…så lover jeg heretter å gå til frisøren når tiden er inne for en forholdsvis enkel hårklipp. Dette er en oppgave som jeg hittil har utført selv og det har som regel gått helt greit. Med unntak av den ene gangen, da det venstre øyebryn forsvant i kampens hårete hete. Her om dagen gikk jeg altså i gang igjen, barbermaskinen var fulladet og alt lå egentlig til rette for en vellykket operasjon på hodet. Maskinen ble stilt inn på seks millimeter og jeg gjøv løs, glad og stolt over hvor flink og sparsommelig jeg var som tok hårklippen selv. Samtidig sendte jeg en mer eller mindre hånlig latter til alle frisører med sine stive priser. Nå kunne de ha det så godt. Men, underveis i prosessen har de seks millimeterne blitt til to millimeter. Så noen steder er håret seks millimeter og andre steder to. Lettere panisk satt jeg i gang med et forsøk på å rette opp skjevheten. Det var mest i nakken det hadde slått ut. Problemet nå var at jeg kun hadde ett speil, så jeg fikk store problemer med å se hvor jeg skulle starte. Speilet i gangen ble hentet, og det måtte ha sett komisk ut, der jeg sto løftende på et gigantisk speil for å studere resultatet. I desperasjon fjernet jeg millimeter for millimeter, egentlig en forferdelig idé, men der og da innbilte jeg meg at det var kjempesmart. Hårtuster forsvant i øst og vest før jeg ga meg. Sånn passe fornøyd reiste jeg på jobben. For å forsikre meg om at det så noenlunde greit ut, rådførte jeg meg med en kollega, som igjen brøt ut i latter. Han hentet flere og plutselig hadde jeg tre stykker som flirte i kor. Da de alle hadde tatt fram mobilene for å ta bilde, skjønte jeg at jeg hadde et stort problem der bak. Livredd for at bildene skal havne på Facebook, konfiskerte jeg mobilene og bildene ble slettet. Frisør er neste stopp. Heldigvis regnet det, så jeg kunne skjule baksiden av hodet med paraply. Vel fremme hos en av byens frisører, ba jeg dem rette på tabben. Det blir riktignok litt pinlig, når tre frisører sto bak meg og pekte og lo. Men heldigvis fikk de rettet det opp, jeg sier de, for de måtte være to for å rette opp fadesen. Pengene betalte jeg med glede og jeg ble hjertelig ønsket velkommen tilbake. Denne gangen ble jeg vel reddet – så vidt – av gongongen. Men det var hårfint. Og neste gang går jeg rett til frisør…

Jeg har noen utspekulerte sønner. Det er ikke grenser på hvor mye krefter de legger inn for å «lure» sin egen far. Søndag morgen bråvåknet undertegnede på sofaen, alt lyset sto på og i bakgrunnen duret tv-apparatet med NRK og klassisk musikk. Klokken viste 06.45, panisk spratt jeg opp og hoppet i vill fart opp trappene til ungenes rom. Der lå de begge, i storebrors seng, fullt påkledde. Minstemann holdt et godt grep rundt en Playstation kontroll. Mens eldstemann hadde den andre liggende på brystet. Tv`n sto fremdeles på og det så ut som de rett og slett hadde «besvimt» i senga mens de spilte.
Omsider etter en del søvnige protester fikk jeg kledd av dem og lagt dem under dynene. Selv tuslet jeg ned igjen og undret på når jeg hadde sloknet dagen før. Det var kanskje ingen bombe at NRK hadde sendt meg av gårde til Ole Lukkøyes rike, og jeg begynte riktignok å se på et program i 21.00 tiden på vår kjære statskanal. Timene gikk og omsider begynte ungene å våkne. Storfornøyde og glisende kom de ned trappen. De ante ikke hvor lenge de hadde sittet våkne. Og på spørsmålet om hvorfor de ikke hadde vekket meg, svarte de: Hvorfor det? Da hadde du bare sagt at vi måtte legge oss!
Jeg kunne ikke annet enn å flire av det svaret, selv om det var sant. Minstemann kunne derimot sverge på at han hadde lagt seg veldig tidlig. Men når jeg påpeker at det er viktig med søvn, rister han oppgitt på hodet og påpeker at det ikke er på kvelden han er trøtt, men om morgenen. Og kan bare ikke forstå hvorfor han må legge seg på kvelden når han ikke er trøtt da. Men nå har de altså begynt å legge seg om morgenen, når de er trøtte.
Nå kommer jeg sikkert til å få en telefon fra ungenes mor til helgen. Ser for meg guttene som nekter å legge seg, og forklarer det med at hos pappa får de være våkne hele natta…

…så er gitaren i hus. Og mandag sitter jeg og klunker på den og glaner på gitarkurs på youtube. Frustrasjonen stiger ved hvert eneste grep, og det stokker seg helt for meg. Enkelte ganger tror jeg er nær ved å knekke fingrene i oppgitthet. Det å stemme gitaren selv, utløste hysteriske latteranfall i sofakroken. Enda godt jeg ikke sto ute og forsøkte, for da kunne jeg nok like gjerne ha opprettet en privat kattekennel. Gleden var, frustrerende nok, ganske gedigen da jeg ble invitert med en tur opp til østre Vealøs. Vel fremme, med to gode venner satte vi i gang, problemet var nok at vi satte i gang litt for sent på ettermiddagen, det begynte å bli mørkt.
Men menn er menn, og vi tar da ikke imot råd om å utsette en slik tur. Dessuten var parkeringsplassen full av biler, så vi var ikke de eneste. Men det viste seg at vi var de eneste som gikk opp østre Vealøs. Gjennom myr og vann, trasket vi oppover. Pusten ble tyngre og tyngre og føttene enda tyngre. Ikke på grunn av vi ble slitne, men sko og føtter var neddynket av vann og søle og steg dermed noen kilo i vekt. Vi kom oss likevel opp til toppen, takket være god merking, som vi kunne se takket være lys fra mobil og en hodelykt.
Nedturen ble derimot et mareritt, sistemann i vår tremannsrekke har heldigvis hodelykt. Men han finner det ustyrtelig morsomt å slå den av i ny og ne. Noe som medfører en rekke akrobatiske øvelser i myrvann, stein og mose. Eller det å spasere rett på en avhogd stokk, noe som førte til opprevet treningsbukse og kutt i benet. Vi må også ha skremt bort det som var av vilt i flere kilometers avstand. Hver tredje meter kom det nemlig et eller annet hjerteskjærende skrik fra en av oss. Det var et under at vi kom oss forholdsvis hele ned igjen. Likevel konkluderte vi med vi var utrolig dyktige, og avtalte at dette skulle gjentas i morgen, bare da en annen topp. Og at vi muligens skulle starte litt tidligere, samt at vi måtte kjøpe noen flere hodelykter.
Tror kanskje jeg skal bli hjemme med gitaren og youtube uansett, tryggere det, kanskje…

så har jeg vært utsatt for en form for kjøpepress. Det var en kompis som fortalte meg om et nettsted, hvor man auksjonerte bort forskjellige ting, til en rimelig penge. Jeg klikket meg inn på dette nettstedet og vips, ble jeg omtrent bombardert med bilder av vesentlige ubrukelige ting. Ved siden av hver gjenstand var det en klokke som talte ned. Og var man heldig, kunne man få en form for bruksgjenstand for en krone. Men det man fort glemmer å legge til er et høyt ekspedisjonsgebyr samt frakt. Dermed blir det ikke så billig som først antatt. Uansett, her sitter jeg da, under en mørk høstkveld, hjemme i sofakroken og ser igjennom varene. Og da ser jeg den, en kassegitar, der det siste budet er på 150 kroner. I tillegg er det kun 15 sekunder igjen før auksjonen avsluttes. Jeg får panikk og svetten pipler, jeg klikker raskt på budknappen og flirer over at jeg får en gitar så billig. Det slår meg ikke at jeg overhodet ikke har bruk for gitar, siden jeg ikke kan en eneste note. Har bare bestemt meg for at den skal jeg ha.
Men jammen hopper ikke tiden opp et minutt etter mitt bud, og der kom det et nytt bud, slik at det nå er to minutter igjen. Adrenalinet pumper og prisen er nå oppe i 175 kroner, skjelvende legger jeg inn et nytt bud, 200 kroner nå, og blir sittende og telle ned høyt. Ungene henger over ryggen og spør hva jeg skal med gitar og når jeg lærte å spille på noe slikt. De ignoreres, må bare ha den kassegitaren. Auksjonen avsluttes, gitaren er min. Jeg ler høyt av fryd og ungene jubler. Latteren stilner litt, da totalsummen blir cirka 550 kroner med frakt og ekspedisjonsgebyr. Men likevel godter jeg meg, for jeg har på en måte vunnet noe. Ungene spør igjen hva jeg skal med den.
Da går det opp for meg, de har helt rett. Hva pokker skal jeg med en gitar? Hvor er angreknappen? Nei, den finnes ikke, et kjøp er et kjøp. Minstemann er forventingsfull, for nå kan jeg vel spille og synge «Tyven, tyven». Stort press i hjemmet nå etter mitt «utrolige» kjøp. Heldigvis har min ekssvoger, som er en kløpper på gitar og musikkstudent allerede tilbudt opplæring. Så nå blir det gitartimer utover høsten, og kjenner jeg meg selv rett og ungene, så trengs det nok sangtimer også.
Lurer på om man kan legge inn bud på det også…

…burde jeg begynne med å oppsøke en frisør, de få gangene jeg trenger en hårklipp. I årevis har jeg sørget for dette selv, eller det er ikke helt sant. Det var min forhenværende som sørget for en nøyaktig barbering. Men har altså det siste halvåret tatt det selv, og ikke helt uten noen «små» uhell. Mest uheldig var jeg nok da jeg bestemte meg for å fjerne rubb og rake på hodet. Med et godt grep på barbermaskinen gjøv jeg løs på hodebunnen. Halve hodet var glattbarbert da ulykken inntraff, barbermaskinen deiset i gulvet og delene skvatt rundt omkring. Maskinen var ødelagt og der sto jeg med halve hodet barbert.
Det gjorde ikke saken bedre at seksåringen ble ganske oppskaket da han så meg. Han holdt rundt meg og trøstet meg, da han trodde jeg plutselig hadde blitt veldig syk. Det ble gjort et tafatt forsøk på å reparere barbermaskinen, det resulterte at den virket sånn halveis. Men resten av håret måtte vekk så jeg satte i gang, det gjorde vondt, den hakket og klaget over resten av hodet, noe som resulterte i en rekke små blødende sår på den ene halvdelen av hodet. Jeg la all skylden på maskinen og investerte noen dager senere i en relativt dyrere barbermaskin. Den har fungert utmerket i lang tid, kanskje litt for utmerket etter mitt skjønn, noe jeg fikk erfare forrige uke.
Denne gangen var det ikke håret, eller rettere sagt, håret var tatt uten problemer, men så oppdaget jeg et litt for langt hår i øyebrynet. Det skal da ikke være noe problem å fjerne, tenkte jeg glad og fornøyd. Og i det jeg satte barbermaskinen til det, ringte telefonen. Jeg skvatt og barbermaskinen skvatt inn i mitt venstre øyebryn, og tok med seg halve. Fortvilelsen var enorm, og det mest skremmende er vel at jeg seriøst vurderte å fjerne bryna for at det skulle stemme. Den tanken slo jeg heldigvis fra meg relativt raskt. Tør ikke tenke på hvordan jeg hadde sett ut, hvis jeg hadde handlet impulsivt med en gang i den situasjonen.
Nå må jeg ut å handle igjen, ikke en ny barbermaskin denne gangen, men kanskje en svart tusj….