større, og troen derved bli kraftigere styrket. Luther skriver: Slik pleier Guds gjerninger å
være: når alle fortviler og sier at det ikke finnes noen utvei, da begynner Han først for alvor og fører saken til en så god og herlig utgang som ingen hadde kunnet tenke seg.

Tone: Guds godhet vil vi prise.

Fra Gud vil jeg ei vike; Han viker ei fra meg,
Ledsager meg så like på rette vei til seg.
Han rekker meg sin hånd Fra aften inntil morgen.
Han utfrir meg fra sorgen Og styrker selv min ånd.

Når nesten seg forandrer Med hjelp og yndest sin,
Straks Gud Han til oss vandrer Med nådens milde skinn
Og hjelper av all nød, Fra synd og skam bevarer,
I syndens straff oss sparer, Og midt uti vår død.

Ham vil jeg og adlyde Fra nå av til min død.
Det skal meg ei fortryte, Han vender all min nød.
Ham jeg alt stiller til. Mitt legem, sjel og livet
Til Gud skal være givet. Han gjøre hva Han vil!

8. MARS I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet. Jak. 1, 3.

Du har det løfte at alle ting skal tjene til det gode for dem som elsker Gud. Tror du det, så har du tålmodighet og lar Gud råde. Utålmodighet er en brennende pil som satan skyter inn i ditt hjerte for å gjøre ditt kors så tungt og bittert at du til slutt må fortvile. Gi ikke den rom! Det som du ikke kan forandre, det må du lide med tålmodighet. Ja, du skal ikke ville forandre det mot Guds vilje, men si: Det som behager Gud, det behager også meg. Det er Guds vilje, som du skal fyllbyrde i sorg og nød. Gjør du den, så vil du ha trøst av Ham så lenge din sorg varer, og i Hans tid vil du få den hjelp som Han har lovt. Vent på Ham, og du skal enda prise Ham, som ditt ansikts frelse og din Gud.

Tone: Vær nå glad og vel til mote.

Allting tjener dem til gode Som i sannhet elsker Gud.
O, det gjør meg vel til mote. Alt Han fører herlig ut.
Er Hans råd enn underlig, Fatter kjød og blod ei slikt,
Gagn Han dog av alt utleder Og til Himlen meg bereder.

Skinner velstand i min bolig, Eller sorgers reddsom natt
Gjør i sjelen meg urolig, Var jeg for Guds pil utsatt
Som et hverdags-øyemed, Kastet Han i støvet ned,
Eller hjalp Han meg på fote, Allting tjene skal til gode.

9. MARS Det er godt at man håper og er stille til Herrens frelse. Klag. 3, 26

Håp og stillhet for Herren, eller tålmodighet, de hører sammen. Som ankeret holder et lite skip opp mot havbølgene, så det ikke blir kastet rundt og går under, slik holder det kristne håp hjertet oppe midt i motgang og elendighet, og bevarer den kristne så han ikke blir brukket ned av korsets stormer. Når et hjerte har det sikre håp at det ikke evig skal bli i sin uro, men i rett tid rives ut av den ved Guds hånd, når det håper at den timelige elendighet skal etterfølges av en evig og ubeskrivelig herlighet, – da står hjertet fast og ubevegelig i korset og holder tålmodig ut til Herren befrir det. Et slikt håp fødes ikke av kjød og blod, men av Guds Ord og bønn. Disse midler må du ta din tilflukt til, så du også i motgangens dager kan si: Lovet være Herren evig!

Tone: Guds godhet vil vi prise.

Her lignes trengselstiden Kun ved en stakket stund,
Så følger trøsten siden, Slik taler sannhets munn.
O sjel, bli derfor ved! Bli ved å kjempe, rope,
Bli ved å tro og håpe I all tålmodighet!

Min sjel, vær du kun stille, Og bli i troen ved,
La ingen nød deg skille Fra Kristi kjærlighet!
Du vet jo til din trøst: Guds barn som sår med tåre,
Dem visselig står fore En salig gledes høst.

Så trøst deg da, mitt hjerte, Med disse dyre ord,
Og vit at all den smerte Du lider her på jord,
Ei verd å lignes er Med all den glede hisset
Deg Jesus har forvisset, Vårt borgerskap er der.

10. MARS Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid. 1 Joh. 2, 17.

Hva finner vi på jorden? Rikdom, ære, prakt og vellevnet. Dette søker de fleste mennesker; men hvor sjelden finner de det de søker, og når de finner det, hva har de da funnet? Fordervelse, hvis de har funnet det med urett; fare for sjelen, hvis det er funnet uten urett; i rikdom en snare til å senke seg ned i, i ære en anstøtsstein til fall, i vellyst en gift til døden. Søk det som er oventil! Der er Kristus. I Kristus har du liv, og overflod, ikke bare i evigheten, men også her på jorden. Joh. 10, 10. De som søker Ham, skal man ære. Om de ikke er skjønne av utseende, så er de likevel skjønne av hjerte, og i troen er de ett med den skjønneste blant menneskenes barn. Om de ikke er edle av skinn, så er de edle av sinn, født av Gud og elsker Hans vilje. Er de ikke rike på gull, så er de likevel rike i Gud, rike på gode gjerninger, rike på himmelske skatter. Er de ikke herrer over land og folk, så er de likevel herrer over seg selv, over verden, over døden og djevelen. Er de ikke glade ved øl og vin, så er de likevel glade i Herren. Han gleder deres hjerte, om enn andre har overflod av korn og vin. Er de ikke sunne og sterke på legemet, så er de likevel sunne på sjelen, sterke i Gud ved sin Herre Jesus Kristus. Den som har Ham, har alle ting med Ham.

Tone: Hvo ene lader Herren råde.

Bort, verden, av mitt sinn og øye! Din lyst du selv beholde kan,
Som meg ei mere kan fornøye, Enn barnetøy en sindig mann.
Hver elske hva hans sinn står til! Jeg kun min Jesus elske vil.

Han er min rikdom og min mere, Min vitenskap og sjelelyst.
I Ham jeg rett tilfreds kan være, For Jesus, Han er all min trøst.
Hver elske hva hans sinn står til! Jeg kun min Jesus elske vil.

Når munnen smak og mæle mister Og mumler mot den mørke grav,
Når øynene i døden brister, Hvor blir vel verdens lyst da av?
Hver elske hva hans sinn står til! Jeg kun min Jesus elske vil.

11. MARS Visdommen kan holde sin eier i live. Pred. 7, 12.

Visdommen, som gir livet, består av fire stykker: at vi erkjenner hva som er i oss, nemlig vår svakhet og synd; hva som er over oss, nemlig Guds nåde; hva som er omkring oss, nemlig verdens forfengelighet; hva som er under oss, nemlig helvetes pine. Blir denne erkjennelse virksom, så følger mange dyder på. Erkjennelsen av vår syndefullhet virker ydmykhet og anger, erkjennelse av nåden virker tillit og glad frimodighet, og i denne tillit skuer man inn i Himmelen, ja i Guds hjerte, – erkjennelsen av verdens forfengelighet og tomhet virker forakt for verden, og på den måten blir de jordiske begjærligheter holdt i tømme, for man har noe bedre i sikte, – og erkjennelsen av den evige elendighet at man frykter Gud, så man alltid skyr synden og søker å leve til Guds behag i alle ting. Men det er bare én som makter å tenne erkjennelsens lys i deg, nemlig Gud Den Hellige Ånd, og Han gjør det ved sitt Ord.

Tone: Vær nå glad og vel til mote.

Vise, det er de som kjenne Deres synd og syndens frukt,
Ser sin dårskap og elende, At forstandens lys ble slukt,
Viljen til det gode død, Da sin pakt med Gud de brøt.
Nå sin dårskap de fortryter, medens bedringstårer flyter.

Vise, det er de som trenger Seg i Jesu vunder inn,
Seg ved Ham i troen henger Med et fullt hengivet sinn,
Verdens visdom kaster bort, Og hva verden akter stort,
Retter alle deres sinne, Kun til Jesus rett å vinne.

Vise, det er de som bede Stetse om Guds Ånd å få,
Og av Ham seg lader lede På den rette vei å gå.
Hvo av hannem føres ei, Vandrer på den brede vei,
Skjønt han vet om nådens rike Mange store ting å sige.

12. MARS Gå ikke i dom med din tjener! For ingen som lever, kan være rettferdig for deg. Sal. 143, 2.

Stjernehimmelens lys er som mørke når den sammenholdes med solen. På samme vis er englenes rettferdighet ingen rettferdighet når den sammenlignes med Guds rettferdighet. Og enda mindre kan et menneskes rettferdighet bestå for Gud. Jo helligere et menneske er, desto dypere er dets erkjennelse av synden, og det bønnfaller Gud: Herre, gå ikke i rette med meg! Esaias, den store hellige, sier: All vår rettferdighet er som et besmittet klede. Daniel, den dyrebare Guds mann, sier til Gud: Deg, Herre, hører rettferdighet til, men oss vårt ansikts blussel. Pau1us, det utvalgte Guds redskap, sier: Jeg er den største blant syndere. – Du kan være så hellig du vil, om du så var helligere enn Abraham, Samuel, Peter og Paulus, så, må, du likevel be: Gud, vær meg synder nådig! Hvorfor er det så mange som ikke vil erkjenne seg for syndere? Fordi de ennå er i et fullstendig mørke. Når natten er mørk, ser man ikke skyggene. Men når dagen kommer, da ser man dem. De som sørger og er ydmyket under erkjennelsen av sine synder, hos dem begynner dagen å gry.

Av dypest’ nød jeg rope må, O Herre, du meg høre!
Ditt nådes øre merke på Den bønn jeg frem vil føre!
Om du i nåde ei ser bort Fra all den synd som her er gjort,
Hvem kan da frelst vel blive?

For deg kun nåden gjelde kan Til synden å forlate.
Min gjerning hjelper ei et grann Og bøter ei den skade.
For deg er ingen funnet ren, Ti frykte seg må hver og en
Og tage trøst av nåden.

Derfor til Gud jeg holder meg I mine synders våde.
Mitt hjerte såre trøster seg På Jesu søte nåde,
Som er meg i Hans Ord tilsagt, Det står evindelig ved makt.
På nåden, Gud, jeg bier.

2. OM TROEN PA JESUS KRISTUS OG FORLØSNINGEN VED HAM 13. MARS

For så har Gud elsket verden at han har gitt sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Joh. 3, 16.

Se, troen er betingelsen for å bli salig. Men hva er det for en tro som gjør salig? Til den saliggjørende tro hører først og fremst at man kjenner de kristelige trosartikler, og da særlig den som handler om Kristi person og gjerning. I vår bekjennelse lyder den slik: Jeg tror på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre, som er unnfanget av Den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til helvete; sto opp tredje dag fra de døde, fór opp til Himmelen; sitter hos Guds, den allmektige Faders, høyre hånd; hvorfra han skal komme igjen for å dømme levende og døde. Det er imidlertid ikke nok med kunnskap om hva Skriften således lærer om Kristus. Kunnskapen må følges av hjertets overbevisning om at det er sant og sikkert, fordi Han som er sannheten selv, taler i Skriften. Men heller ikke med dette blir du salig. Også djevelen og hans engler tror og tviler ikke, men like fullt er de håpløst fortapte vesener. Til hjertets overbevisning må det komme en hjertelig tillit. Du må tilegne deg alt hva Skriften lærer om Kristus, anta det som om det var talt til deg og skjedd for deg, og forlate deg trygt på dette, som den dyrebare Luther lærer når han utlegger bekjennelsen om Kristus slik: Jeg tror at Jesus Kristus er en sann Gud, født av Faderen fra evighet. Jeg tror også at Han er et sant menneske, født av jomfru Maria, at Han er min Herre, som har gjenløst meg som var fortapt og fordømt til den evige død, at Han har fridd meg fra synd, død og satans rike, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og med sin ubillige og uskyldige død. Og det har Han gjort alt sammen for at jeg skal være Hans egen som en synderlig ting, og for at jeg skal tjene Ham rettferdig, uskyldig og salig, stetse leve og regjere med Ham i Hans rike, liksom Han også sto opp fra de døde, lever og regjerer i evighet. Det er alt sammen visst og sant i alle måter. Liksom det her står på papiret, slik må det stå innprentet i ditt hjerte. Men dette må du be om, for den sanne tro er ikke menneskeverk; den er en Guds gjerning i sjelene.

Tone: Jeg beder deg, min Herre og Gud.

O søte Gud, din kjærlighet, Den haver ingen like.
Min sjel, min munn, min tunge vet Den ikke ut å sige.
Jeg i en bunnløs avgrunn ser, Når jeg det vil beskue,
Hvordan du kunne få meg kjær, Som intet kunne due,
Men du har elsket verden så At for den skulle blive
Fordømt og ganske undergå, Din Sønn du ville give,
Som døden led i alles sted, For alles synd å bære.
Jeg derfor er i tallet med, Dess skje deg evig ære!

14. MARS

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Joh. 1, 1

Kristus, Guds Sønn, født av Faderen fra evighet. Du et menneske av mennesker, Jesus Gud av Gud. Man må imidlertid ikke tenke seg dette som en legemlig fødsel. Gud er en Ånd, Guds Sønn er Åndelig født av Faderen. Han er fra evighet av i Gud som Guds tanke om seg selv. Det som Gud tenker, er ikke bare et tankebilde. Det han taler, er heller ikke en tom lyd, men det star der øyeblikkelig i liv og virkelighet. Gud tenkte seg selv, liksom du tenker deg selv. Han sa: Jeg Gud! Da var Sønnen, av samme vesen som Han, Gud født av Gud. Du sier: Det kan jeg ikke forstå! Kjære, jeg forstår det heller ikke, men jeg tror det på Guds Ord. Dette lærer: I begynnelsen var Ordet, og mener dermed tidens begynnelse eller age skapte tings begynnelse. Skriften sier ikke at Ordet ble i verdens begynnelse, men det var allerede. Guds Sønn var, ennå, for noen skapning var Joh. 17, 5. Den som har vært før tiden, Han er evig. Den som er evig, er Gud. Men Guds Sønn kalles Ordet, fordi Han ved den evige fødsel er talt av Faderen på en uutsigelig måte. Herren sa til meg: Du er min sønn, Jeg fødte deg i dag, Sal. 2, 7. Dessuten kalles han Ordet også av den grunn at Han åpenbarer Guds vilje for oss, liksom ordet tolker hjertets mening, og fordi Han trer fram for oss og fører ordet for oss hos Faderen. Dersom noen synder, sier Skriften, har vi en Talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og Han er en forsoning for våre synder. Ærer du Jesus som det mest fullkomne av alle mennesker og følger i Hans fotspor, da gjør du vel, men du gjør ikke nok. Du skal også tilbe Ham: Min Herre og Min Gud! Alle skal ære Sønnen, liksom de ærer Faderen, for Han sa: jeg og Faderen, vi er ett, Joh. 10, 30.

Tone: Rinn nå opp i Jesu navn.

Du som hadde herlighet Hos din Fader i det høye
Førenn noe jordisk øye Så det lys vi frydes ved,
Førenn hav og berg og slette Fremsto ved Hans skaperbud,
Aldri kan jeg glemme dette, Jesus, at du er min Gud.

Vel, jeg vet, i støvets drakt Vandret ydmyk du her nede
For at faderkjærligheten Kunne slutte nådens pakt:
Men fra Majestetens sete Gikk du jo frivillig ut,
Og jeg tør deg glad tilbede Som min Herre og min Gud.

15. MARS Og Ordet ble kjød. Joh. 1, 14.

Jesus, vår Frelser, ikke bare sann Gud, men også sant menneske. Ordet ble kjød, det er: Guds Sønn er blitt menneske. Fordi Frelseren skulle frelse menneskene, lide og død for oss, så måtte Han være et menneske. Gud som Gud kan ikke lide og dø, så lenge Han bare er Gud. Kristus er Gud og menneske i én, uatskillelig og uoppløselig person. Den menneskelige natur er opptatt i Guds Sønns person, og av begge naturer er blitt én person. Som et bilde på dette kan vi ta et glødende jern. Der finner vi to forskjellige ting, som kunne tenkes hver for seg, ild og jern. Men når jernet legges i ilden, blir det glødende, og av jern og ild blir det én eneste ting, så du ikke finner jern noe sted, uten at det på samme tid er ild. Slik er Ordet, altså Guds Sønn, en natur; mens kjødet, Kristi menneskelighet, er en annen natur. Likevel forenes de to naturer, så det guddommelige liksom fullstendig gjennomtrenger, opplyser og herliggjør det menneskelige, slik som jernet blir gjennomglødet av ilden. Om dette synger kirken:

Egen tone.

Du være lovet, Jesus Krist, At menneske du bleven est
Og kommer som vår broder kjær, Ti gleder seg all Himlens hær.
Halleluja!

Gud Faders Sønn av evighet Er kommet fattig til oss ned.
I våres arme kjød og blod Seg kleder Gud, var Herre god.
Halleluja!

Han som all verden er for trang, Her ligger Han på moders fang
Som en av våre kjære små, Den Gud av hvem vi opphold få.
Halleluja!

Nå rinner opp med hellig glans Utover verden lyset Hans
Og skinner inn i natten så At lysets barn vi blive må.
Halleluja!,

Ja, Han som var Guds hjerte nest, Til jorden kom, en fremmed gjest,
Og fører oss fra dødens dal Med seg til Gud i Himlens sal.
Halleluja!

Han er på jorden kommet arm, At du skal hvile ved Hans barm
Og blive både glad og rik, Hans kjære, søte engler lik.
Halleluja!

Det har Han gjort. Vi kan derpå Hans store kjærlighet forstå.
Hver kristen glede seg derved Og takke Ham i evighet.
Halleluja!

16. MARS

Ordet ble kjød og bodde blant oss – og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårnes av Faderen, – full av nåde og sannhet. Joh. 1, 14.

Solens glans blir undertiden formørket av skyer, og likes var Kristi guddommelige herlighet skjult under Hans menneskelige tjenerskikkelse. Men av og til skinner solen fram av skyene og sender en lysglans hist og her. På lignende måte åpenbarte Jesus undertiden sin herlighet som Faderens enbårne Sønn. Han lot den komme til syne i herlige prekener og herlige undergjerninger. Særlig fikk apostlene se Hans herlighet, da Han ble forklaret for dem på fjellet Tabor, da Han sto opp fra de døde og deretter for opp til himmels. Denne herlighet var ikke forferdelig, slik som på Sinai, ledsaget av torden og lyn, men den var mild og deilig, full av nåde og sannhet. I Ham er Guds frelsende nåde åpenbart for alle mennesker. Han har åpenbart for oss en nådeskilde som aldri opphører å flyte. Man kan øse av den så meget man vil, den fortsetter alltid å være like full. Din Jesus er full av nåde, men også full av sannhet. Han er sannheten selv, og Han er den rette oppfyllelse av alle forbilder i loven og profetene. Guddommens fylde bor i Ham. Nå er jo Kristi herlighet tatt bort fra vårt legemlige øye, men vi ser Ham likevel med Ånden. Troen er åndens øye. Den ser allerede her Kristi herlighet og nyter Hans nåde og sannhet. Med den legemlige død blir trosdekket tatt bort, og vi skal se Herren i Hans herlighet, slik som Han er. Vi skal ikke bare se noen enkelte stråler av Hans herlighet, men hele den herlighet Han har, og det ikke bare en kort tid, men i all evighet. Om vi allerede her kunne få et glimt av denne herlighet, da ville vi akte dette livet for ingenting. Da ville vi alltid ønske med Paulus: Jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus.

Tone: Lover den Herre.

Gud åpenbaret i kjødet, hvem kan det utgrunde!
Himmeriks dører opplates i største nøds stunde!
Gud selv er her! Skynde seg til Ham enhver,
Favn Ham så fort som I kunne.

Har du, o Herre, da også på meg villet tenke?
Vil du ditt hjerte meg fullt av forbarmelse skjenke?
Hvor må jeg da Være så inderlig glad
At ingen sorg meg kan krenke!

Herlighets konge, av miskunn du manndom vil tage!
Hjertet av kjærlighet fullt jeg deg giver tilbake.
Herre, du er Den jeg alene har kjær,
Evig jeg synd vil forsage.

O, min Immanuel, kom i mitt hjerte å fødes!
Kom du, min Frelser, for uten deg må jeg bortstøtes.
Lev du i meg, Gjør meg til ett nå med deg,
Gud signe dagen vi møtes!

Jesus, til deg vil jeg hjertet så høyt jeg kan, heve,
La meg din yndest å vinne kun stunde og streve!
Ta meg i tukt, Gi meg omvendelsens frukt:
Evig for deg kun å leve!

17. MARS

Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men så mange som tok imot ham, dem har han gitt makt til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn. Joh. 1, 11-12.

Alt er Guds eiendom, men spesielt hadde han utvalgt seg det jødiske folk til sin eiendom. Blant dette folk åpenbarte Han seg endelig i Kristus, men de fleste forkastet Ham; bare noen få tok imot Ham. De som forkastet Ham, fikk sjelens fortapelse til lønn. De som tok imot Ham, ble Guds barn og arvinger til det evige liv. Han gjør av satans barn Guds barn, av fortapte Adams barn salige himmelarvinger. Når du grunner din salighet på Kristi fortjeneste og tror på Hans navn, da blir du et Guds barn, en elsket i den elskede. I Det Gamle Testamente hadde jødene et vakkert navn, de ble kalt Guds folk. I Det Nye Testaments har vi fått et enda vakrere navn. Vi kalles Guds barn. Hvem kan utforske og utsi hva det er å være et Guds barn? Stort er det å være en keisers barn, men uendelig meget herligere er det å være Guds barn. Hva er mer trøstefullt enn barnekåret hos Gud? Hva skal jeg mangle, når Gud er min Fader? Han er rik nok for alle dem som kaller på Ham. Har jeg intet å be om, så har Han enda mer å gi. Han kan gi mer enn jeg kan be og forstå. Er Gud min Fader, så handler Han faderlig med meg, selv om jeg feiler. Han reiser meg opp når jeg faller, Han tørrer mine tårer av og tilgir nådig sitt barn. Er Gud min Fader, så er Himmelen min arv. Hvem er da saligere enn jeg. Derfor er Jesus kommet, og derfor gir Han oss sitt Ord og i Ordet sin Ånd, for at vi ved Ham skal bli Guds barn.

Tone: På Gud alene.

O, hvilken ære Og alt begrep for stor, Hans barn å være
Som i det høye bor, Når man er blevet Til Herren rett omvendt,
Fra verden revet, Med Jesus rett bekjent, I Himlen skrevet
Med Lammets røde prent!

O, hvilke smykker Fra himlene er det, O, alle lykker,
O, alle ting i ett, Når hva oss skader, Vi kan for tronen gå Og sige:
Fader, Ditt barn du hjelpe må! O Gud, hvor lader Det deilig der å stå!

18. MARS

Engelen sa om Maria: Det som er avlet i henne, er av den Hellig Ånd. Og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 20-21.

Guds Sønn er blitt menneske for å forløse oss og frelse oss fra våre synder. Men ingen synder kan frelse den annen, derfor er Jesus som menneske unnfanget av Den Hellige Ånd, for at Han ikke skulle arve den syndige natur, slik som vi. Men hvem frelser Han? Sitt folk. Her er du også medregnet. Ved den hellige dåp er du blitt et medlem av dette folk. Når du blir i din dåpspakt, må du derfor ikke tvile på at Jesus vil frelse deg fra den evige fortapelse. Si med full tillitt: Min Jesus, min saliggjører. Den som kan si dette med sann tro, han er rikere enn himmel og jord. Er Jesus din, så er alt som tilhører Ham, også ditt. Hans rettferdighet er din rettferdighet, Hans liv er ditt liv, Hans salighet din salighet. Men hjertet har vanskelig for å komme så langt at det sier: Jesus er min. Det går oss som det går små barn, som ennå ikke har lært å tale riktig. De snakker feil og stanser ofte midt i en mening. Vi sier vel Jesus, men når vi kommer til ordene: er min, da stanser vi og sukker inderlig: Ja, om Han bare var min! Akk, om jeg kunne si det! Er det slik med deg, da skal du ikke forsage. Der hvor det er slike sukk i hjertet, der er det allerede tro, og der hvor det er tro, der er det nåde. Vel er da din tro ennå svak, men det lille barn som nå laller, skal med tiden lære å tale med ferdighet. Ennå kan du lære å si med full tillit: Jesus er min! Han er min saliggjører!

Tone: Rinn nå opp i Jesu navn.

O, jeg er en syndig kropp, Det er all min tittels ære;
Bedre kan den ikke være Når jeg kaster Loven opp.
Men for du er Jesus blevet Og min jammer på deg tok,
Derfor står mitt navn innskrevet Deilig uti Livets bok.

Jeg skal opp i dommen stå, Inn med fryd i Himlen stige,
Herske uti Jesu rike Med en deilig krone på.
Hvite klæder, palmegrener, Engledrikk av livets flod,
Dette nyter jeg alene For min Jesu navn og blod.

Nå, det navn, o Jesus, som Du for meg har villet bære,
La det meg i tanker være, Hvor jeg går i verden om;
Og i dødens siste dvale La det kvege sjel og sinn,
At jeg må om Jesus tale Til jeg går i Himlen inn!

19. MARS

Og Jesus gikk omkring i hele Galilea, lærte i deres synagoger og prediket rikets evangelium og helbredet all sykdom og all skrøpelighet blant folket. Mat. 4, 23

Med disse ord forteller evangelisten i korthet hvordan Kristus fullførte sitt profetiske embete. Denne gjerning begynte Han da Han var omkring tretti år. Inntil da hadde Han levd stille og ukjent i Nasaret. Men etter sin dåp dro Han omkring, mektig i ord og gjerning. Dette gjør Han ennå, bare på en annen måte. Han lar ikke bare sitt Evangelium predike i all verden, men Han stadfester det også ved tegn og under som følger med. På Hans Ord ble de blinde seende, de døve hørende, de spedalske rene, de syke sunne, de døde levende. Som Han den gang helbredet legemet, så er Han ennå en lege for sjelen. Å helbrede de åndelige sykdommer er ikke noe ringere under enn at Han tok bort de legemlige sykdommer. Du kunne vel slepe deg tusen mil for å finne hjelp for ditt legeme. Er ikke sjelen mer enn legemet? Kom til Jesus; Han hjelper i dag som i går, Han hjelper i all evighet de syke sjeler. Si: Jeg er åndelig blind; opplys mine øyne, så ikke dødssøvnen skal legge seg over dem! Jeg er døv for Guds stemme; åpne mine ører, så jeg kan høre! Jeg er lam og avmektig til å gå. på Guds veier; vekk meg og gi meg kraft til å gå frem på den smale vei! Jeg er spedalsk, tildekket med onde syndebyller; helbred meg så blir jeg frisk. Jeg er hjemfallen til døden; forlat meg mine synder, og gi meg det evige liv! Ber du således med alvor, da vil du få hjelp av Ham; tro kun!

Tone: Jeg roper, Herre Jesu Krist.

O Jesus, hvor mangfoldig er, Den sykdom, sorg og plage
Som bratt oss engster her og der I våre levnetsdage!
Men du er all vår hjelp og trøst Når vi er full av smerte
Og vårt hjerte i tårer er utøst For korsets hårde smerte.

Hvor mang en fattig og forlatt Oppå sitt leie ligger
Uttæret, mager, blek og matt Og folkehjelp seg tigger.
Men du, o søte Jesus, deg Hos dem da lader finne,
Og opprinne Din hjelp betimelig, Som de ved troen vinne.

O søte Jesus, når du vil Min sykdoms makt forøke,
Gi da din Ånd og nåde til Jeg ene deg kan søke!
La sjelen være høvedsmann, Som full av tro kan være og meg bære
Til deg, som vil og kan Min pines bånd avskjære.

20. MARS

Da talte Jesus atter til dem og sa: Jeg er det verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha det livsens lys. Joh. 8, 12.

I Adam er vi alle formørket og vandrer i mørke, det er: i villfarelse, synd og usalighet. Men Jesus er det sanne lys, som lyser i denne verdens mørke. Johannes var et brennende, skinnende lys, men han var ikke 1yset. Jesus er det sanne lys, som lyser av egen kraft. Både sol og måne lyser, men månen låner sitt lys fra solen. Slik hadde både Johannes og apostlene sitt lys fra Kristus. De ble lys ved Ham. Ved Ham skal også du bli et lys. Jesus opplyser sjelene ved sitt Evangelium. Han dro omkring i landet og prediket om Guds rike, og Han utvalgte sine apostler for at de skulle dra omkring i hele verden og predike dette samme Evangelium. Den som hører det, Han ser et stort lys, og den som tror det av hjertet, Han har livets lys i seg, ja Jesus selv. Men er Kristus i hjertet, da er Han ikke uvirksom, men vekker og driver fra en dyd til en annen. Da lar Han det få kjenne sin vennlighet, så man får kjærlighet til Ham og etterfølger Hans eksempel. Derfor kan man si om en opplyst kristen: Se, i det menneske lever Kristus. Der er Hans mildhet, Hans ydmykhet, Hans vennlighet og godhet. Kristne er Som Mesteren. De lar sitt lys skinne for menneskene, for at de skal se deres gode gjerninger og prise deres Fader, som er i himlene.

Tone: Nu velan, vær frisk til mote.

Lyset er i verden kommet – Vet du også om du tror?
Har du noen tid fornummet At din Jesus i deg bor?
Har Hans nådestrålers kraft I din sjel sin virkning hatt?
Kan du i ditt hjerte finne At der er et lys der inne?

Gud, som lyset lot oppklare Her i nådens blide vår,
Vil og ingenlunde spare Dem som dette lys forsmår.
Vil du vende ryggen til, Gud deg fra seg støte vil.
Den som ei vil lyset kjenne, Skal i mørkets rike brenne.

La din nådes-glans opprinne, Søte Jesus, at jeg må
Derved alltid veien finne Som jeg bør å vandre på!
Vær min formann, så jeg ei Kommer på den brede vei,
Eller fra ditt fotspor viker Før jeg inn i Himlen stiger.

21. MARS

Jesus svarte: Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født dertil kommet til verden at jeg skal vitne om sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst. Joh. 18, 37.

Løgnen er av djevelen, sannheten av Gud. Ved løgn bedrar djevelen menneskene, ved sannheten regjerer Jesus hjertene. Den er Hans rikes septer. Som en stor profet, mektig i ord og gjerning, dro han omkring og preket sannheten og lar den ennå prekes ved sine tjenere. Hans Ord er sannhet, for det er av Gud selv, og Han kan ikke feile. Dessuten gir det oss virkelige skatter og viser den sanne himmelvei. Som riket er, slik må undersåttene være. Fordi det er et rike av sannheten, så må også undersåttene elske og utove sannheten. Hver den som er av sannheten, sier Jesus, horer min røst. På dette kan du kjenne om du tilhører Kristi rike eller ikke. Prøv deg om du elsker sannheten, om sannheten er i ditt hjerte og i din munn. Sannheten skal bestå løgnen skal forgå. Velg deg ett av to: Holder du deg til sannheten, så har du Gud til din Fader. Holder du deg til løgnen, hvem er da din far? Jesus sier det i sin tale til jødene: Den far I er av, er djevelen; han er en løgner og løgnens far.

Tone: Kom hit til meg, enhver især.

Hjelp, Gud, at vi den nåde få Vi våre synder kjenne må,
Av hjertet dem fortryte, Og tro på Kristus alle mann,
Vår Herre Gud og Frelser sann, Og aldri mot Ham bryte!

Hjelp, Gud, vi etter dine Ord Til ditt navns pris på denne jord
I gudsfrykt vandre sammen. Din Ånd oss føre mildelig
På rette vei til Himmerik Ved Jesus Kristus! Amen.

22. MARS Jesus sa: Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Mat. 9, 13.

Herrens mening er: Hvis dere mennesker var rettferdige, så ville det jo ikke være nødvendig at jeg kalte dere til omvendelse. Men da dere nå alle sammen er syndere, så er jeg kommet for å kalle dere til omvendelse, og fordi jeg kaller til omvendelse, så må jeg også ta imot dem som med anger og sorg erkjenner sine synder og omvender seg. Her er det ingen forskjell; mann eller kvinne, gammel eller ung, høy eller lav, rik eller fattig, lærd eller lek, alle er de syndere og mangler den ros som de skulle ha for Gud. Alle er syndere, men ikke alle er fattige syndere. En fattig synder er den som erkjenner sin synd, føler syndens makt i samvittigheten og i denne angst sukker etter nåde. Sånne fattige syndere vil Jesus gjøre oss til. Hvorfor vil han det? Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil Gud ikke forakte. Hvordan fant Maria Magdalena trøst? Hun gjorde sine øyne til vannkilder og vette Jesu føtter med sine tårer. Hvordan ble den falne Peter oppreist? Han gikk ut og begynte å gråte, og gråt bitterlig. Godt er det om du også føler din synd slik. En sådan gudelig bedrøvelse er begynnelsen til å bli hjulpet, men ikke hjelpen selv. Vil du ha hjelp, må du nærme deg til Jesus som tollerne og synderne. Ja, sier du, men min synd holder meg borte. Hva skal jeg urene hos den rene? Jeg er ikke verd å oppløfte mine øyne til ham. Det er sant at du ikke er verdig til det, men like fullt skal du gjøre det. Ingen tenker vel slik: Jeg som er kald, hva skal jeg ved den varme ild? Nettopp fordi du er kald, må du bort til ilden for å varme deg. De syke trenger til legen, de fattige syndere trenger til Frelseren. Legen tar seg av de syke, Jesus av de fattige syndere.

Tone: Bryt frem, mitt hjertes trang å lindre.

Jeg halter, snubler, går i mørke, Og støter an ved lit’ og stort.
Akk, la din Ånd og store styrke Bekrefte meg og hjelpe fort,
Rett frem og sterke trin å gjøre Og aldri lade meg forføre.

Død er min sjel til alt det gode, Slet intet vet og mindre kan.
O, la din kraft den skade bøte. Gi sådan vilje og forstand,
At jeg et dydig tre må være, Som deg utallig frukt kan bære.

Jeg fattig er og full av plage; o nåderike Jesus kom
Og la mitt arme hjerte smake Ditt søte Evangelium,
Så jeg enn også her i live Må derved rik og salig blive!

23. MARS

Alt hva min Fader gir meg, skal komme til meg, og den som kommer til meg, skal jeg ingenlunde støte ut. Joh. 6, 37.

Hva gir Faderen Jesus? Han gir Ham alle dem som med anger og sorg erkjenner sine synder, alle fattige syndere, for at Han skal trøste og lege dem og gi dem den evige salighet. Men ikke enhver bedrøvelse over synden er en gudelig bedrøvelse. Mang en sørger over synden fordi den gjorde ham skade på legeme eller eiendom. Hadde ikke så skjedd, ville han fremdeles elsket synden like høyt. Men dette er kjødelig bedrøvelse, ikke gudelig. Det må bedrøve deg at du med dine synder har krenket Gud i Himmelen, den fromme Gud, den himmelske Fader, som har gjort deg så mye godt på legem og sjel. Hvor finnes et barn som ikke er bedrøvet når det har krenket og forarger en god far? Men nå har Gud det aller beste faderhjerte. Ingen far gjør det for sitt barn som Gud gjør for deg. Det må volde deg smerte at du med dine synder har bedrøvet Jesus, din Frelser. Hva har Han ikke tålt og lidd for å forløse deg? Hvor dyrt har Han ikke betalt for deg med sitt blod? Og du trådte Jesu blod under føtter og korsfestet Guds Sønn på ny. Det skal engste deg at du med dine synder har bedrøvet den verdige Hellige Ånd. Det er Ham som i dåpen kom til deg og så ofte har advart, formant og trøstet deg, og Ham driver du med dine synder ut av ditt hjerte! Det skal såre deg at du med dine synder har forspilt Guds nåde og tatt skade på din sjel. Når du mister en krone, da er du bedrøvet. Mister du hundre kroner, da er du mer bedrøvet. Og hvis du mister tusen kroner, kan du nesten sørge deg til døde. Men støvet er ikke verd noen bedrøvelse. Du skal være bedrøvet når du mister Guds nåde og din sjelefred. Er du bedrøvet over dette, så kom til Jesus; hos Ham kan du finne det du har mistet.

Tone: O, Fader vår i Himmerik.

Jeg står for Gud som allting vet, Og slår mitt øye skamfull ned,
Jeg ser min synd, at den er stor I tanker, gjerninger og ord,
Det meg igjennom hjertet skjær! O Gud, meg synder nådig vær!

O Herre Gud, hva jeg har gjort, Kast meg ei fra ditt ansikt bort,
Ta ei din Hellig Ånd fra meg, Men la den dra meg inn til deg,
Den rette angers vei meg lær. O Gud, meg synder nådig vær!

Å Jesus, la ditt blod, din død, Meg redde ut av syndens nød,
Forstøt meg ei, hjelp at jeg må Rettferdiggjort ved deg få gå
Ned til mitt hus og gledes der. O Gud, meg synder nådig vær!

24. MARS

Liksom I har fremstilt eders lemmer som urenhetens og urettferdighetens tjenere til urettferdighet, så fremstill nå eders lemmer som rettferdighetens tjenere til helliggjørelse! Rom. 6, 19.

Hver den som gjør synd, er av djevelen. Men de våpen som djevelen strider mot sjelen med, er våre egne syndige lyster. I dem har han sin styrke. Ved synden i oss bringer han vel også døpte kristne i sin vold, så de fremstiller sine lemmer som urenhets og urettferdighets tjenere. Ikke djevelen, men deg selv må du derfor anklage for dine synder. Mot de kjødelige lyster må du stride, så du kan stå imot den onde. Men hvem gir seieren? Kristus Jesus og ingen annen. Ved sitt Ord vekker og driver Han til omvendelse, og ved sin Ånd gir Han kraft til å stå imot synden. Han er den sterkere, som fratar djevelen hans fulle rustning og utdeler hans rov, som Lukas sier i kp. 11, 22. Han fratar djevelen det som denne har røvet fra Gud, og de lemmer som før hadde vært i syndens tjeneste, fordeler Han mellom forskjellige dyder. Hjertet gir han til å tjene kjærligheten, ørene og øynene andakten, hodet visdommen, tungen sannheten. Den ene hånden henviser han til barmhjertighet, den andre til rettferdighet, legemet til måtehold og kyskhet, føttene til villighet når det gjelder å ile andre til hjelp. Men liksom djevelen ikke kan påtvinge deg sin tjeneste, så vil ikke Jesus påtvinge deg sin. Han kunne vel tvinge deg, Han som er allmektig Gud, men Han vil ikke. Du skal av fri vilje avsi den onde og tjene Kristus. Derfor, i stedet for å tvinge deg, så lærer, lokker, formaner og advarer han deg, og, hvis du hører på Hans røst, så gir Han deg kraft til å stride og seire. Men du må bruke Hans våpen og kjempe mandig som en god Kristi stridsmann.

Tone: Fryd deg, du Kristi brud.

O Gud, vår Fader, du Arbeider inntil nu, Og Jesus med stor nøde
Arbeider likemåte, Men vi Guds miskunn ille Og store møye spille.

Det er den høye tid, Og gjør da eder flid, Og kommer, kristne, strever
Med frykt, så hjertet bever, Ved Åndens hjelp å føres Til Gud å helliggjøres.

Og viser overalt Hans dyder som har kalt Oss ut av mørkets fare
Til lyset sitt det klare, På det vi Ham til ære Skal lysets barn få være.

Og gi da Gud det skjer Med meg og mange fler, Ja, rundt i verden vide
I disse nådens tide, Nytt liv i oss må tennes Og klarlig hos oss kjennes!

25. MARS

Hvor ofte ville jeg samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under vingene! Og I ville ikke. Mat. 23, 37.

Der ser du hvor gjerne Jesus ville ha menneskene salige. Det er Hans alvorlige vilje med dem. Hans alvor ser vi tydelig i det at Han i sine tjenere så ofte går etter menneskene og lar sin frelse så ofte bli båret frem for dem. Han blir ikke trett, selv om de forakter Hans Ord, ja forfølger, spotter eller enda dreper Hans tjenere. Han kommer til enhvers dør og banker ofte på. Han kommer ved den sjette time. Vil ikke mennesket, så kommer Han ved den niende. Vil det ennå ikke, så kommer Han ved den ellevte. Han utstrekker hele dagen sin hånd, om mennesket ville ta imot Hans nåde. Vil det ikke ta imot nåden, så klager Han over den fortapte sjel, liksom en far som med tårer går etter en vanartet sønn og sier: Akk, mitt barn, hvor ofte har jeg villet hjelpe deg, og du ville ikke! Vil du da haste mot din egen fordervelse? Som en høne kaller på sine kylinger når rovfuglene svever over dem, og brer ut sine vinger for å skjule dem, slik gjør Herren. Og hvordan går det med en kylling som ikke kommer når den blir kalt på? Hauken griper den og bærer den bort. Sånn griper også satan den sjel som ikke følger Jesu kall. Enhver som ikke vil ta imot Kristus, blir til bytte for den onde. Den som ikke vil frelses, må vente fordervelsen.

Tone: Jesus, dine dype vunder.

Alle ting er underlige. Ingen kan det granske ut
At Gud vil til jorden stige For å feste seg en brud.
Han har brutt sin Himmelsal, Ligger ned i jordens dal.
Til sitt eget folk Han trakter, Dog de Ham kun lite akter.

Blant din’ egne var det ikke Én av ti som kjente deg.
Men de fleste ville stikke Etter deg forræderlig.
Dine tjenere de slo, Myrdet, hudstrøk og bortjog,
Støtte, stenet og bespottet Og mot deg seg sammenrottet.

Hjerte Jesus, er din lykke Blant ditt eget folk så slett,
Kom du da, min sjeles smykke; Jeg vil avstå all min rett
Til meg selv, og give meg Deg, min Frelser, ene deg.
Meg vil jeg deg ganske give, Så du min igjen skal blive.

26. MARS

Menneskesønnen er heller ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en gjenløsningsbetaling for mange. Mark. 10, 45.

Vi er Guds skyldnere. En skyldner må tenke på betaling. Hva vil du betale din synde-skyld til Gud med? Om den ubarmhjertige tjener som Jesus forteller om i Matteus 18, heter det: Han hadde ingenting å betale med. Det samme gjelder også om deg. Det står ikke i noe menneskes makt å sone sine synder eller oppveie dem med gode gjerninger. Alle våre gode gjerninger er ufullkomne, og dersom du legger to pund gode gjerninger i den ene vektskål, så legger Gud ti tusen pund av dine synder i den andre. Da heter det: Du er veiet og funnet for lett. Noe annet blir det om du legger de ti tusen syndepund i den ene vektskal, og Kristi blod og fortjeneste i den andre. Dette oppveier alle dine synder. Si: Kjære Fader, jeg er en fattig, stor synder og har ingenting å betale min gjeld med; men min Herre Jesus har gitt meg løsepenge, nemlig sin hellige lydighet og sin blodige død. Dette bringer jeg frem for deg, og tror sikkert at all min gjeld er betalt med Jesu fortjeneste, og at du for Hans skyld forlater meg alle mine synder! Dette gjør Gud. Han tar oss til nåde og ettergir oss all vår gjeld for Jesu Kristi skyld, hvis vi sukker til Ham med et botferdig og troende sinn.

Tone: O, du store seierherre.

Gud, nor du til regnskap kaller Meg for hva jeg her har gjort,
Finnes, akk, i hver en alder, Livets tilsvar tungt og stort,
Skyld og gjeld og synd og brøde, Mange, mange tusen pund.
Akk, hvorledes tør jeg møte Frem for deg i regnskaps stund?

For din nådetrone faller Jeg med ydmyk anger ned,
Beder, roper og påkaller: Herre, ha tålmodighet!
Jesus, kom med dine summer Og betal min gjeld for meg!
Frels min sjel fra evig kummer, Be meg inn i Himmerik!

27. MARS

For en sådan yppersteprest sømmet (det seg å ha) også for oss: hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt ut fra syndere og gjort høyere enn himlene, en som ikke daglig trenger til, liksom de (andre) yppersteprester å frembære offer først for sine egne synder, deretter for folkets; for dette gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv. Heb. 7, 26 – 27.

Den som skulle være midler mellom Gud og menneskene, måtte være Gud og menneske. Han måtte være menneske for at Han kunne lide og dø for oss. Men Han måtte være et menneske uten synd, for en synder kan ikke frelse andre syndere. Den som selv ligger i samme grav som de, kan ikke trekke andre opp av den, men trenger selv å få hjelp. Nettopp derfor kunne ikke ofrene av de gammeltestamentlige prester gi noen fullgyldig forsoning. De var bare skyggeverk av det eviggyldige offer som Kristus engang for alle skulle bringe. Denne evige yppersteprest måtte dessuten være opphøyet over himlene; Gud er opphøyet over himlene; vår yppersteprest måtte også være Gud, høylovet i evighet. Ikke annet enn Kristi guddom kunne gjøre at Hans lidelse og død kom alle mennesker til gode og ble en betaling for hele verdens synd. Den som skulle sone for våre synder, måtte kunne gjøre godt det som vi hadde gjort ondt, og fullbringe det som vi hadde forsømt mot oss selv og andre. Til dette kreves allmakt, og allmakt er en Guds egenskap. Således er alt i Frelserens person stort og fortreffelig. Se på Jesus som menneske. Han er den eneste som har vært uten synd. La Ham være ditt store forbilde, som du søker å ligne! Betrakt Ham som Gud. I Ham har du da en allmektig Herre og Frelser. Fall ned for Ham og be: Min herre og min Gud!

Tone: Store profet med den himmelske lære.

Prest uti evighet! tankene skynde Alle seg hen uti lengsel til deg,
Når jeg betenker din kjærlighetsbrynde, At du et offer er blevet for meg.
Du er min Talsmann hos Faderen hjemme,
Kan meg, din eiendom, aldri forglemme.

Nå da, så skal og mitt allting seg fryde. Jeg som en kristen vil møte med sang,
All min formue skal lystig utbryte, Stemmes og fremmes i gledelig klang.
Jeg vil deg prise, o deiligste konge! Alt det som ånde har, med meg skal sjunge.

28. MARS

Kristus har løst oss ut fra lovens forbannelse, da han ble en forbannelse for oss. Gal. 3, 13.

Når vi betenker arten og måten som Kristus har forløst oss på, da synker vi ned i en dybde som ikke kan utgrunnes. Vår forløsning måtte nemlig skje ved Kristi blodige, bitre lidelse. Denne lidelse begynte i urtegården på Jesu aller helligste sjel, da den måtte bære all verdens bedrøvelse, angst og sorg, og la seg trykke til døden av denne tunge byrde. Han begynte å sørge, å engstes og skjelve, og sa til disiplene: Min sjel er ganske bedrøvet inntil døden. Du klager ofte: Det er meg så tungt om hjertet! Men du har jo bare din egen elendighet som tynger. Frelseren hadde derimot alle menneskers elendighet å bære, alle deres som har levd for, deres som lever nå og også alle deres som skal leve i fremtiden. Han følte all den jammer som synden bringer menneskene. Nå mitt hjerte, Frelseren sorger for fremmed synds skyld, har ikke du meget mer grunn til å sørge for din egen synds skyld og omvende deg? Den som ikke vil sørge her i tiden, han må engang sørge i evighet i helvete. Akk, sky synden, forarbeid din saliggjørelse med frykt og beven. Tenk på hvordan de ugudelige vil skjelve når de må høre de ord: Gå bort, I forbannende, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler! Det er dette Frelseren vil skåne deg for. Han skalv for at du ikke evig skulle skjelve, han engstet seg for at du ikke skulle evig fortvile. Er dette bortkastet på deg, så
kan ingenting redde deg fra evig å skjelve og beve i helvete.

Tone: Ja, dine dype vunder.

Jesus, gi meg gråt og sukke, Gi meg sorg for mine feil!
La din Ånd mitt hjert’ opplukke, Sett deri din nådes speil!
Gi meg trøst i siste nød Ved din nåde, blod og død.
La min siste gråt og klage Meg til Himlens glede drage.

29. MARS Lider noen ondt iblant eder, han be! Jak. 5, 13.

Da Jesu sjel var bedrøvet inntil døden, gikk Han bort og ba. Gjør du likes. Er du bedrøvet, il til Gud og søk trøst hos Ham. Lider noen, sier Jakob, da skal han be. Når du ber, taler du med Gud og utøser ditt hjerte for Ham. Da tar du nøden fra ditt hjerte og legger den i Jesu skjød. Blir ditt hjerte lettere når du bare klager din nød for en av dine venner, skulle det da ikke langt mer bli lettet når du klager din nød for Gud, som er din beste venn? Jo mer ensom, desto mer vedholdende er bønnen, og jo fjernere fra verden, desto fortroligere taler hjertet med Gud. Da Jesus ba, falt han ned på sitt ansikt – et meget ydmykt fotefall for sin himmelske Fader. Når du vil be, så ydmyk deg for Gud, og la din ydmykhet også lyse frem i dine miner og bevegelser. Gud står de hofferdige imot, men de ydmyke gir han nåde. Frelseren ber tre ganger. Av dette skal du lære å holde ut i bønnen. Så mange sukk som du sender til Himmelen, like mange bud sender du til Gud. Bønnen er liksom himmelstigen, som Jakob så englene stige opp og ned på. Sukkene er de sendebud som stiger opp til Gud, de trøstende svar som Gud gir deg, er englene som stiger ned. Til Jesus kom en engel og styrket ham. Herren sender sin engel til alle som kaller på Ham i troende bønn.

Tone: Jesus, dine dype vunder.

Hva kan veie opp den glede, Når mitt hjerte nåde får
Til med bønn for Gud å trede Og jeg for Hans ansikt står,
Breder ut min ganske sjel, Taler om dens ve og vel,
Skrifter Ham dens kamp og trengsel, Tolker Ham dens savn og lengsel.

O, når hjertet rett kan bede Til sin Gud av dypest grunn,
Det er visselig her nede Livets aller beste stund.
Intet ligne kan den trøst Som nedlegges i mitt bryst
Når min ånd i bønn kan stige Opp til Gud i Himmerike.

Da kan jeg det klart fornemme, Gud Han er meg ganske nær,
Hører faderlig min stemme Og med nåde til meg ser.
Han tar kjærlig mot min bønn, Fatter godt mitt sukk i lønn,
Legger til min svake stammen For min Frelsers skyld sitt amen.

Hvorfor er du, o mitt hjerte, Titt så lunken da til bønn,
Roper, tross din nød og smerte, Sjelden rett til Gud i lønn?
Hellig Ånd, o Herre søt! Varm meg med din nådes glød,
Så min bønn kan daglig stige Opp til Gud i Himmerike.

30. MARS

Jesus gikk litt frem, falt ned på jorden og ba at denne time måtte gå ham forbi, om det var mulig. Og han sa: Abba, Fader! Alt er mulig for deg, ta denne kalk fra meg! Dog ikke hva jeg vil, men hva du vil. Mark. 14, 35-36.

En kalk kaller Frelseren sin lidelse. I denne kalk hadde Faderen skjenket i for Ham all dødens bitterhet, djevelens raseri, helvetes kval. Mitt hjerte, ditt kors er også en kalk, som Gud har skjenket i for deg. Ingen djevel, ikke noe ondt menneske fyller korsets kalk for deg. Det er din Fader i Himmelen som gjør det. Ingen far gir sitt barn gift i begeret. Det som din Gud skjenker i for deg, er ikke annet enn salighet, selv om det smaker bittert som malurt. Derfor skal du si med David: Jeg vil ta opp den mangfoldige salighets kalk og påkalle Herrens navn. – Faller det deg tungt, så se på din Frelser, der Han ber i Getsemane. Lær av Ham å hengi deg villig, og be: Abba, min Fader, ikke som jeg vil, men som du vil! En kalk har bunn. Din lidelseskalk er heller ikke bunnløs. Den varer ikke evig, men er tilsist tomt. Som den begynner med livet, så opphører den også med livet. Når du dør i Kristus, er det slutt på all nød. Tone: Jesus, dine dype vunder.

Se, hvor skjelver Jesu lemmer, Se, hvor ryster Gud og mann!
Tenk, hvor syndens byrde klemmer, Dødens stormer livets land,
Trenger seg i Jesu blod, Kniper ved Hans hjerterot
Og Ham gjennom sjelen stinger, Hør hans sukk, hvor sårt det klinger!

Se, hvor våndefull Han faller Ned med bønn uti sin nød,
Trende ganger Gud påkaller, Beder at den bitre død
Og den kalk må vike hen, Sår seg straks til tåls igjen.
Hva hans Fader kun behager, Derimot Han gjerne tager.

31. MARS

Kristus har lidd for oss og etterlot oss et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og det fantes ikke svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overga det til ham som dømmer rettferdig. 1. Pet. 2, 21-23.

Fra Getsemane måtte Frelseren gå den ene tunge gang etter den andre. De som hadde tatt Ham til fange, førte Ham først til Jerusalem. Der hadde hele Det høye råd samlet seg hos Kaifas, og for denne forsamling ble Jesus stilt. Der sto Han bundet, det uskyldige lam midt blant ulver. De kunne ikke overbevise Ham om noen synd. Likevel slo de Ham i Hans hellige ansikt, og da Han bekjente at Han var Kristus, Guds Sønn, dømte de Ham skyldig til døden. Mitt hjerte, vi hadde fortjent den dom som Gud uttalte over Adam: Du skal dø døden. Men Kristus trer i vårt sted. Han går i borgen for oss og lar dommen gå ut over seg: Han er skyldig til døden. Trøst deg med det, for ved dette er du befridd fra den evige død. Trøst deg nettopp med dette, når verden også dømmer deg når du er uskyldig: Slik er det gått Frelseren, din Herre. Du er hans tjener: ta Hans kors villig opp og bær det etter Ham, ti og tål som Han.

Tone: Se solens skjønne lys og prakt.

Den vei du gikk i kors og trang, I bønn og strid og møye,
Min Jesus, livets snevre gang, La meg den kjenne nøye!
Uaktet kjød og blod Vil sette seg imot, Jeg dog frimodig haster frem
Og streber kun til Himlen hjem.

Ditt lys bestråle korsets dal Og alltid for meg brenne,
Så jeg fra dines lille tall Meg aldri lader vende.
Deg følger opp og ned Med sådan munterhet,
At du min vandring ynde må, Og jeg din Himmel snart kan nå!

1. APRIL

Våk og be, for at I ikke skal komme i fristelse! Ånden er vel beredvillig, men kjødet er skrøpelig. Matt. 26, 41.

Peter hadde fulgt etter Jesus inn i yppersteprestens palass. Men her gjorde han et dypt fall; han fornektet Jesus tre ganger, og sverget på at han ikke kjente dette menneske. La dette være et speil til advarsel for deg. Se i det alltid denne formaning for deg: Den som synes å stå, se til at han ikke faller! Men Peter er også, et botsspeil, og gir deg den lærdom: Når du har syndet, så omvend deg! Faller du, så stå opp igjen! Da hanen gol, vendte Jesus seg om og så på Peter. Nå falt synden tungt på hans hjerte. Han gikk ut og gråt bitterlig. Herren tilsender enhver det som skal vekke ham til omvendelse. Har du gitt deg inn på syndens vei, så gå tilbake og søk den trange vei. Gråt over dine synder og be din Frelser om nåde. Gjør du det, da er Peter også et trøstespeil for deg. Luther sier: Hvis jeg skulle male et bilde av Peter, så ville jeg på hvert av hans hårgrann male syndsforlatelse. Skriften gir ikke noe mer kostelig eksempel for et hjerte som er bekymret over sin synd, enn Peter. Om du må klage: Jeg har syndet mange ganger, så husk at Peter falt heller ikke bare én gang, men gjentatte ganger og alltid dypere. Om ditt hjerte fordømmer deg og hvisker: Din synd er altfor stor, så tenk: Kan det vel finnes et større fall enn det som Peter gjorde da han fornektet Kristus? Omvend deg, liksom han, da finner du nåde, liksom han. Se på Jesus, hold deg i troen til Hans fortjeneste, omfavn Hans kors og si: Jeg slipper deg ikke, min kjære Herre Jesus, for du er nådig mot meg fattige synder! Hos Herren er forlatelse for synden. Grip denne trøst, men la den ikke forlede deg til å fortsette i synden. Hos Herren er forlatelse, for at du må fryktes Sal. 130, 4, ikke for at man skal fortsette å synde, men for at man skal vende seg fra all synd.

Tone: Jesus, dine dype vunder.

Peter falt og ble opprettet Ved din nådes store arm.
O min Jesus, det har lettet Syndestenen av min barm.
Du vil meg og ei forsmå, I hvor høyt min synd går på
Vær med trøstens Ånd til stede, Lær meg kun som han å grede!

2. APRIL

Se, min tjener, som jeg har utvalgt, min elskelige, som min sjel har velbehag i. Matt. 12, 18.

Det høye råd torde ikke selv la Jesus drepe. Makten over liv og død lå i den romerske landshøvding, Pilatus’ hånd. Til ham overleverte de da Jesus, og forlangte at han skulle la Jesus korsfeste. Men Pilatus erkjente at Jesus var uskyldig og ville derfor slippe Ham fri. I denne hensikt stilte han frem Jesus og Barabbas for jødene, for at de selv skulle velge. Men akk, hvilken blindhet! Folket valgte Barabbas, et mørkets barn, og forkastet Jesus, Livets Fyrste, ja livet selv. Nå må du velge bedre. Vær du Guds etterfølger; utvelg deg Jesus! Apostelen sier: Trakt etter de beste gaver! Jesus er den beste gave. I Ham har vi alt, men utenfor Ham ingenting. Herre, når jeg bare har deg, så spør jeg verken etter himmel eller jord. Jødene skrek: Ta denne bort! Måtte du derimot rope:

Tone: Kom, du folkefrelser sann.

Jesus, kom dog selv til meg Og forbli uryggelig!
Kom, min sjelevenn så kjær, Jeg alene deg begjær.

Verdens lyst og liflighet Gir ei sjelen noen fred.
Vil kun Jesus hos meg bo, Mangler jeg ei trøst og ro.

Verdens rikdom, makt og prakt Holder jeg kun i forakt.
Jesus, din fornedring er All den ære jeg begjær.

Tas enn allting fra meg bort, Jeg det ikke skjøtter stort.
Du, o Jesus, er den del Jeg utvelger for min sjel.

Ingen annen lukkes inn I mitt hjerte, hu og sinn.
Ingen uten Jesus min, Hvile skal i hjertes skrin.

Akk, så kom da, søte venn. Driv all sorgen fra meg hen;
Tusen ganger ber jeg deg: Jesus, Jesus, kom til meg!

Nå jeg tålig vente vil, Legger dette sukk dertil:
Søte Jesus, trøst meg når Jeg av denne verden går.

3. APRIL Se det menneske! Joh. 19, 5.

På folkets forlangende slapp Pilatus Barabbas løs, men overlot Jesus til bødlene for å hudstrykes. De førte Ham ut og pisket Ham, så hele Hans legeme var dekket med sår og blod. Men heller ikke dette var nok for de onde mennesker. De drev også en grusom spott med Ham. De kledde av Ham og kastet en purpurkåpe omkring Ham. De flettet en krone av torner og satte den på Hans hode, ga Ham et rør i den høyre hånden, falt på kne for Ham og spottet Ham og sa: Hil være deg, du jødenes konge! Og de spyttet på Ham og tok røret og slo Ham i hodet med det. Da gikk det i oppfyllelse som profeten Esaias hadde spådd: Han var foraktet og ikke mer å regne blant mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom. Es. 53, 3. Men Han bar det stille og tålmodig. Ingen klage kom over Hans munn. Han led, tilga og ba. Husk på dette når verden spotter og håner deg. Mener du at man gjør det altfor vondt for deg, og at du ikke er i stand til å tilgi, så husk: Jesus hadde det enda mer vondt, og han bar det stille som et lam og var full av tilgivelse. – Da Frelseren var så ynkelig tilredt, kom Pilatus; han hadde medlidenhet med Ham og førte Ham ut til folket og ropte: Se det menneske! Mitt hjerte, se hvilket menneske Jesus var. Kom hver dag og se på Jesus slik som Han står her, og hold deg nær til denne skikkelse. Omvend deg i tide, for at ikke Jesu lidelse skal være spilt på deg. Din synd har pint Ham slik. Vil du fortsette å synde? Akk, nei, tenk på hvilket menneske Jesus var, og si: O Jesus, om jeg bare kunne være som deg! Og be så: Hjelp meg til det! Og når din synd smerter deg, så grip Jesus med troens arm, tre frem for Gud og si: Akk, Fader, se ikke på meg, hvilket menneske jeg er, men se på Jesus! Straffen lå på Ham, for at vi skal ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Se ikke på min synd, men se på hans fortjeneste, og tilregn meg den av nåde! Forlat meg min synd for Jesu skyld!

Tone: Meg hjertelig nå lenges.

O ansikt, høyt forhånet Med blodig sår og ve, O hoved, tornekronet
Til smerte, spott og spe, O hoved, som har været Tilbedt idelig,
Men nå så høyt vanæret, Vær hilset hjertelig.

Min Jesus, du er såret For mine synders last. Jeg burde have båret
Den straff på deg ble kast. Se hit, her står jeg arme, Fordømt til vredens ris.
Min Gud, deg dog forbarme, Ditt nådeglimt meg vis.

Min Gud, som meg bevarer, Alt godes kildevell, Av deg meg vederfarer All velferd, lykke, hell. Din munn har meg husvalet Med melk og beste mat. Din Ånd har til meg talet Og gjort meg himmelglad.

Jeg vil meg ei begive Fra deg, ta meg ved hand. Hos deg jeg fast vil blive,
Når du oppgir din ånd. Når du aldeles blegner I siste nød og død,
Jeg da meg deg tilegner Og tar i arm og skjød.

4. APRIL Se det Guds lam, som bærer verdens synd. Joh. 1, 29.

Endelig hadde Pilatus gitt samtykke til at Jesus skulle korsfestes. Da ble Herlighetens Herre under stor skjensel, som en forbryter, ført ut av byen. Da ble Han forskutt av verden og ikke ansett verdig til å leve lenger. Se her på din Frelsers jammers-bilde; Han er ganske trett og utmattet, full av blod og slag og må likevel bære det tunge kors. Derfor sier evangelisten så vemodig: Og Han bar sitt kors. Med korset bar Han også våre synder, og Han sank til jorden under den tunge byrde. Endelig la de korset på en annen, som skulle bære det etter Ham. Men da de kom til Golgata, tok de klærne av Ham, la Ham på korset, slo skarpe nagler gjennom Hans hender og føtter og festet Ham på den måten til treet. Da ble det oppfylt som Herren klager over i den 22. salme: De har gjennomboret mine hender og mine føtter. – Deretter reiste de opp korset midt mellom to korsfestede røvere, som skulle dø med Ham. Kom her og fest ditt blikk på Jesus. Han har utbredt sine hender, som den rette yppersteprest, for å velsigne deg. La deg omfavne av Hans utstrakte armer og si: I min Frelsers armer vil jeg leve og dø. Av Jesu armer skal og kan ingen rive meg ut. – Se Hans sår; med Hans hellige og uskyldige blod veller det også ut nåde og liv for deg. Disse åpne sår vitner og roper: Kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet over deg! Ved disse sår har du fått legedom. Ved dem har Jesus tegnet deg i sine hender, for at du skal vite at Han i evighet ikke vil glemme deg. Se Hans hode med en krone av torner, og Hans ansikt mildt og blekt. Han bøyer det mot deg, full av forbarmelse. Hans øyne, matte og døende, ser velsignende ned på deg og alle fattige syndere.

Naglet til et kors på jorden Henger under vredens torden
Himlens Herre og Guds Sønn. Selv den eviggode Fader
Ham i kvalene forlater, Hører tiende Hans bønn.

Akk, hvor engstet og bedrøvet, Inntil døden høyt bedrøvet,
Er den ømme Frelsers sjel! Vredens fulle kalk utdrikke
Må Han, skal Han, ellers ikke Nås Hans akt og syndres vel.

Hvem kan tenke på den smerte Uten med et såret hjerte,
Om endog en synder led? Men her led den evighøye, –
Smelt mitt hjerte, gråt mitt øye, Akk, her lider hellighet.

For all verdens syndebrøde Måtte Jesus pinlig bøte,
Tåle spott og sår og bånd, Og til sist all livets kilde
Måtte også dø, og ville, Segnet og oppga sin ånd.

Gode Frelser, kan jeg tåle Kraften av en guddomsstråle,
O, så send den oven ned! Tenn meg, så jeg må, jeg arme,
Full av Ånd og hellig varme Kjenne all din kjærlighet.

O, la aldri noensinne Korsets tre meg gå av minne
Som deg, Frelsens Fyrste, bar! Men la kors og død og smerte
Tale, rope i mitt hjerte Hva min frelse kostet har.

Hjelp at jeg min synd begreder Og meg alltid varsomt gleder
Ved min fred og salighet! Kjøpt jeg ble, ditt navn skje ære!
Dyrekjøpt – akk, la det være Varsel for meg ved hvert fjed.

5. APRIL Jesus sa: Fader, forlat dem! For de vet ikke hva de gjør. Luk. 23, 34.

Her beviser Jesus at Han er det nye testamentes yppersteprest, for Han ber for sitt folk. Nettopp ved dette oppfyller Han profeten Esaias’ spådom: For overtrederne ber Han Es. 53, 12. Sin bønn retter Han til sin Fader. Fader, sier Han. Gud tillukker sitt hjerte og er hard mot Ham, men allikevel tenker Sønnen på Hans faderhjerte med det kjærlige navnet Fader. Kjæreste sjel, når Gud i korset skjuler sitt hjerte for deg, skal du likevel ikke tvile på Hans faderlige godhet. Han forblir Fader i evighet. Hans hjerte forandres ikke, om Han enn forandrer sin tilstand. Frelseren ber her for alle sine fiender og virkeliggjør således det Han selv har lært oss: Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder! Av dette skal du lære hva du skal ønske din fiende: Ikke hevn, ikke Guds dom, men forlatelse skal du ønske ham. For de vet ikke hva de gjør, tilføyer Frelseren. På samme måte skal du også unnskylde for Gud den fiende som krenker deg, og ikke beskylde ham. Herren har også bedt for deg. Hvor mange ganger visste du ikke hva du gjorde, men lot deg bedåre av din lidenskap, slik som Jesu fiender! Hvor mange ganger har du ikke korsfestet Jesus på ny med dine synder! Hviler dette tungt på ditt hjerte, så trøst deg med Jesu forbønn, lev heretter forsiktig og vokt deg for hver eneste synd.

Tone: Jesus, din ihukommelse.

Gå under Jesu kors å stå, O kjære sjel, og med attrå Tilbe din Frelser
og gi akt På hva Han har til avskjed sagt.

Fra korsets tre min Jesus lot (Tross Belials den bitre flod)
Fremklinge nådens fulle røst, Meg og enhver til liv og trøst.

Han først for sine fiender bad: O kjære Fader, dem forlat!
For hva de gjør, det vet de ei; Så blind’ er de på syndens vei.

O Jesus, be du og for meg. Du ser hvor blind og skrøpelig
Jeg er i all min vei og verk, Men ved din bønn jeg bliver sterk.

6. APRIL

Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas’ hustru, og Maria Magdalena. Da nå Jesus så sin mor, og ved hennes side den disippel som han elsket, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn. Deretter sier han til disippelen: Se, det er min mor. Og fra den stund tok disippelen henne hjem til sitt. Joh. 19, 25-27.

Maria og Johannes og andre venner står under Jesu kors. Jesu beste venner må stå nærmest omkring hans kors. Jo nærmere Jesus, desto nærmere hans kors. Nå gikk sverdet gjennom Marias sjel, som Simeon hadde forutsagt henne. En mors hjerte blør når hun ser sitt barn dø i en bløt seng; Maria måtte se sønnen dø på korsets harde tre. Herren ser hennes smerte og trøster henne. Han gir henne Johannes til sønn i stedet for seg, og Han byder ham å elske, ære og forsørge henne, som en sønn sin mor. Det gjør også Johannes. Fra den time tok han henne til seg. Se, slik sørger Herren for de forlatte, slik sørger Han for enker og farløse og gir dem venner. Han glemmer dem ikke, om så hele verden glemmer dem. Han er enkenes rådgiver og de farløses far. Jeg er elendig og fattig; Herren vil tenke på meg; min hjelp og min Frelser er du, Sal. 40, 18. Hvor mang en trøstesløs enke har Herren ennå å trøste! Hvor mang en fattig farløs og morløs har Han å forsørge! Akk Herre, trøst også meg når jeg sukker under korset! Send en Johannes til meg når jeg er forlatt! Men dette Jesu eksempel skal også lære alle å holde det fjerde bud helt til sin død.

Tone: Jesus, din ihukommelse.

Han dermed til sin moder så, Hvor jammerfull hun monne stå,
Som støtt igjennom sjel og liv, Med mordersverd og drepekniv.

En annen sønn Han henne ga Til lindring, trøst og støttestav:
Johannes, ta deg hennes sak Som moders an fra denne dag.

Når jeg, o Jesus, og skal stå Forlatt, forhatt, med korset på,
Ja, venneløs blant rov og ran, Send et Guds barn som tar meg an.

7. APRIL

En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er du Kristus, da frels deg selv og oss! Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du er da under den samme dom? Og vi vel med rette; for vi får det våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noe urett. Og han sa til Jesus: Herre, kom meg i hu, når du kommer i ditt rike! Og Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis! Luk. 23, 39 – 43.
Frelseren hang midt mellom begge røverne. Dette er et bilde på den ytterste dag. Da skal Frelseren stå i midten og ha fårene på sin høyre side og bukkene på den venstre. Den ene røveren vender seg til Ham med en rørende bønn. Hos denne røveren fantes alt som hører med til sann omvendelse. For det første var det anger, for han sier til den andre røveren: Vi er med rette under denne dom. For det annet hadde han tro, ja en undertro. Herre, sier han til Jesus, til tross for at han ser Ham på korset ved siden av seg. Han tar ikke forargelse av Ham som er gjenstand for hele folkets hån. Kom meg i hu, sier han, selv om han ser at Han er nær ved å dø. Når du kommer i ditt rike, føyer han til. Han holder altså Ham for en konge, Han som nå henger naken og forlatt og utånder på korset. Så skarpsynt er troen; den trenger gjennom alle tåker, gjennom all den ytre elendighet inn til Jesu hjerte, erkjenner Ham for det Han er og tilber Ham som sin Herre og Frelser. Røverens tro bar også troens frukter: bønnen, han ber til Jesus, kjærligheten, for han formaner sin medskyldige, tålmodigheten, for han knurrer ikke, men sier: Vi lider med rette, og ydmykheten, for han bekjenner: Vi får det våre gjerninger har forskyldt. Bønn, kjærlighet, ydmykhet, tålmodighet er den sanne tros frukter. Men Frelseren hører røverens bønn og lover ham mer enn han ber om. Han hadde bare bedt om at Jesus ville nådig komme ham i hu, men Frelseren svarer ham: I dag skal du være med meg i Paradis. Dette ord til røveren er en trøst for alle fattige syndere. Hvor grovt et menneske enn har syndet, så blir det tatt til nåde hvis det har røverens botferdige hjerte. Kommer han angerfull og troende som røveren, så finner han nåde, hvor sent han enn kommer. Men husk: Sann omvendelse kommer aldri for sent, men det kan lett bli for sent til sann omvendelse. Vent derfor ikke! Nå når du hører Jesu røst, forherd ikke ditt hjerte, men omvend deg og søk nåde!

Tone: O Gud, du fromme Gud.

I dag er nådens tid, I dag er Gud å vinne.
Nu kan alvorlig flid Hans milde hjerte finne.
Opp, opp til bedrings gråt, Og etter Jesus jag!
Men snart! det er mitt råd – Nu heter det i dag!

Se, hvor behagelig Fremskinner nådens stråle!
Men det å bedre deg Kan ei forhaling tåle.
Måskje din klokke slår I dag sitt siste slag –
Nu leges sjelesår, Nu heter det i dag!

I dag begynn, og bi Ei dermed til i morgen!
Hva neste morgengry Kan bringe, er forborgen.
Forhaling bør ei skje I sådan viktig sak.
Nu får du opp å se! Nu heter det i dag!

Treng i Guds armer inn, Og fatt din Jesu hjerte,
Det koste i ditt sinn Hva det vil for smerte!
Til kronen går man ei I sorgløs ro og mak –
Treng inn, nu er det vei! Nu heter det i dag!

8. APRIL

Ved den niende time ropte Jesus med høy røst og sa: Eli! Eli! Lama sabaktani? det er: Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg? Mat. 27, 46.

Gud kan aldri forlate et fromt hjerte, om Han vel undertiden lar det komme i slik nød at det ikke mer kjenner noen trøst. I stedet for Guds nåde føler det da Hans unåde og vrede over synden, det føler sjeleangst og bedrøvelse. I denne tilstand var Frelseren her, da Han hadde tatt på seg hele verdens synd. Den guddommelige natur var ikke atskilt fra den menneskelige, men hvilte i denne, og den ville ikke bruke sin kraft for å drive dødens smerter og helvetes angst tilbake fra Hans hellige sjel. Han skulle smake dødens bitterhet for oss. Det kaller Han å være forlatt av Gud. Men troen kaster Han likevel ikke bort. Han sukker ikke bare: Akk, Gud, akk, Gud! men roper: Min Gud! Min Gud! Således skal du også alltid rope: Min Gud! Min Gud! Du er og blir min Gud og Fader, hvordan det enn går meg. Jo større
nød og anfektelse, desto kraftigere skal du rope, Min Gud! Min Fader! Han som ikke sparte sin enbårne sønn, men ga Ham hen for deg, Han kan heller ikke forlate deg i noen nød, ikke engang i døden. Han bærer deg, også når du føler deg forlatt, ja hvordan kunne du ellers bestå? Og fortsetter du å tro på Ham, så hjelper Han deg til slutt ut av all nød.

Tone: Mitt håp og trøst og all tillit.

Frisk opp, min sjel, og gi deg ei, Gud vil seg nå forbarme.
Å hjelpe sier han ei nei, Han trøster vel de arme.
Er pinen hard, I rosengård Kan man ei alltid danse.
Hvo på Gud tror, I trygge bør Og taper ei sin skanse.

Derfor deg gled, min kjære sjel, Det skal ei have fare.
Synd, død og djevel, fort farvel Med helvets hele skare!
Fordi Guds Sønn Med blod og bønn Har eder overvunnet.
Hvo på Gud tror, I trygge bør, Krist’ haver frelse funnet.

Han aldri noen har forlatt, Som vandret Ham til vilje,
Som all sin tro til Ham har satt, Bar korset tålig, stille.
Tro, håp og be, Ha kjærlighet, Så skjenker Gud deg nåde.
Hvo på Gud tror, I trygge bor Og frelses av all våde.

9. APRIL

Deretter, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, for at Skriften skulle oppfylles, sa han: Jeg tørster. Joh.19,28.

Jesus taler vel her om den naturlige tørst. Av det stadige blodtapet var hans livs-safter uttørret, som Han klager over i den 22. salme: Fortørret som et potteskår er min kraft, og min tunge kleber ved mine gummer. Men Han har også en åndelig tørst, for Han tørster etter oss og vår salighet. Han har en hjertelig lengsel etter at vi i troen må gripe Hans blodige offer til frelse for vår sjel. Husk på at det er din syndetørst som har pådradd din Frelser denne tørst. Jo mer du synder, desto mer vil du synde. Din tørst etter penger og ære har fått din Frelser til å tørste på korset. Hvor ofte pønser du på å vinne gods og ære, hvor ofte løper og renner du etter verden og dens forfengelige syndige lyst! Jo mer du har, desto mer vil du ha! Ved sin tørst har Frelseren frelst deg fra helvetes tørst, for at du ikke med den rike fråtser skulle tørste etter en dråpe vann, som du aldri skulle få. Ved sin tørst har Frelseren villet vekke en tørst i deg etter rettferdighet. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes, Mat. 5, 6. En av stridsmennene lesket Frelseren. Tenk også du på å slokke Hans tørst. Men hva vil du leske Ham med? Du kan ikke bedre stille Frelser-hjertets tørst enn med angerens tårer. Disse tårer vederkveger Ham, de er Hans gledesvin, som Han tørster etter. Akk, din Jesus tørster så hjertelig etter deg, tørst du etter Ham igjen. Søk Ham med angerens og botens tårer, og hold ikke opp for du har funnet Ham og Hans fred.

Tone: Dra, Jesus, meg.

O Jesus søt, Min trøst i nød, Jeg beder deg med tåre:
Hjelp at jeg inntil min død Lenges til deg såre!

O Jesus søt, Min trøst i nød, Jeg beder deg med smerte:
Hjelp at jeg inntil min død Giver deg mitt hjerte!

10. APRIL

Der stod et kar fullt av eddik. Men de fylte en svamp med eddik, satte den på en isopstengel og holdt den til hans munn. Da nå Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbrakt! Joh. 19, 29. 30.

Gud være lovet, vil Frelseren si, min lidelse er til ende, det tyngste er forbi, oppløsningen og saligheten er forestående! Dermed er din forløsning fullbrakt, så også din død skal bli en ende på all elendighet og en inngang til livet. Når du ligger på ditt dødsleie, og dine barn og venner står omkring deg og gråter og klager, da fatt mot og si: Unn meg da en ende på min elendighet. Gud være lovet, kampen er fullbrakt, løpet er fullendt; jeg går til min Fader! Herren har jo fullbrakt alt til min sjels evige frelse.

Uforsagt, Vær på vakt! Jesus har det alt fullbrakt.
Han har vunnet det store slag, Satan bundet til dommedag,
Åpnet oss Himmeriks port.:,:

Uforsagt, Vær på vakt! Jesus har det alt fullbrakt.
Snart Han kommer og henter sin brud Fra det fremmede land til Gud,
Hjem til sin himmelske fred.:,:

Uforsagt, Vær på vakt! Jesus har det alt fullbrakt.
Han kan trøste i all din ve, Han er nær, som Guds engler se,
Jesus, din trofaste venn.:,:

Klokken slår, Tiden går, Evigheten forestår.
La oss bruke den kostbare tid, Tjene Herren med all vår flid,
Så skal vi nok komme hjem!:,:

11. APRIL

Jesus ropte med høy røst og sa: Fader, jeg vil befale min ånd i dine hender! Og da han hadde sagt dette, oppga han ånden. Luk. 23,46.

Med ordet Fader har Frelseren begynt sin lidelse, med Fader ender han den også. Gudfaderhjerte er likevel den beste trøst i all nød. Guds hender er Guds nåde og makt; I dem legger Frelseren sin sjel. Mitt hjerte, når det stunder til døden med deg, da sørg ikke for legemet. Vel må det bli til jord igjen, men Gud skal likevel bevare det for oppstandelsen. Vil du sørge, så sørg for din sjel. Min Ånd, sier Frelseren; den befaler han i Guds hender. Akk, Fader, i dine hender vil også jeg gi min sjel tilbake. Der kan ingen rive den ut. Hvorfor er vi så redde når døden nærmere seg? De rettferdiges sjeler er i Guds hånd, og pine skal ikke røre dem.

Tone: Jesus, dine dype vunder.

Jesus dør, og jorden ryster. O, mit hjerte, skjelv du da!
Dø da hen, I syndelyster, Dø og driver langt herfra!
For nå døde Gud og mann For den onde lyst som rant
Opp hos oss fra Adams tide, Derav all den dødens kvide.

Jesus, jeg din død begråter, For jeg dertil årsak gav.
I din død jeg meg dog gleder, Ja mitt støv uti min grav,
For mitt liv er i din død, Og der den ditt hjerte brøt,
Din den søte nådekilde Meg til liv oppbriste ville.

O, min Jesus, gid jeg kunne, Jesus, gid jeg kunne dog
Dø med samme ord i munne Hvormed du din avskjed tok!
Bøy, o, bøy ditt hode ned til Meg uti dødens sved,
Så min sjel ditt kyss må nyte Når jeg skal min ånd utgyte!

12. APRIL Er vi døde med (ham), skal vi og leve med (ham). 2 Tim. 2, 11.

Da Jesus hadde befalt sin Ånd i Faderens hender, bøyde han hodet og døde. Det var en salig ende. Han bøyer hodet, som om Han dør gjerne og villig, liksom vi bøyer hodet når vi samtykker i noe. Han bøyer hodet for å antyde at Han vil bøye seg til oss i sin kjærlighet. Han dør. Det trofaste hjerte står stille, de kjærlige øyne lukkes, det milde åsyn dekkes av dødens blekhet. Mitt hjerte, du har grunn til å gråte ved Jesu kors. Din synd har påført Ham døden. Men også trøst skal Hans død bringe deg. Den er pantet på Hans kjærlighet til deg, for ingen har større kjærlighet enn den som setter sitt liv til for sine venner. Jesus har satt sitt liv til for deg. Han har fratatt døden den makt den hadde over deg. Nå kan du si: Død, hvor er din brodd? Kristi død har frelst deg fra den evige død. Straffen lå på Ham for at vi skal ha fred. Men du, mitt hjerte, avdø daglig fra synden i kraft av Kristi død, og si: Jeg vil ikke mer leve i synden, som har brakt dødens smerter over min Jesus. Lev for Kristus, og når du skal dø, da bøy ditt hode, og si: Ja, ja, som Gud vil, vil også jeg. Enhver som dør med Kristus, han lever også med Kristus i all evighet.

Tone: Meg hjertelig nå lenges.

Jeg takker deg av hjerte, Av ganske sinn og sjel,
Min Frelser, for din smerte, Som mente det så vel.
La meg, o Jesu Kriste, Ved troen holde meg,
Når øynene vil briste, Da la meg dø i deg.

Når jeg herfra skal vike, Da vik du ei fra meg!
Og når jeg ned skal stige I graven, vis meg deg!
Tre frem så snart mitt hjerte Er klemt av dødens nød,
Forkort min angst og smerte For din den hårde død.

Vær du mitt skjold og bue Når jeg min avskjed tar,
La meg ditt åsyn skue Som det på korset var!
Jeg derved seier vinner I tro, som det seg bør,
Deg til mitt hjerte binder: Vel den således dør!

13. APRIL

De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det var ikke svik i hans munn. Es. 53, 9

Dette er gått i oppfyllelse ved Jesu begravelse. Han døde på korset, naken og blottet for alt, som en ugjerningsmann, og likevel ble Han overgitt til en rik i sin død. Hans legeme var såret, som en henrettet forbryters legeme, med blodige merker etter hudstrykningen. Hendene var gjennomboret av naglene, og Hans side var gjennomstukket av stridsmannens spyd. I sitt liv hadde Han ikke hatt det Han kunne helle sitt hode til, og det hadde Han heller ikke i sin død. Men allikevel – det avsjelede legeme torde Hans venner til slutt bringe til hvile, etter Guds forutbestemte råd. Hans fiender skulle etter Guds bestemmelse ikke lenger kunne krumme et hår på Hans hode. Da Han bøyde sitt hode og oppga ånden, var Hans lidelse fullbrakt. Josef fra Arimatea, en rik mann, gav Ham den grav som Han hadde latt berede for seg, og en enda rikere bevarte graven og herliggjorde Jesu legeme for oppstandelsen. – Han var død for fremmed synd, og i en fremmed grav ble Han lagt. Ved dette har man helliget våre graver. Troen ser nå gravene som hvilested for Kristi lemmer. Liksom alt det som om vinteren ligger liksom dødt, begynner å spire frem og grønnes når våren kommer, slik skal våre ben på den ytterste dag igjen få nytt liv. Våre legemer legges i jorden som en sæd, som skal modnes til å stå opp og bære herlig frukt. Det var forsabbat da Jesus ble lagt i graven. Sabbaten over hvilte Hans legeme i jorden; men Hans Ånd var hos Gud, den var salig i Paradiset. Derfra åpenbarte den seg også på de usaliges oppholdssted: han for ned til helvete. Således hadde Hans fiender vel kunnet drepe legemet, men ikke sjelen, og på den tredje dag skjedde det som Han hadde forutsagt: Han sto opp fra de døde og lever fra evighet til evighet.

Tone: Jesus, dine dype vunder.

O, for troende hvor yndig Er vår Jesu dyre død!
O, hvor liflig, kraftig, fyndig, Når man er i sjelenød,
Og da full forløsning får Ved vår Jesu blod og sår.
Det er rett et Himmerike Som har aldri hatt sin like.

Så er graven meg en glede, Hvor jeg rett skal hvile meg.
Så vil jeg ei mere gråte For at man begraver deg.
For du ble dog ikke død, Men de dødens porter brøt
Og fordrev alt gravens mørke Ved din guddoms kraft og styrke.

14. APRIL

Jesus sa til jødene: Bryt ned dette tempel, og innen tre dager vil jeg reise det opp igjen. Joh. 2, 19.

Slik talte Frelseren, og slik skjedde det. De brøt ned Hans legemes tempel, men på den tredje dag reiste Han det opp igjen. Kristus er oppstanden fra de døde. Til vårt beste er Guds Sønn blitt menneske, til vårt beste er Han død på korset, til vårt beste er Han også stått opp av graven. Han lever, og vi skulle leve. Hans oppstandelse er årsaken til at vi skal oppstå til livet, og ikke til dommen. At de ugudelige oppstår, kommer av Guds rettferdighet og sannhet. Fordi Han har truet dem med evig straff, derfor oppvekker Han dem til dommen. At de fromme oppstår, har sin grunn i Kristi oppstandelse. Fordi Han, som er hodet, er oppstanden, kunne heller ikke hans lemmer forbli i døden. Hva var et hode uten lemmer, en konge uten undersåtter? Trøst deg med det når døden vil rykke deg bort. Du skal ikke bli i graven. Du legges der som et edelt såkorn, og vokser frem igjen av graven ved de dødes oppstandelse. Det er en stor trøst, men ikke for andre enn dem som allerede her oppstar åndelig med Kristus. Hvordan skjer det? Når du avlegger det gamle menneske etter den forrige ferd, som forderves ved bedraglige lyster, – og iføres det nye menneske, som er skapt etter Gud i sannhets rettferdighet og hellighet. Ef. 4, 22 og 24. Gud hjelpe deg til det! Da kan du si: Død, hvor er din brodd? Helvete, hvor er din seier? Og da skal du love Gud og synge:

Tone: Vær nå glad og vel til mote.

Takk, o store Seierherre, Takk, o livets Himmelhelt,
Som ei døden kunne sperre I det helvedmørke telt.
Takk, fordi at du oppstå Og fikk dåden under fot!
Ingen tunge kan den glede Med tilbørlig lov utkvede.

Jeg kan finne i mitt hjerte At min sjel har trøst derav,
Som kan lindre all min smerte, Når jeg minnes kun din grav,
Og betenker hvor du lå Uti dødens mørke vrå,
Og stod opp med kraft og ære. Hva kan større glede være?

Du til livet meg skal vekke, Det er din oppreisnings kraft.
La kun jorden meg bedekke, Ormer tære all min saft,
Ild og vann oppsluke meg, Jeg dør i den tro til deg
At jeg skal til liv oppstande Ut av dødens grumme lande.

15. APRIL Kristi kjærlighet tvinger oss. 2 Kor. 5, 14.

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende urter for å gå og salve Ham. Mark. 16, 1. Sabbaten over hadde de tre kvinner holdt seg stille, for at Herren kunne ha sin hvile i deres hjerter. Men da sabbaten var forbi, ga de seg tidlig på veien til Jesu grav for å salve Hans lik. Det var skikk hos jødene å salve de døde legemer, for at de ikke så snart skulle gå i forråtnelse. Kvinnene, mente det godt, Jesu kjærlighet tvang dem; men Jesus behøvde ikke denne salve. Menneskenes legemer går i forråtnelse, og årsaken er synden; men Kristus var salvet med Den Hellige Ånd og var fri for all synd. Derfor kunne Hans legeme heller ikke oppløses. Allerede David hadde sagt: Du skal ikke tilstede din hellige å se forråtnelse. I sine hjerters bedrøvelse tenkte ikke de kjærlige kvinner på dette. Heller ikke tenkte de på hva Jesus selv hadde forutsagt om sin oppstandelse. Slik går det ofte med oss når vi er bedrøvet. Vi glemmer de løfter som kunne trøste oss. Det skal en sterk tro til for alltid å kunne minnes Ordet, men også den svake tro lar seg tvinge av Kristi kjærlighet, og da vil den til sist utvilsomt finne trøsten. La du deg også tvinge slik av Kristi kjærlighet! Og vil du salve Jesus, så salv Ham med tårer, av et angerfullt og omvendt hjerte. Din synd har brakt Ham pine og død; gråt over det! Salv Ham med ditt hjertes saktmodighet og tålmodighet, så du helt overlater til Ham å bestemme din vei gjennom livet. Salv Ham i Hans lemmer; mett de hungrige, kle de nakne, plei de syke – det er å salve Jesus. En sånn salvelse er behagelig for Ham, og til dette tvinger Kristi kjærlighet alle dem som holder Ham for den som er død og oppstanden for dem.

Tone: Fryd deg, du Kristi brud.

Med kvinnene vi vil Vår salve lage til, All kjærlighet Ham yte,
Som skal av hjerte flyte Med tro og takk og ære.
Hans navn velsignet være!

O Jesus, la meg så Av synden daglig stå, Jeg opp kan stå til glede
Og for ditt æresete Deg evig lov frembære Med engletakk og ære!

16. APRIL Hos Herren er frelse. Sal. 3, 9.

På veien til graven ble kvinnene bekymret og sa til hverandre: Hvem skal velte steinen fra døren til graven for oss? Men da de kom til graven, så de at steinen var veltet bort. En engel hadde kommet fra Himmelen og hadde veltet bort steinen, så stor den enn var. Mitt hjerte, når du søker Jesus, må du ikke tro at det ikke finnes steiner som vil hindre deg. Det finnes mange steiner, ja stein på stein. For det første vil du møte verdens-steiner, som vil kaste slike tanker i din vei: Hva gagn har du av at du søker Jesus? Lev med verden, så har du det meget bedre. Og videre treffer du syndesteinen, som lar slike tanker komme opp i deg: Hvordan kan du driste deg til å søke Herren, du som er en så stor synder? Dessuten kommer også kors- og angst-steinen, så du tenker: Se, hva spør Gud etter meg? Han gir ikke akt på mitt rop og hører ikke på min bønn, men setter meg i nød og elendighet. Akk, kjæreste hjerte, du må stole på Gud. Det som din hånd ikke kan løfte, det makter hans hånd. Det som du ikke kan velte bort fra hjertet, det velter Han bort. Verdenssteinene velter Han bort ved å lære deg at Jesus er bedre enn all verdens gods, og Hans fred smaker bedre enn all øyens- og kjødslyst. Syndesteinen velter Han bort ved ordet: Om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som snø. Jesu Kristi blod renser oss fra all synd. Korssteinen løfter Han bort ved det løftet: Alle ting tjener til gode for dem som elsker Gud. Når Hans Ånd med kraft skriver slike ord inn i hjertet, da er alle steiner borte. Også frykten for død og grav forsvinner. Blir du anfektet av denne frykt, så se til Jesu grav; den er åpen, Han er ikke mer i den.

Tone: Jesus, du min glede.

Hører, I som greter Og med tårer væter Jesu hvilested:
Bort med gråt og klager! Her er gode dager, Her er fryd og fred!
Jesus er ei mere her, Brukket alle dødens skjolde – Intet kunne holde.

Har du mange synder, Jesus deg forkynner: Gjelden er betalt!
Her er ingen vrede, Nåden, den er rede – Det er riktig alt!
Jesu død, Og at Han brøt Gjennom dødens vold og vrede, Det for deg jo skjedde.

Derfor alle vegne Kan du deg tilegne Med et trøstig mot:
Jesus for deg døde For din skyld og brøde Og igjen oppstod.
Grip kun til! Han gjerne vil Være din med hva Han eier, Med sin død og seier.

17. APRIL Herren er sannelig oppstanden. Luk. 24, 34.

Da kvinnene var kommet inn i graven, så de to engler i skinnende klær. De ble redde og bøyde ansiktet til jorden. Og den ene engel sa til dem: Forferdes ikke! Det er sagt til alle som søker Kristus. Verden må forferdes. Den søker ære, rikdom og vellevnet, men finner evig skjensel, nød og elendighet uten ende. Men enhver som søker Kristus, finner det evigsanne gode, gledes fylde og livssalighet ved Herrens høyre hånd evinnelig. Dere leter etter Jesus, Nasareeren som var korsfestet, sier engelen videre; Han er oppstanden, Han er ikke her. Han har atter oppreist sitt legemes tempel, for midt i døden var Han dødens herre. Han hadde makt til å gi sitt liv, og makt til å ta det tilbake. – I Ham er livet. Også deg vil Han gi sitt liv. Til dem som hører Hans røst og følger Ham, har Han gitt det løfte: jeg gir dem et evig liv, og de skal slett ikke fortapes evinnelig, og ingen skal rive dem av min hånd. Joh. 10, 28. La dette være din trøst når din time kommer. – Se, der er stedet hvor de la Ham, sier engelen videre. Der har Hans hellige hode hvilt, der lå Hans hellige føtter, der er linkledet som Hans hellige legeme var svøpt i, men Han er ikke mer her. Han er stått opp av graven. Hvorfor søker dere etter den levende blant de døde? – Dette var den første påskepreken. Herren er sannelig oppstanden! Disse ordene er den alminnelige hilsen på påskemorgen i den østerlandske kirke. Når en møter en annen, så hilser han med de ordene: Kristus er oppstanden! og den annen svarer: Han er sannelig oppstanden. Dette skal være gleden og omsorgen for oss alle, nemlig at vi også må stå opp med Ham.

Tone: Av høyheten opprunnet er.

Han er oppstanden, det er godt, Den grumme død til evig spott,
Som før så mektig bruste. Han er oppstanden, det er visst.
Det sorte rikes makt og list Vår kjære Jesus knuste.
Det ord Skal hvor Jeg må vanke Av min tanke Aldri svinne:
Jesus kunne dø og vinne.

Han er oppstanden, det er stort, Og dermed er en ende gjort
På all min ve og jammer. Han er oppstanden, det er nok;
Min grav, som var en fangeblokk, Er nå et brudekammer.
All nød, Sorg, død, Nå ei smerte Kan mitt hjerte.
Gravens hvile Synes nå til meg å smile.

18. APRIL Dine buds vei vil jeg løpe når du utvider mitt hjerte (trøster det). Sal. 119, 32.

Først trøstet engelen kvinnene som var kommet til Jesu grav. Deretter sa han til dem hva de skulle gjøre. Gå bort, sa han, si til Hans disipler og Peter at Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se Ham slik som Han har sagt dere. – Hvor Gud sender sin trøst, der er det lydighet. Riktignok heter det om kvinnene at de gikk hastig ut og skyndte seg fra graven. Angst og forferdelse kom over dem, og de sa intet til noen, for de fryktet. Frykten og forferdelsen var av kjødet, for dette kunne ikke gripe trøsten så fort. Men trøsten fikk likevel overhånd, og med trøsten gleden. Og om de i begynnelsen ikke hadde fortalt noen om sitt syn, så ble det annerledes nå da trøsten hadde fått makt i deres hjerter. Nå skyndte de seg av sted og fortalte Hans disipler at de hadde sett et syn av engler, og hva den ene av disse hadde sagt. Da lød det: Han er oppstanden! Han er sannelig oppstanden! Se, når trøsten av Jesu oppstandelse har funnet inngang hos deg, da går du og forkynner andre: Kristus ble gitt hen for våre overtredelser og oppreist for vår rettferdiggjørelse. Og ikke nok med det, men du gjør da i din glede alt det som Herren vil befale deg. Trøsten av Kristi gjerning og gleden i Kristus gjør oss villige til å løpe Hans Buds vei. Hvorfor er mange så sene til å gjøre Kristi vilje? De har ingen glede i Ham. Og hvorfor har de ingen glede i Ham? De har ikke den trøst: Jesus er død for meg, Jesus lever for meg.

Tone: Vær nu glad og vel til mote.

Søte Jesus, gi meg nåde Ved din gode Hellig Ånd,
At jeg så min gang kan råde Og veiledes ved din hånd,
Så jeg ei skal falle hen Ned i dødens svelg igjen,
Hvorav du meg engang rykte, Der du døden undertrykte.

19. APRIL

I oppstandelsen er de som Guds engler i himmelen. Mat. 22, 30.

Etter dette ord av vår Frelser må vi betrakte engelen som kunngjorde Jesu oppstandelse for kvinnene, for å se hvordan vi skal bli i evigheten. Engelens utseende var som en ung manns, det viser at det i Himmelen ikke skal være annet enn ungdom og sunnhet. Den himmelske arv er evig, saligheten uvisnelig, kraften alltid usvekket. Engelens klær var hvite som snø, et tegn på den himmelske renhet. I Himmelen er det bare rettferdige. Der kommer det ikke noe urent inn, og de som er toet og gjort rene ved Lammets blod, skal der ikke mer tilsøles med noen synd. Det som er begynt her, skal fullendes herlig der, nemlig vår helliggjørelse. Der hvor helligheten er fullkommen, er også gleden fullkommen. Vi skal glede oss med en usigelig, evig glede. Engelens kjortel var lang og skjulte hele hans legeme. Således skal Kristi rettferdighets hvite kledning skjule oss fullstendig, så ikke engang noen gammel syndeplett mer skal kunne sees. Og videre tilføyer Matteus at engelens skikkelse var liksom lynet. Lynet forferder; således skal de ugudelige forferdes når de ser Guds barns herlighet, dem som de før ringeaktet. Lynet skinner; de rettferdige skal skinne som solen i sin Faders rike. Engelen satt; det tyder på ro. Her i verden er det bare uro, men i Himmelen er det evig ro, skjønt ikke ørkesløs ro. Engelen var sendt til å tjene dem som skulle arve saligheten. Slik skal vi hisset i salig ro fullføre Guds vilje til vår egen og andres salighet. Engelen satt ved den høyre side; slik skal de rettferdige stilles ved Kristi høyre side. Her i tiden må de for det meste være de siste og sitte nederst, men der blir det annerledes. De første skal bli de siste, og de siste de første. De rettferdige skal arve riket og ha del i Kristi herlighet. Vil du da bli lik Guds engler i herlighet, så må du også bli lik dem i hellighet. Her hellig, hisset herlig, – det henger nøye sammen.

Tone: Min sjel og ånd, oppmuntre deg.

Hva møye, trengsel meg har møtt Fra første dag da jeg ble født,
Det skal jeg nok forglemme, Når jeg i seierkirken skal
Blant englenes og helgens tall Guds evig ære fremme
Med englemål og stemme.

Min kjortel tor min Jesus hvit Uti sitt blod i nådens tid.
Han vil meg også give Den lange, hvite kjortel på,
Hvormed jeg skal for tronen stå, Der engler lik å blive
Og all min sorg fordrive.

20. APRIL

Herren din Gud, han er den som vandrer med deg; han slipper deg ikke og forlater deg ikke. 5 Mos. 31, 6

Etter sin oppstandelse skyndte Frelseren seg å trøste sine disipler. Allerede i Josefs hage viste han seg for Maria Magdalena og de andre kvinner. Av disiplene var Peter den første Han åpenbarte seg for, etter som han trengte mest trøst. Så leser vi at Han slo følge med to av sine disipler som vandret sammen til Emmaus. Luk. 24, 13 flg. Begge disiplene var svake i troen og talte med bedrøvede hjerter om Jesus. Men se, Jesus forkaster heller ikke den svake tro, men kommer for å styrke dem. Han nærmer seg til disiplene, liksom en lege til de syke, som en hyrde til de atspredte får, som en høne til de engstelige kyllinger. Han oppfyller her det som han har lovt: Hvor to eller tre er forsamlet i mitt navn, der er jeg med og midt iblant dem. Han vandret med dem. Han var da den tredje mann i reisefølget. Det er en trøst for vandringsmenn. Når de er fromme, tenker på Kristus og taler Om Kristus, så er også Kristus med dem på reisen. Mitt hjerte, hele ditt liv er en reise. Vi er alle sammen fremmede og pilegrimer, som ikke har noe blivende sted her, men søker et annet. Sørg for at Jesus er din ledsager på veien. Når du har Ham hos deg, hva kan da skade deg? Han styrker oss når vi blir matte, Han forsørger oss når vi lider mangel, han trøster oss når vi er bedrøvet, Han fører oss på rett vei når vi går vill, Han reiser oss opp når vi faller. Men hvis Han skal vandre med oss, så må også vi vandre med Ham. Da må vi forlate syndeveien og stadig gjøre fremgang i gode gjerninger, som Gud på forhånd beredte oss til, for at vi skulle vandre i dem. Den som legger vinn på dette, han har alltid og overalt Jesus ved sin side.

Tone: O Gud, du fromme Gud.

Min Jesus, for meg selv I alle mine dager Så uten deg et trin
Jeg ei på jorden tager! Skal jeg meg føre selv, Forføres jeg så lett.
Men fører du meg, da Er all min vandring rett.

Deg vil jeg ganske meg Med liv og sjel hengive,
Alt hva jeg tenker hva Jeg tale skal og drive. Forsmå det offer ei,
La meg få være din, Gjør med meg hva du Vil, Din vilje er og min!

21. APRIL

Hos Gud er ikke forandring eller skygge av omskiftelse. Jak. 1, 17.

Da Jesus kom til de to disipler på veien til Emmaus, viste Han seg for dem i en annen skikkelse, så de i begynnelsen ikke kjente Ham. De hadde uforklarede øyne, men Frelseren hadde et forklaret legeme. Det må en særegen kraft og nådegave til for å se på et slikt legeme. På samme måte, når ditt tros-øye ikke er rett opplatt, forekommer Frelseren deg undertiden fremmed. Job så i Ham endatil en fiende. Du forvandler deg til en grusom imot meg, sa han; med din hånds styrke står du meg fiendtlig imot, Job. 30, 21. Det kom av at hans tros-øye var formørket, så det ikke kunne trenge inn i Guds faderhjerte. Men Gud er likevel en evig Fader. I Hans vesen er det ingen forandring. Han er og blir kjærlighet, kun at Hans kjærlighet ofte viser seg på en annen måte. Det gjør den når Han tar i stedet for å gi, når Han straffer i stedet for å trøste, bedrøver i stedet for å glede. Man må ha en sterk tro for å kunne forstå Herren i hans kjærlighet og vennlighet, når Han kommer til oss i en sådan skikkelse. Den svake tro kan det ikke. Bedrøvelsen hindrer den, så den ikke kan se Kristi godhet og nåde også der hvor Han tar og bedrøver. Liksom øyet ofte ikke kan se solen på grunn av skyene som dekker den, slik kan undertiden den svake tro ikke erkjenne Frelseren for mørke tanker. Men hold bare ut! Til slutt åpenbarer Jesus seg, så du merker at Han var hos deg i angsten, at Han så din elendighet, talte dine tårer, rev deg ut av nøden, og at Han i all nød og elendighet forarbeidet din salighet. O, hvilken glede, når Hans skikkelse lyser gjennom din bedrøvelses sky og sier: Jeg er Jesus, din Frelser!

Tone: Mitt håp og trøst og all tillit.

Fra Himmelen hit til oss ned Skal alt vart gode komme.
Vi selv slett intet kan og vet å gjøre oss til fromme.
På Herren må Vi håpet slå Og fast på Ham kun bygge.
Hos Ham ei er omskiftelser Og ei forandrings skygge.

22. APRIL Herren bevarer alle dem som elsker ham. Sal. 145, 20.

Da Jesus var trådt hen til de to disiplene som var på hjemvei om aftenen, spurte Han: Hva er det for tale som I fører med hverandre, mens I går og er bedrøvet? Legg merke til at Kristus gir akt på den samtalen vi fører med hverandre. Av dine ord skal du kjennes rettferdig, og av dine ord skal du fordømmes. Mat. 12, 37. Munnen taler av hjertets overflod. Den som elsker verden, taler alltid om verden. Den som elsker rikdom, taler gjerne om penger og hva man skal gjøre for å bli rik. Den som elsker et hofferdig vesen, taler om klær og pynt og hva som er mote for tiden. De to vandringsmennene talte om Jesus. På dette kjenner man Jesu disipler. De har Jesus kjær, og derfor taler de om ham. Hvor den troende går og står, der danner Kristus seg i hans hjerte. Han sukker etter Kristus, han taler om Kristus, og sådan tale drar Kristus med all Hans trøst ned til ham. Kristus bevarer alle dem som elsker Ham.

Tone: Vær nå glad og vel til mote.

Se hvor Jesus alle vegne Er til stede hos enhver
Som vil Ham i hjertet tegne Og seg holde til Ham nær!
Midt iblant disiplene Lader Han seg herlig se,
Der de full av sorg i sale Holdt om Ham en søt samtale.

Før meg, Jesus, det til minne, At du alle vegne er!
Det skal synden lenkebinde, Når jeg tenker du er nær.
Kom, o Jesus, ta ditt sted I min sjel og hjerte med!
Du skal midt uti min glede, Midt i sorgen ha ditt sete.

23. APRIL

I ransaker Skriftene; for I mener at I har evig liv i dem, og det er disse som vitner om meg! Joh. 5, 39.

Da Frelseren etter oppstandelsen vandret med disiplene til Emmaus, begynte Han fra Moses og profetene og la ut for dem alt det som var skrevet om Ham. Allerede i Det Gamle Testaments vitner Skriften om Ham, og enda mer i Det Nye. Når du holder disse to mot hverandre, vil du se at Det Nye Testaments ikke er annet enn en oppfyllelse av det gamle ved Kristus. Du vil se at det ikke er en tøddel i Det Gamle Testaments som ikke har fått sin oppfyllelse ved Kristus. Kristus er alfa i Det Gamle og omega i Det Nye Testaments, begynnelsen og enden; i forjettelsen er Han begynnelsen, i oppfyllelsen er Han enden. Hvor kommer så spådommene i Det Gamle Testamente fra? De kommer fra Gud. Ingen andre enn Han kunne gi profetene dem. Og hvor kommer oppfyllelsen i Det Nye Testaments fra? Også fra Gud. Han alene kunne gjøre at Skriften ble oppfylt. For en anfektet sjel er det meget trøstefullt at Gud lar sitt Ord bli sant i alle deler. Han som har fullbyrdet sitt Ord på Jesus og ved Jesus, lar også alle sine løfter gå i oppfyllelse på deg. Jo mer du lærer å forstå Skriften, desto mer skal ditt hjerte brenne av tro, kjærlighet, håp og glede, som hos de to disiplene. Denne skrift må du grunne din tro på; da er du i sannheten. Den må du rette ditt liv etter; da går du på den rette vei til Himmelen.

Tone: Vær nå glad og vel til mote.

Åpne, Jesus, du vårt øre, Og opplys du vår forstand,
Så ditt salig Ord vi høre Og i hjertet gjemme kan!
Ved din Ånd og nåde giv At det blir til kraft og liv,
Så vårt ganske levnet kunne Prise deg i alle stunde.

24. APRIL

Bli hos oss; for det er mot aften, og dagen heller! Luk. 24, 29.

Slik ba Kleopas og den andre disippelen, da Frelseren kom med dem til Emmaus. Slik skal også du be. Søk Jesus om morgenen, gå med Ham om dagen, og be Ham bli hos deg om aftenen. Be Ham om å komme inn i ditt hus. Hvor to eller tre er samlet i Hans navn, der trer Han gjerne inn og sier: Fred være med eder! Be Ham gå inn i ditt hjerte. Når du prøver din samvittighet om aftenen, når dagens møye og besvær er forbi, da be Ham: Ransak meg, o Gud, og kjenn mitt hjerte, og se om jeg er på smertens vei, og led meg på evighetens vei! Når da samvittigheten holder frem din syndeskyld for deg, da be: Bli hos meg, Herre Jesus, vis meg dine gjennomborede hender og din gjennomstukne side, for at jeg kan finne trøst i deg! Også din livsdag heller mer og mer. Hvem vet hvor nær du er din ende? I dag blomstrer du som en rød rose, men snart kan du være syk og død. Nød Jesus til å bli hos deg. Blir Han hos deg, da har du Frelseren hos deg og behøver ikke å frykte for døden. Hold Ham fast med den bønn: Akk, bli hos meg! som disiplene gjorde. Han går ikke fra deg når du ber Ham slik. Men må du klage: Jeg kan ikke si: Bli hos meg! For jeg har ennå aldri hatt Ham. Så be: Jesus, Jesus, kom til meg! Søk Ham, og Han vil la seg finne. Har du så funnet Ham, da la Ham aldri gå fra deg igjen.

Tone: Hvo ene lader Herren råde.

Bli hos oss, Mester, dagen heller, Så ba i Emmaus de to.
O trøst, som Skriften meg forteller, Du ble, du ga dem hjertero.
Hør også oss, o du Guds Sønn, Vi beder just den samme bønn.

Bli hos oss med din Ånd til stede, O Mester, hver en aftenstund.
Så vi den rette bønn må bede For øyet lukker seg til blund,
Med ydmykt sukk for hjertets brøst, Med håp om nådens himmeltrøst.

25. APRIL Herren gjør (etter) deres velbehag som frykter ham. Sal. 145, 19

Bli hos oss! Ba disiplene, og Herren hørte gjerne deres bønn. Han gikk med dem inn i deres hus og satte seg til bords med dem. Se her, Han gjør etter deres velbehag som frykter Ham. Frykt ham derfor og hold ved i bønn, så får du det du ber om, og du har alle herrers Herre hos deg. Oppfyll Hans Bud, så oppfyller Han din bønn. Når du gjør hva Han vil, så gjør Han hva du vil. Disiplene ville av kjærlighet og takknemlighet ha Jesus til gjest. Fordi Han underveis hadde styrket deres sjeler med Guds Ord, så ville de nå styrke Hans legeme med mat og drikke, da de ikke hadde noe bedre å gi Ham. Har Jesus med sin velsignelse tatt bolig i ditt hjerte, så innby Ham igjen til gjest i Hans lemmer, liksom vi ber: Kom, Herre Jesus, vær vår gjest! Hva du gjør for de fattige, det gjør du for Jesus. Hos jødene hadde de den skikk at herren i huset eller den eldste og mest ansette begynte måltidet med bønn og utdeling av brødet. Denne skikken overholdt også Jesus. Han takket og brøt brødet. Da ble deres øyne åpnet, så de kjente ham. Om deres hjerter hadde brent før da Han talte med dem, så ble de nå fulle av glede. Ønsk fremfor alt å få denne glede, at Jesus åpenbarer seg for deg, og du hisset får se Ham ansikt til ansikt. Vær også viss på at Han i sin tid oppfyller din bønn og åpenbarer seg for deg. Det er én du trenger i livet, og det er Jesus. Én trenger du i døden. Det er også Jesus.

Tone: Lover den Herre.

O, min Immanuel, kom i mitt hjerte å fødes!
Kom du, min Frelser, for uten deg må jeg bortstøtes.
Lev du i meg, Gjør meg til ett nå med deg,
Gud signe dagen vi møtes!

Jesus, til deg vil jeg hjertet så høyt jeg kan, heve,
La meg din yndest å vinne kun stunde og streve!
Ta meg i tukt, Gi meg omvendelsens frukt:
Evig for deg kun å leve!

26. APRIL Fred (være) med eder! Joh. 20, 19.

Med denne hilsen trådte Frelseren inn blant sine disipler om aftenen etter sin oppstandelse. Det som Han ønsker dem, det bringer Ham selv med. Han ønsker og bringer fred. Han skjenker fred med Gud, Hans forsoning er vår fred. Der hvor det er syndsforlatelse, der er det visshet om at Gud har fredstanker med oss. Nettopp slik gir Jesus oss fred i samvittigheten. Dersom vårt hjerte fordømmer oss, så vet vi at Gud i sin nåde og barmhjertighet er større, og med denne tro kan vi stille all uro i samvittigheten. Selv om verden og djevelen reiser seg mot oss, så har vi likevel fred. For vi vet at Kristus har overvunnet verden og knust slangens hode. Men glem ikke at den som vil ha denne fred, må først ha Kristus. På Kristus må du bygge; da finner du fred. I meg har I fred, sier han. Ved hans blod blir våre hjerter renset fra synden. Der hvor det ikke er synd, der er det heller ingen ufred. Rettferdiggjort ved troen har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Avdø fra synden ved troen, og lev i Kristus! I Kristus – i fred, i freden – i Himmelen.

Tone: Søte Jesus, vi er her.

Jesus, som iblant oss står, Byd din fred med oss å være,
Og din fred som overgår All forstand, vårt sinn regjere!
Vis den svake tro de hender Hvor den stridens merke kjenner.

Vis oss at du stred og vant, At du ennå er den samme!
Liv og salighet de fant Som i troen deg annamme.
La oss midt i stridens dage Freden som du kjøpte, smake!

27. APRIL

Herren bygger Jerusalem; han samler de fordrevne av Israel. Sal. 147, 2.

Jerusalem har sitt navn av fred. Der hvor freden er, der er Jerusalem. Ved Jesus kommer fred med Gud i hjertet. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Han er vår fred. Har du Jesus boende i deg ved troen, så er ditt hjerte en rett fredsborg. Der hvor Jesus regjerer i hjertene, er det også fred i huset. Beflitter I eder på å bevare åndens enighet i fredens bånd, da gjør I eders hus til et Jerusalem, hvor det er godt og behagelig å bo. Det er altså ikke nødvendig å dra over land og hav for å komme til Jerusalem. Du kan ha det overalt. Jesus, vår Fredsfyrste, bygger fredens boliger alle steder. Det gamle Jerusalem var en by hvor man skulle komme sammen. Jesus er dradd bort for å berede et sted for oss i Himmelen. Der skal alle troende til slutt komme sammen. Herren samlet Israels fordrevne i Jerusalem, da Han førte dem hjem fra Babel. Sitt åndelige Israel samler Han i det Jerusalem som er oventil. Der hvor den evige fred hersker, der er den rette fredens stad.

Tone: Hvem vet hvor nær meg er min ende. Når Jesus kommer inn i huset, Og Hans den søte hilsens fred Har alle hjerter gjennomsuset Og senket seg i sjelen ned, Da blir det stille, lyst og mildt, Da enes atter hva er skilt. Når Jesus kommer inn i landet Og fanger folket med sin makt, Og alle hjertene har sannet Hans Ord og gjort med ham sin pakt, Da blir det fredelig å bo I Herrens fred og stille ro.

28. APRIL

Jeg lever, og I skal leve. Joh. 14, 19.

Den Guds mann Luther holdt det for sin beste trøst: Herren lever, Jesus lever. La det også være din trøst! Når synden engster og bedrøver deg, da fortvil ikke! Jesus lever og tar imot syndere. Er du trengende og lider nød, så gi ikke opp! Jesus lever. Han er hyrden, du er hans får. Jesus, din hyrde, lever, du skal ikke mangle noe. Dør far eller mor, mann eller hustru fra deg, så trøst deg med: Jesus lever. Si: Jeg har jo Kristus ennå, hvem vil ta Ham fra meg? Setter døden inn på deg, så vær ved godt mot: Jesus lever, og du skal leve. Du skal i evighet leve med Ham, dersom Han lever i deg her. Når lever Jesus i deg? Det er når Hans kjærlighet, Hans mildhet, Hans tålmodighet, Hans ydmykhet, Hans vennlighet lever i deg, da lever Jesus i deg.

Tone: Nå takker alle Gud.
Jeg slipper Jesus ei; For kan jeg Ham kun have,
Så har jeg her og der Den aller beste gave.
I allting hva jeg gjør, Er Jesus ikke med,
Så er det intet, og Jeg nyter aldri fred.

Jeg slipper Jesus ei; Hans kjærlighet meg driver.
Jeg sover eller jeg Oppvåkner, Jesus bliver
Mitt ene faste mål, Og ingen annen vei
Jeg har til salighet. Jeg slipper Jesus ei.

29. APRIL

Hva gagner det mennesket om han vinner den hele verden; men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? Mat. 16, 26.

Omsorgen for vår sjel må være vår viktigste omsorg. Overalt hvor vi går eller står, skal vi liksom bære den i hendene, rette våre øyne på den og spørre: Sjel, hva har du fore? I hvilken retning går dine tanker og begjæringer? Om Gud i dette øyeblikk befalte deg å dra ut av din hytte, ville du da kunne svare for det som oppfyller deg nå i dette øyeblikk? Tenk på at vi nå er på veien til evigheten. Det som vi sår her, skal vi høste der. Som vi strider her, så vinner vi der. Men vår sjel er ikke tilstrekkelig beskyttet hos oss selv. Kjød og blod, verden og djevelen bringer oss lett dit hen at vi lar sjelen greie seg selv. Derfor er det nødvendig at vi daglig overgir vår sjel i Guds hånd til hans omsorg og ber: Kjæreste Fader, jeg befaler min sjel i dine hender, for at du kan lede og bevare den. Du har skapt den, du har forløst den, regjer den slik at den ikke tenker eller foretar noe som ikke er til behag for deg og til sant gagn for den selv. – Strev således etter å få den prydelse som vi kan bestå for Gud med. Kristi blod renser fra all synd, og Hans rettferdighet er en skjønnere kledning enn silke og edelsteiner. Hans ånd trøster og styrker under all møye på veien til målet.

Tone: Hva kan oss komme til for nød.
O Herre Gud, ved din allmakt Mitt liv og sjel er vorden,
Så ta dem begge i din akt Til du igjen av jorden
Oppreiser her og samler der
Guds barn fra både fjern og nær Til himmerikes glede.

Med salighets og livets krans Da ville du meg pryde,
Og gi meg i ditt lyses glans En evig fryd å nyte!
La meg i hellig englekor
Ditt navn i gjerning og i ord Evinneligen prise!

30. APRIL

Lær oss således å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet. Sal. 90, 12

Vil du bevare din sjel for det evige liv, så tenk alvorlig på din ende. I Lukas 7, 11 leser vi at Jesus gikk til en by som hette Nain. Mange av Hans disipler og meget folk gikk med ham. Men da Han kom nær til byens port, se, da ble en død båret ut. Det lille ordet se er et merkeord; men hva er det vi skal merke oss her? Jo, at det er en lov for oss alle at vi engang skal dø. Denne som dør her, er et bilde på oss alle. Alle må vi si: Midt i livet er vi i dødens armer. Vi har alle syndet i Adam, og døden er lønnen for vår synd. Døden bor i oss alle. Den bringer vi med oss fra mors liv. Det er arvesyndens gift som eter vårt legeme, liksom et eple blir fortært av ormen. Intet er vissere enn døden. Et menneske er her i livet som gress. Gresset er grønt om morgenen, om aftenen vissent og gult. Mennesket er friskt og rødt om morgenen, om aftenen blekt og dødt. Ja, vårt liv er ikke annet enn en stadig døding. Vi dør daglig, akkurat som lysene, som fortærer seg selv mens de brenner. Tenk over det, min kristen, og gjør deg rede; døden er ikke langt borte.

Tone: O Fader vår i Himmerik.

Tenk, menneske, på enden vel. Se, døden skiller liv og sjel.
Adlyd din Gud, gjør hjertens bot. Med synd besvær ei sinn og mot.
Her blir du ikke, men bortgår Og som du lever, lønn visst får.

1. MAI For jeg vet at du fører meg til døden, til den bolig hvor alt levende samles. Job 30, 23.

Da Jesus kom nær til Nain, ble en død båret ut. Evangeliet sier videre at denne døde var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Og meget folk fra byen gikk med henne. Luk. 7, 12. Den døde var en ung mann. Legg merke til at døden ikke gjør noen forskjell på alder. Snart river den ned en umoden frukt, og snart en moden. Den tar bort unge som gamle. Hold deg derfor beredt, i hvilken alder du enn er. Utsett ikke din omvendelse til du blir gammel. Du vet ikke om du får oppleve alderdommen. Den døde var sin mors eneste sønn. Døden tar ikke alltid det som er mest byrdefullt. Tvert imot, den tar ofte bort det kjæreste. Mangen har et vanført barn; døden utfrir det ikke. Gud vil at man skal bevise sin kjærlighet, tålmodighet og troskap på dette svake barn. Derimot er det mange som har et vakkert, sterkt barn; det tar døden fra ham, for at Gud kan prøve hans tro og dra hans hjerte bort fra jorden opp til Himmelen. Der hvor vår skatt er, der er også vårt hjerte. Selv det aller kjæreste, det eneste kjære, tar Gud undertiden bort. Hvorfor gjør Han det? For at dette ikke skal bli vår avgud, men at Han skal være vårt ett og alt. Det var også en god, bra ung mann som de bar ut av Nain. Moren hadde sin lyst og glede i ham, og hun håpet at han ville være hennes støtte og tjene Gud og menneskene. Men heller ikke dyden beskytter mot døden. Er det da ingen forskjell mellom den gudfryktige ungdom og den ugudelige? Jo, det er en stor forskjell. Dør et fromt menneske i sin blomstrende ungdom, kan man si: Tidlig død, tidlig salig! Dør en ugudelig ungdom, så må man si: Tidlig død, evig fortapt! Derfor, ung eller gammel, tenk på enden! Det er bare et skritt mellom deg og – døden.

Tone: Våkn opp og slå på dine strenge.

Hvem vet hvor nær meg er min ende? Se, tiden meget hastig går.
Hvor lett og snart kan det seg hende, At jeg herfra å vandre får?
Min Gud, gjør dog for Kristi blod Min siste avskjedstime god.

Lær meg, o Gud, rett å betenke Min død, og når jeg segner ned,
Min sjel i Jesu sår å senke Og dø i sann botferdighet.
Min Gud, gjør dog for Kristi blod Min siste avskjedstime god.

2. MAI

Jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge slik som de andre, som ikke har håp. For dersom vi tror at Jesus er død og oppstanden, så skal og Gud således ved Jesus føre de hensovede frem med ham. 1 Tess. 4, 13, 14.

Jo kjærere et menneske er for oss, desto smerteligere er hans død. Den unge mannens mor gikk i dyp hjertesorg bak båren. Og da Herren så henne, forteller Evangeliet, ynkedes Han inderlig over henne, og sa til henne: Gråt ikke! Å, det vennlige og kjærlige Jesu hjerte! det ser etter de elendige og bekymrede. Enkehjerter og Jesu øye, enketårer og Jesu trøst lar seg ikke skille. Han føler med vår smerte og styrker de bedrøvede med sin søte trøst. Gråt ikke! sa Han til enken. Skal en da ikke gråte over sine døde? Vel kan du sørge, men ikke som de som ikke har håp. Man skal holde måte med sin sorg, så vi ikke gjør en kristelig bedrøvelse til en hedensk motløshet. At våre kjære dør, er Herrens vilje. Han mener det godt og kan ikke handle uforstandig på noen mote. Gråt derfor, men i troens hengivelse, som sier: Det er Herren; han gjøre det som behager Ham! Og husk videre: Gud tar ikke noe som tilhører oss, men bare sitt eget. Derfor bør du ikke klage mot Ham, men skal takke Ham for at du en lang tid har fått lov til å ha det. Det var likevel en nåe at du fikk lov til å ha den døde så lenge, som du hadde ham. De kristnes død er bare en søvn. Vår venn sover, sier Jesus om Lasarus, Joh. 11, og da svarer disiplene: Herre, sover han, da blir han nok frisk igjen. De døde som dør i Herren, blir friske igjen. De hviler fra sitt arbeid og lever evinnelig. Gråt ikke! sa Herren til enken, for hun skulle snart få sin sønn levende tilbake. Om en liten stund skal Herren også gi deg dine døde igjen.

Med sorgen og klagen hold måte, Guds Ord la deg trøste og råde,
La hjertet i sorgen ei synde, Ved døden vi livet begynne.

Vi innsvøper liket med tåre Og legger det stille på båre,
Men svøpet og båren betyder: Han slumrer til dagen frembryter.

Ja, Herre, når tiden er omme, Da kaller du straks dine fromme

Fra striden I verden til freden, Fra hvilen I graven til gleden.

3. MAI Fri meg fra alle mine overtredelser. Sal. 39, 9.

Da Jesus hadde talt et trøstens ord til enken i Nain, trådte Han til og rørte ved båren, og de som bar den, sto stille. Luk. 7, 14. Der har du denne verdens vesen. Døden går foran menneskenes rekker, og den ene følger den andre. Den ene bærer den andre til graven. Men det finnes også likbærere som bringer mennesket I graven før tiden. Den første av disse heter drukkenskap. Hvor mange har ikke drukket seg i hjel! Et lys går ut når det får for mye næring. Høy sjø kan få et skip til å synke; mye drikk ødelegger livet. Vil du leve lenge, så vær edruelig. Den annen likbærer heter utukt. Ved utemmet lyst blir legemet avkreftet og elendig. Er det ikke så? Det som brenner blir fortært. Den tredje likbærer heter vrede. Iver og vrede forkorter livet. Vi ser at vreden gjør ansiktet blekt og øynene ildrøde som på døende. Vrede skaper strid, og av strid kommer drap og mord. Den fjerde likbærer heter ulydighet mot foreldre. Er din far og mor, for at det kan gå deg vel og du må leve lenge i det land som Gud vil gi deg. Lydighet har velsignelse, men ulydighet har forbannelse. Den som banner sin far og sin mor, hans lampe skal utslokkes I belgmørke, sier Salomo Ords. 20, 20. Et tørt tre som ikke vil bøye seg, må brekke. Den femte likbærer heter dårlig selskap. Akk, hvor mange er ikke blitt fratatt liv og sunnhet av slikt. Når dårlige kamerater lokker deg, så følg dem ikke. Deres veier er dødens veier. Den sjette likbærer heter ørkesløshet. Den begraver mennesket i levende live. Den som ikke vil arbeide, gjør han mer nytte enn en død mann? Når et tre ikke vil bære frukt, hogges det ned og kastes i iden. Ve den som lasten bærer til graven; den bærer ham til en enda meget dypere grav, til helvete.

Tone: Hva kan oss komme til for nød.

Ve den som villig gir seg inn I kjødets lystelenke
Og som hedning, trosselig Guds Ord og Bud vil krenke!
For hva i mørket her er skjedd, Det skal ved dagen klart bli sett,
Når Gud det åpenbarer.

O Herre, o, la aldri meg Din Ånd og nåde miste,
I hva som enn med vold og svik Meg fange vil og friste!
Du er, o Gud, mitt faste skjold, Med deg jeg møter svik og vold;
Du vil meg ei beskjemme.

4. MAI

Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører den, skal leve. Joh. 5, 25

Til bekreftelse på dette beviste Herren sin makt over døden allerede mens Han var her på jorden. De som bar den døde unge mann, sto stille da han rørte ved båren, og han sa: Du unge mann! Jeg sier deg: Stå opp! Og den døde reiste seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til hans mor. Luk. 7, 14, 15. Be der, Jesus kan tale med de døde likesom med de levende. Han ber heller ikke om at de må bli oppvakt, som Elias og Elisa gjorde. Jesus derimot befaler som Gud selv, som en herre som byder over liv og død: Jeg sier deg: Stå opp! Og Hans Ord blir øyeblikkelig oppfylt; og det virker som det befaler. Han taler, og det skjer; han byder, så står det der. Den døde reiste seg opp og begynte å tale. Det var et stort, herlig under. Likevel skal vi se enda større enn dette. Den unge mannen ble levende, men han døde senere. Syndens rot blir bare utryddet ved at legemet råtner bort. Derfor hadde hans legeme ikke opphørt å være et dødens legeme. Slik var det også med Jairus datter og med Lasarus. Derimot, når Herren engang oppvekker age døde, da skal de ikke mer dø. Dette dødelige skal da iføres udødelighet. De rettferdiges legemer skal da forklares, så de blir lik Jesu forklarede legeme. Men over dette hersker ikke døden i evighet. – Og Han ga ham til hans mor, tilføyer evangelisten. Akk, hvor mange skal Herren slik glede og si: Se, mor, der er din sønn. Jeg har ikke tatt ham fra deg, men bare forvart ham, for at han evig skal være din. Med dette håp skal vi trøste oss når våre kjære vandrer bort.

Tone: Mitt håp og trøst og all tillit.

Et sovekammer er min grav, Mitt legem der seg hviler.
På dommedag står jeg derav, Derpå jeg ikke tviler.
Gå inn med Gud, Og hvil deg ut, Det onde la omfares!
Lukk døren til! Når Gud Han vil, Da skal du åpenbares.

Når du vil kalle, Herre søt, Til rede vil j eg være;
Min sjel med fryd i Abrams skjød La dine engler bære!
O Jesu Krist, Som døden visst På korset for meg tålte,
I dødens krig Stå du med meg, Så jeg kan sei’r beholder

5. MAI

Det er bestemt for menneskene én gang å dø, men deretter dom. Heb. 9, 27.

Gud holder dom så vel i dette som i det hinsidige liv. Han velsigner de fromme, om ikke alltid med legemlige så gjør han det til overflod med åndelige goder ved Jesus Kristus. Like ens hjemsøker Han ofte de ugudelige med all slags utvortes elendighet, eller Han sender dem indre kvaler i samvittigheten. Særlig er det i dødstimen Herren dømmer. Da vekker Han samvittigheten, om den inntil da skulle ha sovet, og da uttaler Han dommen over sjelen. På Dommerens ord: I dag skal du være med meg i Paradis! eller: I dag skal du være med djevelen i helvete, farer sjelen ut og går bort til sitt sted. Deretter er det ennå en dom, på den ytterste dag. Denne dom utgår offentlig etter at de døde er stått opp og de levende forvandlet, for at hele verden skal erkjenne at Gud er rettferdig i sine dommer. Det er også Guds dom at legemet som har trukket syndelasset med sjelen, også skal lide syndens straff sammen med sjelen. På den annen side skal det legeme som med sjelen har levd i samfunn med Den Hellige Ånd, også få nyte saligheten sammen med sjelen. Enhver som tenker rett over dette, om det så bare er én gang, han vil våkne opp av kjødets sikkerhet og sørge for sin salighet.

Tone: Fader vår i Himmerik.

Si visst som Kristi Ord bestå, Mens jord og Himmel vil forgå,
Si viss, o sjel, er denne sak: Der bryter frem en Herrens dag!
Så er det ei å spørre om Du skal frem for Herrens dom!

Så kommer Han som engang kom Til verden i dens dype nød,
Kun ett av to er nå Hans dom: Et evig liv – en evig død.
Ve den som ei har Ham bekjent! Hans liv er dømt, Hans tid er endt.

Bekjenn Ham mens det nå er tid; Ifør deg Ham I fred og strid!
Er du i Kristus, Han i deg, Så blir du Hans evinnelig.
Så roper dommens engel ut: Du er forløst, gå inn til Gud!

6. MAI

Forarbeid eders egen saliggjørelse med frykt og beven. Fil. 2, 12.

Hva menes det med det? En kristen skal jo glede seg alltid og overalt. I Herren skal han glede seg: Jeg har en Frelser. Men frykte skal han: Jeg er svak og overalt I fristelse. Skjelve Skal han for synden. mitt hjerte, din Jesus skalv i Getsemane, og hele Hans legeme bevet som løvet på trærne. Det er din synd som er skyld i dette. Ta det til hjerte! Når en syndelyst, en syndetanke kommer opp i din sjel, så skal du skjelve over den og tenke: Akk, min Jesus måtte skjelve for min synd, hvordan skulle da jeg kunne utføre den onde lyst? De ugudelige, som forakter Kristi lidelse, skal skjelve når hele verdens Dommer vil stå opp mot dem. Når du skjelver her, du troende sjel, da står Herren ikke mot deg, men for deg. Da har du en talsmann i Ham – og ingen streng dommer. Grip Ham i troen, og du skal leve.

Tone: Jesus, sjelens lyse dag.

Jesus, hjelp at verden seg Må til deg omvende,
Og i nådens rike deg Retteligen kjenne!
Djevelens makt du sønderslå, La hans list bortvike,
La oss i ditt fotspor gå Inn i Himmerike!

Jesus, styrk med veldig hånd Meg og alle fromme,
Så jeg her i verden kan Tro og til deg komme,
Følge deg, og I all nød Stadig ved deg henge,
Og igjennom nød og død Inn I Himlen trenge!

7. MAI.

Omvend eder og tro på evangeliet! Mark. 1, 15.

Dette preket Jesus selv, og det samme befalte Han sine disipler å Predike. Slik burde det Kristus å lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og å preke i Hans navn omvendelse og syndenes forlatelse, sa Han, da Han kom til dem etter sin oppstandelse. De to hører sammen; der hvor det ikke er omvendelse, er det heller ingen syndsforlatelse. Der hvor loven ikke virker skrekk, der gir Evangeliet ingen trøst. Det ord som vi oversetter med omvendelse, betegner i Skriften av og til hele omvendelsen, innbefattet troen. Av og til betegner det bare angeren, det at mennesket av Loven erkjenner sin synd og er bedrøvet i hjertet over den, anklager og fordømmer seg selv og hater synden, fordi den er Gud imot. Hvor denne anger og bedrøvelse ikke finnes, der er det ingen sann omvendelse. Men for at synderen ikke skal fortvile i sin angst, må han vende seg fra Loven til Evangeliet. Dette vitner at Kristus har båret alle menneskers sykdom, har tatt alle menneskers smerter på seg, at Han har betalt vår skyld, utstått vår straff, og på den måten brakt oss en evig forløsning fra syndens skyld og straff. Ved denne preken vekkes troen, så synderen gir sitt bifall til Evangeliet, antar Kristi betaling som sin egen og forlater seg på den av hele sitt hjerte. Av denne tro følger da også den nye lydighet. Et godt tre bærer gode frukter; den gode tro bringer gode gjerninger. Disse frukter er beviset på at troen er av det rette slags.

Tone: Jesus annammer syndere.

Så kom da hver som synd har gjort, Og ei i synden finner hvile,
Til Ham som ingen viser bort, Som vil nedbøyet til Ham ile.
Hvorfor mon du omkomme vil, Da Han deg byder nåde til?
Vil du nå synden lenger tjene, Da Han vil redde deg urene?
Slipp syndens vei, til Jesus se, For Han annammer syndere.

8. MAI. Himmelen og jorden skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå. Luk. 21, 33.

Himmel og jord står fast, men Guds Ord står enda fastere. Himmel og Jord er bestemt til å skulle forgå en gang. De har sin begynnelse og sin ende, sin første og en gang i tiden sin siste dag. Guds Ord er derimot ikke talt for at det skal forgå, men for at det skal bli, virke og gå i oppfyllelse. Derfor kan du forlate deg tryggere på det enn på himmel og jord. Vil satan vugge din sjel i sikkerhet ved å innskyte: Det kan vel ingen fare ha, – da tro ham ikke. Tro Guds Ord, som sier: Gud skal betale enhver etter hans gjerninger. Trengsel og angst, vrede og harme skal være over hvert menneskes sjel som gjør det onde. Rom. 2, 6 flg. Det skal i sannhet skje, og du er ikke unntatt. Men Herren gir også etter troens gjerning, og denne består i en oppriktig omvendelse. Om din samvittighet er urolig, og djevelen vil bringe deg til å fortvile med slike innskytelser: Du står ikke til å reddes, du er og blir fortapt, – da si: Du lyver, djevel, Guds Ord sier noe ganske annet. Det prediker omvendelse til syndsforlatelse og sier: Jesu Kristi, Guds Sønns, blod renser oss fra all synd. 1 Joh. 1, 7. Det er visselig sant. Bygg og forlat deg på Guds Ord; det kommer ikke med tomme trusler, men heller ikke med tomme løfter. Guds Ord går alltid i oppfyllelse.

Tone: Herre, Jeg har handlet ille.

Frelser kjære, takk deg være For din nåde mot vår Jord!
Tiden rinner, verden svinner, Evig dog består ditt Ord..
Med ditt Ord din nåde varer, Er vårt vern mot alle farer.

Dra de mange sjeler bange Til deg ved din Hellig Ånd!
Alle vegne døden segne For din sterke Frelserhånd!
Før oss an på livets veie, Før oss inn til livets eie!

9. MAI

Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Es. 53, 4 – 5.

Disse ord vil jeg skrive i mitt hjerte, og ingen skal rive dem ut igjen. Jesus er det alle profeter vitner om, at i Hans navn skal alle som tror på Ham, få syndenes forlatelse. Er mitt navn synder, så er Hans navn Fre1ser. Av meg selv er jeg fortapt, av Jesus er jeg funnet og rettferdiggjort. Han er Guds tjener, som har båret våre sjelers sykdom og tatt på seg vår straff. Han har gitt seg selv til en gjenløsningsbetaling for alle. Er Jesus alle menneskers Frelser, så har også jeg forløsning ved Hans blod, nemlig syndsforlatelse. Ennå er ingen som håpet på Ham, blitt til skamme. Den som kommer til Ham, blir ikke bortvist. Jeg skal ikke være den første som Han støter fra seg i skjensel og elendighet. Han kan hjelpe, Han vil hjelpe, Han hjelper fra all synd.

Tone: Et lite barn så lystelig.

Her ser jeg jo et lam å gå, Som seg til døden skynder,
Et tålig lam, som – bærer på All verdens sorg og synder.
Til pinebenken star Hans hu. Han sier: Se, her står jeg nu,
For Adams kjønn å stride. Man viser alle piner frem,
Han svarer: Gjerne, hvert et lem Er ferdig til å lide.

Mitt liv det er i Jesu blod, Tross alle dødens pile.
Gir hele verden meg imot, Jeg deri har min hvile.
Det lindrer alle sjelesår, Forfrisker motet når jeg går
Beklemt med svare tanker. Når mange plagers hvirvelvind
Forvirre vil mitt svake sinn, Da er Hans kors mitt anker.

10. MAI.

Liksom Moses opphøyet slangen i ørkenen, så bør det Menneskesønnen å opphøyes, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Joh. 3, 14 – 15.

Israelittene ble bitt av brennende slanger 4 Mos. 21, 4 flg. Da var de i nød. Men nøden er ikke mindre hos oss, da vi av den gamle slange er forgiftet ved synd. De sårede israelitter kunne ikke hjelpe seg selv, og visste heller ikke om noe legemiddel hos andre. De hadde måttet omkomme alle sammen, hvis Gud ikke hadde forordnet kopperslangen til hjelp for dem. Oss ville det ikke være gått bedre. Hadde ikke Kristus kommet til verden og tatt på seg vår fattige skikkelse, så hadde vi i evighet. måttet være under fordømmelsen. Ingen andre enn Kristus kan hjelpe oss. Han er avbildet i kobberslangen. Kobberslangen hadde slangens skikkelse, men ikke dens gift. Kristus var i syndig kjøds skikkelse, men hadde ikke synd. Slangen blir forfulgt og drept uten barmhjertighet. Likedan ble Kristus forfulgt og drept av fiendene, og det var ingen medlidenhet. Kobberslangen ble opphøyet på en stang, Kristus ble opphøyet på korset. Slangen er forbannet fremfor alle dyr på marken; Kristus er blitt en forbannelse, for at Han kunne kjøpe oss fri fra Lovens forbannelse. Alle som så opp på kobberslangen, ble hjulpet; meget mer hjelper Kristus enhver som ser på Ham med tro. Israelittene så på slangen med gråtende øyne, for stikket smertet dem. Når en i troen ser på Kristus, lar en tårer falle over sin synd, og det smerter en at denne synd har drept Jesus. Når de sårede israelitter så på slangen, tenkte de: Akk, om jeg kunne bli hjulpet! Slik tenker den syke når han ser legen, og slik sukker troen når den ser Kristus. Så må også du tenke og be:

Tone: Meg hjertelig nå lenges.

O Jesus, gi meg nåde! Forbarm deg over meg!
Fri meg fra sjelens våde, Foren meg nå med deg!
Din gode Ånd ledsage På rette vei meg frem,
Og engang du meg tage Til deg i lysets hjem!

11. MAI

Med hjertet tror en til rettferdighet, men med munnen bekjenner en til saliggjørelse. Rom. 10, 10.

Se der, begge deler må være sammen: troen i hjertet og bekjennelsen i munnen. Ingen tro uten bekjennelse, og ingen bekjennelse uten tro. Mange bekjenner Jesus bare med munnen, men fornekter Ham med hjertet. Han sier selv: Dette folk holder seg nær til meg med sin munn, men dets hjerte er langt fra meg. Jesus vil først ha hjertet. Dernest vil Han også ha munnen, for at du skal bekjenne Ham, hendene, for at du skal gjøre hans gjerninger, og føttene, for at du skal gå Hans veier. Han vil ha hele mennesket. Den som ikke vil opplate munnen til å bekjenne Kristus for sine medmennesker, eller bruke hendene og føttene for å tjene Ham, han kan vel rose seg av tro, men hans ros er forfengelig. Han tror ikke i sannhet; men den som ikke tror, han er under vreden og blir under vreden, inntil han tror av hjertet og bekjenner med munn og liv. Den som i troen er forsikret om sin salighet, han lar seg ikke hindre i å bekjenne, Ham som har vunnet ham saligheten. Han tør ikke la seg holde tilbake, verken av verdens spott og forakt eller av den verste forfølgelse. De hellige martyrer fryktet ikke ild og sverd. Hvordan kan du ha deres tro og få del i deres salighet, når bare et hånlig smil eller et foraktelig skuldertrekk er nok til å skremme deg fra å bekjenne Kristus? Hver den som vil bekjenne meg for menneskene, den vil også jeg bekjenne for min Fader, som er i himlene. Men hver den som vil nekte meg for menneskene, den vil også jeg nekte for min Fader, som er himlene, sier Herren. Mat. 10, 32 – 33. Med det samme mål som vi måler med, skal Jesus igjen måle oss.

Tone: O Gud, du fromme Gud.

Å tro på Jesus og Ham gjerne å bekjenne,
Det er den sikre vel Som får en salig ende.
Til Himlen skal man gå Med hjertens ydmykt sinn.
Dog ingen tenke han Kan stjele seg der inn.

Den vei Guds Sønn har lært, Den må vi alltid følge,
Og det for ingen mann I ord og gjerning dølge.
Så vakner mang en opp Av sikkerhetens natt,
Når lyset bliver rett På lysestaken satt.

Opp, Sion, det er tid At lunkenhet får ende,
Enhver med hjertens lyst Sin Jesus å bekjenne,
Og føle intet til Den tidens korte ve
For gleden at vi skal Vår Jesus evig se.

12. MAI I Kristus har vi forløsning ved hans blod, syndenes forlatelse. Kol. 1, 14.

Den forløsning som Kristus Jesus har brakt i stand ved sitt blod, er vår eneste trøst. Men hvordan vil du takke Ham for det? Hvordan vil du prise din forløsning? Du priser den best ved å akte dine synder å være store. Bli en fiende av dine synder, som har forårsaket Kristus så mange tunge lidelser. Lær av Hans pine hva for en gruelig ting synden er, og se hva du har fortjent med den. Gruer du for den, så hør Guds Ord, som sier at du trygt kan forlate deg på at Kristus har båret din synd og forløst deg fra all straff. Betrakt Kristi vennlige hjerte, hvor fullt det er av kjærlighet til deg, og hvor villig Han har båret din synd. Da blir ditt hjerte kjærlig mot Ham, og din tro og tillit til Ham styrket. Stig så videre gjennom Kristi hjerte inn i Guds hjerte, og lær å forstå det ord: Så har Gud elsket verden, at Han har gitt sin Sønn, den enbårne. Slik vil ditt hjerte bli bøyd til Gud og bli fiendsk mot synden, ikke av frykt for straff, men av kjærlighet. Du tenker da: Synden, som har pint min Jesus, skal ikke behage meg på noen måte. Det som var galle for Ham, skal ikke være sukker for meg. Det som har drept Ham, skal ikke leve i meg. Jeg vil korsfeste det som har korsfestet Ham.

Tone: Hjelp, Gud, at jeg nå kunne.

Når meg min synd vil krenke, O, søte Jesus Krist,
Da la meg vel betenke At du korsfestet est,
Og all min syndestraff og ve Har taget da du døde,
Med deg på korsets tre.

Akk, la din marterplage Hver time og hvert sted
Meg minne å forsage All synds begjærlighet.
Ja, la meg ei evinnelig Forglemme hva det kostet,
Da du forløste meg.

13. MAI

Vi vet dette at vårt gamle menneske er korsfestet med ham, for at syndens legeme skal bli til intet, så vi ikke fremdeles skal tjene synden. Rom. 6, 6.

Det som Kristus er for deg, det må Han også bli i deg, et kors for ditt gamle menneske. Du kan jo aldri få brakt det dit at du ikke mer føler noen syndelyst. Du vil alltid føle den, men det må strides mot den. Det må være med deg som med et sykt menneske som er under behandling av legen. Det føler vel fremdeles sykdommen, selv om det stadig går i bedring. Begge deler må finnes i deg, følelse av synden og kamp imot den. Du må sukke etter fullkommenhet, som en syk etter sunnhet, og så daglig bli bedre og sunnere. I sannhet, der hvor Kristi forløsning blir rett grepet i troen, der er den ikke en tom, intetsigende, maktesløs tanke. Den ligger ikke stille, kald og død i hjertet, lik en belg uten saft og kraft. Men det strømmer liv og gjerning ut av den. Den vekker og antenner hjertet, forandrer forstand, sinn og tanker, virker liv, glede, trøst og styrke. Deri gjør deg flittig i alt det som behager Gud. Det er ikke nok for Kristus at du bare hører om Hans forløsning, kjenner den og taler om den. Men den må gripes ved troen av det indre menneske, og av det ytre utoves i kjærlighet. Dag for dag avdør du da fra de syndige lyster inne i deg, og deretter i det ytre vil du da også avlegge syndens gjerninger. Ellers er ordet om korset ikke til mer nytte for deg enn et sunt, styrkende legemiddel ville være for et dødt legeme.

Tone: Våkn opp og slå på dine strenge.

Med deg, min Frelser, vil jeg lide Nød, hån og spott, bedrøvelse.
De her i tro tålmodig stride, De skal på hin dag evig le.
Her går du selv med dem i strid og gir dem hisset evig fryd.

Slå ned hos meg all jordisk tanke, Demp alle kjødets lyster platt,
Så jeg i deg må daglig sanke Din Ånds og dyders dyre skatt.
Du er min perle og mitt alt, Deg ene har jeg meg utvalgt.

Men leer meg nøye ettertenke å være din, hva som rett er,
Meg i din kjærlighet få senke, Ei følge mitt, men ditt begjær,
Fornekte alt og velge deg, Deg elske og forglemme meg.

14. MAI

Hva fellesskap har rettferdighet med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hvorledes kan Kristus komme overens med Belial? 2 Kor. 6, 14-15.

I oss selv har vi ingen rettferdighet som kan gjelde for Gud, men Kristus er fra Gud blitt oss til rettferdighet og helliggjørelse. Liksom vandrestjernene får sitt lys fra solen, så får alle hellige sin rettferdighet og hellighet fra Kristus. Han er den eneste sol som opplyser og helliggjør oss mennesker. Utenfor Ham er det ingen rettferdighet. Dette viser seg særlig i dødskampen. Da har vi utenfor Kristus ingen sikker, sann og varig trøst mot synd, død, djevel og helvete. Det beste råd er derfor at vi med sørgende sjel trer frem for Gud, erkjenner vår urettferdighet, og så griper Kristi rettferdighet ved en sann tro. Da er vi rettferdige i Kristus. Kjennetegnet på denne rettferdighet er at vi beflitter oss på et rettferdig og hellig liv av fri, villig ånd og med fullt alvor. Den som tjener synden med lyst, han har en falsk og innbilt tro, og han må slett ikke trøste seg med Kristi rettferdighet.

Guds Sønn er kommet til oss ned Fra høye himmerike,
Fordi vi ingen råd oss vet Der opp til Ham å, stige.
Vår gjerning ei rettferdiggjør, Men Kristus kommer, lider, dør;
Han har oss Himlen vunnet.

Rettferdiggjort ved troen min Jeg Gud, min Frelser priser.
Den viser frem så klart et skinn, I gjerning god seg viser.
Med håp til Himlen ser min sjel, Av kjærlighet gjør alle vel,
Har fred i Gud og glede.

15. MAI. Vi elsker ham fordi han elsket oss først. 1 Joh. 4,19.

Det er umulig at et lys eller en ild kan brenne uten at de først er blitt antent. Slik er det også umulig at vi kristne kan elske, såfremt vi ikke først er elsket av Ham. Men en flamme antenner den annen. Kristus elsker oss, for at Han igjen skal elskes av oss. Han har fridd oss fra alle våre fienders hånd – det er Hans kjærlighet – for at vi, når vi er fridd, da skal tjene Ham alle vårt livs dager i hellighet og rettferdighet, som er Ham velbehagelig – det er vår gjenkjærlighet. Han har med sitt legeme ofret våre synder på treet – det vil si: Han har elsket oss – for at vi, avdøde fra synden skal leve i rettferdighet – det vil si: elske Ham igjen.

Tone: Jeg roper til deg, Herre Krist.

O Jesus, som har elsket meg, Ja, med så overmåte
Aldeles ubegripelig En kjærlighet og nåde,
O, tenn mitt hjerte an igjen Med kjærlighetens iver,
Så jeg giver Meg ganske til deg hen Og alltid hos deg bliver.

16. MAI Dersom I elsker meg, da holder I mine befalinger. Joh. 14, 15.

I kjærlighet gir Jesus deg seg selv til eiendom. Du bør da også gi Ham deg til eiendom i kjærlighet. Du må si: Min Herre Jesus, jeg er din med alt hva jeg har. Mitt hjerte er ditt og skal elske deg over alt. Min munn er din og skal tale om deg. Mitt øye er ditt og skal se til deg. Mitt øre er ditt og skal høre din røst. Min hånd er din og skal tjene deg i mine leveår. Min fot er din og skal vandre på dine Buds vei.

Tone: Mitt hjerte, hvor vanker du stetse omkring.

Livsaligste Jesus, du brudgom så kjær For alle de fromme,
Som til deg å komme Og deg å omfavne av hjertet begjær.
Akk, drep i mitt bryst All den onde lyst,
Som hindre vil meg Å komme til deg.

Du er fremfor alle den trofaste venn, Mitt hjerte vel kjenner
Ditt hjerte som brenner Av kjærlighet til meg – Akk, at jeg igjen
Må elske deg rett Og ei blive trett,
Til jeg deg får fatt I Himlen, min skatt!

Så dra da, min Jesus, meg ganske til deg! La tankenes strømme
Seg ganske uttømme Fra Jordiske ting, som forstyrrer kun meg!
Din himmelske glans La fylle min sans
Og tage så inn Aldeles mitt sinn!

Min vilje skal være innsluttet i din. I sorg og i glede
Jeg liflig vil kvede, Ti det er meg nok, at du alltid er min.
Bekrefte det bånd I innerste ånd,
Inntil jeg skal bo I himmelske ro!

17. MAI Vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket oss. Ef. 5, 2.

Troen farer opp til Himmelen og tar nåde på nåde. Kjærligheten farer ned til jorden og deler med sin neste av alt det gode som den har av Gud. Jesus er hodet, din neste er et lem på Hans legeme. Kristi legeme er ikke atskilt fra hodet. Enhver som elsker og ærer hodet, elsker og ærer også lemmene, og den som tjener lemmene, tjener også hodet. Hva I har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har I gjort mot meg, skal Herren si på dommens dag. Kjærligheten til Ham er ett med kjærligheten til nesten. Kjærligheten tilføyer ikke nesten noe ondt. Den gleder seg ikke over urettferdighet, den bærer ikke nag og blir ikke forbitret. Den søker og trakter etter fred.

Tone: Fryd deg, du Kristi brud.
Den sanne kjærlighet Av ingen vrede vet,
Vil gjerne range være, Kan dog de svake bære,
Er nidkjær, sterk og veldig, Dog tålig og lemfeldig.

Usømmelighets sti Går kjærlighet forbi.
Hun søker ei sitt eget, Forbitres ei hvor meget
Man henne slår og plager. Hun etter fred kun jager.

Hun gledes ikke når Hun ser det ille går.
Men merker hun hvorledes Guds rike vidt utbredes,
At mange bliver gode, Da er hun vel til mote.

O Jesus, la meg så Din kjærlighet forstå,
At hva jeg foretager, Av kjærligheten smaker,
Så, alt mitt liv må være Din kjærlighet til ære!

18. MAI Fordi Kristus har lidd for oss i kjødet, så væpne eder med det samme sinn. 1 Pet. 4, 1.

Kristi forløsning skal være en søt styrke for deg i all lidelse. Når en smertedag eller en sykdom besværer deg, så tenk hvor lite det er mot Kristi tornekrone og nagler. Må du gjøre noe eller avholde deg fra noe som er deg imot, så tenk på hvordan Kristus ble ført fanget og bundet fram og tilbake. Når et onde, legemlig eller åndelig, bekymrer deg, så styrk ditt hjerte og si: Hvorfor skulle ikke også jeg bære en liten sorg, når min Herre Jesus har svettet blod for meg i hagen? Jeg ønsker ikke å danse på roser, når min kjære Frelser har måttet vandre gjennom torner. En doven, skammelig tjener måtte det være, som ville ligge i sengen når hans herre må stride med dødens smerter. Ja, din gjenkjærlighet til Kristus skal stige så høyt at du for hans navns skyld gjerne gir ditt liv for dine og hans brødre. Det er dette Peter mener, når han sier: Fordi Kristus har lidd for oss i kjødet, så væpne eder med det samme sinn. Men hvem skal dette sinn komme fra? Kjæreste Jesus, du alene kan gi det. Derfor ber vi:

Jesus, din søte forening å smake Lenges og trenges mitt hjerte og sinn.
Riv meg fra alt det meg holder tilbake, Dra meg i deg, min begynnelse inn!
Vis meg rett klarlig min jammer og møye, Vis meg fordervelsens avgrunn i meg, At seg naturen til døden kan bøye, Ånden alene må leve for deg!

Styrk meg rett kraftig i sjelen der inne, At jeg kan finne hva Ånden formår,
Ta deg til fange min tale og sinne, Led meg og lokk meg så svak som jeg går! Meg og hva mitt er, jeg gjerne vil miste Når du alene i sjelen må bo,
Og seg omsider på døren må liste Hva som forstyrrer min inderlig ro.

19. MAI

Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod. Joh. 10,10.

Jesus er godheten selv. Alt det som er godt, det meddeler seg: Et godt tre i sine frukter, en frisk kilde i sitt vann. Jesus er kilden som strømmer over av bare gode gaver. Han meddeler oss alt hva Han har og formår, og Han blir selv vår del og vårt hjertes trøst. Sitt liv har Han gitt til vår frelse. I dåpen blir Han vår kledning og prydelse. For I, så mange som er døpt til Kristus, har iført eder Kristus. Gal. 3, 27. I den hellige nattverd blir Han vår mat og drikke. Alt dette gjør Han for at Hans liv skal flyte i oss, Hans liv bli våt liv, Hans salighet vår salighet. Han gir seg helt til eiendom for den troende sjel. Og den som har Ham, har nok. Hva skulle du mangle, når du har Jesus? Sannhet? Han er sannheten. Han er født og kommet til verden for å vitne om sannheten. Forlatelse? Han er forsoning for all verdens synd. Trøst? Han styrker sjelene og trøster alle som lider nød. Hjelp? Hans er all makt i himmelen og på jorden. Rikdom? Den rikdom som ikke forderves, den gir Jesus deg. Ære? Han gjør deg til Guds barn. Noen større ære finnes ikke. Langt liv? Den som tror på Ham, skal ikke evighet dø, men er gått over fra døden til livet.

O Jesus, du er min! Jeg vil og være din. Se, hjerte, sjel og livet
Har jeg, min Gud, deg givet. O, ta da ganske meg,
Gjør hva deg kan behage Av meg i mine dage, Til jeg deg bliver lik.

Jeg vil i hjertens tro Av deg få sjelero Og meg fra deg ei vende
Inntil min siste ende, Men på deg feste meg.
O Jesus, styrk meg svake, Si ingen meg bedrage Og skille meg fra deg.

Har jeg kun, Herre, deg, Kan intet røre meg. Ei Jorden og dens fakter,
Ei Himlen jeg da akter, Må jeg kun blive din.
Om liv og sjel vansmekte, Skal det Meg ei anfekte, Når Jesus kun er min.

20. MAI. Jeg er den gode hyrde. Joh. 10,14. I disse ord legger Jesus sitt hjerte åpent for deg. En hyrde elsker sine får, Jesus elsker deg. Et vakkert ekko. Han sier fra Himmelen: Jeg elsker deg! Den troende sjel svarer: Min Jesus, jeg elsker deg! Av Hans kjærlighet kan du vente deg alt det som du ser at hyrden gjør for sine får. En hyrde går foran sine får. Jesus foregår deg med sitt eksempel. Gå i Hans fotspor; Han fører deg på rett vei. En hyrde fører sine får på grønne gressganger og til friske vann. Jesus, din sjelehyrde, sørger for din sjeleføde. Han bespiser deg med sitt guddommelige Ord, som er fullt av saft og kraft, fullt av liv og ånd. Han lesker deg med fred og glede som med en levende strøm. En hyrde beskytter fårene mot ulven. David våget sitt liv for å redde fårene fra bjørnen og løven. Det gjør din Jesus også. De som tilhører ham er som får midt blant ulver. Djevelen, verden og mange slags ulykke truer dem, men Kristus beskytter dem mot alle deres fiender. Ingen kan rive dem ut av Hans hånd, og de skal aldri gå til grunne. En hyrde søker etter det tapte får, Jesus søker etter deg når du går vill. Lar du deg finne, så gleder han seg, som hyrden gleder seg over det fåret som var tapt og ble funnet igjen. En hyrde fører sine får ut og inn. Jesus velsigner din ut- og inngang, fører deg ut av verden til Himmelen, ut av det jordiske til det himmelske. Når din Frelser sier: Jeg er den gode hyrde, så forandre du ordet den til min, og si: Herren er min hyrde, meg fattes intet. Sal. 23. Tone: Hva kan oss komme til for nød.

Herren, Han er min hyrde god, Min vekter og min lærer:
Ti faller allting meg til fot; Alt godt Han meg beskjærer.
Meg skal ei fattes sjelens fød’, Og hva der hør’ til daglig brød.
Vel meg for sådan Herre!

Som hyrden driver sine får På deilig gressgang’ grønne
Og fører dem til rinnend’ å’r Og til vannstrømmer skjønne,
Så gjør min hyrde, Jesus Krist, Han føder sjel og legem visst.
Hver får sin mat og drikke.

21. MAI Jeg kjenner mine. Joh. 10, 14.

Jeg kjenner deg. Det er et tordensord for de ugudelige, men et trøstens ord for de fromme. Likesom Faderen kjenner meg, sier Jesus, kjenner jeg og mine. En far kjenner sitt barns navn og vet å bruke det. Frelseren har sine barns navn oppskrevet i Livets bok. Han kan si til deg likesom Han sa til Moses: Jeg kjenner ditt navn, og du har funnet nåde for mine øyne. For verden er du ofte ukjent, ingen spør etter ditt navn, ja verden skammer seg kanskje ved å nevne det og vil ikke kjennes ved det. Trøst deg da med at Jesus kjenner ditt navn. En far kjenner sitt barns hjerte. Slik kjenner også Jesus sine barns hjerter. Selv om de ikke gjør alt til fullkommenhet, så vet Han likevel, at de gjerne ville gjøre det, og da tar Han viljen i gjerningens sted. Verden baktaler ofte de fromme som de der ikke mener det oppriktig, men drives av et fariséisk sinn. Det er jo alminnelig at de som selv har fariséiske hjerter, vil gjøre alle til fariseere. Men et Guds barn trøster seg da med den tanke: Jesus kjenner mitt hjerte. Han kjenner det aller best. Herre, du ransaker og kjenner meg. En far kjenner sitt barn også i nøden. Når ingen vil hjelpe barnet, da trer Han til og sier: Det er jo mitt barn. Om enhver forlater det, så kan likevel ikke jeg gjøre det. Slik kjenner også Jesus sine. Må du klage med Job: Mine brødre har sviktet som en bekk, som bekkers strøm som skyller over, som blir mørke av is. I dem skjuler seg snø. På den tid de oppvarmes, tørker de bort. Når det blir hett, utslettes de fra sitt sted. – Må du klage slik, så si også med Job: Til Gud ser mitt øye gråtende. Ja, kjære hjerte, når ingen vil kjenne deg, så kjenner din Jesus deg ennå. Han vet hva du trenger, Han kjenner din sorg og teller dine tårer. Håp på Ham! Hos Ham er hjelp og forbarmelse.

Tone: I Jesu navn skal all vår gjerning skje.

Så from og god Min hyrde Jesus er, At Han sitt blod for meg på, korset lot,
Til å frelse meg og hver. Han kjenner meg Blant sin flokk,
Det er nok. Jeg kjenner Ham igjen Som sjelens beste venn,
Som meg vel forsørge skal Og igjennom dødens dal Føre meg til Himelens sal.

22. MAI Jeg kjennes av mine. Joh. 10, 14.

Likesom Jesus kjenner deg, så må du igjen kjenne Ham. Men det å kjenne Ham består ikke bare i å vite hvem Han er etter sin person og sitt embete, etter sine gjerninger. Nei, det består i erfaring og levende fornemmelse av Hans godhet og troskap, så du føler og smaker i hjertet hvor god Han er. Hvordan kan du si: Jeg kjenner honningen, når du ikke har smakt den? eller: Jeg kjenner frukten, når du ikke har hatt den i munnen? Men du roser deg forgjeves av at du kjenner Jesus når du ikke har følt i hjertet hvor vennlig og god Han er. Hvordan lærer du da å kjenne Herren? Du må kjenne Ham først av Bibelen, hva den sier om Ham. Dessuten må du kjenne Ham av andres munn, hva de sier at Han har gjort mot dem. Denne kunnskap må gjøre deg lengselsfull etter også å få erfare Ham slik, og den må drive deg til bønn. Føler du din synd, da må du tenke: Jeg vet at Jesus forlater synden, og du må be: Forlat også meg, Herre, all min synd. Og gi ikke opp for du har den trøst i hjertet: Han har tilgitt meg. Er du i sorg og nød, da må du huske: Jesus er den rette hjelper ut av all nød. Rop så til Ham om at Han må lære deg å kaste all din sorg på Gud, og be Ham: Herre, hjelp meg! Hvordan lærer du menneskene best å kjenne? Ved daglig omgang. Omgåes alltid med Jesus, hør Ham i Hans Ord, tal med Ham i bønnen, så skal du lære å kjenne Ham som din Frelser og Forsoner, din trøster og hjelper, din fred og salighet.

Tone: Kom hit til meg, enhver især.

Gid jeg må være all min tid Ditt får og du min hyrde blid
I liv og dødens fare! Vend meg fra syndens skum og skam,
Og la meg som et sant Guds barn På ditt Bud tage vare!

Fra denne stund jeg sier av All syndens lyst inntil min grav,
Nå vil jeg din forblive, I herlighet med største flid
Å tjene deg i nådens tid, Den du meg ville give.

23. MAI

Da ble Herren opptatt til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Mark. 16, 19.

Kristi himmelfart foregikk på den førtiende dag etter Hans oppstandelse. Enda en gang hadde Han samlet sine disipler på, Oljeberget, og da Han talte med dem og velsignet dem, ble Han tatt opp mens de så på det og en sky tok Ham bort fra deres Øyne. Skyen var Hans triumfvogn, som det stor skrevet: Han gjør skyene til sin vogn. Dermed har Han antydet sin majestet, fordi Gud i Det Gamle Testaments ofte åpenbarte seg i en sky. Englene var også til stede. Vel så disiplene bare to av dem, men hadde Herren åpnet deres øyne, skulle de vel ha sett luften full av herlige engler i en stor omkrets. Når en himmelsk hærskares mangfoldighet sang en lovsang for Jesus da Han lå i krybben i Betlehem, hvor meget mer må de ha sunget for Ham med fryd og jubel da Han satte seg på sin herlighets trone! Da gjenlød himlene av frydesangen: Gud fór opp med fryderop, Herren med basuners lyd. Lovsyng for Gud, lovsyng! Lovsyng for vår Konge, lovsyng! Sal. 47, 6 – 7. Mitt hjerte, når du skal holde din himmelfart ved ditt livs ende, da vil englene heller ikke være langt fra deg. De vil ta din sjel og bære den bort i Abrahams skjød. Trøst deg med det nør du dør. Men tenk også på at Herren er fart opp under velsignelse, og hvilken velsignelse Han har etterlatt oss. Velsign din families og om Gud har gitt deg jordisk gods, så tenk på de fattige, kirkene og skolene, så skal din arv være velsignet. Men den beste velsignelse du skal etterlate deg, er eksemplet på et gudfryktig liv og en fredfull bortgang. Etterlater du deg denne velsignelse, da skal man ikke bare kalle deg den salige, men du skal i sannhet være salig hos Herren.

Tone: Min sjel og ånd, oppmuntre deg.

Til Himlen fór mitt hoved opp. Jeg, som et lem på Jesu kropp,
Vil glad i ånden være, At jeg og engang komme kan
Til det forjetted’ Himelens land, Min kron’ og krans å bære
I evig fryd og ære.

O verden, ha da gode natt! I Himlen er min sjeleskatt;
Jeg Vil fra Jordan stige; Din lyst, ditt gull, din høyhet ei
Skal hindre meg her på min vei. Farvel vil Jeg deg sige.
Kom, søte Himmerike!

24. MAI.

Herren sa til min herre: Sett ved min høyre hånd, inntil jeg legger dine fiender til skammel for dine føtter! Sal. 110, 1.

Det som David her forutsa i ånden, er oppfylt ved Kristi himmelfart. Jesus ble tatt opp til Himmelen og sitter ved Guds høyre hånd. Egentlig har Gud ingen hånd, for Han er jo en Ånd. Men Skriften uttrykker ved Guds høyre hånd Hans allmakt, alle steds nærvær, Hans herredømme og Hans majestet. Å sitte betyr her å hvile. Likesom Gud hvilte etter skapelsen, slik hviler Kristus etter gjenløsningsverket. Hans kamp er utkjempet offeret brakt – som gjelder i evighet. Heretter trengs det derfor ikke noe annet offer. Alt er fullendt og beredt til vår salighet. Vi skal også hvile fra vår møye og vårt arbeid her på jorden, når våre sjeler går til Himmelen. Men hvilen i Himmelen er ikke noe ørkesløst liv. Å sitte betyr også å regjere. Jesus sitter ved Guds høyre hånd, betyr: Han hersker med Faderen i Hellig Ånds enhet. Englene står for Ham som Hans tjenere. Han befaler, og de adlyder. Hvor trøstefullt dette er for deg, fattige synder! Din yppersteprest sitter ved Guds høyre hånd og trer fram for deg med sin forbønn. Din konge sitter ved Guds høyre hånd og beskytter deg. Hans er all makt i Himmelen og på Jorden. Derfor frykt ikke! Hans arm kan forandre alt, Hans makt kan dempe all list og vold fra dine fiender. Han kan slukke dine sorger og styre alt ondt til din salighet. Håp på Ham og be til Ham med hjertelig tillit. Går du nedbøyet og sorgfull, se opp til Himmelen! Der er din Jesus ved Guds høyre hånd, og der skal også du ha gledes fylde og livsalighet i evighet.

Tone: Min sjel, min sjel, lov Herren.

Halleluja, vårt Hoved seg ved Guds høyre hånd har satt,
Tilbedet og høylovet Av alle himler dag og natt! I sådant herresete
Vårt kjød og blod vi ser, Da nå vi vel oss glede og aldri sørge mer,
Da alle rikers rike Vår broder forestår,
Og vi engang tillike Med våre kroner går.

Si priser alle skarer Den store Herres høye makt,
Som Opp til Himmels farer, Sin hjord å tage der i akt!
Ned faller og tilbeder Hans godhet hva I kan, Som oss et sted bereder
I Himlens frydeland! Ja, la oss dit henrykkes, O Jesus, deg å se,
O Herre, la det lykkes! Akk, når mon det skal skje?

25. MAI.

Kom hit til meg, alle som arbeider og er besværet, og jeg vil gi eder hvile. Mat. 11, 28.

Er du i nød, – du har en Frelser som har all makt i Himmelen og på jorden. Kom til Ham! Han alene kan stille hjertets uro. Ingen andre enn Han kan lette byrden som trykker oss. Hva bedrøves du over? Over tapte goder? Jesus sier: Vær ikke bedrøvet. Har du tapt jordiske goder, så gir jeg deg himmelske. Men hvordan skal jeg forsørge meg og mine i denne verden, spør du kanskje. Jeg forsørger dere, svarer Jesus. Jeg som sørger for fuglene og ikke glemmer det minste kryp, jeg vil heller ikke glemme eller forsømme deg, mitt barn. Hva bedrøves du over? Akk, Jeg er en forlatt kvinne, min mann er død, sukker mange. Enkestand er sørgestand. – Forferdes ikke! sier Jesus. Jeg kan hjelpe deg bedre enn tusen menn. Får du ingen rett på jorden, jeg vil skaffe deg rett i Himmelen, jeg er enkenes forsvarer. – Hva bedrøves du over, kjære barn? Akk, far og mor har forlatt meg! Kast din sorg og se på meg, jeg som tar meg av alt som er forlatt av menneskene, sier Jesus. Er det ikke meg som forsørger de unge ravnene? Jeg skal aldri dø fra deg, mitt navn er: evig Fader. – Hvorfor er du så sorgfull, du lidende og besværede? Kom til meg, jeg styrker deg. I meg skal du finne hvile for din sjel. Er du en synder? Jeg utsletter din synd for min skyld og kommer ikke din misgjerning mer i hu. Er du syk? Jeg styrker deg på din sykeseng og helbreder alle dine mangler. Er dine fiender mange? Jeg er mektigere enn dem alle, og Jeg gjør din rettferdighet klar som lyset, og din rett så klar som høylys dag. Er din tro svak? Jeg vil ikke utslokke den rykende tande og ikke sønderbryte det knekkede rør. Har du meget av lidelse? Jeg vil rikelig trøste deg, og midt i smerten vil jeg være din glede. Gruer du for døden? Jeg er ditt liv, og døden er deg en vinning. – Slik trøster Herren, og den troende sjels svar er:

Tone: Vår Gud Han er så fast en borg.

O Jesus, from, jeg kommer her, Av deg jeg nå vil lære.
Min syndebyrde ikke mer Jeg makter nå å bære.
Jeg høre vil din røst, Gi du meg ro og trøst, Og la meg kjenne rett,
At byrden din er lett, Ditt åk er gagn og glede!

26. MAI Hva søker I etter? Joh. 1, 39.

De disipler som Herren stilte dette spørsmål til, søkte etter Ham, og de fant i Ham det evige, sanne, gode, den kilde som all god gave kommer til oss fra. Verden jager etter rikdom. Den som har Jesus, han har rikdom nok. Han lar ikke sine lide mangel. Se, hvis din sjel var tjent med gull og sølv, så kunne Gud gi deg hele verden full av gull og sølv. Men hva skal du med det støvet? Han har gitt deg Jesus; Ham er din sjel evig tjent med. Han kan forlyste deg mer enn hundre tusen skatter. Andre roper etter ære og herlighet. Si meg, er det ikke herlighet nok at du er et lem på Jesu legeme, en kristen, et Guds barn? Er ikke det bedre enn å være en keiser? Keiserkronen er forgjengelig, kristenkronen er uforgjengelig. Andre igjen jager etter nytelse og glade i verden. Hvilken blindhet! Ingen steder finner hjertet sann nytelse uten i Jesus. Når Han sender en gledesstråle inn i hjertet, da gleder legeme og sjel seg i den levende Gud. Derfor, mitt hjerte, opp til Jesus! Har du Ham, så har du nok. Her er det likevel bare stykkeverk. Hisset skal du få fylden, når du engang får være evig hos Jesus.

Tone: Nå hviler mark og enger.

O Jesus, Livets Herre, Vil du min Jesus være! Jesus, hvor søtt et navn!
Jesus, min Frelser milde, Vil seg fra meg ei skille, Jesus Han er min trygge havn.

27. MAI I har i eder selv et bedre og blivende eie i himlene. Heb. 10, 34.

Når Moses beskriver skapelsesverket, sier han: I begynnelsen skapte Gud Himmelen og jorden. Han setter Himmelen foran, og jorden etterpå. Slik skal også Himmelen innta den første plass I ditt hjerte, og jorden den siste. Du skal si med Paulus: Jeg glemmer det som er bak, og strekker meg etter det som er foran, og iler mot målet til det klenodie som hører til Guds kall der ovenfra i Kristus Jesus. Fil. 3, 14. Gud har bygd himmelen over ditt hode, men lagt jorden under dine føtter. Dette skal minne deg om at du ikke skal trakte etter det som er nedentil, på jorden, men etter det som er oventil, i Himmelen, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd.

Tone: Jeg vil meg Herren love.

Hva intet øre hørte, Hva intet øye så, Hva aldri er oppkommet
I noe hjertes vrå, Det har vår Gud forvaret Til dem ham elsker her,
Og blir så åpenbaret Der Gud i lyset er.

O Herre, for din ære Før oss den rette sti, Bevar oss, Jesus kjære,
For ellers villes vi. Hold oss i troen faste I denne tåredal,
Du vil visst også haste Med oss til Himlens sal.

28. MAI

Se, det skal komme en mann som heter Spire. Han skal spire frem av sin rot, og han skal bygge Herrens tempel. Sak. 6, 12.

Denne mann er Kristus, kvisten fra Isais rot. Han må vokse; men du, hvis du vil følge etter ham inn i himmelen, må du både avta etter det gamle menneske og vokse etter det nye. Under nådesolens skinn avdør man mer og mer fra seg selv og synden. Derimot tiltar man stadig mer og mer i Herrens gjerning. Alltid bærer man mer frukt. Kjærligheten øker mer og mer, sammen med kunnskap og all skjønnsomhet. Det er en slik vekst vi må trakte etter. For vi skal være fullkomne likesom vår Fader som er i himlene, er fullkommen. Matt. 5, 48. Det er likedan i naturens rike. Intet dyr, ingen fugl, ingen fisk, ingen plante slutter å vokse før de har oppnådd sin fulle størrelse. Og mennesket selv går fra èn alder over i en annen, inntil det har nådd den fullvoksne alder. Det blir dag for dag større av legeme og sterkere av krefter. Likedan må det være i Kristi rike. Det ville jo være skam om det åndelige skulle stå tilbake for det legemlige. Vi lever i Kristi skole. Der må vi stadig vokse, inntil vi blir som vår mester. Da er vi fullkomne. Den som ikke vokser i Kristi skole, han gjør skam på sin mester og går tilbake. Men da Kristi hjelp alene kan gi veksten god trivsel, så må vi uavlatelig sukke med David: Gud Sebaot, vend deg dog, sku fra himmelen og se til, og besøk dette vintre Sal. 80, 15.

Tone: O Hellig Ånd, du skatt så skjønn.

Bli hos meg, kjære Herre Krist, Så jeg kan frukter bære!
Du er min rot, jeg er din kvist Og kan deg ei unnvære.
Du vintre i Guds urtegård, Fra deg jeg saft og styrke får,
Kan uten deg ei trives.

29. MAI Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende. Matt. 28, 20

Jesus sitter ved sin allmektige Faders høyre hånd. Guds høyre hånd er overalt. Hvor skal jeg gå fra din Ånd, sier David, Sal. 139, og hvor skal jeg fly fra ditt Åsyn? Farer jeg opp til Himmelen, så er du der, og reder jeg seng i helvete, se, da er du der. Vil jeg ta morgenrødens vinger, vil jeg bo ved det ytterste hav, så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast. Og sier Jeg: Mørke må dog skjule meg, så er dog natten et lys omkring meg. Det må vi også si om vår forklarede Jesus. Han er overalt til stede hos oss. Overalt ser Han deg, og overalt hører Han deg. Likesom et støvgrann ikke kan unndra seg solens lys, så er heller ingenting skjult for Hans allvitenhet. Den er som et stort speil, hvor alt som foregår i verden, viser seg, også menneskenes tanker. Derfor, mitt hjerte, ha ikke noe ondt i sinne. Jesus ser det jo, Jesus dømmer det. Alt hva du gjør i ord eller gjerning, gjør det alt med tanke på Ham og etter Hans vilje. Hvor trøstefullt er det at du vet: Jesus er hos meg. For Ham kan du klage all din smerte, til Ham kan du rope i all nød. Han er hos sine med beskyttelse, hvor de blir trykket og forlatt av menneskene, med trøst, hvor ingen kan trøste, med kraft, hvor menneskemakt ikke kan hjelpe, med hjelp når det synes å være ute med dem, med evig liv når det timelige liv er forbi. Ja, min sjel, når din siste time kommer, da glem ikke at Jesus er hos deg, han hjelper deg ut og tar deg opp i sitt evige rike.

Tone: Av høyheten opprunnet er.
Den helt som knuste dødens makt, Han gikk alt som han hadde sagt,
Til Faderen tilbake, Da etter påskemorgengry Han hadde vandret her på ny
På jord i førti dager. Kom sjel, Akt vel På den største Seiersfyrste,
Se ham stige Opp til Herlighetens rike.

Følg med på berget, følg hans fjed Som Eliseus fulgte med Den elskede Elias.
Be så innstendig som han bad: O, la oss aldri skilles at, Forklarede Messias!
Hans svar Du har: Vær kun rolig, Følg meg trolig, Still din klage,
Jeg er med deg alle dage!

30. MAI.

For vi må alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt. 2 Kor. 5, 10

Kristus skal komme igjen for å dømme levende og døde. Synlig er Han fart opp for sine disiplers øyne, og synlig skal Han komme igjen for all verdens øyne. Første gang kom Han i tjenerskikkelse, men annen gang vil Han komme i den herlighet som Faderen har gitt Ham. Ved sin herlige makt vil Han oppvekke de døde og forvandle de levende. Da skal alle folk samles for Ham og bli åpenbare for Hans domstol. Her på jorden kan man unndra seg dommen eller søke utflukter og unnskyldninger. Den ytterste dom kan ingen unngå, og heller ikke fri seg fra, ved løgn og utflukter. Her ferdes alle om hverandre, troende og vantroende, rettferdige og urettferdige. Men på den ytterste dag vil Herren skille dem fra hverandre, likesom en hyrde skiller fårene fra bukkene. Fårene skal Han stille ved den høyre side, og bukkene ved den venstre. Hvem er fårene? Et får biter ikke, som en ulv, sønderriver ikke, som en løve, stikker ikke, som en slange, klorer ikke, som en katt, gjør ikke, som en hund. Et Kristi får har sin hyrdes vesen. Det er saktmodig og stille, hører på sin hyrdes stemme og går etter Ham. Gjør også du det! Forlat deg på din hyrde Jesus, og følg Ham! Følg Ham i Hans kjærlighet, følg Ham i Hans ydmykhet og barmhjertighet, gå i Hans lydighets fotspor! Følg Ham i lidelsen, vær tålmodig og be som Han, treng gjennom nød og død til Ham, og la deg ikke skille fra Ham ved noe som helst! Da er du Hans får, som Han vil stille ved sin høyre side. Men ved den venstre side vil Han stile alle som ikke lyder sannheten, de urettferdige, horkarene, ekteskapsbryterne, de gjerrige, de som hater fred, øretuterne, baktalerne, gudsforakterne, de hovmodige, de pralende, de som er ulydige mot foreldrene, de uforsonlige, de ubarmhjertige. Skjønt disse vet at de som gjør slike ting, er skyldige til å dø gjør de det likevel, de forakter nåden som blir tilbudt dem her, og hører ikke Hyrdens stemme, – som roper til dem: Vil du da gå fortapt? Akk, betenk hva som tjener til din fred, vend om og redd din sjel!

Tone: Når tid og stund den er for hånd.

Det er forvisst på tiden snart At Krist, Guds Sønn, vil komme
I skyene med englefart Til frelsning for de fromme.
Stor skrekk skal være da forsann, Når allting smeltes bort i brann,
Som Peter derom melder.

O Jesus, for din bitre død Og for din angst og smerte,
Hjelp meg ut min siste nød; Gi troen i mitt hjerte,
Så jeg herfra må skilles så Jeg salighet må hisset få
Hos deg i himmelbolig.

31. MAI

Kongen skal si til dem ved sin høyre side: Kom hit, min Faders velsignede! Arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt! Mat. 25, 34.

Kom hit, skal kongen si. Hvor skal de komme? De skal komme dit hvor Jesus er, og så glede seg over Ham i evighet. Salomos herlighet gledet dronningen fra Syden. Her er mer enn Salomo. Av glede visste ikke Peter hva han sa, da en stråle av Jesu herlighet lyste ham i øynene. Luk. 9, 33. Han sa: Det er godt at vi blir her! Vi vil gjøre boliger her. Godt er det å være hos Kristus og skue Herrens herlighet ansikt til ansikt. Fra Ham går ut liv og gledes fylde til Hans forløste. Inn i denne glede fører den ytterste dag deg. Derfor gled deg til den! Men beflitt deg også på at du i tide blir forvandlet etter Herrens herlighets bilde fra herlighet til herlighet. Arv riket, skal kongen si. Å arve er noe annet enn å fortjene. Riket er en nådegave av Gud, ikke en fortjent lønn for våre gjerninger. Trellen tjener, barnet arver. Hva godt vi gjør, det skal vi gjøre her i tiden. Men riket er beredt for oss fra begynnelsen av. I Kristus er vi ved troen utvalgt til arven. I Kristus kommer vi ved troen også til den fulle nytelse av arven. Men i Kristus gjelder bare den tro som er virksom ved kjærlighet. Jeg var hungrig, skal Kongen si, og I ga meg å ete. Jeg var tørst, og I ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og I tok meg til eder. Jeg var naken, og I kledde meg. Jeg var syk, og I besøkte meg. Jeg var i fengsel, og I kom til meg. Hvordan det? Så meget som I har gjort for én av disse mine minste brødre, har I gjort for meg, skal Kongen si til de rettferdige, og de skal gå til det evige liv.

Tone: Jeg vil meg Herren love.

O Herre Krist, jeg stunder Til du skal komme igjen.
Hjelp meg jeg ikke blunder I synd og sovner hen,
Men gladelig må vente I de årvåknes flokk,
Som holder lamper tente Og lys og olje nok!

Da gledes den som sukket, O Herre, etter deg.
Da får vi se opplukket Det hele Himmerik.
Da vil du høyt oss hedre Hos deg i Himlens sal
Med alle fromme fedre Og helgener uten tall.

1. JUNI

Da skat han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra meg, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler! Mat. 25, 41.

Gå bort fra meg, skal Kongen si til dem som Han har stilt ved den venstre side. Borte fra Jesus – borte fra saligheten. I Jesus er sjelenes glede. Skilt fra Jesus finnes det ingen glede, intet lys, ingen trøst, intet liv. De utvalgte blir kalt velsignede, de bortviste forbannede. Synden bringer forbannelse, vantroen lar mennesket bli i forbannelsen. Guds forbannelse er den ild som skal pine dem. Denne ild hadde de kunnet slokke ved Kristi blod. Men de har villet forbannelsen, derfor blir forbannelsen deres lodd. O menneske, tenk på enden! Du sier: Jeg trøster meg ved Kristi fortjeneste. Vel talt, men kan det også sies om deg: Vel gjort? Har du tro, så vis den av dine gjerninger. Det skal gå en ubarmhjertig dom over den som ikke har gjort barmhjertighet. Alt hva I ikke har gjort for én av disse minste, har I heller ikke gjort for meg, skal Kongen si. Det er som Han pekte for oss med fingeren på de nødlidende, ringe mennesker og sa: Har I tro på meg, så vis det mot disse. Ellers er eders tro ikke annet enn en tom innbilning eller det rene hykleri, og eders del skal da være I pølen, som brenner med ild og svovel. Bevar oss fra dette, kjære Herre Gud!

Tone: Vår Jesus kan ei noe herberg finne.

Akk, tenkte du til evig tid å brenne,
Hvor svart det er når lystens drøm forgår,
Hvor skulle du med gråt til den deg vende
Som mot deg med utstrakte armer står!
Akk, hvilken angest satan fikk
Om du begynte nå i dette øyeblikk!

Akk, skulle du deg dertil lade tigge?
Det gjelder jo ditt eget sjeletarv.
Det er så hårdt i helvede å ligge,
Men o, så søtt å ta mot Himlens arv!
Akk, hvilken evig fryd du fikk
Om du begynte nå i dette øyeblikk!

3. OM TROENDEN HELLIGE ÅND 2. JUNI Ingen kan kalle Jesus Herre, uten ved den Hellig Ånd. 1 Kor. 12, 3.

Det kors som Jesus led døden på er et livets tre, og Hans sår er velsignelsens brønn. Dette livets tre bærer sine frukter i kirkehagen, i Guds paradis, og denne velsignelsesbrønn veller fram i det åndelige Sion. Skattene er vel ervervet ved Kristus, men innsvøpt i Ordet. Ordet er en kallende røst, den hører man i Kristi rike. Men nå, kjære sjel, formår du av, egne krefter verken å komme til Gud og Hans kirke eller å ta imot Ordet. Til dette må du bli hjulpet ved Den Hellige Ånd. Om Ham lyder de kristnes trosbekjennelse slik:
Jeg tror på Den Hellig Ånd, en hellig, kristelig kirke, som er hellige menneskers samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og etter døden det evige liv. Amen.
Det er: Jeg tror at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre, men det er Den Hellig Ånds gjerning, som har kallet meg ved Evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro, likesom Han også kaller, forsamler, opplyser, helliggjør og oppholder alle andre som er i menigheten, I den eneste og sanne tro til Kristus. I denne kristne menighet gir Han meg og alle troende daglig en full syndenes forlatelse, og på den ytterste dag skal han oppvekke meg og alle døde og gi meg med alle troende et evig liv. Det er alt sammen visst og sant i alle måter.
Salig er den som i sannhet kan si således! Kan du det, så vil du be at Den Hellige Ånd, som har brakt deg til Kristus, også vil oppholde deg i Kristus og fortsette din helliggjørelses gode verk inntil enden.

Tone: Jesus, din søte forening å smake.

Ånd over Ånder, kom ned av det høye, Evig med Fader og Sønnen en Gud!
Kom våre sjeler til sammen å føye, Kom å berede den himmelske brud!
Kalle, forsamle og Jesus forklare, Bygge Guds kirke, opplyse hans folk,
Det er din gjerning; la oss den erfare, Kom du Guds kjærlighets mektige tolk!

Ypperste trøster, din olje la flyte Inn uti hjertenes dypeste sår!
Styrk oss i striden, og gi oss å, nyte Frukten av frelsen som allting formår!
Skap innen i oss fornyede hjerter, Led oss i sannhet, opphold oss i nød,
Gjør oss tålmodige midt under smerter, Vær du vår kraft og vår trøst i vår død!

3. JUNI

I skal få den Hellig Ånds kraft som skal komme over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og inntil jordens ende. Ap. Gj. 1, 8.

Med dette løfte skiltes Herren fra sine apostler, da Han for til himmels. Det Han lover, det holder Han visselig. På pinsefesten utøste Han sin Hellige Ånds fylde over apostlene. Inntil da hadde de flått Ånden etter mål. Men nå ble de fulle av den Hellig Ånd. Han lærte dem alle ting og minnet dem om alle ting som Jesus hadde sagt og gjort, for at de kunne være Hans sannferdige vitner i hele verden. Det var ikke de som talte, men deres Faders Ånd som talte gjennom dem. Dessuten ga Han dem fremmede språk og makt til å gjøre under. Det trengte de til sitt kall. Oss gir Ånden det vi trenger til vårt kall, det er opplysning i den sanne tro, oppvekkelse og hjelp til helliggjørelse og trøst i liv og død. Ånden kom over apostlene i en lyd som av et fremfarende veldig vær. På den måten antydet Han, at Han vederkveger sjelene i trengselens hete, likesom vinden kjøler i sommerens hete. Han driver oss også i vårt kristenløp, likesom vinden driver seilskipene på havet. Videre meddelte Han seg til apostlene i ildtunger, som satte seg på enhver av dem. Ilden lyser, varmer og renser. På samme måte er Den Hellige Ånd en ild som opplyser oss. Han oppklarer og opplyser vårt mørke ved Ordet, som Han gjennom apostlene har nedlagt i Skriften. For det annet er Han en ild som varmer, Han er kjærlighetens vesentlige flamme, som gjør våre kalde hjerter brennende. Endelig er Han en ild som lutrer og renser oss, likesom urent metall blir renset ved ilden. Han fortærer den gamle Adams syndige begjær. Til alt dette trenger vi daglig nye gaver av Den Hellige Ånd. Uten Ham formår vi ikke noe.

Tone: Kom Hellig Ånd, o Herre Gud.

O Hellig Ånd, o søte trøst, Som flyter inn i sjel og bryst
Til den som har et ydmykt hjerte. Jeg beder deg med lengsels smerte:
Akk, treng oss dog i sjelen inn, Å varme opp det frosne sinn,
Så vi ei lunkne eller kolde, Men brennende vår pinse holde. Halleluja! Halleluja!

O Hellig Ånd, regjer min ånd, Og før meg ved din egen hånd,
Mot synden dag og natt å krige Og alltid Abba! Fader! sige.
La Jesu fred i hjertet bo, Og gjør meg stadig, hull og tro,
Så ingen ting meg fra deg driver, Og jeg uti ditt samfunn bliver. Halleluja! Halleluja!

4. JUNI

Gud gjorde oss salige og kalte oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sitt eget forsett og den nåde som er gitt oss i Kristus Jesus fra evige tider. 2 Tim. 1, 9.

Gud lengter etter menneskenes salighet, som en mor lengter etter å gi sitt barn die. Han bestemte oss ikke til vrede. Men etter at vi var blitt vredens barn, har Han sendt oss sin Sønn, og Han har fortjent saligheten for oss. Men det er Gud Den Hellige Ånd som kaller oss for å gjøre oss delaktige i denne salighet. Til dette er det ikke noe annet enn Guds nåde som beveger den fromme Gud. De midler som Guds kjærlighet bruker for å dra deg til seg, er Ordet og de hellige sakramenter. Dåpen er døren til kirken, Ordet er skattkisten, og den hellige nattverd er seglet på det. Ved disse nådemidler kaller Gud Den Hellig Ånd oss. Han kom over Jesu apostler, for at de skulle preke Evangeliet og innby hele verden til dåpens og den hellige nattverds nåde. Han følger ennå, alltid sakramentene og sitt Ord med sine velsignelsesrike nådevirkninger. Han har utgytt seg over deg i din dåp og søker gjennom Ordet å bringe deg til troen. Han lokker og tilskynder deg til din egen frelse, lar dine synders forlatelse bli kunngjort for deg, og om du tviler, så besegler Han den for deg i den hellige nattverd. Så god viser den treenige Gud seg mot deg. Følg Hans kall og sett pris på Hans barmhjertighet.

Tone: Av høyheten opprunnet er.

O Hellig Ånd, kom til oss ned. Din bolig du i oss bered
Ved Ordets lys og stjerne. Du himmellys som mørknes ei,
Gi at vi sannhets himmelvei Ved deg må følge gjerne.
Ditt skinn Hvert trinn Oss ledsage Og forjage Mørkets tanker
Som i våre hjerter vanker!

Gi kraft og virkning ved ditt Ord, Som Gud oss sendte ned på jord,
La det som lyset brenne, Så vi Gud Fader og Guds Sønn
Og Ånden, våres del så skjønn, En enig Gud må kjenne.
Gi tro, Gi ro, Lær å håpe, Hjelp å rope Og påkalle
Gud, som det Ham kan behage.

5. JUNI.

Ikke for de rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men etter sin barmhjertighet, gjorde han oss salige ved gjenfødelsens bad og fornyelsen ved den Hellig Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår Frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, etter håpet skulle bli arvinger til det evige liv. Dette er en troverdig tale. Tit. 3, 5-8.

Her slår apostelen først all selvros til jorden, som om mennesket kunne fortjene saligheten ved egen rettferdighets gjerninger. Nei, sier han, men ene og alene av barmhjertighet har Gud frelst oss, idet Han ved den hellige dåp ga oss sin nåde, syndenes forlatelse og det evige livs arv. Uten det måtte vi være fryktens treller hele vårt liv igjennom. Ved gjenfødelsens bad blir vi derimot barn, som roper: Abba, kjære Fader! Nettopp der har Gud utgytt sin Hellig Ånd over oss likesom regn over et tørt land. Regnet må gjøre marken bløt og gi den kraft, for at den skal kunne ta imot sæden og gi god vekst. På samme måte begynner Den Hellige Ånd i dåpen å berede hjertet til å kunne ta imot Evangeliets sæd i troen og bære frukt. Men hvilken frukt er det som skal komme fram? Et nytt menneske, som er skapt etter Gud i sannhets rettferdighet og hellighet. Ved Guds Ord ble mennesket i begynnelsen skapt i Guds bilde, og ved Guds Ord skal det igjen fornyes etter Guds bilde. Av Ordet skaper Den Hellige Ånd troen. Denne tro er det; nye menneskets rot. Av denne rot spirer det frem gudserkjennelse og kjærlighet til Gud, tillit, bonn, andakt, håp, hengivenhet, Guds lov og pris. Det er grenene på treet, som stiger oppad til Gud. På disse grener vokser så fram igjen nestekjærlighet, glede, fred, langmodighet ydmykhet, mildhet, godhet, saktmodighet, avholdenhet Det er fruktene som vokser fram av grenene, og de henger ned, så nesten kan plukke av dem. Disse frukter må ikke mangle, for ellers virker ikke dåpen lenger det den skulle. Etter begynnelsen må fortsettelsen følge, etter gjenfødelsen må fornyelsen komme og føres videre, inntil den endelig blir fullendt i de dødes oppstandelse. Da skal også det dødelige legeme igjen bli iført udødelighet.

Tone: Kristus kom selv til Jordans flod.

Gud, la oss bære megen frukt, Hvortil vår dåp forplikter,
Så hver, fra verden utelukt, Kun alt til Himlen sikter.
La meg ved daglig bønn og bot Med Jesus dø således
At jeg i kamp mot kjød og blod Ved striden aldri kjedes,
Så verden rett utsvedes.

6. JUNI

Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Det bør eder å fødes på ny! Vinden blåser hvor den vil, og du hører dens susen, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen; således er (det med) hver den som er født av Ånden. Joh. 3, 7 – 8.

Med disse ord ville den Herre Jesus si: Selv om du ikke forstår hvordan det går til ved gjenfødelsen, så skal du likevel ikke holde den for usann. Du vet heller ikke hvor vinden kommer fra, eller hvor den farer hen. Likevel tør du ikke nekte vinden, for du merker at den er der ved at den suser. På samme måte er det med gjenfødelsen. Du kan ikke vite eller forstå, hvordan Den Hellige Ånd virker gjenfødelsen og fornyelsen, men du fornemmer likevel dens virkning, hvis dåpen får fortsette å virke det den skal. Hvor vinden suser, der er den. Der hvor Ånden virker, der er Ånden. Men vinden blåser hvor den vil. Og hvor vil Ånden virke? Vinden beveger luften, Ånden beveger hjertet og driver det til Guds Ord og bønn og gjør det fullt av gode forsetter. Vinden fører med seg det den griper. Når Guds Ånd griper hjertet, river den det bort fra jorden og løfter det opp i Himmelen. Den gjør det om fra et jordisk hjerte til et himmelsk, fra et kjødelig til et åndelig. Vinden fører snart med seg mørke skyer, snart gjør den himmelen klar igjen. Det gjør Guds Ånd også. Snart kommer den som en regnvind og setter hjertet i en gudelig bedrøvelse, så tårevannet strømmer fra øynene. Snart bringer den igjen klart vær, når den styrker hjertet med himmelsk trøst. Ille, var det om du aldri skulle erfare det. Da ville Ånden være tatt fra deg igjen. Forsag derimot ikke om du ikke til en hver tid kjenner Den Hellige Ånds bevegelse hos deg. Den blåser, hvor og når den vil. Du må ikke ville binde den til visse tider. Sjømannen må ofte vente lenge på god vind. Sett alltid ditt seil til, begi deg til bønnen eller til å lese og betrakte Guds Ord. Da vil du alltid igjen spore at den blåser og virker kraftig. Det erfarer enhver som er født av Ånden.

Tone: Alene til deg, Herre Jesu Krist.

Vil du, min sjel, Guds rike se, Da må på ny du fødes.
Av vann og Ånd så må det skje, Den gamle Adam dødes.
Du vet ei hvordan det går til, Men visst det skjer hva Gud han vil,
Og Åndens vei du ei forstår, I lønn den går, Og ved Guds Ord sin hensikt når.

Det gjør min sjel så sterk og glad, At Gud meg skjenket haver
Gjenfødelsens det dyre bad Med Åndens himmelgaver,
Har revet Meg av satans garn Og gjort Meg der til et Guds barn,
For give Gud hos dåpens pakt Ved Andens makt Jeg sterk i troen står på vakt.

7. JUNI

Gud gi eder eders hjertes opplyste øyne – så I kan kjenne hvilket håp det er han kalte eder til, og hvilken rikdom på herlighet hans arv er i de hellige. Ef. 1, 18.

Ved synden er vår forstand formørket og blind i Guds hemmeligheter. Så mye som en blind kan se, så mye kan det naturlige menneske erkjenne om Gud. Ikke noe lys hjelper en blind. Slik hjelper selv ikke Guds Ord vår blinde sjel. Sjelens øye må først bli opplatt, for at den kan se rettferdighetens og nådens under i Ordet. Derfor ønsker apostelen oss vårt hjertes opplyste øyne, for at vi skal kunne forstå, Guds Ord og av det rett erkjenne Gud og vårt nådekall. Men først har Han uttrykt det ønske at visdoms Ånd må bli gitt oss (v. 17). Det er denne Ånd, Den Hellige Ånd, som gir synet til de åndelig blinde. I Hans lys ser vi lys. Når Hans lys trenger gjennom våre hjerter, da viker all skygge, tvil, villfarelse og mørke, og sjelen blir full av klarhet, troen full av tillit og frimodighet, og kjærligheten full av ild.

Tone: Jesus, du min glede.

Himmellys, la dages, Nådebrønn, la drages Vann for tørstig sinn!
Nådesalve, leg meg, Himmelmakt, beveg meg, Dra til Gud meg inn!
Meg omskygg, Guds tempel bygg, Så din alterild den brenner,
Når jeg Gud bekjenner!

Gi i alle saker Verk og vilje fager, Led oss i ditt lys! Se inn til vår jammer,
Gjør vårt hjertekammer Til ditt eget hus! Løs oss dog av syndens åk,
La oss fri i Kristus finnes, Til Guds hjerte bindes!

8. JUNI De ord som jeg taler til eder, er ånd og er liv. Joh. 6, 63.

Den Hellige Ånds opplysning skjer rett og riktig ved Guds Ord, ikke ved drømmer og syner, som hos profetene. Ordet er jo gitt nettopp ved profetene for at Den Hellige Ånd skal kunne opplyse oss ved det. Den som vil være opplyst uten Guds Ord, er likesom den som forlanger dag uten sol, eller som vil bli mett uten mat og ren uten vann. Svermeråndene forakter det utvortes ord og roper: Ånd! Ånd! Men Jesus sier: De ord som jeg taler til eder, er ånd og liv. Vil du ha Ånden, så må du holde deg til Guds Ord. Det er gitt av Ånden og bringer Ånden med seg, likesom solen bringer lyset. Hver den som forakter Ordet, taler ikke av Guds Ånd. Og om han taler med engletunger, så er det mørkets engler som taler ut av ham. Alt som er imot Guds Ord, det er av djevelen, løgnens far. Den som taler av Guds Ånd, han tror og lærer Guds Ord.

Tone: Jesus, dine dype vunder.

Herre Jesus, la meg have Dine ord i hjertet lukt,
Og la denne Himlens gave Bære en velsignet frukt!
Ta dem aldri bort fra meg, Inntil opp i Himmerik
Du den ære meg vil gjøre, Jeg deg selv får se og høre.

Verden er så full av plager, Kjære Jesus, hør du meg!
La meg alle livets dager Stå urokket fast hos deg,
På ditt ords den rette grunn, Så vil jeg til siste stund
Og i døden trøstig være, Synge ditt navn lov og ære.

9. JUNI

Vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Fader, ville gi eder visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om ham. Ef. 1, 17.

Skal vi rett få Ordets skatt, må Den Hellige Ånd komme og opplyse hjertet, så vi tror. Han må gjøre hjertet til en god åker, og det gjør Han i den hellige dåp. Deretter må Han også legge sæden ned i åkeren, og det gjør Han ved Ordets prediken. Men hva hjelper det om sæden ligger i jorden, når ikke solens lys kommer til? Uten solens lys ligger sæden død i jorden. Det samme gjør Ordet i hjertet uten Den Hellige Ånds opplysning. Denne opplysning består i at Han gjør Ordet klart og kraftig i vårt indre så vi forstår og tror det. Med munnen kan du vel rope: Herre! Herre! men bare ved den Hellig Ånd kan du si av hjertet: Min Herre og Frelser! Min Gud og Fader! Så ofte du går til kirken eller setter deg for å lese Skriften, må du derfor be at den Hellig Ånd vil opplyse, befeste og forfremme deg i den sanne tro. Bønnen er det krus du må bruke for å øse av frelsens kilde, dersom du vil ha det vann som veller opp til et evig liv.

Tone: Alene Gud i Himmerik.
O Hellig Ånd, vår Trøstermann! All sannhet oss kan lære,
Hjelp, vi ved Guds Ord blive kan Og leve Gud til ære!
Vokt oss for djevlens falske list,
Hjelp oss å tro på Jesus Krist, Og blive salig! Amen.

10. JUNI

I skal etter eders forrige ferd avlegge det gamle menneske, som forderves ved bedragelige lyster, – og iføre (eder) det nye menneske som er skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet. Ef. 4, 22 og 24.

Det apostelen her sier vi skal, det kan vi ikke av vår egen, naturlige kraft. Men vi kan det av den kraft som Den Hellige Ånd gir oss. Fornyelsen faller i to deler: avleggelsen av det gamle menneske og iførelsen av det nye. Det gamle menneske betyr hele mennesket, således som det er født av Adam, med legeme og sjel, forstand, vilje og alle krefter, så lenge de er uten Guds Ord og Ånd. Ved Ordet og Ånden må det tapte gudsbildet bli fornyet i deg i sannhetens rettferdighet og hellighet. Din forstand må bli opplyst ved troen, din vilje bli ett med Guds vilje ved helliggjørelsen, din sjel hensettes i det guddommelige vesen, ditt legeme forklares ved oppstandelsen, og således må du bli et nytt menneske i ett og alt. Denne fornyelse skjer imidlertid ikke i et øyeblikk. Gjenfødt blir du i dåpen. Men gjenfødelsen er bare begynnelsen til fornyelsen. Lar du deg drive av Ånden, som du fikk i dåpen, så dør det gamle menneske stadig mer i deg fra dag til dag, og jo mer dette dør, desto kraftigere vokser det nye opp. Jo mer Adam taper sin skikkelse, desto vakrere lyser Kristi skikkelse fram i sjelen. Dette må fortsette, slik at du avtar og Kristus vokser i deg, inntil du omsider også avlegger dette syndens legeme, for at det kan komme et nytt legeme fram av dets støv. Da først er din fornyelse fullendt. Inntil da må du kjempe, for at det gamle menneske kan bli dødet og det nye dannet etter Kristus. Dette begynner Den Hellige Ånd i dåpen, og til dette gir Han deg daglig ny kraft ved sitt Ord og den hellige nattverd. Det er Hans sak å gi deg kraft, men det er din sak å benytte denne kraft.

Tone: Guds godhet vil vi prise.
Her skal ditt sinn forandres I bønn og kamp og strid,
Og annerledes vandres Enn hit til denne tid.
Din Jesu leve-art Guds Ord Jo ikke dølger,
Så lær at du Ham følger Oppriktig, frisk og snart!

O Jesus, se hvor farlig Er våres vandringsferd,
Hjelp at vi ferdes varlig, Og vær oss alltid nær!
Vis oss hvordan vi skal I dine fotspor ile,
Så kan vi snart oss hvile I Himlens brudesal!

11. JUNI. I skal fornyes i eders sinns ånd. Ef. 4, 23.

I hjertet, slik som det er blitt ved syndefallet, er kilden til alt ondt, som Herren sier: Av hjertet utkommer onde tanker, mord, hor, skjørlevnet, tyverier, falske vitnesbyrd, bespottelser. Som brønnen er, slik er også vannet den gir. Derfor må hjertets innerste grunn bli ny. I stedet for de onde lyster må det komme glede i Gud og lyst til alt godt. Det vil Den Hellige Ånd innplante i deg, og til det gir Han deg sitt Ord. Tar du imot det i troen, så fornyes du i ditt sinns ånd. Du begynner å tenke, ikke det som er menneskelig, men det som er guddommelig. Da begjærer du Himmelen, ikke jorden, du gleder deg over rettferdighet, ikke over urettferdighet, du har lyst til Gud og Hans Ord, ikke til sladder og lettsindige narrestreker. Av et fornyet hjerte kommer også de gjerninger som behager Gud. Mange fordreier dette. De vil gjøre hellige gjerninger uten å bekymre seg om at hjertet må bli forandret og helliggjort. Men der hvor hjertet er uforandret, der er menneskene med alle sine gjerninger, hvor skinnende og glimrende de enn er, lik graver som er smykket med glinsende gravsteiner utenpå, men fulle av urenhet og dødninglukt innvendig. De kan også sammenlignes med epler som har en frisk rødfarge utenpå, men er ormstukne innvendig. Egypterne hadde templer som var smykket så vakkert som mulig utvendig, men når man kom inn i dem, fant man ikke annet enn en avskyelig slange, en kåt bukk eller en brølende okse. Slik finner Gud det hos mange mennesker. Utvendig gull, innvendig kopper; i munnen Jesus, i hjertet synden.

Tone: Vær nu glad og vel til mote.

Hellig Ånd, de frommes glede, O, besøk mitt bange sinn,
Verdes i min sjel å trede, Vi den til ditt tempel inn!
Pryd den deilig som en brud, Rens den grundig og kast ut
Hva av verden er tilbake, Og meg kan fra Jesus drage.

Styrk meg med din himmelgave, Gjør meg frisk og ny igjen,
Så jeg kjærlighet kan have Som skal aldri kjølne hen!
Gi meg alltid troes-mot, Hellige mitt kjød og blod,
Lær meg til min Gud å trede Uti bønnens kraft og glede!

12 JUNI. Han er den som danner deres hjerter. Sal. 33, 15.

Salmen sier ikke at Han tvinger, men Han danner hjertet. Vel står alt i Guds makt. Såfremt Han ville, så måtte alles hjerter bøye seg og føye seg etter Ham. Men Han vil at vi skal være mennesker, og ikke hester eller muldyr. De kan jo ikke være annerledes enn naturen driver dem. Men menneskene lar Han ha sin frie vilje, og leder dem bare som en far leder sine barn. Det gjør han ved sin Ånds tiltale og styrelse, ved advarsel og formanning, daddel og ros, straff og belønning. Den måten Gud danner hjertet på er kraftig. Den skaper et ganske annet hjerte, hvis mennesket ikke forstokker seg. Laban og Esau var Jakobs fiender, men hvor snart kunne ikke Herren forandre deres hjerte? Han kan gjøre at den som i dag er din fiende, i morgen er din venn. Rop til Ham om at Han vil danne dine fienders hjerter slik. Du skal ikke fortvile over din neste, om hans fromhet ikke er så stor som den skulle være. Kjærligheten håper alltid det beste. Hvorfor? Fordi Gud har alle menneskers hjerter i sin hånd. Han kan snart av fornekteren Peter gjøre bekjenneren Peter, av forfølgeren Saulus gjøre apostelen Paulus. Be for din svake bror. Be også for deg selv. Heller ikke om deg selv skal du fortvile, så du sier: Jeg kan ikke bli from, jeg kan ikke la den eller den synd fare, jeg kan ikke lære det og det. Han som dannet ditt hjerte til å ville, Han kan og vil også styrke det til å utrette. Vend deg til Ham og be:

Tone: Kom hit til meg, enhver især.

O Jesus, kjære Herre Gud, All syndens lyst driv fra oss ut,
Opplys oss alle sammen! Regjer oss led din Hellig Ånd,
Og led oss ved din nådehånd Til Himlens glede! Amen.

13. JUNI.

Alt det som er født av Gud, overvinner verden; og dette er den seier som har overvunnet verden: vår tro. 1 Joh. 5, 4.

Er du et Guds barn, så må du overvinne verden, ikke følge den. Du kan ikke si: Jeg ville vel gjerne være from, men i verden kan en ikke ta det så nøye; en må jo leve med verden. En må tute med de ulver en lever blant. Dette ordspråket er ikke av Gud, men av djevelen. Lott var from i det ugudelige Sodoma, Josef var kysk i Potifars hus, Daniel var rettroende i det hedenske Babel. Rosen blomstrer blant tornene, den kristne vandrer for Gud midt blant verdens forargelser. Verden omkring deg kan ikke hindre deg i å være from. Det er verden i deg som gjør det. Driv verden ut av ditt hjerte, det vil si: kjødets lyst, øynenes lyst og et hofferdig vesen, da gjør den ytre verdens forargelse ikke noe inntrykk på deg. Men hvordan skal du kunne drive verden ut av hjertet? Troen på Jesus er den seier som overvinner verden. Ta imot Jesus i troen, så driver Han verdenslysten ut av ditt hjerte. Ved troen mottar du mer og mer Den Hellige Ånd. Får Han herske i deg, kan ikke synden lenger herske i ditt dødelige legeme.

Tone: Alene Gud i Himmerik.

O Jesus, troens dyre skatt, Begynnelse og ende,
O, kjære Jesus lær meg at Jeg troen rett kan kjenne,
Den tro som har deg selv i favn, Fra den som har vel troens navn,
Men er dog død og intet.

Bo selv ved troen i min ånd, Så troen sterk kan blive,
Alt mer og mer få overhånd Og mange frukter give,
I trang å være uforsagt Og strebe rett av all min makt
Min neste godt å gjøre.

14. JUNI Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste eder. Es. 66, 13.

Den Hellige Ånd blir kalt Trøsteren, for Han besegler Evangelists trøsterike løfter i vårt indre. Likesom en mor stiller sitt gråtende barn tilfreds med sin melk, slik stiller Han den bedrøvede sjel tilfreds med forsikringen om Guds nåde. Guds nåde er i Kristus. Når sjelen ved Den Hellige Ånd fornemmer Jesus, så gir den seg tilfreds og trøster seg selv slik: Kom igjen, min sjel, til din ro! For Herren har gjort vel imot deg. Sal. 116, 7. Jesus er sjelens fred og glede, Jesus er den borg hvor den bor trygt. Der roser den seg slik: Jeg er viss på at verken død, ikke heller liv, ikke heller engler, ikke heller fyrstedømmer, ikke heller makter, ikke heller det nærværende, ikke heller det tilkommende, ikke heller det høye, ikke heller det dype, ikke heller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Tone: Vår Gud Han er så fast en borg.

Kom, trøster, trøst min banghet vel; Kom, ild, med salig varme;
Kom, dugg, og lesk min tørre sjel; Kom, blind, forbind meg arme;
Kom, Ånd, og ytre deg; Kom, pant, forvisse meg;
Kom, brønn, og sjelen kveg; Kom, salve, hjertet leg;
Guds finger, kom med styrke!

Kom, store Gud, o Hellig Ånd, Fra høye himmelbolig;
Gid jeg i død og live kan Ved Jesus henge trolig!
Nytt hjerte meg bered, Og gi botferdighet; Vær du min sjelero;
Gjør meg bedrøvet’ fro; Gjør mine veier rene!

15. JUNI Min sjel (tørster) etter deg som et vansmektende land. Sal. 143, 6.

Et uttørret land står sørgende og bærer ingen frukt. Slik er ofte vårt hjerte. Men Guds Ord forfrisker det og gjør det fruktbart til all god gjerning. Derfor kalles det regn. I Ordet meddeler Gud Den Hellige Ånd seg på ny til sjelen og inngyter den trøst og fred, frimodighet og kraft, så den lovpriser Ham og roper: Du overstenket rundelig med regn, Gud; din arv, den utmattede, styrket du. Sal. 68, 10. Mang en gang bedrøver din synd deg, men tenk da på den gylne trøst: Hvem er en Gud som du, en Gud, som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for det overblevne av Hans arv? Han holder ikke fast ved sin vrede evinnelig, for Han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, Han skal trede våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp. Mika 7, l8 – 19. Mang en gang setter fare og død skrekk i deg. Men snart blir du oppmuntret igjen av Guds Ord og sier med Asaf: Herre, hvem har jeg i himlene? Og like ved deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden. Forsmekter mitt kjød og mitt hjerte, så er Gud mitt hjertes klippe og min del evinnelig. Sal. 73, 25 – 26. Slik må Guds Ord være ditt trøstekammer. Det finnes ikke den sorg eller den elendighet som Guds Ord ikke kan gi deg trøst imot.

Tone: Hvo ene lader Herren råde.

Ditt Ord, o Gud, som duggen kveger Den svake sjel med kraft og fred,
O, la i hvert et hjertebeger Din himmels balsam dryppe ned.
La Jesu åker grønnes smukt, La Ordet bringe troens frukt!

16. JUNI

Talsmannen, den Hellig Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder. Joh. 14, 26.

Den Hellige Ånd lærte apostlene ved innvortes inngivelse. Han lærer oss alt som hører til salighet, ved Ordet, som Han har åpenbart i den Hellige Skrift. Dette, sier Luther, er Den Hellige Ånds preken, og Han er også alltid til stede ved Ordet. Men det hender likevel at det ikke alltid treffer hjertet og blir trodd. Og en kan gå lang tid uten at en føler seg forbedret eller trøstet og styrket av det. Likevel er Ordet ikke hørt uten nytte, og en må fortsette å bruke det. Om det ikke alltid treffer – i den stund det er nødvendig, blir hjertet ved Den Hellige Ånd minnet om Ordet, så det begynner å forstå det rett og føle kraften og trøsten av det. Det er likesom med glørne, som etter å ha ligget under asken en tid, likevel begynner å brenne når en rører på dem og blaser på dem. Hvor mange er det ikke som blir minnet om et trøstespråk, uten at han vet hvordan og hvorfra, og smaker sådan kraft i det som han før ikke har kjent? Hvor mange er det ikke som erfarer at Guds Ord minner ham og vender hans sinn, når han alt er fanget av et syndig forsett? Således øver Den Hellige Ånd ofte sin gjerning på sjelene til den tid de selv ikke tenker det, men trenger det best.

Tone: Jesus, du min glede.

Sørgendes husvaler, Sannhets tolk og taler, Råds og styrkes Ånd,
Sterke guddomsfinger, Fredens overbringer, Liv i dødens land!
Gi oss kraft og livets saft! La oss all din himmelgave Overflødig have!

Gi oss glød på tunge Til å tale, sjunge Herrens pris på jord!
Lær oss rett å bede, Selv du for oss trede Frem med skjulte ord!
Gi oss mot i hjerterot, Styrk oss troen av det høye, Lett oss all vår møye!

17. JUNI

Når Talsmannen kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom. Joh. 16, 8.

Den Hellige Ånd har også et straffeembete, som han utøver ved sitt Ord i kirken og inne i hjertet, når Han viser oss tilrette for de synder vi har begått. Men verdens barn hører på Hans Ord bare så lenge det sier dem det de gjerne vil høre. Men når Han begynner å straffe dem for deres synder, vil de ikke høre Ordet lenger, eller også blir de forbitret imot det. Ganske annerledes er det med Kristi får. De spiser gjerne salt, de lar seg gjerne straffe, og tar imot straffeordet i ydmykhet og all saktmodighet. Kristi straffeord er som salt. Kaster man det i vannet, så smelter det. Kaster man det i ilden, gir det et knall fra seg. Slik trosser et hissig, kjødelig menneske mot straffeordet. Men en Kristi disippel lar det stille få inngang hos seg og flyter hen i tårer når den blir refset. For en gallesyk tunge smaker maten bittert, og det samme gjør Kristi straffeord for den fordervede sjel. Lar du deg gjerne straffe, så er du et Guds barn. Vil du ikke vite av straff, så har kjødet overhånd i deg. Du er da et verdens barn og går til grunne med verden.

Tone: Mitt håp og trøst og all tillit.

Og om, o Gud, vår synd og skyld Ditt Ord med straffen rører
Og trykker på den giftig’ byll Som oss vår død tilfører,
Ei hevn og hat det virke lad Og ufornuftig vrede.
Lær oss derved å falle ned For deg og deg tilbede.

Gud, ved din Ånd oss så bered At daglig vi avtvetter
Vår ondskaps overflødighet Og syndens fule pletter,
At hver kan se vi oss bete Nye kreatur’ å være,
Der for din stol Og ansikts sol Vil sees i Himlens ære!

18. JUNI Ta ikke din Hellig Ånd fra meg. Sal. 51,13.

Skal Den Hellige Ånd føre deg, da må du som et lite barn la deg føre av Ham. Du må avdø fra deg selv, for at Han alene kan leve i deg. Følger du ikke Den Hellige Ånds drift, men kjødets lyster, så løper du din egen ulykke i møte. Når Den Hellige Ånd har undervist, formant, straffet og advart et menneske lenge nok, og det ikke vil følge Ånden, men står imot og går en annen vei, så tar til slutt Gud fra det Den Hellige Ånd og lar det gå etter sin egen vilje. Da løper mennesket i forherdelse til helvete. Forstyr derfor ikke Den Hellige Ånds gjerning i deg, men la Ham arbeide og sukke i deg. Underviser Han deg, så lær; straffer Han, så vær bedrøvet; advarer Han, så la fare; formaner Han, så følg! Du vandrer på en sleip vei, hvor du lett kan gli og falle i synd. Men Guds Ånd holder deg ved sin hånd, som en mor sitt barn. River du deg løs fra Ham, så faller du. Lar du Ham holde og lede deg, så bevarer Han deg i Kristus, og Kristus fører deg på rett vei, vel igjennom verden og inn i Himmelen.

Herre, Gud Hellig Ånd! i evighet Vær hos oss og vår sjel bered,
Så Gud vi søker, nåde få, I våre synder la oss ei forgå! Miskunne deg over oss!

19. JUNI I mitt hjerte jeg gjemte ditt ord for at jeg ikke skal synde imot deg. Sal. 119, 11.

Fordi Adam var ulydig mot Guds Ord, må vi dessverre med smerte erfare at våre tanker er onde fra ungdommen av. Men ved Ordet renser Den Hellige Ånd oss fra onde lyster og bevarer oss fra synd. Hva var det som bevarte Josef fra å synde med Potifars hustru? I sitt hjerte hadde han Guds Ord og frykt for Gud. Herrens frykt kommer av Guds Ord og holder synden borte. Likesom man bruker midler for å trygge seg mot gift, så er Guds Ord i hjertet en betryggelse mot synden. Derfor kalles det en torden, fordi det virker skrekk for synden; en hammer, fordi det knuser og bløtgjør det steinharde hjertet; en ild, fordi det fortærer den onde lyst; et lys, fordi det driver vekk mørkets gjerninger. David falt fra en synd i en annen, da han satte Guds Ord til side. Derimot reiste han seg og handlet rett da han igjen hørte på Ordet og bevarte det i sitt hjerte. La hans eksempel tjene til advarsel og til oppmuntring for deg. La det være til advarsel at du ikke skal glemme Guds Ord, og oppmuntring til å bruke Ordet flittig og
overvinne det onde.

Tone: Min sjel og ånd, oppmuntre deg.

O, salig den Guds Ord har hørt, Bevaret og til nytte ført!
Han daglig visdom lærte. Fra lys til lys han vandre kan
Og har i livets prøvestand En salve for sitt hjerte Mot all sin nød og smerte.

Guds Ord er da min rike skatt, Min sol i sorgens mørke natt,
Mitt sverd i troens krige. Guds finger selv i Ordet skrev
Min barnerett, mitt adelsbrev. Den skrift skal aldri svike: Kom, arv et evig rike!

20. JUNI Ta saliggjørelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Ef. 6, 17.

Hva var det som Herren brukte mot fristeren i ørkenen? Det var Guds Ord. Det er både en saliggjørelsens hjelm, som hindrer satan fra å skade, og et Åndens sverd, som driver ham bort. Men det bevarer oss ikke bare fra det onde, ved sitt Ord driver Den Hellige Ånd oss også til alle dyder. Hvor ofte blir ikke hjertet inderlig rørt og kraftig draget når vi leser eller hører Ordet. Hvor mange fromme tanker inngir det oss ikke. Alt dette virker Ånden, som er i og med Ordet. Derfor kalles det en vind, fordi det driver oss fram i kristenlivets løp. Det kalles også en ild, fordi det oppvarmer hjertet og oppflammer til det gode ved Guds kjærlighet; en sæd, fordi det fyller mennesket med rettferdighets frukter; en hammer, fordi det danner steinhjertet etter Kristus, likesom billedhuggerens hammer former steinen til en skikkelse. Endelig kalles det også en surdeig, fordi det gjennomtrenger og forvandler hjertet.

Tone: Vår Gud han er så fast en borg.

Om verden full av djevler var Som ville oss oppsluke,
Vi frykter ei, vi med oss har Den som Guds sverd kan bruke;
Er verdens fyrste vred Og vil oss støte ned, Han ingen ting formår
Fordi alt dømt han går, Et Guds Ord kan ham binde.

21. JUNI Salige er de som hører Guds ord og bevarer det. Luk. 11, 28.

Du må ha omsorg for at du ikke bare hører Guds Ord, men også bevarer det. De som henter vann, fyller ikke bare karet, men de sørger også for å bringe det hjem og nyte det. Mange kirkegjengere ligner derimot et såld, som vel blir fylt av vann når det stikkes i vann, men når man drar det opp, inneholder det ikke noe. De hører Ordet, men allerede før de kommer hjem, lar de det bli snappet bort av djevelen. Vil man få et tre til å visne og bli ødelagt, så skader man roten. Guds Ord er roten som din salighet må vokse fram av. River djevelen Ordet ut av ditt hjerte, så er det forbi med din salighet. Derfor, når du går ut av kirken, så vokt deg for atspredelse. Besegl Ordet i hjertet ved en andektig bønn. Bønnen er den beste vekter, som stenger djevelen ute, så han ikke kan røve din skatt. Men har du brakt Ordet med deg hjem, så overvei det også i ditt kammer, les det og tal om det med dine husfolk. De rette tilhørerne er de som gjør slik som de kristne i Berøa. Ap. Gj. 17. De tok imot Ordet med all beredvillighet og ransaket daglig i Skriftene om det hadde seg slik som de hadde hørt. Lampen slokner når den mangler olje. Ditt troslys går ut, hvis du ikke daglig lar det få sin næring av Guds Ord.

Tone: Min sjel og ånd, oppmuntre deg.

O, salig den, Guds Ord har hørt, Bevaret og til nytte ført;
Han daglig visdom lærte; Fra lys til, lys han vandre kan
Og har i livets prøvestand En salve for sitt hjerte Mot all sin nød og smerte.

Guds Ord er da min rike skatt, Min sol i sorgens mørke natt,
Mitt sverd i troens kriger; Guds finger selv i Ordet skrev
Min barnerett, mitt adelsbrev. Den skrift skal aldri svike: Kom, arv et evig rike.

22. JUNI Dette er min trøst i min elendighet, for ditt ord har holdt meg i live. Sal. 119, 50.

Dette har allerede mange erfart, og det erfarer alle som tar imot Guds Ord. Troens øye må ofte trenge skarpt og dypt igjennom. I helvete som mennesket føler i sitt indre, må det se Himmelen, i lidelsen glede, i bedrøvelsen trøst, i vreden nåde, i døden livet. Vi ville være de elendigste skapninger hvis vi skulle ha kors og ikke kunne se inn i Guds vennlige, kjærlige faderhjerte gjennom alle slike tåker og skyer. Det står dårlig til hvis troen er så avmektig at vi ikke ser hvor godt Gud mener det med oss. Men trøst deg! Gud vil ikke utslokke den rykende tande. Bare det kommer det an på, at vi bringer olje til lampen, Guds Ord til sjelene, for at ikke lyset skal gå ut. Enhver som gjør det, hans lys slokner ikke. I Guds Ord har han lys midt i mørket, kraft i sin avmakt, liv i døden.

Tone: O Jesus, din ihukommelse.

Er allting dunkelt om meg her, Har sjelen ingen glede mer,
Du, Gud, er dog min trøst og skatt, Mitt lys, mitt håp i livets natt.

Mitt hjerte, o, forsag kun ei, Gud kjenner godt din tunge vei,
Han selv har lagt deg byrden på, Mot alt du hjelp hos Ham kan få.

Og hjelpe vil Han, derpå lit! Sitt Ord Han svikter ingen tid:
O sjel, jeg ei forlater deg, Vær trøstig kun og tro på meg!

23. JUNI.

Han fremsatte en annen lignelse for dem og sa: Himmerikes rike er å ligne med et menneske som sådde god sæd i sin åker. Men mens menneskene sov, kom hans fiende og sådde klinte blant hveten og gikk bort. Men da grøden vokste og bar frukt, da kom også klinten til syne. Da gikk husbondens tjenere frem og sa til ham: Herre, sådde du ikke god sæd i din åker? Hvorfra kommer da klinten? Han sa til dem: Det har et fiendsk menneske gjort. Da sa tjenerne til ham: Vil du da at vi skal gå bort og luke den vekk? Men han sa: Nei, for at I ikke også skal rykke opp hveten, når I luker klinten vekk. La dem begge vokse sammen inntil høsten, og i høstens tid vil jeg si til høstfolkene: Sank først klinten sammen og bind den i knipper for å brenne den opp; men samle hveten i min lade. Mat. 13, 24-30.

Her gir Frelseren et bilde av sin kirke på jorden. Himmerikes rike betyr nemlig ikke som ofte høres den triumferende kirke i Himmelen, men den stridende her på jorden. I den triumferende kirke finnes ikke noe ugress. Der kan ikke helvetes-fienden få sådd noen utsæd. Men i kirken her på jorden finnes begge deler. De fromme lemmer av kirken må til enhver tid sukke: Jeg er i strid og står imot. Hjelp, Herre Jesus Kristus, for jeg er svak. Likevel kalles kirken – også den her på jorden – himmerikes rike. Hva er grunnen til det? Gud bor i den med sin nåde likså vel som i Himmelen, ifølge sitt løfte: På hvert sted hvor jeg lar mitt navn komme i hu, vil jeg komme til deg og velsigne deg, 2 Mos. 20, 24. Videre er kirken på jorden døren til kirken i Himmelen. Ingen kan bli et lem av den triumferende kirke uten at han har vært et lem av den stridende. Endelig kalles den himmerikes rike fordi det her utdeles himmelske goder, ikke jordiske, og de troende allerede her med Kristus blir satt over i den himmelske verden. De har himmelsk mat og drikke, det skjulte manna og livets vann; de har himmelsk prydelse, da de er kledd i rettferdighetens sol; og de har himmelske vektere, de hellige engler, som blir sendt til å tjene dem som skal arve saligheten. Dessuten er de himmelsksinnet og smaker himmelens krefter allerede her. Ja, de har Himmelen i hjertet. Hvor Jesus er, der er Himmelen. Ja, sier du, den som hadde alt dette! Tro av hele ditt hjerte på Jesus Kristus, da har du det alt sammen.

Tone: Jesus Krist, vår hjelp, er kommet.

Gud, jeg tror og det bekjenner At du fra all verdens ender
Har en kirke samlet deg, Hellig og alminnelig.

Dog det finnes mangelunde Blant de gode også onde,
Verdens sinn og vantro nok Blant den synlig’ kirkeflokk

Du som Kristi får vil være, Kristi røst du bør å lære.
Er du døpt i Herrens navn, Gjør da Herrens verk og gagn!

24. JUNI Den som sår den gode sæd, er Menneskesønnen. Mat. 13, 37

Jesus kaller seg Menneskesønnen, fordi Han etter kjødet nedstammer fra Israels fedre, et menneske av mennesker, – ifølge sin hellighet, fordi Han er et menneske, således som ethvert menneske skulle være, ren og hellig, – og endelig ifølge sin kjærlighet, fordi Han er menneskenes beste venn. Se, så høyt elsker Jesus menneskene, at Han for menneskets skyld er blitt menneske. Det er kjærlighetens art, den blir lik den elskede. Kjærligheten har gjort Jesus lik deg. Elsker du Ham, så gjør kjærligheten at du igjen blir lik Ham. For at du kan bli det, sår Han sitt Ord i ditt hjerte. Til Ordet gir Han deg også den hellige dåps og den hellige nattverds sakrament. Han underviser gjennom Ordet, når det predikes overensstemmende med Skriften, og gjennom sakramentene, når de forvaltes rett. Der hvor Jesus således driver sin lærergjerning, der er den sanne kirke, og som en god mor føder kirken Guds barn, som tror på Hans navn.

Tone: Nu hjertelig jeg lenges.

O Herre Gud, din lære, din seed, ditt rene Ord,
Som utsås til din ære i folkehjerters jord,
Hvor kraftig den seg finner, når du den lar utstrø,
Må den dog lide hinder og titt i spiren dø.

For torn og harde steiner min hjertegrunn befri,
Hegn meg med nådens greiner fra verdens syndesti!
Dyrk selv mitt hjertes aker, den frukt må bære så,
Som det deg, Gud, behager til ærens krans å nå.

Vist 1086 ganger. Ingen følger denne samtalen.