Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Lesernesglåmdalen (søndag 12. oktober 2008). Les mer om roperten…

Tør du å bli hjemme?

Spørsmålet dreier seg naturlig nok rundt KIL – Løv-Ham i ettermiddag.
Det finnes alltid “en million gode grunner” for å ikke gå på fotballkamp.

De utenomsportslige unnskyldningene er som regel i kategorien: Været er for bra, det regner, plenen må klippes osv…
Og de siste årene har de sportslige unnskyldningene tydeligvis variert fra at KIL har vært så gode at det ikke har vært noen vits å gå på kamp – til at “KIL rykker ned likevel, så det hjelper ikke at jeg går dit og bidrar”.

Jeg tenker med forundring tilbake til en kamp som ble spilt for ganske nøyaktig fem år siden.
KIL mot Ull/Kisa på Gjemselund.
Foran smått utrolige 5024 tilskuere.
Det verste var at kampen – som ble spilt 7. september – på ingen måte var definitivt avgjørende for opprykket til 1.divisjon. Begge lag hadde seks kamper igjen å spille.
Men folk gikk mann av huse. Et fantastisk skue, men likevel helt uforståelig all den tid det ett år senere var drøyt 1800 som så KIL sikre kvalikplassen til eliteserien mot FK Haugesund i siste serieomgang.

Bare så det er sagt med det samme: Kampen i dag er langt mer direkte avgjørende for om KIL rykker ned eller ikke enn den nevnte kampen i 2003 var for opprykket til 1.divisjon.

Og jeg har sagt til meg selv: Etter den ekstremt vonde opplevelsen foran pc’n sist helg, er det aldri snakk om å bli hjemme når jeg har mulighet til å se kampen LIVE.
Fire minutter på overtid kom det nemlig opp 2-2 på pc’n min fra liveoverføringa fra Alta – noen sekunder etter at Alta hadde redusert til 1-2.

Jeg trodde ikke mine egne øyne, og med hånda på hjertet: Det kjentes ut som om hjertet hoppet over et par slag der og da. Sånt er definitivt ikke noe moro.
Nå viste det seg at Alta på ingen måte hadde scoret sitt andre godkjente mål for dagen.
Det var bare en stakkars live-oppdaterer som hadde trykket på feil knapp.

Jeg hadde ikke mulighet til å vite det. Men i dag er jeg på stadion, og har mulighet til å se med egne øyne at KIL kjemper om tre nye poeng.

Den følelsen er det faktisk ingenting som slår – om det så snør vannrett og tastatur-fingrene truer med å streike..