Spillerflukt, nedflytting til 2.divisjon – i verste fall en tur i skifteretten om tre uker.
Det er mørke skyer over Gjemselund, og det er ingen tvil om at KIL er – for å bruke et veldig norsk uttrykk – i “deep shit”.
Men nå er forhåpentligvis alle fakta kommet på bordet.

Med litt innsyn i budsjett-papirene trengte du ikke å være rakettforsker for å skjønne at et budsjett på 19 millioner kroner ville bli tøft å nå.
En KIL-profil sa til meg i vinter at “budsjettet er skrevet med gaffel og ikke med penn”.
Det ble sagt at sportslig suksess var det som kunne redde økonomien.
Nå viser det seg at selv ikke det er nok.

På ett vis kan jeg skjønne at det gamle styret gjorde som de gjorde. Selv om Erik Nystuen og Terje Holt var KIL-ledelsens førstevalg som trenere i fjor sommer, så de sikkert hvilken effekt Tom Nordlie hadde på klubben, supporterne, byen, distriktet.
Selvsagt ville de beholde Tom Nordlie som KIL-sjef, og gjøre alt for å tilfredsstille Toms krav til en profesjonell fotballklubb.

Det ble sagt på pressekonferansen på onsdag at KIL ligger på omtrent det samme i sponsorinntekter i år som i fjor. Mulig det var ørene mine som var skrudd på feil, men det hørtes nesten ut som enkelte i KIL-styret var fornøyd med det.

Finanskrise meg midt i ryggen, en profil som Tom Nordlie er et av de største trekkplastrene det går an å hoste opp for riksmediene.
Fra KIL rykket ned i 1999 til i fjor høst ble klubben knapt nok nevnt utenfor glåmdalsdistriktet – 2004-sesongen som endte i kvalik til eliteserien er et hederlig unntak.
I fjor høst, i vinter og i vår gikk det nesten ikke en uke uten at KIL og Nordlie preget sportsbildet i aviser og på tv.

At klubben da ikke har klart å selge ut sponsormerkene på KIL-treneren, er rett og slett pinlig.

Jeg har fått uttalige spørsmål det siste døgnet med samme ordlyd: “Tror du KIL klarer seg?”.
Hadde jeg hatt svaret ville jeg trolig ikke jobbet som nettjournalist.
Det jeg veit er at samtlige med KIL-hjerte i hele Norge må sette himmel og jord i bevegelse for at dette skal gå bra.

Noe jeg er ganske trygg på er at investorene i klubben føler at de er nødt til å bidra med mer penger.
Hvis KIL ikke kan betale lønninger står spillerne i praksis fritt til å gå til andre klubber – uten at pengefolkene i KIL vil sitte igjen med fem øre.
Men at de vil dekke hele underskuddet er utopi.

Derfor er det ingen idé som er for dum akkurat nå.
Sponsorer for hver enkelt spiller er et godt eksempel på muligheter som foreløpig ikke er benyttet i KIL.

Jeg er enig med Henrik Mohn i utsagnet “nå må folk i distriktet bestemme seg for om de vil ha et lag i norsk toppfotball”.
Samtidig må KIL-ledelsen finne ut om de er gode nok i alle ledd til å drive på dette nivået.

Kanskje er det kroken på døra i løpet av sommeren.
Mest sannsynlig tror jeg distriktets fotballstorhet får kunstig åndedrett – nok en gang.
For det er ikke første gangen budsjettet ikke har stått i stil med resultatet i regnskapsbøkene.
Jeg kjenner flere som tok opp personlige lån for å redde KIL fra konkurs på 80-tallet.

Reddes KIL denne gangen må det være med vissheten om at inntekter og utgifter går i hop i årene som kommer.
Tilliten er tynnslitt, og det finnes grenser for hvor mange ganger det går an å tilgi dårlig håndtverk.

Men redningen kan være engasjementet som faktisk har preget distriktet siden Tom Nordlie ble ansatt i september i fjor.
Og la det være helt klart: KIL har alle muligheter til å rykke opp i eliteserien i år. Den sjansen kommer kanskje aldri tilbake.
Så får folket bestemme om det argumentet er nok til å spytte noen kroner inn i KIL-kassa, eller om de føler det har vært nok økonomisk rot.