Hans Nielsen Hauges Postille, "Den Kristelige Lære"

Den

Kristelige lære, forklaring over Epistlerne og Evangelierne, Som indholder

Korte grunder over deres merkværdighed, der overbeviser de hykkelske bekiendere med de vantroe, som falsk trøste sig ved Guds nåde i Kristo, og lærer hvorledes den annammes av de opriktig troende Jesu efterfølgere.

Forfattet av den i sig selv ringe bonde – sønn Hans Nielsen Hauge, i Thunøe Sogn i Aggershuus Stift i Norge. ______________________________________________ Første del, fra advent til trefoldighet. Rettet etter andre opplag. København, 1800. Trykt hos P. H. Høeckes Enke, på forfatterens eget forlag. Omskrevet fra gotisk ved Trygve E. Gjerde. Det Haugianske Vennesamfunn.

Så sier Herren, din gjenløser, Israels Hellige: Jeg er Herren din Gud, som lærer deg å gjøre det som er deg til gagn, som fører deg på den vei du skal gå. Å, bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger. Det er ingen fred, sier Herren, for de ugudelige.
Esaias, 48, 17 – 18 og 22.

Den nye utgave av postillen.

Da Gud har lagt det på mitt hjerte å omskrive Hans Nielsen Hauge sin postille: ”Kristelig Lære”, så vil jeg gjerne si noen ord om dette arbeide:
Originalutgaven hadde bare henvisning til tekstene, men i dag har vi fått så mange bibelutgaver, og dessverre blant dem flere av tvilsom karakter, der tekstene bærer mer preg av fornuftsteologi enn troskapsteologi. Derfor ser jeg meg nødd til å gjengi alle tekstene etter Luther’ bibelutgave slik vi finner den i Bentzens Testamente, for derved å bevare den samme ånd som var i Hauges skrifter. Henvisningene til GT blir hentet fra Norsk Bibels utgave av 1988, da den sammen med King James er den mest pålitelige utgave i vår tid.
Ellers gjør jeg leserne oppmerksom på at en del ord og uttrykk vil bli skiftet til synonyme uttrykk som de unge i vår tid forstår. Jeg vil gjerne at det budskap Hauge ved Guds Ånd fikk bringe det norske folk i sin tid, i Ånd og sannhet, på en så god måte som mulig skal bli det norske folk til nytte og velsignelse, ja om Gud vil til en sann omvendelse, levende tro, gjenfødelse, helliggjørelse og evig liv. Forandringene i den andre utgaven er tatt med her.
Det Haugianske Vennesamfunn har et spesielt ansvar for å bringe Hauge sine skrifter vider til vårt folk i dag. Vi er det eneste kristne samfunn i Norge som har det samme vitnesbyrd som han, men dessverre for oss, ikke i den samme ånd og kraft slik han fikk nåde til. Men vi bringer den samme lære, som er den sanne Lutherske, Pontoppidanske og Haugianske lære, og som vi tror er den lære den Treenige Gud har gitt fra evighet av og som Jesus Kristus meddelte sine disipler og sa at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse predikes for alle folk.
Så er da Hans Nielsen Hauges Postille den ”Kristelige Lære” hermed anbefalt i Jesu Kristi dyrebare og hellige Navn. Amen.
Trygve E. Gjerde.
Det Haugianske Vennesamfunn.

Fortale.

Elskelige lesere! Da jeg tok min lyst til Guds Ord og Herren åpnet mine åndelige øyne, å se i troen den herlighet i det evige liv, Han gav meg forstand til å utvelge den beste part, i å oppofre meg Ham til eiendom, gav min vilje under Hans vilje, så Han ved sitt Ord gjenfødte meg til sitt barn, da aktet jeg Guds Ord høyere enn utallige verdens herligheter, ja før jeg ville mistet Bibelen, ville jeg heller lidt til det ytterste, eller tapt mitt liv. Likeledes elsket jeg min neste, søkte å ville bringe ham til det samme. Jeg hadde en inderlig glede over de som mottok, sorg for dem som motstod, hvilket vel vedvarer, tross strid mot fienden som vil lokke og true til forandring. Men da jeg fant den kostbare Perle, Mat. 13, så solgte jeg alt godset og gjorde løfte til Herren om å være Ham lydig, beviste det mot nesten som Han gjorde med meg, meddelte dem det Han gav, da Han ikke annet ville ha, eller ikke behøver vårt gode, men vil det skal være bevist mot Hans hellige på jorden, Sal. 16, 2.
Ja, å gjøre godt mot våre fiender. Mat. 5, 44. Dette felte atskillig dommer over meg, og jeg fikk beskyldninger for det av de onde i verden. De påstår, at jeg skulle fortie Guds Ord og gjerninger, og sier at jeg trenger meg inn i en fremmed bestilling (gjerning), og tiltar meg ett kall som jeg ikke er kalt til. Men jeg gjendriver og overbeviser dem, at ikke noe lys skal settes under skjeppen, men på lysestaken, Luk. 11, 33. Hver skal ågre med sitt betrodde pund. 19. k. Den som er betrodd mye skal det kreves mye av. 12. k. 48. v. Jeg er glad over å åpenbare min tros lys ved tale å skrive, især på denne måte, ved å få prentet Guds Ord, som derved mye og snart kan bli åpenbart for mange.
Å gå inn i et embete som man ikke var kalt til, er for vågsomt, og kunne ikke bare vente avsettelse, men og straff. Å forakte et embete, som en kunne ha gagn av for bestandig, er uovervinnelig skade! Det er å ikke motta det en Herre ville gi. Jeg vil ikke gjøre noen av delene, selv om jeg for det første beskyldes av de verdens lærde og kalte, som er lik Elis sønner og Bileams barn, 1 Sal. 2! De innbiller seg og andre, at de er Guds barn, hvilke deres åndelige kallsbrev som er skrevet av deres hjertes frukter, Lov og Bud, eller det de holder og viser, på dette kan en kjenne dem, Mat. 7, 12; Joh. 15. Og ingen tar seg selv den ære, men den (har den) som blir kalt av Gud. Heb. 5, 4 – 14.
Min begjæring er til alle bekjente, at de ville med meg utbe Guds nåde og kraft, at Han ville velsigne sitt Ords sæd ved sine tjenere, så det kunne bære mye frukt, Herren til ære og alle de mennesker som vil la seg lære, lede og bøye under Guds Ånd og Ord og motta Hans nåde, det kunne bli dem til opplysning og befrielse fra det onde, styrke og trøste i all påkommende nød. Derimot de harde gjenstridige foraktere til overbevisning og dom til Guds rettferdige straff, at de ikke skal ha et skinn å unnskylde seg med på hin Dag, så ikke deres blod kreves av vår hånd. Esek. 3, 19. da jeg ikke muntlig kan komme så vidt, og til så mange som jeg ønsket, for å få påminnet de uskikkelige, hjelp opp de svake, trøstet de mismodige, 1 Tes. 5, 14, tilskynde de som klarer å bære sin egen byrde til å hjelpe andre. Gal. 6, 2. Så har jeg ved det så vel som i de forrige skrifter utført ved Guds nåde Hans saliggjørende lære.
Kort sagt: for jeg er ikke begavet med mange ord, ønsker at de ville bli i sannheten, adlyde læren, så skal dere forstå den Joh. 7 og 8. kp. Jeg vil si med Paulus, at ingen skal mene eller si noe høyere om meg, enn det han hører og ser av meg. 2 Kor. 12, 6. For jeg bør ikke mene over det som jeg bør eller er tilmålt og Gud har tildelt meg, 10 kp. 13 v. For her er mange grunner eller merkverdige forklaringer, som ikke av meg er vel åpenbart eller er mektig til å utføre. For jeg formår ikke å bære eller kan bevare alt på en gang, for de mange fiender som vil overfalle og rive det bort, især den høye egenånd og naturlige forstand, som vil begripe det utvortes, å forklare Ordet, dette blir da i bokstavens og ikke i Åndens tjeneste. 2 Kor. 3, 6. Derfor vil Gud ikke åpenbare det alt på en gang, for det skal læres litt etter hvert.
Kanskje her kan finnes i noen tekster samme ord eller mening, som er utført i andre. Dette er enten skjedd av forglemmelse, da jeg har mye å ta i akt. Ellers kan det og være gjort ved den tanke, at det skulle være bedre for leseren å huske, og derfor viser jeg fra en til annen. Jeg ber dem at de ikke blir kjedsommelige over dette, men heller bevarer det dets bedre.
De verdens vise søker etter høye ord, men jeg har med flid søkt det ringe og enfoldige, for dersom det er mangel, da er det på grunnens fullkomne forklaring eller meningenes uttale. I Kristi lære er ikke alt utført etter fornuftens orden, som de fleste lærere bruker, mindre i unødvendige ord, ja den er tvert imot deres tale og skrivemåte, da de bruker mange ord likevel lite i grunn eller forklarelse.
Om det er noen stykker i det, som ser ut for å være selvmotsigende, da er det ikke i grunn, men, som sakt, i mangel av uttale. Likevel kan det også være av noen læreres egen formørkelse og uforstand. For slike sier Bibelen seg selv imot, som vi kan lese i forklaringen over epistelen på søndagen mellom nyttår og hellige tre konger, med flere steder.
Jeg har traktet etter å lære i enfoldighet og kjærlighet, søkt å meddele de åndelige hungrige sjeler føde, så vel som ved atskillige overbevisninger å oppmuntre og vekke opp de som sover i synden, eller de åndelig døde. Likevel avholder jeg meg fra å skrive om utvortes bedrifter og naturlige lignelser. For erfaringen lærer at hjertet vil henge ved det, og mennesket blir i sinn naturlige tilstand, dette fatter da ikke de ting som hører Guds Ånd til, 1 Kor. 2, 14, eller mottar og utlegger vår kristelige lære. Derfor er det nødvendig at de ydmykt ber Gud om Den Hellige Ånds opplysning. Den av Gud opplyste og lærte underviser den vanvittige formørkelse.
Jeg må minne de elskelige lesere på, at de ikke må vredes over eller snart tenke og dømme om det jeg skriver så myndig eller opphøyende, at de ville si, jeg roser og opphøyer meg selv. Nei, tenk over denne dårlighet, 2 Kor. 11, at vi er ikke mektige av oss selv til å utrette det gode eller har noe, uten det er mottatt av Herren. 1 Kor. 4, 7.
Jeg må og advare dem, at de ikke tar til beklagelse og forherder seg over, at jeg taler så hardt om de onde gjerrige prester eller lærere, men tenker over apostelens ord: Disse bør man stoppe munnen på; for de ødelegger hele hus, da de for ussel vinnings skyld lærer det som er utilbørlig. Tit. 1, 11. heller ikke må de dømme, at jeg har et særdeles hat til dem. Det er vel sant at jeg hater deres onde gjerninger, især for den skade de forårsaker, som er vist i tekstene. Likevel hater jeg ikke deres sjeler men elsker dem som alle mine medmennesker. Og de må vite, det angår de skyldige, for de uskyldige er fri, så vel som all øvrighet og undersåtter. Da de rettskafne, oppriktige og gode misoppfatter ikke dette, men takker Gud for at de har en uskadd samvittighet og Åndens dom eller frigjørelse etter Herrens Ord, dette beviser deres ord og gjerningers overensstemmelse.
Endelig må jeg til slutt minne leserne om, som og i meningen tidligere er skjedd, at der vel vil finnes atskillige mangler av ord eller til overs på upassende steder, om dette vil jeg si med Paulus: Er jeg ulærd i talen, så er jeg det ikke i kunnskapen, 2 Kor. 11, 6, og bruker ikke overtalende vise ord, etter verdens skikk, men lærer i enfoldighet, så de lege kan forstå det, så følger det av seg selv, at de lærde begriper det samme, unntagen de som er formørket av egen visdom. Jeg må derfor vennlig be, at de tar det opp i beste mening, så tilbyr jeg og vil forbli mine kjære leseres oppriktige venn og underdanige tro tjener i tiden, etter Herrens vilje, som broder i Kristus, og vi i Ham medarvinger til det evige liv.
København, i august måned anno 1800.
Hans Nielsen.

______________ Bønn.

Å allmektige Treenige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, som er begynnelse og ende, fra deg må all kraft komme til å utrette det gode. Du som har verdiget meg arme synder, kalt og dannet det til ditt redskap, deg vil jeg ikke nekte, motstå og forakte, men ydmykt be, at du som har begynt ville fullføre og velsigne dette viktige kall, embete og gjerning, som du har satt meg til å gjøre i verden. La det skje til ditt hellige Navns ære, meg og alle dem som frykter og elsker deg til daglig gagn og lære, så vi kunne mer og mer lære å kjenne vår egen avmakt, feil og forseelser, som hindrer din store kraft, du som er villig til å hjelpe alle som påkaller deg i Ånd og sannhet om makt til å bli ditt barn, skikke deg slik at de kan motta din nåde. Jeg ber deg, forhindre alle fiender, at de ikke enten skulle rive Ordet fra meg eller forføre meg til å lære selv eller andre dette, under et skinn som det skulle være fra deg eller din Ånd, og likevel være av det onde. La all god gjerning jeg utretter være din, så jeg ikke enten derved tillegger meg ære eller er misfornøyd, om din Ånd ikke forklarer alt som forekommer etter min og nestens begjæring. For du ser best hva som kan skje deg til ære, meg og nesten til nytte. Hva som du vil jeg ikke skal si eller forklare, det forhindrer du, og hva du vil jeg skal utføre, det gir du kraft til på grunn av din Sønn Jesus Kristus ved Den Hellige Ånd. Amen.

_________________ Epistelen på 1. søndag i advent. Rom. 13, 11 – 14

Og dette (bør skje) fordi vi vet tiden, at stunden allerede er der da vi skal stå opp av søvne; for vår saliggjørelse er nå nærmere enn da vi ble troende. Natten er fremskredet; men dagen er kommet nær. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger og iføre oss lysets våpen!
La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i utukt og utsvevelse, ikke i kiv og avind; men ifør (eder) den Herre Jesus Kristus, og ha ikke omsorg for kjødet til begjærligheter.
Hva er mer nødvendig for oss, og bør mer iakttas enn den kostbare tid vi har å leve i denne verden? Akk! Dere som er uvitende, får jeg tale til dere om dette; men kanskje dere vil svare meg: ”Det vet vi allerede”. Ja, så vil jeg spørre: Om dere kjøper tiden, og bruker den rett, eller dere selger den? Dersom dere kjøper den kostbare øyensalve, og salver deres øyne med den, så dere kan se hvor dyrebar tiden er, og hvor nødvendig det er å arbeide på deres sjels vel. Se deres nakenhets skam, Åp. 3, hvor fattige og nakne dere er som har fulgt Satans råd, adlydt hans bud og tatt av det forbudte tre og ett dere døden, 1 Mos. 3, 6.
Det vil si: Dere er blitt formørket i forstanden, så dere ikke kjenner deres Skaper, Igjenløser og Helliggjører, å elsker, ærer og tjener Ham, men er åndelig død i det onde. Så er det tid å stå opp fra syndens søvn, å betrakte Herrens Ord, og overveie: Hva ondt dere har utøvet og hva godt dere har etterlatt i den tid, dere har latt deres samvittighet eller Åndens vitnesbyrd sove, uten å akte på Herrens røst. Han står stadig for døren og banker, ja roper: Dersom I ennå i dag hører Herrens røst, da forherd ikke eders hjerter, som det skjedde i forbitrelsen på fristelsens dag i ørkenen, Heb. 3, 7 – 8. La dere bevege til å søke Herren, mens Han lar seg finne, og hør Ham nøye. Kjøpe vin og melk av ham uten betaling, med sukk og botstårer, over deres begåtte synder som dere har gjort den kjære Gud imot.
Fatt et annet sinn og omvend eder Ap. Gj. 3, 19. Og deres sjel skal glede seg ved de fete retter. Es. 55, 2. Dette er Guds kjærlighet, kraft og nåde, den må vi bruke rett, for tiden er kostbar og kort, i evighet det ikke faller bort, men vi skal motta lønn for hva vi har gjort og brukt den til her. Har vi nå anvendt den til Guds ære og vår saliggjørelse er kommet nærmere, enn da vi trodde Herrens Ord, ble overbevist om vår syndestand og Guds nåde, når vi omvender oss. Men Hans salighet var likevel langt bort, for vi var ikke renset fra det urene og iførte rettferdighets kappe, eller salighets drakt, Es. 61, 10. Derfor må vi nå bruke tiden vel til å avta i det onde og bli mer og mer helliggjorte å tilta i det gode, så kommer vår salighet nærmere.
Tenk nå over om dere selger deres tid til alle urene bedrifter, likesom Esau for en eneste rett mat, solgte sin førstefødselsrett, ja, foraktet den, 1 Mos. 25, 34. Han søkte vel siden omvendelse med gråt, men fant ikke rom til denne, Heb. 12, 17, for tiden var forbi. Slik vil det visst gå med dere, som ikke akter så stor en saliggjørelse, og deres førstefødselsrett til det evige liv, men forakter den, fordi dere ikke har den arv straks i besittelse. Derimot fornøyer dere i syndens korte glede her i livet, føder deres kjøds lyster, som er bare en gang, mot de utallige mange pinsler, hunger og tørst dere får og lide i all evighet.
Akk! Sov da ikke så trygt! La dere vekke opp før dere for sent vakner opp med den rike fråtser og vellystige! La nå Moses og Profetene høres for dere. Luk. 16. Vi overtaler dere ikke til å tro menneskene, uten i følge Guds Ord. Deres egen samvittighet skal svare ja til det: at det er tid å oppstå av syndens søvn, og sky de urene veier. Makten og saliggjørelsen hører Gud til, og oss som er Kristi forløste. Åp. 12, 10. Derfor: avlegg mørkets gjerninger, og ifør dere lysets våpen! For natten er gått forbi og det er blitt dag. La oss søke dagens skinn! Guds Ånd er den som opplyser vår forstand, og ifører oss de rette våpen, nemlig: Bønn og Guds Ord, med hvilke vi kan stride imot våre fiender, som vil slukke ut lyset for oss.
La oss derfor vandre varsomt og skikkelig som om dagen, for dersom vi sier: at vi er Lysets barn, og likevel omgåes i mørke, eller bedriver mørkhetens gjerninger, da lyver vi. Joh. 1, 7. La oss derfor ikke vandre i fråtserier og drukkenskap, ikke i kammerne, det vil si: i løyndom å bedrive synd, ikke i uterligheter eller uskikkeligheter, ikke i kiv og trette og avindsyke, d.e.: å være misunnelig over vår nestes goder.
Men iføre oss den Herre Jesus Kristus, d.e.: Hans sinn, lyst og kjærlighet, som aldri gjorde det onde, men stadig det gode. Han skulle vi iføre oss, så at Hans billede kunne skinne klart i oss, og ikke ha omsorg for kjødets begjæringer. For hva vårt nødvendige opphold, når det angår mat og drikke, som vi skal styrke våre lemmer, samt hvile og arbeide, det lærer Ånden oss, og driver oss til. Men den som kaster all sin omsorg på Gud, ser ikke på sitt eget forråd, men tenker på Guds Rike velsignelser i det lille, trøster og styrker oss med tålmodighet i mangelens tid, og når vi har overflod, da våger å stå de onde begjæringer imot, som mest frister og ytrer seg når det gis leilighet. La oss derfor iføre oss Jesu korsfestelses kraft til å be og drepe synden, likesom han triumferte og hadde makt over syndens vold, som er dødens brodd, 1 Kor. 15, 56, så at jeg kunne bli med Ham og Hans seiervinnere, som er blitt verdige, på grunn av deres tros strid, til å bære livets krone. Amen.

Evangeliet på 1. søndag i advent. Mat. 21, 1 – 9.

Og da de kom nær til Jerusalem og var kommet til Betfage ved Oljeberget, da sendte Jesus to disipler og sa til dem: Gå inn i den by som ligger foran eder, og straks skal I finne en aseninne bundet og en fole hos den; løs dem og før dem til meg. Og dersom noen sier noe til eder, da skal I si: Herren har bruk for dem; så skal han straks sende dem. Men dette skjedde alt sammen for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten, når han sier: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig og ridende på et asen og på aseninnens fole. Men disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde befalt dem. Og de hentet aseninnen og folen og la sine klær på dem, og han satte seg oppå. Og de fleste av folket bredte sine klær på veien, men andre hugg grener av trærne og strødde dem på veien. Og folket som gikk foran og fulgte etter, ropte og sa: Hosianna Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!
I epistelen har jeg talt til dere som sover i syndens søvn, at dere skulle våkne opp. Skjer det, at dere ikke lar deres øyne være tillukket, så skal dere og visst erfare at dere er fanget i Satans garn og bundet med syndens lenker, derfor kan dere ikke komme løs før enn Jesus sender sitt Ord, Ånd og kraft i deres hjerter. Han gav Peter Himmerikets nøkler og den makt: at hva han løste på jorden, skulle være løst i Himmelen, Mat. 16, 19. Men her kan da ingen, som selv er bundet, løse andre, uten han selv er løst. For, da Peter selv var fengslet av Satans makt, så brukte han først verdslig sverd, Joh. 18, 10, der han mer opphisset skaren til å binde Jesus, og siden fornektet han sin Frelser. Men, da han siden hadde lært å kjenne sin egen avmakt og satans makt, ble tro og lydig under sin Herre og Frelser Jesus og fikk av Ham makt, sendt fra det Høye, da løste han mange tusen. Ap. Gj. 3.
For Herren sier: for å slå med ugudelighets neve. Es. 58, 4. Men slikt behager meg ikke, det er det som støte og drive menneskenes sinn og vilje fra Gud, pukker og forlanger, vil at de ved sin egen makt skal avstå fra det onde, og ikke lokker dem med kjærlighet og Evangeliets preken, som de ugudeliges bånd løses ved, og viser dem, hvorledes de kan bli frie, lokker sinnet og viljen til Gud, og derved river sundt alt åk, som Satan legger på, så at man kan løses fra Ham. Dette skulle gjøres.
I vår dags Evangelium leser vi, at vår Frelser sendte to disipler som skulle løse en aseninne og et føl. Åndelig å ligne og utlegge dette, så kan det forklares slik: ved de to disipler, kan forståes sjel og legeme, som er Herrens sendebud, disse er begge Hans disipler og tjenere. Ved aseninnen kan forstås det gamle menneske, eller det første som er av jorden, 1 Kor. 15, 47, dette er bundet med kjødelige og jordiske begjæringer, eller syndige lyster. Med føllet kan hentydes på det nye mennesket, som ved Den Hellige Ånds gjerninger er unnfanget, det er åndelig og himmelsk, dets lyst og vilje er å behage Gud.
Nå kan de være bundne, så de ikke tør eller vil gjøre det onde, og ikke er vitende om det gode, hva de kunne utrette. Gud som har mange tjenere, behøver dem ikke alltid til gjerningen, men viljen vil Han ha bestandig, og at vi skal være løste fra Satans garn, årvåkne og ferdige, når Han befaler oss noe. Send bud etter dem, heter det i vår tekst, og, om noen taler til dere for dette, skal de svare: at Herren: nemlig Jesus, har bruk for dem.
Våres herre er viljen, og har vi nå oppofret Gud den, hva skal vi da holde tilbake av vår betrodde makt, enten legeme eller sjel, åndelige eller timelige gaver, når vi hører at Herren har bruk for det? Hva er bedre enn å oppofre seg til Gud, som har skapt og oppholder oss? Har ikke Han makt og rett til å kreve hele mennesket med legeme og sjel, sinn, begjærlighet og all kraft? I hvem sin hånd kan vi bedre gi oss enn i den gode Guds, som vil belønne den minste tjeneste, når vi gjør det av kjærlighet og troens lydighet. Akt det da for en plikt, ja en nåde, at vi kunne være Ham til tjeneste, om enn vår vilje vil tillate og motsette seg Guds budskap. Undersøk da, hva Herrens vilje er, og si så: Han behøver oss til sin ære. La oss ikke være sendrektige, men straks utrette hva vi klarer!
Evangelisten melder: at dette utvortes inntog eller innridningen i Jerusalem skjedde alt sammen fordi det skulle gå i oppfyllelse det som var sakt ved profeten. Men da Kristi Kongerike ikke var eller er av denne verden, Joh. 18, 36, så var dette bare et forbillede på Hans åndelige inntog i menneskenes hjerter, å styre og regjere dem til det himmelske Jerusalem, og hele Skriften fullbyrdes i kjærlighet. Den som lever i kjærlighet, han lever i Gud, og Gud i ham. 1 Joh. 4, 17. Ja! Jeg vil: sier Herren, være eders Gud; for uten Han er ingen Herre, så vil Han regjere over eders hjerter. Fraskill eder det urene, så vil jeg vandre i eder, heter det i 2 Kor. 6, 17. Paulus sier: han undertvinger sitt legeme og fører det i trelldom; 1 Kor. 9, 27. Dette gjorde han ikke av egen makt, men ved Jesu Kristi Ånd, som han sier: Jeg lever ikke lenger meg selv, men Kristus lever i meg. Gal. 2, 20.
Å måtte dere alle føle, hvor dyrebart det er, å bekjenne: Gud er min, og jeg er Hans igjen, for det står fast, når alt faller bort. Akk! At dere var Sions tjenere og lydige undersåtter! Så kommer deres Konge til dere saktmodig, og ridende på det undertvungne aseninnes føll. Ja! La deres lemmer undertvinges Hans Ånd, så fører Han dere inn i det nye Jerusalem, hvor dere evig skulle glede dere med helliggjort glede. Amen.

Bønn.

Herre! Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet! Vekk du oss opp med ditt Ord og Ånd av vår syndesøvn, og lær oss å innse hvor ille vi gjør mot oss selv, dersom vi ikke bare forspiller det gode, men og selv styrter oss i det onde. La ditt sanne lys gå opp i vår sjel, og fordriv all mørkhetens skygge, så vi kunne skjemmes over mørkhetens gjerninger, og få lyst til å vandre som Lysets barn. Du ser, å Herre! At vi ikke selv klarer å gjøre det gode, send derfor ut dine tjenere og gi dem makt til å løse de fangne, og gjøre dem fri som elsker deg, og har fullkommen vilje til å tjene deg i frihet! La din Ånd undertvinge vårt kjød og blod, du hindre alle de fiender, som står deg imot! Gi du og nåde til å være din dyrekjøpte Sions brud og ringe, lydige, underdanige tjenere, som venter sin Konges komme, at Han måtte med glede finne oss våkne og ferdige til å motta Ham! Hjelp du oss til dette for din kjære Sønn Jesu Kristi skyld. Amen.
Å Treenige Gud, Fader, Sønn og Hellige Ånd! Gi du oss makt å løse hvert synders bånd, som djevelen, verden og kjødet har bundet, og den arme sjel med falskhet vunnet! La Ordet og Ånden lokke viljen til deg! Løs båndet, så synderen kan omvende seg. Amen.

Anmerkning: Mer av denne evangeliske forklaring, leses på Palmesøndag.

************* Epistelen på 2. søndag i advent. Rom. 15, 4 – 9.

For hva som helst som før er skrevet, er forut skrevet oss til lærdom, for at vi skulle ha håp ved tålmodigheten og skriftens trøst. Men tålmodighetens og trøstens Gud gi eder å ha ett sinn innbyrdes etter Kristus Jesus, så I endrektig, med én munn, kan prise Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader! Derfor ta (eder) av hverandre, likesom Kristus har tatt seg av oss til Guds ære! For jeg sier at Jesus Kristus er blitt omskjærelsens tjener for Guds sannhets skyld, for å stadfeste forjettelsene til fedrene; men at hedningene skal love Gud for barmhjertighet, likesom skrevet er: Derfor vil jeg bekjenne deg blant hedningene og lovsynge ditt navn.
Hadde ikke ditt Ord vært min trøst, da hadde jeg omkommet i min elendighet, Sal. 119, 50 og 92. Dere som ikke med den fattige og elendige David og alle hans like, har kjent noe til deres trang, men er frekke og trøstefulle i deres syndelyster, dere behøver ikke den legedom som enten plaster eller urter kan hjelpe, men bare Guds Ord, Visd. 16, 12. Dere akter vel ikke den nye Herrens vin, for gamle syndelyster har dere drukket, så den vin er kjærest for dere, Luk. 5, 39, som lever i syndig glede, vellyst, fråtserier og drukkenskap, og spiser deres kjød med det. Den nye vin og Åndens glede eller himmelbrød, det smaker vel ikke bedre for dere enn vel vant munn det råtne vann.
Dere som er i legemlig fattigdom, sykdom og andre trengsler, ja i åndelig nød og angst, av urolig ånd, for deres synder, dere høres ofte disse Davids ord av: Herre! Hadde ikke ditt Ord vært min trøst, da hadde jeg omkommet i min elendighet. Men dere skulle prøve om dere var frelste derfra, se om dere ikke ligger ennå i synden. Har Gud gitt dere trøst, og lettet deres byrde, middel- og umiddelbar, hvorledes har dere da slukket Hans tørst, som drakk den bitre galle, har dere med Ham lært tålmodighet i det dere led, Heb. 12, 2, og blitt rettferdiggjorte. Tenk da over dagens Epistel, at hva som før er skrevet skulle være oss til lærdom, for at vi skulle ha håp ved tålmodigheten og skriftens trøst.
For vi skal finne opplysning, kraft, trøst og lærdom i all vår nød, til dette er vi skyldige til å hjelpe hverandre, som Paulus foran i vår teksts kapitel sier: Men vi som formår det, er skyldige til å bære de kraftløses skrøpeligheter og ikke behage oss selv. – men sin neste til behag i det gode, til oppbyggelse. For heller ikke Kristus levde seg selv til behag; men tok våre forhånelse på seg, så at vi skulle bli fri, og led tålmodig alle ting for vår frelse. Så måtte vi be den tålmodighetens og trøstens Gud om at vi kunne ha et sinn innbyrdes etter Kristus Jesus, da skulle det ikke bli så mange meninger, anstøt, forargelser og dommer, som Paulus i det 14. kp. taler om. For salig er den som ikke dømmer seg selv i det som han prøver, 22. v., men ser om det kommer overens med Jesu sinn, Ord og gjerninger.
Gjorde alle dette, da kunne alle endrektig, som med en munn, prise Gud og vår Herre Jesus Kristi Fader, og slik anta hverandre, likesom Kristus har antatt oss til Gud Faders ære. Han døde for våre synder, og oppstod til vår rettferdighet! Så er vi da ikke bare skyldige å avdø fra synden, men og å oppstå til rettferdighet, å tjene våre medbrødre inntil vår ytterste livsånde, med all formaning og kjærlighetens dragelse, lære og hjelpe dem opp for å få dem oppreiste, og motta dem, men ikke uten til Guds ære. For aldri har Jesus antatt vår elendighet, og gjort oss til sine medarvinger på annen måte enn at vi skal gjøres dyktige til de hellige arvedel, og ære Gud med våres legemer og ånd, 1 Kor. 6, 20.
Likesom Kristus ble omskjærelsens tjener, for å stadfeste Guds sannhet ved løftet til fedrene. Han tok de gamle gudstjenester i akt, selv om de var bare forbilleder på Ham. Men Gud hadde lovet at Han skulle være allting underdanig, og Han oppfylte den (Gammeltestamentlige) orden, som ble holdt inntil Han fikk dem overtalt til å tro det klarere, så ble det første avskaffet. Så bør også vi varsom og være medtjenere i de vedholdende meninger, som ikke åpenbart strider imot Guds befaling, men har noe sannhets følger eller syn av det gode, dette får vi fare sakte med og ikke bryte ned det svake, ja om de enn er onde, kan de likevel bringe godt til veie, i det Gud bøyer dem til å gjøre godt.
Herren må bruke mange redskaper for å få bygget og i standsatt sin kirke eller forbedre oss mennesker, å få oss alle til et sinn i Kristus, samme hva religion vi enn er, for hedningene skal love Gud for barmhjertighet: sier apostelen sist i vår tekst. For de har ingen ting å stole på eller å henge ved, derfor skal de love Herren, så mye desmer for den store barmhjertighet at Han kunngjør sitt navn for dem om frelse fra dette livs elendighet, og vil føre dem til det evige livs glede. Burde ikke det vekke oss opp som er av hedningene, da vi vel synes å være bedre enn Jødene, som jo de, nemlig jødene, mener å være bedre enn hedningene? Ja, vi skulle også være bedre enn dem begge etter vårt kristne navn. Men mange er verre enn hedninger i alle slags laster, og Guds Ord og navn aktes ikke, fordi det er blitt alminnelig, og får godt kjøp derpå, at tale det med munn, så at dere som løper i synden, trår det under føttene, ja det gjør dere. For hver gang dere nevner Jesu navn, dere til trøst, skulle dere avstå fra urettferdighet, 2 Tim. 2, 19, men tvert imot bruker dere det til trøst i deres urettferdighet, og trelldomsfrykt for helvete.
Derfor skal den tid komme, at lysestaken skal flyttes fra dere, da dere selv har slukt ut Lyset og ikke ville det skulle brenne, men motstod Åndens påminnelser. Derfor vil Gud flytte staken herfra til hedningene igjen, som nå er blitt ydmyket, 3 Mos. 26, 41, og da vil de visst mer love Herren for barmhjertighet. Betenk og omvend dere, så dere kunne unngå straffen, for Jesu Kristi skyld. Amen.

Evangeliet på 2. søndag i advent. Luk. 21, 25 – 36.

Og det skal skje tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene engstes i fortvilelse når havet og bølgene bruser, mens menneskene oppgir ånden av frykt og forventning om de ting som skal komme over jorderiket; for himmelens krefter skal rystes. Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med meget kraft og herlighet Men når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! For eders forløsning stunder til. Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær: Så snart de springer ut, og I ser det, da vet I av eder selv at sommeren er nær. Således skal også I, når I ser alt dette skje, vite at Guds rike er nær. Sannelig sier jeg eder: Denne slekt skal ikke forgå før det skjer alt sammen. Himmelen og jorden skal forgå; men mine ord skal ingenlunde forgå. Men vokt eder at ikke eders hjerte noen tid besværes med fråtseri og drukkenskap og sorg for næring, så hin dag skal komme uforvarende over eder; for den skal komme som en snare over alle dem som bor over den hele jord. Derfor våk til enhver tid, og be, så I må aktes verdige i å unnfly alt dette som skal skje, og til å bli stående for Menneskesønnen!
Jeg vil gi underlige gjerninger, opp i himmelen og tegn nede på jorden, blod, ild, røyk og damp, solen skal formørkes og månen til blod, før enn Herrens den store og forferdelige dag kommer; disse profetens ord, som apostelen Peter gjentok og forkynte for folket, Ap. Gj. 2. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk som har sluppet unna, slik som Herren har sagt. Joel 3.kp. Hele dette kapitel sikter til vårt dags Evangelium, med mange flere steder, som er for vidløftige å oppregne. Jeg ber dere alle som vil unngå den tilkommende fare, som Kristus advarer oss for, vil dere da selv søke i Herrens Bok og lese, det skal ikke mangle på et stykke om overbevisning og veiledning. Es. 16, 26.
Det er i høyeste grad nødvendig å betrakte Guds Ord, prøve seg selv etter det, og gi akt på tiden, da vi vet det er uvisst hvor lenge vi skal være i denne verden, som forgår, og vi muligens kan skilles fra det før. For om den tid ennå ble forhalt en tid, av Guds langmodighet, som venter på omvendelse, 2 Pet. 3, 9, så vet vi at den visse død forestår for oss.
Vi leser fra vårt begynnelsesord, at Gud lover oss sin Ånds utgytelse over alt kjød, at de skal profetere, og så sier han disse ord: Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen, det er: blant det himmelske borgerskap, som føler Guds store makt, at når disse åndelige mennesker, ser Herrens store gjerninger av det Verdens Lys Jesus Kristus, Joh. 8, 12, som er den rettferdighetens Sol, Mal. 4, 2. Også alle Hans sendebud som har dette Lys eller Sol innvortes i åndelig klarhet, og utvortes i deres hellige levnet, som månens skinn, dette kan de jordiske mennesker ikke se, derfor blir det for dem blod, ild, røk og damp; for Johannes sier: at røyken formørket solen, Åp. 9, 2. Dette er verdens syndige lyster, og derved er de blitt så formørket som den blinde, som ikke kan se solen skinne aller klarest. For deres øyne er tilstrøket for at de ikke skal se, og hjertene forherdet, Es. 6, 10. Der hvor ilden eller vreden kommer fra, som damper med bespottelse og forfølgelse over Guds barn, over dette blir solen til mørke, og månen til blod, at de helliges eksempel blir så foraktelig for dem, så de lurer etter den rettferdige, da han ikke gjør noe gagn for dem, for han er tvert imot deres veier, hans levnet er ikke som deres, og de sier: vi vil ta vare på ham, om vi kan drepe ham, Visd. 2, 15.
I denne forherdelse blir de med den onde Kains slekt, og utøser den rettferdiges blod, da de hater ham for hans gjerninger er gode, og deres egne onde. 1 Joh. 3, 12. Vår Herre Jesus vitner i våt dags Evangelium om tegn før Kristi Domsdag, som skulle skje i sol, måne og stjerner, hvilke tegn den klare sol Jesus gjør ved de troendes forskjellige gjerninger, som er som stjernene i deres klarhet, at den ene overgår den andre, 1 Kor. 15, 41. Likeså Guds folk med deres hellige levnet og kraftige ord, gjør mange tegn og mektige gjerninger, Mark. 16, 17, så folket som bor på jorden med sitt sinn og har der sin eiendom, lever i de jordiske lyster, de skal bli redde uten å trøstes over sine fornøyelser, når havet og vannbølgene bruser. For den som gir akt på Herrens Ord skal ha fred som floden, for han har drukket av den fredskilde som veller ut til evig liv, Joh. 4, 14.
Hans rettferdighet, skal være som havets bølger, Es. 48, 18, som er oppbruset av Guds rettferdighets vind, og blåser inn på de kjødelige menneskers hjerter, med grundige overbevisninger, om å forvente den ting, som skulle komme overjorderiket, at Gud vil dømme det med rettferdighet, og da skal alle urettferdige mennesker forsmekte av redsel, for himmelens krefter skal røre seg. Da Gud sier: Enda en gang, om en liten stund, (i de siste tider) vil jeg ryste himmelen og jorden, havet og det tørre land. Jeg vil ryste alle folkene, slik at alle folkenes (hedningene) lengsel skal komme. Hag. 2, 6. For de i deres vannkunnighet og syndeangst skal høre den røst, om Jesu evangelie- trøst, og de som fatter alvorlig lyst til å fornekte seg selv, og ta Kristi kors; der har Herren makt, lyser med en himmel prakt.
De skal se Menneskesønnen komme i skyene med kraft og stor herlighet, så de i deres nød, kunne løfte opp deres hoder og se deres forløsning stunde til, så de fries fra mørkrets makt. For likesom når fikentreet skyter sine knopper, så er sommeren nær, så er og Guds Rike nær, når denne Hans kjærlighet viser seg kraftig i de troende, som mottar Kristi preken: omvend eder; for himmerikets rike er nær! Mark. 1, 15. Dette kommer ikke så man kan føle og se det.
For se, Guds rike er inneni eder, Luk. 17, 21. Slik er det da åndelig å forstå, om de ting i Lyset av Jesus kraft og forskrekkelse på jorden, eller de jordisk sinnede mennesker som de troende gir akt på, som er våken og venter sin Herres komme, Luk. 12, 36, som vet, at deres dødsdag er verdens undergang for dem. For slik som de dør skal de og møte på Dommens Dag å gjøre regnskap, de vantro med mye skjelven for sin døde tros skyld, i deres onde gjerninger, vil forvenne, unnskylde og forhindre med falskhet, men når de ikke vil tro dette usynlige, så skal de visst tro den synlige Kristi komme, når Han på den store Dommedag skal komme med sine makts engler, i flammende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, 2 Tess. 1, 8.
Når hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham, Åp. 1, 7, med deres ondskaps motsettelse av den onde slekt, for den onde slekt skal forgå før enn det er skjedd alt sammen, at Gud får vist sin frelse mot de botferdige, som vil motta råd for å bli frelste fra den tilkommende dom, og Guds sendebud får overbevist den vantro slekt, så de ikke får et skinn, å unnskylde seg med. Men Jesu Ord og sendebud skal dømme dem på den ytterste dag, 1 Kor. 2, 6, da himmel og jord skal forgå, men ikke Kristi Ord. For i de troendes hjerter, som de er innskrevet i ved sannhetens Ånd og Trøstermann, som skal bli hos dem evig, Joh. 16. kp., og hos dem er det en livets lukt, men hos de forherdede en døds lukt.
La oss ikke da bedrøve Guds Ånd, eller jage Ham fra oss, men tenke over og huske på Jesu formaning: Men vokt eder at ikke eders hjerte noen tid besværes med fråtseri og drukkenskap, og sorg for næring, disse laster har nå tatt så mye overhånd at det lite eller intet aktes for synd av mange. For drukkenskap aktes lite, mindre fråtserier, og omsorg for dette livs næring ja slett ikke, men heller unnskylder det og påståes av de jordiske mennesker, at den må være, som likevel besværer deres sjeler, og disse torner kveler ned Guds sæd, Mat. 13, 7, for å holde dem i Satans rike til å leve og regjere, derfor skal denne dag komme, som en snare over alle dem som bor på jorden og føder sin sjel med slik svinemask, Luk. 15, 16, eller syndige lyster. La oss derfor aldri drikke oss drukne av noen synd, men alltid være våkne. For det er absolutt nødvendig for oss, da vi går i fare hvor vi går.
Når vi da ikke på vår trosfestning står, så kunne fiendene snart innta den og røve fra oss herlighetens Rike, og som vi ingen makt har til å stå fienden imot, så skulle vi alltid be Gud om kraft og vern til å unnfly det som skal skje. For vi kan ikke gå inn til livet uten fristelser, strid og trengsler. Derfor skulle vi væpne oss til å gå fienden imot, fly og sky synden så ble vi stående for Menneskesønnen, så vi kunne gå inn og motta med Ham den evige lønn. Amen.

Bønn.

Du allmektige Gud og Fader, som viser dine tegn iblant ditt himmelske borgerskap, av ditt guddommelige, kraftige Ord, og derved beveger dem som bor på jorden, at de må frykte for din vrede, og forsmekte når du vil komme og hevne all ulydighet. Vi ber deg, overbevis du oss om hva din hellige vilje er imot, opplys oss og lær oss å kjenne fiendens garn, som han vil fange oss i, og gi oss kraft til å rive oss fra ham, og stride så vi kunne overvinne alle de farer, som skal skje, at vi ikke skal møte deg til straff som vår Dommer, men som vår Gjenløser og Befrier fra all ulykke. Hjelp du oss til det, det ber vi deg, ved din elskelige Sønn Jesus Kristus. Amen.

************* Epistelen på 3. søndag i advent. 1 Kor. 4, 1 – 5.

Således akte hvert menneske oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter! Men for øvrig kreves det av husholdere at de må finnes tro. Men jeg akter det for det minste at jeg dømmes av eder eller av en menneskelig (retts-) dag; ja, jeg dømmer meg heller ikke selv. For jeg vet intet med meg selv, men dermed er jeg ikke rettferdiggjort; men den som dømmer meg er Herren. Derfor, døm ikke noe før tiden inntil Herren kommer, han som også skal bringe til lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.
Her formaner apostelen oss, hvorledes vi skulle være, at hvert menneske skulle akte oss, som Kristi tjenere, og husholdere over Guds hemmelige ting, at vi da ikke skulle føre verdslig makt, med stor herlighet og høyhet i verden, å søke vår egen ære og fornøyelse, for slik var ikke vår Herre og Mester.
Når vi skal være Hans tjenere, så må vi alene søke Guds ære, og gå i Hans ydmykhets eksempel, å være en sann tjener over Herrens gods, og ikke tillegge oss noen del i godset, men som husholdere, og det kreves av dem at de må være trofast. Denne troskap er så mye misbrukt eller sveket, for en del er utro over de pund Gud betror, går bort og graver dem ned i jorden, av frykt for sin Herres strenghet, som høster der han ikke sådde. Mat. 25, 24. Eller av latskap går avsted og gidder ikke arbeider. Andre er flittige til å dyrke vingården, likevel ikke vil gi Herren av frukten, men avslo tjenerne som forlangte frukter, ja til sist slo Sønnen i hjel. Han som Herren tenkte de skulle frykte for! Og så ville de vende arven til seg. Mat. 21, 38.
Slik går det ofte, som vi nok ser, for Gud betror oss åndelige og timelige gaver, så vel som Han har gitt oss sjel og legeme, men samtidig en fri vilje, likevel innskrevet sin Lov i våre hjerter. Derfor krever Han hele mennesket med legeme og sjel, sinn, begjærlighet og all kraft, ja, alt de har, hører Ham til. Hvis en nå tar noe av det, eller tillegger det som eiendom, da vil Han ta fra dem det Han betrodde dem og straffe dem med ødeleggelse, og gir så pundet til den tro tjener som forvalter det flittig. Mat. 24, 47.
Slik en tro tjener var visst Paulus, likevel måtte han av de korintere, som var forførte av falske ånder, lide forargelse og baktalelse, ja, fordømmes for utroskap av disse forførere. Men han hadde Åndens vitnesbyrd imot dette at han ikke var falsk, eller utro og fordømt. For hans gjerninger og ord vitnet imot, som han og beropte seg på og derfor ikke aktet noen menneskelig dom som ikke følger Guds Ord og dømmer deretter. For de menneskelige dommer forgår, om de her i tiden felles grusomme, som over vår Herre Kristus, så er likevel denne tids pinaktighet en svært ringe ting og lidelse mot den evige herlighet.
Ja, jeg dømmer meg heller ikke selv til livet, (er hans mening): nemlig etter mitt eget vitnesbyrd. Selv om jeg vet intet med meg selv, at jeg er skyldig i min frie vilje til noen urettferdig sak, siden Herren førte meg på rettferdighets vei. For før da han gikk i vankundighet, var en fiende av Kristus og forfølger, selv om han var ustraffelig etter rettferdigheten i Loven. Men det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap. Filp. 3kp.. Men dermed er jeg ikke rettferdiggjort. Slikt kunne trengt seg inn i ham igjen når han hadde sitt eget vitnesbyrd. For han kjente det bedraglige hjerte, og fiendens forførelse av Satans listige angrep. 2 Kor. 2, 11. For han sier: men den som dømmer meg, er Herren. Den dom Herren feller blir etter sitt Ord. Etter dette ville Paulus vandre og bli dømt, så formaner han: Derfor, døm ikke noe før tiden inntil Herren kommer, han som også skal bringe til lyset -.
Her vet verdens mennesker med deres herre djevelen å forvrenge dette ord og flere fra Skriften. Da dette er deres arbeid! Så når de blir advart om deres ugudelige gjerninger, deres åpenbare synd, og går i vantro, så de ikke tror Guds straffedommer som allerede er avsagt: at det tre som ikke bærer god frukt, skal hogges av og kastes i ilden! Så roper de onde, at en ikke må dømme før tiden, enda Jesus sier: at den som ikke tror, er allerede dømt. Joh. 3, 18, for Hans Ord med: Moses og profetene de skal anklage eder! 5.kp. 45 v.. Dette, nemlig Ordet, vil Herren og især Hans tjenere holde for oss hver dag, for at vi skal vandre etter det, og i mangel av det vite dommen.
Han vil da ha allting for lyset, og vil ingen ting skal skjules om menneskenes plikter, og sin rettferdighets lønn, både til å straffe det onde, og belønne det gode. Den gode Guds tjener Paulus ville heller ikke at dette skulle skje, men legger frem den straff og belønning som alle og enhver får etter sine gjerninger. Han ba sin tro medarbeider Timoteus i 1.b. 5, 20, at dersom noen synder, den skulle han overbevise for alles åsyn, for at også de andre må ha frykt for å synde, og selv feller han dom over alle de som lever i åpenbare kjødets gjerninger, at de skulle ikke arve Guds Rike. Gal. 5, 21.
Hva han da her i dette kapitel sier vi ikke skal dømme, er det som er skjult i mørket, hvilket han sier, at noen synder er tidligere åpenbart, så en kan dømme dem, men hos noen følger de også etter, 1 Tim. 5, 24. Men Gud skal føre alt til lyset! Ja, åpenbare hjertenes råd, og da skal enhver få sin ros av Gud.
Her i de siste ord ser vi apostelens mening, hvem dommen sikter til: og da skal enhver få sin ros av Gud. De ugudelige og utro kan da ingen ros få av Gud, men det blir bare de som er tro. Deres oppriktige hjerters råd med Gud i troskap og kjærlighet, det vil de gjerne komme for lyset med. De vet at engang, om ikke før, så likevel på hin dag, skal det alt åpenbares. Det er derfor ikke mer nødvendig å få dem for lyset her i tiden om det ikke var for at deres gjerninger skulle skinne for menneskene! Paulus beroper seg på dette, selv om han derfor ikke ville forlange noen lønn for det, men så at det var hans plikt.
Det er da farlig å dømme en god sak for ond, og en ond sak for god. For Esaias roper ve over det! 5. kp. 20. v. Det er og skadeligere å skjule det onde enn det gode, for det onde blir på hin dag beskjemmet og straffet. Når det derfor ble åpenbart her, så kunne det skje en omvendelse fra det, i det minste så kunne andre ta seg i vare for det.
Derimot det gode, som vel her må åpenbares, så det kunne lyse for andre til et eksempel, men om det da ikke før blir åpenbart, så kan det på det siste bli forklart til Guds ære og lov. La oss derfor handle som for Guds åsyn og være de rette tro husholdere, så vel i det nærværende som det tilkommende. For den som ikke vil være tro i det urettferdige, hvem vil vel betro ham det sanne? Luk. 16, 11.
Se dere derfor vel for, at dere ikke noe gods, åndelig eller timelig, tillegger dere som eiendom, eller at dere forlater dere på det, men at dere engang skal gjøre regnskap, og forlate det alt, og ingen ting kan skjule for den Allvitende. Tross da ikke heller med verdens mennesker, for Gud kjenner deres hjerter og det er fullt av ondskap, som Gud vil straffe dem: nemlig verdens mennesker, for de bærer sitt eget vitnesbyrd. Ta derfor Guds Ord til vitnesbyrd for dere, og la det vitne med deres samvittighet, at dere er tro, så skal Herren si: salig er den tro og gode tjener! Vel! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede! Amen.

_____________ Evangeliet på 3. søndag i advent. Mat. 11, 2 – 10.

Men da Johannes i fengselet hørte om Kristi gjerninger, sendte han to av sine disipler, og lot si til ham: er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? Og Jesus svarte og sa til dem: Gå bort og forkynn Johannes de ting som I hører og ser: Blinde ser og halte går, spedalske renses og døve hører, døde står opp og evangeliet predikes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg! Men da disse gikk bort, begynte Jesus å si til folket om Johannes: Hva var det I gikk ut i ørkenen for å se? Et rør som svaier hit og dit for vinden? Eller hva var det I gikk for å se? Et menneske iført bløte klær? Se, de som bærer bløte klær, er i kongens hus. Eller hva var det I gikk for å se? En profet? Ja, jeg sier eder: Han er og langt mer enn en profet For han er den som det er skrevet om: Se, jeg sender min engel for ditt åsyn; han skal berede din vei for deg.
Likesom solens lys ikke kan skjules, men bryter gjennom det minste hol, og lyser inn i de mørke fengsler, så kunne Rettferdighetens Sol Jesus Kristus med sine lysende gjerninger ikke heller skjules, men de hørtes i fengselet til Johannes, for vårt Evangelium melder: men da Johannes (døperen) i fengselet hørte om Kristi gjerninger, sendte han to av sine disipler, og lot si til ham: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? Dette gjorde Johannes ikke for sin egen skyld; for han visste det vel før, da han ved Den Hellige Ånds oppfyllelse av visdom kjente Jesu Kristi røst gjennom hans mor, da han var i hennes liv, og han sprang av glede for Marias hilsen, Luk. 1, 44, for han visste hva for et gledelig budskap som fulgte med det, og dette, nemlig det glade Budskap, preket Johannes forløperen, at menneskene skulle omvende seg. For Himmerikets Rike er nær; for selv hadde han ikke Himmerike, men den som skulle komme etter ham. Så var det hans bestrebelse at de ikke måtte anta ham for Messias.
Da nå tiden var kommet, at Jesus begynte sine herlige forretninger, så ville Johannes ha sine disipler forsikret om, at Han, nemlig Jesus, var Messias, og derfor sendte dem til Jesus, for å få hans egen erklæring. På deres spørsmål, svarte Jesus ikke like frem ja, eller nei, men sier: Gå bort og forkynn Johannes de ting som I hører og ser, her har dere vitnesbyrd. Jeg bærer det ikke i munnen med de falske profeter som sier: Herre, Herre! Og ikke gjør Faderens vilje, de som har bare lyden, ja ikke den engang; men mine gjerninger, så vel som mektige Ord, de viser at jeg er den sanne Messias, og verdens Frelser, som er lovet å komme og forbinde de svake, lege de syke og rope ut frihet for de fangne, og at de blinde skal få deres syn igjen. Luk. 4, 18.
Dette har profetene spådd før, og Johannes vitnet for dere, hør nå og se at gjerningene svarer til dette, og tro så, at det er meg. For se! blinde får sitt syn igjen, så at de som av Adams fall er sunket ned i mørket av den verdens gud, som har forblindet deres første foreldre, som var vantro og falt fra Guds Bud. Nå er jeg den kvinnes sæd som skal knuse slangens hode. Enhver som nå føler sin blindhet og elendighet som vil komme til meg, han skal ingenlunde bli kastet ut igjen. For jeg er et Lys, som er kommet til verden for å gjøre de blinde seende, Joh. 9,39; 12, 46, og hver den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha det livsens lys. De som ikke vandre ved det skal bli blinde og i mørket evig. De halte går; for jeg er den som bærer de skrøpelige. Har de nå før vært halte fordi onde lærere har brukket deres ben, så dere ikke har kunnet vandre livsens vei, her skal dere bli leget av min guddommelige kraft. For jeg helbreder de sønderbrutte, Es. 61, 1 og de spedalske renses, så alle de som av synden er blitt spedalske, som ikke må komme i Guds menighet, dem renser jeg, 3 Mos. 14, 8, og de som ikke før har hørt Herrens røst, om urett og rettferdighet, eller det ondes og godes belønning, men går i sin døvhet, de hører.
De døde, som har ligget i overtredelse og nedsunket i åndelig død, dem reiser jeg opp igjen, og vekker opp. Fordi de hørte min røst så står de opp. Joh. 5, 25. Og Evangeliet prekes for fattige, så alle de, som er fattige i verden, som ingen fornøyelse har eller er oppfylte med noen ondskaps rikdom, i sorg og kjærlighet, knurr, eller glede, om verden går imot eller med, men er fattige og har sin hunger og begjæring etter det himmelske manna og rikdom, dem preker jeg Evangeliet for, om den rikdom som er skjult i mørket, og salig er den som ikke tar anstøt av meg, som er den Høyestes Sønn, har guddommelig makt i Himmel og på jorden, likevel kommer jeg fattig og ringe, er den ringeste tjener og villig til å hjelpe de elendigste, og som alle mine etterfølgere må berede seg til.
Salig er den som ikke tar anstøt av min fattigdom i verden, da jeg ikke har det jeg kan helle mitt hode til, Mat. 8, 20, og min saktmodighet, ydmykhet og ringhet; for det gjør de høye i verden, som djevelen har forblindet, så de ikke verken hører med ørene eller ser med øynene, så de kan kjenne sin trang og søke meg, så jeg kunne helbrede dem. Joh. 12, 40. For de er karske, kjenner ikke sin sykdom, og har ikke behov av legedom. Luk. 5, 31.
Således viste Jesus, Johannes’ disipler til sine gjerninger, og da de var gått bort med dette svar, så begynte Jesus å tale til folket om Johannes, og liksom spurte dem: Hva var det I gikk ut i ørkenen for å se? Et rør som svaier hit og dit for vinden? Mener dere at Johannes er et slikt rør som driver på det gode, og straffer de øgleunger og øyenskalkers ondskap, at han også skulle være redd for deres straff, så han derfor rømte ut i ørkenen? Nei, han flyktet ikke for sin del, og er ikke engang redd for sitt liv, men han skal i ørkenen gjøre sin Herres gjerning, rydde opp den øde mark, og bryte ned vingården, Es. 5, 2, plante og berede for Ordets sæd som nå kommer og såes. Han lar seg ikke drive av noen motgangs vind, men går og står sikkert imot.
Eller hva var det I gikk for å se? Et menneske iført bløte klær? Se, de som bærer bløte klær, er i kongens hus. Vil de se verdens herlighet, alle glimrende ting, sølv og gull, med silke, fløyel, fint lin, skarlagen med mer, slike klær har de, som er i kongers hus. Likeså er de ikledde bløte klær eller deres sinn det er bløtt, for de frykter for at de skulle miste noe av deres verdslige ære, om de skulle si sannheten og ikke anse personer, eller at de skulle straffes, derfor hykler de heller. Slike er ikke Johannes og hans like lik, for de holder seg ikke i kongens hus, men til de fattige og ringe. For de trakter ikke etter verdslig høyhet på jorden. Kommer noen av de høye i verden til dem, så sier de sannheten.
Eller hva var det I gikk for å se? En profet? Ja, jeg sier eder: mange profeter vitnet sannheten og talte det som Herren sa dem, av den grunn ble de av sannhetens fiender fengslet og pint, likesom Johannes nå er kastet i fengsel, for han sa sannheten til Herodes. Men jeg sier dere: at han, nemlig Johannes, er langt mer enn en profet, for de var født i synd og siden salvet med Den Hellige Ånd til å profetere, men denne var fylt med Den Hellige Ånd fra mors liv, og lydig til å utrette Herrens gjerningsom som en engel. For denne er det det er skrevet om: Se, jeg sender min engel for ditt åsyn; han skal berede din vei for deg.
I neste vers etter vår tekst, sier Jesus: Blant dem som er født av kvinner, er det ikke oppreist noen større enn døperen Johannes. For selv om han er født av en kvinne, så har han likevel Den Hellige Ånds høye gaver som renser og begaver ham, så han går for mitt ansikt av mitt Lys, og nå bereder han vei, rydder bort det onde, roper dere til omvendelse, og opplyser av mitt Lys, så de som sitter i mørket kan nå se et stort Lys. Es. 9, 2. Vil de nå ved hans ånd la det ryddes vei, så vil jeg komme inn med min herlighet, vandre i dere, og fylle dere med nåde, visdom og kraft.
Men den som er mindre i himmerikets rike, er større enn han. For Johannes som var prestesønn, og var aktet større i dette himmerike eller det himmelske samfunn, som var på jorden, her aktes han mer enn Jesus, for Kristus var ikke åpenbaret enda med sine mektige gjerninger. Likevel vil Jesus ikke nekte sin guddommelige makt, som var over alle, så og større enn Johannes. La oss derfor av Johannes sin røst som kommer ut fra Den Hellige Ånd, lære å kjenne vår blindhet, fattigdom og elendighet, og så søke den Verdens Frelser, som er rik på barmhjertighet, til hver som vil la seg frelse, avsi verdens sorg og rikdom, og fatte sinn til Himmelen, med sorg for vår salighet, og vilje til å søke den himmelske rikdom. Amen.

Bønn.

Allmektige og kjærlige Jesus, du som ved din allmakt gikk omkring og gjorde vel, bevis av dine Ord og gjerninger, at du var den Høyestes Sønn, åpne du våre øyne og ører, til å gi akt på ditt eksempel, så vi derav måtte få den sanne tro, villig forsett til å følge deg. Du ser vi er skrøpelige og for syke og fattige på makt til dette. Leg du oss derfor, så blir vi legt. Gi oss makt av deg, så vi kunne bli styrket til å gjøre din gjerning i livet som du kaller oss til. Overbevis oss alle med din Ånd, så hva vi har, det er av deg betrodd, så vi ikke skulle tillegge oss noe som vår eiendom, stole på det eller stjele fra deg, og være utro i noen måte. Men lær du oss, hvorledes vi bør og må være tro husholdere over dine gaver, siden det er en nåde at du betror oss dem, og vil derfor belønne oss i evighet med din rettferdighets lønn, så hver den, som har vært tro i det lille, vil du sette over mer, og så skal han inngå i din glede, med deg og Faderen fryde seg i all evighet. Dette skjenker du oss Treenige Gud, Fader, Sønn og Den Hellige Ånd. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Epistelen på 4. søndag i advent Filp. 4, 4 – 7.

Gled eder i Herren alltid! Atter sier jeg: Gled eder! Eders vennligsinnethet være vitterlig for alle mennesker! Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer fremføres for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse; og den Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.
Gled eder! Disse våre ord i teksten er liflige. Dem behager alle, det er det ikke tvil om, for enhver ville gjerne være glad. Men profeten sier: de gleder seg ved ingen ting, Amos 6, 13, så gjør de dårlige verdens mennesker, som er forblindet av djevelen, og av deres øyens lyster, kjøds lyster og livets overdådighet, gleder seg i deres synd, og denne urene verdens lyster som forgår. Derfor må vi si med Salomo, til latter du er gal, og gleden, hvorfor gjorde du det, Prekeren 2, 2, og Kristus roper: Ve! Over dem som nå ler, for de skal hisset sørge og gråte. Luk. 6, 25. For deres glede skal vendes til gråt, fordi dere gleder dere i verden, og den forgår med ild. Salige er derimot dere, som sørger, dere skal trøstes, deres gråt skal omvendes til glede, 16. kp. Derfor lærer apostelen oss i denne tekst at vår glede skal være i Herren, og det alltid, at der aldri må has noen glede i verden.
Men om vi i verden lider sorg og trengsel, da skal vi tenke over at vår trengsel er kort og lett. Den gjør oss en overmåte viktig herlighet, og gleder oss i det vi ikke akter det synlige, 2 Kor. 4, 17 – 18, som forgår, og denne tids lidelser mot den herlighet som i evighet består. Dette tar Paulus igjen: Gled eder! For ved dette dess mer å oppmuntre sine troende og formane dem til at de skulle la denne deres vennlighet, som de har å glede seg i, være vitterlig for alle mennesker til trøst og oppmuntring for de som ville la seg bøye, og komme og bli delaktige i deres forventede gode, at Herren er nær, som er deres befriere og vern fra all deres nød og fare. Dette skulle være de onde og forherdede til skrekk og advarsel. Men at Guds makt ville komme og betale dem med trøst, som lider en liten tid og dem trengsel og sorg, som lever i sin vellyst etter kjødet, spotter og trenger oss med sine onde ord og gjerninger. Bekymre dere derfor ikke, eller frykte for dem som kan skader deres legeme, gods, piner og bedrøver dere, for det er ennå lite, samme hvor mye det enn er.
Kast derfor ikke bort eders frimodighet, som har stor belønning! – Men den rettferdige, av troen skal han leve; Heb. 10, også om det usynlige, og har sønnlig tillit til sin himmelske Fader, som han elsker og holder Hans befalinger, er lydig mot Ham og vet av det at Faderen elsker Ham igjen. Derfor la deres begjæring komme frem for Gud, med bønn og ydmyke takksigelser, ikke bare på grunn av nærværende gode, men og for at det onde som refser oss til ydmykhet. For det går oss ofte som David sier: Før jeg ble ydmyket, for jeg vill; men nå holder jeg ditt ord. Sal. 119. Akt derfor ikke Herrens refselse ringe, eller vær utålmodig under Hans straff. Salig er den mann som tålmodig holder ut i fristelser; for når han er blitt prøvet, skal han få livsens krone, som Herren har lovet dem som elsker ham. Jak. 1, 12. Og den Guds fred, som Jesus sier: jeg gir eder ikke likt med verden i dens synde dåd, for jeg har talt dett til eder, for at I skal ha fred i meg. I verden skal I ha trengsel; men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden! Joh. 16, 33.
Denne fred, som jeg gir, går over all fornuft og forstand og menneskelig begrep. For når det ikke høres og sees annet enn strid og uro, så kan Han gi fred, og derfor ber Jesus oss, at når vi hører slike rykter, da skulle vi ikke forskrekkes av det, men beholde våre sjeler i tålmodighet, Luk. 21, 19. For djevelen han innskyter da mange forskrekkelser i hjertet, som på grunn av kjødets skrøpelighet snart blir fryktsomt. Derfor skulle vi i håpet om å overvinne overlate oss i Guds Hånd, og da skulle Guds fred bevare våre hjertes tanker i Kristus Jesus vår Herre. Amen.

Evangeliet på 4. søndag i advent. Joh. 1, 19 – 28. Og dette er Johannes’ vitnesbyrd, da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for at de skulle spørre ham: Hvem er du? Og han bekjente og nektet ikke, og bekjente: Jeg er ikke den Kristus. Og de spurte ham: Hva da? Er du Elias? Og han sa: Jeg er ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. De sa til ham: Hvem er du? – Så vi kan gi dem svar som har utsendt oss; hva sier du om deg selv? Han sa: Jeg er hans røst som roper i ørkenen: Rett Herrens vei, som profeten Esaias har sagt. Og de som var utsendt, var av fariseerne. Og de spurte ham og sa til ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Kristus, heller ikke Elias, heller ikke profeten? Johannes svarte dem og sa: Jeg døper med vann; men midt iblant eder står den I ikke kjenner. Han er den som kommer etter meg, – som har vært før meg -, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse. Dette skjedde i Betania på hin side Jordan, hvor Johannes døpte.

Men vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som er i eder, dog med saktmodighet og frykt. 1 Pet. 3, 15. Denne Peters formaning er å ta i akt, så vi ikke av stolthet og falskhet nekter for Gud og Hans sendebud med Kain, som ville komme seg klar sitt manndrap, men det gikk ikke an for den allvitende Gud, 1 Mos. 4, 19. Heller ikke må vi nekte og være uberedte på grunn av kjødelig frykt og forskrekkelse for straff eller skam, så vi gjør Guds gjerninger til intet og nekte det Han har betrodd oss. For som vi på den ene side ikke må si mer, enn det Gud virkelig har virket, så må vi på den andre side ikke nekte det Han har utrettet ved oss.
Vi må være ferdige til å avlegge vitnesbyrd med Johannes, som vi leser i vår tekst; så når prester og levitter som var sendte fra fariseerne, (selv om de var falske), så nektet Johannes allikevel ikke sitt vitnesbyrd, men bekjente det! Så når de utsendte spurte ham: om han var Kristus, da svarte han: jeg er ikke! Han ville ikke gå inn i sin Herres sted og si det han ikke var, som de falske vil gjøre. Da de spurte ham: om han var Elias, sa han likeså, og om han var profeten, da svarte han: Nei, for han skulle vel gå frem i Elias ånd; Luk. 1, 17, men var likevel høyere enn noen profet, for de spådde om Kristi komme, mens Johannes kunne vise dem Guds Lam som b ærer all verdens synd. Ja, Jesus vitnet om ham: at iblant dem som var født av kvinner, er ingen større enn Johannes, for han er den som Skriften vitner om: Se, jeg sender min engel for ditt åsyn; han skal berede din vei for deg.
For alle profeter var fødte i synd, og mange feilet, men Johannes var fylt med Den Hellige Ånd, vandret i hellighet som en engel, som hadde slikt klarhets lys fra Jesus den kjærlighets Sol, at han gikk for Hans ansikt, beredte vei for Ham, kunngjorde menneskene deres frelse eller dommer, den kjærlighets Herre og Allmektige, som er kommet og skal ha kasteskovlen i sin hånd, vil skille hveten fra agnene, Mat. 3, 12.
Det er Hans Ord, å forløse sitt folk, dette er alle de som mottar Ham som en Frelser, fra deres synder, og vil la denne mektige Herre herske over seg, de andre som ikke vil det skal Han blåse bort med sin munns ånde til deres fordervelses sted, som de selv har pådratt seg dobbelt, da de for det ene er falt, og for det andre ikke søker sin oppreisning. Dette var Johannes sitt svar da de utsendte oppfordret ham, og sier videre: Jeg er hans røst som roper i ørkenen: Rett Herrens vei, som profeten Esaias har sagt.
Her bekjenner Johannes hva han er, en røst som kan høres vidt og gis stor oppmerksomhet og befaling så lenge den klinger, men snart igjen forsvinner. Slik er et menneske, det kan bruse, være stort og prektig, men når Herrens Ånd rører ved det, så er det ikke mer enn en blomst, som snart visner og faller av, Es. 49, 4, og en lyd som hastig høres og går bort. Likevel kan der ved en befaling, som den gir ut, utrettes store ting, når den adlydes og tros, især når den er varsel om tilkommende straffer, eller overfallende ulykker, som forestår. Det hendte ved Johannes sin røst at mange flydde unna for den tilkommende Dom, i det de beredte sine hjerter og la av det onde, så derved ærens Konge kunne komme frem.
Dette hadde Esaias sagt før, at det skulle skje slik, og det sa Johannes for å overbevise fariseerne. For han visste de hadde Skriftene, og ville de skulle rette seg etter dem som alle Guds vitner gjør, og da de utsendte enda ikke var fornøyde, men ville vite hva for en makt han hadde til å døpe, når han ikke var Kristus, Elias og heller ikke en profet, så svarte Johannes: Jeg døper med vann: men midt iblant eder står den I ikke kjenner. Likesom jeg vitner, at jeg er en røst som roper: rydd Herrens vei, så viser jeg det og nå i gjerningen. Alle dem som nå vil komme, døper jeg med vann, hvilke ikke betyr urenhets avleggelse på kjødet, men en god samvittighets pakt med Gud, 1 Pet. 3, 21.
Jeg preker ikke nå slik som Moses og profetene, om Lovens trengsel, straff og Dommen som skal komme dersom dere gjør det onde, og ikke omskjærer dere; men jeg vitner at Dommen er allerede skjedd, de som ikke tror er dømt. Og at øksen ligger allerede ved roten av treet, og det råtne tre som ikke bærer god frukt, skal hogges av og kastes på ilden. All deres trelldoms tvang og all egen rettferdighets skinn duger ikke noe, men er som et besmittet klede. Es. 64, 5. Prek derfor Evangeliet om Guds nåde og kjærlighet til de fortapte, det gledelige budskap til de bedrøvede, og rens nå deres hjerter, så de kan få kjærlighet til Gud. For Han, nemlig Jesus, står midt iblant dere, Han er vår Frelser, vil dere motta Hans megling, så blir dere forlikte med Gud.
Men dere kjenner Ham ikke uten dere legger akt på Den Hellige Ånds røst, som taler gjennom sine budskap, der forklares Messias herlige komme, og mektige arm til å frelse enhver som dette vil tro. Han skal bryte sundt Satans jerndører, og ta sverdet fra denne verdens gud og konges makt djevelen, så han ikke klarer noe, og så vil denne ærens Konge gi deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, – selv om du ikke kjenner meg, Es. 45, eller min nåde og mektige hjelp. Denne som lover dette, Han er mer enn røsten, for Han har all makt i Himmelen og på jorden, Han gir Ordet liv, og røsten kraft, så den skal bli evig. Han skal komme etter meg og stadfeste sannheten, med større tegn og kraftigere gjerninger enn jeg. For Han har vært før meg og jeg har fått det av Ham. Han er min Brudgom og Herre, jeg er Hans brud, Joh. 3, 29, og ringe tjener, enda jeg ikke verdig til av meg selv å løse Hans skorem.
Denne Johannes erkjennelse av sin store uverdighet er mye, når vi med ham kunne erkjenne det samme, så var det mye, dette må vi legge vinn på, for sannhetsvitnet bekjente ikke mer med munnen enn han følte av hjertet. Men nå bekjennes nok uverdighet av en del, men hjertet er langt fra det og fullt av stolthet og egenkjærlighet, dette kan kjennes på det at det mangler den guddommelige makt, og Jesu ydmyke og ringe, tjenstvillige sinn, i vesen, ord og gjerninger, for dette sinn er å finne hos få, og dem som har det, må varsomt passe på det, for fienden vil ofte forføre oss. Amen.

Bønn.

Sanndrue Gud! Som vil at vi, dine bekjennere, skal føre din sannhet til lyset, gi oss da en salig fryd og en frivillig ånd til å lære overtredere dine veier, så synderen kunne omvende seg. La oss ikke bli betatt med frykt og forskrekkelse, for å bekjenne hva du er og har gjort, eller gitt oss makt til å gjøre. Heller ikke at vi skulle bli inntatt av hovmodighet og synes at vi er noe av oss selv. Nei, bøy du oss til en rettskaffen dyp hjertens ydmykhet. Overbevis og lær oss å kjenne hvor uverdige vi er til all din nåde, ja til å tjene deg, så vi derfor kunne akte din nåde stor, glede oss i deg evig, at du måtte regjere over våre hjerter til din ære og vår salighet. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Epistelen på Kristi fødselsdag. Heb. 1, 1 – 5.

Etter at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen; som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, han som er herlighetens avglans og hans vesens rette billede og bærer alle ting ved sitt kraftige ord, da han ved seg selv hadde gjort renselse for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, og han er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem. For til hvilken engel sa han noen tid: Du er min sønn, jeg har født deg i dag?
Dette skal bli oppskrevet for den kommende slekt, og det folk som skal skapes, skal love Herren. Sal. 102, 19. Disse Davids ord er til å tenke over, hvorfor Herren har latt sine tjenere skrive sitt Ord. For det er skjedd og skjer for å skape eller i-gjenføde menneskene til å frykte og elske Gud, som vi leser i hvert Bud, og det sier Paulus i Heb. 2. kp., at: Derfor må vi så meget mer holde fast ved det som vi har hørt, for at vi ikke skal forgå. For dersom det ord som var talt ved engler, sto fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin rette lønn, hvorledes skal da vi unnfly om vi forsømmer så stor en saliggjørelse? – den som fra sin begynnelse av ble forkynt ved Herren og er blitt stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham, idet Gud vitnet med, både ved tegn og undere og mange slags kraftige gjerninger og ved å dele ut den Hellig Ånd etter sin vilje.
I vår tekst Ord sier apostelen: etter at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, – For Gud truet våre første foreldre med dødens straff dersom de overtrådte Budet. Og da det skjedde så kom fallet, derfor lovet Han dem forløsning i kvinnens sæd, 1 Mos. 3, 15, og la for dem de trengsler de skulle lide, og hvorledes de skulle stride imot synden som hadde lyst på dem. Men de skulle herske over den, 4. kp. 7.v. Dette trettet Hans Ånd med dem om ved alle sine profeter, med mange straffer og store gjerninger, både om befrielse og ødeleggelse, å frelse og føre til herlighet de som ville lyde, og utslette fra jorden de gjenstridige.
Da Han nå til sin ære ved sin Ånd og tjenere hadde overbevist både om straff og frelse ved sitt guddommelige Ord, så taler Han i de siste dager vesentlig ved Sønnen, som Han har sendt for å kreve frukten av sin vingård, at vi skulle gi Ham ære og tjene Ham alene. For Han er arvingen, Mat. 21, 37 – 38, og ved Ham er alle ting gjort, for det er det Ord, som Johannes sier: uten det er enn ikke en eneste (ting) blitt (av alt det) som er blitt til (ved Ham), Joh. 1. kp. Han, nemlig Jesus, Guds Sønn, Han er herlighetens klare skinn, i sin fullkomne hellighet, som ingen kunne overbevise om noen synd, Joh. 8, 46, og Guds vesens rette billede. For den som så Ham, han har sett Faderen, 14. kp. 9.v. og han kjente Hans hjertelag og vesen, som er kjærlighet. For Han er kjærligheten selv, dens vei, mål og fylde, som beviste seg i en saktmodig ydmyk og tjenstvillig skikkelse, å gjøre vel imot alle, og bære alle ting ved sitt krafts Ord, det vil si: Liv og Ånd, til å opplyse de formørkede, og opplive de døde, som Han viste og beviste i alle sine Ord og gjerninger, da han var synlig og nå er skjult i de troendes hjerter, men likevel bor der, med sin guddommelige kraft og kjærlighet.
Denne nåde burde i det minste bevege all verden til å lete og søke frelse, bli likesinnet med Kristus og de kristne. For etter Han har forrettet våre synders renselse på grunn av seg selv, og vunnet seg en menighet ved sitt eget blod, så skulle vi ikke lenger leve i synden, men vaske oss rene fra all urenhet og verdens kjærlighet, fra alle syndige lyster. Men jo større Hans nåde er, jo mer blir den foraktet, så mennesket lever i sikkerhet og forherdelse, så de enten ikke akter så stor en salighet, eller vi ha den i sin syndestand. Likevel, dette å bli salig uten omvendelse, er en umulig ting! Og da de som bedrev det onde, ikke unnflydde i Det Gamle Testamentets tider, men Gud Han straffet dem med ødeleggelser, både timelig og evig! I den tid straffet Han straks, som Han ennå gjør somme tider, eller ved dem som vil bøye seg, som er en stor velgjerning av Gud, 2 Makab. 6, 13, for derved kan synden bli avstått. Men at Han lenge venter med straffen, er et tegn til stor ulykke og unåde av Gud, siden Han da lenge venter med sin barmhjertighet og langmodighet, men dette akter de ikke, og når de da har oppnådd sitt syndemål, 14. v. så kommer straffen. Dette skjer mest nå i Det Nye Testamentets tider, som vi kan se med jødene og derfor må ikke noe tenke at han kan unngå. For når de ikke unnflydde i de forrige tider, så skjer det mindre nå, da Hans nåde er større, så blir også straffen over nådens foraktere eller misbrukere større. For om de går vel ut av tiden, på den døde tro, med et forherdet hjerte, så våkner de visst hisset i evigheten, og der vil Guds rettferdige vrede aldri opphøre. For har nå den som har fått all makt i Himmelen og på jorden på grunn av lydighet, tjenestvillighet, satt seg hos Maktens høyre Hånd, og har fått et navn over alle navn, så skal og hver tunge bekjenne , at han er en Herre til Gud Faders ære. Så vel de forskutte i evig pine, får prise Hans rettferdighet, som de utvalgte i evig herlighet, da Han er blitt så mye høyere enn noen engel, som han har arvet et herligere navn fremfor dem. For til hvilken engel sa han noen tid: Du er min sønn, jeg har født deg i dag?
Gud som da har født sin Sønn av evighet, og nå ved sin Ånd unnfanget og født Ham i dag, til manndoms mottagelse, for å reise opp oss falne, la oss da alle gå til Ham i troens rette natur, å ydmyke oss under Ham, kjenne vår fordervelse eller uhellighet, og fatte fullkommen sinn, og vilje til Hans frelse, så vi kunne bli delaktige i Hans guddommelige hellighet, så at vi med Ham måtte arve den evige herlighet. Amen.

_______________ Evangeliet på Kristi fødselsdag. Luk. 2. kp. fra 1. til 14. vers.

Og det skjedde i de dager at det utgikk en befaling fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives (i manntall). Denne innskrivning var den første som fant sted, da Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Men også Josef gikk opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som kalles Betlehem, fordi han var av Davids hus og slekt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede hustru, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden at hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe; for det var ikke rom for dem i herberget.
Og det var hyrder i den samme egn, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, Herrens engel sto over dem, og Herrens klarhet lyste om dem, og de fryktet meget. Og engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en Frelser født som er Kristus, Herren i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskares mangfoldighet, som lovet Gud og sa! Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, (og) i mennesker hans velbehag! Luk. 2, 1 – 14.
Som Paulus sier: At det er en stor gudfryktighetens hemmelighet som vi må bekjenne: Gud er åpenbaret i kjød, er rettferdiggjort i ånd, sett av engler, prediket iblant hedninger, trodd i verden, opptatt i herlighet. 1 Tim. 3, 16. Slik er det fordi at dette ikke kan begripes av fornuften, eller den store verdens visdom og naturgave, for det naturlige menneske kan ikke fatte de ting, som hører Guds Ånd til, for det er dem en dårlighet, 1 Kor. 2, 14. Likesom det var for Nikodemus, at han måtte fødes på ny før enn han kunne se Guds Rike. Joh. 3, 3. For kjødet gagner ikke noe, det er Ånden som gjør levende. De ord som jeg taler er liv og Ånd, 6. K. 6. v. sier Jesus, Han som da er Ordet som alle ting er gjort ved, og i dette er lys og liv, det nemlig: Og Ordet ble kjød og bodde iblant oss. 1. K. 14. v.
Herved vil vi betrakte vårt Evangelium som melder om at Gud sendte sin Sønn, født av en kvinne. Når det angår den utvortes fødsel, som evangelisten melder om dens fattigdom, ringhet, vanskelighet med rom, at Livsens Fyrste, som var Gud og mann, eide Himmel og Jord, måtte ta herberge i en stall. Han som hadde sendt sin forbereder for å rydde vei kunne ja ha latt berede herberge i herlighet. Nei, Johannes førte seg ringe, gikk i ørkenen blant de fattiges tall, og siden han var så mye ringere i Ånden, at han ikke var verdig å løse opp Jesu skoremmer, så forringet Kristus seg enda mer, så enhver skulle ta det som eksempel, å forringe seg og forakte verdens herlighet. Ikke trakte etter det høye, men holde seg til det ringe.
Dette kunne det være mye å tale om. Men enhver som vil kan forstå dette å tenke over og betrakte vårt Evangelium på denne måte, de er eller blir overbevist av det beskrevne. Da det ikke ville hjelpe om vi forringet oss aldri så mye utvortes, som mange har falt i denne elendighet og stoler på den utvortes ringhet, avskiller seg fra mennesker, eller fører et skinn av utvortes forakt for verden og derved vært åndelig hovmodige. Han syntes de da skulle være store Guds barn, likevel har gjort det av et skinn som å vise for verden, har lagt merke til den utvortes renselse på legemet, og glemme den innvortes renselse, enda den skulle komme først, Luk. 11, 39., så fulgte det andre siden. Vi vil derfor betrakte den innvortes renselse, nye fødsel, i Ånd og sannhet å få rense både det innvortes og utvortes, å bli vår Frelser lik, så Han kunne ligge i vår krybbe eller hjerte og der få herberge. Alle våre synds lyster, som før har vært der, til hvile for de urene ånder og huset dem, nå måtte bli skikket til å huse Guds Sønns mor, så Jesus med sin guddommelige kraft kunne drive ut fienden, dempe det strå eller kjødets lyster hvor satan har hatt sin føde i.
Vi kunne ved Den Hellige Ånds unnfangelse bli Jesu hellige mor, så Han med Faderen i våre sjeler, kunne ved troen på Ordet bo i oss, så vi holdt Hans Ord og ble i Hans kjærlighet, Joh. 14, 23, så Han som hadde den guddommelige herlighet ville slik forringe seg selv, for å herliggjøre oss. Dette store besluttede Guds Råd, som Herren Han hadde av evighet besluttet, for verdens grunnvoll ble lagt. Ef. 1, 4. For da Han skapte våre første foreldre i sitt bilde av jord, og gav dem sjel, var denne første Adam da av jorden jordisk, 1 Kor. 15, 44. Så selv om Gud skapte dem i sitt bilde med fri vilje til å gjøre hva han ville, og gav ham makt over alle skapte ting, med forstand til å regjere det som var på jorden.
Så var det likevel ingen guddommelig natur, forent med guddommelige egenskaper av guddommelig himmelsk kjærlighet, at Gud elsket dem som sine barn, og de Ham som sin Far. For de var ikke av guddommelig art, men menneskelige, for de var skapte av Gud, men ikke fødte av Ham. De visste ikke hva ondt var og kjente derfor ikke det gode de hadde i verden, enda mindre herligheten i Himmelen. For Gud kjente de ikke eller elsket som deres far, men tjente Ham som deres Herre. Elsket Ham fordi de fikk deres opphold av Ham, eller tjente som tjenere for lønn uten å ha noen del i godset.
Nå hadde Gud utvalgt disse av skapningene tidligere for å berede dem til noe høyere og herligere, som Jesus ba sin Far om, at dem som Han hadde gitt Ham, skulle bli hos Ham og se den herlighet, som var beredt dem, før verdens grunnvoll ble lagt. Joh. 17, 24. Men før de skulle komme så langt, skulle de stå prøve på sin frie vilje om budet, om ikke å ta av kunnskapens tre på godt og ondt. Da Han vel så deres fall på forhånd, så tillot Han det likevel, uten behag i det. For deres vilje var fri, og Han ville prøve deres lydighet, samt at de skulle lære den onde straff, som de pådrog seg og hadde fortjent av deres Herre, dersom de overtrådte. Nå ville Han derved bevise sitt dobbelte gode, da nå fallet var stort ved Adam, så er og oppreisningen større og mye mer ved Jesus Kristus. Rom. 5, 5. For de falt bare fra den jordiske herlighet, som de ellers ikke var eiere av, men bare husholdere, og nå skulle de, som mottar Han, få alle ting, være Hans arvinger til det evige liv.
Ham lot seg unnfanges av Den Hellige Ånd i et menneske og fødes av kjød, at Gud er blitt mann, og påtatt seg vårt kjød og blod, likevel uten synd. For Han er rettferdiggjort i Ånd, og således preket i verden. Hvorfor denne tro prekes, som fornuften ikke kan begripe, blir mest foraktet og forargeligst av verdens fornuftige, eller krenket av dem, da de vil frem med deres egen visdoms storhet, og begripe det som de blir åndelig blinde over. Hedningene tror dette, eller dem som føler sin blindhet, kjenner sin udyktighet selv til så høy en gjerning, faller ned og ber Gud ydmyke seg, tror Ham og Hans nådes Ord. Den Herre Jesus gjør da den blinde seende, Joh. 9, 39, og i tillegg levende, å få makt til å bli Hans barn og bli født av Ham. 1. K. 12. v., for ettersom Han nå har påtatt seg vårt kjød og blod, og blitt oss lik og funnet i skikkelse som et menneske, og likevel var i sin hellige guddommelige natur.
Så skulle vi legge vinn på å bli Ham lik, siden Hans guddommelige kraft, som hører til livet, og gudfryktighet er oss skjenket, på grunn av Hans kunnskap som kalte oss til herlighet og dyd, ved hvilke de største og dyrebareste forjettelser er gitt oss, for at I ved dem skulle bli delaktige i guddommelig natur, når I flyr bort fra fordervelsen i verden på grunn av begjæret. 2. Pet. 1, 3 – 4.
Disse Peters ord, så vel som de etterfølgende vers er å legge på hjertet, for å stadfeste vårt kall og utvelgelse til Guds barns herlige frihet. At vi nå kunne bli iførte den guddommelige natur, smake Guds kjærlighet, og bli Hans lydige barn, som elsker Herren oppriktig og i sannhet. Da elsker Han oss igjen, så når Han har gitt oss Sønnen så har vi alle ting med Ham, når vi er gjenfødte og avlet av Hans Ord, som lever og blir evinnelig.
Det er da i vår makt, om vi vil la vår vilje, sinn og begjærlighet, lyst og kjærlighet, dras fra verden og fly dens fordervelige lyster. Å! Se likevel på dem og tenk de forgår, og dens herlighet er ikke noe imot det evige som består. Skulle vi da ikke forlate den menneskelige og timelige herlighet, når vi kunne få det guddommelige og evige igjen? Å! La oss holde vakt over vår jordiske sinn, lyst og begjærlighet, som tro hyrder, enda i nattens mørke, at ikke fienden skulle få lokke eller stjele fra oss det himmelske. For dersom vi gir vel akt på Guds Ord og bøyer oss med ydmyke bønner til Gud da skulle vi og føle Herrens klarhet skinne om oss, men da frykter vi visst, som hyrdene gjorde, så lenge vi har urene hjerter, og vi ser den store herlighet, Guds renhet og hellighet, denne som vi ikke kan komme til uten å bli helliggjorte, og da vil Guds sendebud eller engler trøste og forkynne at oss er en Frelser født som skal løse oss fra all urettferdighet. Vil vi nå tro Ham og forlate denne verdens ære, og ingen glede eller fred ha i noen syndig lyst, så skal vi bli iblant de store hærskarers mangfoldighet! Da skulle Guds kjærlighet prises av oss i evig åndelig glede her og hisset. Amen.

Bønn.

Allvise Gud! du som av ditt besluttede råd har tenkt på miskunnhet, å bevise din kjærlighet mot det menneskelige kjønn, denne din store hemmelighet åpenbarer du ved din Ånd, Ord og tjenere, for alle de enfoldige og ydmyke, dem gir du visdom og kraft, opplyser de blinde som søker deg. Akk! Dra du våre hjerter, så vi kunne føle vår blindhet og søke deg, du Lysenes Fader, lære å kjenne deg og din utsendte Sønn, Jesus Kristus. La din Ånd forklare oss dine dyrebare sannheter, kalle oss til hellighet og dyd, så vi måtte fly verdens forkrenkelighet, da vil du føre oss i din guddommelige herlighet. Hjelp og styrk oss til det ved din kjære Sønn Jesus Kristi fødsel, at Han kunne avles i våre sjeler, så vi kunne ære og prise deg evig. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Epistelen på Andre Juledag. Ap. Gj. 6, 8 – 15.

Men Stefanus, full av tro og kraft, gjorde undergjerninger og store tegn blant folket. Men noen stod opp av den synagoge som kalles de frigittes og kyreneernes og aleksandrinernes, og av dem fra Kilikia og Asia, og de innlot seg i ordskifte med Stefanus, og de kunne ikke stå seg mot den visdom og den Ånd som han talte av. Da tilskyndet de i hemmelighet menn som sa: Vi har hørt ham tale bespottelige ord mot Moses og Gud. Og de opphisset folket og de eldste og de skriftlærde, og de overfalt ham og slepte ham med seg og førte ham for rådet, og stilte frem falske vitner som sa: Dette mennesket holder ikke opp med å tale bespottelige ord mot dette hellige sted og mot loven; for vi har hørt ham si at Jesus fra Nasaret skal ødelegge dette sted og forandre de skikker som Moses har gitt oss. Og da alle de som satt i rådet, stirret på ham, så de hans ansikt som en engels ansikt.
I Kristus Jesus formår verken omskjærelse eller forhud noe, men tro, virksom ved kjærlighet. Gal. 5, 6. Mange mennesker leser, ber, synger og bruker sakramentene, og de hører Guds nådes tilbud, dersom de ville omvende seg. Eller de hører Hans straff, når de blir ved i sin ubotferdighet og misbruker den. Griper nå Guds Ånd eller sendebud fatt på deres hjerte, og straffer for synden, så kan de vel bli redde! Men de slår Åndens banking på sitt hjerte vekk, og trøster seg selv ved å si: ”du har en god tro!” Men dette er allikevel en tagen tro, som skjelver og har ingen kjærlighet til Gud, som ikke har forandret deres sinn, slik som troens natur gjør. Den gjenføder oss til nye skapninger i Kristus, og det utvortes gjelder ikke.
Derfor sier apostelen, at det skal være en tro, som er virksom ved kjærlighet. Dette ser vi i vår tekst at den Herrens tjener Stefanus hadde. Han hadde ikke en mening, eller en tanke om troen, som en del har, uten kjærlighet til Gud, da den er til verden, eller deler sitt hjerte og er en tvesinnet, Luk. 4, 6. Men der står: han var full av tro og kraft, gjorde underlige gjerninger og store ting iblant folket. Der var varme, derfor har og lyset brent i de andres hjerter, som har vært fulle av stolthet og egen visdom av sine skoler. Som nå Guds redskaper gjør deres visdom til intet og griper dem i deres falskhet. Over dette fnyser folket og grunner på forfengelighet, Sal. 4, 1, så når Guds ild er kastet på jorden, så blir der ikke fred men splid. Luk. 12, 51.
Dette ser vi i vår lektie og skal stadig erfares, at de av verdens skoler står opp og protesterer mot Guds sannhets vitner, og da Gud gir sine tjenere den Visdoms Ånd, som fiendene ikke åpenbart kan få imot Guds redskaper, men blir overbevist, gjendrevet og beskjemmet, så danner de hemmelige råd og forvenner Guds sannhet til løgn. De sier: at Stefanus talte bespottelig mot Moses og Gud. Slik forvenner Satans tjenere Guds sannhet, at de vil ha dem til falskhet, og sin ondskap til rettferdighet, og støter så inn på den rettferdige, vil ta ham av verden. For de kan ikke tåle hans vitnesbyrd, bestiller derfor falske vitner som ville berope seg på at han sa: Dette mennesket holder ikke opp med å tale bespottelige ord mot dette hellige sted og mot loven; for vi har hørt ham si at Jesus fra Nasaret skal ødelegge dette sted og forandre de skikker som Moses har gitt oss. Og da alle de som satt i rådet, stirret på ham, så de hans ansikt som en engels ansikt.
Det er visst, når Guds Lys, kraft og kjærlighet, åndelige gleder, som Gud gjerne sender midt i de store trengsler: dette kan erfarne si, ikke bare av det som de har hørt og lest, men selv erfart, og da skinner de av dydighet, mildhet og glede som englenes klarhet, når deres kraft er av Gud fullt skjenket i. Da Stefanus tidde til beskyldningene, så leser vi i de ord som står etter versene i vår tekst, at Ypperstepresten sa: Har dette seg således? Da svarte Stefanus ham med en slik grundig og tydelig overbevisning: går gjennom og regner opp Guds gjerninger fra Abraham og inntil Salomo, som bygde Herren et hus; men den Høyeste bor ikke i hus, som er gjort med hender: Himmelen er min trone, men jorden mine føtters fotskammel, sier Herren, Es. 66, 1.
Inntil nå overbeviste han dem om Mose Lov, etter Guds hellige vilje, at alt det Moses hadde stiftet med ofringer, var bare forbilleder på Kristi komme. Bare den åndelige Lov, som krever kjærlighet, hvilke fariseerne hadde vendt til menneskelig lov, og gjort den til utvortes skikker og hellighets skinn, uten kraft. For de nektet og stod imot den Herre Jesus som de skulle få kraften fra, hvilken profet Moses vitner Herren skulle sende, og bød dem å lyde ham; 5 Mos. 38, 18. Men som alltid fedrene motstod Den Hellige Ånd, slik også nå, for de forfulgte profeten og slo dem i hjel som forkynte om den Rettferdiges komme.
At slikt skjer ennå, det har vi grunn til å klage mye over. For de dårlige mennesker er fulle av overtro til deres utvortes gudstjeneste, og på den verdslige verdens høyhet, og disse, på grunn av egen ære og inntekter eller fordeler, overtaler folket til å tro deres falskhet. Ja, til sist true med makt, når de nå får høre den rene sannhet, så skjærer det i deres hjerter. For da skjer det som David sier: den ugudelige skjærer tenner over ham, Sal. 112, 10. Men den som er full av Den Hellige Ånd frykter ikke for onde fiender; for han er fast i sitt hjerte, forlater seg på Gud, ser stadig til Himmelen, venter på sin frelse og derfra får han og trøst. Stefanus så Himmelen åpen, og Guds Sønn stå ved Guds høyre hånd. Da han forkynte de forherdede dette, så ble de enda mer forbitret, ropte med høy røst, ja, holdt for sine ører. For de tålte ikke å høre den glede som Stefanus talte om, for aldri er det verre pine for Satans forherdede enn å høre om den himmelske herlighet, som de føler i sitt eget hjerte at de ikke har del i, så lenge de vedbliver i sin ondskap. Derfor stormet de alle som en inn på ham og støtte ham ut og steinet Stefanus som påkalte Gud og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd! Dette er et eksempel for alle troende at de påkaller Gud alle tider, men fremfor alt i nøden, som og vår Frelser gjorde. For derved blir vi befridd fra fristelsen, og får trøst i trengselen.
De siste ord i vår tekst, er enda det merkverdigste, om Stefanus sin tro og kjærlighet, han falt på kne, ropte med høy røst: Herre tilregn dem ikke denne synd. Han var den første martyr for sannhetens skyld, etter vår Frelser, så glemte han heller ikke å gå i Hans fotspor, ved å be for sine fiender, ja, ivrigere enn for sin egen sjel. For han følte trøst og frelse for sin egen del ved det og stod og bad, men falt ned og bad for sine fiender. For han så deres elendighet, nå kunne han ikke be, at Gud skulle forlate dem den synd har gjort mot Herren, men han sier: Herre tilregn dem ikke denne synd, nemlig som de gjør mot meg. En ivrig gjerning går ikke lett forgjeves, så lot og Gud ikke denne bønn, om ikke på flere, så vet vi den unge gutt Saulus, som hadde behag i hans mord og tok vare på klærne, Ap. Gj. 22, 20, han ble senere tilgitt ved omvendelsen, da han var Guds kall lydig. Da Stefanus sa, nemlig: Herre! Tilregn dem ikke dette sovnet han inn. Akk, la oss alle stride slik, da skal vi og sovne inn i den evige hvile. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Evangeliet på andre juledag. Mat. 23, 34 – 39.

Derfor, se, jeg sender til eder profeter og vise og skriftlærde; og noen av dem skal I slå i hjel og korsfeste, og noen av dem skal I hudstryke i eders synagoger og forfølge dem fra by til by, for at alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, skal komme over eder, fra den rettferdige Abels blod inntil Sakarias’, Baraks’ sønns blod – han som I drepte mellom tempelet og alteret. Sannelig sier jeg eder: Alt dette skal komme over denne slekt. Jerusalem! Jerusalem! Du som slår profetene i hjel og stener dem som er sendt til deg; hvor ofte ville jeg samle dine barn likesom en høne samler sine kyllinger under vingene! Og I ville ikke. Se, eders hus skal lates eder øde. For jeg sier eder: Fra nå av skal I ikke se meg før I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Herren er ikke sen med forjettelsen, således som noen akter det for sendrektighet, men han har langmodighet med oss, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal gi rom for omvendelse. 2 Pet. 3, 9. Disse ord fremsetter apostelen, når han forut hadde talt om den urettferdighet og ondskap som skulle skje i de siste dager, at der skulle stå opp spottere, som vandret etter sine egne lyster, og sier: hvor er Hans komme? Men siden himmelen og jorden er gjort ved Hans Ord, og derved bevart til ilden på dommens Dag og de ugudelige menneskers fordervelses Dag. Dette bør vi ikke være uvitende om, at en dag er for Herren som tusen år, og tusen år som en dag, så setter han og frem disse ord, og sier straks etter: Men Herrens dag skal komme som en tyv om natten.
Derfor bør vi vandre i hellighet og gudfryktighets øvelser, som haster til Guds Dags komme, og derfor nøye betrakte Hans Ord, så vi kunne bli de vise skriftkloke, som gjorde etter Herrens Ord, at vi bøyde oss under Hans Ånd, var Den lydig og salvet til Hans profeter. Så vi kunne bli blant de rettferdiges blod som skal vitne over jorden, som roper til Herren med Abel. Og ikke av de urettferdige, som også er vise og skriftkloke, men til det onde! Derfor roper vår Frelser i vårt Evangelium ve over dem!
Over slike falske hyklere, som bygger profetenes graver med urettferdighet, at folket kunne før bli besnæret av deres falskhet, og likevel sier dere: Hadde vi levd i våre forfedres tid, da hadde vi ikke vært skyldige i profetenes blod. Så bærer dere jo vitnesbyrd i samvittigheten, eller deres ånd og sinn, og kan vitne av dette at dere er deres barn. Dere lever i hovmodighet, gjerrighet, eter opp husene for enker, utsuger enhver med falskhet og ukjærlighet, synder mot Gud og deres neste! Hvorledes kan dere unnfly helvetes dom, mener dere den Allvitende ikke vil dømme dere? For at dere ikke engang skal bli skjulte her, sier Herren: Derfor, se, jeg sender til eder profeter og vise og skriftlærde; av Guds kunnskap, som dere ikke med deres falskhet skal få forført, men de skal åpenbare deres ondskap.
Og noen av dem skal I slå i hjel og korsfeste, og noen av dem skal I hudstryke i eders synagoger og forfølge dem fra by til by, så blir det åpenbart hva art dere er av. Og de skal bli eder til dom, for at alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, skal komme over eder, fra den rettferdige Abels blod, som ble utøst av den onde Kain, inntil Sakarias’, Barakias’ sønns blod, som var den siste i Det Gamle Testamentets tid, – han som I drepte mellom tempelet og alteret. Det er der dere holder deres helligdoms skinn, som da ble åpenbart. For istedenfor at dere skulle utøve alt godt, så utøvet dere det gyseligste onde. Fra den tid har dere nå sittet i trygghet, men nå skal det på ny igjen deres falskhet bli åpenbart, og dere skal gis hen til forherdelse fordi dere ikke tror sannheten eller vil være den lydig. Så skal nå alt det rettferdige blod komme over den onde slekt.
Jerusalem! Jerusalem! Du som slår profetene i hjel og stener dem som er sendt til deg; hvor ofte eller hvor mange ganger har jeg ikke sendt dere sannhets vitner, og med mine Ord og Ånds røst, har villet lokke deg, på samme måte som en høne samler sine kyllinger under vingene! Og I ville ikke. Aldri er noe kreatur så omhyggelig for sine unger som en høne, og nå dere som er ormeunger, full av syndens gift og djevelens barn etter naturens onde, dere er skyldige til evig straff, denne ville jeg så gjerne befri dere fra, og bruker alle midler for å frelse dere, og likevel forakter dere alt. Se, derfor skal deres hus eller tempel etterlates dere øde. For ingen Guds fylde kan komme inn der fordi dere er fulle av all urettferdighet, ja, dreper de helliges blod i det dere forråder dem med falsk lære.
Slik er Jesu grunn, i Hans overbevisende tale. Hvor mange blir ikke ennå drept i tempelet av de stolte hjerter som bruker båre hykleri, hat og vrede med mer, som myrder de levende ånder. Da nå Gud ikke venter med løftet om å befri oss og straffe den urettferdige, men Han har langmodighet og vil prøve vår tro, om vi vil være bestandige i å motstå og lide det onde. Så vil Herren vi skulle overbevise de onde som motstår til dom, og til trøst for dem som mottar Hans nåde, vil omvende seg å bli forlikte med Gud og haster med å bli beredt i sann hellighet, for uten den kan ingen se Herren, Heb. 12, 14. For sannelig sier vår Frelser i vårt Evangeliums siste ord: Fra nå av skal i ikke se meg før I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Denne velsignelse skal ikke disse mordere bekjenne med glede, men med stor sorg fordi de ikke har tatt imot så stor en salighet, derfor skal tale av ånds angst og sukk, klage over at de for vrange veier, Visd. Bok kp. 5. Dette skal være til stor pine for dem når de ser de helliggjorte sjeler være frelst i den Herre Sebaoths navn, som de før hadde pint og forhånt, likesom deres Frelser, dette har nå vist seg synlig utvortes på legemet for dem og for oss alle, nå i verdens skapelse, som vitner om Hans makt, og innvortes i hjertet med lys og overbevisning.
Akk, la oss da ikke bli iblant dem som skal velsigne andre som er kommet i Herrens navn, og hyler over seg selv da det ikke vil hjelpe, men deres smerte blir evig. La oss derfor gråte nå og arbeide på vår salighet, utrydde det onde ved Jesu Kristi trøst, avstå fra all synd, 2 Tim. 2, 19, så vi kunne påkalle Guds hellige navn, be, love og takke Ham i evighet. Amen.

Bønn.

Langmodige, rettferdige Gud, du som vel venter med straffen over din nådes foraktere, som trenger og sårer din Ånd og barn, og lokker dem med din kjærlighet, vil ikke deres ødeleggelse og fordervelse, men at de skulle begi seg til omvendelse, la da denne din barmhjertighet som du tilbyr her i nådens tid, skinne ut av dine barn, så vi kunne som dine tjener Stefanus, be for våre fiender når de beviser oss ondt, og lær oss i din kjærlighets sorg over dem, hvorledes vi skal overbevise dem om deres store forherdelse og elendige fare de står i med deres sjel, så vi ikke skulle bli delaktige i deres synder, men gi du oss makt og frimodighet å bekjenne ditt navn, og opphøye din gjerning enda i den største fare, så alle den ondes barn måtte føle av oss både herlighet og nåde for de som mottar, og din straff over dem som forkaster. Akk! Gi du oss det i Jesu navn med din Ånd, det ber vi deg om. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Epistelen for tredje juledag.
Titus 2, 11 – 15.

For Guds saliggjørende nåde er åpenbaret for alle mennesker, og den oppdrager oss til å forsake ugudelighet og de verdslige begjæringer og leve tuktig og rettferdig og gudelig i denne verden, og vente på det salige håp og den store Guds og vår Frelser Jesu Kristi herlighets åpenbarelse, han som ga seg selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger. Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet! La ingen forakte deg!
Jesu Kristi Guds Sønns blod har betalt for oss, ja ikke bare for oss, men og for den hele verdens synder. 1 Joh. 2, 2. Her sier Johannes, at Jesus har gjenløst alle mennesker, så det er oppfylt på Hans side, og likevel så få vil oppfylle det som de skylder på sin side, å motta nåden og bruke den rett. For de fleste farer likevel hen til det sted som bedrar og bedras, for de er onde og svikfulle, 2 Tim. 3, 13, vil unnskylde, svike og bedra Gud og Hans barn, men blir selv bedratt.
Vi leser i vår dags epistel, at Guds saliggjørende nåde er åpenbaret for alle mennesker. For hedningene kan føle Guds godhet da Han ikke har etterlatt seg uten vitnesbyrd når Han gav oss regn og fruktbare tider, Ap. Gj. 14, 17, dette vitner naturen, og i tillegg at Han har en større nåde og salighet klar hisset, som de her kunne finne forsmak på Hans kjærlighet, når de så alt dette her i verden forgå, og så tenker over at den kjære Gud og Fader ikke har lyst til å forderve sin skapnings herligeste del, som vi mennesker er, derfor er Hans nåde tilbudt og utrakt til alle. Men at alle ikke blir delaktige i den, det kommer av at nåden skal lære oss opp til at vi skal forsake alt ugudelig vesen og verdslige begjæringer.
Dette er grunnen til at så få blir berett til det evige liv, for de vil ikke la seg lære opp til det å bli berett, og ikke bare forsaker alt åpenbart ugudelig vesen, men alle begjæringer må her korsfestes og drepes, gjerrighet, ukyskhet, lathet, fråtserier, drukkenskap og overdådighet, så vi skulle leve måtelig, rettferdig og gudelig i denne verden. For den som vil vente det salig håp, han skal rense seg selv som han, nemlig Kristus: var ren, 1 Joh. 3, 3. Da kan vi vente det salige håp, og den store Guds og vår Frelsers herlige åpenbarelse, som gav seg selv hen for oss, og løste oss fra all urettferdighet. Når vi er løste fra det, så skulle vi ikke leve i den, men være Hans eiendoms folk. Han eier da ikke eller har fått dem i sitt Rike, som bedriver synden i urettferdighets frukter. For Hans Rike er fullt av hellige rettferdighets gjerninger. Derfor sier Han, at jeg helliger meg selv for dem, og ber at de og av dette ved troen på mitt Ord måtte helliges, Joh. 17, 19.
Det er da ikke bare nok at vi avlegger det onde, så Han frir oss fra urettferdighet og vi skulle være som døde, nei, han har utvalgt oss til å være såre flittige til gode gjerninger, Tit. 3, 14. For er Kristus godhets Kilde og vi skulle ha drikke av den, så måtte det og vises hos oss at vi var Hans barn, for Da beviser vi vår tro når vi omgås i kjærlighet, gavmildhet, dydighet, tjenstvillighet og flittighet til å hjelpe og gi vår neste, så vi kunne få arbeide med våre lemmer, så vi heller kunne tjene og gi, enn la oss tjene og være til besvær å ta, til dette må vi formane og overbevise med all alvorlig befaling.
Disse ord burde tas mange ganger igjen, så at de kunne bli innskrevet i våre hjerter og inndrevet ved Den Hellige Ånd, så ble der hellige øvelser hvor Han fikk rom til å drive. For når Skriften er innblåst av Gud, så bruker Han vel sin nytte, både til lærdom i å si oss hva som ondt og godt er, og til straff for det onde, rettledning og ved opptuktelse i det gode, så vi som Guds mennesker kan bli fullkommen beredt til all god gjerning, 2 Tim. 3, 16. De siste ord i vår tekst sier apostelen til Titus: La ingen forakte deg! Vi vet nok at verden vil forakte alle Kristi etterfølgere, som de gjorde med Kristus selv, men slik er apostelens advarsel, at vi ved deres forakt ikke skulle skjemmes, selv om vi var unge, som han sier i 1 Tim. 4, 12: La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, så vi skulle blyges eller ha noe skam for vår ringhet, og derfor vike eller la oss bøye av verdens høye, og slik gjøre Guds råd til intet. Men som Kristus lærte med myndighet, Mark. 1, 22, så må og Hans tjenere gjøre, og ikke vike for verdens forakt. For Mesteren viket ikke, men gav sin rygg til for dem som slo, og sitt ansikt til dem som spyttet på Ham, Es. 50, 6.
Han har og befalt at om noen slår deg på det ene kinnben så vend det andre til, Luk. 6, 29, og især at vi må være varsomme så vi ikke skikker oss slik at verden skulle ha grunn til å spotte og forakte oss, enten for at vi gjorde det onde eller glemte det gode. For vi som skulle være jordens salt, må alltid ha salt hos oss selv. Mark. 9, 50. Gudelig tale være overstrødd med salt, Kol. 4, 6, og hellige gjerninger, som kunne salte og bite de jordiske, kjødelige mennesker, så om de ville nekte med munnen, vårt skinnende lys, det likevel kunne skinne slik at det måtte lyse opp og brenne i våre hjerter. At de på grunn av dette allikevel må bekjenne oss for Guds barn. Herre! Lær du og gi oss kraft til det med din gode Hellige Ånd som tar av ditt, å Jesus og deler med oss makt, å bli dine tjenere. Amen.

_____________ Evangeliet på tredje juledag. Joh. 21, 19 – 24.

Men dette sa han for å betegne med hva død han skulle ære Gud. Og da han hadde sagt dette, sier han til ham: Følg meg! Men Peter vendte seg og så den disippel følge med som Jesus elsket – han som også lå opp til hans bryst ved nattverden og hadde sagt: Herre! Hvem er det som forråder deg? Da Peter så denne, sier han til Jesus: Herre, hva (skal skje med) denne? Jesus sier til ham: Dersom jeg vil at han skal bli (i live) inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved? Følg du meg! Derfor kom denne tale ut blant brødrene: Denne disippel dør ikke. Men Jesus sa ikke til ham: Han dør ikke, men: Om jeg vil at han blir inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved? Dette er den disippel som vitner disse ting og har skrevet dette; og vi vet at hans vitnesbyrd er sant.
Vi mennesker er i det åndelige, ofte lik små barn i det legemlige, de ville gjerne gjøre det som de ikke kan eller har fått kraft til, men når det kommer så vidt at de kan, da er de sendrektige, og må ofte oppfordres eller pådrives å gjøre det de kan. Slik ser vi og det var med apostelen Peter, når Jesus sier til ham: hvor jeg går hen, kan du nå ikke følge meg, men heretter skal det skje. Da sier Peter: hvorfor kan jeg ikke følge deg nå, jeg vil sette mitt liv til for deg? Joh. 13, 36 – 37. Her var Peters ord store, forsette fullkommen, men makten liten, ja ikke noe imot det han lovet. For å sette livet til frivillig for den man elsker i kjødet, det kan gå noenlunde an. Men å sette det kjødelige liv til for det åndelige, det går ikke an, uten den åndelige kraft har fått makt til å døde kjødet og forklare det åndelige, evige liv, dette manglet hos Peter og de andre apostlene. For Faderens løfte var ikke ennå kommet, at de var blitt iførte med kraft fra det Høye. Luk. 24, 49.
Vi skulle derfor alltid undersøke vår makt, og se etter vår dyktighet, før enn vi påtok oss denne viktige gjerning, så vi ikke senere skulle bli stående til skamme når trengselen og forfølgelsen kommer. For som Peter med de andre apostler hadde vel troen, at Jesus var Guds Sønn, og hadde den rette opplysning om Han som hadde forklaret seg, men så hadde de likevel ikke fått livets kraft av Ham enda. Slik kan det være med mange ennå, de kan forstå sannheten, men de er ikke kommet i dens frigjørelse Joh. 8, 36, derfor sier Jesus: nå kan det ikke skje, at du kan gjøre det, men bli lydig under Herrens Hånd, overlat deg i Gud, be til Ham, tro og vent på Hans løfter, at du skal få kraft til å gjøre Hans gjerning, så skal vel tiden komme at det skal skje. For da Peter etter Kristi oppstandelse fikk kraft, så sier Jesus til ham: elsker du meg? Og det tre ganger! Til dette svarte Peter: Herre, du vet alle ting, du vet at jeg elsker deg. Joh. 21, 17. Deretter sier Jesus: Fø mine får!
Du var tidligere så heftig i kjærlighet, at du ville satt ditt liv til før enn du skulle forlate meg, dette behøves ikke at du selv skulle styrte deg i fare, men nå har jeg bruk for deg i min tjeneste at du føder mine får. Slike ord skulle de tenke over, for mange kjødelige mennesker er med Peter ivrige og bruker sverdet den ene stund, strider med ord og gjerninger, og forsvarer i det første en tro hyrde, men når deres heftighet stanser litt og Han forbyr dem å være vrede og hatefulle, så blir de forskrekket og går med Peter hen og fornekter. Ja, de har da liten eller ingen sorg for fårene eller å fø andre sjeler. For deres vilje i den åndelige barndom, er ikke så rettskaffen som Peters, for hans fortsett var oppriktig, derfor ba vår Frelser ham at ikke hans tro måtte svikte, og hindret Satans sålding.
Derfor sier Han: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk hvor hen du ville; for jeg hindret Satans medarbeidere så de ikke drepte deg, men nå når du er blitt gammel, skal andre binde opp om deg og føre deg dit som du ikke vil. Når du føder mange får, så vil de onde fange og drepe deg, likesom de gjorde ved meg. Derfor sier Johannes: Han sa det for å betegne hva død han skulle ære Gud med. For når du føder mine får, så vil de onde fange og drepe deg, likesom de gjorde med meg. Vi leser slik i vår tekst: Og da han hadde sagt dette, sier han til ham: Følg meg!
Om enn ditt kjød ikke vil lide slik en smerte og trengsel som du skal utstå, så la likevel den kjærlighets lue overvinne døden selv, for slik en kjærlighet hadde jeg til deg, at jeg gav mitt liv for dere, fød du nå slik mine får og følg meg. Men Peter vendte seg, sier evangelisten, og så den disippel med som Jesus elsket, det var Johannes. For han ville ikke skrive seg selv med eget navn, heller ikke nektet han Jesu kjærlighet til seg, som var stor for han elsket Jesus igjen. Da Peter vendte seg å så denne, sier han til Jesus: Herre, hva (skal skje med) denne? Jesus sier til ham: Dersom jeg vil at han skal bli (i live) inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved? Følg du meg!
Her fikk Peter et kort svar og avvising fra sin vitenskaps begjærings skyld, og det kom seg av dette, både fordi han vendte seg fra den befaling han hadde fått og fordi han ville vite hvorledes det skulle gå med andre, og kanskje han ville rette seg etter det. For av avindsyke eller misunnelse over Jesu kjærlighet til Johannes, gjorde Peter det visst ikke. Kristus holdt derfor bare frem for Peter at han skulle følge Ham, og dette er å legge på hjertet for oss, at vi ikke skulle fare vill. For verden pleier å spørre mye etter hvorledes det skal gå med dem som har det sinn, den tro og religion? Den er så ugudelig og forvent i villfarelse, jeg er da ikke så grov, slik roper de på, at de er bedre enn andre, eller sier de: den er da et godt menneske han lever så skikkelig, og når jeg følger ham, lever slik, da blir jeg nok tatt til nåde.
Ja, noen, når de blir overbevist og straffet av Guds Ord og Ånd for deres synder. Så går de hen til mennesker, eller følger falske bøker og lærere, og tar sin trøst fra dem som blir til evig smerte. Derfor kjære brødre i Herren, la oss ikke følge dem; men gå til den som Peter før bekjente: har det evige liv, Joh. 6, 68, følger Ham, så farer vi ikke vill og da får vi selskap med alle Guds barn, og felles glede.
Vår tekst melder vider at denne tale kom ut i blant brødrene, at denne disippel døde ikke, likevel sa ikke Jesus til ham at han ikke døde, men dersom jeg vil at han skal bli (i live) inntil jeg kommer, for Johannes døde en naturlig død, uten martyr død, som alle de andre apostlene måtte utstå. Men Jesu mening om Johannes å bli inntil Han kom, var, at Han åpenbarte seg i Ånden for ham på øya Patmos, da han skrev Åpenbaringen, er å les i kp. 9, 27.v. som var Kristi forklarelse på Tabors berg. I de siste ord i vårt Evangelium leser vi, at Johannes med sitt vitnesbyrd beseglet disse ting han hadde skrevet, å være sannhet. Så la oss alle holde fast ved dem, så at vi kunne bli bevart i sannheten til det evige liv. Amen.

Bønn. Å Herre Jesu Krist, du som er veien, sannheten og livet, og har etterlatt oss et eksempel, lært oss i det, hvorledes vi skal vandre, og befalt oss bare å følge deg og ikke se oss om til andre. Lær oss derfor din vei som vi skal gå på, så at vi ikke fordrister oss på oss selv, å følge eller gjøre det som vi ikke klarer. Hindre du derfor alt Satans råd, som på slik måte vil styrte oss i fall, og gi du oss nåde til å overlate oss i din hånd, tålmodig vente på din kraft, og når den er skjenket oss, da villig gå og føde dine får, som du gjorde, og det i alle ting, at vi aldri viker fra dine fotspor. Amen. ¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Epistelen på søndag mellom jul og Nyttår. Gal. 4, 1 – 7.

Men jeg sier: Så lenge arvingen er barn, er det ingen forskjell mellom ham og en tjener, enda han er herre over alt (godset); men han er under formyndere og husholdere inntil den tid hans far har fastsatt. Således var også vi, da vi var barn, gjort til treller under verdens elementer; men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, lagt under loven, for at han skulle forløse dem som var under loven, for at vi skulle få barnekår. Men fordi I er barn, har Gud utsendt sin Sønns Ånd i eders hjerter, som roper: Abba, Fader!
Så er du da ikke lenger tjener, men sønn; men er du sønn, da er du også (Guds) arving ved Kristus.
Veer som hos den fødende kvinne skal komme over ham. Han er en uforstandig sønn. Når tiden er der, kommer han ikke fram fra mors liv. Hos. 13, 13. Slik truer Herren at Han vil straffe dem som hindrer Guds Ord i gjenfødelsens kraft, og ved sin frivillige motstand mot Guds Ånd, ikke er som nyfødde barn, begjærlige etter den usvikelige Guds Ords melk for å vokse ved den, 1 Pet. 2, 2, men blir et barn på hundre år som skal dø, Es. 65, 20. Eller barn i det gode og mandige, i det onde til syndens tjeneste og trell, motstår Guds Ånd, som kaller dem til sine barn. Derfor sier apostelen i vår tekst, at så lenge arvingen er et ungt barn, da er det ingen forskjell mellom han og tjeneren, likevel han er Herre over alt godset: slik og vi; da vi var unge barn, var vi gjort til treller under verdens elementer.
Disse ord kan anvendes på oss slik: at selv om Gud vil gi oss del i sitt Rike, så vi der skulle arve et evig liv, hvilket Han her vil skjenke oss en forsmak på, av sin guddommelige kjærlighet, visdom og makt, så kan vi likevel ikke få eller motta den, så lenge vi elsker verden, oss selv og de skapte ting, blir i vår egen stolthet og kjødelige makt, følger vår viljes begjær i syndens trelldom, er under verdens elementer, eller lar vårt sinn og hjerte festes ved det, elsker skapningen over Skaperen, som er velsignet i all evighet. Rom. 1, 25.
Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, lagt under loven, – for at vi skulle få barnekår. I dette ser vi Guds løfter, at kvinnens sæd skal knuse sundt slangens hode, og som kvinnen ble forrådet av slangen, til å overtrede Guds Bud, tok av det forbudne tre og åt seg døden. Dette, nemlig døden er naturen fiende til, for naturen elsker livet, ja vil leve etter sitt eget behag, dette strider mot Guds vilje og Lov. Nå ville Gud igjen forløse det falne menneskelige kjønn, ikke bare fra den åndelige død, timelige trelldom, av sorg og ufornøyelighet i verden, men og fra den evige jammer, som denne verdens sorg og kjærlighet fører medseg. Han ville ikke bare føre oss til et fornyet sinn, visdom og makt å bruke de skapte ting og leve fri i Guds kjærlighet, å nyte Hans gaver til vårt legems styrke, så vår sjel ved det kan prise Ham i tiden. Men og gjøre oss rede til å gå inn i det evige liv, og der å arve det Rike som var forut bestemt, eller av Gud beskikket til sin Sønn og Hans dyrekjøpte eiendoms skatt.
Nå utsendte Han Ham ved sin Ånds utsendelse og født av en kvinne, slik at hans guddommelige natur ved foreningen med den menneskelige, kunne beta den sistes gjenstridighet, så ble Han lagt under Loven, så Han iakttok alle tjenester og befalinger, som angikk Lov og tvang. For Han som ikke tjente tvungent, men frivillig gikk enda til den hardeste død, for å løse oss fra trelldommens åk. Han ville derved forkynne oss at vi nå heller ikke skulle følge vår natur, forakter de fordervelsen i verden som kommer av lysten, 2 Pet. 1, 4, som vil forføre oss til å være deres slaver. Skulle vi la oss bedras av dem? Nei, når vi nå har Sønnen da har vi alle ting skjenket med Ham, så er vi ikke bare arvinger og Guds barn til å regjere det jordiske, men og arvinger til det evige liv, så vi med Hans Sønn skal regjere her i nådens rike og hisset i herlighetens Rike.
For siden vi er barn, har Gud utsendt sin Sønns Ånd i våre hjerter som roper: Abba å Fader! Med en sønnlig tillit å forlate oss på denne vår gode og mektige Gud og Fader, så Han vil skjenke oss arv i sitt Rike, så vi kan bruke den rett, at vi kunne ågre med det pund Han betrodde oss, så vi kunne vinne noe til vårt gagn og Hans glede. For likesom en far gleder seg over barna når de florerer i hans gods, gjør godt og har det vitnesbyrd at de er dydige og edle i alle ting, når de aldri forarger far sin i å vise seg hovmodige og utakknemlige mot ham, men mer lydige, ærer, og lover ham, som har hjulpet dem og så daglig ber ham at de må få mer og mer del i hans arv, og bli fortalt hvordan de skal bruke godset, da vil han gjerne dele med dem! Slik og med vår Himmelske Fader, når vi beviser Ham sann lydighet og ikke tjener ham av trelldomsfrykt, eller som daglønnere og arbeider av nød for lønnen, uten villighet.
For det skjer av lyst etter godset uten sann kjærlighet. Slik var det med jødene og de frafallne galatere, disse ligne noen ennå: De tjener Herren av samvittighets tvang for å unngå helvetes straff, eller av lengsel til Himmeriket, å få komme i den evige glede og nyte det himmelske gode, uten å ha sorg for å bli iført den rette bryllupskledning, elske Gud, holde Hans Bud av kjærlighet. Ja, en del akter ikke om de utvortes grove laster, mindre det innvortes og de fine syndelyster. Men er vi en sønn etter Åndens manndom i å gjøre det gode, og stride mot alle synder, da er vi også Guds arvinger på grunn av Jesus Kristus, og skal med Ham og Faderen på grunn av Den Hellige Ånds opplysning og nytelse av kjærlighet i håpet om den evige fred og glede, ære, love og takke vår Fader her i tiden og hisset i all evighet. Amen.

_____________ Evangeliet på søndag mellom Jul og Nyttår. Luk. 2, 33 – 40.

Og Josef og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem, og sa til hans mor Maria: Se, denne er satt for mange i Israel til fall og oppreisning, og til et tegn som blir motsagt; – men et sverd skal også gå gjennom din egen sjel, – for at mange hjerters tanker skal bli åpenbaret. Og det var en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Assers stamme; hun var kommet langt opp i årene, hadde levd syv år med sin mann etter sin jomfrutid, og siden som enke inntil sitt fire og åttiende år. Hun forlot ikke templet, men tjente Gud med faste og bønn, natt og dag. Og hun trådte til i samme stund og priste Herren, og talte om ham til alle som ventet forløsning i Jerusalem. Og da de hadde fullført alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret. Men det lille barn vokste og ble sterk i ånden, full av visdom; og Guds nåde var over ham.
Se her er jeg og de barn, som Herren har gitt meg til tegn og underlige ting i Israel; fra den Herre Sebaoth, som bor på Sion berg. Es. 8, 18. Når vi overveier disse ord av profeten, så vel som de forrige vers, og derved betrakter vårt Evangelium, så kan vi av det overalt se Guds Ords sannhet og sammenbinding eller sammenheng som en kjede og er i grunnen, likesom et slags vann likevel i forskjellige kar, større eller mindre, dyrebarere eller ringere, så er de likevel alle nyttige, hvert etter sin måte, bare de bevares for urenhet.
Da Maria hadde ofret til Herren, som vi leser i vår tekst kapittel, så spådde Simeon mye om hennes barn Jesus Kristus. Derfor står det i vårt Evangelium at Josef og hans mor, forundret seg mye over de ting som ble talt om Ham. Og Simeon velsignet dem, og sa til hans mor Maria: Se, denne er satt for mange i Israel til fall og oppreisning, så de stolte hjerter skulle falle ved Ham, med alle andre syndens laster dødes. De skulle ikke leve i sin fordervelse, men at Han med sin guddoms makt skulle felle dem i sin ondskap, og så igjen oppreise det falne. For likesom Han ble gjort død etter kjødet, men levendegjort etter Ånden og oppstod fra de døde, så skal og dem som bøyer seg, bli levendegjort til Hans oppstandelses herlighet. Men derimot skal Han og bli mange til et evig fall.
For hver som støter seg på denne Hjørnestein, han skal bli sønderstøtt, Mat. 21, 44, til evig dom og fall i helvetes pine, fordi de ikke mottok Hans nåde. Han er den velsignede kvinnes sæd, som ingen kunne overbevise om noen synd! Selv om Han gjorde alt godt så skal det likevel være til et tegn som blir motsagt, selv både av de onde mennesker og alle Hans etterfølgere. Dette måtte jødene bekjenne, at det var vanlig kjent for dem at denne slekt hadde alle vegne motsigelser, Ap. Gj. 28, 22. Disse tegn er vanlig kjent den dag i dag blant oss alle! Selv om ingen kan overbevise oss om noen ond gjerning, så har vi likevel alle motsigelser og forfølgelser. Disse gjerninger, nemlig både det gode vi utretter og de onde som vi hater, taler så mye at der ikke behøves mange ord til overbevisning? Så spådommen den oppfylles og Skriften stadfestes.
Simeon sier da videre til Maria: men et sverd skal også gå gjennom din egen sjel, – for at mange hjerters tanker skal bli åpenbaret. Dette kan vel utlegges på hennes smerter over sin Sønns ynkelige avretting av de forherdede menneskers behandling. Mange hjerters tanker er derved ble åpenbaret, især av fariseerne som holt seg selv for kloke og gode, likevel levde i falskhet og ondskap. Disse overbeviste Jesus med sin guddommelige visdom og åpenbaret dem deres falskhet, så de selv visste deres hjerters tanker var idel onde, da de var de som drepte den uskyldige.
Når de kunne få gaver lærte folket slik, at de måtte tilkomme dem, ja ville være ansett for gode. Mat. 23. Det skjer vel slik ennå, som vi ofte ser og erfarer, men dette kan vel ikke gagne mer å tale om! Disse er grove i ondskapen, men de er fine i onde begjæringer og prøver oss etter ordene, som en Jesu åndelige mor. Et sverd skal gå gjennom din egen sjel, – for at mange hjerters tanker skal bli åpenbaret. Guds Ord, som er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og som trenger gjennom, inntil det atskiller både sjel og ånd, både ledemot og marg, og dømmer over hjertets tanker og sinnelag, Heb. 4, 12. Dette skal føles i vår sjel, som tror Ordet og mottar det som fra Gud, at det er mektig, ikke bare til å åpenbare onde tanker. For der hvor Jesu lyse og skarptseende øyne, som er som ilds lue, Åp. 1, 14, trenger seg inn, der blir Hans rettferdighet vist mektig til: Både å åpenbare og avskjære alle syndens lyster, og i tillegg styrke det gode.
For ved Ordets lys åpenbares både onde og gode tanker, så man kan ved dets prøve og vitnesbyrd vite hva det er som både gir fred, er godt, og derimot hva som fører angst og uro i vår samvittighet. Mange mennesker trosser på, at de skal handle etter sin samvittighet og fornuftens lys. Begge deler bedrar de seg selv med. For samvittigheten kan for det ene sove i synden, så en forherder seg, vandrer stiv og går sikker frem i det onde, og motstår Åndens vitnesbyrd, så de ikke akter om samvittighetens anklage. For det andre, om samvittigheten anklager når man gjør vondt, og gleder seg når en gjør godt, så er det et skjult innvortes vitnesbyrd, som man ikke kan vandre etter. For den dømmer ikke før arbeidet alt er gjort. Skal nå fornuften veilede og det er vårt eget vitnesbyrd, den roper da godt om sin egen sak, erkjenner den kan være ond, om den enn er god utvortes for menneskenes øyner, så oppblåser den seg og opphøyer seg over det, som fariseerne. Luk. 18, 11. For naturen er kjødelig og fordervet ved synden, så den sanser bare de kjødelige ting.
Hva som er til behag i verden, det merkes og på alle dem som lever etter fornuftens opplysning, at de enten ligger falne i grove laster, eller lever i et hofferdig levnet, og ingen rettskaffen ydmykhet med noen sann fornektelse har fra verdens kjærlighet, eller noen Guds godhet er i dem, så de søker Guds ære og nestens nytte, men overalt søker deres eget. Derfor må Guds Ord og Ånd, som er den rette veileder, og styrer oss, så når Ånden minner samvittigheten, vi da går til Ordet, så finner vi hva vi skal gjøre og oppføre oss, ellers sier Herren, at de vise er beskjemmet og fangne. Se, Herrens Ord har de forkastet. Hvor skulle de da ha visdom fra? Jer. 8, 9.
Derfor må fornuften tas til fange under Ordets og Åndens lydighet, så at vi med bønn til vår Fader om Hans Ånds opplysning kan bli veiledet. Slik ser vi den gamle Anna tjente Gud med bønn og faste natt og dag, hennes sjel fastet fra verdens begjær og derved priste Herren, som sendte henne det Himmelbrød, som hun taler om til alle som venter forløsning fra dette elendige liv, til å føres inn i den evige herlighet. Til sist, sier vårt Evangelium, at barnet vokste og ble sterk i ånden, full med visdom, og Guds nåde var over Ham. Jesus som var guddommelig, hadde vist fullkommen styrke og visdom av sin Fader, så Han ikke behøvde å vokse i den, men etter den menneskelige natur så vokste Han, så likesom den tok til, så åpenbarte den guddommelige kraft seg, og han som var sin Faders lydige barn, fulgte Guds nåde og styrke med til sin herlighet. Amen.

Bønn.

Allmektige Gud og barmhjertige Fader, du som med din Hellige Ånds, kraft og opplysning, har kalt dine barn, i ditt navn og fylt dem med visdom å kunngjøre dine gjerninger; du med din guddommelige kraft, ved ditt Ord gjennomtreng vår sjel, og bøy ned vår egen fornuft eller kjødelige visdom. Vekk du opp vår samvittighet og slå sundt vårt harde hjerte, så vi måtte søke ditt Ord, og i det få det rette vitnesbyrd om hva vei vi skal vandre. La våre hjerters tanker derved åpenbares, så vi kunne hate og legge av det onde, elske og bli faste i det gode, og så alltid tjene deg som lydige barn, gjøre din vilje av hjerte med lyst og kjærlighet, som er oss skjenket av din Sønn Jesus Kristus vår Herre. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Epistelen på Nyttårsdag.
Gal. 3, 23 – 29.

Men før troen kom, ble vi holdt i forvaring, sammen innesluttet under loven, til den tro som skulle åpenbares; så at loven er blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av troen; men nå da troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemester; for alle er I Guds barn ved troen i Kristus Jesus; for I, så mange som er døpt til Kristus, har iført (eder) Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann eller kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus. Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams sæd, og arvinger etter forjettelsen.
Da det ord: Tro, forklares, brukes og eies av mange slags mennesker, på atskillige måter, likevel i hovedsummen av gode og onde, til liv eller død; hos dem som her mottar Ordet fra Gud, og han ved dette har fått virket troen i hjertet, da har de et levende, kraftig, guddommelig sinn, art og natur med Gud, eller å si: han er av Gud og i Hans kjærlighet forent med Gud på grunn av Jesus Kristus. For i Ham er der, liv, glede, rettferdighet og fred. Derimot er den døde tros frukter, urettferdighet og ukjærlighet som det følger dødens angst og pine av, derfor kalles den tro død, fordi han skjelver, Jak. 2, 19, for den hellige og rettferdige Gud, da vi alle i den uigjenfødte tilstand er fiender av Gud, og har ufred med Ham. I denne grunn taler apostelen i vår tekst: Men før troen kom, nemlig den levende tro, som gjenføder mennesket, ble vi holdt i forvaring, sammen innesluttet under loven, til den tro som skulle åpenbares; så at loven er blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av troen.
Paulus sin mening her er at Loven som syndens erkjennelse kommer ved, den tukter og straffer vår urettferdighet så vi kjenner syndens byrde, og ligger under Lovens forbannelse, så lenge vi ikke er kommet der hen å holde den i lydighet, 1 Tim. 1, 9. Gud som har gitt den synlig utvortes med befalinger hva vi skal gjøre og lade, og innvortes tukter for urett, både med sin ånd og kaller til Kristus, så at deres bry og tunge arbeid som de tjener av tvang, skulle søke Ham å få hvile og bli rettferdiggjorte av troen, om de usynlige og guddommelige sannheter. Når denne rettferdighet åpenbares oss, da er vi ikke lenger under tuktemesteren, og tjener for tukten eller straffens skyld; for vi er alle Guds barn på grunn av Jesus Kristus, i Ham har vi arverettighet til det himmelske Rike, og derfor tjenere av troens lydighet.
For så mange som er døpte til Kristus og er salvet med Den Hellige Ånd, de som har iført seg Kristus, at hans sinn er i oss, så vi av kjærlighet til Gud, gjør alle ting selv, villig av hjerte som Kristi tjenere. Vi vet at enhver skal få igjen av Herren det som gjort er: enten ondt eller godt, heri er det ingen forskjell, enten på jøde eller greker, tjenere eller Herre, mann eller kvinne; for alle er ett i Kristus Jesus, samme hva nasjon, stand og stamme de er kommet av, så må de alle som en ha ett sinn og kjærlighet, å fornøye seg med Ham i ydmyk glede. For når noen skulle være ulydig, ukjærlig, stolt, æresyk og avindsyk, da måtte Han bruke straff og tvang, da ville Hans Rike ikke bli fredens og gledens Rike.
Nei, alle må være ett, være iført Kristi skikkelse: og da sier vår tekst til sist, når vi er i Kristus, da er vi Abrahams sæd, og arvinger etter forjettelsen. For etter syndens utførelse, så vel som den naturlige fødsel og stamme – slekt, kunne det vel hete til alle hedninger, ja og til jødene, da de fleste har overtrådt og ikke blitt Abrahams etterfølgere, eller av den troende Israel, at Abraham vet ikke noe av oss, og Israel kjenner oss ikke. Men etter troen eller på grunn av den, kan vi igjen si: Herren er likevel vår Fader, vår Gjenløser er ditt navn fra evighet. Es. 63, 16. Så er da vi hedninger, kommet nær til, som var langt borte, på grunn av troen på Ordet, at vi av det har fått opplysning, og så renset våre hjerter i Jesu Kristi Guds Sønns blod, at vi er rettferdige og helliggjorte til å tjene Ham stadig i Hans Rike, leve og regjere med Faderen og Den Hellige Ånd, som vi skal bli hos evig, Han oppfyller oss med alle gode gaver. Amen.

___________ Evangeliet på Nyttårsdag. Luk. 2, 21.

Og da åtte dager var til end, og barnet skulle omskjæres, ble også hans navn kalt Jesus, som det var kalt av engelen før han ble unnfanget i mors liv.
For ikke den som utvortes er jøde, er derfor en sann jøde, heller ikke er den omskjærelse som skjer utvortes på kjødet, derfor omskjærelse, men den som i det skjulte er jøde, og hjertes omskjærelse i Ånden, ikke etter bokstaven, – en sådan har sin ros ikke av mennesker, men av Gud. Rom. 2, 28 og 29.
Da vi i vår dags epistel leste: Der er ikke forskjel på jøde eller greker, og at Abraham vet ikke noe av oss, uten at vi kommer til ham i tro, og blir ved det Guds sæd, ved Jesu Ånd salvet til et sinn med ham. Dette ser vi og av disse ord, da Paulus sier her: at ikke den åpenbare jøde, utvortes i kjødet er derfor en jøde i Ånden og arving til livet, ikke heller omskjærelsen, som skjer åpenbart i kjødet; men hjertets omskjærelse innen i oss, som skjer ved Den Hellige Ånd. Ikke etter bokstavens utvortes vesen, hvis ros ikke er av menneskene men av Gud. Vi leser og i vårt Evangelium at Kristus ble omskåret, vel var dette utvortes i kjødet, for innvortes i Ånden behøvde Han ikke det, Han som var hellig og uten synd. Men Han som kom og ble lagt under Loven, ble også omskjærelsens tjener, for at alt skulle oppfylles på og ved ham.
Han som ville innstifte et nyere og bedre sakrament: nemlig dåpen, Han skulle først oppfylle det Gamle og senere innstifte det Nye, så begge kunne bli forlikte på grunn av Ham. Han tok da i akt det utvortes sakrament, og gjorde seg delaktig i alle befalinger, så at vi igjen skulle motta Ham, og bli delaktig i Hans Ånds lydighet. For da Han ble kalt Jesus: dette navn betyr en Frelser, så skulle vi motta Hans frelse. Det er da vel å bruke de utvortes midler, ordet og sakramentene, men det hjelper slett ikke noe, dersom ikke troens lydighet kommer til. For ikke den som utvortes (er jøde) (har navn av jøde), er (derfor en sann) jøde. Så er heller ikke dem som har fått det kristne navn, og bruker de utvortes midler, derfor en kristen, når de ikke er salvet eller døpt med Den Hellige Ånd, at Han har avskåret alle de urene syndelyster i hjertet og verdens kjærlighet.
For om noen vil rose seg av kristendommen, da måtte det være langt fra og til skam, uten de kunne rose seg med Paulus av vår Herre Jesu Kristi kors, Gal. 6 kp., at de var korsfestet for verden, og verden dem igjen.
For i Kristus Jesus formår verken omskjærelse eller forhud noe, men et nytt liv eller et nytt åndelig himmelsk sinn, som danner oss til hellige og rettferdige mennesker, derfor må ingen lenger forherde sitt hjerte og motstå Guds Ånd, men tenke på Herrens Ord i Jer. 4. kp. Omskjær dere for Herren og ta bort hjertets forhud, eller deres syndige kjærlighet som dere motstår min Ånd med så at ikke min vrede skal fare ut som ilden og brenne, og der skal ikke være noen som slukker, for deres gjerningers ondskap skyld, gråt derfor og bøy dere under Herren, så skal Han omskjære deres hjerter, og vi skal elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte og sjel, så vi må leve og bli av Hans utvalgte til livet, og fryde oss med helliggjort glede. Amen.

Bønn.

Du hellige Gud og kjære Fader, som har elsket oss så høyt at du sendte din Sønn den enbårne, og kalte Hans navn Jesus, som skulle frelse ditt folk fra deres synder. Du lot Ham omskjæres i kjødet og utøse de hellige blodsdråper som en begynnelse på lidelsene, til vår renselse og befrielse fra de evige pinsler. Du allmektige Gud og rettferdige Fader, la du og din Hellige Ånd gjennomskjære vårt hjerte med din straffs ild, så alle våre synds lyster ikke bare måtte bli åpenbaret for oss så vi får se dens elendige følger, hvorledes den har beveget din Sønn til å lide for å frigjøre oss, men la dem bli stinkende for oss, tært bort ved din Ånd, i begjæringen, så vi ved den levende tro kunne bli renset, helliggjort som du er hellig, og være kalt i ditt navn, til din ære å gjøre all vår gjerning, som da blir både oss og våre medmennesker til gagn. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Epistelen for søndag mellom Nyttår og Hellig tre kongers dag. Rom. 3, 19 – 22.

Men vi vet at hva som helst loven sier, sier den til dem som er under loven, for at hver munn skal tilstoppes og hele verden skal være skyldig for Guds dom. Derfor kan intet kjød bli rettferdiggjort for hans åsyn ved lovens gjerninger; for ved loven kommer syndens erkjennelse. Men nå er Guds rettferdighet, som er vitnet om ved loven og profetene, åpenbaret uten loven, nemlig Guds rettferdighet ved Jesu Kristi tro, til alle og over alle som tror.
Når vi leser i den Hellige Skrift en del steder, så ser den ut som den motsier seg selv i atskillige stykker, særskilt i dette: om Loven og Evangeliet. Da Jesus selv lærer, at den som vil inngå til livet, skal holde Budene, Mat. 19, 17. Himmel og jord skal forgå, men ikke en tøddel av Loven, Luk. 16, 17. Paulus sier: Men om noen strider, blir han dog ikke kronet, hvis han ikke strider lovmessig, 2 Tim. 2, 5. Jesus sier derimot: Den som tror på Ham, skal ha evig liv, Joh. 6, 47. Paulus sier: Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror, Rom. 10, 4. Så ikke noe menneske blir rettferdiggjort av Lovens gjerninger.
Om dette strider de to slags mennesker: dem som vil leve frekt hen i sine lyster, stoler på det siste, at Jesus har gjenløst dem, og de er arme syndere, har ingen gjerninger å stole på, men disse bedrar seg selv med det falske: Herre! Herre! Og får høre den røst: vik bort fra meg, I som med flid gjør urett. Mat. 7, 23. For jeg er ikke kommet for å avskaffe Loven, eller kjærlighet til deres Fader, som dere skulle elske av hele hjertet, sjel og sinn, og deres neste som dere selv, men jeg er dess mer kommet for å oppfylle den, eller disse plikter, Mat. 5, 17. Jeg er vel kommet for å løse dere fra Lovens forbannelse, men ikke fra Lovens lydighet. Så dere jo skulle følge og holde den ved min kraft. Dette er Kristi og Hans etterfølgeres lære.
Andre er de som stoler på deres egne dyder og Lovens gjerninger, som de holder av tvang eller stolthet og krever av Gud for deres gjerninger, som de tillegger seg noe å ha gjort, og er oppblåste, fører strid om de ting de ikke vet: at deres egen rettferdighet er som et besmittet klede. Es. 64, 5. For da de ikke ville kjenne eller være den Guds rettferdighet lydig, Rom. 10, 3, så oppretter de sin egen rettferdighet, som da ikke kan bestå for Gud. For den er bare utvortes skinn, og Gud ser til det innvortes som består i sann renhet og hellighets kraft. Den kan ikke innehas uten den kommer fra troen på Jesus Kristus. I denne grunn taler apostelen i vår dags Epistel, at det som Loven sier: det sier den til dem som er under lovens tvang, dette er det forklart om i di foregående epistler.
Loven er åndelig og krever hele mennesket med legeme og sjel, og viser sin fordring slik at hver munn må tilstoppes, og all verden være skyldig for Guds dom, og at de etter fallet er alle syndere og mangler Guds ære, eller det å elske å ære Gud av hele hjerte og sjel. For kjødet strider imot det og av egen kraft kan ikke vi gjøre det. Derfor kan ikke noe kjød bli rettferdiggjort for Hans klartseende øye, av Lovens gjerninger. For ved Loven kommer syndens erkjennelse: så vi i Budene kan speile oss ved Åndens lys, når vi ber Gud om det og kjenner vår fordervelse, og så etter Loven undersøker i vår samvittighet. Da skal vi visst lære å kjenne våre synder, og derved komme til å bøye oss under Gud, se vår elendighet, fattigdom og nakenhet. Foruten den rettferdighets kledning og rikdom i Gud, så måtte vi ettergi alle våre egne gjerninger, som gjør oss oppblåste, hovmodige og søker Guds rettferdighet, som er åpenbart uten Loven, og vitner igjen ved Loven og profetene.
For alle sanne Guds tjenere og vitner, etter (synde)fallet har tjent Ham av troens lydighet og kraft ved Åndens vitnesbyrd, om Messias frelse, og trodd på Ham som vi og ser om Abraham, at han begjærte å se Kristi dag, så den og ble glad. Joh. 8, 56. Han gikk inn ved troen på løfte, ja derfor ofret han sin sønn, og Gud styrket ham i troen. Derfor sier Paulus: at Abraham trodde Gud og det ble reknet ham til rettferdighet. Gal. 3, 6.
Det kunne vel synes at Jakobs ord er motsiende: var ikke vår far Abraham bevist å være rettferdig av gjerninger, da han ofret sin sønn! Ser du nå at troen arbeider med hans gjerninger, og at troen ble fullkommet av gjerningene? Jak. 2, 21 – 22. Men når vi vil fortolke det rett, så strider de ikke mot hverandre! For, hadde Abraham ikke trodd, så hadde han ikke gjort gjerninger, og hadde ikke gjerningen blitt fullkommen, så var der ingen sann levende tro.
Når da Paulus sier: at Abraham ble rettferdiggjort av troen, og Jakob sier av gjerningen: så har de begge rett. For Gud som ser det innerste, og troen som er innvortes en skjult ting i mennesket, det dømmer Gud etter, hvor den er sann og oppriktig der følger våre gode gjerninger. For disse fullbyrder troens frukter, og åpenbarer enda til for menneskene som har gjort slike gjerninger som Abraham, som villig ville oppfylle Guds befaling og ofre sin sønn! Der er troen! Og den kan sies rettferdig av sin gjerning da Kristus sier: en kan sies rettferdig av ordene. Mat. 12, 37. Men en ormeunge kan tale gode ord, 34 v., så kan og en hykler gjøre gode gjerninger iblant menneskene men til sin egen ære som han bedrar menneskene med. Men så skjer det ikke for Gud, for Hans skarptseende og rettferdighets vredes ild kan ingen unngå, da den brenner til det nederste helvete, 5 Mos. 32, 22, så og nederst i hjertet.
Tror vi dette, så la oss søke Jesu kraftige gjenløsning, så Han fikk renset oss fra urettferdighet, og hvor Hans kjærlighet er kommet inn, der blir det visst fullkomment hat til alt ondt, og lyst til å stride lovlig og gjøre godt av all makt. Derfor skulle vi alltid be om at troen måtte vokse i oss og kraft til å gå frem på livets vei, følge Jesus og bli bestandige i det til enden, så får vi visst livsens krone. Amen.

____________ Evangeliet på søndag mellom Nyttår og hellig Tre kongers dag. Mat. 2, 19 – 23.

Men da Herodes var død, se, da ble Herrens engel åpenbaret for Josef i en drøm i Egypt og sa: Stå opp, ta barnetog dets mor, og dra til Israels land! For de er døde, de som søkte etter barnets liv. Da sto han opp, tok barnet og dets mor og kom til Israels land. Men da han hørte at Arkelaus regjerte i Judea i stedet for sin far Herodes, fryktet han for å dra dit; men han ble varslet av Gud i en drøm og dro til Galileas egne. Og han kom og tok bolig i en by som kalles Nasaret, for at det skulle oppfylles som er talt ved profetene: at han skal kalles Nasareer.
Dragen sto foran kvinnen som skulle føde, for å sluke hennes barn når hun hadde født. Åp. 12, 4. Noen forklarer dette med at Jesu mor var denne kvinne, Jesus, barnet, og Herodes dragen, fordi Herodes stod etter barnets liv, så hun med barnet måtte rømme til Egypt. Å overbevise dem om at de tar feil, er ikke vanskelig, når vi leser det andre vers, hvor der står at denne kvinne, da hun var i barnsnød og hadde fødselssmerter. Dette er motsatt av Jesu mors fødsel, som var lett og ikke tung. Og videre, at kvinnen skulle fly ut i ørkenen for å føde, og der står ikke: at Maria fødte flere barn noe sted, enda mindre i ørkenen. Derfor må kvinnen være før Jesus, eller især noen av Hans etterfølgere, som det i tiden skulle hende slikt med, da de har sorg over ondskapen, og er ofte i barnsnød for å føde, eller få avlet dem i Kristus ved Evangeliet, 1 Kor. 4, 15. Den enslige kan derfor ha flere barn enn den som har mann, dette kan vi tydelig lese i Es. 53. og 54. kp. at det er Kristus og Hans etterfølgere. De føder med smerte før Kristus får sin skikkelse i dem, Gal. 4, 19 og må mang en gang unnfly og ha voktere mot fiendene, så de ikke skal forderve deres barn likesom Josef og Jesu mor hadde, som vi kan betrakte i vårt dags Evangelium! Jesu hadde nemlig ikke lenge fred i verden av djevelens redskaper, men selv i sine spede barndomsår ble Han straks forfulgt og søkt myrdet.
Da nå Hans fiende Herodes var død, så ville Gud, som tideligere ved sin engel hadde advart Josef å fly til Egypt, også nå føre Ham tilbake igjen. Det står at Josef ble advart av Herren i en drøm. Herren må holde vakt over sine barn både natt og dag, advare dem om å vike fra det onde, og påminne dem om det gode på mange måter. Drømmer er ikke til å akte på, de fleste er bare menneskers tanker, som ikke kan hentyde til noen ting, og da er det en dåre som forlot seg på drømmer og en kunne fare vill av dem. Syrak 34. Men når Herrens Ånd åpenbares, som han sier, i et syn eller en drøm, 4 Mos. 12, 6 og i Joel 3, 1, at deres eldste skal drømme drømmer. Dette skjer ikke uten særdeles beveggrunner, for Gud vil helst lede oss ved sitt Ord og Ånd. Men når det er noe som Han ikke kan få utført ellers, da må Han ved usynlig ledelse eller sine engler utrette det.
Vi leser også av vårt Evangelium at når en fare er forbi så fulgte en annen etter Jesus, da Han måtte rømme fra Israels land og reise til Nasaret i Galilea, og slik forfølgelse varte like til Hans utgang av verden. Vi som skulle etterfølge Ham skulle legge dette på hjerte, vi får også prøve noe av den samme redsel og lidelse i vårt kjød eller legeme og sjel, hvor Han vil bo ved sin Ånd og kjærlighet. I dette må vi være varsomme med å rømme unna faren ved alle leiligheter. Vårt legeme kan vi ligne med en pleiefar, og vår sjel eller vilje med alle håndens krefter, det må være Jesu mor. Nå kan vi betrakte vår teksts ord, og legge merke til at så snart Ordets sæd som er gjenfødelsens middel, det faller i våre hjerter, så er visst dragen ferdig til å oppsluke det fra oss. Om det enn kommer til å vokse, så søker han likevel ved alle fristelser og forfølgelser å hindre dets vekst for å få det til å visne.
Det skal erfares at når noen kommer i bedrøvelse for sin salighet, at djevelen og verdens mennesker gjør sin flid for å oppsluke dem i sin strupe så de kan bli i det gamle syndevesen. Dersom vi nå akter på Guds Ord og Ånd, så advarer Han visst, at vi skal fly fra det onde, men så skal vi erfare at fienden skyter strømmer etter oss, Åp. 12, 15, med bespottelse, løgn og forfølgelse mot den som hører og lærer Ordet, likesom det skjedde med apostlene, Ap. Gj. 14, 19. Vi må ofte rømme fra Israels land eller de troendes samfunn, og hen til Nasaret, det aller ringeste og mest foraktede sted, og slik som Paulus sier, være alles skovisk (dørmatte). 1 Kor. 4, 13.
Skriften skulle på denne måte fullbyrdes, at Kristus og alle Hans etterfølgere, skulle her forringes, foraktes og forfølges, så at de hisset kan opphøyes, mottas og få fred hos Gud evig. Dette skjer ikke fordi det er skrevet av profetene, men ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd og den allvitende Gud som opplyste dem om att dette skulle skje og derfor skrev de det, slik at det nå oppfylles. Gud som så både fallet og trengselen før både fallet og trengselen, hadde besluttet oppreisning og befrielse eller forløsning for oss, han ville likevel danne disse skrøpelige skapninger med den sterke fri vilje, for å bevise sin makt i det ringe, og herlighet i de elendige. For når den ringe, elendige, lidende blir trøstet, vederkveget og ført til herlighet, så gir det ham større glede. Likevel så de onde forfølger Kristus og Hans etterfølgere, det er ikke Guds behagelige vilje, om Han har vitner om dette ved sin Ånd at det skal skje. For det sier Paulus, at de slo i hjel den Herre Jesus, det var ikke behagelig for Gud, og er alle mennesker imot. 1 Tes. 2, 15. For om Han overlater dem i deres onde vilje, så vil Han likevel straffe den gjerning som Han har mishag i og belønne sine barn i det evige liv. Amen.

Bønn.

Allvitende Gud! Du som ser oss samme hvor vi er og alle de farer av fiendene som vil myrde vår levende ånd, enda i våre spede år, da vi ikke vet å ta oss i vare. Og om vi senere blir mer erfarne om dem, så kan snart vårt eget råd forråde oss, ellers har vi heller ingen makt til å bevare oss selv. Gi du oss derfor påminnelse av din Ånd og tjenere, synlige og usynlige. Du Herre Sebaoth, som aldri sover og slumrer, våk du selv over oss når vi sover, og når fienden da vil søke, om ikke med makt, så likevel med list å drepe vårt åndelige liv, vekk du oss da opp, gi oss varsomhet til å vandre som dine får iblant de listige ulver, og kraft til å stride og stå dem imot. Våre våpen er ikke kjødelige i hat og vrede, men åndelige i nidkjærhet for din ære og bud. La oss få bevise din lov, skrevet i våre hjerter, med ditt evangeliske kjærlighets bud, så vi tjener deg frivillig i sann saktmodighet og ydmykhet, å vandre i ditt eksempel alle dager. Bønnhør oss for din Sønn Jesu Kristi skyld. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Lektien på hellige tre kongers dag. Es. 60, 1 – 6.

Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg. Folkeslag skal vandre til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg. Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg. For havets rikdom skal vende seg til deg, folkenes gods skal komme til deg. Et mylder av kameler skal dekke deg. Midians og Efas kamelføll. Alle sammen skal de komme fra Sjeba. Gull og virak skal de føre til deg, og Herrens pris skal de forkynne.
Denne lektie kunne vel synes etter de siste ord i den, å være talt til Jesus, men siden Han er selve Lyset, og alltid rede og opplyst, så kan det ikke være til Ham, at Han skal gjøre seg rede, men til oss. Vi må derfor tenke over hva det vil si å gjøre seg rede og bli opplyst, så vi kunne anvende disse ord på oss, da vårt Lys er kommet, nemlig Kristus med sitt livets Ord og tjenere, og Herrens herlighet er gått opp over oss. For se! Mørket skjuler jorderiket og dumhet folket. Enhver som har troens opplatte øyner og ører til å se og høre Herrens Ord og gjerninger, den kan nok forstå at denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så Evangeliets opplysning om Guds herlighet, som er Kristi billede, ikke kan skinne for dem, 2 Kor. 4, 4.
De jordiske mennesker som har sitt gods, lyst og begjæring i verden, er blitt så blinde og stumme at de har øyne og ikke ser, ører og ikke hører, som Jesus sier i Joh. 12. For selv om de med hine fariseere innbiller seg, at de både ser og forstår, så har likevel Satan forherdet deres hjerter! De er hengitt til et forvent sinn, så selv om Jesus er kommet og med sin Hellige Ånds kall og herlige klare lys vil kalle dem til sitt Rike, opplyser dem om hva de skal gjøre og lade, så er likevel deres kjødelige stolte hjerter så foraktelige, at de ikke vil motta Ham, men stoler på seg selv. La oss derfor motta overbevisning etter Herrens Ord, og gi Åndens Lys rom, så vel til å straffe oss for det onde, som å drive oss til det gode.
Det er da tid når Ånden kaller på våre hjerter og overbeviser oss om vår dype fordervelse, urenhet og at vi ikke er beredte til å motta den store Herre og rene hellige Gud! Han som vesentlig med sitt Lys, liv og kraft vil ta bolig i oss, og som en guddommelig Fyrste og regjere oss til sin ære, at vi da gjør oss rede. Hva er det annet enn med Paulus, å ikke rådføre seg med kjød og blod, Gal. 1, 16. Fornuften og verdens menneskers forestillinger, med sorg og begjæring for livets næring, frykt for å miste timelig ære og utstå lidelser av fiendens bespottelse og forfølgelse. Men med ham, nemlig Paulus, så snart vi føler noe Åndens lys, å spørre: Herre, hvem er du? Ap. Gj. 9, 5
Da der gis av den gode Ånds vitnesbyrd svar, at det er Jesus Kristus vi har forfulgt med våre synder, og onde gjerninger påført Ham lidelse, så fatt et annet sinn og si: Herre, hva vil du jeg skal gjøre? 6. vers. Her blir da å utføre: rive seg løs fra verdens sorg og kjærlighet, rense ut alle onde lyster, begynne å stride imot det onde og arbeide på det gode. Holder vi så Hans befalinger og blir i Hans kjærlighet, da begynner dette Lys å skinne, så Guds herlighets billede tar til i våre lemmer, så det kommer til syne at vi er Guds barn, da skal hedningene vandre ved vårt lys, og kongene ved skinnet som går opp over oss. For vi som er ringe her, har ikke omgang med de store og mektige, derfor må de vandre ved skinnet av Lyset, det vil si: våre ord og gjerninger, som blir åpenbarte og bekjente.
Akk! At vi gjorde oss rede og rev oss løs så vel fra verdens kjærlighet, som sorg og forskrekkelse for å lide, så at vi aldri søkte vår egen ære og nytte, gikk vår egen vei eller ikke talte et ord om det, Es. 58, 13, overlot oss aldri i Guds Hånd, da skal vi fare over de høye steder på jorden. 14. v. Når vi er flittige til å la Kristi kjærlighet lyse, så vi arbeider rett etter Guds vilje, da skulle vi og se sæd, Es. 53, 11, ja løfte opp våre øyne vidt omkring, og se alle forsamlingene komme til oss for å oppmuntres, ledes, trøstes, læres og styrkes i det gode. For sønnene eller de sterkeste skal komme langt fra, og døtrene eller de svake skal oppfostres ved vår side, med Guds Ords usvikelige melk, for de er som barn, begjærlige etter den. 1 Pet. 2, 2. Når vi ser dette, så må vi visst løpe Herrens budords stier, og med Hans kjærlighet haste med å føde de hungrige sjeler, da det er de kristnes lyst og trøst å gjøre godt, og få andre meddelaktige i det gode, så kan og vårt hjerte reddes av all angst, og trøstes i alle bånd og trengsler. For da sier en med Paulus: Derfor tåler jeg allting for de utvalgtes skyld, for at også de skal få den saliggjørelse som er i Kristus Jesus med evig herlighet. 2 Tim 2, 10.
Da må vårt hjerte utvide seg, når vi så mangfoldige hos syndens hav omvende seg til oss fra å gjøre det onde, og hedningenes makt lot seg bøye, og deres makt ble lagt under Guds Ånd og tjenere, så at de lot seg styre og regjere ved Hans Ord på livsens vei. Kamelenes mangfoldighet, det er: de ringeste mennesker som er minst aktet og mest uskikkede, de skulle og skjule oss og redusere fiendens makt, gjemme oss som skjøgen Rahab gjorde ved profetene. Josva 2. 1 v. Så skulle alle fra Midian ofre og alle fra Sjeba komme, de skal bære gull og røkelse, og frembære Herren mye pris, det vil si: de skal komme på veiene fra alle steder, og la deres velbehagelige røykoffer øses ut for Herren. Dette kommer fra de troendes hjerter, bønn og takkoffer, som kommer fra et sant ydmykt og oppofret hjerte, de er for Herren det Gull og røkelse som Han behager, så vi skulle frembære Herren mye pris. Til dette kan vi ikke vekke hverandre så mye opp som vi burde. Herren selv vekker opp våre hjerter, og gi oss nåde til å dra vann fra salighetens kilde med glede, da måtte vi nok på den samme dag takke Herren, påkalle Hans navn, kunngjøre Hans gjerninger iblant folkene. Forkynne at Herrens navn er høyt, og synge Ham salmer. For Har gjort herlige ting. Akk! At de måtte bli kunngjort på hele vår jord, Es. 12, så skulle vi omsider prise Herren evig og høste vår virksomhets frukt. Amen.

____________ Evangeliet på hellige tre kongers dag. Mat. 2, 1 – 12.

Da Jesus var født i Betlehem i Judea i kong Herodes’ dager, se, da kom vise fra Østen til Jerusalem og sa: Hvor er den jødenes konge som er født? For vi har sett hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham. Men da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham. Og da han hadde kalt sammen alle yppersteprestene og de skriftlærde blant folket, spurte han dem hvor Kristus skulle fødes. De sa til ham: I Betlehem i Judea; for så er skrevet ved profeten: Og du, Betlehem i Judea land, er ingenlunde den minste blant Judas fyrster; for av deg skal gå ut en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel. Da kalte Herodes hemmelig de vise, og spurte dem nøye om tiden da stjernen hadde vist seg. Og han sendte dem til Betlehem og sa: Gå og spør nøye om barnet, og når dere har funnet det, da meld det til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det! Da de nå hadde hørt kongen, dro de bort; og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem, inntil den kom og sto over det sted barnet var. Men da de så stjernen, ble de overmåte glade. Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det, og åpnet sine skattgjemmer, og ofret gaver til det: gull og røkelse og myrra. Og da de var blitt advart av Gud i en drøm om ikke å vende tilbake til Herodes, for de en annen vei tilbake til sitt land.
Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel. Han knuser Moabs tinninger og utrydder ufreds-ætten. 4 Mos. 24, 17. Her spår Bileam om Jakobs Stjerne, det må vel være den, som viste seg ved Jesu fødsel, da Han er det rette Jakobs lys, og Guds evige velsignede Sønn, som er kommet på jorden, som Herren forbannet, fordi at våre første forfedre overtrådte Budet 1 Mos. 3, 17, for å få oss gjenløst fra synden eller overtredelsens Bud, så vi siden kan bli lydig under Gud, klar til å motta Herrens gode, og så skjenkes velsignelsen som skal bli bestandig evig.
I vårt dags Evangelium leser vi, at da Jesus var født i Betlehem i kong Herodes’ dager, se, da kom vise fra Østen til Jerusalem og sa: Hvor er den jødenes konge som er født? For vi har sett hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham. At disse kalles vise som forlot sitt land og reiste så lang en vei, det kunne vel snarere anses for dårlighet. Ja, det skjer og av de verdens vise mennesker, som bruker all sin flid og arbeid på å samle seg gods, eller reiser lange veier, for å søke seg verdslig lyst og fornøyelse i jordiske ting, og akter ikke de ringe i verden, mindre noe de himmelske ting. For de spotter og holder dem for dårer, som søker etter det, men de blir likevel til slutt dårer selv. For vise er de som speiler seg i Guds Ord for vert et trinn, så de ikke skulle feile i å skille kraft fra skinn, og slik var disse menn vise, som gav akt på tidenes tegn, betraktet de Guds Ord, som gavs dem ved Åndens vitnesbyrd, og etter det reiste de da stjernen gav seg tilsyne utvortes og troens lys som solen innvortes. For hadde de ikke hatt dette, så hadde visst ikke den guddommelige kraft vært i deres ord, som var et spir av den troende Israel, som viste seg i opphøyet kraft, ved deres fornedrelse, og såret dem som bodde i Moab: dette er de sikre i synden, for da Herodes hørte deres spørsmål: om Jødenes Konge, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham. Og da han hadde kalt sammen alle yppersteprestene og de skriftlærde iblant folket, spurte han dem hvor Kristus skulle fødes? De sa: i Betlehem i Judea; for så står det skrevet ved profeten: Og du, Betlehem i Juda land, er ingenlunde den minste blant Juda fyrster; for av deg skal gå ut en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.
Vi kan ikke se at deres ord gjorde en bevegelse til å vekke opp Herodes til å tilbe og tjene ham mer. Herodes søke de skriftkloke, og de visste vel hvor Han skulle fødes, men akte det ikke mer. Hva kom det av? Ja, hadde det vært en eller annen høy herlighet av verdi å vinne, så hadde de nok vært rede å søke ham, eller i det minste, dersom han ikke hadde blitt født av så ring en stand, og i den foraktede by . Men nå da de søkte ære selv, var det alt for ringe, å ære, tilbe og tjene Ham. Slik går det visst ennå. For Mennesker anser personer og steder, men det akter ikke Gud, Ap. Gj. 10, 34. Fariseerne og de skriftlærde visste dette vel, da de kunne gi Herodes beskjed, og likevel ikke aktet det mer. Over dem måtte den dom falle: at den tjener som kjente sin herres vilje og ikke bereder seg og ikke gjør etter hans vilje, han skal få mange hugg. Luk. 12, 47. eller den som visste han var en streng Herre, Mat. 25.
Evangelisten forteller videre: at Herodes kalte hemmelig de vise, og spurte dem nøye om tiden da stjernen hadde vist seg. Og han sendte dem til Betlehem og sa: Gå og spør nøye om barnet, og når dere har funnet det, da meld det til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det! I dette ser vi Herodes sitt store begjær, om å vite alt sammen om den viktige sak. For han ble oppbrakt til denne begjæring av rørelse, og han gjør som om det skulle være hans alvor, å fare dit selv å tilbe barnet. Det var likevel mer mangel på vilje enn på gjerning til å sette det i verk. For han var altfor høy i seg selv, til å forringe seg så mye, og hans begjæring var mye mer av skrekk for tegnet, eller nysgjerrighet for å vite dets tilstand, som av alvor selv å gjøre noe med det. For hadde han det hatt, så hadde han tjenere nok som kunne gå dit og undersøke saken, og i tillegg viste han veien for de fremmede. Likevel aktet han det ikke. Men da de vise hadde hørt ham reiste de dit, og stjernen som de hadde sett i Østen viste dem veien dit som barnet var. Men da de så stjernen, ble de overmåte glade. Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det, og åpnet sine skattgjemmer, og ofret gaver til det: gull og røkelse og myrra. Og da de var blitt advart av Gud i en drøm om ikke å vende tilbake til Herodes, for de en annen vei tilbake til sitt land. I det etterfølgende 16. v. kan vi se Herodes’ hjerte: da han så at var blitt skuffet av de vise, ble han svært vred og sendte ut bud og lot slå i hjel alle guttebarn som var i Betlehem. Der kan vi se, hans stolte, hatske og morderiske hjerte. Dette kjente Herren, derfor ville han ikke de vise skulle komme til ham, for han var kjent med alt og hadde ikke noe å unnskylde seg med. Når vi nå anvender denne betraktning på oss, og så på den onde vantro verden, så skal vi se Guds Ord passer til denne tid, som det gjør til alle tider, vi har da det faste profetiske ord, og vi gjør vel når vi gir akt på det, som på et Lys som skinner på et mørkt sted, inntil Morgenstjernen renner opp i våre hjerter. 2 Pet. 1, 19v. For Herrens Ord er den vise stjerne, som viser oss rette veien, hvor Guds Sønn er. Finner vi Ham, så må vi visst bli glade, for Han er den kosteligste Perle, for Hans skyld kan vi nok gå bort og selge alt det vi har, Mat. 13, 46, Ham måtte vi nok ofre gull og røkelser, men verdslig herlighet behager Ham ikke. For Han er Herre både over Himmel og jord. Bare denne skatt eier Han ikke: vår frie vilje over vårt hjerte. Han vil med sin Ånd bøye vårt hjerte, og hindre vår onde vilje, dra oss til å gjøre godt. Men Han kan ikke bestandig regjere oss når vi ikke vil, da Han heller ikke vil ha tvungne tjenere, roper Han, lokker og kaller: min sønn gi meg ditt hjerte. Ord.23, 26. Kom til meg alle som arbeider og er besværet, så vil jeg gi eder hvile. Hans behagelige offer er: et sønderbrutt hjerte og en sønderstøtt ånd, som er bedrøvet etter Gud og angrer at vi har gjort det onde. Fatter vi forsett, lyst og vilje, å begynner på denne gjerning: nemlig å opphøye Jesus, spørre etter den gode og nådige konge, som vil regjere og føre oss til det himmelske land? Og når dette blir sannhet som og må skje og ikke skjules; for ikke noe menneske er usynlig, enhver får likevel åpenbaret hva vei han vandrer på, og er vi med de vise, som har kraft til å åpenbare vår vandel i Herren, da spres ut det rykte alle steder og land, det kan da og bevege mange. For det heter om Herodes: og hele Jerusalem ble forferdet. Slik kan det altså gå inn på de vantro mennesker, når de hører rykte eller ser og taler med de troende, det kan da beveges i noen inntil tårer, og de fleste ja alle røres. For Guds Ånd banker på menneskenes hjerter ved slik leilighet, lokker eller engster dem, men de fleste står imot, og om noen med Herodes spør flittig: de vil vite hvorledes Himmelens glede er. Hvordan de kan komme til den nye fødsel eller omvendelse, og hva de skal gjøre for å bli Himmelens arvinger og unngå den evige straff? Så fatter de likevel ikke sinn og vilje til å bli lydige og følge med og gjøre etter det. For når dette skjer, så var det nyttig å åpne våre hjerter for dem, nei, de blir tvert imot mer avindsyke, utålmodige og sinte, når de hører andre bli delaktige i slik en nåde, og de ikke kan få den, for de har Åndens vitnesbyrd, at de ikke kan bli delaktige i det gode av Gud, så lenge de elsker det onde. Når nå Gud ser deres uvillighet, så advarer Han oss, at vi ikke skal vandre den vei eller være i selskap med dem. Men heller påminne og straffe dem for det onde og vi drar en annen vei, nemlig: vandre i hellighet og rettferdighet, ikke følge de ugudeliges råd eller gå på hykleres stier, da blir de vrede, viker nå den gode rørelse fra dem, så forherder de likevel sitt hjerte og gjør gjerne imot, vil drepe oss og søker med flid å ville drepe alle de barn som ved Ordet er avlet og ikke kommet til kraft, til å motstå deres onde. Derfor må de vike. La oss derfor ta oss i vare for de falske mennesker, og ikke følge eller vandre på deres vei, men at vi kunne dra rett til vårt land, det himmelske Kanaan. Amen.

Bønn.

Du all lysenes Gud og Fader, la ditt lys gå opp over og i oss, så vi derved kan gjøre oss rede, og rive oss løs fra alt det som holder tilbake, for å løpe til din Sønn Jesus Kristus, å oppofre Ham våre hjerter, sinn og begjær, så vi kunne bli til tjeneste, likesom du har sendt ham til å tjene og forløse oss. La din kjærlighets kraft, trenge seg gjennom vårt hjerte og sjel, så vi av det måtte bli fulle av din kraft, til å igjen bevege, overbevise og stå imot alle fiender, så at vi ved din kraft kunne vinne mange sjeler til deg, og da glede oss samtidig i evighet. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Epistelen på 1.søndag etter hellige tre kongers dag.
Rom. 12, 1 – 5.

Derfor formaner jeg eder, brødre, ved Guds barmhjertighet, at I fremstiller eders legemer som et levende, hellig og Gud velbehagelig offer – dette er eders fornuftige gudsdyrkelse – og skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved eders sinns fornyelse, til det at I kan prøve hva som er den Guds gode og velbehagelige og fullkomne vilje! For ved den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver iblant eder at han ikke skal tenke høyere (om seg selv) enn han bør tenke, men tenke så at han tenker sindig , etter som Gud har tildelt troens mål. For likesom vi har mange lemmer på ett legeme, men ikke alle lemmer har den samme gjerning, således er vi mange ett legeme i Kristus; men hver for seg er vi hverandres lemmer.
Gud tilbyr oss ofte og meget sin kjærlighet, vil elske oss, og begjærer at vi skal elske Ham av hele hjertet igjen. Dette var jo det beste vi kunne gjøre, og vi skulle ikke la oss tigge til det da det er vårt eget gagn, og når det var noe godt å få, så kunne vi jo gå villig etter og motta det. Men til dette er vi sendrektige, av kjød og blods lathet, og uvillige å la oss danne til Guds ære og gjøre Hans gjerning, ja vi behøver bestandig tilskyndelse.
Når apostelen har talt om Guds rikdom, og visdom, som ikke har behov av noe, for i og ved Ham er alle ting, så sier Han: Derfor formaner jeg eder, brødre, ved Guds barmhjertighet, at I fremstiller eders legemer som et levende, hellig og Gud velbehagelig offer – dette er eders fornuftige gudsdyrkelse – . Når vi har oppofret Herren vårt sinn og hjerte til det, som er det edleste, så må og vårt legeme bli lagt der under, at Herren får dette offer. For Han krever hele mennesket, og nå skal vi ikke være døde lemmer og ufruktbare, men bli Herren et velbehagelig offer, som er eders fornuftige Guds tjeneste. Her kunne vel av disse ord, de mange fornuftlærde, som følger fornuften i deres religions lære, så vel om det tilkommende som nærværende, få noe å helle seg til. Men da deres fornuft ikke kan av hjerte utrydde de onde lyster som hersker der, mindre begripe Gud, det åndelige usynelige vesen, og de ting som hører til det evige liv. For den strekker seg ikke lenger enn til det nærværende, synlige og sanselige ting, og hva de mener om det evige, er ikke annet enn meninger og løse tanker, eller noe av Åndens overbevisning, den betrakter de og kveler ut med fornuften som fører krig mot troen, og kan ikke fatte det tilkommende, for dette kan bare troen på Jesus Kristus som er viket ved Den Hellige Ånds kraft, forklaring og opplysning, som det evige Lys; altså duger ikke fornuften noe i det åndelig til å ledsage, men mer til å forville. Paulus sin mening eller grunn og tale, er også langt fra dette her i teksten. For han taler om legemets oppofrelse til Guds dyrkelse, og til det er fornuften, som skal styre, veilede og lære oss, hvorledes vi skal innrette våre gjerninger her i tiden, med bestemmelse, orden og sedelighet. For han sier videre: og skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved eders sinns fornyelse, til det at I kan prøve hva som er den Guds gode og velbehagelige vilje! Verdens menneskers skikkelser, som er overalt i grove laster, de følger ikke engang fornuften, når de lar seg regjere av kjødet og djevelen i hor og mord, gjerrighet og ærgjerrighet, forfengelighet, fråtserier og drukkenskap, osv, og deres gudstjenester er fulle av uorden og rot: med stolthet og pralerier i kledsdrakt, billeder og malerier, av alle slaks øyelyster og musikk for ørenes klang. De bruker hovmodige ord i deres lesing, og utnyttige noter eller melodier i sang, som forviller sinnet. På denne måte har de det til en skikk og sædvane, forblir i de gamle kjødelige lyster, da nå dette skader legem og sjel; for enda legemet får ofte lide av lystenes hersking, så skulle vi ikke skikke oss slik. Men siden vårt sinn er fornyet til å tjene Herren, så skulle vi kun prøve hva som var Guds velbehagelige vilje, for Hans tillatelige vilje tillater det onde, eller overlater mennesket etter sin vilje, men behager det ikke. Hvorledes vår Guds dyrkelse skal være i Det Nye testamentes tider, så er alle seremonier avskaffet, ja Gud vil aldeles dra oss fra det, for det bedraglige hjerte vil henge ved det utvortes, og drive avguderi med det. Vi leser at Kristus ikke var i Tempelet mer enn tre ganger, og apostlene kom ikke til det uten for å søke samfunn med folket og å få dem i tale, ellers var deres kirker og prekestoler hvor de samles, på bergene, mark og hus. Hva ellers deres drakt og utvortes seremonier angikk, da skriver de ikke om klærne, unntagen Paulus lærer litt om det: hva som sømmer seg å være blottet og hvem som skulle ha tildekket hode når de ber, 1 Kor. 11, samt at de skulle pryde seg i skikkelige klær med bluferdighet og tuktighet, ikke med fletter eller gull og perler, eller kostelige klær, 1 Tim. 2. Det samme forkynner også Peter og lærer at vi skal tjene Gud i en saktmodig og stille ånds vesen, som er kostelig for Gud, 1 Pet. 3. For ellers kunne enhver bruke det de hadde, bare at den ringe ikke stoler på sin utvortes ringhet, og kunne under dette ha et stolt hjerte, og den fornemme eller mektige i verden , ikke elsket sin stand, hovmodige seg over det og traktet etter det fornemmere. Bedre er det å avta i det utvortes, så vel som innvortes sinn og kjærlighet til verden, dette gjør en sann kristen, forringer seg alltid mer og mer, og forkaster alle unødvendige ting, unntagen han kan bruke noe som var til for mye forargelse og bespottelse av verden, i det kall han er kalt, eller etter den skikk de bruker der han er for å dra andre med. For det utvortes er likesom agn på en krok, for når de kjødelige mennesker, ser det anstendige vesen, da forhindrer dette fra forakt, bespottelse og vekker opp begjær i dem til å gi akt på Guds Ord, dette er kroken som man kan dra dem opp av syndens dype hav med. Men så må man enda mer akte seg for at de ikke drar oss med seg, for dersom det vekker opp begjær og de samtykker på grunn av det utvortes, da må vi påminne dem som oss selv, til å fornekte alt, og alltid føre seg sedelig, skikkelig og ren på legemet. Men for allting forman dem til å gi akt på Ordet, så det må rense sjelen.
Apostelen formaner videre: For ved den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver iblant eder at han ikke skal tenke høyere (om seg selv) enn han bør tenke, men tenke så at han tenker sindig, etter som Gud har tildelt enhver troens mål. Dette er å forstå likesom en regent gir embeter til verden, eller en lærer profesjoner; noen kan ha bare et embete eller profesjon (yrke), andre kan ha to, tre, ja flere. En del er betrodd mer enn andre. Nå bør enhver ikke mene eller si mer enn han er betrodd og kan gjøre, men være rettsindig og bruke det betrodde til Guds ære, seg selv og nesten til gagn. For likesom vi har mange lemmer på et legeme, nemlig øyne, ører, hender, føtter, osv. men alle lemmer har ikke den samme gjerning. Likeså er vi mange et legeme i Kristus, men enhver for seg, ikke den andres lem. For da Åndens gaver er forskjellige, som han og sier 1 Kor. 12, så er det og i det legemlige. Nå er det åndelige mest og ypperste å arbeide i, for ære være mest den som arbeider i Ordet og i læren, når Gud har skjenket dem disse gaver, at det ikke er noe kjødelig kall, Heb. 5, som vi ser de kjødelige lærere har, som søker sin egen ære, gjerrighet og lathet, arbeider for betaling, dem er ikke å akte mot den aller ringeste tjener i det timelige. For de er ikke til gagn men alt til skade. Derfor er der forskjel på dem, og de som søker Guds ære og sin nestes gagn, er rede til å tjene den ringeste, de er mest til å opphøye å bære ære for, og lyde Guds Bud, mer enn alle andre arbeidere. Nå har ikke alle trang til, eller kan stadig arbeide i det å reise omkring og forkynne Ordet til Guds dyrkelse. Men til dette er også den fornuftigste Gudsdyrkelse, at øvrigheten, som er innsatt til å bære sverdet for å straffe det onde og beskytte det gode, holde fred og god orden, så er de et nyttig lem på Kristi legeme, likedan næringsstanden, kjøpmennene, håndverkerne og bondestanden i sitt legemlige arbeide aller er nyttige lemmer, som dyrker Gud, når de gjør det etter Hans orden og vilje til Hans ære og til sin nestes så vel som eget gagn. For slik som vi behøver alle våre lemmer på legemet til å regjere våre gjerninger, så er alle disse lemmer nyttige og nødvendige til å tjene. For selv om vi har hver vår gjerning så må vi likevel hjelpe hverandre. Akk! At enhver ville spørre Guds Rike og Hans rettferdighet først, så falt dette av seg selv, når vi får Hans forstands opplyste øyne, så vi prøver hva Guds velbehagelige vilje er, som Gud selv opplyser, styrer og regjerer all vår gjerning til, så blir den vel gjort. Amen.

___________ Evangeliet på 1. søndag etter hellige tre kongers dag. Luk. 2, 42 – 52.

Og da han var 12 år gammel, gikk de opp til Jerusalem, som det var skikk i høytiden. Og da de hadde vært der de dager til ende, og de vendte hjem igjen, ble barnet Jesus i Jerusalem, og Josef og hans mor visste det ikke. Men de mente han var i reisefølget, og kom en dags reise frem og lette etter ham blant slektninger og kjenninger. Og da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter Ham. Og det skjedde tre dager etter, da fant de ham i tempelet. Der satt han midt iblant lærerne og hørte på dem og spurte dem. Men alle som hørte ham, forundret seg meget over hans forstand og svar. Og da de så ham, ble de forferdet, og hans mor sa til ham: Sønn, hvorfor gjorde du så mot oss? Se, din far og jeg lette etter deg med smerte. Og han sa til dem: Hvorfor lette I etter meg? Visste I ikke at jeg må være i min Faders (gjerninger)? Og de forsto ikke det ord som han talte til dem. Og han gikk ned med dem og kom til Nasaret og føyde seg lydig etter dem. Og hans mor bevarte alle disse ord i sitt hjerte. Og Jesus forfremmedes i visdom og alder og nåde hos Gud og mennesker.
Jesus sier: Ved dette er min Fader æret at I bærer meget frukt, og I skal bli mine (sanne) disipler. Joh. 15, 8. Å betrakte disse ord så vel som de neste vers, burde være vår lyst. Hvorledes vi alltid ber og ber kunne lære av Jesu Ord og gjerninger å elske, ære og dyrke Gud på den rette måte bli i Jesu kjærlighet og holde Hans befalinger.
I vår dags Evangelium leser vi, at da Jesus var 12 år gammel, gikk Han med sin mor og Josef opp til Jerusalem, som det var skikk på høytiden. Og da de hadde vært der de dager til ende, og de vendte hjem igjen, ble barnet Jesus i Jerusalem, og Josef og Hans mor visste det ikke. Men de mente at Han var i reisefølget, og kom en dags reise frem og lette etter ham blant slektninger og kjenninger. Men de fant Ham ikke.
Jødenes kirketjeneste var blitt til en sedvane, og deres dager var bestemt, som Gud hadde måttet foreskrive dem, for de var uordentlige og uvillige, så de måtte tvinges, og de fleste av dem som tok det utvortes i akt, stolte på dette, og allikevel levde i synden, bar ikke noe frukt av det, men mente at når det utvortes var gjort, så var det nok. De lærde, ypperste og fornemste hadde sine inntekter av dette. Av ondskaps falskhet tvang de den ringere, overtalte den vannkunnige til å tro det var oppfylt alt når de hadde ofret og gjort den utvortes gudsdyrkelse, innbilt dem at det var nok til Guds ære, selv om Herren sier: Hva skal jeg med alle deres mange slaktoffer? Sier Herren. Jeg er mett av brennoffer av værer og av fett fra gjøkalver. – Deres nymåner og fester – min sjel hater dem. De er blitt en byrde for meg, jeg er trett av å bære dem. Og når dere brer ut hendene, skjuler jeg mine øyne for dere. Hvor mye dere så ber, hører jeg ikke. Deres hender er fulle av blod. Es. 1. Men Jesu visdom var av guddommelig art, så selv om Han var et barn, så var Han likevel mektig, og Hans lærdom rettskaffen til å søke sin Faders ære. Han ville da søke de lærdes skare og være litt iblant dem. Dette visste ikke Ha hans mor og Josef, men de mente Han var iblant sin slekt og i selskap med barn for å leke etter kjødet, eller i det minste å lære dem etter sitt sinn. Slik sanser de kjødelige mennesker de kjødelige ting, Rom. 8, 5. Så når en har mottatt noe nådegave av Gud og opplysning, så tror de straks at all den slekt skal være av samme sinn, eller de mener at en måtte lære sin slekt og bli hos dem, ikke åkte så mye på fremmede en ikke var i slekt med. Men Paulus sier: Derfor kjenner vi fra nå av ingen etter kjødet;—2 Kor. 5, 16. For selv om han ønsket å være en forbannet ting fra Kristus (eller å lide all forbannelse og fortred i verden), for sine brødre eller frender etter kjødet, om han kunne vekke opp sitt kjød til nidkjærhet, Rom. 9, 3, så kunne han likevel ikke true eller få dem med seg, da de forherdet og motstod, måtte derfor vitne offentlig at det var nødvendig at de først hørte Evangeliet, men da de ikke ville motta det, så vender vi oss til hedningene, Ap. Gj. 13, 46. Slik gjør alle Jesu etterfølgere som han gjorde.
Maria og Josef gikk tilbake til Jerusalem og lette etter Ham, nemlig Jesus, og etter tre dager fant de Ham sittende i Templet midt iblant lærerne, å Han både hørte og spurte dem ut, så alle de som hørte Ham forundret seg storlig både over Hans spørsmål og svar. Her ser vi hvor vi skall finne Jesus, i hvilken all guddommens fylde bor legemlig, Kol. 2, 9. Vil vi nå finne Ham, da søk i tempelet iblant lærerne, for da Jesus var i legemet så søkte Han de steder for å høre hva som ble lært, og så åpenbarte sin visdom, sette frem spørsmål og gav svar så enhver måtte forundre seg. For slike lærere hadde ikke vært til, og nå da Han er i Ånden og Hans guddoms makt ikke er forandret. Men ved sin Ånd opplyser, lærer, styrker og tjener enhver som oppriktig søker Ham og gir slik en visdomsånd, som alle våre fiender ikke kan stå imot. Gud bor da ikke i templer som er gjort med hender, men hos en nedbøyd og sønderknust ånd, den vil Han gjøre levende, Es. 57, 15, og hvor to eller tre er forsamlet i Jesu navn, der vil Han selv være midt iblant, Mat. 18, 20. Så burde vi søke etter slike templer, som var knuste og bedrøvede over synden, at vi hadde tapt Guds billede, eller vår Frelser som skulle føre oss i det. Derfor vende oss om til det himmelske Jerusalem, som er hellig, og i hvilke ingen uuomskåret skal komme, så våre hjerter da måtte omskjæres og dannes, så vi ikke lenger søkte den kjødelige slekt og vennskap, men det åndelige , så vi kunne bli de brødre og søstrer som gjør Faderens vilje, Mark. 3, 35, så vi i det hellige navn alltid søkte å samles for å høre og lære Guds Ord av hverandre, og de plikter som tilkommer oss å gjøre. For i det er min Fader æret, at I bærer meget frukt, var vårt begynnelsesord.
Vårt Evangelium melder videre: Og da de så ham, ble de forferdet, og hans morsa til ham: Sønn, hvorfor gjorde du så mot oss? Se, din far og jeg lette etter deg med smerte. Og han sa til dem: Hvorfor lette I etter meg? Visste I ikke at jeg må være i min Faders (gjerninger)? Her ser vi at Jesus var i de gjerninger som var sin Faders, ville bære frukt, så Hans pleiefar og mor lette etter Ham med smerte før de fant Ham. Men dette syntes Jesu mor var urett, at Han skulle skille seg fra dem, og derfor sier hun: hvorfor gjorde du så mot oss? Er ikke vi dine foreldre, skulle du ikke følge og tjene oss? Slik går det visst til ennå, for når barna blir kalte av Gud, og Hans Ånd drar dem til å utbre sin ære og tjene sin Mester, så vil foreldrene nekte og forhindre det, dels for de kunne komme til å lide forfølgelse, spott og vannære for det, dels av ondskap og gjerrighet vil forhindre dem fra å gjøre det gode og at de skal ære og tjene dem. Ja, vet vel å holde frem for dem det fjerde Bud: ær og elsk din himmelske Fader, så skal du leve bestandig i Himmelen og dersom da dine foreldre er åndelige, så har de og gagn av det, og hvis de er kjødelige, vil motstå det gode og gjøre det onde, så lærer Jesus at vi skal hate far, mor, brødre, søstrer, til og med vårt eget liv, uten det kan vi ikke bli Hans disippel, Luk. 14. De har også født oss i synden, og derved blitt skyldige til den evige død og vår himmelske Fader har mot dette sendt sin Sønn Jesus Kristus, som har frikjøpt oss fra dette, og vil gjøre oss til sine himmelske arvinger, derfor er vi skyldige til å tjene Ham, og dette var Jesu svar; for ble han talt hardt til av sin bebreidende mor, så gav Han også henne et overbevisende svar, og sa: Visste I ikke at jeg må være i min Faders (gjerninger)? Har dere ikke fått det bud at jeg er Guds Sønn, og da må jeg og gjøre Guds gjerninger? Men de forstod ikke de ord Han talte, og Han gikk ned med dem til Nasaret og føyde seg lydig etter dem. Og hans mor bevarte alle disse ord i sitt hjerte. Disse ord er å betrakte hvor formørket menneskene er etter naturen . For selv om Jesus hadde gjort så mange tegn og mirakler, og i tillegg ved sine tjener lot forkynne sitt embete, så kunne de likevel ikke forstå det: derfor kunne ikke Jesu mor bli salig fordi hun hadde båret Guds Sønn i sitt naturlige liv. For hun ble likevel et mørkhetens barn ved det, men det at hun hørte Guds Ord og bevarte dem i sitt hjerte, det hjalp henne til guddommelig liv og kraft. Så la oss og bevare Guds Ord i hjertet, så vi kunne bære frukt av det og dra vår neste med. Når de da ikke forstår våre åndelige taler, og hva vårt embete er og bør være, så la oss lære av Jesus: Han gikk med og var dem underdanig, men ikke i det som var ondt, men å virke det gode. Så skal vi i all tjenestvillighet, ydmykhet og godhets gjerninger se vi kunne oppgløde enda til våre fiender. Når vi på denne måte er underdanige, da kan de derved forstå at der er en godhet i oss som de ikke eier, så kunne de dras til sannhets erkjennelse. Men vi må herved nøye vokte oss, så når vi tjener dem og gjør godt, vi da ikke derved gjør oss delaktige i deres onde, men bestandig vokser i visdom, til å få mer hat til det onde, og så bli bekreftet i nåden hos Gud og mennesker dag for dag, som det står at vår Frelser gjorde. Amen.

Bønn.

Å Jesus! Ditt eksempel skulle vi alltid lære av og etterfølge deg, så ville du gi oss nåde både her og hisset. Opplys da vår forstand med din Ånd, så vi kunne fatte de lærdommer og bli like skikket etter deg, til å søke vår Faders ære og utrette Hans behagelige vilje, så vi i alle ting dyrker og tjener Ham på en forstandig måte, så Hans navn derved kunne bli opphøyet, Hans gjerninger priset, og vi daglig i visdom og nåde kunne tilta både hos Ham og menneskene, så enda våre fiender, om de ville nekte din gjerning og det gode som du virker i oss, vi måtte da få styrke ved ditt lys og kraft, så det kunne skinne, og vi kunne elske dem og gjøre godt mot det onde, så skulle de likevel prise din kjærlighet til oss i evighet. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Epistelen på 2. søndag etter hellige tre kongers dag. Rom. 12, 6 – 16.

Men fordi vi har forskjellige nådegaver etter den nåde som er gitt oss, (da la oss) etter troens mål enten vi har profetiens gave, profetere, eller (vi har) en tjeneste, (ta vare) på tjenesten, eller om noen lærer, på lærdommen, eller om noen formaner, på formaningen; den som deler med andre, (gjør det) i enfoldighet; den som er forstandere, (være det) med flid; den som gjør barmhjertighet, (gjøre det) med glede. Kjærligheten være uten skrømt; (bli de) som hater det onde, som henger fast ved det gode! Vær hverandre inderlig hengivne i broderlig kjærlighet; kom foran hverandre med ærbødighet! Vær ikke late hvor det kreves flittighet: vær brennende i ånden; tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen! Ta eder av de helliges nød; jag etter gjestfriheten! Velsign dem som forfølger eder; velsign, og forbann ikke! Gled eder med de glade, og gråt med de gråtende! Ha ett sinn mot hverandre: trakt ikke etter de høye ting, men hold eder til de lave!
Den som har noe, han kan og gi, men den som ikke har noe, han kan heller ikke gi eller tjene noen med det, og da ingen er rikere enn den som har Guds nåde og vennskap og ingen fattigere, enn den som er uten Guds nåde og vennskap. Dette tenker en ikke over og aktes ikke i verden av de fleste mennesker, de innbiller seg å være rike og er likevel fattige, blinde og nakne, Åp. 3, 17. For de bruker ikke sine gaver etter hva rikdom de har, eller prøver seg etter Herrens Ord, å gjøre de gjerninger som kreves de, og har ingen lyst til å tjene sin neste, mindre å bøye seg under Gud, erkjenne sitt eget intet eller elendighet, og be Han som er all godhets Giver, og vil gjerne skjenke enhver som Han ser, vil bruke rett Hans gaver. Det er nødvendig til Guds æres utbredelse, og nestens gagn å fremme. Siden vi da er betrodd atskillige nådegaver, så formaner apostelen i vår dags epistel å bruke dem, enten det er profetiske da la oss profetere. Etter troens måte Profeti: er å vitne om tilkommende ting, profltere (profitere): er å samle eller formere sitt eget eller Herrens gods. Troens måte er kraftig i kjærlighet. Gal. 5, 6. etter denne måte skal vi se å profitere, så kjærlighet til Gud og vår neste, kunne bevises i oss selv, og i tillegg vitne for alle mennesker, hvorledes Guds kjærlighet er: at den er en fortærende brynde mot synden, og vil gjerne forbrenne og rense hver synder som begir seg til omvendelse, skjenke dem nåde og evig glede. Derimot fortære med evighets ild, alle gjenstridige som blir ved i sin ondskap, og ikke tjener Jesus som deres Forløser: fra synd, død, og Satans rike. De skal dø i deres synder. Joh. 8, 24. Apostelen påminner oss videre: om vi har en tjeneste, da la oss bli i tjenesten, så vi ikke skulle være ustadige i denne tjeneste, som Gud har satt oss i, i hva vi kunne være Ham mest til ære og vår neste til gagn. Eller å lære og formane, da å gi akt på det, og om vi meddeler, da å gjøre det i enfoldighet, så vi ikke skulle være med de treske, som gir lite for å få mer igjen, eller utroper det for berømmelse og opphøyer seg av det. Når du gir, sier Kristus: så la ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør, Mat. 6, 3. La ikke din venstre hånd, det er så mye: ditt onde kjød og blod, eller falskhets ånd, som forråder deg til å stå på den venstre side, og fører deg til den evige død. Derfor må du døde det her, og la det vite hva den høyre hånd gjør. Eller det som er kommet av Åndens kjærlighet til Gud og din neste, da skal du stå på den høyre side, så skal du unngå og ta det mangfoldig igjen i den evige glede, for alle her som har gjort barmhjertighet med glede, så deres lyst er i å gjøre andre godt, de får den nådelønn der, når kjærligheten er uten skrømt, blir ved de som hater det onde, og henger fast ved det gode. For mange roper nok av kjærlighet, men den er falsk, for de kan samtykke med det onde, som andre gjør, ja og med det som stiger fra deres eget hjerte. Derfor skulle vi være inderlig vaktsomme i broderlig kjærlighet, å komme hverandre til hjelp med ærbødighet, forhindre slikt samtykke og fall, så vi sørger over vår broder, når vi så han ville falle, og så bruke alle midler for å få ham oppreist. For vé! Den som faller, når der ikke er noen til å reise ham opp igjen, sier Salomo i Pre. 4, 10. Derfor skulle vi ta tiden i akt og ikke være late der det kreves flittighet, men når vi så vår broder ville falle eller var fallen i noe slags elendighet, da å skynde seg å hjelpe ham opp igjen, ellers kunne han falle dypere og bli mer besværet. For jo lenger en kommer inn i synden, jo verre er det å komme ut fra den igjen, særdeles de fine lyster, som de onde lokker med, og han merker det ikke. Da skulle vi be i Ånden for å oppvarme ham, så vi samtidig kunne tjene Herren med fyrighet, da bekom vi overvinnelse og befrielse fra all fare. Vær tålmodige i trengselen, trøste oss med at den er her i tiden og det bør oss med mange trengsler å inngå til Guds Rike, så vi alltid er årvåkne i bønnen. For dermed kan vi jage bort fienden. Men glemmer vi å be, så er vi lett overvunnet, da vi ikke har noen makt av oss selv til å stå imot fiendene. Når vi ber Gud om nåde og hjelp, så må vi gjøre løfter og bedre oss igjen, til å være ettergivne mot våre fiender, ja gi og hjelpe alle, velsigne og be godt for dem. Vi skal glede oss med de glade og gråte med de gråtende. Å glede oss i synden med de onde, og sørge for timelig næring selv, eller og med dem som har verdens bedrøvelse, det kan ikke gå an, for da ble vi skikket likt med dem. Men vår bedrøvelse må alltid være etter Gud, som virker omvendelse til saliggjørelse, 2 Kor. 7, 10. Når vi ser noen har den og har falt, og vil reise seg opp igjen, så må vi sørge med, og når vi så vår broders jammer, og ikke tok del i den, så var vi ikke sanne Kristi lemmer. For når en lem på vårt legeme lider, så gjør det ondt i alle de andre lemmer. Slik er det også i det åndelige: Er Kristi kjærlighet i oss, så tar vi visst del i vår brors sorg. I dette kan vi og glede oss med de glade, så når noen er fornøyd og har fryd i ånden, fred og glede i Guds gjerning, så kan vi og ta del med ham, som felles søken, og skal samtidig glede oss i evighet. Hvilken forsmak vi nyter her.
Vår tekst befaler oss til sist at vi skal være som de der har et sinn imot hverandre til å gjøre godt, og ikke trakte etter de høye ting, å ville hovmode oss over hverandre, men holde oss til de lave, å tjene hverandre i sann ydmykhet av hjertet alltid fornedre oss selv, så vil Gud opphøye oss til sin ære. Amen.

_____________

Evangeliet på 2. søndag etter hellige tre konger.
Joh. 2, 1 – 11.

Og på den tredje dag ble det holdt et bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der. Men også Jesus og hans disipler var budne til bryllupet. Og da de manglet vin, sa Jesu mor til ham: De har ikke vin. Jesus sa til henne: Kvinne, hva har jeg med deg å gjøre? Min time er ennå ikke kommet. Hans mor sa til tjenerne: Hva han sier eder, det skal I gjøre. Men der var seks vannkar av sten, satt (frem) etter jødenes renselsesskikk, hvert holdt to eller tre anker. Jesus sa til dem: Fyll vannkarene med vann! Og de fylte dem inntil øverste (kant). Og han sa til dem: Øs nå og bær til kjøkemesteren! Og de bar frem. Men da kjøkemesteren smakte vannet som var blitt til vin, og ikke visste hvor det kom fra; – men tjenerne som hadde øst vannet, de visste det, – kalte kjøkemesteren på brudgommen og sa til ham: Hvert menneske setter først den gode vin frem, og når de er blitt drukne, da den ringere; du har gjemt den gode vin inntil nå. Denne begynnelse på (sine) tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet; og hans disipler trodde på ham.
Ingen som drikker av den gamle vin sier: han vil straks ha den nye! Nei, han sier: den gamle er bedre. Luk. 5, 39. Disse ord sier Jesus, når Han i det forrige vers har talt om at ingen lagrer ny vin i gamle lærflasker, ellers vil den nye vin sprenge lærflaskene så vinen spilles og derved blir ødelagt, men man lagrer ny vin i nye lærflasker, så blir de begge bevart. Denne lignelse setter Jesus frem om det nye og det gamle mennesket. For den gamle flaske er det gamle onde menneskets sinn, lyst og vilje i synden, og den nye flaske er det nye menneskets vilje, sinn, lyst og alle krefter, å elske og fornøye seg i det gode.
Den gamle vin er kjærlighet til verden og kjødelig behag. Dette blir snart gammelt, for et menneske finner ikke lenger smak i en synd og lyst som han har bedrevet, men vil straks på ny igjen fullende mer eller bedrive en annen, ja hva han kan komme på av kjødelig lyst, av djevelens innskytelse, så vil det snart bli gammelt, derimot Guds kjærlighet, som er den nye vin innøst i en åndelig hellig flaske eller hjertet, som er utrenset fra de gamle urene lyster, som blir fryd og glede i Guds gjerninger. Han er fornøyd med det minste gode han nyter av Herren og har fred og ro.
Å! Hvor dårlig er da den som drikker av den gamle vin og fyller sitt sinn med kjødets lyster i det jordiske, kjødelige hjerte, som drikker synden likesom jorden drikker vann og i tillegg bærer torn og tistel, er nær ved forbannelsen. Heb. 6, 8. De vil ikke straks ha den nye, for så lenge den gamle smaker dem så elsker de den. Akk! At de måtte få se dens fordervelse hvor besk den blir til sist, at de måtte avstå fra det og ikke lenger gjøre det onde. Da ville de kunne komme til å tørste etter den gode vin, som den himmelske Brudgom vil skjenke dem i evighet. For Jesus sier: Kan I få bryllupsfolket til å faste så lenge brudgommen er hos dem? Luk. 5, 34. Vi ser at dette også skjedde i vårt dags Evangelium. Selv om de hadde brudgommen, så manglet de likevel vin, men denne brudgom var kjødelig, og om han hadde noe på lager så tok det likevel ende, og den som drakk av denne vin tørstet mer. Derimot den som Jesus skjenker, han skal ikke tørste igjen, Joh. 4, 14, for Han ledsager dem til de levende vannkilder, og selv om Han ikke har det på lager, så kan Han ved sin guddommelige kraft virke vin, så mye og så hurtig som det trengs.
I vårt Evangelium leser vi at Jesus var i et bryllup, som var jordisk eller legemlig, og Han besøkte det for å overbevise og lære dem om det himmelske bryllup. Hans mor sa til Ham, at de manglet vin, Jesus svarte henne: Kvinne, hva har jeg med deg å gjøre? Min time er ennå ikke kommet. Det vil si: hva har jeg med å sørge for det jordiske bryllup? Her er brudgom, som må sørge for gjestene: når min time og tid kommer, at jeg skal sørge for gjestene, så skal det ikke mangle noe.
Hans mor sier til tjenerne: Hva han sier eder, det skal I gjøre. Her var en særskilt tro i Jesu mor som hun hadde til sin Sønn, den var imot all fornuft til det synlige, for i det visste hun at Han ikke hadde noe. I tillegg trodde hun imot ordet og svaret hun fikk. Dette var det største kjennetegn at hun elsket og forlot seg på Ham; for den man elsker og venter noe godt fra, den tror mann om han ikke svarer så vel. Ved troen fikk hun og hjelp, for hun trodde Gud og ble ikke gjort til skamme. Rom. 10, 11.
Jesus befaler å fylle vannkarene med vann, og de fylte dem helt opp til kanten, og Han sa: Øs nå og bær til kjøkemesteren! Han smakte vannet som var blitt til vin, og ikke visste hvor det kom fra; – men tjenerne som hadde øst vannet visste det. Slik går det de store herrer og mestrer i verden som har mye på lager, de sørger og gruer allikevel for de ikke skal få for lite, for de ser ikke Guds forsyn, men de ringe tjenere som arbeider, og de fattige som har lite og derfor kaster sin omsorg på Herren: de vet å prise Guds velsignelse. Der er vel mange som spotter med det og sier: Gud kommer ikke ned til dem med noe, Han gjør ikke noen mirakler nå som før, men de ser ikke Hans gjerninger. Å friste Ham med mirakler var formastelig, for det behøves ikke, men når vi ser til Hans velsignelse, gjør Han vann til vin. For er det ikke for kjødet, så likevel for ånden med et fornøyd sinn, som Daniel: han valgte heller å få vann enn vin, 1 kp. og slik forstår de ringe tjenere på Guds velsignelse i det naturlige, så og i det åndelige. Når Jesus gir Ordet kraft og liv i de ringe som begjærer og vil motta det, men de mektige akter og skjønner det ikke, fordi de ikke tror Gud.
Kjøkemesteren kalte på brudgommen og sa til ham: Hvert menneske setter først den gode vin frem, og når de er blitt drukne, da den ringere. Av dette vil de mennesker som er senket ned i synden, ta seg trøst til å synde og drikke seg drukne, da de sier: at Jesus var også i bryllup, gav dem vin og de drakk seg drukken. Siden drukkenskap er en last som hele Skriften avstraffer, som en gjørlig og fordømmende synd, når de ikke omvender seg i tide, så er det heller ikke noen trøst å få i den. Vi leser ikke at de var drukne, men det pleide å skje at menneskene gjorde slik. De setter først frem den gode vin og når de er blitt drukne, da den ringere. Slik ondskap både har skjedd og skjer altfor mye. Men dette var ikke Jesu velsignelsesgjerning til, at de skulle bruke det til overdådighet og synd, nei, tvert imot edruelighet og hellige øvelser, å love Gud derved som Han selv gjorde, Han søkte heller ikke noe ugudelig selskap, uten for å kalle dem til omvendelse.
Vårt dags Evangelium slutter med at: Denne begynnelse på (sine) tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet; og hans disipler trodde på ham. Så var dette begynnelsen på Hans kjærlighets godhet, at Han gjorde vann til vin. Dette var en god Herre å be til bryllup. Der kunne ikke være noen mangel hvor Han var med, og jeg tror alle ville ha Ham hos seg når de fikk hva de ønsket etter sitt kjøds behag. Men da Han vel er en mektig Herre, som kan gi og gir timelige velsignelse så mye Han ser det er nyttig, så kunne de derved fatte tro og kjærlighet til Ham. Men som Hans største og kjærligste velgjerninger er usynlige, så vil Han gyte sin Ånds vin i våre hjerter, og etter dette var det fremfor alt nødvendig å være begjærlig etter, som apostelen sier: Og drikk eder ikke drukne av vin, for i det er ryggesløshet, men bli fylt av Ånden! Ef. 5, 18. Med rettferdighet og fredsommelige frukter, så Han må styre deres hjerter til det gode. Akk! At enhver tørstet etter dette og hørte Jesu røst: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Joh. 7, 37. Ja, akk! At vi rett måtte tørste etter rettferdighet, så vi kunne gi akt på Hans Ord, høre Ham nøye. Da skulle vi få vin og melk uten betaling og forlyste oss over Herrens gode i de levendes land. Amen.

Bønn.

Å Jesus! Du som har all velsignelse, både timelig og evig, du som kan forandre vann til vin, lær du oss din nåde, kraft og godhet å kjenne, så vi og rett kunne tro og forlate oss på deg, ja gi du oss hva som er nyttig i tiden, til å berede oss for evigheten, utrydd du fra oss alt det som hindrer din Ånds vilje i oss, inngyt din kjærlighets kraft i våre hjerter, så vi kunne bli inderlig barmhjertig, brennende og flittige til å oppvekke, oppmuntre og styrke hverandre, til å avstå fra alt ugudelig vesen, som vil regjere vårt kjød. Utrydd du fra oss all hastig vrede, hovmodighet, vellyst og gjerrighet. Plant du i oss ved din gode Ånd ditt billede med saktmodighet, mildhet, sedelighet, ydmykhet og gavmildhet mot vår neste, så at vi kunne tro, elske og tjene deg i hellighet alle våre livs dager, det ber vi deg om, hør og bønnhør oss for din kjærlighets skyld. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Epistelen på 3. søndag etter hellige tre kongers dag.
Rom. 12, 16 – 21.

Vær ikke selvkloke! Betal ikke noen ondt med ondt; ha omsorg for det gode for alle menneskers åsyn! Dersom det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så vidt det står til eder! Hevn eder ikke selv, I elskelige, men gi (Guds) vrede rom! For det er skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil betale, sier Herren. Om da din fiende hungrer, gi ham mat; om han tørster, gi ham drikke! For når du gjør det, samler du gloende kull på hans hode. La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!
Å bli vis er en herlig ting, når det er av Åndens visdom, til å forkaste det onde og utvelge det gode. For jeg sender eder som får midt iblant ulver. Vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer. Mat. 10, 16. jeg ville dere skulle være som unge barn i ondskap, men fullkomne i forstand. For mange er barn, ja ikke det engang til det gode, men fullkomne mandige i det onde. De er vise til å elske seg selv, forlate seg på seg selv, som vi ser nå i disse tider, at de kjødelige kunnskaps vise, faller hen til det da de synes å være vise og blir likevel dårer. Rom. 1, 22. For de forkaster Herrens Ord, hva for visdom skulle de da ha? Jer. 8, 9. De bærer sitt eget vitnesbyrd og trosser på at de holder den moralske lov: elsker Gud og sin neste som seg selv, selv om de ligger i alle laster, og gjør overtredelser i deres hjerter mot Guds Bud, og har den fariseerske falske rettferdighets skinn, som de selv har opprettet seg, da de ikke vil være den Guds rettferdighet underdanig, Rom. 8, 7. De er lik den slekt som Salomo sier: en ætt som er ren i egne øyne, men ikke har vasket av seg sin egen skitt. Ord. 30, 12. For hvorledes skulle de bli vasket som forakter det bad, de skulle vaske seg i? Og den som skulle vaske dem, nemlig Jesu Kristi Guds Sønns blod, som skulle rense dem fra alle deres synder. 1 Joh. 1, 7. Ham fornekter noen helt, at de har behov av Ham, eller at Han var noen Forløser men bare en lærer. Andre bekjenner Ham som deres Frelser og Herre, og at de elsker Ham. Men de vil likevel ikke motta Ham, og la Han regjere over deres hjerter, men lever etter deres egen kjøds vilje, og likevel stoler de på nåden, selv om de med deres ondskaps skalkhets hyklerier, og selvvisdom, trår Guds Sønns blod under føttene og forakter Ham, som er blitt oss av Gud til visdom, rettferdighet, helliggjørelse og gjenløsning, 1 Kor. 1, 30. Men vet visst engang å gripe de selvvise i sin treskhet, når Han skal komme og forderve de vises visdom og tilintetgjøre de forstandiges forstand. 1 Kor. 1, 19. La oss derfor lyde Salomos ord: Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Ord. 3, 5 – 7. Dette er apostelens formaning i vår dags epistel: Vær ikke selvkloke! Betal ikke noen ondt med ondt; ha omsorg for det gode for alle menneskers åsyn! Å betale ondt med ondt: det er etter naturen, derfor må den dødes, å ha omsorg for menneskene i det jordiske, det kan også skje etter naturen, at en vil sin neste vel til legemets gode, likevel så: at han søker sitt eget vel først, og vil se seg selv forsynt, uten ellers hans naturlige kjærlighet er sterkt opptent etter kjødet, hvilket da er ustadig. Men å elske og ha omsorg for alle mennesker i det gode etter ånden; dette kan ikke skje, uten han først sørger for sin egen sjel, for ellers kunne den ene blinde lede den andre, og de begge falle i grøften, Luk. 6, 39, som Kristus lærte, og formaner slik: Når du engang omvender deg, da styrk dine brødre. 22. kp. 32. v. så må vi først få opplatte øyne, om vår salighets forarbeidelse på oss selv, og hvorledes vi kan forhindres av fiendene, når vi nå selv vil være frelste, så må vi og likeså elske vår neste, og da bære omsorg for alle. For som vi alle er søsken etter kjødet, fra våre første foreldre av: og vi alle er falne ved deres fall, så er vi og alle delaktige i Kristus, tilbys nåden i Ham, og de som mottar dere er barn og arvinger til det evige liv. For dette gode: å oppmuntre vår neste, så vel som oss selv, burde vår omsorg være lik for alle bestandig, så vi ikke anser noen person, høy eller lav, rik eller fattig, tyrk eller hedning, jøde eller greker. For alle er vi et, når vi kunne få brakt dem til Kristus, og i ham bli innpodet, Rom. 11, 17, som en fruktbar gren på Jesu Vintre. Joh. 15, 2 . Dersom det er mulig å ha fred med alle mennesker, så vidt det står til dere. Gud er en freds Gud, og fred burde vi da alle ha med hverandre, ingen måtte legge vinn på annet enn å ha fred. Men her sier apostelen: er det mulig da ha fred med alle mennesker, så vidt det står til dere, han vil med det si: Jag etter fred med alle og etter hellighet; for uten den skal ingen se Herren. Heb. 12, 14. Når dere nå helliger deres eget hjerte, sinn og ånd, og vender alle krefter med omsorg for nesten til det å elske ham, og fremme til det samme gode, advare ham for det onde, så blir ditt velmente råd ofte eller av mange tatt ille opp. Det er umulig at forfølgelser ikke skal komme; sier Kristus i, Luk. 17, 1. For Han er ikke kommet for å sende fred, men strid, Luk. 12, 51. For de blir vrede på grunn av dette og anser det som en bebreidelse, ja anser det for det verste onde man kan gjøre mot dem, når man går inn på samvittigheten og overbeviser, om den skyldige dom og straff som ligger over dem ifølge Guds Bud. Da de nå er kjødelige, så sanser eller tenker de ikke på annet, og roper: vi fordømmer dem, selv om det er: Guds Ord og deres egen samvittighets vitnesbyrd som dømmer dem. For de forklarer dette motsatt, og sier: det er menneskelige dommer, da de forherder sitt hjerte, og de som ikke vil la seg overtale, dem står ikke til oss å ha fred med, uten vi ville samtykke med dem i synden, og ettergi Guds vitnesbyrd, ved dette blir vi selv skyldige i deres blod. Nei, dette må ikke skje, om de enn ville være aldri så forbitret, så skal vi tåle det og ikke hevne oss selv, men gi vreden rom, ved å tenke oss om, gi tid før enn vi vil straffe, og da faller vår hevn bort. For der er skrevet, Gud forkynner oss i sitt Ord: Hevnen hører meg til, jeg vil betale sier Herren. Gjorde vi det og tenkte oss om, våket over all hastig iver som stiger opp, som vil bryte ut, så kan vi komme til ikke bare å drepe og kvele den, men og væpne oss med Jesu kjærlige sinn, så vi kunne gjøre vår fiende godt, så om vi ser ham sulten, da gi ham mat, og tørst, da gi ham drikke, og når vi gjør det, da samler vi glødende kull på hans hode, så det gløder opp hans øverste eller edleste del, hans sinn og hjerte eller samvittighet, som må vitne at der er forskjell på den som gjør godt mot ondt, og den som gjør ond mot godt. La oss derfor aldri overvinnes av det onde, men stå alle fristelser mandig imot, alltid frykte for fall, og tenke over hvorledes vi kunne være oppreiste selv, og ha omsorg for å reis opp vår neste som er sunket ned i synden, så vi kunne overvinne det onde med det gode. Amen.

___________ Evangeliet på 3. søndag etter hellige tre kongers dag. Mat. 8, 1 – 13.

Og da han gikk ned av berget, fulgte meget folk ham. Og se, en spedalsk kom, tilba ham og sa: Herre, om du vil, så kan du rense meg! Og Jesus rakte ham hånden ut, rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren! Og straks ble han renset for sin spedalskhet. Og Jesus sa til ham: Se til at du ikke sier det til noen; men gå, vis deg for presten, og ofre den gave som Moses har befalt, til et vitnesbyrd for dem. Men da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en høvedsmann til ham og sa: Herre, min dreng ligger verkbrudden hjemme og pines forferdelig. Jesus sa til ham: Jeg vil komme og helbrede ham. Men høvedsmannen svarte og sa: Herre, jeg er ikke verd at du skal gå inn under mitt tak; men si bare et ord, så blir min dreng helbredet. For jeg er og et menneske som er under overordnede og har stridsmenn under meg; og sier jeg til denne: Gå! Så går han, og til den andre: Kom! Så kommer han, og til min tjener: gjør det! Så gjør han det. Men da Jesus hørte dette, undret han seg og sa til dem som fulgte: Sannelig sier jeg eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro. Men jeg sier eder at mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmerikets rike; men rikets barn skal kastes ut i det ytterste mørke; der skal være gråt og tenners gnissel. Og Jesus sa til høvedsmannen: Gå bort; deg skje som du trodde! Og hans dreng ble helbredet i den samme time.
Uten tro er det umulig å behage Herren; for den som trer frem for Ham, må tro at han er til, og at Han er deres belønner som ivrig søker Ham. Heb. 11, 6. Det ord tro er så dyrebart, at det langt fra kan beskrives, eller noen uttale dets viktige innhold, og om vi kunne utføre den i ord, så består likevel ikke Guds Rike i ord, men det består i en sann forsikkring om Guds hjelp og bistand enda til i den største fare, at Han kan gjøre den lett, når vi søker Herren rett. Ingen ting var til større ubehag for Jesus enn de som ikke trodde på Ham. Men nå sier mange: Vi skal ikke være vantro eller fortvile, men ha den gode tro; likevel ransaker de ikke og prøver etter om det er en ond skjelvende tro, full av djevelske frukter, behersket av all synd, de har da troen, men gjerningen er død, Jak. 2, 17. de som skal komme frem til Gud å oppsøke Ham må tenke over at Han er hellig, så må de ha et botferdig sinn med hat til synden i det minste. For om de ikke har fått seier over det, så er det troens minste kjennetegn, at den ytrer seg i sann lengsel etter Gud, å overvinner, hater og strider imot det onde med frykt og kjærlighet.
I vår dags Evangelium leser vi, om to som trodde som oppsøkte Jesus og ble hjulpet i deres trang, den første var en spedalsk, som ba Jesus og sa, Herre om du vil, så kan du vel rense meg! Her har han denne tro, at Jesus kunne rense ham, men var ikke forvisset om Han ville. Derfor rakte Jesus ut hånden og sa: jeg vil; bli ren! Og den spedalske ble straks renset, det var det samme som om Jesus ville si: Jeg vil selv være ren fra alle syndige smerter og skade, både på legem og sjel, og likeså elsker jeg dere, og vil dere så sant være renset, som jeg vil rense dere, så skal dere nok bli hjulpet. For jeg er kommet for å gi mitt liv hen i døden for dere, for at dere derved kunne bli frelst fra den evige død, og renset til det evige liv. Kristus sa videre til ham: Se til at du ikke sier det til noen; men gå, vis deg for presten, og ofre den gave som Moses har befalt, til et vitnesbyrd for dem i deres samvittighet at jeg frelser og leger deg uten å kreve noe: enten du skal bekjentgjøre det til min ære, eller vil ha noe offer, men at du kan ofre din gave på alteret til dem. For det søker de etter, så vel som deres berømmelse for deres gjerninger. , selv om disse ikke er noe mot mine, derfor skal dette være til et motsatt vitne. Slik hjalp og lært Han, den første som kom til Ham og søkte hjelp i sin nød. Deretter trådde en høvedsmann frem for Jesus, ba Han og sa: Min dreng ligger hjemme verkbrudden og pines forferdelig. Her var Jesus straks ferdig til å svare: jeg vil komme og helbrede ham, og høvedsmannen svarte og sa: herre, jeg er ikke verd at du skal gå inn under mitt tak; men si bare et ord, så blir min dreng helbredet. For jeg er og et menneske som er under overordnede og har stridsmenn under meg; og sier jeg til denne: Gå! Så går han, og til den andre: Kom! Så kommer han, og til min tjener: Gjør det! Så gjør han det. Her var troens fullkomne og store kjennetegn.
For det første, som er den edleste og rette begynnelse til en sann levende tro: Det er ydmykhet. Denne dyd fantes hos dette menneske i en høy grad, da han som var en høvedsmann, holdt seg likevel så uverdig, at han syntes det var for mye at Jesus gikk inn under hans tak, selv om Kristus gikk inn til de aller ringeste. Mange aktet ikke dette for noen nåde, ja de fleste fariseere og skriftlærde foraktet Ham, og ville ikke ha Ham i sine hus, uten for å friste og spotte Ham, som deres like gjør med alle Kristi etterfølgere.
For det andre: var det en sterk tilforlatenhet og tro i høvedsmannen, som han hadde på Jesu kraft, at bare ett ord, trodde han var nok til å helbrede sin dreng.
For det tredje: Hans tros rette kjennetegn, kan sees av hans bekjennelse om de underordnede, at hva han sa til dem det gjorde de, sier han. Dette var et av de kjennetegn på kjærlighet, for en herre eller husbonde kan vel befale og true sine tjenere, at de må gjøre det som han byder, likevel skjer det sjelden straks, når det ikke skjer av kjærlighet og lydighet. Men denne høvedsmann, når han bare sier: til den ene gå! Så går han, og til den andre: Kom! Så kommer han. Av dette kan vi se at han hadde inntatt deres hjerter med kjærlighet. En sann kristen vil ikke ha tvungne tjenere, men at de skal være villige. Ville vi alle legge vinn etter denne høvedsmanns tro, ydmykhet og kjærlighet, da kunne vi utrette mer med et mildt ord, enn med mange trusler og slag, ja jeg vil ikke nevne den gyselige banning, som har tatt så sterkt overhånd blant menneskene, så det er som om Satan skulle befale. Fra ham er ulydighet kommet, han følger de og lærer av. At høvedsmannen hadde bedre orden, når han befalte tjenerne å gjøre det eller det, så var det nok. Den som er en villig herre, kan ikke fordra onde tjenere. For når de ikke vil la seg bøye og gå med det gode, eller om han alvorlig skal formane til lydighet, og påminne dem om straffen, når da ikke tjenerne forbedres, så følger han Luthers råd, skille seg av med dem, og ikke føder slike folk, men søker lydige tjenere, som utretter hans gjerning med villighet. Da Jesus hørte høvedsmannen, forundret Han seg, og sa til dem som fulgte: Sannelig sier jeg eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro. Men jeg sier eder at mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmerikets rike; men rikets barn skal kastes ut i det ytterste mørke; der skal være gråt og tenners gnissel. Kristus som kjente alles tro: de rettskafne og de falske. Han forundret seg over denne edle høvedsmanns tro og dyder, at han der var en hedning, som ingen kunnskap av profetene eller Guds åpenbarte religion hadde, han kunne likevel ha så edelt og troende hjerte, fordi han hadde latt sin vilje bøye under Guds Ånd, som umiddelbart hadde virket den sanne fortrolighet i Gud, at ikke hele Israel, som Jesus i sine kjøds dager, talte med, hadde slik en tro, selv om de hadde Ordet og brukte alle seremonier, så fantes ikke så stor en tro. Her ser vi at den utvortes gudsdyrkelse ikke hjelper, for da vi aldeles ikke må forkaste Ordet og sakramentene fordi Guds Ånd virker helst, og har mest makt ve dem, å opplyse, veilede og styrke oss, når vi vil være oppriktige. Men hvis hørelsen ikke ble blandet med troen, så hjelper det slett ikke, uten til Guds rettferdige æres traff. For Jesus sier: at mange skal komme fra øst og vest, nemlig fra hedningene, som Han vil med sine meddelbare Ord, hvor Han kan få tjenere til å gå ut å forkynne det, og kalle dem inn til sin nattverd, så og umiddelbar ved sin Ånds beredelse, innkaller av dem mange til å sitte til bords med Abraham og alle hans troende, lydige barn i Guds Rikes Evangelium, som Israel som hadde løftene og profetenes vitnesbyrd. Men forherdet sitt hjerte, stoler på kunnskapen og lever i vantroen, med alle dens syndige frukter som den bærer, de skal samtlige kastes ut i det ytterste mørke, der skal være gråt og tenners gnissel. Fordi de her har elsket den kjødelige lyst, fulgt øyens og kjøds lyst, gledet seg i verdens vellyster og bitt sine tenner sammen for å motstå Guds Ånd, Ord og tjenere. Ap. Gj. 7, 54. For på hin dag, skal hver skje som de tror, har de trodd djevelens bud, fulgt det onde, så får de der gå bort med ham og få sin lønn. Har de trodd Gud og holdt Hans Bud, så sier Jesus til dem som til høvedsmannen: gå bort, deg skje som du tror, og hans tjener ble helbredet i samme time, og kunne så tjene sin herre. Slik skal også vi be vår Herre om hjelp, for når vi er blitt syke av synden, da ydmyke oss og søke Jesus som vår lege, tro Hans Ord og lyde Hans befalinger, da blir vi helbredet til å love, prise og tjene Ham i tid og evighet. Amen.

Bønn.

Herre tenn du opp troens lys i vårt hjerte ved Din Hellige Ånds virkning, lær oss å kjenne hva som står din Ånd imot, og hindrer troens fremvekst i oss. La oss ikke bli med dem som har ditt Rikes Evangelium og kaler seg Rikets barn, likevel ikke tror ditt Ord og mottar din Ånd, å bære de rette troens frukter. Men former du troen i våre hjerter, så den måtte bli kraftig i din kjærlighet til å hate den onde, og henge fast ved det gode, så vi kunne vise de rette frukter, bli dine elskelige barn, som oppriktig sørger din vilje og utretter den trofast, så at vi kunne ofre deg velbehagelige offer, som skjer på grunn av troen på din Sønn Jesus Kristus vår Herre. Amen.

************

Epistelen på 4. søndag etter hellige tre kongers dag.
Rom. 13, 8 – 10.

Bli ingen noe skyldig uten å elske hverandre; for den som elsker den annen har oppfylt loven. For det: Du skal ikke bedrive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke bære falskt vitnesbyrd, du skal ikke begjære, og om det er noe annet bud, det innbefattes som i en hovedsum i dette ord, som er: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten ondt; derfor er kjærligheten lovens fylde.
Det pleier å brukes av mange, især av utvortes rettferdige eller av mennesker som er gjeldfri, som har betalt sin skatt, toll og tiende, dette ord: Jeg er ingen noen skyldig, eller: Jeg er dem ikke noe skyldig. Dette skjer helst når den ene blir vred på den andre, og de avbryter vennskapet. Men så lenge vi er naturlige, ja og siden når Guds Ånd kommer til å virke, så taler vi mange ubetenksomme, syndige og unyttige ord. For den er en fullkommen mann, som har temmet alle sine lemmer, og deriblant er tungen det verste lem å temme, Jak.3, 8, skal det skje, så må det bli ved Guds Ånds kraft, at han renser hjertet og de unyttige ord kommer til å smerte i det vi gjør regnskap, og holder vår doms dag til straffen, om mulig hver gang vi feiler. For derved kunne Åndens ild fortære de unyttige ord, så vi kunne likesom legge dem på vektskåler eller tenke over dem. Men den som taler lettsindig, selv om Ånden tukter en for det, når han ikke vil undersøke feilen så blir han i sin elendighet og jager Åndens påminnelse fra seg. Vi vil betrakte omtalte ord: Jeg er ingen noe skyldig. Dette byder apostelen oss i vår dags epistel: Bli ingen noe skyldige; for han har i de forgående vers bedt at enhver skal betale det som han skylder, sin skatt, toll, tiende, frykt og ære. Men nå legger han til: Bli ingen noe skyldige uten å elske hverandre. Av dette ser vi det er et uriktig ord: vi er ingen noe skyldig, da vi likevel alle er forpliktet til å elske hverandre. For det går ikke bare til venner, men så snart vi vil være kristne, så heter det og til fiendene, da Kristus sier: Syndere elsker syndere, og hedninger kan og elske sine venner, men vi skal elske våre fiender, Mat. 5. kp. for det følger av Ånden, vi som er Guds barn har innbyrdes kjærlighet til hverandre vi som tror. For Paulus sier: vi er selv lærte av Gud til å elske hverandre. 1 Tes. 4, 9. Men nå kan den kjærlighet bli naturlig, dersom vi ikke drives av Guds Ånd til å elske fiendene og gjøre dem godt, søke å overvinne dem med Guds kjærlighets overbevisning, og om noen blir vred eller faller fra vårt samfunn, da si ikke: jeg er ham ikke noe skyldig, men tenke og si: han falt nå, jeg kan snart gjøre likeså, dersom den Allmektiges Hånd slipper meg, og jeg ikke holder fast ved Herren. Vi må ynkes over den som farer vill fra sannhetens vei, og se å hjelpe slik en til rette med en saktmodig ånd, 2 Tim. 2, 25. Og slik skal vi la vår kjærlighets lue brenne med bønn og Guds Ords idelige påminnelse å oppreise han. Vil han da ikke lyde, så har vi frelst vår sjel. De som slik elsker hverandre, har oppfylt Loven, for dette: Du skal ikke bedrive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke bære falskt vitnesbyrd, du skal ikke begjære, og om det er noe annet bud, det innbefattes som i en hovedsum i dette ord, som er: Du skal elske din neste som deg selv.
Mange atskillige løgner blir sagt av verdens mennesker, men ikke noe mer blir løyet enn dette, at de fleste mennesker sier: at de elsker sin neste som seg selv, og de har kjærlighet til ham, det stoler de på ja roser seg av, og er likevel en stor usannferdighet når en betrakter fruktene av det ord: elsk din neste som deg selv; likevel kan de vel gis medhold på en side, når vi tar Amnons kjærlighet til Tamar, 2 Sam. 13, 1 – 20, nemlig i ukyskhet, i dette kunne vel finnes likskap, allikevel så elsket ikke hun ham igjen slik. Eller kunne vi ta den rike mann, han elsket sine brødre, hvis like er nok av deres kjærlighet, som består i praleri, forfengelighet, verdens herlighet, ja all slags vellyst, fråtserier og drukkenskap, å samtykke og bedrive slike lyster med hverandre, nå kan der enda være en liten art av frykt for lystenes bedrifters skyld, at de skal lide noen straff, derfor vil de gjerne med den rike mann at en eller annen Lasarus skulle sendes, som kunne vitne om den evige herlighet, og tvert imot straffen som kommer over dem. Men de vil derimot ikke høre Moses og profetene, Luk. 16, 29, enda mindre Evangeliet om det fullkomne kjærlighets bud. For Loven oppfylles i dette: elsk din neste som deg selv; men når evangeliet er mottatt, da krever eller tvinger den ikke noe. For det går av lyst at en ikke bare elsker sine egne ting og søker sin nestes, 1 Kor. 10, 24, og kjærligheten gjør ikke sin neste noe ondt, for den er Lovens fylde.
Vil vi nå betrakte det først, hvor mye Loven holdes, at en elsker sin neste som seg selv, så kan vi lett fatte at det siste: nemlig å forlate sine egne ting er borte. Menneskene lyver på seg selv, sier av det de ikke enten har eller bruker; for apostelen Johannes sier: På det kjenner vi Guds kjærlighet, at Han satte sitt liv til for oss, så er vi og skylde å sette livet til for brødrene, Joh. 3, 16. hvor mye det mangler på dette kan ikke beskrives med ord og penn. For når vi ser alt det onde som bedrives i hor og mord på atskillige måter, at den ene forråder den andre med syndige lyster, og gjør mord med falskt vitnesbyrds trøst i synden, hat til det gode, at de mer forvender sin nestes rett enn forfremmer den. Begjærer sin nestes gods isteden for å hjelpe ham til det. Ja, på alle måter søker sitt eget, hva de selv kan forlyste og fylle sitt onde kjøds begjæringer i, så nesten ved det ikke bare blir uten hjelp, men også nedtrykt. Likevel våger slike mennesker å stole på, ja, trosse at de elsker sin neste som seg selv, likevel søker enhver å fremme sitt eget gagn. For alle føder nok sitt eget kjød og forfrisker det til nødvendig opphold, når det er å få, som og de sanne kristne gjør, men vi er kalte til frihet, bare at vi ikke misbruker den ved kjødets anledning, Gal. 5, 13, som frister i den uskyldige nødvendighet og omgang med nesten, å så besmitte ånden med skyld, lettferdighet, overdådighet og hat, så en vil oppete, fortære eller forderve den åndelige kjærlighet av den kjødelige som Paulus dette om, at de kan begynne i Ånd og fullende i kjød. Gal. 3, 3. Dersom vi ikke nøye våker, ber, strider imot kjødet og prøver oss etter Guds Ord. Vi må derfor våke, som er oppvakte fra syndens søvn og elske Gud over alle ting, denne hellige kjærlighet fyller budene til nesten, og som vi nå ser oss fridd ut av faren og vi ser vår neste i nød, så må vi sette oss i hans sted. Som vi da ville han skulle våge sitt liv for å frelse oss, så må vi og gjøre. Ja, la denne Guds kjærlighets lue, som forklarer om et evig liv og glede, både for oss, og vår frelste neste, at vi da måtte gjerne forlate dette liv for å få de falne oppreiste igjen, og holde vår svake broder vede hånden, undertrykke ham med styrke og trøst om befrielse, og så faller det av seg selv, at vi i det legemlige hjelper ham; for hvor kjærlighets gjerninger ikke bevises i det naturlige liv, der finnes aldeles ikke kjærlighet i det åndelige liv, å bringe nesten til den evige lykksalighet. Amen.

_______________

Evangeliet på 4. søndag etter hellige tre kongers dag.
Mat. 8, 23 – 27.

Og han gikk i båten, og hans disipler fulgte ham. Og se, det ble en stor storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene; men han sov. Da gikk hans disipler til ham, vekket ham og sa: Herre, frels oss, vi går under! Og han sa til dem: Hvorfor er I redde, I lite troende? Da sto han opp og truet vindene og sjøen, og det ble ganske blikkstille. Men menneskene undret seg og sa: Hva er dette for en, som både vindene og sjøen er lydige?
Jesus rakte straks hånden ut og tok fatt i ham og sa til ham: Du lite troende, hvorfor tviler du? Mat. 14, 31. Å tro når det ingen fare er, det kan være en død tro. Å trosse og kaste seg selv i faren på en sterk tro, det er formastelse. Å tvile om Guds frelse, når vi etter Hans bud vil oppsøke Ham: det er vantro, og derimot tro vi Ham og går etter Hans bud, når fare møter oss, og så begynner å frykte, det er liten tro. Dette ser vi om Peter, at da Jesus kom vandrende på vannet, så var Peter straks av troens gnist ferdig å be Jesus at Han skulle be han til seg. For han ville ikke vandre uten han fikk lov av sin Herre, å gå til slik en gjerning mot naturen. Selv om han elsket sin Herre heftig og ville vandre til ham. Og da Jesus sa: Kom, så trådde Peter ut av båten og gikk på vannet for å komme til Jesus, men da han så på det sterke været fryktet han og begynte å synke og ropte: Herre, frels meg! Da rakte Jesus ut hånden og tok fatt i han.
Ved dette vil vi i vårt Evangelium betrakte, men ikke etter naturen, eller den timelige beskrivelse; for det sier orden: men utlegge dem på åndelig vis. Evangelisten sier: at Jesus gikk i båten, og hans disipler fulgte Ham. Og se, det ble en stor storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene; men han sov. Når vi tror Jesu Ord og åpner vårt hjerte for Ham, da kommer Han inn der, og så begynner vi å seile på havet, så vi på grunn av troens seier farer over eller bader vårt onde kjød og blod, verden og djevelen, løfte opp vårt sinn over dem, for før lå vi senket ned under dem, men nå løftes vi opp ved Jesu kraft, så vi så vi vandrer over på syndens hav, men så begynner det å storme; for djevelen han blåser opp onde mennesker til å forføre og prøve oss, i tillegg kommer vårt kjød og blod, som fører strid imot Ånden. Her kommer Bileals bekker til å bruse og forskrekke oss, som David sier. For nå vil vår tro skjules og gå under. Imidlertid så har vi likevel tatt Himmelens og jordens Gud i vårt hjertes skip. Men Han sov: legemligvis kunne Han sove, og legemlig fare var de i, men i den skulle vi aldri bli så redde, for i den legemlige fare, når vi ikke fryktes i faren, så kan vi heller ikke omkomme uten Guds behagelige vilje. Men i åndelig fare kan mange ting føre oss fra Guds vilje, og vi kan komme i den evige elendighet. Åndelig sette kan Israels Gud ikke sove eller slumre, men i fristelsens sund særskilt når den er fra Ham: nemlig fristelsen fra Gud, da kan han prøve oss, skjule seg og late som Han sover.
Da gikk hans disipler til ham, vekket ham og sa: Herre, frels oss, vi går under! Slik må også vi i vår nød og trang, i angsten vekket Ham opp. For bønner vekker opp Guds hjerte til barmhjertighet og frelse, når vi ber rett i troen, ikke tvilende, for den som tviler er som en havs bølge, sier Jakob, 1 kp. 6. v. For om vi ba om et ondt og vantro hjerte og trelldoms frykt for straffen, uten kjærlighet og sønnlig tillit, så kunne det ikke hjelpe. Men når vi av kjødet, verden og djevelen vil undertrykkes, og vi ikke føler makt til å overvinne dem, la oss da gå til Jesus med vår ydmyke bønner, klage vår nød at vi er i fare og forgår, om han da svarer: hvorfor er dere så redde dere lite troende. Da må vi tilstå vår svakhet, at vi ikke har makt til å overvinne dem, så truer Han både været og sjøen, og det blir stille. Ja, den som påkaller Ham av hele sitt hjerte, med den sanne fortrolighet, som en lydig disippel, å ville elske, ære og tjene sin Mester og Herre, han får visst kraft over fienden. For hvor Jesus på grunn av troen er kommet for å bo, der kan vel fiendene bruse og sette frykt i de svakttroende hjerter. Men så er likevel Jesus mektig til å trøste, og gi oss sin stille Ånds vær. For når Herren skulle komme til Elias, så kom der først en kraftig storm, et jordskjelv og en ild. Men Herren var ikke der, 1 Kong. 19, 11. For det er enten Hans makts elementer eller Hans fiender, som Han jager foran seg, og etter disse sterke elementer, eller fiender kommer den stille sakte lyd, 12 v. som Herren er i, slik også vi når nå kjødet, verden og djevelen bruser, eller Herrens storm går over oss med prøve på vår tro, om vi er iført den rette rustning, og renset ved slik ild, at vi ikke lar oss forføre av fienden, enten ved tillokkelser eller trussel, så er det tid, at vi holder fast omkring oss Herrens Bud, tror Ordet, holder oss til Gud ved bønnen, inntil den storm er forbi, så vi kan vente på Herren og allting blir stille. Dette er noe som vi enten ikke kan rett si ut med menneskelig tunge, eller av naturen begripe og forstå. Men dette blir forunderlig, at både vindene og sjøen er Ham lydig. For Herren har makt over sine egne gjerninger, og likeså har Han makt over fienden, så Han kan ikke røre oss. Allting kan Gud med sin allmakt true og forhindre, unntagen vår frie vilje, den kan Han og forhindre i onde råd, at ikke gjerningen skjer, og en tid lokker og bøyer den til det inntil de onde forsettelig forherder seg igjen, motstår Hans Bud, og de styrter seg til sist selv i ulykken. La oss derfor ikke gå til noen gjerning, uten vi med Peter først spør om lov. For om vi elsker Herren, så kan vi likevel av uvitenhet , eller av vågsomenhet gjøre det Han ikke har behag i, og vi kan heller ikke ha makt til det; som vi ser om Peter da uværet kom, så begynte han og frykte og straks synke, og det fordi han ikke hadde troens kraft. Slik kan det ofte skje, et barn kan ha kjærlighet til å gjøre sine foreldres vilje, men de har ikke makt. Går de nå til gjerningen uten deres tillatelse, så kan de omkomme eller ødelegge seg i et vanskelig arbeide. Men når foreldrene så det, så ville de vel hjelpe dem. For Jesus rakte hånden ut når Peter begynte å synke: slik gjør Jesus ved oss bestandig som oppriktig ber Han om det når fienden stormer og vår lille tro begynner å frykte, så vi synker eller ikke tør gå Ham i møte og få kraftig seier over fienden. Da tar Jesus oss ved hånden og frelser oss, derfor må vi være dess mer lydige til å elske, ære, tjene og takke Ham. Amen.

Bønn.

Store Gud, du som er god og allmektig, opplys du oss om din godhet, så vi rett kunne elske deg, og i denne kjærlighet vise vår skyldighet mot vår neste. La all vår gjeld være til ham å elske, og ikke bare å gjøre ham rett, men som du gir oss godt for ondt, at vi og slik gjør mot vår neste, og om da fienden stormer og vil skremme oss, byd da at hans brusing må stilne, når du ser at vår svake tro vil gå under, og om du, som vel ikke sover men skjuler deg for oss, mens din vrede varer, og du vil prøve vår tro, at vi skulle kjenne dine gjerninger, så lær oss da rett å håpe på deg, overlat oss i din hånd og søk om frelse, og som din makt kan bøye alle ting, så bøy og avverg alt ondt råd, så at vi kunne bli frelste til å leve og prise deg. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Lektien på Marias renselses dag. Mal. 3, 1 – 4.

Se jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg. Brått skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere stunder etter. Se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. Men hvem kan utholde den dagen han kommer? Hvem kan bli stående når han åpenbarer seg? For han er som smelter-ild og som vasker-lut. Han skal sitte og rense sølvet. Han skal rense Levis barn, lutre dem som sølv og gull. Og de skal bære fram for Herren offergaver i rettferdighet. Da skal Judas og Jerusalems offergaver behage Herren, som i eldgamle dager, som i fordums år.
De høye herrer i verden, som skal reise gjennom ørkener, hvor der ikke er vei eller den er ikke fredig, de sender tjenere foran seg som skal gjøre den klar, slik gjør også herrenes Herre og kongenes Konge, Gud og Mann, Jesus Kristus, Han sendte sin engel: døperen Johannes, da Han: nemlig Jesus, var legemlig på jorden, så beredte Johannes veg for Ham. Han gjorde ikke dette for Hans manndom, men Guddom, som vi leser Evangeliet på Juledag, og da Gud ofte sender sine tjenere slik, som skal berede vei, særskilt i den siste tid, vil Gud komme og la sine sendebud gå omkring i all verden for å preke Evangeliet, til et vitnesbyrd for alt folket: som Jesus sier, Mat. 28, 19 og Mark. 16, 15, så de ikke skal være uvitende om de ting som skal skje. Så Hans rettferdighet ved det kan både belønnes og straffes, enhver etter som han har fortjent. Vi leser profetens ord i vår lektie, at Herren sier: Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg. Brått skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere stunder etter. Se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. Så snart Ordets hammer og Den Hellige Ånds forarbeidende nåde får knuse hjertet, så det blir slått ned, saktmodig og ydmykt, kjed av verdens lyst, kjærlighet, sorg og begjær, da blir det Guds tempel hvor Han vil komme. Slikt et hjerte og sinn skulle vi ha, som Gud kunne ha sitt værelse i. Dette burde være vår største lyst, å oppsøke ved bønn og alvorlig ransakelse, etter det onde som står Guds Ånd imot, lete etter det gode, ved Ordet og hjertets prøvelse, så vi kunne finne hva Herrens behagelige vilje er. Å gjøre slik som Han rett har lært oss det, så vi kunne være som Paulus sier: Heb. 12, som er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, til det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til de førstefødtes forsamling og menighet, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til det nye testamentets midler, Jesus. For Han er den pakts Engel , som er kommet for å forlike oss med Gud, opprette pakten som er brutt på vår side, og Gud har avsagt dommen. Men har vi lyst på forlikelse og vil unngå straffen, da har Herren av bare nåde sendt sin Sønn, som er ofret for våre synder, og derfor sier apostelen videre: at vi er kommet til bestenkelsens blod, som taler bedre enn Abel. Heb. 12, 24. For Abels blod ropte om hevn, men Jesu blod ber om nåde, den onde samvittighet smittet, eller forbannet Abels blod og gjorde det urent, 1 Mos. 4. Men Jesus blod renser bort vår urenhet, og dette vil nok svi i våre onde kjøds lyster. For det er som ild, salt og såpe. Derfor sier vår tekst: Men hvem kan utholde den dagen han kommer? Hvem kan bli stående når han åpenbarer seg? For han er som smelter-ild og som vasker-lut. Han skal sitte og smelte og rens sølvet. Han skal rense Levis barn, lutre dem som sølv og gull. Se nå til at dere ikke unnslår dere for å høre denne røst, at ikke noe alminnelig eller urent skal komme inn i det nye Jerusalem. Åp. 21, 27. Men utenfor er hundene og trollmennene og horkarlene og manndraperne og agudsdyrkerne og enhver som elsker og øver løgn. 22, 15. Deres del skal være i ildsjøen, som brenner med ild og svovel. For selv om dere her kan bedra mennesker, lyve og hykle for dem, og kunne unngå med deres gudfryktighets skinn, så kan dere likevel ikke unngå for Gud på den store åpenbarings Dag. For da skal hyklerne skjelve, og hvem kan bestå for den fortærende brynde? Ingen! Bare den som gjør rett og rettferdighet. Es. 33. Derfor, vil vi være frelste, så må vi være blant Levis barn, så vi tror Guds levende Ord, så det blir som ild og smelter våre hjerter, ransaker dem, prøver om der er noen syndige lyster, de da måtte tæres bort, lutres og renses fra all urenhet. For Han, nemlig Jesus utøste sitt blod, som er såpen som Han renser og vasker oss med, og uten vi ikke mottar Ham, så Han får vasket bort alle våre urenheter, så har vi ingen del i Ham. Joh. 13, 8. For den som er kommet for Guds stol, og tjener Ham natt og dag i Hans Tempel, de har toet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Åp. 7, 14 – 15. Så må vi vaske oss, bli rene, slutte å gjøre ondt og lære å gjøre godt. Gud som utvelger i elendighets ovn, han vil med sin kjærlighet smelte oss som sølvet og lutre oss ved sin rettferdighets ild, fra all urettferdighet, så våre gjerninger som flyter ut fra troen, kan bli så klartskinnende som gullet. For ved fristelser og trengsler, av djevelen, verden og kjødet, prøves vår tro om vi vil holde med det onde, eller vi vil stride mandig imot det. Vil vi dette siste, så tenner Gud opp sin hellighets ild som brenner og opplyser oss om hva godt Han vil skjenke oss, når vi vil lyde, og hva straff vi får om vi viker og er ulydige. Men når dette kommer at vi skal så sterkt rens oss fra all urenhet, så oppfylles det Herren sier ved profeten: og det skal skje i alt landet at to tredjedeler i det skal utryddes, de skal oppgi ånden. Den Åndens lyst de hadde til Gud skal de oppgi og forlate når fristelsen kommer, da de lar seg lokke eller tru til å vike fra Herrens Bud og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Es. 63, 10. Så Han må vike fra dem. Bare en tredjedel skal bli spart, Og denne tredjedelen vil jeg la gå gjennom ilden og rense den, som en renser sølv, og prøve den, som en prøver gull. De skal påkalle mitt navn, og jeg vil bønnhøre dem, Jeg vil si: De er mitt folk! – Og de skal si: Herren er min Gud! Sak. 13, 8 – 9. Dette blir da som vår lektie sier: Da, nemlig når de er blitt lutret: skal Judas og Jerusalems offergaver behage Herren, som i eldgamle dager, som i fordums år. For slaktoffer og brennoffer behager Ham ikke, men et sønderknust hjerte er det offer som Herren behager, for Gud forsmår ikke et sorgfullt hjerte, Sal. 51, 19, som er bedrøvet over synden og etter rettferdighet og hater all falskhet, dem vil Han trøste og glede. Så skal vi love, prise og takke Ham, utbre Hans ære og synge Ham salmer som i fordums tid, da Han frelste sine profeter og apostler fra trengselen. Den samme gode og barmhjertige Gud er til ennå, Han kan vi forlate oss på, Han vil frelse oss fra nød og sorg, så den skal forsvinne, når vi bare lar oss lutre og berede til å motta det gode, som Han skjenker oss etter løftet, likesom Han skjenkte sin Sønn Jesus Kristus trøst og herlighet. Ham skulle vi da love og glede oss med i evighet. Amen.

____________ Evangeliet på Maria renselses dag. Luk. 2, 22 – 32.

Og da deres renselses dager etter Mose lov var til ende, førte de ham opp til Jerusalem for å fremstille ham for Herren, – etter det som er skrevet i Herrens lov: Alt mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles helliget Herren, – og å gi offer etter det som er sagt i Herrens lov: et par turtelduer eller to unge duer. Og se, det var et menneske i Jerusalem som het Simeon, og dette menneske var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels trøst; og den Hellige Ånd var over ham. Og det var forutsagt ham av den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden, før han hadde sett Herrens salvede. Og det var forutsagt ham av den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden, før han hadde sett Herrens salvede. Og han kom, (drevet) av Ånden, inn i tempelet, og da foreldrene førte det lille barnet Jesus inn for å gjøre med ham som man pleier etter loven, da tok han ham på sine armer og lovet Gud og sa: Herre, nå lar du din tjener fare i fred, etter ditt ord; for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til å opplyse hedningene, og til en herlighet for ditt folk Israel.
Siden vi har slike løfter dere elskelige: nemlig, at Gud vil være vår fader og vi skal være Hans barn og arvinger til det evige liv. Da la oss rense oss fra all kjødets og åndens besmittelse, så vi kunne fullende helliggjørelsen i Guds frykt! 2 Kor. 7, 1. Her ønsker apostelen at vi skal rense oss fra all kjøds og ånds besmittelse, og vi har i vår lektie talt om renselse, som må skje før enn vårt offer kan bli behagelig for Herren, siden Han hater det som er smittet, syke, halte og blinde, Mal. 1, 8, som kommer fra det onde hjerte. Byder oss derfor at vi skal ydmyke oss, ellers vil Han ta bort sitt hellige navn, Ord og gjerninger, og la det kunngjøres iblant hedningene, 11. v. så er det nødvendig at vi først renser vår ånd, sinn og vilje som er vendt til hovmodighet, ærgjerrighet, og vrede, med mer. For blir vi ydmyke, kjærlige, gode og milde, så må kjødet tvinges under det, og ved botens smerte drepe det gamle mennesket, eller hans legeme, eller det onde hjerte, kjød og blod, begjær, lathet, ukyskhet, fråtseri, drukkenskap og all urenhet kommer fra. For skal vi fullende den hellige strid i gudsfrykt, da må vi ikke ha noe kjærlighet til verden, eller dovenhet å etterlate Guds befalinger. Dette leser vi om i vårt Evangelium om Marias renselse, at hun ikke gjorde men tok Mose Lov i akt, fremstilte sitt barn for Herren, likesom skrevet er i Herrens Lov, at alt mannkjønn som åpner mors liv skal kalles hellig for Herren, og å gi offer, et par turtelduer. Dette burde nå tas i akt av oss. Så som Jesus første gang ble fremstilt i det timelige tempel, og det ble ofret duer for Ham, så brøt Han siden ned sitt tempel eller legeme, Joh. 2, 19, for at Han ville avskaffe alle utvortes ofringer av dyr og skapte ting, hvilket Herren hadde forordnet til forbilleder på Ham: Han, nemlig Jesus oppofret seg selv eller sitt legeme på korset til et behagelig offer, og til en søt lukt for Herren, Ef. 5, 2, som våre synder skulle forsones ved, og vi renses og vaskes fra all smitte, og så igjen oppofre vår sjel og legeme til Herrens tjeneste i stedet for de to turtelduer, og vi skulle nå være enfoldige som duer, Mat. 10, 16, i Guds rettsindighet. 2 Kor. 1, 12. Avlegge all falskhet, hykleri og bedrageri. Være lik duer som ofte renser seg og ofte yngler, så og vi at vi ofte renser oss, siden her er så mye vi kan bli urene av i denne syndige verden, vår fiendes besmittelse kan så lett krenke oss og påføre oss urenhet, vi må derfor speile oss i Guds hellige Lov og prøve oss etter hvert et bud, overtreder vi et, så er vi skyldige i alle, og kan ikke komme til Gud før enn vi blir renset, og derfor må vi søke Jesus. Når Han frigjør oss, så må vi elske og tjene Ham, da viser Han oss til vår neste. For vi tjener Ham når vi samler til Hans Rike. Det blir da som duen i det den yngler, så og vi kunne avle barn ved Evangeliet og føde dem i Kristus: som Paulus sier han gjorde, 1 Kor. 4, 15 og dra flere til å avlegge syndens onde.
Evangelisten melder videre om et menneske, nemlig Simeon, som var rettferdig og gudfryktig, derfor ventet Israels trøst og Den Hellige Ånd var over ham. Og det var forutsagt ham av den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden, før han hadde sett Herrens salvede. Her tales ofte i Skriften, især i Apostlenes Gjerninger, at de var utsendte av Den Hellige Ånd, og at Han vitnet hva som skulle skje dem. Ap. Gj. 13, 4; 20, 23 osv. Dette vil de verdens vise slett ikke tro om Den Hellige Ånds gjerning. For de er fiender til Ham. Andre forstår ikke eller gir ikke akt på Hans virkninger, begjæring, opplysning og gjensvar, ja de ber eller spør Ham ikke om noe, derfor kan de heller ikke forlange svar. Vi skulle derfor tro og føle vår formørkelse, be Ham om opplysning og ledsagelse, og når vi så gir akt på Åndens minnelser, prøve det innvortes vitnesbyrd ifølge det utvortes Guds Ord, det er bokstaven eller ordene som vi hører eller leser, så skal vi føle vitnesbyrdet. For ånden er i frykt, angst og uro når det onde bedrives, derimot fred, ro og glede når vi gjør godt. Til dette kan vel tillegges atskillige vitnesbyrd om disse ting, at vi tviler og ikke vet hva vi skal gjøre, ja og kommer i angst for lovlige ting, i det vi tenker det kan være syndig og er det likevel ikke, for eksempel: på den ene måte når vi kan påminne vår neste eller overbevise ham om det onde, og han forarger seg, hvilke den onde ånd forestiller er synd, enda det er ikke det, når det er skjedd av kjærlighet, eller på den andre side når vi ikke påminner ham, fordi vi ikke hadde ord, da Herren ikke så det var tjenlig for oss, og fienden hadde lagt rep på oss og bundet oss med, og Herren lot tungen henge ved ganen. (Men når jeg taler vil jeg åpne munnen, sier Herren, Esek. 3, 25 – 27.) At vi da skulle tenke at vi ikke hadde pådradd oss hans blod og at det skulle kreves av vår hånd fordi vi ikke hadde tilsakt ham sin døds straff. 18. v. Da vi likevel hadde vilje til det men ikke ord. Men her må det våkes, for vi kan ha ord og Åndens drift, men la oss hindre av kjødelig frykt, ære og persons anseelse. Ellers kan vi og frykte i legemlige ting å tale, handle, arbeide og bruke denne verden, især når vi skal gjøre det med verdens mennesker, da kan vi være i angst og frykt for at vi skulle bli delaktige eller besmittet av deres synder, dette kan vel lett skje, og derfor må vi vokte oss. For iblant deres syndige selskaper må vi likevel ofte være, ellers måtte vi gå ut av verden, 1 Kor. 5, 10 men vi skal ikke bli lik dem i dette og være av verden, Joh. 17, 16, om vi er i verden. Når da vår ånd er opprørt av angst og uro, så la oss gjøre som Simeon, han kom til tempelet, søkte Jesus, tok Ham på sine armer, priste Gud og sa: Herre, nå lar du din tjener fare i fred, etter ditt ord; for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til å opplyse hedningene, og til en herlighet for ditt folk Israel. La oss også slik søke Guds tempel eller kirke, som består av hellige mennesker samfunn i Kristi sinn, der kan Jesus med sin opplysning lære oss ved sin Ånd, Ord og tjenere hva vi skal gjøre og lade. Blir vi nå lydige, så skal vi se vi får fred i vår ånd, for samvittighets synd får vi opplysning, tukt og angst over, likevel forlatelse, når vi avstår, og det vi mener var syn men var det ikke allikevel, får vi glede og fred igjen for vår varsomhet og lydighet, og da skal vi visst føle Guds frelse, når vi vil vandre på rettferdighets og gudfryktighets vei. Akk! Hvilken nåde var det da, når vi med Simeon opplevde høy alder, for grå hår er en deilig krone når de finnes på rettferdighets veier. Ord. 16, 30. Ja, prydet skulle vi da bli med rettferdighets rike lønn av Gud, når vi farer hen til fredens boliger. Amen.

Bønn.

Hellige Gud! Hellige du oss ved Ordets opplysning med din Hellige Ånds kraft, så vi måtte bli renset og lutret fra all synds urenhet, så vårt offer ikke skulle være besmittet med synden og bli til stank for deg. Nei, lutre du oss med din hellige ild, så vi kunne bli Lysets barn, som vandrer på fredens vei, etter din Sønns Jesu Kristi eksempel. Og når du ser at vi av vanvittighet feiler, eller av uvitenhet ikke vet hva som er deg til mishag eller behag, før du oss da ved din Ånds opprørelse inn i ditt hellige samfunn, der vi kunne få underretning om, og i mangel av det, at de ikke er å finne, så lat din Ånd ved Ordet eller umiddelbar føre oss på den rette vei, så vi likevel måtte kunne fatte og forstå hva vi skulle gjøre og virke. Bønnhør du oss for Jesu skyld. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Epistelen på 5. søndag etter hellige tre kongers dag.
Kol. 3, 12 – 17.

Så ifør eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskelige, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og innbyrdes tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen; likesom og Kristus tilga eder, således og I! Men over alt dette (ifør eder) kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd! Og Kristi ord bo rikelig innen i eder i all visdom, så I lærer og formaner hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger yndig i eders hjerter for Herren, og alt hva I gjør i ord eller gjerning, (gjør) det alt i den Herre Jesu navn, idet I takker Gud og Faderen ved ham! Det pleier å være alminnelig at enhver ifører sitt legeme, klær etter sin verdslige stand og formue. Likevel går det og over, for en tjener vil ofte være sin herre lik, og den som ikke har formue låner for at han kan hovmode seg av sin drakt. Slik gjør noen, andre akter ikke på det, men forøder det ved annen synds overdådighet, eller og er så gjerrig at de ikke akter det. Ja, en del holder det for dårlighet å pynte det usle legeme med forfengelig og overdådig drakt, som det og er. Likeså er det i det åndelige: noen vil sitte til bords i Guds Rike ved Jesu høyre og venstre side, Mat. 20, 21, de trakter etter opphøyelse og herlighet utvortes, men etterligner ikke i gjerningen, å tjene Herren, vil opphøye seg selv og skal derfor fornedres. 23, 11, for den begjæring etter det gode ligger i dem, og de mener å låne seg klær og hykle seg frem, ta på seg gudfryktighets skinn og nekte dens kraft, 2 Tim. 3, 5. Eller de leser og får kunnskap som oppblåser dem, 1 Kor. 8, 2, så de opphøyer seg av det. Andre akter ikke på det på grunn av deres gjerrighet eller dovenhet, og en del holder det for en skam å kle seg i den stand som de burde være i og er kalt til, nemlig Kristi skikkelse. For hvor bespottelig det er og aktes av Satans forblindede og med synden bekledde eller i dens lyster gledende mennesker, det hører og ser vi ofte, at de akter Kristi korsets Ord og hellige levnet for en forargelse eller dårlighet. 1 Kor. 1. kp. La oss da ikke være lik noen av disse deler, men tenke over vår teksts ord, hva apostelen der formaner oss til å gjøre, når han sier: Så ifør eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og innbyrdes tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen. For verdens mennesker er hevngjerrige, ellers kan de og tilgi utvortes, ja velsigne med sin munn og likevel banne i sitt innerste, Sal. 62, 5, og øver trette. Slik må ikke dere gjøre, men tilgi av hjerte likesom Kristus, som elsket sine fiender og ynket seg over deres elendighet så Han gråt over dem, og det var Hans glede når de omvendte seg. Han ettergav dere all gjelden, så må også dere gjøre mot deres skyldnere, og over alle disse ting så ifør dere kjærligheten som er fullkommenhetens bånd. For alle andre ting skal oppløses og avskaffes, men ikke kjærligheten, og fra den flyter alle dyder. Derfor er det, over alle ting å være iført kjærlighet. For uten den kan vi ikke få fred med Gud som er idel kjærlighet. Men da skal Guds fred triumfere i deres hjerter, for i den er vi kalt til et legeme, at dere alle skal være som ett i Gud, og være takknemlige både imot Gud over alle ting, fra Ham kommer også alle gavene som dere nyter, derfor skal dere også vise kjærlighet og takknemlighet mot menneskene.

La Kristi Ord bo rikelig innen i eder i all visdom. For verdens mennesker har dem vel utvortes i munnen, hører og leser dem, men hva kan det hjelpe å ha mat og drikke, se og tale om den, når vi ikke nyter noe av det, så måtte vi jo krepere, og i tillegg aktes for dårer som var fra forstanden, ja, verre: for dersom det er noe å få, da er likevel de fleste så kloke at de forsyner legemet. Men Guds Ord som det er rikelig av, det blir likevel spart på, eller helst krenket, og fordreid av djevelens redskaper så han forråder mange sjeler ved det, og altså må disse aktes for dårer, som enten sparer når de har det, eller krenker Guds Ord og ved det skader både seg selv og andre. For om de hadde Guds Ord, når de ikke tar det til hjerte, så vansmekter likevel deres ånd. Bruk dere derfor Guds Ord rikelig i visdom så dere gjør etter det, lærer og påminner dere selv med salmer og åndelige viser. For når dere er vise så bruker dere og sanger som kan oppbygge deres ånd, i det dere synger yndig i deres hjerter for Herren, Han hører og ser alt det dere foretar dere. Derfor alt det som dere gjør i ord og gjerning, ja alle ting skal dere gjøre i den Herre Jesu navn. I dette har Satan vrengt og tatt seg en vrang formaning med lære, at hva de foretar seg i timelige ting til deres egen ære, gjerrighets begjæring og syndig trass, ja bestyrkelse i det onde, at de skal nevne Jesu navn over, eller til det de gjør, likesom trollmenner, manere og spåkvinner som i dette høye Frelserens navn bruker til sin ondskap, og da innbiller seg og andre at det ikke er synd. Således kan vi lett forstå at Satan forvandler seg til en lysets engel, når vi ikke tenker oss om. For alle dyrebare Guds navn er satt en stor straff over ved det andre Bud, da Herren sier: Han vil ikke holde dem uskyldig! Men Jesus navn som er særskilt utmerket her på jorden, som alle de andre uttrykte Guds navn er forente i, da all guddommens fylde er samlet i Kristus. Kol. 2, 9. Så skal også hvert kne bøye seg for Jesu navn på hin Dag, og alle de som da vil bli frelste fra å skjelve, når de bekjenner at Han er en Herre til Gud Faders ære, de må og bruke det til trøst her slik at når de nevner det, da å vike bort fra all urettferdighet. 2 Tim. 2, 19. I disse Ord ser vi hvorledes vi skal gjøre vår gjerning i Jesu navn, når Han er blitt en Herre til Gud Faders ære, så skal våre gjerninger være oppofret til Guds ære, så vi følger den i alle deler. For som apostelen sier, at all Guds gave blir helliget på grunn av Guds Ord, 1. kp. 5. v., så og all annen gjerning vi gjør, enten eter eller drikker så skal det alt gjøres til Guds ære. 1 Kor. 10, 31. Da vi er igjenløste ved Jesu blod og renset ved troen på Ordet, så skal vi alltid takke Gud og Faderen på grunn av Ham, og opphøye Hans hellige navn. Amen.

___________

Evangeliet på 5. søndag etter hellige tre kongers dag.
Mat. 13, 24 – 30.

En annen lignelse fremsatte han for dem og sa: Himmerikets rike er å ligne med et menneske som sådde god sæd i sin åker. Men da grøden vokste og bar frukt, da kom også klinten til syne. Da gikk husbondens tjenere frem og sa til ham: Herre, sådde du ikke god sæd i din åker? Hvorfra kommer da klinten? Han sa til dem: Det har et fiendsk menneske gjort. Da sa tjenerne til ham: Vil du da at vi skal gå bort og luke den vekk? Men han sa: Nei, for at I ikke også skal rykke opp hveten når I luker klinten vekk. La dem begge vokse sammen inntil høsten, og i høstens tid vil jeg si til høstfolkene: Sank først klinten sammen og bind den i knipper for å brenne den opp; man samle hveten i min lade.
I som er gjenfødt, ikke av forkrenkelig, men uforkrenkelig sæd, ved Guds ord som lever og blir evinnelig. 1 Pet. 1, 23. Her sier apostelen at Guds Ord er en uforkrenkelig sæd, hvorfor måtte det da ikke gjenføde alle mennesker, bære frukt og aldri bli forkrenket (forgjengelig)? Måtte vi vel spørre, men på dette kan det lett svares, at det er menneskenes motstand, forakt og harde hjerters jord, som er full av ukrutt, og at det blir krenket og mister sin kraft, det skjer ikke ved Guds Ord i seg selv, men fienden sår sin klinte iblant det, derved blir det fordervet. Det ser vi i dagens Evangelium av lignelsen som Jesus setter frem om Himmerikets Rike, som lignes ved et menneske som sådde god sæd i sin åker. Her heter det ikke annet, enn sæden var god. Men da mennesket sov kom hans fiende og sådde klinte iblant hveten og gikk bort. Her ser vi hva det kommer av at Guds Ord ikke får sin rette fremgang. For som synden er kommet til verden ved djevelens avindsyke, Visd. 2, 24, så gjør han og med sine tjenere flid å så klinte iblant hveten, med falske forevendinger og onder forhindringer i menneskenes hjerte, så Guds Ords sæd ikke skal få gjort dem fri fra fordervelsen. For så snart Guds tjenere forkynner Guds Ord så vil djevelen og verdens mennesker forhindre. Kan de ikke åpenbart stå den ånd imot, så forsøker de med hemmelig falskhet. For det heter: Men mens menneskene sov, kom hans fiende og sådde klinten – . Når Guds Ord og Ånd har vakt opp menneskene av syndens søvn til å gjøre rettferdighets gjerning, 1 Kor. 15, 34, da kan fienden ikke komme grovt med de laster som de før har drevet så grovt, å få dem til å gjøre det samme, så prøver han med sine synder. Dersom nå menneskene blir sikre, legger seg til å sove og ikke våker, så kommer fienden med klinten, den ser deilig ut i blomst, med sine glatte ord, Sal. 55, 22, som han kom til Eva. For han lover frihet og at de skal bli Gud lik. Av dette kan vi snart bli bedratt, dersom vi faller fra Guds Bud. Derfor må vi våke. For sover vi på vår sjelspost, så våker nok djevelen, som går omkring som en brølende løve, og søker hvem han kan oppsluke. 1 Pet. 5, 8. Der hvor han da finner at våre øyner eller ånds lys er overslumret av sikkerhet eller dovenhets søvn, der innskyter han all falskhet, eller ved onde mennesker innbiller eller forfører alle de som ikke blir faste ved Guds Ord, og søker å rense sitt hjerte etter det. For når han har sådd klinten, så går han bort og skjuler seg, fordi ingen skal kjenne at det er han. Men da grøden vokser og bar frukt, da kom klinten og tilsyne. Dette er merkelig, så lenge Guds Ords sæd bare ligger i jorden, eller vokser opp og ikke er kommet til frukt, så skiller det onde seg ikke ut fra det andre eller man skjønner det. For med den gode virkning må de oppriktige hjerter gjøre som kvinnen med den lille deig, som skjulte den i tre mål mel, inntil alt ble surt, Mat. 13, 33, slik må dere gjemme Ordet i deres hjerter, inntil det får feste røtter og kommer til makt og så bære frukt og utbre Guds ære, å påminne sin neste om hva han skal gjøre og handle, og så vil visst klinten komme tilsyne, at mange har hørt Ordet, men fienden har sådd klinte i deres hjerter, så ser man de onde frukter. Da åpenbares deres onde gjerninger, så husbonden eller Guds tjenere kan se dem. Nå kan en vel spørre: Herre! Sådde du ikke god sæd i din åker, hvor kommer så klinten fra? Men han svarte: Det har et fiendsk menneske gjort. Da sa tjenerne til ham: Vil du da at vi skal gå bort og luk den vekk? Men han sa: Nei, for at I ikke også skal rykke opp hveten år I luker klinten vekk. Guds Ord er nå sannhet i alle deler. Kristi lignelser er merkverdige, og det går her som skrevet er: at når Guds tjenere ser klinten, så tror de at såmannen ikke har gjort sin flid med å forkynne rett, siden de ser at det iblant er onde frukter, så får de dette svart: at det er onde mennesker og djevelens sæd, som har sådd sitt ukrutt i de falske hykleres hjerter. Så vil Guds tjenere, især dem, som er noe nidkjære for Guds æres beskjemmelse, de vil straks rykke opp klinten, avsi disse falske vennskap og samfunn, forby dem å være med de oppriktige, og sier til dem at de har ingen del med dem som bærer slike frukter, straffer deres hyklerier grovt. Men Guds Ånd og sædmenn som er kommet til erfaring, han tillater dem ikke dette. For vi ser hvor nær en hykler, som bærer klintens frukter, daglig skinnende men ikke gode, og en oppriktig som bærer god frukt, de står så nær hverandre at når det onde skulle rykkes opp, så følger det gode med. Så mang en svak som ikke var kommet til kraft , kunne bli rykket opp, og mange som sæden ikke var sådd hos, kunne bli forhindret. Derfor så lenge de falske hjerter holder med i læren, ikke laster Guds barn eller bruker åpenbart svik, atskillelse eller forførelse og hat, så får de la det vokse sammen. Men de må nøye betrakte hva som er ond og godt, lære å skille kraft fra skinn, overbevise og lære det gode, hva klinten er, og så lar man dem vokse sammen, som husbonden svarte. Men dersom hykleren eller fiendens klinte, begynner å kvele ned hveten, forføre deres hjerter, som ikke var onde, gjør splidaktigheter og forargelse mot den lære som vi har lært, og viker fra den, Rom. 16, 17 – 18, da er det tid å skille seg fra slike, og ikke røre ved det urene. 2 Kor. 6, 17. For ellers blir de de verste til å forføre, da de blir hengitt til et forvent sinn og store fiender til Guds sannhet fordi de brenner seg på Lyset, så brister de. For de vil ikke bøye seg og de atskiller seg gjerne selv fra Guds samfunn og åpenbares. Når vi bare er rettskafne, passer på og ikke sover, våger å la vårt lys skinne for menneskene, så åpenbarer klinten seg selv, så der er ikke de frukter i ham, som i oss. For om Judas gikk med Jesus, så bar han likevel sitt onde, tyvaktige, gjerrige, djevelske hjerte, Joh. 13, 2, som Kristus ofte overbeviser ham om, 6. kp. 70. v. som ikke skilte ham fra seg, selv om Han visste at han ville forråde ham. For da: nemlig når han forrådde ham, så atskilte Judas seg selv. Likedan går det nok ennå i vårt samfunn. Vi får da la det stå til høsten, så skal vel høstfolkene komme når den gode frukt blir moden, da å ta bort klinten eller de onde mennesker, for nå følger ikke hveten med, binde de onde i knipper, kaste dem i ilden der de får sin fortjente lønn. Der høster djevelen frukt i elendig pine, med dem som han har forført. Derimot skal såmannen komme med sine nek med glede, høste fryd av sitt arbeid og samle i laden til Gud, som har føde i å gjøre godt, han vil også glede seg i det i evighet. Amen.

Bønn.

Gode Gud! Så du god sæd ut i våre hjerter, og gi oss kraft, å bære rette troens frukter i saktmodighet, ydmykhet, barmhjertighet og fordragenhet mot hverandre ved din kjærlighet, som er det sterke bånd, som alle fienders list ikke kan slite, vekk oss opp med din Ånd, så vi ikke skulle sove, og fienden da så splid, stolthet, gjerrighet eller noe lyst. Om vi ser hans sæd sådd ned i din åker eller menneskenes hjerter, som bare hører deg til, om vi da ikke straks rykker dem opp. Opplys oss da du allvitende, som ser at vi ved det kunne gjøre skade, lær oss å bruke all forsiktighet, så ikke den gode sæd skulle rykkes opp eller forderves, men at vi kunne skille imellom hveten og klinten, gi oss kraft å bære gode frukter, så at når du befaler det, å skille klinten fra hveten, for å brenne opp de onde, vi da må være med den gode jord, som b ærer mye frukt og blir evinnelig. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Epistelen på 6. søndag etter hellige tre kongers dag.
2 Pet. 1, 12 – 18.

Derfor vil jeg ikke forsømme alltid å påminne eder om dette, skjønt I vet det og er grunnfestet i sannheten, som er (hos eder): men jeg akter det for rett å vekke eder med påminnelse, så lenge jeg er i denne hytte, da jeg vet at nedleggelsen av min hytte snart er for hånden, som og vår Herre Jesus Kristus har åpenbart meg. Jeg vil og gjøre meg flid for at I til enhver tid etter min bortgang skal kunne ha dette i erindring. For vi har ikke fulgt klokt sammensatte fabler, da vi kunngjorde eder vår Herre Jesu Kristi makt og tilkommelse, men vi har selv vært øyenvitner til hans majestet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, idet en sådan røst lød til ham fra den majestetiske herlighet: Denne er min Sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag, og denne røst hørte vi komme fra himlene da vi var med ham på det hellige berg.
Det vil aktes av mange for unyttig, ja de forarger seg, når de blir påminnet og lært den ting som de husker og vet å gjøre. Dette skjer av deres sikkerhet og stolthet, at de skal være så dyktige, så ingen har noe å påminne eller lære dem. Ved dette kan likevel en viktig gjerning bli forsømt, eller de kan ta feil. Dette skjer vel i det legemlige, men enda mer i det åndelige, for når en vil påminne den andre om de plikter som Gud krever av oss, og lærer ham å gjøre det, hvor ofte utbryter ikke mange med forakt, og sier: de vet det før, og noen blir sinte, spotter og forfølger en velment påminnelse og lærerikt eksempel, på det man bør gjøre, selv om den forherdede feiler mye og stort behov av det. Han kaster seg selv ved det i ulykken. Vi vil da ikke være lik disse, men med glede motta påminnelser av hverandre, om vi enn husker det. For om vi enn var aldri så vel lært og styrket, så kunne vi snart glemme det og falle. Derfor minner apostelen oss på det før vår epistel, at vi skal i vores tro bevise dyd og kunnskap om Guds vilje, avholde oss fra det onde, og leve i kjærlighet, så disse ting kunne være i overflod, da lar de oss ikke være late, men de som glemmer sine gamle synders renselse han er blind, og ser ikke langt, det vil si: Han ser ikke at det onde kommer igjen, når han glemmer å rense seg fra det, så blir han derfor blind. Deretter sier vår tekst: Derfor vil jeg ikke forsømme alltid å påminne eder om dette, skjønt I vet det og er grunnfestet i sannheten, som er (hos eder); men jeg akter det for rett å vekke eder med påminnelse, så lenge jeg er i denne hytte. At en naturlig far har sorg for sine naturlige barn, især når han skal forlate dem i vanskelig tilstand, blant mange farer eller viktige embeter, som de kunne ved forsiktighet og flittighet skaffe seg stor lykke og herlighet i livet, og ved uforsiktighet og lathet styrte seg i stor fare og elendighet. Om deres far da har noen kjærlighet, da må han sørge og ikke glemme å formane sine barn når han forlater dem. Enda mindre kan det skje av de åndelige fedre som har avlet barn i Kristus, og skal forlate dem i denne verdens farlige vandreplan, hvor vandelen er så viktig, at den enten beror på evig liv og herlighet, eller evig død og elendighet. Skulle de ikke sørge, påminne og formane sine barn, å ta seg i vare for alle farer og forførelse. Ja, det kan vi nok tro de gjør, og at de gamle lærefedre, apostlene og deres etterfølgere ser at når Paulus skulle ta avskjed med sine barn i Kristus, som han hadde vandret ikring blant og preket Evangeliet for, og visste at han ikke skulle se dem mer, så var han i frykt og sorg, da han visste at det skulle komme inn farlige ulver inn i blant dem etter hans bortgang, som ikke skulle spare hjorden. Og at det blant dem selv skulle oppstå menn som talte forvendte ting for å dra disiplene etter seg. Derfor sier han: Våk og gi akt på eder selv og hele den hjord, som Den Hellige Ånd har satt eder til tilsynsmenn for å føde Guds menighet, denne som Han kjøpte med sitt eget blod. Her setter han seg selv frem som et flittig eksempel, som viser sin flittighet ved å komme de skrøpelige til hjelp og komme den Herre Jesu Ord i hu, at det var saligere å gi enn å ta, Ap. Gj. 20. kp. Dette er visst enhver kristens arbeide: Sorg og formaning, da Den Hellige Ånd vitner om forførelse, falskhet og frafall, av de som tidligere holt med , og at de enfoldiges hjerter ved det forføres. Især når Ånden vitner, det vil si: det siste de talte med dem, som Guds redskaper, som kan tåle å vite sin død eller Herren ser det er nyttig for dem. For de gir ham noe vitnesbyrd om deres avskjed fra verden. Dette ser vi også at Peter sier i vår tekst: da jeg vet at nedleggelsen av min hytte (nemlig legemets avleggelse eller fraskillelse) snart er for hånden, som og vår Herre Jesus Kristus har åpenbart meg. For Kristus hadde før sagt til ham, at andre skulle binde opp om ham og føre ham dit han ikke ville. Joh. 21, 18. Det var til hans korsfestelses død. Jeg ville endatil gjøre min flid så dere alle skulle komme alle disse ting i hu, og alltid ha oppmuntring av det etter min utgang. I dette fulgte han trofast sin Herres eksempel, og beviste at hans kjærlighet var fullkommen, som vi leser om i Evangeliet på tredje juledag. For nå fulgte han Hans fotspor, da han fødte Hans får. Likesom Jesus elsket sine egne inntil døden, formante og lærte dem, tenkte mer på dem enn på seg selv, ba for sine fiender, så og Peter. Selv om han visste sin død var nært forestående, så hadde han likevel mer omsorg for de troende, å oppmuntre dem og vitne om Guds sannhet. For vi, sier han: har ikke etterfulgt klokt sammensatte fabler, da vi kunngjorde eder vår Herre Jesu Kristi makt og tilkommelse. Her vil vi ikke tale om den store mengde fabler i det vi kaller vår kristendomstid. For cd vil vel hete kristne, selv om de ikke bare nekter Kristi gjerninger men og Ord, at de gjør alle forvendinger og fabeldikt er av Satans list, blitt svært kloke til det onde. Disse som slik åpenbart fornekter Kristi lære, er ikke å skrive om og overbevise, da det er vel skjedd, men vil ikke frukte. Men vi vil betrakte om den, som kunngjør Jesu Kristi tilkommelse, ikke annerledes enn som en fabel og fortelling, har foretatt seg som de sju presters sønner, å nevne Jesu navn over dem som har urene ånder, da likevel djevelen ved det har makt over dem, til å rive klærne fra dem. Ap. Gj. 16, 22. For dette kan vi jo se av prester og andre som har påtatt seg å forkynne Guds Ord, og Jesu Kraft og tilkommelse, å gi de dydige lønn og straffe det onde. Straks de har eller mens de taler det, så har djevelen makt i deres hjerter, med gjerrighet, stolthet, vrede og andre elendigheter, sp han river av dem all Kristi rettferdighets drakt. Men vi, sier Peter og hans like som er iført med kraft av Herren, og ikke lenger overvinnes av synden. Vi har selv vært øyenvitner til hans majestet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, idet en sådan røst lød til ham fra den majestetiske herlighet: Denne er min Sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag, og denne røst hørte vi komme fra himlene da vi var med ham på det hellige berg. Slik kan jo alle troende bekjenne, som har bygget på den faste klippe og hellige berg, som Jesus er: og i ånden forklarer seg for alle de som tror Hans Ord, slik at de vandrer etter det, de har i ånden sett og hørt det samme, så det er ikke en fabel. La oss derfor bli iblant dem, så Han som ble æret av den Allmektige Fader, fordi Han var Hans vilje lydig og ble i Hans kjærlighet. Vi og måtte bli i Jesu kjærlighet og være lydig mot Hans befalinger. Amen.

____________

Evangeliet på 6. søndag etter hellige tre kongers dag.
Mat. 17, 1 – 9.

Og seks dager deretter tok Jesus Peter og Jakob og hans bror Johannes med seg og førte dem avsides opp på et høyt berg. Og han ble forvandlet for dem, og hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elias viste seg for dem og talte med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, her er det godt for oss å være; vil du, så skal vi gjøre tre boliger her, en til deg og en til Moses og en til Elias. Mens han ennå talte, se, da ble de overskygget av en lysende sky, og se, det kom en røst fra skyen som sa: Denne er min Sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag; hør ham! Og da disiplene hørte det, falt de ned på sitt ansikt og fryktet meget. Og Jesus gikk frem, rørte ved dem og sa: Stå opp, og frykt ikke! Men da de oppløftet sine øyne, så de ingen uten Jesus alene. Og da de gikk ned av berget, bød Jesus dem og sa: I skal ikke fortelle noen om dette syn, før Menneskesønnen er oppstaden fra de døde.
Den som elsker meg skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare meg selv for ham. At Jesus ville åpenbare seg selv for den Han elsket, det må forståes om Hans guddommelige makt og herlighets åpenbarelse. For legemlig åpenbarte Han seg både for venner og fiender, disse siste som var vantro, ukjærlige, stolte og gjerrige, de var til en forargelse for Jesus, for de så Ham, men Han hadde ingen skikkelse. For Hans fattige, ydmyke, ringe og tjenestvillige vandel og levnet var folkenes spott og forhånelse, 44. Sal., og Hans guddommelige, kraftige og synlige gjerninger, som Han beviste for menneskene, forvendte de og sa: Han gjør det ved Be’elsebul, djevelens øverste. Luk. 11, 15. Dem som Han da skulle åpenbare seg selv for, er etter sin guddommelige natur, åndelige kraft, klarhet og herlighet. For Han selv er guddommelig, og bare tok på seg den menneskelige natur, lot seg føde av et menneske og kaltes Menneskesønnen. Det må vi betrakte slik, at han nå åndelig, på grunn av sin kjærlighet inntar menneskenes hjerter, de unnfanger og føder Han, så Han bor i dem, som vi leser i Juledags Evangelium, og derfor kalles Han Menneskenes Sønn. Ikke én men manges. De som Han nå vil åpenbare seg for, etter sin åndelige herlighet, er de som elsker Ham, og dette ser vi av vår dags Evangelium at Han gjorde, og åpenbaret sin herlighet her i tiden for Peter, Jakob og Johannes, som elsket Ham, ja denne siste som er utnevnt, og var den som Jesus elsket, Joh. 21, 20. Han, nemlig Jesus, førte dem opp på et høyt berg, og der ble Han forvandlet for dem, Hans ansikt ble skinnende som solen, men Hans klær hvite som lyset, her åpenbarte Han seg selv for dem hvem Han var. Moses og Elias ble sett av dem og talte med Ham. Da svarte Peter og sa til Jesus: Herre, her er det godt for oss å være; vil du, så skal vi gjøre tre boliger her, en til deg og en til Moses og en til Elias. Dette forteller evangelisten Lukas noe nøyere om og sier i 9. kp: at Moses og Elias talte om Hans utgang som skulle fullbyrdes i Jerusalem, og at Peter ikke visste hva han sa, dette kan tenkes at når Gud med sine tjenere åpenbarer seg i verden, enten for Kristus eller Hans kristne, så er det ikke annet enn Han vil lære og styrke oss til å gjøre vår gjerning i tiden, og hvorledes vi ved lidelser skal gå ut av verden og sener inngå i herlighet, dette kan den troende sjel som skriver dette, tale av egen erfaring, følelse, åpenbarelse og herlighet, som han selv har hatt og som ikke kan beskrives, heller ikke nevnes dette nå for noen, så de skulle tro og forlate seg på slike åpenbarelser. For det er langt fra at han selv forlater seg på dette, og enda mindre vil rose seg av det, for det er av Guds nåde uten fortjeneste, skjenket ham en forsmak på Guds Rike, og han forlater seg på ingen ting utenom bare på Guds kjærlighet, at han elsker Herren og holder Hans befalinger. Denne tro ønsker han at enhver ville ønske seg, så ble vi vel engang hisset åpenbart i den evige herlighet. At Peter ikke visste hva han sa når han talte om at han ville bygge Kristus, Moses og Elias boliger på berget, det kan vi vel forstå, for hvem kunne bygge dem hus, eller ville de ha det her i verden, da de var ånder forklaret i den evige herlighet, som Kristus var utsendt til å forkynne og utløse oss fra verdens rike hus og herlighet, så vi skulle berede oss til den evige klarhet, og derfor sier Han: i min Faders hus er mange boliger, jeg går bort for å berede eder sted. Joh. 14, 2. Dette hadde Peter en følelse av og derfor sier han: vil du, så skal vi gjøre tre boliger her, en til hver av dere. For i Faderens hus beredes det slik: at hver profet, apostel, eller Kristi redskap, skal ha værelser, det er: særskilt samfunn eller krets, som de skal være med i med sine disipler, eller elskelige, lydige, forente i Guds kjærlighet, avlede barn. Likesom gode foreldre og barn, og som en far med sine barn og familie har boliger i en by, eller krets og der fornøyer seg i herlighet i verden, så og i det evige liv. Likevel med denne forskjell, at der blir ingen avindsyke, misunnelse, missfornøyelse over den herligere som har det bedre eller er over det de andre har, at deres er for ringe, men aller er fornøyde, og ikke lik verden. For om den enn har aldri så mye, så vil den likevel ha mer, når de følger det onde begjær, og derfor gis ingen sann glede for de fornemste her, mot den ringeste hisset. Men da skal de, som har rettferdiggjort de mange, skinne som stjernene evig og alltid. Daniel 12, 3. Likevel skulle vi tale minst om dette, herligheten og lønnen. For den blir visst ikke borte når vi blir rede til å komme der, og arbeider flittig på å fullføre vår gjerning i livet, da vi har en rettferdig Fader, som lønner hver som ikke streber og trakter etter det høye men søker etter det ringe, de vil Han opphøye.
Vårt Evangelium sier vider: Mens han (Peter) ennå talte, se, da ble de overskygget av en lysende sky, og se, det kom en røst fra skyen som sa: Denne er min Sønn den elskelige, i hvem jeg har velbehag; hør ham! Disse Ord er visst å legge på hjertet, hør ham! For om noen ville begjære å se denne herlighet og Faderen, da sier Kristus, at den som har sett meg har sett Faderen, Joh. 14, 9. Begjærer noen å se Kristus, da sier Han: Salig er de som ikke ser, men dog tror. Joh. 20, 29. Dette sier også Paulus: at vi ikke skal friste Herren og si: Hvem vil fare ned i dypet? Det er: for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte; Rom. 10, 7 – 8, dette er det troens ord som vi forkynner. Så la oss legge dette på hjerte, som Jesus befalte, at vi kan ta Hans kors og følge Ham for å bli Hans disippel, da blir vi visst forklaret med Ham i Hans herlighet hisset, når vi her blir i Hans døds likhet, Fil. 3, 10, avdød fra verdens lyst, dette er Faderens og Sønnens med alle deres utsendte tjeneres befaling og bud. Men da disiplene hørte den røst av Faderen, så falt de på sitt ansikt og fryktet meget. Slik faller vi i avmakt og frykt for den Høyestes befaling, når vi føler Hans herlighet som vi gjerne ville komme til, men er ikke i stand til av egen makt å holde Hans befalinger. Derfor trådde Jesus frem, rørte ved dem og sa: Stå opp, og frykt ikke! For jeg har kraft til å gi dere og er av Faderen sendt for å styrke de svake. Men da de oppløftet sine øyne, så de ingen uten Jesus alene. Og da de gikk ned av berget, bød Jesus dem og sa: I skal ikke fortelle noen om dette syn, før Menneskesønnen er oppstanden fra de døde. At Han forbød at ingen skulle si det, det gjorde Han fordi denne helligdom ikke skulle kastes for hundene, for de ville trø det ned, og siden rive dem sundt, Mat. 7, 6. For det var ikke noen som forstod seg da på slik åpenbarelse, før enn Den Hellige Ånd ble utsendt. For Han forklarte sannheten for alle de som mottok Ham. Amen.

Bønn.

Å! Du hellige klarskinnende Gud, som er et Lys, som opplyser Himmel og jord, hvor du er eller bor, med din åndelige klarhet. Du opplyser oss med din kjærlighets sol, så vi kunne bli rett varme til å elske deg, så du kunne åpenbare deg selv for oss, så vi måtte smake din godhet, tro ditt Ord og oppsøke deg ved det, i det vi gir akt på din røst, og ved dine tjeners Sønn Jesu kraft, styrke vårt hjerte så vi kunne holde dine befalinger, og bli beredt til å følge Ham i liv og død. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Epistelen på søndag septuagesima. 1 Kor. 9, 24 – 27 og 10, 1 – 5.

Vet I ikke at de som løper på banen, de løper vel alle, men én får klenodiet? Løp da således at I kan få det. Men hver den som kjemper, er avholdende i alt; hine vel derfor at de kan få en forkrenkelig krone, men vi en uforkrenkelig. Derfor løper jeg nå ikke således som på det uvisse; jeg fekter ikke således som den som slår i været; men jeg undertvinger mitt legeme og fører det i trelldom, for at ikke jeg som prediker for andre, selv skal bli forskutt.
Men jeg vil ikke dølge for eder, brødre, at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet, og de ble alle døpt til Moses i skyen og i havet, og de åt alle den samme åndelige mat, og drakk alle den samme åndelige drikk, for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem; men klippen var Kristus; men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem; for de ble slått ned i ørkenen.
Det er ikke så mye å undre på de mennesker som er kjødelige, og har lukt sine ører for Guds Ord, forherdet sitt hjerte mot sannhets overbevisning, vendt alle sine tanker og makt fra den Dom og evighet, å huske på den Allmektige, hellige og rettferdige Gud, vendt hele sitt sinn til verden, skuet dens lyst og herlighet, søker etter kostbare klenodier og andre kjødelige fornøyelser, så de da er ganske flittige til å løpe etter det av alle krefter. Men det er mye mer å være i beundring og sorg over de mennesker som tror Guds Ord, leser og betrakter dem. Ja, de som har fått øynene opp, er gjennomstrålet av det guddommelige Lys, tenker over evigheten og Guds herlighets klenodier, som den kjærlige Gud vil skjenke alle som i troskap strider for det, at de likevel er tvert imot verden, som er flittig om sin eiendom, og de likevel er så dovne. De som er åndelige burde sanse dette, så deres skatt og rikdom ikke skulle forgå, men bli evig og i dette visse håp være flittige å arbeide på dette. Da de derimot, som har sin eiendom i verden ofte kan få en sørgelig tanke, at de skal forlate deres herlighet og begjærlighet, dø med evighets smerte. Å! Lukk da opp deres tros øyne, ånd, sinn og tanker, ta naturens forfengelighet, samvittigheten og Herrens Ord til vitnesbyrd.
La oss så betrakte vår tekst, der apostelen sier: Vet I ikke at de som løper på banen, de løper vel alle, men én får klenodiet? For ved spill kan ikke mer enn en vinne, og det er det apostelen taler om: ikke det jordiske men det himmelske klenodiet. Men hver den som kjemper, er avholdende i alt; hine vel derfor at de kan få en forkrenkelig krone, men vi en uforkrenkelig. Med dette mener Paulus, de som kjemper eller strider for den verdslige krone, som er forkrenkelig og forgår med elendighets bedrøvelse, når de skal miste og skille seg fra deres herlighet, som de har elsket. Da holder de seg fra alle åndelige tanker, ja fra det som kunne hindre deres ro, innta deres lyst. Hvor mye mer skulle ikke vi, som skal arve den uforkrenkelige krone, avholde oss fra verdens lyst og herlighet, som kunne innta vår drift, for ingen som strider gir seg inn i denne verdens bestillinger, så at han ikke skulle behage den han strider for. For om noen strider, blir han dog ikke kronet, hvis han ikke strider lovmessig. 2 Tim. 2, 5. Om vi legger hånden på plogen og ser tilbake, da er vi ikke vel skikket til Guds Rike. Luk. 9, 62. For Guds Lov krever alle våre krefter, og hele menneskets hjerte, så vi ikke skulle være tvesinnet og ustadige i vårt løp. Derfor sier apostelen: Derfor løper jeg nå ikke således som på det uvisse; det gjør nemlig de i verden, for de vet ikke enten de får noe eller ikke. Men jeg er viss om jeg får når jeg blir tro i løpet etter å jage mot fullkommenhetens mål; jeg fekter ikke således som den som slår i været; for han treffer ingen ting, slik og de som samler seg eiendom her som rust og møll fortærer, Mat. 6, 19. Ja er forfengelig og ånds fortærelse, Pred. 2, 11, og den som skriver, leser eller taler store ord, ja om han hadde englers tunger og tro, så han kunne flytte fjell, når han ikke hadde kjærlighet, så var det ikke annet enn lydende malm og en klingende bjelle, 1 Kor. 13, 1. En lyd og et vær det er jo ikke noe, den som ikke har Guds kraftige kjærlighet, den beholder ingen ting, men den som gjør og sier: han er som den som slår uti været, og slik gjør ikke jeg, men jeg undertvinger mitt legeme og fører det i trelldom, for at ikke jeg som prediker for andre, selv skulle bli forskutt. Her lærer Paulus oss med sitt eget eksempel hva vi skal gjøre for å bli bevart fra ikke å bli forskutt. Han som hadde så store åpenbaringer, gjorde mange kraftige gjerninger, var vel lært, preket overordentlig, ja mer enn alle de andre apostler, 2 Kor. 11, 23, dette kunne han ikke stole på eller hjelpe ham, når han ikke hadde kjærlighet, og den kunne han ikke ha, uten han undertvunget sitt legeme, eller syndens kjærlighet at den kom i trelldom, hatet alt ondt, og tvang kjødet til å gjøre det gode, da hadde han forsikkring om, at han ikke skulle bli forskutt. For Gud vil ikke forskyte noen, mindre et slikt redskap, når de ikke forskyter Ham. Apostelen sier videre: Men jeg vil ikke dølge for eder, brødre, at våre fedre var alle under skyen den tid Farao forfulgte dem, 2 Mos. 14, 20, og gikk alle gjennom havet, fra fiendens hånd, og de ble alle døpt til Moses i skyen og i havet, det vil si: De hadde alle svoret ham lydighet, å tjene Gud og adlyde Ham og følge Hans befalinger på grunn av disse tegn de så. For ved denne dåp forstås en plikt, pakt, eller løfte. Og de åt alle den samme åndelige manna som Gud lot falle ned fra Himmelen, og drakk alle den samme åndelige Klippe som fulgte dem, da Gud med sin åndelige makt gav dem av Klippen til å leske seg. Men klippen var Kristus. For Han utgyter vann av klippen ved sine guddommelige Ord, som Han av kjærlighet lot presse ut av seg i sin strids sved, som var som blodets dråper som falt til jorden, oppgav sitt liv, utgytte vann og blod av sin side til renselse og lesking for oss, da Han stadig følger med oss, som tørster etter rettferdighet. Men Gud hadde ikke behag i de fleste av dem; for de ble slått ned i ørkenen. Denne sannhet vil jeg ikke skjule for det skjer ennå. For selv om en er døpt og opplever aldri så mange mirakler, så hjelper det ingen ting, uten å tvinge sitt legeme, og bli i den Guds kjærlighet, så vi ikke overtreder, men er lydig, og vandrer etter Herrens vilje da har Behagelighet til oss, ellers blir vi slått i hjel i denne verdens ørken, og kommer ikke i det himmelske Kanaans land. La oss derfor gjøre som Paulus gjorde, da vil Gud føre oss inn i Himmelen. Amen.

____________ Evangeliet på søndag septuagesima. Mat. 20, 1 – 16.

For himmerikets rike er likt et menneske, en husbond, som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård. Men da han var blitt enig med arbeiderne om én penning om dagen, sendte han dem til sin vingård. Og han gikk ut ved den tredje time og så andre stå ledige på torget, og til dem sa han: Gå også I til vingården, og hva rett er, vil jeg gi eder; og de gikk der hen. Han gikk atter ut ved den sjette og niende time og gjorde likeså. Og han gikk ut ved den ellevte time og fant andre stå ledige, og sa til dem: Hvorfor står I her ledige hele dagen? De sa til ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå I også hen til vingården, og hva rett er skal I få. Men da det var blitt aften, sa vingårdens herre til sin forvalter: Kall arbeiderne frem og gi dem lønnen, og begynn fra de siste inntil de første. Så kom de som var leid ved den ellevte time, og fikk hver sin penning. Men da de første kom, mente de at de skulle få mer; og de fikk også hver sin penning. Men da de fikk den, knurret de mot husbonden og sa: Disse siste har bare arbeidet én time, og du har gjort dem like med oss som har båret dagens byrde og hete. Men han svarte og sa til én av dem: Venn, jeg gjør deg ikke urett! Ble du ikke enig med meg om én penning? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi denne siste likeså meget som deg. Eller har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god? Således skal de siste bli de første, og de første de siste; for mange er kalt, men få utvalgt.
Da menneskenes vei til livet er bare én som de har å vandre her, men avveiene som de går av i villfarelse til dødens vei er mange, derfor bruker Gud i sitt Ord og ved sine tjenere mange lignelser og forklaringer, for å overbevise dem.
I vår dags Evangelium forestiller Jesus Himmerikets Rike i en lignelse under en husbonde som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård. Han ble enig med dem om en penning for dagen, og sendte dem i sin vingård. Han gikk igjen ut ved den tredje, sjette, niende og ellevte time, og fant dem ledige hele dagen, fordi ingen hadde leid dem, derfor viste han dem hen til sin vingård, lovet dem at de skulle få de som rett var. Ved dette må vi først vite om tiden beregning av jødene, for å forstå Jesu ord. Deres dag regnes fra klokken tolv til tolv, og tidens beregning av Jesus i lignelsen om menneskenes innleielse ved et menneskes leve år. Den høyeste alder han kan oppnå er den tolvte time. Nå sier Jesus: han gikk ut tidelig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård. Det var nå de spede barn som Gud leier eller kaller på, rører og legger ned sin visdoms kraft i, om hva de skal gjøre og virke som blir oppdradd i den kristelige kirke eller hellige menneskers samfunn, som er Herrens vingård, og der å arbeide på hellige gjerninger. Han akkederer så vennlig med dem og lover dem en penning, eller en glede og lønn i det evige liv, når de vil lyde Ham, de blir enige med Ham om dette og går hen. Den tredje stund eller time er menneskenes unge blomstrende år, og den sjette den mandige. Den niende den middelaldrende og den ellevte den høye alder. Her ved de siste vet mange å trøste seg, at de skal komme i vingården i den ellevte time, ja tenker at det skal være i dødens siste tid, dette er elendig! For, for det første så vet de ikke om de kan oppnå den ellevte time, for vi ser jo mange dør i sine blomstrende år. For det andre at de tenker det skulle skje i dødens stund, å omvende seg og bli leid til vingården, det kan enhver tenke over at de blir bedratt ved, som slike innbiller seg, og der står ikke at det var den siste stund, for det er den tolvte, og da er kvelden kommet, da man ikke kan se å arbeide, om man enn ville. Derfor sier Jesus: det er tolv timer dag, arbeid mens dagen er der, når natten kommer, så kan en ikke utrette noe, Joh. 12. For det tredje og siste er det det farligste, at de som slike utsettelser og unnskyldninger bruker, de er overbeviste om nådens tilbud og hva Gud krever. Men likevel går og synder på nåden, hvilket er den største synd, å motstå Den Hellige Ånds kall, på grunn av sine forsettelige ondskapssynder, å regjere i verden. For Kristus sier: at de var ledige på torget de som husbonden leiet, altså ledige fra denne verdens lyst og kjærlighet, og det var ønskelig at mange nå var ledige på denne verdens torg, som ikke hadde sitt hjerte fylt med verdens lyst, kjærlighet og arbeide. For dette ser vi nok bedrives, og så er det av de unge som river seg løst fra det for å tjene Herren. Men mindre er og blir det visst av de gamle, som blir ledig, som er inngrodd i verdens sorg og kjærlighet, det koster også mye mer for dem i omvendelseskampen å få avvendt seg fra å gjøre det onde, og hengitt seg i Herrens tjeneste. Derfor roper Salomo vel, når han sier: Tenk på din Skaper i din ungdom, før de onde dager kommer, da du skal si: det behager meg ikke. Pre. 12, 1. Men når nå en gammel kom til sannhets erkjennelse, som hadde gått i vankundighet og stått ledig hele dagen. For han hadde ikke fengslet seg inn i Satans tjeneste og tjent ham med vilje og vitende. Denne da som Herren kommer til med sin Ånd, Ord og tjenere, kaller til sin vingård, lover ham hva rett er, han må visst være glad at han får noe til lønn, og da arbeider flittig den korte stund. Dette ser vingårdens Herre, han befaler forvalteren: Kall arbeiderne frem og gi dem lønnen, og begynn fra de siste inntil de første. Så kom de som var leid ved den ellevte time, og fikk hver en penning. Men da de fikk den, knurret de mot husbonden og sa: Disse siste har bare arbeidet én time, og du har gjort dem like med oss som har båret dagens byrde og hete. Av dette kunne synes, og som Herren ikke er rettferdig til å gi enhver etter sine gjerninger, og belønne, som han sier, den ringeste dråpe vann, Mat. 10, 42, da Han nå lønner likt. Men hva kommer det av? Jo, både for det første å prøve, overbevise og straffe de avindsfulle, begjærlige og onde arbeidere, som er kommet til vingården, vil la seg leie, ikke for å se Herrens arbeide til gode som de burde, men bare for å få lønn, ja er missfornøyd, vil kreve mer enn de har fortjent. Og så for det andre så vil Han gjøre det for å bevise godhet mot de oppriktige sjeler, som er utvalgte til å tjene Ham frivillig av lyst, derfor svarer Herren: Venn, jeg gjør deg ikke urett! Ble du ikke enig med meg om én penning? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi denne siste likeså meget som deg. Eller har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god? Således skal de siste bli de første, og de første de siste; for mange er kalt, men få utvalgt. Akk! At enhver ville huske på disse ord og prøve seg etter dem. Gud, som kaller på mange med sitt Ord og Ånd, de kan og gi seg i hans tjeneste, og det av en del i den spede barndom og andre senere. Men hvor få blir det ikke utvalgt som arbeider rettskaffent i Herrens vingård. For de fleste vil selv beholde frukten og forherder seg, ja slå i hjel dem som formaner dem til å elske Gud og sin neste, som Jesus taler om både før og etter vårt Evangelium, da de søker sin egen ære og opphøyelse, og slike skal fornedres. Disse kan vårt Evangelium særlig utlegges på, samt de onde iblant lærestanden med flere. For dem som har gått i skole fra barndommen , de synes å ha båret dagens byrde og hete. Da nå disse har sitt begjær, vil være lærdere og høyere enn andre, har mer lønn eller fortrinn, og er avindsfulle om andre blir opplyste av Gud på en time, så de gjør sitt arbeid, ja er tro, arbeider flittig, og derfor kan få likeså stor lønn. Dette har deres onde øye ondt av, derfor skal de siste bli de første og de første de siste. La oss da ikke være iblant de avindsykes tall men heller glede oss om våre medbrødre kom til den samme gave som vi, at de kunne høste lønn i det evige liv. Amen.

Bønn.

Gode Gud og Herre! Overbevis oss du, hvor ille det er med oss, så lenge vi er i arbeide med vår sjel på det som er forfengelig imot dine Bud, at vi da ikke kan være ledige til din tjeneste, og får derfor en slett lønn. Når vi så selv vil rive oss løs av verdens trengsel og forhindringer, venter på din miskunnhet, kom da du med ditt nådes kall i våre hjerter, så vi kunne bli inntatt i din vingård og være tro arbeidere, som var fornøyde med hva du ville gi oss, som er en rettferdig Gud, som ikke gir under dine løfter, men vel over. La aldri den onde tanke få rom til å bo i oss, om den ville oppstige: at vi skulle knurre mot deg, og være misfornøyde med det du ville gi oss, eller være avvindsyke og onde over dem du skulle ville gjøre like med eller og gi mer. Nei, Herre! La oss alltid lære hva vårt er vi har fortjent, og når vi skal ta det, så blir det ikke annet enn evig straff. Derfor ber vi om barmhjertighet, at du ville av din godhet gjøre oss som en av dine ringeste daglønnere, da vi alltid føler at vi ikke er så flittige som vi burde være, enda mindre at vi fortjener den store lønn en penning eller evig opphold i det evige liv, som vi her ikke kan regne vi arbeider en time for. Vi vil da i største ydmykhet love og takke deg for din godhet, og være vel fornøyd med din nåde. La oss bare bli dine utvalgte barn til det evige liv å nyte lønn. Hør oss for Jesu Kristi skyld. Amen.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤ Epistelen på søndag seksagesima. 2 Kor. 12, 2 – 9.

Jeg kjenner et menneske i Kristus – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det – en sådan som for fjorten år siden ble rykket bort inntil den tredje himmel. Og jeg kjenner et slikt menneske – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det – at han ble rykket (inn) i Paradiset og hørte usigelige ord, som det ikke er et menneske tillatt å tale. Av dette vil jeg rose meg; men av meg selv vil jeg ikke rose meg, uten av mine skrøpeligheter. For dersom jeg ville rose meg, ble jeg ikke en dåre; for jeg vil tale sannhet; men jeg unnlater det, for at ingen skal tenke høyere om meg enn som han ser meg og hører av meg. Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de høye åpenbarelser, er det gitt meg en pel i kjødet, en satans engel, for at han skal slå meg, så jeg ikke skal opphøye meg. Om denne ba jeg Herren tre ganger at han måtte vike fra meg; og han sa til meg: Min nåde er deg nok, for min kraft fullkommes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av mine skrøpeligheter, for at Kristi kraft kan bo i meg.
Det er en stor visdom å tie med det som i sinn tid kan være skadelig, og tale i den tid som det kunne gagne. Denne visdom ser vi Paulus hadde, dette store utvalgte Guds redskap, som var tro i sin tjeneste til å åpenbare Guds vilje for menneskene til deres salighet, han selv beviste det i gjerningene hvorledes de skulle være beredt som kunne motta Guds herlighet. Hva strid, møye og trengsel de burde inngå i Guds Rike ved. Guds nåde og herlighet var og i stor grad åpenbaret for ham, og hva under var det at Gud som er godhets kilde, ville gjerne åpenbare sin godhet for og gi sine elskelige, som Han visste ville motta det med troskap, bruke og benytte nåden rett.
I vår tekst sier da nevnte apostel: Jeg kjenner et menneske i Kristus – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det – en sådan som for fjorten år siden ble rykket bort inntil den tredje himmel. – han ble rykket (inn) i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er et menneske tillatt å tale. Av dette vil jeg rose meg; men av meg selv vil jeg ikke rose meg, uten av min skrøpeligheter.
Hva denne Paulus sin henrykkelse i den tredje Himmel angår, da er det ikke den skapte Himmel, men Gud har sin herlighets Himmel med seg hvor Han er. Han besøkte Paulus og åpenbarte seg for ham den førte gang han reiste til Damaskus, Ap. Gj. 9, ved sin omvendelse, da var det, den minste eller første Himmel og klarhet ble åpenbart for ham, og da tålte han lite å føle, ja intet av den herlighet, for han var uskikket til det og falt til jorden. Hva han da hørte kunne han forklare, og det skjedde fordi det var til hans omvendelse, han ble lært. Dette kunne og tjene andre. Denne åpenbarelse forkynte han særdeles for retter og råd som han ble kalt frem for, kp. 22 og 26, så fortalte han hvorledes det var gått til, og beropte seg på den første guddommelige åpenbarelse. Men det at han var henrykt inn i den tredje Himmel, ja i Paradis, følte den åndelige glede og hørte uutsigelige ord, som det ikke var mennesker tillatt å tale. For det kunne ikke gagne, eller Gud ville ha åpenbart sin herlighet til de mennesker som ikke var den verd, eller beredte til å motta, med vilje og kraft til å bruke den. For om noen ville begjære av Herren eller Hans barn å føle eller få vite slike ting, så er det mye av en begjærlighet eller nysgjerrighet, at de vil kreve noe overordentlig av Herren, og slike får visst ikke noe. At Paulus som hadde i fjorten år, ikke engang nevnt slike åpenbarelser, men nå fortalte noe om dette, han var da klokere enn mange nå er, når de føler den minste Åndens rørelse, så åpenbarer de det straks, og enten opphøyer seg av det så de forderves, eller forteller det til kjødelige mennesker og falske ånder, som med makt og list frarøver dem deres følte gode som er skjenket av Gud, da de ikke har forstand eller kraft til å vokt seg. Den gjør da vel med slike ting, som gjemmer det hos seg selv. Arbeider med bønnen til Herren om opplysning og kraft til å bruke Hans gaver, eller om det er en åndelig sjel. Dette må prøves før han tros, og hvor vidt vi kunne åpenbare for ham, det vitner Åndens Lov, og så kan vi lære av Paulus hva som kan tjene til overbevisning om vår og andres elendighet, eller herlighet, som skjer for å i-gjendrive falskhet. For han gjorde det for de falske brødre skyld som hadde sneket seg inn i menighetene, så han derfor måtte bruke alle overbevisninger, enda rose seg av alle de Guds gjerninger, som var hendt ham og han hadde gjort. Hvilke han unntar seg selv, for han formår ikke noe godt, og kunne derfor ikke rose seg av annet, enn av sin skrøpelighet. Det ville ikke de falske hovmodige bli i, som var dyktige og sterke i sin egen innbilling. For dersom jeg ville rose meg ble jeg ikke derfor dårlig, for dersom jeg ville si sannheten og full av ondskaps dårlighet, som de ville skjule. Likevel ble deres falskhet åpenbaret. Derfor sier han: Dersom jeg ville rose meg så hadde jeg rett til det, og ble ikke dårlig av den grunn. For jeg ville si sannheten om de kraftige gjerninger jeg hadde gjort. Men jeg sparte det, for at ikke noen skulle tenke høyere om meg enn han ser meg å være eller hører av meg. Paulus var redelig i alle ting, så og i å tale sannheten, vel om den guddommelige gjerning og åpenbarelse som var gitt ham. Men enda mer å bevise det i sitt levnet og lære. Dette var det og mest han beropte seg på: vise dem sitt eksempel, og vite at ingen skulle akte ham for annet eller mer enn det han virkelig var betrodd av Herren, og da hovmodighet med høye gaver vil alltid følge her i tiden, av den onde stolte natur, så sier han: for at jeg ikke skal opphøye meg av de store åpenbaringer, så er det gitt meg en pel i kjødet, en satans engel som slår meg på munnen, så at jeg ikke skal opphøye meg. Denne pel var onde syndige lyster, som ytret seg i hans kjød eller hans legeme, så han klaget over det i Rom. 7. kp. Dette bestod i atskillige onde fristelser. Enhver som har den gode Guds kjærlighet de må føle det onde, likevel med forskjel, for som en har stor kraft, så bærer han og større byrder, og jo større skatt jo sterkere makt. Og nå er ingen større skatt enn slike himmelske gaver, og de kan ikke bedre bevares enn med ydmykhet, og i ydmykhet kan vi ikke være, uten noen bøyer oss, og ofte minner oss om det. Dette kan den engel satan gjøre, han som er ond, kan likevel gjøre oss godt, og det mot sin mening og vilje. For når vi fristes av hovmod for vi har gjort noe godt, at vi skal rose oss av det, så slår han oss på munnen, bebreider oss våre feil. Dette smerter oss vel, og derfor vil vi være den kvitt, for Paulus sier: Jeg ba Herren tre ganger at han (satans engel) måtte vike fra meg; og han sa til meg: Min nåde er deg nok, for min kraft fullkommes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av mine skrøpeligheter, for at Kristi kraft kan bo i meg. Det kan tas en falsk trøst av nåden her, så vi kunne komme til å lide hisset. Og en rettskaffen trøst og styrke her, så vi kunne bli frelst hisset. Av egen erfaring kan det sies.
Jeg er plaget av en slik omtalt pel, det vet best den allvitende Gud: mine kjøds lyster og fristelser er vederstyggelige! Ja, akk! At de måtte være slike for meg som de burde være, å smerte meg, så jeg aldri hadde minste tanke til samtykke. At jeg også har formant Herren å ta dem fra meg, er vel kjent for Ham. Likedan de trøsteord som Han gav meg om sin nåde. Men så lenge Satan slo, så stod jeg i nåden, men da han trøstet og gav syndelysten samtykke, så mistet jeg nåden, ble sterk i kjødet og vokste i meg selv, mistet kraften av Kristi kors. Når Ånden overbeviste om tilbakefallet, så gav jeg skylden på pelen i kjødet og mine skrøpeligheter, jeg tenkte ikke over at jeg skulle stride, stå det onde imot, og ikke samtykke med det. Herren være lovet, som holdt meg i hånden, ville dra meg opp av fristelsen, og som etter hvert skjedde. Men hadde ikke Hans kjærlighet vært å elske meg, og jeg ville og elske Ham, så hadde vi visst kommet til å skilles ad, da det var tungt for kjødet. Men Hans Ord stod fast hos meg, likevel prøvde Satan å krenke det, og hadde jeg den tid falt, da hadde jeg kunnet bli liggende, da der ingen var som kunne reise meg opp igjen eller rette meg. Likevel Gud være lovet, Han er den beste som oppholder meg. Akk! At vi nå alle kunne rose oss av våre skrøpeligheter, slik at vi kunne skjemmes over det, og ydmyke oss under Gud, bli i Kristus og få kraft til å gjøre det gode. Til dette hjelper du oss selv, å hellige treenige Gud, Fader, Sønn og Hellige Ånd. Amen.

____________ Evangeliet på søndag seksagesima. Luk. 8, 4 – 15.

Men da meget folk kom sammen, og de reiste til ham fra byene, sa han i en lignelse: En såmann gikk ut for å så sin sæd. Og idet han sådde, falt noe ved veien og ble trådt ned, og himmelens fugler åt det opp. Og noe falt på klippen; og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte. Og noe falt midt iblant torner, og tornene vokste opp med og kvalte det. Og noe falt i den gode jord; og det vokste opp og bar frukt i hundre fold. Da han sa dette, ropte han: Den som har ører å høre med, han høre! Men hans disipler spurte ham og sa: Hva skal denne lignelse bety? Men han sa: Eder er det gitt å vite Guds rikes hemmeligheter; men til de andre sies det bare i lignelser, for at de seende ikke skal se, og hørende ikke forstå. Men dette er lignelsen: Sæden er Guds Ord. Men de ved veien er de som hører det; deretter kommer djevelen og tar ordet fra deres hjerte for at de ikke skal tro og bli salige. Men de på klippen er de som tar imot ordet med glede når de hører det; men de har ikke rot; de tror til en tid, og i fristelsens stund faller de fra. Men det som falt blant torner, er de som hører det, og idet de vandrer under dette livs bekymringer og rikdom og vellyst, kveles de, og bærer ikke fullmoden frukt. Men det i den gode jord er de som, når de hører ordet, holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.
Den som sår med gråt skal høste med fryderop. Sal. 126, 5. at disse Davids ord oppfylles på en sann Kristi bekjenner, som er en åndelig såmann, som sår Guds Ords sæd, det kan ikke feile at han er bekymret, som har så dyrebar en sæd og mye jord. Han vet hvor herlig frukt, og rik lønn i glede han får del i, når det falt i god jord og bærer frukt. Men var bedrøvelig, det vil si: når det faller ned i den fordervelige jord, så de ikke kan høste noe frukt av den. Dette forklarer Kristus i vår dags Evangelium, ved lignelsen av en såmann som gikk ut for å så sæden sin, denne falt i fire forskjellige slags jord: På veien, på klippen, blant torner og i god jord. Så roper han: at den som har øre å høre med, han høre! Alle hadde vel ører, og de fleste kunne nok høre, men de ville ikke gi akt på Guds Ords sannheter. Så svarer Han: Eder, nemlig dere som er oppriktige og i enfoldighet tror Guds Ord, eder er det gitt å vite Guds rikes hemmeligheter; men til de andre sies det bare i lignelser, for at de seende ikke skal se, og de hørende ikke forstå. Dette ser ut som om Gud ikke ville ha kunngjort sitt Ord for den syndige og onde slekt, enda Jesus befaler det at vi skal bekjenne Hans navn for dem. Mark. 8, 38. Men det er forskjell å bekjenne Hans navn: om hva de skal gjøre og virke, og hva Gud krever av oss, Mal. 1, 8, også å åpenbare Himmerikets hemmeligheter. For så lenge de er forherdet i sitt hjerte og vantro i ondskapen, så er deres åndelige øyne og ører lukket til, så de ikke kan fatte noen sinne kraft av det å vite Himmerikets hemmeligheter, og om de fikk vite det, så ville de hovmode seg av det, gjøre seg lik Guds tjenere. Ja over dem, som de onde tjenere alltid vil være. Evangelisten melder videre: at Jesus forklarte lignelsen, og sa: Sæden er Guds Ord. Men de ved veien er de som hører det; deretter kommer djevelen og tar ordet fra deres hjerte for at de ikke skal tro og bli salige. Det er forferdelig at djevelen kommer i deres hjerter og tar ordet bort, så snart de hører det. Men så gresselig som det er, så sant er det og dessverre. Enhver som prøver seg selv, og gir akt på Ordet, skal erfare det. For så snart vi hører det, skal vi fornemme mange innskytende onde og forvillende tanker. Ja, er vi kjødelige, så vet jeg med meg selv hvorledes det er i syndestanden, at før jeg kom til sannhets erkjennelse, så var jeg så død, dum, blind eller søvnig, at Ordet ikke var mer enn en lyd, og når jeg leste selv, så var tankene eller åndens kraft langt der fra, å gi akt på Ordet, men utspredt i alle verdslige ting. Slike fristelser ytrer seg vel ennå, som ikke overvinnes i egen kraft, men når vi legger vår vilje til Guds Ord, og sukker til Gud om kraft, så får vi makt til å stå fienden imot. For da kommer den, som røver djevelens makt, Luk. 11, 22, og da det er djevelens kunst å forhindre menneskene fra Guds Ord, å høre og lese, når de har begjær å leve etter det, og frykt for sin salighet. For derved kunne han miste dem. Så kan vi vel erfare hvor uaktsom de fleste er om dette og hvor det onde regjerer i deres hjerter. Denne sæd, kan da ikke utrette noe som falt på veien. Den sæd som falt på klippen, er de som mottar Ordet med glede, når de hører det, og disse har ikke rot, men tror til en tid og faller fra i fristelsens stund. Dette kan og erfares at noen både hører og leser Guds Ord med stor fornøyelse og er glade i deres kunnskap, men se han oppblåser dem, 18, 2. De er høye klipper, da Ordet ikke får slått deres hjerter sundt, men de faller bare ovenpå, i den grunne jord eller begjær, som de har om å vite de himmelske sannheter, og gleder seg mye når de hører om den herlighet de kan komme til. Denne sol skinner på dem, så de vokser hurtig opp og det kan synes svært godt, likevel har det ikke fått festet rot i hjertet. For der ligger verdens sinn, i ære og høyhet. Når nå fristelsens tid kommer, så har de bygget på sand, og da faller det. For de trodde til en tid, så lenge der ikke var noe anstøt så stod de nok. Men når det nå går an på deres ære og høyhet, at de skal miste noe av denne verdens herlighet, eller at de blir tilbudt noe. Så slipper de det åndelige, og der kommer ingen frukt av denne vekst, så Herren får ikke noe der heller å høste. Den sæd som falt mellom torner er de, som hører det, og i det de går hen under dette livs bekymringer i rikdom og vellyst, så kveles det, og bærer ingen fullkommen frukt. Her burde vel såmannen lyde Jeremias råd: Pløy dere et nytt land og så ikke hos torner! Jer. 4, 3. Dette forsøker vel en forstandig såmann å gjøre, først å lokke menneskenes vilje til Gud, å få et nytt sinn, lyst og begjær etter den himmelske rikdom og glede, dernest å brenne av tornene med Guds rettferdighets ild, at den kunne fortære alle de onde lyster, i det vi overbeviser hvor dårlig det er å elske verden. Denne skal brennes opp og dens kjærlighet forgå med smerte, nå vil vi pløye gjennom med Guds Ords plog, så den kunne skjære gjennom hjertet før vi sår sæden, men allikevel ser vi at mange røtter kan stå igjen i jorden, selv om den er pløyd, og noen steder kan man ikke pløye for ukrutt, likevel så på hvert sted i håp om å få høste noe. Dette er og vist at såmannen sår det meste av sæden bort i denne jord. For de mennesker som verdens sorg og begjær er i er ofte bøyelige og begjærlige etter Ordet og det blir likevel ikke noe fullkommenhets frukter å høste. Å! Hvor må han ikke gråte og være bekymret, når han skal se slik fordervelse ved menneskenes fall, av de første menneskers ulydighet. For ved dette kom den naturlige jord til å bære torn og tistel, 1 Mos. 3, 18 og da ble menneskenes hjerter fullt av ondskaps torner. Akk! At de da ville tenke seg om, hvordan det ville gå dem til sist som drikker synd i seg, som jorden drikker vann og bærer dette onde ukrutt. Heb. 6, 7 – 8. Å! At de ville utrydde og stå det onde imot, så der igjen kunne bli oppriktige hjerter som mottok sæden i god jord. Hvem er de, som hører Ordet, beholder det i et rent og smukt hjerte, og bærer frukter i tålmodighet. Ja, de som skal bære Herren frukter, må visst øve tålmodighet. For her faller mangt et motgangsvær av fristelser, og forhindringer av fienden. Blir vi da vred, hastig og utålmodig, for det gode ikke kan vokse så snart, som vi vil, så taper vi håpet og troens krefter, mister kjærlighet som er troens kraft, da er vi jo overvunnet. David sier derimot etter våre begynnelsesord: Den som bærer sæden (som) langsomt (sankes), går rett frem, og gråter; (men) han skal visselig komme med glede når han bærer sine nek. La oss derfor være de tro så menn og gå bestandig i det gode frem. Amen.

Bønn.

Å Gud! Da ditt hellige Ords sæd, er kosteligere enn verdens herlighet, likevel så blir det så lite aktet, og mye bortspilt på denne verdens vei eller verdens dårlige hjerter, hvor djevelen og hans tjenere med alle kjøds lyster, har sin gang til å rykke opp, ja tråkke ned eller rive det bort med forherdelse, hardhet, stolthet, vellyst, rikdom, med sorg og begjær til dette elendige mold, som likevel skal forgå, og de kommer til å forlate med bedrøvelse. Opplys du oss om dette og la din ild fortære alle onde tanker som fienden vil innskyte i våre hjerter, ransak du det og se om der er noen avvei, og la den gjøre oss smerte. Pløy du oss gjennom, så det kunne bli en god jord som bærer god frukt av din velsignede sæd i tid og evighet. Amen.

************** Epistelen på Fastelavns søndag. 1 Pet. 3, 18 – 22.

For og Kristus led én gang for syndere, en rettferdig for urettferdige, for at han kunne føre oss frem til Gud; han som vel ble dødet etter kjødet, men levendegjort etter ånden; i denne gikk han og bort og prediket for åndene som var i forvaring, de som fordum ikke trodde, den gang Guds langmodighet ventet i Noas dager, da arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann, hvis motbillede, dåpen, nå frelser oss. Den er ikke urenhets avleggelse på kjødet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse, han som, etter at han er faret til himmelen, er ved Guds høyre hånd, så engler og makter og krefter er ham underlagt.
Når apostelen har påminnet oss, at vi skal vende om fra det onde, og beflitte oss på alle troens frukter, tålmodig lide all forfølgelse, ikke frykte for det men gjøre godt. For det er bedre om Guds vilje er at vi skal lide for det, enn når vi gjør ondt. For sier han i vår tekst: Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for at han kunne føre oss frem for Gud. Kristus som led på legemet en gang da Han var i verden, og det for syndere her i tiden for å rettferdiggjøre, Han lider nå ikke mer i sitt kjød, men Hans levende Ånd, den av kjærlighet til menneskenes omvendelse, lider hele tiden her i verden, mens enda til Guds innvoller lyder av barmhjertighet. Og Gud vil forbarme seg av sin store kjærlighet, over hver som vil la seg rens fra all urettferdighet, å bli fremstilt til Guds tjeneste og gjerning å gjøre i alle gode ting, som Skriften krever, etter Den Hellige Ånds kall og tilskyndelse. Da nå Kristus hadde fullbyrdet alle sine lidelser i kjødet, som slangens hode skulle knuses ved, så vi av det kunne få kraft til å korsfeste vårt kjød, og således som sagt er: i rettferdighet føre oss frem for Gud, i Jesus Kristus vår Herre. Som vel ble dødet etter kjødet, men levendegjort ved Ånden, i denne gikk han også bort og prediket for åndene. Dette forvendes av djevelens redskaper til syndetrøst, at Kristus var i helvete og preket bot for de forskutte sjeler, så at om de nå kommer til helvete, så skal de og komme derfra igjen, ja og for djevlene, at de skulle komme til nåde hos Gud, hvilket er et elendig bedrageri, som kan klart overbevises både av Guds Ånds og Ordets vitnesbyrd og forklarelse. For skjedde forløsningen her i tiden, så må og oppreisningen skje mens vi er i verden, så vi her blir berette til å gå inn i herligheten, og der skal vi høste vår virksomhets frukt, få etter våre gjerninger, som er utøvet av troens lydighet i Guds kjærlighet. Denne har vi allerede her en forsmak på av gleder, når vi gjør godt, og tvert imot smerte når vi gjør ondt. Den som der dør i sine synder, mener vi han kan bli berett i helvete, hva for prydelse kan han vel få for å stå for Guds trone med, der hvor det ikke er annet enn sorg og forbannelse, hat, stolthet, fordervelse, og forbitrelse. Nei, han kan ikke komme der eller bli berett i helvete, for graven kan ikke takke deg, døden kan ikke love deg. Ikke venter de som farer ned i graven på din trofasthet. En som lever, han skal takke deg. Es. 38, 18 – 19. Vi har eksempel her i tiden, at lidelsene ikke kan berede et menneske. For om de kan ydmyke seg og frykte for straffen, så forandres likevel ikke deres lyst. For dette må det Gode gjøre, og de fleste blir jo gjerne som de er. Blir en straffet for hor, tyveri med mer, så ligger jo den art i dem allikevel, selv om her lokkes med det gode, at bedringsfrukten skulle bli fremmet, dette gjøres ikke i helvete. For der kan ingen frukter vises, men da kan fullkomment profetens ord brukes, som og anvendes på en del forherdede her i tiden: Kan en etiopier skifte hud, eller en leopard sine flekker? Da kan også dere gjøre godt, dere som er vant til å gjøre ondt. Jer. 13, 23. David sier likevel: Du for opp i høyheten, du tok fengselet til fange, du mottok gaver blant menneskene, også de gjenstridige, for å bo (hos deg), o Herre Gud! Sal. 68, 19. Så kunne det da menes at han da bøyde de gjenstridige og gav dem gaver. For Kristi oppfart i det høye er Hans nedfart, likevel denne nedfart er ikke den til helvete, hvor Han viste sin seier, men på jorden i sin tjeners skikkelse, som vi leser i Epistelen på Palmesøndag, og her leses ikke at Han gjorde fengselet til intet, men Han førte det fangen, at de urene ånder ikke skulle forderve og dra flere med seg fra Herren, for Han mottar gaver av Guds herlighet og dem heter det ikke at Han gav åndene men menneskene og så skulle Han med sin godhet fange de gjenstridige, så de fikk lyst til å tjene Herren i nådens tid. Altså kan det ikke sikte til de fordømte mennesker, at de skal bo hos Herren, hvilket ikke er til å gruble på, enda mindre til å forlate seg på, å synden på Guds nåde i tiden. Den største gjendrivelse over disse mennesker, er denne: at de enten faller eller er falt i åpenbare laster mot Guds Ord, og de vil gå i rette med Herren. Men betenk dere, at vi er leiren som pottemakeren har makt over. Rom. 9, 21. Slike forvente stoler og trosser på Hans kjærlighet, men Hans rettferdighet og hellighet vil de ikke vite av. For de bærer råtne frukter, dette åpenbarer ting som gir til kjenne at det er en død tro, og en falsk grunn de bygger på om deres egen forløsning. Og enda uriktigere er det om djevelens befrielse, for det er jo langt fra vår teksts grunn, da apostelen sier: at han preker for åndene som var i forvaring de som fordum ikke trodde, den gang Guds langmodighet forventedes engang i Noas dager, da arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann. Her heter det at det var de ånder som Kristus forklarte om barmhjertighetens forkastelse, som levde i legemet i Noas dager, da Guds langmodighet ventet på deres omvendelse, men de aktet ikke nådens tilbud, og derfor ikke ble frelst fra undergangen ved vannet mer enn de åtte sjeler, hvis motbillede, dåpen, nå frelser oss. Den er ikke urenhets avleggelse på kjødet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesus Kristi oppstandelse. Her sier apostelen, at dåpen er et motbillede, for syndefloden førte til fordømmelsen, men dåpens pakt fører til nådens hellige frelse. Når vi i denne oppretter en god samvittighets pakt med Gud, og det kan ikke skje uten vi blir hellige. Da dåpen ikke betyr legemets renselse, så kan vi tenke over at det er sjelens renselse, som Jesus har innsatt den til, så i det vi bruker det utvortes synlige, skulle ved det i ånden søke det innvortes usynlige, å bli troende og oppstandne fra syndens urenhet, og siden Han er faret opp til Himmelen, er ved Guds høyre Hånd som englene, myndighetene og maktene er Ham underlagte, så de som ikke bøyer seg av lydighet, får likevel være underkastet av frykt. La oss derfor være lydige å tjene Ham alle dager. Amen.

____________ Evangeliet på Fastelavns søndag. Mat. 3, 13 – 17. Da kom Jesus fra Galilea til Jordan til Johannes for å bli døpt av ham. Men Johannes ville holde ham fra det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg? Men Jesus svarte og sa til ham: La det nå skje! For således bør det oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje. Og da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet, og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, der kom en røst fra himlene som sa: Denne er min sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag.

Som det var den høyeste kjærlighets bevis på at Jesus elsket oss høyt, i det at Han døde for oss mens vi ennå var syndere. Rom. 5, 6. Så var det og en dyp ydmykhet med høy aktelse, å ta i akt alle de befalinger, og oppfylle selv lydighet det som han befalte andre. Av dette skulle vi lære: at verdens herrer kan nok ordinere og de kjødelige prester kan vel gi seg ut for evangeliske lærere. De vet vel å befale andre og legge store byrder på menneskene, men de rører dem ikke med en finger selv. Mat. 23, 4. La oss da ikke bli lik dem, men la oss ligne vår Frelser, ham som vi før har lest om, ble både omskåret og lagt under loven for å gjøre oss frie, så Han, som selv var ren og hellig, lot seg likevel døpe, ikke for å rense seg selv ved dette, men å vise sin lydighets eksempel, og fullbyrde all rettferdighet. For således leser vi i vårt dags Evangelium: At Jesus kom til Johannes å ble døpt av ham, men Johannes talte ham fra det og sa: Jeg trenger til å bli døpt av deg, og du kommer til meg? Men Jesus svarte og sa til ham: La det nå skje! For således bør det oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje. Dette var vel beundringsverdig og kunne synes ille om, at den lydige og ringe i seg selv, og en tjener, døperen Johannes, ville hindre Jesu begjæring. Men det var mer til å beundre og herligere at Jesus ville la seg døpe, og Johannes kjente seg uverdig til dette. For det er kjød og blod eller menneskets høye ånd imot å ydmyke seg og kjenne seg uverdig til å gjøre store gjerninger. Jesus var villig og lydig, som før sagt, oppfylte de gamle Bud, og gikk selv føre i de gjerninger som Han ville befale andre å gjøre, å fullbyrde først selv. Johannes kjente at det var nødvendig for seg å bli døpt av Jesus, men Jesus svarte: La det nå skje! Mens vi er kommet til verden for å fullbyrde all rettferdighet med hverandre. For ditt embete er å døde, og som du av min Fader hånd er sendt til å gjøre og berede vei for meg, vise den utvortes dåp til omvendelse og renselse, dette betyr at jeg med min døds kraft skal fullbyrde til sjelens renselse, av det vann som går ut fra min side. For den Ånds ild du døper med som er naging i samvittigheten og syndenes overbevisning om Guds rettferdige dom kan ikke slukkes ut uten ved det vann og blod som skal renne fra min side.
Evangelisten sier: Og da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet, og se, himlene åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, der kom en røst fra himlene som sa: Denne er min sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag. Da mange nå iblant kristendommen nekter denne Faderens erklæring at Kristus var Guds åndelige Sønn, og faller fra Skriften i det som deres kjødelige fornuft ikke kan forstå eller få krenket. De tror Ham da som en stor profet og menneskenes lærer og har benyttet disse ord på en forvent måte, at Han er Menneskesønnen, som Han selv kaller seg, Mark. 9, 31. Dette har jeg før forklart i Evangeliet på sjette søndag etter hellige tre kongers dag, at Han gjorde det fordi Han skulle fødes eller åndelig unnfanges og avles i det menneskelige liv, som er overnaturlig, og kan ikke fullkomment tolkes eller forklares med ord, og slett ikke begripes av fornuften eller naturlig forstand. De som nå ikke tror Jesus Kristus for Guds Sønn, kan da ikke komme av sin syndestand og bli gjenløst til det evige liv, altså bli forskutte, dette kan alle fritenker vente seg. Vi kjenner dem på fruktene, som jeg har sagt i epistelen. La oss derfor ta all tanke til fange under Kristi lydighet, 2 Kor. 10, 5. Se på ham og tro Ordet likesom i enfoldighet, da vil Herren opplyse oss med sin visdom og med klarhetens lys selv forklare Sønnen i våre hjerter. For Den Hellige Ånd, som for ned i en dues skikkelse, Han vil visst opplyse enhver som er enfoldig som duen. Den som tror Kristi Ord og følger Hans lære i en sann fornektelse, han blir døpt, og med Kristus får både Faderen og Den Hellige Ånd. For der ved Jesu dåp var de andre to guddommelige Ånder til stede, og gav sitt vitnesbyrd at Faderen elsket sin Sønn. Det var fordi Han var ringe og lydig i tjeneste. Derfor forringet den allmektige Fader seg til å opphøye Ham og erklære Kristus for sin Sønn, og Den Hellige Ånds visdom åpenbarte seg i den enfoldige dues lignelse. La oss derfor lære både av Johannes og Jesus å være hverandre underdanige i gudsfrykt, og så å fyllbyrde all rettferdighet, som består i guddommelig makt, der i kjærlighet ydmyke seg til den ringeste tjener i enfoldighet, så de ikke vet å legge ære til seg selv. Som nå Jesus den Høyestes Guds Sønn kom til Johannes, dette bøyde ham enda mer til ydmykhet og uverdighet, så og vi, så om noen av oss er fornemme og mye aktet i det legemlige, eller er høyt begavet med åndelige gaver, så vi da særskilt med vårt eksempel er rett ydmyke, kjærlige, omgjengelige, tjenestvillige og nøye tar i akt alle plikter, som vi skal gjøre, så vi i all kristelig rettsindighet beviser oss som Guds tjenere og barn i alle deler, og det må bøye så mye dess mer de ringe til å ydmyke seg, og da oppnår vi fullkommenhetens mål. Amen.

Bønn.

Å Jesus! Alle ting tok du i akt for å bevise din lydighet så som du var. Ja, du beviste både ved lære og liv hva vi skulle gjøre og handle, og dertil å få kraft. Du gav ditt liv for oss, for at vi skulle avstå fra all urettferdighet, og bli levende i en sann kjærlighet, med ydmyk tjeneste å bevise vår neste. Akk! Lær du oss rett kraftig ved din Ånd å rope et sønnlig: Abba Fader! Og så gi akt på din røst, hva du befaler oss, så vi kunne følge deg, på grunn av din lydighet som vi vil motta. For da blir vi delaktige i din herlighets forklarelse. Ja, la den lyd høres i våre hjerter, at din Fader er vår Fader, og vi dine brødre og Hans barn, fordi vi elsker og holder dine befalinger, og da arver vi med deg det evige liv. Amen.

************* Betraktning over Kristi lidelses historie. Inndelt i sju Passioner (lidelseshistorier), en til hver uke i Fasten, og den siste utlegges til Langfredag. _________ Første Pasjonsbetraktning.

Å synge når man vet at lidelse forestår, det er mot naturen, og må skje av Åndens trøst og glede. Dette siste skjedde av Jesus: nemlig sang av Åndens trøst og glede, Han visste sin bitre lidelse foresto, da Han denne gang gikk til Jerusalem. Luk. 17, 31.
Vår Passion begynner med disse ord: Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Og hans disipler fulgte etter ham. Og Jesus sa til dem: I denne natt skal I alle forarges på meg; for det er skrevet: Jeg skal slå hyrden, og fårene skal atspredes. Sak. 13, 7. Disse ord taler Herren selv, og det kunne vel med missforståes slik at Herren skulle slå sin egen Sønn, men dette gjorde Han ikke, men er så langt som det skjedde, at han utledet Ham fra den guddommelige makt, og så overlot ham i sine fienders hender, dette skjedde fordi han ville vise barmhjertighet mot de frafallne mennesker, og det skjedde som Paulus sier, at da Gud ville vise vreden og kunngjøre sin makt, led han med stor tålmodighet vredens kar, som var tilberett til fordervelse, at han kunne vise sin kjærlighets rikdom over barmhjertighets kar, dette hadde Han forut gjort rede til herlighet. Rom. 9, 22 – 23. Det vil si: Han lot sin Sønn smertelig lide, så de mennesker, som ville la seg gjøre rede og rense ved vredens ild fra synden i Jesu lidelse, dem vil Gud anta til nåde siden og gi dem kraft til å lide her, så de kunne herliggjøres hisset. Hans disipler, som ikke hadde prøvet lidelsen, ville ikke tro at de skulle forarges, eller vike fra sin Mester og Herre, om de enn skulle late livet, især Peter. Men de hadde likevel ikke fått makt over sitt kjød. Og Jesus sier til Peter, at Han skulle fornærme Ham. Dette var umulig for Peter å tro, dette ville ikke Jesus stride mer med ham om, men overlot det til gjerningen kom, så kunne hans styrke bli åpenbaret for ham selv, at han siden ikke skulle stride imot sin Herre, eller være sikker å stole på seg selv, men be Gud om kraft. For uten Guds makt er vi snart overvunnet, ja kan ikke gjøre noe som er til Guds ære. For hva som vi synes å gjøre ved egen makt det legger vi æren til oss selv for og røver fra Gud, som djevelen og hans tjenere gjør. Vår Passion sier videre, at Jesus med sine disipler kom til en hage, dette sted visste også Judas om, at Jesus ofte forsamlet seg med sine disipler. Her kunne det vel hete som Paulus sier, at de trengte seg inn i vår menighet, for å utspeide vår frihet, Gal. 2, 4. For Judas, som var Kristi apostel, han var en fiende og djevel, han visste hvor Jesus var å finne. Likevel, det får så være, for dersom de onde ikke var i vårt selskap, og så prøvde oss, så ble ikke verken vårt gode eller deres onde åpenbart. Jesus sa: Sett eder her, mens jeg går der bort og beder. Og han tok Peter og de to Sebedeus’ sønner med seg og begynte å bedrøves og storlig engstes og beve meget. Da sier han til dem: Min sjel er helt bedrøvet inntil døden; bli her og våk med meg. Be for at dere ikke skal falle i fristelse.
Her begynte Kristi lidelse å foregå, så Han skalv og bevet, dette kom bare av den legemlige smerte, som skulle ramme kjødet, men især Ånds angst over den store syndens skål, som var i-skjenket og han skulle drikke. For å ruste seg til den fare og komme gjennom den harde strid, brukte Han ikke annet enn bønnen, og dertil ville Han være alene. For det har seg slik med den åndelige bønn, at den er mest inntrengende når man er alene, især når man ikke har rett åndelige søsken i samfunn med seg, så kunne man ikke tale så fortrolig med sin Fader, og utøse sitt hjerte for Ham, når man har selskap, som når man er alene i lønndom og vet at ikke noen hører på. Likevel dette angår når vi selv er i nød, og har noe særdeles å be vår Fader om, og vi da bøyer vårt legeme utvortes. Dette skjemmes vi for i forsamlingen, fordi det blir spottet av fiender, og det kunne dessuten bli en sædvane. Jesus slet seg fra dem så langt som et steinkast eller så langt man kaster en stein, og falt på sine knær, ned på jorden på sitt ansikt, og ba at denne at denne stund måtte gå over, om det var mulig, og sa: Abba min Fader! Allting er mulig for deg, ta denne kalk bort fra meg, dog ikke som jeg vil, men bare som du vil, og Han sa til Peter: Simon! Sover du? Kunne du ikke våke en time med meg? Våk og be at I ikke skulle falle i fristelse. Når stridsmennene sover, så er det lett for fienden å myrde dem og innta festningen. Dette er nesten åndelig mord, når kjødet begynner å dovne hen. For så kunne han lett myrde oss, og fienden få dysset oss i søvne. Jesus som hadde formant disiplene til å våke, finner dem sovende. Dette måtte vel smerte Ham og enhver kristen tjener, når han ser de troende som har vært våkne legger seg i syndens søvn, især når faren er nær, derfor sier Han til Peter: Simon! Sover du? Du som ville gå i døden med meg, og nå kunne du ikke våke en time med meg. Ja, ånden er villig til det, du vil nok elske meg, men kjødet er skrøpelig. Av disse siste ord vil nok mange trøste seg til når de gjør synd, men da skulle de ikke si: kjødet er skrøpelig, for det er sterkt til å gjøre det onde, men skrøpelig til det gode. Derfor skulle vi be Gud om troens kraft av Ånden, til ikke bare å overvinne de onde lyster, men at og kjødet ved Åndens kraft måtte bli dugelig til det gode. Jesus gikk annen gang bort, og sa: Min Fader! Er det ikke mulig at denne kalk kan gå fra meg, uten jeg skal drikke den, da skje din vilje! Og han kom og fant dem atter sovende; for deres øyne var betynget. Tredje gang gikk han atter bort og ba likeså. Men en engel fra himmelen viste seg for ham og styrket ham. Og da han stred hårdt (med dødsangst), ba han heftigere; men hans sved ble som blodsdråper, som falt ned på jorden. I dette må vi betrakte Jesu menneskelige natur, ja, som et fallent menneske og synder, og derfor skulle lide, men som den der er gjort til synd, 2 Kor. 5, 25, pålagt ikke en, men utallig synderes skyldige gjeld, som Han skulle betale for med sin lidelse, bli syndoffer, er knust og bedrøvet, for Han var i nød, ja, i den aller største, og stred da så at Hans sved ble som blodsdråper, som falt til jorden, og det bare av Hans sjels angst, Han var da i den største nød noen har vært. Han ba heftigere enn noen har bedt. Som et menneske ville Han vel unngå å drikke lidelsens kalk, likevel var Han sin Faders vilje lydig. Nå kunne vel synes at Faderen hadde større kjærlighet enn Sønnen, men dette er ikke etter den guddommelige natur, for i den var de ett, så likesom Faderen elsket oss så høyt, og sendte Sønnen, så var Sønnen villig til å komme og forløse oss. Men om mulig å unngå lidelsen, er Hans begjæring etter den menneskelige ikledelse. For som menneskekjærlig, kunne Han vel elske og tjene noe men ikke dø. Men den kjærlighet og lydighet Han hadde til sin Fader, brøt frivillig, ikke bare å være fornøyd med Faderens vilje, men og gikk villig til lidelsen, og gjorde Satans makt til intet, å overvinne. For menneskene som er i livet, frykter for døden, og er fiende til Gud, siden de lyder djevelens og misbruker den frie vilje, siden Han som har gitt liv, krever det igjen og da det ikke er mulig å unngå døden, og ingen ulydig eller fryktaktig for Guds vrede , kan inngå til livet. Denne dødens dom, som Jesus i mennesket skulle bryte, måtte Han ta bort idet Han gikk villig til lidelse og døden, å forsone Guds vrede, og rettferdiggjøre oss falne, så måtte Han først bryte frivillig, og det skjedde da av Ham. Nå er det samme å merke med oss, når vi nå det himmelske sinn, blir begjærlige og stødige, til å søke den guddommelige forening med Faderen og Sønnen, ved Den Hellige Ånds beredelse, De gir oss da bønnens ånd, og så får vi straks føle noen bitre stråler, går vi da til bønnen, så trøstefullt og strider imot det, er fornøyde med Guds vilje, så kom der en engel og styrket Jesus. Slik også når vår strid er på det hardeste og vår vilje er rettskaffen, da sender visst Gud trøst, så vi ikke omkommer, eller forderves evig, bare at vi våker og strider mot vår egen vilje, og angstens forskrekkelse av fiendene som vil møte oss. Merkelig er det og med Jesus, at Han stred så før sin lidelse, og siden var tålmodig til å lide. Slik går det og med enhver rettskaffen etterfølger. For angsten er gjerne først, så påkaller han Gud, og henter kraft, som Han senere tålmodig lider av, og motstår det onde, som senere vil føre Ham fra sannhetens vei, eller den gjerning Gud befalte Ham å gjøre.
I vår siste del av vår Passion leser vi, at Jesus stod opp fra bønnen, kom til sine disipler, og fant dem sovende av bedrøvelse, og Han sa til dem: Akk! Vil I nå sove og hvile? Hvorfor sover dere? Se, timen er kommet, og Menneskesønnen skal bli overgitt til synderes hender; stå opp, la oss gå! Se, han er nær som forråder meg. Er det ikke å ta seg i vare når fienden er nær? Be, at dere ikke må falle i fristelse. Mange ganger formaner Jesus oss, at vi ikke må falle i fristelse, for å unngå den, det visste Han var umulig da vi er i fare, og når vi skal gå fra den, da vil visst fienden friste oss. Derfor våknet jeg da opp av syndens søvn bad så heftig, ingen bønn som denne: led oss ikke inn i fristelse. Og at jeg måtte gjøre Guds vilje, den kunne skje og ikke min egen, men Hans navn måtte helliges, ved min viljes lydighet. Amen.

Bønnen.

Å Jesus! Når vi betrakter din lidelse og angst, som du utstod med lydighet, for ulydighets skyld, da måtte vi forskrekkes og bøyes til ydmykhet og lydig etterfølgelse. Forskrekkes for ondskaps synder, som du måtte lide for og din rettferdighet viste seg i ditt menneskelige skrøpelige kar, eller legem, at du led vreden selv, da du skalv og bevet, for den forskrekkelige dom, som du skulle utstå, din forskrekkelige angst og fristelse, kunne og forskrekke oss. Men siden du var den sterkeste, så drakk du også den bitreste skål, og du er trofast, skjenker ikke vårt korses beger eller angstens skål i, større enn vi kan tåle den, når vi vil være lydig til å drikke den. Lær oss av din lydighet å være oppofret til å si: Fader! Skje ikke min men din vilje. Gi oss bønnens ånd, til å påkalle deg om kraft i fristelsens stund, til å stride så vi kunne tålmodig overvinne. La kjødets dovenhet ikke få oss i søvn, men vekke oss opp du, til å kjenne våre sjels fiender, som vil forråde oss, så vi da når de kommer, måtte være iførte den rette rustning, bønnen og din kjærlighet, å be for dem med sannhets ord, så overbevise om samme. Skjenk du oss, hva som du ser er oss mest gagnlig, og mest nødvendig for din gjerning godvillig å gjøre, og vår salighet å utføre. Amen.

************* Epistelen på første søndag i fasten. 2 Kor. 6, 1 – 10.

Men som medarbeidere formaner vi også: I må ikke forgjeves ta imot Guds nåde! For han sier: Jeg har bønnhørt deg i en velbehagelig tid, og hjulpet deg på saliggjørelsens dag, se, nå er en behagelig tid, se, nå er saliggjørelsens dag! La oss ikke i noen ting gi noe anstøt, for at tjenesten ikke skal bli lastet, men anbefale oss selv i all ting som Guds tjenere: Med meget tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst, under slag, i fengsler, i opprør, i strengt arbeide, i nattevåk, i faste; i renhet, i kunnskap, i langmodighet, i fromhet, i den Hellig Ånd, i kjærlighet uten skrømt, i sannhets ord, i Guds kraft, ved rettferdighetens våpen på høyre og venstre side; ved ære og vanære, ved ondt rykte og godt rykte, som forfølgere og dog sanndrue, som ukjente og dog velkjente; som de som dør, og se, vi lever, som de som er tuktet og dog ikke er slått i hjel, som bedrøvede, men alltid glade, som fattige, som dog gjør mange rike, som de som intet har og dog beholder alt.
Når apostelen i det forrige kapitel, har talt om Den Hellige Ånds festepenger, eller opplysning om den tilkommende Dom, og lærer: at hver skal få etter det han har gjort, enten ondt eller godt. Derfor var de flittige til å overtale menneskene, siden de kjente den Herres frykt, så de kunne bli forlikte med Gud som var i Kristus, og gav oss forlikelsens tjeneste. Derfor er vi sendebud i Kristi sted, likesom Gud formaner ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud! For den som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli Guds rettferdighet. Så sier han i vår teksts ord: Men som medarbeidere; det er: vi er ikke som Mesteren, Herren, Salig-gjøreren; men Hans tjener, som megler med og forkynner med vårt arbeid, hvorledes dere skal komme til slik en nåde, som vi er blitt delaktige i. Vi formaner og dere, at dere ikke tar denne nåde forgjeves, for mange vil vel ha del i den, å bli salige på hin dag. Da vil de rope til Gud, be og banke, når døren er lukket. Men Gud vil da svare dem: Jeg kjenner dere ikke hvem dere er, vik fra meg alle dere som gjør urett. Luk. 13, 27. For dere har tatt nåden forgjeves: Dere har vel visst at jeg er en nådig Gud, og mottar alle som kaller på meg i nødens tid. Men så skulle dere og søke meg i nådens tid, mens jeg er å finne. Dette har dere forsømt, og syndet på nåden, at den aldri har fått lært dere opp til å forsake det onde vesen og verdslige lyster, og bli flittige i gode gjerninger, som mine sanne tilbedere gjør, som jeg og hører. Derfor blir det forgjeves, for jeg har bønnhørt deg i den velbehagelige tid, og hjulpet deg på saliggjørelsens dag. Disse ord har apostelen tatt fra profeten Es. 49, 8. Der Herren etterpå taler om den store nåde, og sier til de fangne: Gå ut! – til dem som er i mørket: Kom frem! På veiene skal de beite, og på alle de bare haugene skal det være beitemark for dem. De skal ikke sulte og ikke tørste. Verken det glødende sandhavet eller solen skal skade dem. For han som forbarmer seg over dem, skal føre dem og lede dem til kildevell. Jeg vil gjøre alle mine fjell til veier, og ryddede veier skal bygges høyere. Se, de kommer langt borte fra, noen fra nord og noen fra vest og noen fra Sinims land. Akk at vi måtte bli som Herrens profeter vitner, Es. 41; Esek. 45 og Jer. 6, 22, om nådens tilbud og mottagelse, at det måtte anvendes på oss, så vi ikke tok den forgjeves. Tenk over dette, at Gud både har gjort løfte om sitt nådes Lys, og gir kraftig advarsel i de siste dager, om å løse de fangne, føde de hungrige og berede vei med sine arbeidere, eller redskaper, så enhver kan komme frem. Endatil på Herrens høye fjell skal gå veier, det er: den hellige kristne kirke, hvis lys og by, som ligger på et berg, der skal alle vantro og de som sitter i mørket bli opplyste ved. Så de som av Gud er opphøyet ved visdom og kraft forringer seg og bereder vei, eller åpenbarer seg så andre kan vandre frem og få føde, opplysning, trøst og kraft til å søke de troendes samfunn. Dette kan erfares, at når den ene broder reiser fra en by for å besøke en annen by, så kan mange langs veien bli fødte ved Guds Ord. Nå ser og hører vi dette nådens Lys av Ordet, er utøst nådens velsignelse over oss, som i forrige dager. For når vi nøye tenker over tekstens ord: Se, nå er en behagelig tid, se, nå er saliggjørelsens dag! Så ser vi at nå er det nådens tid, og Guds behagelige vilje, at enhver i dag skal begi seg til omvendelse, og forarbeide sin egen saliggjørelse med frykt og beven, Fil. 2, 12. For vi kan ikke få kronen uten strid, og lønn uten arbeide. La oss derfor skynde oss med å avlegge det onde, og gjøre det gode, så at vår tjeneste ikke må bli lastet, men la oss anbefale oss selv i alle ting som Kristi tjenere: Med meget tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst, under slag, i fengsler, i opprør, i strengt arbeide, i nattevåk, i faste; i renhet, i kunnskap, i langmodighet, i fromhet, i den Hellig Ånd, i kjærlighet uten skrømt, i sannhets ord, i Guds kraft, ved rettferdighetens våpen på høyre og venstre side; ved ære og vanære, ved ondt rykte og godt rykte, som forførere og dog sanndrue, ja at vi og av det sanne Lys, og Kristi skikkelses klarhet den kunne skinne i, og fra oss, så hvordan det går, enten ondt eller godt, at vi ikke av det gode skulle bli hovmodige og kjødelige, eller av det onde forskrekket, forføre eller forhindre, men at vi kunne bevise oss tvert imot verdens mennesker skikkelse: Saktmodige mot deres hastighet, ydmyke mot deres stolthet, blid mot deres vrede, mild mot deres surhet, glad mot deres verdslige sorg, sorg mot deres kjødelige gleder, stadig mot deres lettsindighet, gavmild mot deres gjerrighet, sanndrue mot deres løgn, taus eller stilltiende mot deres verdslige taler, og bryte dem med Guds Ord og gjerning om de åndelige ting, så vi kunne tale så deres munn kunne tilstoppes, av den guddommelige visdom, som Salomo sier: at når han taler, så tier de, Visd. 8, 12; og vil de da holde seg ukjente , så skal vi gjøre oss kjente med dem: være de retteåndelige talsmenn, for vår himmelske Brudgom som beiler til enhver sjel med sin barmhjertighet, at vi trolover den i rettferdighet. Hos. 2, 19. Sier de: vi er døde, i det vi ingen verdens herlighet og glede vil ha, så skal vi overbevise vi lever i en mye bedre tilstand og glede, ved håpet om det evige liv. Sier de vi er refset, og bedrøvede, så la oss svare: at vi er ikke i hjel slåtte; for Gud tukter den Han elsker, og vi akter ikke refselsen ringe. For vår bedrøvelse den er over synden og etter Gud, som skal forandres i sin tid til evig husvalelse. Sier de: vi er fattige, så kan vi si med David: når vi har Herren, hva skjøtter vi da enten om Himmel eller jord? For når vi har Guds nåde og vennskap så oppholder Han oss, og dermed kan vi gjøre mange rike. For om den rike i verden ville dele ut sine midler, så ble han ved dette selv fattig. Og ikke overmåte mange kunne enda bli rike ved hans hjelp. Men den rikdom vi har mottatt av Gud er så stor, at om vi kunne nå omkring all verden og dele ut vår himmelske gave, og de ville motta dem, så skulle de få rikdom nok alle sammen, og vi ikke bli fattigere ved det, men rikere. For det sier Jesus: at den gren som bærer frukt renser Hans Fader, at den skal bære mer. Joh. 15, 2. Sier de, vi har ikke noe, så la oss svare i en sum, at vi har Jesus Kristus Guds Sønn, og med Ham alle ting som behøves til livet og gudfryktighet, til å berede oss til det evige liv, hvor vår eiendom og rikdom er forvart hos Gud, og vi skal engang der, motta det. Amen.

___________ Evangeliet på første søndag i Faste. Mat. 4, 1 – 11.

Da ble Jesus ført av Ånden ut i ørkenen for å bli fristet av djevelen. Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist hungrig. Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds sønn, da si at disse stener skal bli til brød! Men han svarte og sa: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Da tok djevelen ham med seg til den hellige stad, og satte ham på tempeltinden og sa til ham: Er du Guds sønn, da kast deg selv ned! For det er skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot på en sten. Da sa Jesus til ham: Det er atter skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. Atter tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt berg og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg dersom du vil falle ned og tilbe meg. Da sa Jesus til ham: Vik bort, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen ham, og se, engler kom til ham og tjente ham.
Vi leser i dagens Evangelium, at Jesus ble ført av Ånden ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Dette beundres noen over, at djevelen skulle ha makt med Guds Sønn, til å friste Ham. Men vi skulle undres mer på, at slangen kunne forføre kvinnen og hun mannen, da de var i uskyldighets stand, og han hadde ikke noen makt over dem. Ved dette er alle forførte og ligger falne i fristelsen. Foruten de som ved kvinnens sæd er blitt knuste og oppreiste. Likevel kjente ikke våre første foreldre slangens list og tvilte på Guds Bud, derfor var de lette å forføre. Men Kristus derimot kjente hans list, og hadde tro på Guds Bud, og Han var sterkere til å overvinne djevelen. Da Jesus ble oss lik, unntatt synden, så ville nok djevelen hatt Ham i den, når det hadde stått i hans makt, og derfor ikke forsømme å friste Ham, men dette klarte han ikke noe med.
Andre spør: Hvorfor skulle Kristus fristes? Dem må vi svare med apostelens ord: fordi Han skulle bli sine brødre lik i alle ting, for at han kunne bli barmhjertig, og en trofast yppersteprest for Gud til å forsone folkets synder. For ved det at han led, da han selv ble fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. Heb. 2, 17 –18. Nå kan vel mange spørre: de vet ikke av noen fristelse. Ja, mange sier der er ingen djevel, og det kommer av det at de er hans barn, Joh. 8, 44, eller tjenere, og han deres far og herre. Så lenge en tjener gjør sin herres gjerninger og er villig, så har han ingen trang, enten å true eller lokke ham, men så snart han blir uvillig og vil gå fra ham, så gjør da herren hva han kan både ondt og godt, for at ha og beholde ham i tjenesten og arbeidet. Dette gjør visst djevelen. Enhver som alvorlig har forsøkt å gå fra ham, skal visst erfare det. For også de som er i hans tjeneste våger han som en ond herre å lønne med forskrekkelser, og uutsigelige innskytelser av onde tanker til både å skade seg selv og andre, ja, sitt eget liv, for at han kan få dem tilbake til seg. Likevel han kan vel spare dem i tiden, og fornøye seg med dem i synden, inntil målet er oppnådd, og den vellystige skål blir forandret til den bitre tørrhets pine. Luk. 16, 19 – 31. Men alle som vil oppriktig omvende seg, lar seg døpe til syndernes forlatelse, har det fulle forsett, og vil gå frem å tjene den Herre Gud, han skal visst sanne Syraks ord, nemlig: å skikke sin sjel til fristelse, Syr. 8, 16. For er Kristus blitt oss lik i kjødet, for å forløse oss fra det, så må vi og bli Ham lik i Ånden. Har Han banet veien for oss og knust slangens hode, da må vi og følge Ham om vi skal komme til bords i Himmerikets Rike. Vi må bli delaktige i Hans fristelser, som Han sier hos Luk. 22, 28. Av dette ser vi at den som vil ha seierskronen må stride, og at vi ikke kan unngå fristelser. La oss derfor lære av Ham som ble fristet og skulle komme oss til hjelp, at vi nå nøye betrakter Hans strid og fristelser, for å lære av Mesteren, å overvinne ham. Evangelisten sier: da, nemlig når Jesus var døpt, som han tidligere skriver om, da ble han ført av Ånden i ørkenen for å bli fristet av djevelen. Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han hungrig. Når vi blir døpt med Den Hellige Ånds ild, som døperen Johannes sier: Luk. 3, 16, så begynner denne ild å lyse og da får vi se at det land vi er i, er blitt urent, Makab. 1, 10, av syndens onde, og at det vi bygger på eller vi har her i verden blir vi redde og bedrøvet for. For vi ser det vil forgå, og vi kommer til å forgå med det, fordi vi har elsket det. Vår slekt, venner og bekjente, som ikke er omvendte, dem ser vi ikke annet enn syndige gjerninger hos, i en sum, vi ser alt det vi eier og har, er fordervelse, og som en vill ørken, og Guds kirke eller vingård er øde, og bærer ville druer, Es. 5, eller syndige gjerninger, som ikke kan smake oss, hvor Den Hellige Ånds lys er, som gir oss tilkjenne de onde frukter. Her blir det faste, så vi ikke kan få noe brød. Allting er ondt og det gode ødslet bort. Nå kan vi gå i slik en elendighet en tid og faste. Når vi nå blir ganske matte, og ikke finner noe føde, så kommer fienden og vil trøste oss som Kristus, men på en formastelig måte, nemlig: Er du Guds Sønn? Da si: at disse stener skal bli brød! Her skyter djevelen i ånden, er du et Guds barn, hva har du da behov av å hungre for? Eller være så forlatt og lide så mye ondt. Allting må gå deg til hånde, du synes du har gjort ille i det onde, at du har tjent meg, vil du ha Gud til Fader? Så har du da ikke behov av å lide, enten åndelig eller legemlig. Steinene må bli til brød. Slike med utallige forestillinger, innskyter djevelen. Men Jesus svarte: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Kristus som var tømt ut, eller skjult for den guddommelige makt og herlighet, for hadde Han hatt den, så hadde verken fristelse eller faste kunnet ramme Ham. Men Han var i den, overkledd med den menneskelige, elendige armod. Og som klærne kan prøves og legemet ikke rives, så kunne Han og fristes som menneske og ikke som Gud. For som menneske ble Han da fristet, og derfor fastet Han og behøvde brød. Derfor sier Han: Brød skal vi ha, men ikke bare det. Dette alene oppholder oss ikke uten Guds Ord, som velsignelsen er i. Da tok djevelen ham med seg til den hellige stad, og satte ham på tempeltinden og sa til ham: Er du Guds Sønn, da kast deg selv ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot på en sten. Jerusalem var det vel, som jødene regnet for den hellige stad, og tempelet Guds hus. Men vi må utlegge det til hellige menneskers samfunn, som er den rette Guds tempel. Her innfinner djevelen seg iblant Guds barn, den oppriktige mann Job, som fryktet Gud fikk han lov av Herren til å friste, Job. 1, 12., og Guds egen Sønn ble overlatt til ham. Han tok ham med seg, førte Ham opp på tempeltinden. Jesus var den høyeste Guds Sønn, og djevelen satte Ham og høyest, men ikke for at Han skulle bli sittende, men for å styrte Ham ned med seg i helvetes hule. Es. 14, 15. Ved dette er å tenke over, når djevelen og hans redskaper, opphøyer oss for de beste og dyktigste Guds barn, så kommer slike innskytelser i oss, så la oss prøve hva vi er, at ikke et stort mot i dette med sikkerhet skal snike seg inn. Ja, for da lager djevelen og hans redskaper snart et fall til, og likevel trøste oss med at det var ikke så farlig. For når de onde opphøyer oss, da sikter de til å bryte ned. Fienden våger også å innskyte at det er en liten synd, du kan vel gjøre det, eller den lille ting. Gud harmes ikke over det, da du er Guds barn. Ja, du kan gjerne kaste deg ned eller ønske dette mirakel av Gud. For Han lover jo at når du går gjennom floden, skal den ikke overskylle deg, og når du går gjennom ilden, skal den ikke brenne deg. Es. 43. Han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bære deg på hendene, så du ikke skal støte din fot på noen sten. Men her overser djevelen noe, da David sier: alle dine veier. Sal. 91, 11. Her skulle vi alltid holde fienden fore at vi skal vandre Guds veier, det vil si: Ydmykhet og kjærlighet, alltid bestandig svare med Jesus: Du skal ikke friste Herren din Gud. Atter tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt berg og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg dersom du vil falle ned og tilbe meg. Her gjorde djevelen seg offentlig til Gud, og ville gi Jesus all verden herlighet, som han selv ikke eide noe i. For alt dette hører den Allmektige til. Likevel kunne vi vel si: at Satan er verdens gud, som har forblindet de vantros sinn, 2 Kor. 4, 4, så de ikke ser av verdens riker er Guds, og Han kan ta og ødelegge det som Han har gitt, for djevelen innbiller dem at de har en stor herlighet som tilber ham, og er hans tjenere i alle syndige lyster. Men det er likevel mold, og fortæres ved Guds rettferdighets ild til aske, som til sist kommer til å brenne i dem i all evighet. La oss derfor når slikt forestiller oss av verdens herlighet, aldri akte det, og gjøre noe svik fra Gud, å tjene det onde. Men alltid ha Jesu svar: vik bort, Satan, med all din lokkemat! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Dette er vår plikt og av dette vil det og falle lønn. Jesus brukte nå ikke sine egne ord, til å i-gjendrive djevelen med. Dette skulle vi tenke over, så at vi måtte holde fast ved Guds Ord, som tidligere er skrevet. For det er dem som skal binde fienden. Da forlot djevelen ham, og se, englene kom til ham og tjente ham. På denne måte kan vi etter striden eie en herlig seier. Til og med tjenes av Gud som gjør oss godt med tjenester i alle gode ting. Amen.

Bønn.

Å Jesus! Du som ble fristet, for du skulle komme oss til hjelp som fristes. Gi du oss kraft og nåde til å stride, og stå alle fristelser imot. Lær oss av ditt eksempel å bruke Ordet rett, til å i-gjendrive djevelen, og verden, når de vil føre oss fra deg, eller dine veier. La dem aldri få oss i sikkerhet, stolthet eller formastelse, men hold du oss i ydmykhet, frykt og utholdenhet. Å tilbe deg med Faderen og Den Hellige Ånd, så vi med legem og sjel kunne tjene deg, du hellige Treenighet, Gud Fader, Sønn og Hellige Ånd. Amen.

************** Andre Pasjonsbetraktning. Og straks, mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, og en stor skare med ham med sverd og stokker (sendt) fra yppersteprestene og de skriftlærde og de eldste. Osv. da nå Jesus visste alt, det som skulle hende Ham. For fra sin allvitende guddom var det ikke skjult for Ham hva Han skulle lide. Dette gjorde det hele mer smertefullt, å vite det på forhånd, hva pine og spott som forestod. Men da Han skapte oss i sitt, så vel allvitende, som allvise råd, og så fallet med dets elendighet, så vel som oppreisningen Han ville fullføre til sin herlighet, så måtte det skje. Han gikk da villig ut til sine fiender og spurte dem: Hvem leter I etter? De svarte ham: Jesus fra Nasaret. Jesus sier til dem: Det er meg. Men Judas som forrådet ham, stod også hos dem. Da han nå sa til dem: Det er meg, vek de tilbake og falt til jorden. Her blir fienden redd for ærlighet og frimodighet, så de falt av forskrekkelse, fordi de visste hva ondt de hadde i sinne. Og så at Judas som hadde bedt at de skulle føre Jesus varsomt, når han hadde forrådet Ham, ble selv, så og de overbeviste, at Han ikke ville unnvike, hadde makt, men var likevel villig til å la seg fange, og da Han går selv villig imot dem og åpenbarte seg. Da spurte ham dem atter: Hvem leter I etter? Men de sa: Jesus fra Nasaret. Jesus svarte: Jeg sa eder at det er meg. Er det da meg I leter etter, så la disse gå! Nemlig mine disipler. – for at det ord skulle oppfylles som han hadde sagt: Jeg mistet enn ikke én av dem som du har gitt meg. Joh. 17, 12. For når nå disiplene nå vel rømte med deres legemer, fordi de hadde ikke kraft til å lide, så var likevel deres ånd villig til å være med Ham. Eller det skulle ikke skje nå, for de skulle være Hans vitner siden, til å forkynne Hans kjærlighet i å lide, og derved å få løst andre, som ville tro og motta Hans levende kraft i å oppstå her fra synden, og leve i et hellig levnet som Han gjorde. Derfor la dem gå i fred og slå dem ikke i hjel nå, som dere gjør med meg, og da Jesus sier i sist nevnte vers, at Han mistet ikke noen uten Judas det fordervelsens barn, som ikke gikk bort med sitt legeme, men hans ånd var forræderisk, så lot han sitt legeme tjene til det, og var nærværende å gjøre det onde. Det som andre gode, oppriktige mennesker har til tegn og bevis på en rettskaffen kjærlighet, at man har eller vil dra venner til seg, det bruker Satans tjenere til forrederi. Likesom padda tar gift fra de blomster som bien suger honning fra, så og Judas, han holt seg nær til Jesus for å kysse Ham. Og han gikk straks bort til Jesus og sa: Vær hilset, rabbi! Og kysset ham! Men Jesus sa til ham: Venn, hvorfor er du kommet? Har jeg gjort deg noe ondt? Har du ikke vært med meg som en apostel? Og nå kommer du så vennlig å kysser meg, men mener du at jeg ikke kjenner ditt forrederi? Judas! Forråder du Menneskesønnen med et kyss? At Jesus her kaller seg Menneskesønnen, så vel som andre steder, det vil den falske verden forvende, at Han derfor ikke skulle være Guds Sønn, da Han her bare taler om sin menneskelige natur, som han har avlet av mennesket. Og nå oppofrer seg som et offer for mennesket. Til denne lydighet som bare den menneskelige natur krever Ham. For Han skulle etter lidelsen herliggjøres med den guddommelige. Da Han andre gang sa: det er jeg, så gikk de frem og la hendene på Ham, og grep Ham. Og da de som stod omkring så hva som ville skje, sa de: Herre, skal vi slå til med sverdet? Da nå Simon Peter hadde et sverd, dro han det ut og slo yppersteprestens tjener og hugg høyre øre av ham. Her ser vi vel en tapperhet av Peter til å stride, men det var ikke den som Jesus hadde lært Ham da Han sa: at de skulle elske deres fiender, og når de ble slått på det ene kinn skulle de vende det andre til. Mat. 5. For etter disse ord var det å vise Guds kjærlighet, som gjør godt mot fiendene, og langmodighet, som Han har med menneskene. Underlig var det vel, at Jesus sa: de skulle selge noe av det de hadde og kjøpe sverd. Men Jesus Han siktet til det åndelige, overbeviste dem både om sine og deres lidelser, formante dem til bønn, saktmodighet og tålmodighet, og bestandig trøste seg i Gud. Da de nå forstod det på kjødelig vis, og han ville gi dem så lang en tid at de kunne utøve den kjødelige nidkjærhet. Og så bli åpenbaret om deres kjødelige strid og makt, hva den ville duge til. For da skaren var utrustet med sverd og stenger, så kunne det ikke være noe med strid etter kjødet, å slå disiplene med to sverd, Luk. 22, 28. de kunne ikke overvinne dem uten Guds umiddelbare hjelp kom i tillegg. Derfor svarte Jesus: la dem likevel gjøre det så langt med min lidelse, som de gjøre kan. Og han sa til Peter: Stikk ditt sverd i skjeden! For alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd. Det vil si: Den som tar seg til makt og hevn, å bruker verdslig sverd uten Guds tillatelse, ja Bud og vilje, og vil hevne seg på sine fiender som er imot Hans Bud. Han skal omkomme ved åndelig sverd eller Guds Lovs forbannelse. Stikk du derfor ditt sverd i skjeden, og på den måte demp og skjul ditt hastige og hevngjerrige sinn. For, for det ene kan det ikke hjelpe til annet enn at fienden blir hissigere. For det andre, så behøves det ikke, for vil jeg ha makt, da må du ikke tenke at jeg mangler den, eller mener du at jeg ikke kunne be min Fader, og han skulle sende meg mer enn tolv legioner engler. Allikevel bare en legion eller et ord kunne hjelpe, ja ødelegge alle mine fiender i et øyeblikk. For om jeg ville bruke verdslig eller syndig makt, at mitt rike var av denne verden, så kunne jeg få så mange av de Guds tjenere, som kunne stride for meg. Skal jeg ikke drikke den kalk, som min Fader gav meg? Han har skjenket i for meg lidelsens skål, og av kjærlighet til Ham med tålmodighet vil jeg lydig drikke den. Eller, hvorledes skulle da skriften fullkommes, at Faderen vil bevise sin barmhjertighet og Sønnen sin lydighet i tjenestvillighet, for å reise opp det falne menneskenes kjønn? Det skulle altså gå til.

Og han rørte ved hans øre og legte ham. Nemlig yppersteprestens tjeners øre. Slik gjør Gud mange ganger med sine fiender. Ja, gjør dem godt, som gjør ham ondt. På den tid, sa Jesus til yppersteprestene og høvedsmennene for templet: I er gått ut som mot en røver med sverd og stokker, for å fange meg, da jeg daglig var hos eder i tempelet, rakte I ikke hender ut mot meg. Men denne stund er eders og (nå råder) mørkets makt. Men dette skjedde for at Skriften skulle oppfylles. For den tid hadde dere ikke tillatelse eller makt av min Fader, for Han hindret dere, og bevarte meg, ja rykket meg bort ved sin Ånd og skjulte meg. Men nå har han ofret meg, og overlett meg til dere en time, eller den korte tid så dere kan pine meg, og bevise deres ondskap, så synden ved det kan bli åpenbart, både hva dere driver med, og hva jeg får å lide for de falne. De kan ikke bli frelste fra den evige pine uten min lidelse og lydighet, og bli dydige til evig å love Gud. Men det er alt sammen skjedd, så profetenes skrifter skulle fyllbyrdes. For de vitnet om min komme som var fylt av troens kraft, de vitnet om mine lidelser, Es. 53, og åpenbarte deres fedres ondskap, og vitnet om meg. Likesom deres fedre drepte profetene, så skal og dere drepe meg, likevel med en større hån og mer smerte. Da forlot alle disiplene ham og rømte. Dette kunne jo være bedrøvelig for Mesteren, å se alle Hans tjenere forlate Ham, likevel Han visste det på forhånd, og at de ikke hadde fått kraft til å lide med Ham. Han sa til Peter tidligere: nå kan du ikke følge meg, men heretter, og det var det verste at tjenerne ikke ville bøye seg for Herren, og tro deres fattigdom, avmakt og elendighet, derfor rømte de da faren kom. Men det var en ung mann som fulgte etter Ham, han var kledd i et linklede om sitt bare legeme; og de unge menn grep ham. Men han slapp linklede og flydde naken fra dem. Slik går det med alle som har den utvortes rettferdighet, men en lyst til å se hvordan det går med den fullkomne Kristus, eller Hans kristne, når fristelsen kommer over dem, så har de kraft til å stå imot med, men disse som bare har skinnet, eller et løst skjul, dem river fienden fra alt det de har, så de må rømme naken, og da blir de var sin elendighet. Lykkelig er da de som har tid til å forarbeide sig rettferdiggjørelses klær, så de kan bli klar til å komme til bryllupshuset før døren blir lukket. Går bort med disiplene i sorg og bedrøvelse, med bønn og sukk til Gud om kraft å forarbeide sin salighet med frykt og beven. Men ulykkelig er de, som har rømt fra fienden, og siden ikke mer arbeider, eller ber Gud om kraft til å stride imot fienden, men blir overvunnet av det onde, og siden blir lukket ute fra de stridendes samfunn, som strider, vinner seier og mottar Livets Krone. Amen.

Bønn.

Å Jesus! Du som var villig å gå dine fiender i møte! Åpenbar deg selv for dem selv om du visste hav de hadde i sinne. Du som kjente din forreder, før enn du kalte ham, men lot ham likevel følge deg fordi det skulle være ham og andre til et vitnesbyrd, og oss til et eksempel, hvor ondt det falske mennesket kan være, så vi derfor må ta oss i vare så de ikke skader eller myrder vår dyrebare ånd, eller troens gave, som ved fristelsen og trengselen blir prøvet. Du som stod i fristelsene og ikke ville hevne deg på dine fiender, men lege dem. Du som daglig hadde sittet hos yppersteprestene og åpenbart dem sannheten, og nå for det sammes skyld blir tatt som en forbryter, da ondskapens mørke hadde forblindet dem, så alle vitnesbyrd fullbyrdes av Skriften. For dine får ville vel følge deg, men rømte av forskrekkelse. Akk! Lær du oss med din Ånd å ta et rett eksempel av deg hvorledes vi skal vandre mellom disse som ennå er mørkrets barn. Skriften skal fullbyrdes på oss, som de forfølger, likesom de gjorde deg. Gi du oss nåde til å kjenne vår egen avmakt, så vi ikke skulle fordriste oss i den fristelse vi ikke kunne stå i, men når vi gjennom fristelsen skal gå, da du med oss stå, og gi oss kleder på, som ikke fienden kan fra oss rive, men at vi må frelste blive i troens strid. Amen.
************

Epistelen på andre søndag i Faste. 1 Tes. 4, 1 – 7.

For øvrig, brødre, ber og formaner vi eder da i den Herre Jesus at likesom I har mottatt av oss hvorledes I bør vandre og tekkes Gud, så må I enn mer tilta i det. For I vet hvilke bud vi ga eder ved den Herre Jesus. For dette er Guds vilje, eders helliggjørelse: at I skal avholde eder fra horeri; så hver av eder vet å bevare sitt eget legeme i helligelse og ære, ikke i begjærlighets attrå, som hedningene, som ikke kjenner Gud; at ingen skal bedra eller forfordele sin bror i det han har å gjøre med ham; for Herren er hevner over alt dette, slik som vi også forut har sagt og vitnet for eder. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse.
De kjødelige lærere, eller djevelens tjenere hersker med strenghet over fårene; Esek. 34, 4, men en sann Kristi hyrde, farer med saktmodighet, overbevisning, bønn og formaning. Slik leser vi i vår teksts Ord at apostelen gjorde. Når han har ønsket sine troende å bli styrken av Herren, til å være ustraffelig i hellighet for Gud og vår Fader, i vår Herres Jesu Kristi komme med alle Hans hellige. Så sier han videre: For øvrig, brødre, ber og formaner vi eder da i den Herre Jesus at likesom I har mottatt av oss hvorledes I bør vandre og tekkes Gud, så må I enn mer tilta i det. For I vet hvilke bud vi ga eder ved den Herre Jesus. Her ber og formaner Paulus at de som har mottatt Ordet, skulle minnes de Bud han hadde gitt dem, ved Jesus. For det var ikke hans eget, og at de skulle tekkes Gud. Gud er kjærlighet, han byder oss i sine Bud at vi skulle frykte og elske Ham. Dersom vi ikke vil elske og adlyde Hans Bud, så får vi frykte for Hans straff. Men nå da Han er kjærlighet, så tilbyr Han alle den, om de vil motta og bli i Ham. For dette er Guds vilje eders helliggjørelse. Gud vil at vi skal bli helliggjorte, for da blir vi Ham lik. Derfor sier Herren: Bli hellige likesom jeg er hellig, 3 Mos. 19, 2.
I skal avholde eder fra horeri; så hver av eder vet å bevare sitt eget legeme i helligelse og ære, ikke i begjærlighets attrå, som hedningene, som ikke kjenner Gud. Horeri er for Herren en vederstyggelighet, og dette vil en gjøre i det skjulte, fordi den er en heslig synd, så de skjemmes for den, som Adam og Eva, som skjulte seg for Gud. Nå vil Herren at ingen ond gjerning skal gjøres, og allting skal åpenbares. Derfor sa Herren til David, da han hadde falt i denne last: Se! du har gjort denne gjerning i skjul, men jeg vil gjøre den åpenbar, 2 Sam. 12, 12, til din straff og skam og andre til eksempel. Gud befalte å henge dem opp mot solen, som hadde bedrevet hor, 4 Mos. 24, 4, så også og steine dem, 5 Mos. 22, 24. Dette kunne vel synes å ha blitt lindret ved Jesus, som det og skjedde med alle syndere som fikk en hastig straff, for da de hadde grepet kvinnen i hor, så sa Han: at Han ikke fordømte henne, men bød henne at hun ikke skulle gå bort og ikke synde mer. Joh. 8, 11. Dette blir alle vi som er falt i Adam, og er født av den syndige sæd formant til; at vi skal omvende oss, og det uten utsettelse ikke å synde på nåden, men straks avstå fra den onde vei, vi som ikke er lik hedningene som ikke kjenner Gud. For om de har noen anklage i samvittigheten, når de bedriver de grove laster, så kjenner de ikke de likevel ikke de fine begjæringer, og har ikke Guds kraft til å drepe dem. Mark. 12, 24, derfor faller de i lastene. Guds vilje er ikke fullkommet ved det av vi skal sky horeri og lettsindighet, av naturens onde, bare på denne måte, men enda mer det som Skriften sier og forstår ved horeri: nemlig alt det som mennesket elsker utenfor den sanne Gud. Og i lettsindighet er kjærlighet likevel etter kjødet, som er hastig og ustadig, og kan snart forandres til hat, som Amons kjærlighet til Tamar, 2 Sam. 13, 2. For hvor snart forandres det ikke til fiendskap, som vi kan se mellom de vellystige og drikkebrødre. Når de er beste venner, så kan det straks forandres til det verste fiendskap og klammeri, så kan de og bedrive hor med stein og trær, som Herren sier ved Jer. 3, 9. Vi leser også i Åpenbaringen 18, 3 at av horeriets vredes vin har alle hedninger drukket, og kongene på jorden har (be-) drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike av hennes stormektige vellyst. Dette tok en sørgelig ende! Derfor formaner apostelen i vår tekst, at vi skal bevise vårt legeme i helliggjørelse, til å ære Gud, og ikke i begjærings attrå.
Nå er begjæringene mange slags. Derfor sier han videre: at ingen skal bedra eller forfordele sin bror i det han har å gjøre med ham; for Herren er hevner over alt dette, således som vi også forut har sagt og vitnet for eder. For da en Kristi tjener ikke tvinger oss til å tjene Herren, men ber og formaner, å ikke forakte og forsømme det Gud tilbyr. Så overbeviser han likevel om straffen, at Herren vil hevne all ulydighet, og ond begjærlighets attrå, som fullkommer viljen til å gjøre gjerningen. For begjærligheten eller de onde lyster opptennes i våre lemmer, men så må vi be dem, at de ikke kommer til viljen, og enda mindre til gjerningen i det å ha lyst til å fullbyrd. At apostelen sikter til mer enn lettsindighet, det kan en klart se, da han sier: at ingen skal bedra eller forfordele sin bror i det han har å gjøre med ham. Iblant tessalonikernes menigheter har det vært lediggjengere og bedragere. Derfor formaner Paulus dem i det 2. brevs 3. kp. 11 – 12. v. enda mer at de skal holde seg fra hver broder som omgås uskikkelig og ikke arbeider, men driver unødvendig handel. Men at de skal arbeide i stillhet og ete sitt eget brød. Dette vil noen prester og andre i våre tider, uttolke på oss, som reiser og forkynner Guds Ord, hvilket da både Paulus og hans Mester Jesus Kristus, med alle deres etterfølgere gjorde selv, og ofte befalte og påminte oss å gjøre. Les Mat. Kp.10 og 28; Mark. 9, 38 – 39. Ja Paulus sier: at han var viss om sine brødre, at I er også selv fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre. Rom. 15, 14. Men disse djevelske barn som ikke vil avstå fra og forvende sannhets vei, Ap. Gj. 13, 10, de skulle utlegge disse stykker på seg selv. Se! De prester som følger i Paulus sine fotspor, når han sier tidligere: heller ikke åt vi brød hos noen for intet, men med strev og møye arbeidet vi natt og dag, for at vi ikke skulle være noen av eder til byrde; 2 Tes. 3, 8 – 9. Hvorledes misbruker de denne makt som forvender dem? Følger de Kristi fotspor? Som føder deres kjøds begjæringer, ligger nesten stille både om uken og Sabbaten. Dere rører dere lite uten å ville ha betaling, og kommer når dere kan ete fedmen, og klær seg med ullen av fårene, Esek. 34, 3. Ellers lar de dem gjerne gå forbi, selv om deres ordre både fra Gud og Konge er, at de skulle reise omkring og påminne de uskikkelige og hjelpe de svake. Men da alt dette forsømmes, så er Herrens Ord ved profeten: Så sier Herren Herren: Se, jeg kommer over hyrdene og vil kreve min hjord av deres hånd og la dem slutte å røkte hjorden, så hyrdene ikke mer skal røkte seg selv. Jeg vil redde min hjord av deres munn, så de ikke skal være til føde for dem. Esek. 34, 10. Og som apostelen sier: de er onde dyr, late buker. Tit. 1, 12. Og de som driver unødvendig handel er det nok av. De arbeider på all forfengelighet, øyens lyster, kjøds lyster, og livets overdådigheter. Men alt dette er for vidløftig å regne opp. Mitt ønske er: at menneskene måtte få øynene opp, så de måtte se hva som tjener til deres fred. For Gud kalte oss ikke til urenhet, verken i ødselhet, lathet eller gjerrighets bestrebelse, å undertrykke hverandre i det onde. Men til helliggjørelse. Å overbevise og nedtrykke det onde, så Guds hellige navn kunne prises og opphøyes. Amen.

____________ Evangeliet på andre søndag i Faste. Mat. 15, 21 – 28.

Og Jesus gikk bort derfra, og dro seg tilbake til landet ved Tyrus og Sidon. Og se, en kanaaneisk kvinne kom fra de egne og ropte og sa til ham: Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter plages ille av djevelen. Men han svarte henne ikke et ord. Da gikk hans disipler til ham, ba ham og sa: Skill deg av med henne, for hun roper etter oss. Men han svarte og sa: Jeg er ikke sendt ut til andre enn til de fortapte får av Israels hus. Men hun kom og tilba ham og sa: Herre, hjelp meg! Men han svarte og sa: Det er ikke rett å ta barnas brød og kaste det for de små hunder. Men hun sa: Ja, Herre, små hunder eter dog av de smuler som faller fra deres herres bord! Da svarte Jesus og sa til henne: Kvinne! Din tro er stor, deg skje som du vil! Og hennes datter ble helbredet fra den samme stund.
En kvinne som hadde hørt om Han, hvis lille datter hadde en uren ånd, kom og falt ned for Hans føtter (men hun var en gresk kvinne, av syrefønikisk ætt), og hun ba Ham at Han ville drive ut djevelen fra hennes datter. Mark. 7, 25 – 26. Det er noe forskrekkelig, når vi leser i Skriften om, at djevelen hadde besatt menneskene, rev og slet i dem, så at ikke jernbånd kunne holde dem, og ingen våget å møte dem og vandre den vei, Mat. 8, 28. Ja, at den onde ånd grep de små det står i vår tekst og i Mark. 9, 20, at en gutt var besatt av en ond ånd, som rev og slet i ham, med mer, og disiplene kunne ikke drive den ut. 18. v. Men aldri er det så farlig å møte en fiende som gir seg ut for det, som å møte en fiende som gir seg ut for å være en venn. Derfor sier David: For ikke er det en fiende som håner meg, ellers måtte jeg bære det; ikke er det min hater som opphøyer seg over meg, ellers ville jeg skjule meg for ham; men (det er) du, du usle menneske, min likemann, min leder og min kjenning – vi som i vennskap hadde fortrolig råd sammen, Sal. 55. Profeten kaller deres tunge en drepende pil, den taler svik. Med sin munn taler de vennlig til sin neste, og i sitt hjerte legger de snare for ham. Jer. 9, 8. Så og i dette som Skriften melder, om de urene ånder, som så grovt regjerte i Kristi kjøds dager, disse kunne likevel menneskene passe seg for, og Kristus kunne drive dem ut, slik som Han og gav sine etterfølgere makt til å gjøre. Om ikke alle ved synlig makt og åpenbart, så likevel ved bønn og faste. Mark. 9, 29. Men ved fariseerne som var av djevelen, kunne Han ikke klare noe, og de som gav seg ut for Guds barn, de var da og er ennå mye mer farligere når vi tenker rett over det. Det er og stor forskjell å være besatt av djevelen og være av djevelen. For de besatte de kan regjeres av ham mot deres vilje og vil gjerne være ham kvitt eller løses fra hans bånd, men de som er av djevelen har sin lyst, vilje og samtykke med ham. Likevel av disse siste er de meste i våre tider mot de få som er legemlig besatt, på grunn av dette har mange fått den tro at djevelen har tapt sin makt, ja noen nekter at han er til! Og nå kan han gjøre hva han vil: slå i hjel og kaste i helvete, Luk. 12, 5, for nå har ikke noen behov av å frykte for ham da han ikke er til. Men akk! Hvor ille står det ikke til med dem som ikke kjenner ham, han er likevel en sjelefiende og forråder dem til evig død, og der lønner med smertefulle plager. La oss derfor få øynene opp i tide, og lære å kjenne ham, dette kan vi gjøre ved menneskenes onde vesen, geberder, ord og gjerninger, som han driver dem til. For om de også er fine, så må de likevel til sist åpenbares. At djevelen av og til får lov å friste eller offentlig regjere noen mennesker, det skjer til straff for dem og de andre til eksempel, så de kan se hans makt. Ja ofte får de lide her, fordi de skal bli frelst hisset, og de kan bli svært oppriktige til å elske Gud siden, når den onde ånd blir drevet fra dem. Dette kan vi se i Maria Magdalena, som det ble drevet sju urene ånder fra. Hvor brennende var hun ikke i sin kjærlighet siden til å gjøre Herrens gjerning. For det kan og skje med de onde, at Gud tillater at de blir besatt og slitt i legemet for at sjelen kan bli frelst, som Paulus sier: At han overlot dem til satan til kjødets fordervelse, for at ånden kan bli salig på den Herre Jesu dag. 1 Kor. 5, 5. Vi ser og av vår begynnelse at denne kvinne hadde fått troen på hjelp hos Jesus ved hørelsen, derfor søkte hun Ham. Som vårt dags Evangelium vider melder om, at da hun ba: Herre, du Davids Sønn, forbarm deg over meg! Min datter plages ille av djevelen. Men han svarte henne ikke et ord. Her viste Jesus seg som om Han skulle være svært hard, at Han ikke ville akte på denne kvinnes bønn eller begjæring. Da trådde Hans disipler til Ham og sa: Skill deg av med henne, for hun roper etter oss. Men han svarte og sa: Jeg er ikke sendt ut til andre enn til de fortapte får av Israels hus. Nå gir Han sin hjelp til kjenne, at Han ikke er utsendt uten til de fortapte får av Israels hus. Og denne kvinne følte sin datter var fortapt under djevelens makt. Likevel når de ville forstå disse ord etter den kjødelige beslektede Israel, så kunne de ikke akte det for noen hjelp. Men kvinnen som både nøden drev, og den gode tro av rykte hun hadde hørt om Jesu nådige hjelp, det dreiv henne til å fortsette å be: Herre, hjelp meg! Men han svarte og sa: Det er ikke rett å ta barnas brød og kaste det for de små hunder. Dette var det hardeste slag eller støt Jesus gav henne, dette gjorde Han for å overbevise jødene, som holt grekerne og andre hedninger for hunder, at de skulle lide og i evighet være utstøtt fra den himmelske herlighet. For til dette menet jødene, især de høye fariseere, å ha enerett og største herlighet å motta, og andre aktet de for hunder. For det andre, så overbeviste Jesus henne, at hun, som selv var under djevelens vold, er som en hund under en grusom herres vrede, som er ond til å slå og fare ille med han. Nå kunne det heller ikke være så rett etter menneskelige begrep, at den himmelske Fader skulle sende sitt barn til verden og kaste for slike hunder, for Jesus er det Himmelbrød. Derfor svarte hun: Ja, Herre, små hunder eter dog av de smuler som faller fra deres herres bord! Dette vil si: Ja, Herre! Du har rett, det er ikke rett å ta barnas brød som de fryder seg ved, å kaste dem for hundene. Men slik gjør du dette, sender din Sønn, det himmelske manna, Han ditt barn, som du mettet med ditt kjærlighets brød, kaster du nå ned for oss, som er djevelens hunder, vi får likevel av de smuler. For på grunn av den korte tid Han lider her, forløser han oss fra våre lidelser og sult som skulle vare evig. Derfor er din kjærlighet så stor at du ikke sparte Ham. Men min datter, som er som en liten hund, får likevel noen smuler av dette ditt nådes bord. Da nå Kristus for det tredje, i alle disse harde svar for kjødet eller de legemlige sanser, og hadde ved det prøvd hennes tro, da Han kjente at hun tålte slike anstøt, og derved etter prøven ble sterkere. Så og åpenbarte Han disse ting for de som var til stede, hvorledes de skulle angripe Gud med bønnen, likesom hun gjorde, som Han og lærte om enken som ba den urettferdige dommer om retten. Luk. 18, 3. Dette skulle vi ha til eksempel og rope på Gud i vår nød, Han som ikke forlater sine troende uhjulpet. Så svarer Jesus oss slik som henne: Kvinne! Din tro er stor, deg skje som du vil! Og hennes datter ble helbredet fra den samme stund. Slik kan også vi få legedom i Jesus, og bli friske fra sjelens sykdommer især, som han og vil lege de syke legemer når det er tjenlig, og vi kunne til å prise og tjene Ham, med legem og ånd bli befridd fra djevelens garn. Amen.

Bønn.

Barmhjertige Gud og Fader! I din Sønns Jesu Kristi navn påkaller vi deg. La Hans Ord og gjerninger ved din Ånd og tjenere kunngjøres for oss, som er de fortapte og villfarne får, som ikke vet hvor vi skal vandre for å bli frelste fra djevelens tyranni, han som med makt og list søker å oppsluke våre sjeler, sliter og slår oss, som hunder av deres umilde herrer blir slått. La du likevel dine nådesmuler falle ned av ditt Lys og Livets Ord, så vi måtte høre det, og tro og rette oss etter det, til å søke deg ved bønnen om hjelp å bli befridd fra fienden, som vi først kjenner når du opplyser oss om det. Driv du ham ut fra oss, og la vår tro vokse ved fristelser, så vi kunne stå Satan imot og bli dine barn, som nøt nådesmulene i tiden til vår sjels styrke, og når vår arbeide her måtte bli fullbyrdet, så du kunne føre oss inn til din glede. Amen.

************* Tredje pasjonsbetraktning.

Men skaren med den øverste høvedsmann og jødenes tjenere tok da Jesu og bandt Ham, og førte Ham til Kaifas, som det året var yppersteprest. Men det var Kaifas som hadde gitt jødene det råd at det var gagnlig at ett menneske døde for folket. Dette sier Johannes i det 11. kp. 51. v. at han ikke sa av seg selv. Men da han var yppersteprest det året, spådde han at Jesus skulle død for folket; og ikke bare for folket, men Hans skulle samle Guds barn, som var atspredt, sammen til ett. 52. v. Johannes sier videre: Derfor rådslo de fra den dag av om å slå han i hjel. Slik kan og de onde mennesker tale sannhet, for dette vitnesbyrd som denne yppersteprest gav dem, var ikke av den gode ånd. For selv om det var sant og godt at Jesus døde og skulle samle til seg en hop guds folk, så skulle de likevel derfor ikke være de mordere, som slo Ham i hjel, heller ikke blir de delaktige i Hans forsoning, men i den evige straff, som utøste den rettferdiges blod. For ingen tenker på å gjøre ondt som det kan komme godt av, Rom. 3, 8, men Gud kan senere vende det, som med sin Sønn og alle som med Ham tålmodig lider, de skal høste glede etter sorg og trøst i lidelsene, så vi som blir prøvd med det onde deretter kan bli løftet opp til det gode.
Vår passion sier, at en annen disippel førte Peter inn i yppersteprestens palass, for at han kunne se hva ende det ville ta med Ham (nemlig med Jesus). For han (nemlig Peter) hadde kjærlighet til Ham, sorg for hans elendighet, og ingen makt til å hjelpe Ham. For den kjødlige makt kunne ikke strekke til, han måtte heller ikke bruke den, og den åndelige makt så han ikke, fordi hans forstand ikke var opplatt enda, at det burde Jesus å lide. Mark. 9, 31. Da nå Peter gikk etter sitt eget bud, og fulgte Jesus i kjødet, kastet seg selv i fristelse, for av nysgjerrighet og dristighet å se og våge seg i fare, så sier en pike til ham: du var og med Jesus fra Galilea, er ikke også du en av dette menneskes disipler? Da nektet han for det og sa: jeg er ikke og jeg kjenner ham ikke. Her hadde Peter alt skrekken, og Satan fikk ham i fall ved å lyve. Slik går det visst ennå når et sannhets vitne lider, som og mange kan elske, ikke bare for sannheten og Guds Rikes forkynnelse, men og for de dyder og gode gjerninger som følger. Ja av disse blir de kjødelige menneskers kjærlighet opptent. Når en forfølgelse kommer, så vil de med Peter bruke kjødelig makt, skjellsord eller overfall, å slå igjen, og å se enden, kaster seg over det i unyttig fare. For hadde Peter gått hen og bekjent at Kristus var uskyldig, og at Han lærte dem om det evige livs gode, overbeviste om hvor mye ondt de mennesker gjør som forakter det og straffer det gode, da hadde han kunnet vunnet noen sjeler, eller i det minste styrket de svake. Det hadde vært til glede for Kristus som på forhånd hadde forkynt ham om sin lidelse slik. Når vi nå vet at det bør oss med mange trengsler å inngå i Guds Rike, og ber at enhver vil utbre det og ikke trosse med makt, heller ikke unndra seg av frykt for å lide, eller kaste seg i noen legemlig fare som ikke er nødvendig til Guds ære. Men da mange av og til gjør det allikevel, så går det som med Peter, at når først faren kommer og de ikke får hevnet seg, så tar den kjødelige frykt til, og når de ser seg selv i fare, så begynner de med løgn og utflukter, så de derved både nekter Kristus og Hans Kristne, eller etterfølgere.
Ypperstepresten spurte Jesus om hans disipler og hans lære. Det første svarte ikke Jesus på, for Han visste at Hans disipler heretter skulle forsvare seg selv, og nå kunne Han ikke legge noen pris på dem, fordi de ikke hadde noen makt til å vise fienden noe prisverdig gjerning, og laste dem ville Han enda mindre. For Han hadde den kjærlighet, at Han ikke ville av hat bebreide noen fiende, enda mindre sine oppriktige disipler. Judas som var falsk bebreidet seg selv. Om seg selv svarer Jesus: Jeg har talt åpenbart for verden, jeg har alltid lært i synagogen og i tempelet, der hvor jødene kommer sammen fra alle steder, og i lønndom har jeg intet talt. Hvorfor spør du meg? (For du tror meg ikke), og i tillegg har jeg ikke skjult det. Spør dem som har hørt hva jeg har sagt til dem! Slik må alltid Kristi vitner bekjenne, at de søker samfunn og åpenbarer sine gjerninger, at hver den som gjør godt kommer til Lyset. Men så hater mørkets barn det, så en for et godt arbeide kan få en ond lønn, og for et rett svar vrede, forbitrelse og slag. Men da han talte dette, ga en av tjenerne som stod der, Jesus et slag (på kinnet) og han sa: Svarer du ypperstepresten slik? Jesus svarte ham: Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt! Men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg? Her har vi eksempel på hvorledes vi ikke skal hate vår fiende, men overbevise ham. For Kristus, som gav rett svar, ville heller ikke la seg vende bort eller fortie det, da fienden ville vrenge retten. Dette så de onde, og måtte likevel slå seg selv, at det var de som straffet det gode. Imidlertid mens dette skjedde, stod Peter i forgården og varmet seg. Og da en annen pike så ham, begynte hun igjen å si til dem som stod der: Denne er en av dem. Men han nektet det atter og sa: Jeg kjenner ikke dette menneske. Men litt etter gikk de frem som stod der, og sa til Peter: Sannelig, du er og én av dem; for du er en Galileer for også målet ditt røper deg. (En sann kristen bør kjennes på sitt mål, ved sinn saktmodige, åndelige, nødvendige tale.) Men da Peter hørte at så mange kjente ham, og især yppersteprestens tjener, som han var en fiende av og hadde hugget øre av, så begynte han å forbanne og sverge: Jeg kjenner ikke det mennesket som I taler om. Her ser vi menneskenes elendighet og fristerens makt. Ja ikke bare det mennesket, som går i ondskap med vilje til å gjøre det onde, men og den som gjør godt, likevel i sikkerhet faller fra en last til en annen. Slik gjør fienden når han får et menneske i angst og frykt for å lide skade i kjødet, da fanger han sjelen i flere og flere garn. Kristus sa til Peter at Satan begjærte å sikte ham som hvete, men jeg ba for deg at din tro ikke skal forgå. Luk. 22, 31 – 32. For nå sikter djevelen Peter med sine redskaper, at de søkte ham nøye, og det var på det ytterste , da de ville kjenne ham på målet, så syntes han at han var nødd til å sverge, for ved det skulle de onde frikjenne ham, at han ikke var en Kristi disippel, da, han bannet, som var den ondes tilskyndelse. Nå hadde djevelen siktet Peter i ord til det ytterste. Hadde han fått tid, så ville han vel styrtet ham i gjerninger, og til å fornekte sin Mester, likesom Judas. Men Jesus ba for Peter til sin Fader, at fallet ikke skulle bli så stort, så Peters tro om nåde og oppreising ikke skulle opphøre. Straks den gyselige fornektelse hadde skjedd, gol hanen andre gang, og Herren vendte seg om og så på Peter, og Peter tenkte på Herrens ord, som Han sa til ham: Før enn hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger. I dette ser vi at Paulus sine ord fullbyrdes: ikke at vi av oss selv er dyktige til å uttenke noe som av oss selv, men vår dyktighet er av Gud. 2 Kor. 3, 5. For Peter kunne ikke tenke på Herrens Ord før enn Herren vender seg og så på ham. Så ser vi her, at vår dyktighet er til det onde, men det gode må Gud virke i oss. Derfor kan ikke mennesket forlate seg på sin egen makt, enda mindre kan han opphøye seg av sine gjerninger, men alltid takke Gud som minner oss om å angre det onde, og drive oss til det gode. Kristus som hadde bedt sin Fader om å sende sannhetens Ånd, han var den som påminnet Peter, at han tenkte på hva han hadde gjort. Peter var ikke heller gjenstridig og motstår, men gikk ut og gråt bittert. Ja, det sies at han gråt siden hver gang han hørte hanen gale, eller han minnet seg hva han hadde gjort, ved å fornekte sin Frelser, som han elsket så mye og skulle såre Ham slik, som en og kan tro (nemlig at han sørget og fryktet), ja en kan også se det av hans epistler, da han formaner ofte til å omgås med saktmodighet og frykt. Så ble han ved skaden vis. Enhver skulle også speile seg i Peter, og ser vi på menneskene nå, som bekjenner den kristelige tro, så er de mye elendigere, for de fornekter Jesus hver stund, ikke bare med syndige ord, banning og sverging ved fare. For om de var i fare for sitt liv som Peter, så var de straks ferdige til å forsverge Ham, men de fornektet Ham og i et ugudelig levnet, med mange syndige gjerninger, sverger og banner da de ikke blir krevd noe eller er i fare. Hvor få er det med Peter som går ut og gråter bittert over sin synd, når de likevel blir påmint både med ord og et hellig levnet, ja alvorlige øyesyn av Guds barn, som gir tilkjenne deres ondskap, slik at Den Hellige Ånd derved minner dem i samvittigheten om deres onde bedrifter. Men de er gjenstridige og står imot og kommer det så stor angst at de må gråte, så forherder de seg straks igjen i sitt hjerte og vandrer i synden. Ja, hvor mange er det ikke som av stolthet for ære ved å tape skammer seg ved å bekjenne seg iblant de troendes samfunn, på grunn av det er de ringe av verdslig stand men likevel oppriktige Guds barns tall, som de i sin samvittighet er overbevist om var godt å være iblant på hin side av graven. Å! Hvilken større fornektelse er alle disse enn den Peter gjorde. Enhver som derfor gjør slikt, føler i sin samvittighet og tenker etter sine ord og gjerninger, angrer det onde rett, så bittert, at det aldri mer skulle bli søtt eller behagelig å bedrive med det, men mye mer gråte over det, så vil Gud ta dere inn i Himmelens glede. Amen.

Bønn.

Allvitende og allmektige Gud! Du som ser og kjenner vår elendighet, og vet at vi ikke har noen makt til å stå fristelser imot, overbevis du oss med din Ånd, at vi ikke skulle stole på oss selv og derved falle i fristelsen. Du vet hvor listig fienden er til å dra oss fra deg og fornekte vår gjerning og embete, som du har befalt oss til å være dine disipler og tjenere. Hold oss derfor i hånden, så vi ikke skulle falle fra deg, og om du tillater fienden å prøve oss, eller vi ikke kan bli rett vedholdende i ydmykhet og frykt for oss selv, men stoler på vår egen makt, så vi faller og får se hva vi duger til. Be du da, trofaste Yppersteprest! For oss, at vårt fall ikke måtte bli så stort at vår tros gnist om din oppreisning og nåde skulle bli ute. Vend du derfor ditt nådes øye på oss og minn oss om våre feil, i det minste ord, handling eller gjerninger, at vi måtte angre det hjertelig, og du da kraftig måtte reis oss opp så vi siden kunne gjøre det med stor varsomhet, frykt for oss selv, og hengivelse til deg med bønn og tro, at du vil styrke og hjelpe oss i all vår nød. Hør og bønnhør oss du Treenige Gud, Fader, Sønn og Hellige Ånd. Amen.

*************** Epistelen på tredje søndag i Faste. Ef. 5, 1 – 9.

Vær derfor Guds etterfølgere som hans elskelige barn, og vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket oss og ga seg selv hen for oss til en gave og et slaktoffer for Gud, til en velbehagelig lukt. Men horeri og all urenhet eller gjerrighet må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, og skammelig atferd og tåpelig snakk og lettferdig skjemt, som er utilbørlig, men heller takksigelse. For dette vet I at ingen horkarl eller uren eller gjerrig, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike. La ingen forføre eder med forfengelige ord; for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn. Bli derfor ikke delaktige med dem! For I var fordum mørke, men nå lys i Herren; vandre som lysets barn! – For Åndens frukt viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet -.
En god og herlig ting blir alltid mye sett på og talt om. Men hva er bedre enn Gud, som er godhets kilde, og Hans kjærlighet som er så stor at han sendte sin Sønn den enbårne, som ofret seg til vår frelse, for at vi skulle bli arvinger til det evige liv. Vi måtte oppmuntre oss til dette med Johannes ord 1 brev 3. kp. 1. v.: Se, hvor stor kjærlighet Faderen har gitt oss, at vi skal kalles Guds barn! Derfor kjenner verden ikke oss fordi den ikke kjenner ham. Disse siste ord må vi nok gjenta: at verden ikke kan kjenne Guds kjærlighet, for vi hører så få som vil tale om dette, enda mindre bevise det i sine gjerninger. Akk! Hvor ille må det da ikke være med dem som ikke kjenner det høyeste gode, og da ikke har del i det, da de ikke vil tale om det enda mindre gjøre etter det. La oss da være med dem som har drukket av kjærlighetens Kilde Jesus Kristus, og la munnen tale av denne overflod. Dette kan vi oppmuntres til i vår dags Epistel, så vel som nesten hver tekst, at vi skal være Guds etterfølgere som Hans elskelige barn, og omgås i kjærlighet, likesom Kristus elsket oss og gav seg selv hen for oss til en gave og slaktoffer for Gud, til en velbehagelig lukt. I dette ser vi kjærlighetens Gave, som selv var villig å gi seg hen av kjærlighet til vår frelse. Burde vi ikke tale om Ham, tilbe Ham, og ta Hans Ord nær til hjerte i sann hellighet. Men horeri og all urenhet eller gjerrighet må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, og skammelig atferd og tåpelig snakk og lettferdig skjemt, som er utilbørlig, men heller takksigelse. For dette vet I at ingen horkarl eller uren eller gjerrig, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike.
Å dere dårer! Elendige og vantro slekt, som vel vil komme i Guds Rike, og er likevel så dårlig, at dere går derfra i elendighet. Og derfor aldri kan oppnå Himmerikets herlighet. Dere som vil høre og tro om å motta Hans kjærlighet hisset, men fullbyrder likevel ikke Hans ønske her, å elske Ham og holde Hans befalinger. Men vil leve etter deres kjøds lyster. Ja, fyller deres tunge med usømmelig tale, kan ikke tro Skriftens sannhet, at dere ikke har arv i Kristus, om dere ville aldri så mye rope på deres kristne navn. Når dere ikke viser det i kristne gjerningers fylde, likesom Han fulgte sin Faders vilje, og deretter gikk inn i Hans Rike. Tro aldri at dere kommer inn i Guds Rike, uten at dere viser dere helliggjorte på grunn av troen, prydet med rettferdighets frukter. La ingen forføre dere med forfengelige ord, for ved slike ting kommer Guds vrede over vanntroens barn, derfor må dere ikke bli meddelaktige med dem. For det er svært farlig å omgås med de verdslige mennesker som er av verden og taler av verden, 1 Joh. 4, 5, så vi kan bli meddelaktige i deres forfengelige og unyttige snakk. For de er som Paulus sier: deres ord vil ete om seg som dødt kjøtt. Så og de kjødelige menneskers snakk om unyttige ting, som er syndige ord og lettsindighet. I dette kan vi snart komme til å tale med og på den måte bli delaktige eller besmittet av deres lettsindige tale, derfor må vi våke. For likesom kjødet blir renest ved sterke medikamenter, så og vi, som apostelen formaner oss. La vår tale være yndig og overstrødd med salt, så vi kunne vite hvorledes det bør svares enhver. Kol. 4, 6. Det vil si: vi skal bruke milde og kjærlige ord, men likevel skarpe til å bite, så vel i de kjødelige menneskers hjerter , som i vårt eget hjerte, så likesom saltet bevarer kjøttet for utøy og forråtnelse, så skal Guds Ord alltid verne oss, så vi ikke forderves av de onde menneskers råtne snakk. For vi kan vel tidligere før nåden ble skjenket oss, ha vært i mørket, og vantroens barn, som ikke kjente Lysenes Fader, som vil kreve regnskap for hvert et unyttig ord de har talt. Mat. 12, 36. Men nå er vi et lys i Herren og er derfor skyldig til å omgås som Lysets barn, til dette får vi makt av Gud til å bære Åndens frukter i all godhet, rettferdighet og sannhet. For den Ånd som er i oss, er større enn den som er i verden. 1 Joh. 4, 4. La oss derfor prøve hva Herrens velbehagelige vilje er, og ikke overvinnes av det onde, å ha samfunn eller samtykke med mørkets ufruktbare gjerninger, men straff dem heller! For de ting som skjer lønnlig er skammelig å si. Men alle de ting som vi er overbeviste om, at de er onde og skammelige å nevne, åpenbares ved Lyset. For Guds Ords Lys er det som kan åpenbare dem, enda her i tiden. Men på hin dag, da skal ikke noe være skjult, ikke bare ordene, men og hjertes tanker og alle skammelige gjerninger, skal da bli klare og beskjemmet med evig lidelse. La oss derfor gå til Lyset her, om vi har gjort det onde, så vi kunne unngå straffen hisset og få stor lønn av omvendelsens verdige frukter som vi har utøvet her. Amen.

_____________ Evangeliet på tredje søndag i Faste. Luk. 11, 14 – 28.

Og han drev en djevel ut, og den var stum; men det skjedde da djevelen var faret ut, talte den stumme. Og folket undret seg. Men noen av dem sa: Han driver djevler ut ved Be’elsebul, djevelens øverste. Men andre fristet ham og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men da han visste deres tanker, sa han til dem: Hvert rike som kommer i splid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Men er Satan også blitt splidaktig med seg selv, hvorledes kan da hans rike bli stående? I sier jo at jeg driver djevler ut ved Be’elsebul. Men driver jeg djevler ut ved Be’elsebul, ved hvem driver eders barn dem ut? Derfor skal de være eders dommere. Men dersom jeg driver djevler ut ved Guds finger, da er jo Guds rike kommet til eder. Når den sterke vel bevæpnet vokter sitt eget palass, får det han eier, være i fred; men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han hans fulle rustning, som han hadde satt sin lit til, og deler hans bytte. Den som ikke er med meg, er mot meg; og den som ikke samler med meg, han spreder. Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennom tørre steder og søker hvile, og når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake igjen til mitt hus som jeg for ut av. Og når den kommer, finner den det feiet og pyntet. Da går den bort og tar med seg syv andre ånder, verre enn den selv, og de kommer inn og blir boende der; og det siste blir verre med det mennesket enn det første. Men det skjedde da han sa dette, at en kvinne blant folket hevet sin røst og sa til ham: Salig er det liv som bar deg, og de bryster du diet. Men han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og bevarer det.
Jesus drev en djevel ut, og han var stum; men det skjedde da djevelen var faret ut, talte den stumme. Og folket undret seg. Dette er til å tenke over, hva som er skjedd ved djevelens avvind og menneskets samtykke, med ham å arbeide i synden, hvorved all fordervelse er kommet i verden, så djevelen ved det får makt til å holde menneskets lemmer, siden de er blitt solgt under synden. Rom. 7, 14. Nå er da den Guds nådegave i Kristus Jesus vår Herre, at Han har makt til, å drive ut djevelen og lege syndens sår. Dette måtte jo være forunderlig iblant de hellige, om den store Guds nåde og livets herlighet, som Han vil frelse oss til. Men de vantros sinn som er hengitt til verdens lyst, og er forvent imot Gud, de kan ikke fatte dette. Derfor sier Evangelisten at noen av dem sa: Han driver djevler ut ved Be’elsebul, djevelens øverste. Men andre fristet ham og krevde et tegn fra himmelen av ham. På denne måte blir alltid Guds gjerninger tatt opp av den onde og vantro slekt. Noen vil ha tegn, selv om de med deres øyne har sett dem. Andre forvenner det, og sier: Han gjorde det ved djevelens øverste. Det var den groveste beskyldning de kunne gi Kristus; og dette skal vi og erfare av djevelens barn, som vil gjøre seg til Guds barn, at de beskylder oss for ennå. Derfor har Kristus advart oss, at vi ikke skal akte det. For har de kalt Mesteren Be’elsebul, hvor mye mer Hans husfolk. Mat. 10, 25. Her var det ikke ukjent at den ene onde ånd kunne drive ut den andre, likesom verdens mennesker hersker og regjerer over hverandre. Og de bruker strid, avindsyke, slagsmål og all falskhets forførelse til å forderve hverandre med, og slik er de øverste djevler mektige i vantroens barn til å regjere hverandre. Ved dette får han mer ære, og blir troligere tjent. For det har skjedd at onde mennesker har drevet ut djevler. Derfor sier Kristus: Mange skal si til meg på hin dag: Herre, Herre, har vi ikke profetert ved ditt navn, og har vi ikke drevet ut djevler ved ditt navn. Men Han vil svare: vik bort fra meg, I som med flid gjør urett! Mat. 7, 22 – 23. Men det kunne de ikke bevise at Jesus drev ut ved den øverste djevel; derfor sa Han til dem da Han kjente deres tanker: Hvert rike som kommer i splid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Men er satan også blitt splidaktig med seg selv, hvorledes kan da hans rike bli stående? I sier jo at jeg driver djevler ut ved Be’elsebul. Det er vel sant at djevelens tjenere er ofte uens i splid og trette, og ved dette blir hans rike øde til sist, og ikke bestandig. For han kunne ikke regjere evig. Men kommer selv i elendighets undergang, til å lide med alle sine tjenere. Skulle nå jeg vil Jesus si: Drive ut djevler, og selv være den øverste konge, så ville hans rike jo straks i tiden bli ubestandig, forstyrret eller ødelagt. Om jeg nå driver ut djevler ved Be’elsebul, hvem driver deres barn dem ut ved? Derfor skal de være deres dommere. For dere som sier dere å være Abrahams barn, og han var den Høyestes barn, når dere nå er av hans ætt hvorfor kan da deres barn ikke drive ut djevelen? Da dere ikke bare alene kan drive han ut, men og blir befalt av djevelen. Eller om de drev ham ut, så si meg, i hvilken makt driver dere han ut, skjer det ved Guds makt, så må den også komme tilsyne i deres levnet. Da dette ikke skjer så skal de være deres dommere, at dere som har født ham i synden, og derved gitt djevelen makt til å herske over dem. Men dersom jeg driver djevelen ut ved Guds finger, da er jo Guds rike kommet til eder. Nå kan dere jo prøve hva det er for noe jeg bruker; om det er manerier, signerier eller noe gjøglerier. Er det ikke Guds finger eller Ord jeg bruker, som jeg peker til fiendene med og ber han fare ut, så må de jo og gjøre det, og når de farer ut så bekjenner de meg for den Høyeste Guds Sønn. Denne berømmelse forlanger jeg ikke av dem, men byder dem å tie. I tillegg klager de, at jeg er kommet før tiden for å pine dem. Mat. 8, 29. Ser jeg ikke nå at dette Guds Rikes herlighet er nær dere, og i det jeg viser meg i et ydmykt, saktmodig og kjærlig hjertelag; går omkring og gjør allting vel, lever fullkomment hellig. For hvem av dere kan overbevise meg om noen synd? Og når jeg viser det i gjerninger, og sier dere denne sannhet i ord, hvorfor tror dere meg da ikke? Joh. 8, 46. Kan dere da ikke se min guddommelige kraft? Vet dere ikke at når den sterke vel bevæpnet vokter sitt eget palass, får det han eier være i fred; men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da han hans fulle rustning, som han hadde satt sin lit til, og deler hans bytte. Slik overbeviser Jesus de onde, og taler om sin makt. Dette må vi anvende på oss, motta Ham, og bli bevart fra fiendens tyranni. Djevelen har vel bevæpnet seg med all hat og ondskaps list. Hans rustning er løgn, for han er løgnens far. Derimot er Jesus rustning sannhets ord. Og Han er bevæpnet med rettferdighet. Den som ikke er med Ham i dette, han er imot, og den som ikke samler seg denne eiendom, legg vinn på seg selv og forsøker å vinne andre, til å avlegge løgn og all urettferdighet, tale sannhet og være vedholdende i det gode; den atspreder. For mennesket kan ikke være ledig, det må arbeide på noe rov, og tjene en herre, enten Gud eller djevelen. Er de nå mot Jesus, berøver Guds ære, så tjener de djevelen, og får lønn med ham, likevel har den onde faret inn i dem, lokket eller skremt dem til å samtykke i hans onde angrep, og berøves disse menneskers følelse og lemmer, så kan den Høyestes Sønn tvinge ham derfra, men ikke tvinge mennesket til å samle med seg, for Herren har gitt dem en fri vilje, og i tillegg vil ingen tvungen tjener ha. Når den urene ånd farer ut av et menneske, går den gjennom tørre steder og søker hvile, og når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake igjen til mitt hus som jeg for ut av. Og når den kommer, finner den det feiet og pyntet. De tørre steder for Guds Ånd og barn er der hvor synden hersker, og djevelens ånd lever og regjerer der, med alle syndige lyster, stolthet, hevngjerrigheter, banning og biskhet. Slikt et land er de tørre steder hvor Kristi tro og Hans Ånd vansmekter, og får ingen hvile. Derimot er der tørre steder, for djevelen, iblant Guds barn, hvor Den Hellige Ånd driver dem til å utøve gode gjerninger, med et saktmodig og ydmykt sinn, i kjærlighet, legger vinn på å elske og tjene Gud og sin neste. Her finner han ingen hvile. Derfor vil han vende om igjen til sitt hus, som han gikk ut av: Dette er menneskenes hjerter; finner han det feiet og prydet. Ja, det hadde vært godt, når mennesket hadde vært feiet fra det urene og prydet med rettferdighets frukter. Da hadde heller aldri djevelen kommet til å bo der. Men dette hus hadde vel vært feiet fra det onde og prydet, men likevel med ledighet, så det hadde vært feiet fra det gode å arbeide på. For hvor mange er der ikke som Gud beviser sin nåde, ja tukter med sin Ånd fra synden, inngyter sin kjærlighet, og med sin makt innpoter de ville greiner, Rom. 11, 24, i sitt vintre. Men de blir likevel uvillige, ufruktbare og late til å gjør det gode, derfor blir de tatt bort. Apostelens ord kan anvendes på dem, at de er: trær som senhøstes står uten frukt, to ganger døde, rykket opp med rot. Jud. 12.v. Og Kristus sier: at når den urene ånd, ser dem slik prydet, da går den bort og tar med seg syv andre ånder, verre enn den selv, – her ser vi at de onde ånder, likesom menneskene, er ikke alle like onde. Og nå gjør djevelen med sine redskaper slik som Gud med sine. Kan vi ikke overbevise dem selv, og overtale til sannhet, så prøver vi å få andre til å gjøre det, som har bedre adgang eller mer kraft. Slik gjør og de onde, kan de ikke overvinne oss selv, så leter de etter noen som er listigere. For de som har holdt oss fanget der og kan ha skadet oss, dem frykter vi for, og så må de oppsøke andre som er listigere til å sette inn på oss. Nå kommer de ganske fint og vil liste seg inn, dersom vi da er ledige for Guds Ord, bønnen og gode gjerningers utøvelse, så får de bolig. Men er hjertet prydet med troens kraftige eller klartskinnende frukter, da er det en vederstyggelighet for dem. For de elsker den prydelse at vi skal være ledige for det gode, og med dem i deres onde råd. Samtykker vi i det så blir det siste verre enn det første, for det hadde vært bedre de ikke kjente den, og senere vike fra det hellige Bud. 2 Pet. 2, 21. Ennå sier Kristus, at det ikke kunne være ganske ute med slike, så fienden ikke mer kunne drives fra dem, men det blir verre å overvinne. For da har fiendene besatt dem med åndelig hovmodighet og sikkerhet, med fortrøstning, at de en gang har vært vasket eller prydet, og fienden drevet ut, da de nå ikke herskes av gove laster. Derfor er det nå verre å kjenne fienden og få makt over ham.
Men det skjedde – sier vårt Evangelium – da han sa dette, at en kvinne blant folket hevet sin røst og sa til ham: Salig er det liv som bar deg, og de bryster du diet. Denne kvinne hun fikk følelse, eller overbevisning av sannhets vitnesbyrd, at Han ikke bare var et lykkelig menneske selv, men og Hans mor. Som menneskene alminnelig pleier, å prise de foreldre lykkelige som har lydige og vel oppdradde barn. Men Jesus svarte: Ja hun er vel salig, likevel ikke fordi hun bar meg, for til dette vil ikke barnas dyder hjelpe de urettferdige foreldre, for sønnen, som gjorde rett skal leve. Og faren, som gjorde urett skal dø. Esek. 18, 17 – 18. Men hun og alle, er salige som hører Guds ord og bevarer det. Amen.

Bønn.

Å, Jesus Krist! Du Høyeste Guds Sønn og verdens Frelser. Fri du oss fra djevelens tyrani og svik. Driv han ut fra oss, og gi oss nåde til å kjenne din gjerning, så vi ikke skulle bli med de forblindede, som forherder sitt hjerte, er djevelens barn, og som vil forvandle seg, til å være Guds barn, beskylder deg og dine for djevler. Akk! Du Herre Jesus, opplys du våre øyner så vi måtte kjenne deres garn og strikker, og rive oss løs fra dem, så vi kunne tro og forlate oss på deg, motta ditt Ord, og begrave det i våre hjerter, til å bære frukt og være flittige i det gode, så fienden aldri finner oss ledige, eller røver oss. Men at vi kunne vinne seier, og bli frelste til det evige liv. Amen.

*************** Fjerde pasjonsberetning.

Enhver som har festet sinn til å utrette noe, enten ondt eller godt, han passer og flittig på å fullføre gjerningen. Dette ser vi av de forherdede jøder, som hadde satt seg fore i sitt hjerte å slå Jesus i hjel. De søkte falske vitnesbyrd mot Jesus, så at de kunne få drept Ham. For sanne og rettskafne vitner var ikke til å få, som kunne vitne noe ondt om den fullkomne Gode. Derfor kunne de ikke finne noe, allikevel gikk der mange frem men deres vitnesbyrd kom ikke overens. Det gikk med dem som med de to horkarer, som beskyldte den andre for det de selv ville bedrive, og Daniel med sin visdom skilte dem ad, lot hver bære frem sitt vitnesbyrd, og da ble der heller ikke ett, men deres falskhet slo dem til åpenbarelse, så de selv falt i den grav som de ville den uskyldige skulle falle i, vi kan lese det om Susanna og Daniel i det 13. kp. Slik går det med ondskapen, selv om mange kan sminke den, især nå i våre tider, da Satan har lært seg å gjøre seg fin, sier og viser seg dydig, som han var god, men det vil likevel visst engang åpenbares. For løgnens ånd er imot hverandre, og det er en vanskelig sak å forvrenge det gode til ondt, derfor hadde fariseerne mange vanskeligheter med sine vitner, som og deres like har nå også. Dette hører vi ofte, hvor de med løgn søker å forvrenge sannhetens vei, hindrer, og vil skaffe av veien sannhetens vitner, som overbeviser og straffer deres hykleri, gjerrighet og stolthet. De må da ha mange falske løgner og vitnesbyrd frem, for om de til sist kan få seier over en kristen og få ham av veien, som med Kristus. På det siste trådte to falske vitner frem med falske vitnesbyrd imot Ham, (nemlig Jesus) og sa: vi har hørt Han har sagt: Jeg kan og vil bryte ned Guds tempel som er gjort med hender. Dette kan vi lese i Joh. 2, 19, at Jesus svarte jødene, da de begjærte et tegn til bevis på Hans makt å drive ut dem som solgte og kjøpte i tempelet, da sa Han: Bryt ned dette tempel, og innen tre dager vil jeg reise det opp igjen! Dette sier Evangelisten, sa Han om sitt legemlige tempel, 21v. hvilket var tegn nok både til nidkjærhet over det onde og makt til å fullføre det gode, da Han for synderes skyld forsonte dem med sin Fader og fikk dødet synden, men også for å vise sin seierrike levende makt over synd, død og Satans rike i å nedbryte sitt legeme til den største og forsmedeligste død, som Han villig gav seg hen til. Og så igjen reise opp det levende, så han døde i skrøpelighet men oppstod i kraft. Slikt som de forblindede ikke enten ser eller tror, og Jesus hemmelige taler forvender de falske fariseere i sin ondskap. De ville nå føre vitner over det at de kunne drepe Jesus. Men deres vitnesbyrd kom ennå ikke overens. Ypperstepresten stod opp, spurte Jesus: Svarer du intet på hva disse vitner imot deg? Men Jesus tidde. Her kunne vel noen si: når en tier, så samtykker Han. Nei, langt fra, men falske vitnesbyrd er det heller ikke alltid verd å besvare. For grov ondskap og falske vitnesbyrd gjendriver og overbeviser seg ofte selv, at de er uriktige, og de som har slike tør ikke stole på dem, det ser vi av ypperstepresten, han spurte Kristus, om Han var verdens velsignede Sønn, og sa: Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Kristus, Guds Sønn. Jesus sa til ham: Du har sagt det. Her var en høy oppfordring av et ondt og dødsskyldig menneske, som tok den levende Gud til vitne, og nå ville Kristus ikke nekte å svare ham, eller å bekjenne seg for det Han var, og sier derfor: jeg er det du spør om, nemlig Guds Sønn: som dere nå ikke vil akte men spotte, håne, ja drepe; likevel sier jeg dere, nå heretter skal det skje, I skal se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme i himmelens skyer. Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: Han har spottet Gud! Hva skal vi mer med vitner? Se nå har I hørt gudsbespottelsen. Hva tykkes eder? De fordømte Ham alle, og sa: Han er skyldig til døden. Men de menn som holdt Jesus spottet Ham. Det stakk ypperstepresten og hans tilhengere i hjertet, at Kristus bekjente Han engang skulle komme i skyene, med kraft og stor herlighet, og at Han var Guds Sønn. For da følte de i sinn samvittighet, at det ville gå dem ille, som var Hans fiender og ble lagt til Hans føtters fotskammel. Derfor forvrengte de det til Guds bespottelse, enda det var det de drev med den Rettferdige, fordømte Han til døde, som var uskyldig. De som holt Jesus spottet Ham og spyttet på Ham i ansiktet og slo Ham med knytte never. Men andre igjen skjulte Hans ansikt og slo Ham i ansiktet, besynderlige tjenere, og sa: Spå oss, Kriste! Hvem var det som slo deg? Og mange andre bespottelser, som de sa mot Ham. Slik gjorde de mot Mesteren, eller Herren, og slik gjør de mot disiplene eller tjenerne. Joh. 15, 18. Akk! Hvor må ikke Guds langmodighet her prises, at Han ikke straks ødelegger slike Guds bespottere. Her var Jesus Kristi tålmodighet, stor i å lide alle slike grusomme bespottelser og overordentlige lidelser. Må vi ikke her si: Han vart som et lam, som ikke opplater sin munn, eller at Han ikke skjeller igjen når Han ble utskjelt, men var tålmodig og taus, og overlot det til den som dømmer rettferdig.
Vår pasjon sier videre: at om morgenen samlet alle yppersteprestene og de skriftlærde seg og folkets eldste, med hele Rådet, og holt råd over Jesus, hvorledes de kunne slå ham i hjel, de førte Ham for sitt Råd og sa: Er du Kristus? Si oss det! Dette var noe som lå dem på hjertet, da de vel ikke ville vite av det, og tro at Han var Kristus Guds Sønn. Men profetenes vitnesbyrd og Kristi gjerninger, hadde slik lyst inn i deres samvittighet, at de ikke var uvitende om det, og derfor fryktet. Jesus sa til dem: Sier jeg eder det, da tror I det ikke; om jeg spør, svarer I ikke, eller lar meg løs. Det vil si: Dere tror jo ikke mitt vitnesbyrd, og når jeg setter frem sannhetens vitnesbyrd og spørsmål til dere, så kan dere jo ikke svare på det, fordi dere ikke er av Gud eller sannheten, så vil dere ikke høre den. For deres hensikt er, ikke å vite det, for å løslate meg, men når dere får vite det så forbys jeg enda mer. Likevel vil jeg ikke nekte det, for det skal bli til deres egen dom. Derfor skal Menneskesønnen heretter sitte ved Guds høyre Hånd. De sa da alle: Er du da Guds Sønn? Men han sa til dem: I sier det; for jeg er det. Her har vi mange ganger vitnesbyrd fra Kristi munn at Han bekjente seg for Guds Sønn, som kan stadfestes med den forrige gjendrivelse og overbevisninger, imot og til dem, som vil forvrenge at Han bare skulle være menneskesønnen og ikke guddommelig, men dette sa Han til sine venner, og i den grunn, som før sagt, hvorledes Han skulle avles i våre hjerter, og her for sine fiender, bekjente Han seg for Guds Sønn, som skulle komme i skyene, og hvert øye skulle se Ham, og de som slo Ham og som har gjennomstunget Ham skulle hyle og gråte, Åp. 1, 7, de som av synden er onde, blinde og forherdet, som nå sier: Hva har vi lenger bruk for vitnesbyrd? For vi har selv hørt det av hans munn. Og derfor, etter at de hadde fått vite sannheten, så vil de forvrenge, spotte og slå i hjel dens bekjennere. De får likevel på hin dag øynene opp. Da får de både å høre og se og tro, hva de har nektet og forvrengt, der blir ingen løgn stående, heller ikke forvrengning kan skje med noen unnskyldning, når samvittighetens bok, ved Guds makt og altseende øyne blir åpnet og gjennomlest. Å! Hvor vil vel ikke da all falskhet bli straffet, og oppriktighet belønnet. La oss derfor tenke over dette og være iblant dem, som her åpner sitt øre for sannheten, tror og følger den, oppofret i lydighet med gods og liv, så at vi etter striden kan vinne seier, etter spottingen føres til ære, og etter lidelsen få trøst og glede. Amen.

Bønn.

Sanndrue Gud og mann, Jesus Kristus! Du som ble menneske for oss, for å bli prøvet med alle fristelser, bespottelser og lidelser, og led den største forhånelse av dine fiender, som du beviste all saktmodighet imot deres grusomme raserier, dem som søkte på alle måter, både å føre falsk vitnesbyrd, og å friste deg med spørsmål, for å forvrenge sannhetens bekjennelse, å nekte at du var Guds Sønn, enda du fritt bekjente dette, samme hvor mye de forherdet seg over det. Du som likevel i slik en bestandig sannhet, og for dens vitnesbyrd led så tålmodig. Gi du oss og nåde til å bli ved i ditt eksempel og aldri vike fra det. Hold oss ved din nådes Ånd, og la oss alltid tenke på din lidelse, så vi av den måtte både få trøst og kraft til at vi kunne omsider med ditt tålmodighets eksempel bli fullkomne, til beredt å motta trøst, fred og befrielse fra fienden, å fullbyrde vår strid her, som du, og slik gå inn i ditt Rike. Amen.

*********** Epistelen på midtfastesøndag. Gal. 4, 21 – 31. Si meg, I som vil være under loven: Hører I ikke loven? For det er skrevet at Abraham hadde to sønner, én med tjenestekvinnen og én med den frie kvinne; men den med tjenestekvinnen er født etter kjødet, men den med den frie kvinne i kraft av forjettelsen. I dette er en dypere mening; for disse er de to testamenter, et fra berget Sinai, som føder til trelldom; dette er Hagar. For Hagar er berget Sinai i Arabia, men kommer overens med det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er oventil, er den frie (kvinnes), som er vår alles mor; for det er skrevet: Vær glad, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut og rop, du som ikke har veer! For den forlattes barn er mange flere enn hennes som har mannen. Men vi, brødre, er forjettelsens barn, likesom Isak. Men likesom den gang han som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden, således også nå. Men hva sier skriften? Støt ut tjenestekvinnen og hennes sønn! For tjenestekvinnens sønn skal ingenlunde arve med den frie kvinnes sønn. Så er vi, brødre, ikke tjenestekvinnens barn, men den frie kvinnes.

Da de fleste mennesker i vår tid (1800), bekjenner seg til den moralske lov, at de skal være ydmyke, dydige og kjærlige, å elske Gud og sin neste. Likevel sier mange av dem, at de ikke kan. For der syndere og noen påstår de gjør det, holder Budene og lever rettferdig etter Loven, elsker Gud over alle ting, og sin neste som seg selv. Selv om de er med presten og levitten som gikk avsides forbi og lar sin neste ligge i jammer, Luk. 10, eller med den unge rike mann som mente han hadde holdt Budene fra ungdommen, men gikk bedrøvet bort da han fikk til svar: Gå hen, selg det du eier og gi det til de fattige. På dette kjennes at han tok feil og dømte bedre om sin egen tilstand, enn den var. For selv om han bøyde seg for Jesus og falt ned for Ham, og trodde Ham for en god mester og lærer, så manglet han likevel det sanne Evangeliets Lys og kraftig kjærlighet. For hadde den vært fullkommen, da hadde han ikke vært bedrøvet over å miste sitt gods. Med slike hadde Paulus nok å gjøre, for å overbevise dem, hvilket han søkte på alle måter å lede og rette dem, derfor setter han i dagens epistel likesom et spørsmål foran dem: Si meg, I som vil være under loven: Holder I ikke loven? Galaternes menighet som han hadde preket Evangeliet for, så de skulle lære å kjenne deres fordervelse ved loven og bekjenne sin synd, søke nåde i Kristus, og avsi all sin egen rettferdighet, som gjorde dem stolte og oppblåste, og som de av falske brødre var overtalt til, å la seg omskjære, vek fra nåden, nektet Jesu kraft og kjærlighet, ville holde Loven, dette ble da bare utvortes med hykleri og gudfryktighets skinn, uten sann kjærlighet, som vi har lest foran. Dette må jeg med Paulus gjenta mange ganger, om det kunne hjelpe noe. For de falske lærere vil nok forføre, nå som før, med sine lover og menneskelige bud, og holde oss fra troen og Jesu etterfølgelse, som nekter den åndelige Lovs fullkomne forbedring. Når Paulus vil overtale galaterne med deres lov, som de hadde mottatt, så sier Han: Hører I ikke loven? For det er skrevet at Abraham hadde to sønner, én med tjenestekvinnen og én med den frie kvinne i kraft av forjettelsen. I dette er en dypere mening; for disse er de to testamenter, et fra berget Sinai, som føder til trelldom; dette er Hagar. For Hagar er berget Sinai i Arabia, men kommer overens med det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er oventil, er den frie (kvinnes), som er vår alles mor. I dette forklarer apostelen hva det er å være født av kjødet i trelldom, og hva det er, å være født av Ånden, og fri til å tjene Harren av kjærlighet, ved overbevisningen om at Abraham overlot to sønner , den første med sin tjenestekvinne Hagar, som ble født etter kjødet. Dennes mor betyr Det Gamle Testamentet, som utlegges på Sinai, som er i trelldom. For på Sinai, lot Gud høre og se sin rettferdige vrede, med torden og lynild, over kjødets sans, som er fiendskap til Herrens Lov, og vil ikke være den lydig. Rom. 8, 7. Å lyde Gud, holde Hans Bud, og elske Ham av hele sitt hjerte, og sin neste som seg selv. Dette krever Loven at du skal gjøre og ved dette kommer kjødet eller det kjødelige menneske i frykt og forskrekkelse, så de adlyder Guds Bud av tvang. Ja de kommer overens, vil han si, likesom vi ser nå med Jerusalem eller vår Guds tjenester, som nå er i trelldom. For de tjener Gud av trelldomsfrykt uten sønnlig kjærlighet. Men den frie kvinnes sønn, som er født på grunn av løftet, betegner det Jerusalem som er oventil, som er vår alles mor. Her har vi nå en fri og lett vei til å tjene Gud av kjærlighet, vi som er av løftet, at Gud vil anta oss til sine barn, og gjøre oss til Himmelens arvinger, så vi skal komme i det åndelige Jerusalem, ved dette Guds løfte, som vi på grunn av troen har i sikte, så tjener vi ikke Herren av tvang, men frivillig av lyst og glede av oppriktig kjærlighet, elsker Ham av hjertet og utretter Hans vilje. For det står skrevet: Rop av fryd, du ufruktbare, du som ikke fødte! Bryt ut i fryderop og juble, du som ikke var i barnsnød! For den forlatte kvinne har flere barn enn hun som har mannen. Her tar apostelen et stykke fra profeten Esaias, 54, 1, og med det overbeviser og vekker opp den troende til åndelig glede og fornøyd sinn, de kan ha som ikke føder sitt kjød i syndens lyster; for om su med Abraham og Sara, ville være bedrøvet, for at du ikke avlet barn, 1 Mos. 15, 2 og 16, 2; eller, at du har gods og formue, slekt og venner, lever i luksus etter kjødets behag i verdens fornøyelser, så bekymre deg ikke over det, men vær heller glad, for det føder ikke annet enn smerte og trelldom, av den rettferdige Gud som straffer det onde. Vik bort fra det og elsk Herren, utrett Hans vilje, da kan du som ensom, og ikke har lagt ditt hjerte under denne verdens mammon, så han hersker over deg, eller du hindres ved å være til noen ektemake. For den gifte har omsorg for det som hører verden til, men den ugifte kan tjene Gud natt og dag. 1 Kor. 7, 34. For du kan være svært glad og avle mange barn i Kristus. Hold frem for menneskene dette løfte om det evige liv og overbevis dem om den Guds kjærlighet, så kan det utrette at han får mange flere barn, som gleder deg i tid og evighet da de er alltid lydige i alle dyder. Aldri skal du skilles fra dem, i evig glede, som du i Kristus har kjær. Derimot dem som i verden etter kjødet avler barn og har vener, de vokser opp i mange udyder, og vennskapen etter kjødet i synden er ustadig, ja om de enn var gode, så blir de likevel ikke vedvarende lenger enn i dette liv, så må likevel atskillelsen skje, og gleden ta slutt hisset. Dette kan skje meget snart, ja før de venter det, og når de så samles igjen hisset, de som levde her etter kjødet, så skal de dø, ja dø i en slik smerte at de skulle ønske seg døden, og likevel ikke finne den; og de skal stunde etter å få dø, og døden skal fly fra dem. Åp. 9, 6. Da ville de gjerne ikke mer være til, siden det evige døds liv er besprengt med evig jammer. Men vi, kjære brødre! Er løftets barn etter Isak. Vi som er av Gud, vi overvinner verden ved troens seier. 1 Joh. 5, 4. Vi er befridd fra den evighets trengsel, likevel får vi lide her av fienden. For likesom på den tid, den som var født etter kjødet, forfulgte den som var født etter Ånden, så går det også nå. Dette ser vi daglig av de kjødelige mennesker som lever i sin ondskap, og føder kjødets syndige begjæring. De forfølger oss som vandrer etter ånden, med sine onde ord og gjerninger, piner oss daglig, ja spotter av forherdelse, skjeller ut, slår, fengsler og døder oss, og dette tåler vi lite her i verden, som Skriften sier, at alle våre fedre har også gjennomgått spott, trengsler og forfølgelse her i verdens rike. Derfor skal det til sist skje, når de onde synderes mål er fullt, da gjøres det som Skriften sier: Støt ut tjenestekvinnens sønn, han skal ikke arve med den fri kvinnes sønn, og da kommer vi til fred og ro, hos Gud å bo. Når alle ulydige, vantro og vederstyggelige får sin rette lønn, at de med sin trelldoms laster blir utstøtt fra Gud. Og vår lydighet er utkommet til Guds barns herlige frigjørelse, så vi kommer inn i det himmelske Jerusalem og arver det rike, som Gud på grunn av sin Sønn Jesus Kristus vil skjenke oss. Derfor, kjære brødre, er vi i troen på Ham, og ikke av tjenestekvinnens sønn eller tjener Herren av Lovens tvang, men av lydighet, elsker Gud og gjør Hans vilje, er frikjøpt til Hans eiendomsfolk. Han har av sin store nåde tilsakt oss løfte, om det evige livs Gode. Så la oss være fyrige og beflitte oss på å bli i denne tro og kjærlighet bestandig, inntil enden. Amen.

__________ Evangeliet på Midtfastesøndag. Joh. 6, 1 – 15.

Deretter for Jesus over til den andre siden av Den galileiske sjø, Tiberias-sjøen. Og meget folk fulgte ham, fordi de så hans tegn som han gjorde på de syke. Men Jesus gikk opp på berget, og satte seg der med sine disipler. Men påsken, jødenes høytid, var nær. Da nå Jesus oppløftet øynene og han så at meget folk kom til ham, sa han til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få ete? Men han sa dette for å prøve ham; for han visste selv hva han ville gjøre. Filip svarte ham: Brød for to hundre penninger er ikke nok for dem, så hver av dem kan få ta til seg lite grann. En av hans disipler, Andreas, Simon Peters bror, sier til ham: Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker; men hva er det til så mange? Men Jesus sa: Få folket til å sette seg ned! Men det var meget gress på stedet, og mennene satte seg ned , henved fem tusen i tallet. Men Jesus tok brødene og takket, og ga dem til disiplene ; men disiplene til dem som hadde satt seg ned; likeledes også av småfiskene, så meget de ville. Men da de var blitt mette, sa han til sine disipler: Sank sammen de stykker som er blitt til overs for at ikke noe skal spilles! Da sanket de sammen, og fylte tolv kurver med stykker av de fem byggbrød, som var blitt til overs etter dem som hadde fått mat. Da nå menneskene så det tegn som Jesus hadde gjort, sa de: Denne er sannelig den profet som skal komme til verden. Da nå Jesus visste at de ville komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, dro han seg atter unna på berget, han selv alene.
Arbeid ikke for den mat som er forgjengelig; men for den mat som varer til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! For han har Faderen, (som er) Gud, beseglet. Joh. 6, 27. da Jesus satte frem disse ord etter vårt Evangelium, så kunne vi overveie dem først, for sener å få betraktet det hele. Vi leser, at mye folk fulgte Jesus, fordi de så de tegn han gjorde på de syke. Det var vel underlig og herlig, å se den guddommelige makt som fulgte med Jesus, til å lege alle legemlige syke, for de ble straks friske. For Han var av Faderen beseglet til det i sine kjøds dager, å gjøre de gjerninger som ingen andre hadde gjort, for å vise at Han var Guds Sønn, Joh. 10, 25, og all verdens Frelser, nå i legemet, slik at Han forklarte seg ved gjerninger, så enhver kunne kjenne Ham og tro. I det nå folket søkte Ham, så gikk Jesus opp på et berg, løftet sine øyne og så mye folk kom til Ham. Da sa han til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få ete? Men han sa dette for å prøve ham; for han visste selv hva han ville gjøre. Ved dette må vi tenke over: Gud vet alltid både hva vi er, og hva Han vil gjøre, men Han vil og prøve oss, og derfor setter Han mange prøver på oss, både med ord og gjerninger. Nå vet Han vel av sin allvitenhet, hva vi vil slå til med, men likevel vil Han prøve oss, overlate oss, så at våre ord og gjerninger kunne bli åpenbart, især de onde, så vi kan kjenne hva vi er, og vite vår elendighet av vår vantro og kjødelige oversalg. For når vi har rikelig, så sier vi: Vi sørger ikke, men når mangelen kommer, så ligger de fleste nedslått med Filip, som svarte Jesus: Brød for to hundre penninger er ikke nok for dem, så hver av dem kan få ta til seg en lite grann. En av hans disipler, Andreas, Simon Peters bror, sier til ham: Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker; men hva er det til så mange? Disse sanset ikke annet enn det synlige. De hadde glemt den allmektige Sønn, som de hadde med seg, og trodde ikke Hans velsignelse, som gjør rik uten sorg og møye. De beregnet av legemlig forråd, som bare ser til hva en har på loftene og har i behold. Men Jesus Han visste å få nok av det lille med sitt velsignede Ord, som Han har gjort hele verden ved, Joh. 1, 3, og det av intet. Han lot folket sette seg, og mennene satte seg da ned, henved fem tusen i tallet. Men Jesus tok brødene og takket, og var fornøyd med det, priste sin Fader som Han trodde kunne velsigne det lille. Han gav da sine disipler som delte det ut til dem som hadde satt seg ned, likeledes også av småfiskene, så mye de ville. Da de nå var blitt mette, sier Han til sine disipler: Sank sammen de stykker som er blitt til overs for at ikke noe skal spilles! Da sanket de sammen, og fylte tolv kurver med stykker av de fem byggbrød, som var blitt til overs etter dem som hadde fått mat. I dette ser vi Guds velsignelse. Mon Han ikke er den samme mektige Herre? Ja han kan visst mette enhver sulten, likevel så nekter de det. De sier, Han gjør ikke mirakler nå som i fordums tid. Nei, det er ikke behov, vi er ikke i ørkenen, men i et land, hvor vi kan dyrke jord og avle. Han vil ikke gjøre mirakler når de ikke behøves, ikke må vi heller friste Ham. Herren den allmektige kunne nok skapt oss slik at vi kunne unngått å arbeide, men Hans vise råd hadde ikke behag i det. For vi skal her i tiden arbeide hardt med sjel og legeme, for ved det å beredes til å gå inn i den evige hvile. Ellers, dersom vi hadde øynene åpne og så Hans gjerninger, da skulle vi nok forstå hans mirakel. Hvem oppholder slik en mengde mennesker i verden, eller hvor kommer maten fra til alle, så enhver får nok til sitt opphold, at selv ikke de fattigste og ugudeligste dør av hunger, om Gud tukter dem med mangel, dem til straff og andre til eksempel. Dersom vi ellers beregner hva det kreves til et menneske eller en familie om dagen, så hva der trengs for året og mer, så skulle der visst komme en stor mangel, dette viser at Gud velsigner det mellom deres hender. Å, måtte da enhver slippe den elendige omsorg for livets næring og tro Guds velsignelse, arbeide på den mat som vare til et evig liv, så vi kunne komme til å kjenne vår sjeletrang og elendige tørste, så lenge vi ligger nedsenket med et jordisk sinn i verdens sorg og begjær, da vi ikke tror Gud og har Hans kjærlighet i oss så lenge vi elsker verden. Akk! At verdens herlighet, omsorg og begjær måtte bli helt åpenbart for oss, hvor forfengelig den er, og å føde vårt kjød med sitt begjær først, hvilket er tvert imot vår Frelsers lære, da Han etter vårt Evangelium overbeviser dem som ikke søker Ham for de tegn han gjorde, men for at de åt brødene og ble mette. Her ville heller Jesus, at de skulle søke Ham for å se tegn, enn for å ete, selv om Han før hadde svart at en horaktig slekt, som krever tegn, ingen tegn skulle få, se Mat. 12, 39. Dette sier Han for de frister Ham, men her er Hans vilje at de skulle se Hans tegn, herlige hjelp og frelse, enda til i det legemlige, så de ved det kunne fatte Hans åndelige herlighet og hjelp, bli undervist om deres trang og søke Ham som var utsendt av Faderen, ikke til å opprette sitt Rike i denne verden, men i Himmelen. Og da de nå søkte Ham for de hadde mettet deres legeme og jordiske sjels hunger, så ville de og gjøre Ham til en jordisk Konge, og på grunn av den gjerning, så de alle nøt det sanselige gode, så antok de Ham for en profet. Slike Kristi bekjennere og fornuftvise har vi nok av ennå. Når de ser der er noen herlighet i verden å vinne, så det kan gå dem vel, så de kan få alt etter behag, da antar de det gjerne. Men skal dette avståes fra og de skal ta fornuften fangen, fornekte seg selv og det jordiske, tro det usynlige og arbeide på den mat, som ikke er forfengelig, om den enn er usynlig, men varer til et evig liv. Dette vil ikke fornuften og kjødet, de viker unna da og forarger seg, som da Kristus sa de skulle tro på Ham og ete Hans kjød, som vi kan lese videre i vår teksts kapittel. Vi leser der og, at som de unnvek for Hans åndelige tale, så unnvek og Han fra deres verdslige makt, så de ikke fikk gjort Ham til Konge. Av dette skal og vi lære å vike av fra berømmelser og jordiske herligheter, ja fra all opphøyelse, å søke vår egen ære og nytte i noen ting i verden. Men bare arbeide i troen på å elske og tjene Herren, som ikke forgår. Amen.

Bønn.

Å rike Gud og velsignede Jesus Kristus! Du er den samme, din makt er ikke forkortet. For dine løfter står faste, at du har lovet storlig å velsigne oss med din velsignelse, og forsørge oss i all vår nød og trang. Du må da dra våre hjerter til deg, opplys vår forstand, så vi kunne ved troens øyne se inn i din makt, så du som skapte verden av intet, og oss av jord, kan skape og skaffe oss føde, samme hvordan den skal komme. Lær du oss at vi forlater oss på deg, og skap du troen i våre hjerter, så vi kunne ved din kraft, arbeide på og drive ut det onde, hate urettferdighet, så vil du mette oss med ditt legeme, som er det Himmel Brød, som gir oss alle liv til å gjøre din gjerning, da vet vi både av verdens dannelse og ditt Ord, at det legemlig, nødvendige arbeid til vårt legeme, som sjelen skal oppholder og befordre, til et evig liv, det faller eller lærer seg daglig. Lær du oss derfor med ditt Ord og Ånd, det viktigste, nemlig sjelens føde det himmelske manna å søke først og å legge vinn på det. Det ber vi deg om. Bønnhør du oss. Amen.

**************
Vist 369 ganger. Ingen følger denne samtalen.