Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på nordlending.no, Nordlys og Lofotliv (søndag 2. desember 2007). Les mer om roperten…

Kjøttrull med snute

Kjøttrullen Sniff — Årets produksjon ble ikke helt som forventet…

Øvelse gjør mester, heter det. Jeg øver på å sy kjøttrull én gang i året, sånn omtrent på denne tida. Noen år går det bra, andre år går det mindre bra.
I fjor ble resultatet nærmest perfekt. Så stolt som bare en husmor kan bli, skar jeg tjukke skiver av den trinne og rosa kjøttrullen. Ah, med majones og en kopp krydderte!

Men det var i fjor. I år har kjøttrullen fått snute og personlighet. Størrelsen antyder at det har vært uår på gården, for den ligner mer en slapp calzone fra Statoil enn mammas tradisjonelle kjøttruller.
Nå ligger de der ved siden av hverandre på bordet. Kjøttrullenes Hellan og Hallan. Det er tydelig at de prater sammen, og det er tydelig at de diskuterer hvorfor alt skar seg i år.
Det gjør mamma og jeg også.

-I fjor brukte vi kjøtt fra to lår, men da var slagsidene så enorme, husker du? Men i år har vi ett lår og ferdig utbeina sider. Eller var det i fjor? Skrev vi det ikke opp? mumler mamma og blar i kokeboka. Vi skrev kanskje opp hvor mange teskjeer gelatin, salt og ingefærpulver vi brukte i fjor også, men det hjelper ikke når vi ikke husker hvor vi skrev det opp.

Med ett stort og ett mindre stort ”plopp” slipper vi årets produksjon i saltlaken. Den er så salt at en potet med en spiker i, flyter. Eller var det synker?
Kjøttrull på brødskiva blir det om noen uker uansett.

Vi puster ut etter dagens husmorgjerning med kaffe og litt av årets tidlige marsipan.
Fint at Nidar har større kontroll på oppskriftene enn oss. Marsipanen smaker akkurat like godt som i fjor. Ja, så vidt jeg husker da.

Kommentarer

Slettes ikke verst!

Vi får vel smake på Sniff i lunsjen på jobb…??

:-)

Sniff blir sikkert god selv om utseende er litt komisk. Våre kjøttruller i år ble så stor at eg regne med vi må ha klaffen på spisebordet i for å få plass til heile rullskive ;-)
Det e her som ellers, det e ikke utseende det kommer an på.

Synes det er en flott kjøttrull jeg, og jeg tenker med et smil, ganske stort et, tilbake til den første jula som skulle feires vekk fra mammas lune rede og nyyyydelige kjøttrull.
Vel slakt blei kjøpt inn må vite, et stort et for det hadde jeg da lært meg, jo større jo bedre..nesten da…
Slaktet ble partert etter alle kunstens regler, vi var jo godt skolerte kokkespirer både min kjære og jeg.
Så var det å lete i hukommelsen etter hvorxdan var det nu i all verden ho bestemor sa at mainn skulle lage kjøttrullen…ka var det nu vi lærte på kokkeskolen…var det noen lilkhetspunkter mellom de to lærene?
Jo da slagsidene blei beina ut, riktig store var de, hmmm men om jeg sydde dem sammen så ville de jo bli dobbelt så store og kjøttrullen likeså.
Bare en liten flik av den ene slagsia, sånn at jentungen kunne få lage sin egen lille kjøttrull. Akkurat jeg hadde fått lage mine egne opp gjennom oppveksten.
Jo da kjøttrullen blei SVÆR den, det gikk med både bog og lår…på begge sidene…
Stolt som en hane viser jeg frem monstret til både min kjære, mamma, svigermor og elles de som vil se og høre og dem som ikke vil se og høre. Felles for dem alle var at de fikk et litt skjeivt glis når jeg presenterte verket. Jaja tenkte je de er vel litt imponert over mine ferdigheter, og muligens litt irriterte for at de ikke var så lur at de lager en STOR kjøttrull istedenfor all den jobben de har med å lage flere små.
Rullen ble behørig saltet og lagt i fryseren i påvente av at det skulle bli lillejulaften og tid for å koke vidunderet. Dagen opprant og der lå den på benken og bare ventet på å innta en kjele med vann slik at den kunne bli kokt og glede vår lille familie gjennom hele jula. Men akk, med et brak gikk det opp for meg hvorfor alle som hadde blitt presentert for mitt nysydde kjøttrullvidunder hadde hatt dette mystiske gliset når de så den. Det fantes ike den kjele i hele Lofoten som var lang nok til å romme 79 cm kjøttrull…..det er bra langt til kjøttrull å være.
Så var det da om å gjøre og løse dette på et vis, den kunne selvfølgelig deles i to, fjerne en del av innholdet og sys sammen i enden igjen. Så hadde eg da likevel to små kjøttruller, og juleduft og julestemning ville være berget, men ikke stoltheten min. Det ene forslaget etter det andre ble tenkt og forkastet. Jeg ville jo ikke for mitt bare liv spørre noen til råds å avsløre at jeg hadde tabba meg skikkelig ut, å neida. Men så får jeg se forma med de nyheva brødene….aha løsninga var innen rekkevidde, brødene måtte bare stekes først.
Den lillejulaften ble 79 cm kjøttrull tvunget på diagonalen i ei brødform i et delvis julepynta hus på Gimsøy. Litt makt måtte til for å få den på plass, men det gikk! Vann i forma, folie over og inn i ovnen. Kjøttrullen blei kjempegod den, Den var en smule rar i fasongen den også, litt krum liksom, men hvem bryr seg vel om slike detaljer i den søte juletid. Og jeg følte at jo da det var nok sjanse for at jeg kunne bli litt husmor i alle fall..
Det hører vel også med til historien at noe MÅTTE fryses ned, selv etter at det var tatt en behørig stor bit til januarlapskausen…
God førjulstid alle sammen.

79 cm! Jeg er mektig imponert. En kjøttrull med hale!

Nå har jeg forresten fått sms fra mamma:
“Skal hilse fra kjøttrullen. Den synes ikke du er noen god fotograf for du fremhevet ikke dens positive sider på nettet. Man bør ikke bare se på d ytre, skvalper den i saltbingen sin”

OPPDATERING:
Sniff er kokt og ligger nå i fryseren.
Der blir han trolig liggende. Jeg har ikke hjerte til å spise ham….

Hvordan går det med Sniff? Har han gledet herskapet i jula, eller ligger han fremdeles på Lit de Parade?

Det gikk jo som det måtte gå: Sniff ble spist.
Med mye majones og fornøyde stønn.
Han var verdt strevet.
Jeg lyser fryd over hans minne.

Det er rart med felles erfaring,jeg har litt kjenskap til seilmaker faget må vite,derfor seilmaker hanske og krum nål kraftig sådan,nå husker ikke jeg lengden men madammen hadde ikke kokekar som rommet mitt store vakre vidunder av en kjøttrull men stingene var profersjonelle.