Debatten omkring de såkalte monstermastene i Hardanger er preget av høy temperatur og sterkt engasjement. Dessverre er debatten også preget av lite prinsipielle og ofte vikarierende argumenter. Da blir det selvsagt vanskelig å føre en reell debatt der meninger kan brytes og ny innsikt kan føre til at standpunkter endres.

Vikarierende og lite prinsipielle argumenter preger begge sider i debatten. Fra motstandernes side ser vi ofte det som i beslutningsteori blir forkortet NIMBY (Not In My Back Yard), som betyr at man ikke er imot tiltaket i seg selv, bare plasseringen. Aksjonen mot mastene i Hardanger heter interessant nok “Folkeaksjonen i Hardanger – For kraftoverføring med sjøkabel”. Man er altså ikke imot kraftkabler i seg selv eller stiller spørsmål ved kraftbehovet i Hordaland. Argumentet synes altså å være at det er greit med nye kabler så lenge de ikke kommer for nært meg.

Så har vi den virkelig utilslørte formen for nærmest schizofren argumentasjon. I skrivende stund er det 89 søknader i kø for å bli konsesjonsbehandlet eller under utarbeidelse om utbygging av såkalte mini- eller mikrokraftverk i Hordaland. Dette kommer i tillegg til de 128 slike konsesjoner som alt er gitt, men ikke alle utbygd ennå. Da nyheten om regjeringens “ja” til å bygge luftspenn i Hardanger ble kjent, fikk vi høre sterke protester fra bl.a. grunneierhold i Hardanger. Dagen etterpå kom det fra annet grunneierhold jubel for luftspennet fordi nå ville de mange godkjente og planlagte kraftverkene i Hordaland endelig kunne få bli utbygd; nå ville det bli mulig å få levert strømmen via det nye nettet.

Et motargument som imidlertid framstår som konsistent er det som nærmest framstår som et “vestlandsopprør”, der man ser mastene som et nummer i rekka av uting som “Oslo” påtvinger Vestlandet. Dette er del av det som gjerne blir kalt “sentrum-periferi-aksen i norsk politikk”.

Mange av argumentene for de samme “monstermastene” framstår som like vikarierende og lite prinsipielle. Det som oftest blir presentert å være hovedargumentet for å bygge “monstermastene” er behovet for sikre kraftforsyningen til Bergensområdet. Både fra næringslivshold, forskerhold (særlig økonomer) og fra Naturvernforbundet har det blitt hevdet at Bergensområdet ikke mangler kraft, og at det påståtte kraftbehovet skyldes ene og alene ønsket om å elektrifisere gassinstallasjonene i og utenfor Bergensområdet. I dag brukes i stor grad gasskraft til å drive disse installasjonene. Fra forskerhold blir det påpekt at den gassen man sparer ved å elektrifisere med norsk vannkraft, blir solgt til Europa for så å bli brent der. Utslippene av klimagasser på Norges utslippsregnskap reduseres mens regnskapet i Europa økes tilsvarende. Det er tvilsomt om denne formen for bokholderi-klimapolitikk kan redde kloden fra klimaproblemet.

Det andre hovedargumentet for er påstanden om at “monstermastene”, ved å legge til rette for utbygging av ny fornybar energi, vil bidra til å redusere de globale klimagassutslippene. Logikken er at for hver ny kilowatt vann- eller vindkraft i Norge, så slås det av en tilsvarende kilowatt i ett eller annet gass- eller kullkraftverk. Det finnes imidlertid dessverre ingen mekanisme i dag som sikrer en slik effekt. Den dominerende mekanismen som finnes – et fritt kraftmarked med økende kapasitet på import og eksport av elektrisk kraft – kan tvert imot føre til at ny fornybar energi kommer i tillegg til, ikke til erstatning for fossil energi. Dette paradokset er da også grunnen til at Miljøverndepartementet i høst har startet en utredning der de vil belyse i hvilke forutsetninger som må være til stede for at ny fornybar energi faktisk helt og holdent skal erstatte, og ikke komme i tillegg til, fossil energi.

Et spørsmål som så langt ikke har vært fremme i “monstermastdebatten” fra myndighetenes side, men har vært fremmet (etter hvert) av Naturvernforbundet og av enkelte miljøforskere (bl.a. Karl Georg Høyer ved Høyskolen i Oslo), er energiøkonomisering som alternativ til å øke forsyningen av kraft ved å bygge nye kabler i luft, jord eller sjø. Det er her det prinsipielle og virkelig viktig valget ligger: Å tilføre ny energi eller å si at “nok er nok” og øke effektiviteten i bruken av den energien man alt har tilgjengelig. På sikt er det denne diskusjonen som tvinger seg fram også i klimadebatten. Det er ikke fysisk mulig å fortsette den vestlige verdens økning i energiforbruk, enn si å tenke seg muligheten at dagens fattige land skal komme opp i nærheten av vårt energiforbruk per person, og at dette skal skje med fornybare energikilder. Inntil dette perspektivet kommer inn i “monstermastdebatten” vil den være preget av den formen for underlige krumspring og vikarierende argumentasjon som jeg har vist til over.

Av Carlo Aall forskningsleiar ved Vestlandsforsking